torsdag 23. juli 2020

Tre julibøker til: grip dagen!

Jeg har lest tre romaner som har det til felles at hovedpersonene gjør noen grep for å endre på livet sitt. Dels skjer det - naturlig nok - også ting med dem som de ikke har kontrollen over.
Tre fine bøker, men den første er nok den lettest tilgjengelige (og den som satte minst spor).

Gyldendal, 2018
Den første er Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter av Katarina Bivald, oversatt fra svensk. Her møter vi ei dame som er i slutten av 30-åra og allerede i en slags 40-årskrise. Datteren på 18 flytter nemlig ut, og hun er alene igjen i en leilighet med altfor mye fritid, en butikkjobb hun egentlig ikke liker og en mor som er dement og som hun ikke har det beste forholdet til.

Anette tar sjansen på å melde seg på et motorsykkelkurs - noe hun ønsket seg som tenåring - og møter der en ung og ganske så kjekk instruktør som det blir søt musikk med. Hun sier også ja til å være med og planlegge en lokal sommerfeiring som har ligget nede i noen år, og tar snart roret i arbeidet. En kan kanskje si at hun både leter etter det ungdommelige eventyret og det modne ansvaret. Men så skjer det ting som gjør at hun mister motet på eventyret...

En typisk følegodt-bok, dette. Fin lesning.

---

Samlaget, 2016
Det er lenge siden jeg leste noe av Anna Gavalda, men jeg husker at jeg likte godt Saman er ein mindre aleine. Så ble det til at jeg fant fram Livet, til det betre - ei bok med tre historier i, om Mathilde, Yann og Billie. Tre franske ungdommer (unge voksne) som bor i Paris. De møtes ikke i løpet av boka, men en kan kanskje se for seg at de kunne gjort det? Og jeg var veldig glad for å møte dem mellom permene.

Det første en legger merke til hos Gavalda, er fortellerstilen. Muntlig, direkte, slangpreget og stort sett fortalt i første person til en tenkt lytter (i Mathilde-delen endres det til tredje persons fortelling mot slutten, en artig vri). Innimellom prater fortelleren med seg selv, diskuterer hva han/ hun skal gjøre. Jeg liker det godt, det er så annerledes enn alt jeg ellers leser. Men det er lurt å lese litt i boka før en bestemmer seg for å låne eller iallfall kjøpe den.
Mesterlig oversetterjobb av Tove Bakke!

Mathilde (24) jobber som internett-troll for onkelen sin. Ja, hun mobber faktisk potensielle kunder via falske kommentar-profiler for å få dem til å velge onkelens nettsideprodukter. Hun får penger av det, men er ikke veldig fornøyd med tingenes tilstand. Det meste ser grått ut fram til hun møter en mystisk, ikke veldig pen fremmed som leverer fra seg vesken hun glemte igjen på en kafé - med alle pengene hennes i! Han er kokk, det er omtrent det eneste hun vet, og hun blir besatt av tanken på å finne ham igjen. Et detektivprosjekt starter.

Yann (26) er en disillusjonert fyr, frustrert på det franske samfunnet som ikke ser ut til å ha bruk for den lange utdanningen han tok. Han bor i leiligheten til kjærestens slektning. Kjæresten er stort sett ute og jobber når han kommer hjem, så de ses sjeldent. Det kommer etter hvert fram at han har gitt fra seg alt av personlige eiendeler for å tekkes kjæresten. Og hvorfor er de egentlig kjærester? Liker Mélanie ham egentlig?
Så, et vendepunkt: han møter noen naboer - et umake par med to døtre - som gir ham et nytt syn på tilværelsen; han ser at en mer ekte kjærlighet faktisk går an. De tar ham under vingene sine, byr ham på middag, prater med ham, viser varme... Han finner ut at noe må skje i hans eget liv.
Beskrivelsen av leiligheten til Yanns naboer er det fineste i hele boka. Slike detaljer! De viser hvilket overflod av minner denne familien har, et bilde på deres egen rause innstilling til livet, som han savner. Fra side 175:

Fotoautomatremser utan noko på, eller var det eit teddyøyre der nede i høgre hjørnet? Rundskriv frå skulen, opningstidene i bassenget og eit viktig varsku om luseinvasjon. Alle tekannene, dei gamle drikkeskålene, teboksane. Støypejern, steintøy, fletta vier, dreia tre...

Og så har vi historien om Billie, et løvetannbarn som når historien starter, ligger nede i en dalside sammen med en homofil kamerat som er hardt skadd. Hun begynner å snakke med en stjerne, ber den om å redde ham og forteller litt etter litt om livene deres. Hvordan kom de hit til fjellet? Hvordan ble de venner? Hva vil skje med dem? Det avsløres litt etter litt...
Jeg smetter inn et nytt sitat fra side 259 (typisk eksempel på den muntlige stilen nevnt over):

Unnskyld meg, folkens, men vi får litt fnatt av den der Andesfjellrävenrenden.
Høyre'ru, beibi? Høyrde du ka eg sa? Eg lover, eg lover ved ditt liv at så lenge det er liv i meg, skal ikkje du gå noko heden i noko utkantdalstrok. Over mitt lik.

---

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen er noe så spesielt som en postapokalyptisk roadmovie! Også her er fortellerstilen helt spesiell. Korte setninger satt opp som i et langt dikt. En del dialog, men også beskrivelser - av steder, folk, følelser.

Tittelen spiller på det amerikanske presidentvalget som står foran oss, og en kan si og tenke mye om det. Men en får håpe at resultatet ikke er så ille som det blir i denne romanen...

Fortelleren er ei norsk jente med bakgrunn fra Jehovas Vitner; hun har flyttet til USA og har der truffet ei amerikansk jente som hun nå er sammen med. Når historien vår starter - rett over nyttår 2021, faktisk - er de i Las Vegas og blir overrasket av det som sannsynligvis er en atombombe. De blir ikke skadd, men bomben påvirker dem langt borte fra. Hele den overdådige, fargerike, nesten groteske byen blir plutselig en krisesone. Folk vet ikke hva de skal gjøre. Nettet virker ikke, så en får ikke informasjon. Det går ikke an å komme seg ut. Det sikreste må vel være å holde seg på hotellet. Eller? Hva skal de to kjærestene gjøre?
Underveis får en tilbakeblikk til det som skjedde året før, da de to møttes og ble enige om å dra av sted sammen. Og en får vite litt om livene deres fram til da.

Det er vanskelig å forklare denne boka med få ord. En må rett og slett bare oppdage og oppleve den selv.

Sitat fra side 151:

i gangen utenfor rommet vårt
leker tre barn med en rosa sprettball

den minste av dem er en jente med rødt hår
hun er toppen fire år gammel
kledd i gul sommerkjole

jenta sperrer opp øynene ved synet av oss og peker
som om vi ikke hører til

- Jeg sa jo at det er andre her, sier en blek gutt i blå
poloskjorte
han er nok den eldste

Vigmostad & Bjørke, 2020

fredag 17. juli 2020

Tre julibøker

Schibsted, 2014
Her kommer noen fyndige ord - og sitater - fra tre bøker jeg leste på ferie i juli. Og leste ut, altså syntes var så interessante at jeg måtte vite hvordan det gikk til slutt.

Joyland av Stephen King:
ventet på grøss, men fikk krim. Hovedpersonen, en ung student med kjærlighetssorg, får seg sommerjobb i en fornøyelsespark. Han prøver etter hvert å oppklare mysteriet med en dame som ble drept inne i skrekktunnelen for noen år siden. Ikke så skummelt som det høres ut, men fine karakterer og en god historie. Særlig vennskapet mellom Devin og de han møter i og ved Joyland er flott beskrevet.
Et sitat fra side 72 (hvor Devin for første gang opptrer i hundekostyme inne i fornøyelsesparken):

"HOWWWIE!" skrek en liten jente, og selv etter så mange år kan jeg fremdeles høre den perfekte, magiske klangen i stemmen hennes. Hun løp frem mot meg med det rosa skjørtet flagrende rundt de lubne knærne. Dermed var det gjort. Den ordnede rekken med unger løste seg opp fullstendig.

En frosk i fjorden av Lorelou Desjardins, med undertittelen Kunsten å bli norsk:
fransk dame får seg jobb i Norge, og blir her. Hun prøver å bli integrert, og her finner vi mange artige og tankevekkende historier om hvordan det har gått. Boka er skrevet både som en tipsbok til andre innflyttere og som nyttige veiledninger til oss som har bodd her hele livet! Vi får høre om hva hun syns er positivt og ikke så positivt, og hva som bare er uvant for en franskmann.
Sitat fra side 114 (situasjonsbeskrivelse som jeg kjenner meg litt for godt igjen i):

Nordmenn slutter på jobb tidligere enn noen andre i Europa, men har aldri tid til å lage mat. Eksempel: "Jeg skulle veldig gjerne ha laget mat, men jeg har ikke tid, skjønner du." "Men du er jo ferdig på jobb klokka fire." Så spørsmålet er: Hva er det de har tid til?
Cappelen Damm, 2017

Forfatteren har en blogg, A Frog in the Fjord, som du finner her. Det kan forresten se ut til at hun, til tross for forsøk på å date i Norge, fant kjærligheten med en annen innvandrer!

Kagge, 2020
Arr som vinger
av Erin Stewart: veldig fin ungdomsbok (følegodt), amerikansk, om jente som skal begynne på skolen igjen etter å ha vært på sykehus lenge. Familien hennes og kusinen døde i en husbrann, og hun selv har et ugjenkjennelig ansikt i tillegg til mange andre skader. Hun bor nå hos tanten og onkelen, som tar seg godt av henne. Hvordan skal det gå å begynne på skolen igjen? Fins det en rett måte å takle alle reaksjonene fra folk på? Og kan hun stole på at noen faktisk liker henne?
Og hvordan kan livet gå videre etter tapet av de en var glad i?
I en viss scene ble det akutt tåresprut for meg.
Temaet "hvordan oppføre seg når en ser noen som ser "annerledes" ut" ble forresten gjenstand for samtale ved frokostbordet i dag.

Sitat fra side 93:

"Okay, vi tar en liten test," sier Piper. "Har du i løpet av de siste to ukene følt deg utilstrekkelig og avskydd deg selv?"
"Jepp."
"Har du følt at alle andre på skolen snakker om deg og stirrer på deg?"
"Jepp."
"Har du sammenlignet deg med andre og alltid kommet dårlig ut av det?"
"Jepp."
Piper løfter hendene i lufta som for å juble, fortsatt med malerkosten i den ene, slik at det spruter små flekker med rosa maling overalt.
"Gratulerer! Du er en normal tenåring."
Jeg himler med øynene. På den andre siden av rommet ser jeg mitt eget speilbilde i vitrineskapet til Sara. Plasten som ligger over, gjør at (sic) meg enda mer fordreid enn vanlig.
"Det er ikke det samme, og det vet du."


onsdag 15. juli 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 2)


Bøker litt mer for voksne 

Gyldendal pocket (denne utg.), 2010
En bønn for Owen Meany
 av John Irving tok litt tid å lese, men hadde nok driv i seg til at jeg bare måtte fullføre. Spenningen er det ikke jeg-personen som står for, en selvhøytidelig lærer emigrert til Canada, men den egentlige hovedpersonen, Owen Meany, og mysteriet rundt hans død.

I hovedhandlingen - fra en amerikansk småby på 50-/60-tallet - møter vi flere godt beskrevne personer, men særlig fortellerens bestevenn Owen Meany, en liten fyr med pipete stemme som påvirker livene til folk rundt seg på helt spesielle måter. I en baseballkamp slår han en ball som dreper fortellerens mor; Owen er religiøst overbevist om at det var Gud som styrte ballen og at han har spesielle planer for Owen. En dag skal han i stedet redde liv. Men det tar lang tid før vi som lesere får vite hvordan det skjer; mysteriet blir avslørt litt etter litt - og i en for meg ganske tårevåt scene.

Mellom de fortellende scenene får vi mange betraktninger (særlig gjennom Owens pipestemme, som er gjengitt i STORE BOKSTAVER) rundt tingenes tilstand i småbyen, på skolene de går på, i kirkene, i samfunnet som helhet og også utenfor landets grenser. Men det blir aldri tørt og kjedelig.

Owen føles som en virkelig person, og jeg lurer på hva han ville sagt om USA i dag. Han ville mest sannsynlig "visst" hva resultatet av høstens valgkamp blir. Og kanskje hatt noen trøstens ord?

---

Aschehoug, 2018
Ein gong var dei ulvar
var den første novellesamlingen til Therese Tangen. Jeg skrev om den nyeste her.

Også her møter vi enkeltpersoner fra bygdesamfunn i helt spesielle, pressede situasjoner. Den eneste jeg kommer på uten å sjekke omtaler, er den første - en far som har valgt å bli igjen i en flomutsatt bygd sammen med den lille datteren sin. Hvorfor drar han ikke?

----


Jeg elsker TegneHannes striper. Og i Slik blir du et bedre menneske har Hanne Sigbjørnsen samlet de beste fra Aftenpostens debattsider.

I en av de nyeste stripene (som ikke er i boka) hyller TegneHanne koronaens hverdagshelter.

---

Kagge, 2020






Pax forlag, 2020

I vinter har jeg tenkt litt på samene. Frost 2 kom på kino (animasjonsfilm fra Disney, mulig at du har hørt om den, og særlig hvis du har barn, selv om jeg mener den passer for både store og små), og her er samene inspirasjonskilde for det såkalte tundrafolket. Nylig kjøpte jeg den norske filmen, hvor en også kan få nordsamisk tale og sang. Anbefales.
Så da ei bok om en kjent og innflytelsesrik same kom i gave til biblioteket (gjennom innkjøpsordningene), lånte jeg den. Det er snakk om Ole Henrik Magga: kamp og kompromiss av Per Lars Tonstad.

Jeg hadde nok hørt Maggas navn, men visste flaut lite om ham og om det han har betydd for samenes sak. Den første Sametingspresidenten. Leder for Norske Samers Riksforbund under saken om Altavassdraget. (Noe som fikk meg til å tenke på Frost 2, hvor en elv faktisk demmes opp! Urfolk og miljøaktivister hadde her en felles sak.) Han er også språkforsker og har arbeidet for å ta vare på de samiske språkgruppene (ordboksforfatter). Medlem og leder i flere forum for urfolk i FN. Blant annet sammen med Rigoberta Manchu i Guatemala, som var veldig i vinden da jeg gikk på skolen.

Ole Henrik Magga framstår som en brobygger. Kunnskapssøkende, løsningsorientert, en som kunne gi "norskene" et nytt og mer positivt inntrykk av samene. Kanskje det ikke alltid fører til de store endringene på sikt? Men mer velvilje.
Når en leser denne boka, kan en gjøre seg mange tanker rundt hva som virker og ikke virker politisk, og hva som er viktigst når en særegen kultur skal bevares. Men en får også innsikt i samenes historie. Hvor lenge diskrimineringen av samene har vart i Norge (særlig i nord) og hvor mye som skal til for å se hverandre utenfor fordommene.

Jeg har iallfall blitt enda mindre glad i samevitser.


Framsjå til juli

Når jeg skriver dette, er vi allerede midt i juli. Jeg har feriert sørpå i snart tre uker. Det har vært mye hvile, jordbær, bading (litt) og familiesamvær!
Hadde med meg noen bøker fra Ål - blant andre klassikeren Walden av Thoreau, som jeg fikk tips om fra e-lydboka Digital Minimalism (boka venter på meg i postkassen!). Også Ståsteder av Svend Brinkmann, hvor han prøver å finne noen generelle og filosofiske retningslinjer for hva som er godt her i verden (kjøpt i bokhandel, så jeg kan streke under og skrive notater).
Har også vært innom Lyngdal bibliotek. I jakten på noe annet enn filosofiske betraktninger lette jeg etter noe mer "lett", men denne lesehesten blir også fort lei av "rosa" bøker hvor klisjeene står i kø. Uansett ble det litt variasjon: krim, tegneserie, ungdomsdrama, ei bok om norsk kultur...

Snart vender jeg nesa nordover igjen. Og gleder meg veldig til at den nyeste virtuelle korsangen Sing Gently blir publisert på søndag. Den blir lagt ut på YouTube, her.

onsdag 1. juli 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 1)

Glimt fra ås-tur på Torpo.
Juni var 

  • TV-seriefråtsing: Normal People, Locke & Key og Stranger Things
  • Årets første utendørsbad (kaldt!) og et par fjellturer, starten på det jeg håper skal bli ti på topp.
  • Slutten på vårsemesteret og starten på sommerferien. Jeg pleier stort sett alltid å starte ferien en uke etter at skoleåret er ferdig - litt som lærere (men begynner naturlig nok igjen før dem. Det er de vel unt.)
    På veien sørover (også vanlig) stoppet jeg denne gangen i Kragerø og hadde en overnatting der. Så fikk jeg endelig treffe noen Smule-venner som jeg opprinnelig skulle møtt i mars (før koronaen satte en stopper for det). Fin start på ferien!

Lese-juni var

ikke så mange bøker, men en ganske grei variasjon.
Jeg deler oppsummeringsinnlegget i to. Først...

Bøker (mest) for barn og ungdom 

To dystopier


Penguin, 2001/2017 
Noughts + Crosses
 av Malorie Blackman er starten på en dystopisk serie som først kom ut i 2001-2008, men som nå i vår ble veldig aktuell. Hovedpersonene lever i en alternativ tilværelse sett med våre øyne: et "omvendt raseskille" hvor briter av afrikansk avstamning har sosiale og økonomiske privilegier; de hvite er underklasse. I stedet for "niggers" har vi uttrykket "blankers", og det er sterke motsetninger mellom de to grupperingene. 
Naturlig nok er det en forbudt kjærlighetshistorie inni dette (rik politikerdatter og tjenergutt som vokste opp som venner) som kompliseres av intens, farlig politisk uro. Både Callum og Sephy prøver å kjempe mot fordommer og fasttømrede roller, men de har sterke krefter mot seg...
Verdt å lese, intenst vond og kanskje ikke med noen happy ending. 
Nå er boka TV-serie på BBC.

Gyldendal, 2020
En ballade om sangfugler og slanger
 av Suzanne Collins er en annen dystopi, nemlig "prequelen" til Dødslekene/ Hunger Games (2008-2010) som jeg har vært stor fan av. Jeg ble overrasket da jeg så tittelen i nettbutikkene; jeg hadde ikke fått med meg at den skulle lanseres. Jeg så den siste filmen på nytt for å repetere litt og komme i stemning. 

Denne boka får du nok mest ut av hvis du har lest den originale trilogien først (selv om den også kan fungere som en introduksjon til verdenen). Det er referanser til karakterer vi har møtt, som hovedpersonen (senere presidenten) Snow og Tigris. Det er en jente fra distrikt 12 - som Katniss - som fanger Snows interesse når han skal være mentor i en av de første Dødslekene. Hun synger, og sangene kjenner vi igjen fra flere bøker i serien. Vi får vite hvordan spottekråkene ble til. 

Så prøver Collins først og fremst å svare på spørsmålet en saktens kan være nysgjerrig på: hvordan ble Snow den han ble? Det er verdt å huske på at han i slutten av trilogien framstår som todelt og nesten sympatisk. Og det gjør han også i begynnelsen av En ballade om sangfugler og slanger

Corolianus Snow er fattig, men fra en familie med lange tradisjoner og status - han må skjule fattigdommen for å ikke miste privilegiene sine, blant annet i skolesystemet. Han har en viss rettferdighetssans og er lynende intelligent. Når tributtene i Dødslekene lider, kjenner han på en indre kamp og et ønske om å hjelpe. Rent teoretisk ser han problemet med krig, sosial nød og undertrykkelse. 
Men han har også et brennende ønske om å komme opp og fram i verden. Om å holde seg inne med de som har makten, autoritetene. Hvilke drivkrefter skal vinne? 

Collins skriver godt. Endringen i personligheten skjer ganske brått, jeg klarer ikke helt å tro på utviklingen. Men det er intenst spennende. Særlig scenen i skogen mot slutten elsket jeg. 

Ungdommelig drama

Tre jenter har sitt å stri med i nye ungdomsbøker. To av dem er norske (begge utgitt på Samlaget i år), den tredje nordamerikansk (kanadisk), men mye vil være gjenkjennelig på tvers av kulturer. 

Samlaget, 2020

Samlaget, 2020
Tre meter med kniv
 er Eili Harboes bokdebut. Hun er opprinnelig skuespiller, kjent fra de norske Askeladden-filmene, Thelma og flere ungdomsdrama.
Lykke bor i Hillevåg (en bydel i Stavanger) sammen med ei psykisk utstabil mor, ei mormor som vil ha det "koselig" og ei yngre fostersøster som sjeldent sier noe. Lykke har selv hatt en nerdete venninne som hun nå har byttet ut med kulere venner. I tråd med dette blir hun forelsket i svømmeren Simeon i B-klassen. 

I starten er Simeon helt perfekt, men så blir det tydelig at det er en ubalanse mellom dem. Lykke tør ikke ta plass i forholdet og foreslå endringer i det de gjør sammen. Han tar styringen, samtidig som han trekker seg tilbake følelsesmessig. Fra side 167:

Eg tenkjer kanskje han kjem til å bli sur og vende seg vekk frå meg i staden. Det kjem eg ikkje til å halde ut. Det veit eg. Så eg seier aldri noko. At alt av Simeon kjennest hardt mot meg. 
 
Oppå dette kommer problemene med mamma.  

Jeg syns dette var en fin debut. Jeg prøvde underveis å finne ut hvilken tidsperiode handlingen foregår i, blant annet fordi boka mangler helt referanser til sosiale medier. En boktrailer på Vimeo antyder sent 90-tall (?) Men det er ikke sikkert unge lesere vil reagere på dette når de leser. 
Hvert kapittel starter med en sangstrofe, og boka er illustrert med litt barnlige blyanttegninger; dette gir boka et kunstnerisk preg.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen er også en debutroman. Denne er helt tydelig plassert i vår tid (det er blant annet snakk om snap og memes); fortellinga framstår ellers som mer tilgjengelig og har et driv som appellerer til mange lesere. Avsnittene er korte, og det er en del dialoger. Språket er ganske muntlig og direkte.
 
Synne har ADHD. Umedisinert, men vil helst ikke gå på medisiner igjen. Det skal imidlertid ikke så mye til før hun blir urolig og sint, og hemmeligheten hennes er nær ved å bli avslørt. Bare bestevenninna Torunn vet om diagnosen hennes. Eller, den tidligere bestevenninna, som har begynt å henge med kule Kine.
Så blir Synne sammen med Johan, som hun har hatt kontakt med på snap lenge. Det viser seg at Torunn også liker ham, men betyr det at Synne burde tatt et skritt tilbake? Snart dukker stygge meldinger opp - ADHORE - både på skoledoen og en lapp i skolebøkene. Hvem skriver dette? Hvordan kan hun få Johan til å skjønne at det var Jørgen som la seg etter henne på festen og ikke omvendt, at bildet som ble tatt ikke viser sannheten?
Det meste går ad dundas, og hun føler seg så alene.

Sterkt beskrevet og sikkert gjenkjennelig for mange. Pluss for fine Harry Potter-referanser!


Boom! Box, 2020
Eat, and Love Yourself
 av Sweeney Boo er en tegneserie med et klart tema og budskap. Hovedpersonen, ei ung jente som har flyttet hjemmefra og prøver å livet til å funke på egen hånd, strever med et dårlig selvbilde - spesifikt vektrelatert. Hun klarer ikke å se at noen kan være tiltrukket av henne og skyver folk fra seg.
Med tilbakeblikk til sentrale hendelser og møter fra fortiden - magisk gjenopplevd gjennom biter fra en helt spesiell sjokolade - klarer hun å bearbeide det vonde og se framover.
Noen ganger kan et overtydelig budskap være på sin plass.









Barn på eventyr 

Cappelen Damm, 2020
Freddie Yates' supermirakuløse reise
 av Jenny Pearson er en sjarmerende roadmovie for barn i slukealderen.
Freddie Yates har ikke vokst opp med sin biologiske far, og selv om den han vokste opp med, er en omsorgsfull pappa som gjør så godt han kan etter at Freddies mor døde, er det noe som drar Freddie mot den ukjente personen. Han får vite et navn, kobler det til en liten by i Wales, og får med seg to kamerater på en ekspedisjon som virker ganske enkel, men selvfølgelig blir mer og mer sprø og trøblete. I et Wales som virker ganske så klare for mirakler, får guttene ufortjent et rykte som superhelter.
Legg til en politijakt på forsvunne gullringer, og du har et ganske så spennende eventyr.

Gyldendal, 2020
Tusen stjerners øy
 av Emma Karinsdotter: kan den bli en ny barnebokklassiker på linje med Mio, min Mio (som forlaget sammenligner den med)?
De to bøkene har det til felles at hovedpersonen trenger en måte å bearbeide sorg på, og at han/hun fraktes inn i en magisk, parallell fantasyverden hvor dette behovet blir ivaretatt.

Tigris mistet mamma for lenge siden, så lenge at hun egentlig ikke husker noe særlig. Likevel lever mamma sterkt i henne, mye på grunn av farens store sorg som aldri ser ut til å dempes.
En dag klatrer Tigris oppi en eske eller kasse som tilhørte moren (den er så liten at en elleveåring klarer å bære den, men så stor at hun får god plass i den, iallfall ut fra det en ser på omslagstegningen...) og havner på sjøen utenfor Tusen stjerners øy. Hun møter morens venninne, som passer på stjernesteinene som den onde Skyggen vil stjele, og hun møter et barn hun aldri fikk vite om: Leo. Moren selv er forsvunnet, og Tigris må finne henne igjen og stoppe Skyggen.
Handlingen veksler mellom fantasyverdenen og vår verden. Stort sett klarer forfatteren å gjøre denne overgangen naturlig. Etter hvert ser en at gjenstander i vår verden også har en parallell i fantasyverdenen.
Tusen stjerners øy er fint beskrevet, og en får virkelig følelsen av at noe verdifullt står i fare. Men da jeg i den siste delen leste om alt som skjer under kampen mot Skyggen, fikk jeg dessverre en dejà vu-følelse: beskrivelsene minnet om tekster jeg selv skrev som veldig ung og uerfaren forfatterspire.
Selve avslutningen av boka er fin og får meg - iallfall nesten - til å tilgi dette.







tirsdag 16. juni 2020

Baksjå: mai, del 2. Barnebøker

I mai ble det flere barnebøker enn vanlig! Her er noen ord om dem. 

Gyldendal, 2019
Annenhver uke
 av Heidi Linde er første boka i serien Olivias liv (neste bok kommer i 2021). Jeg likte veldig godt heltinnen Pym Petterson fra en tidligere serie av Linde, så denne var jeg spent på. 
Olivia lever et liv som mange andre barn i Norge: hun flytter jevnlig mellom foreldrene. Det har hun gjort lenge. Og det har gått helt fint selv om de to familiene er ganske ulike. Hos pappa og kjæresten får hun masse oppmerksomhet. Litt mindre av det og litt mer støy hos mammas nye familie med fire viltre stebrødre. 

Men så får hun vite at pappa og kjæresten skal få en baby. Og ikke bare det: ei ny jente begynner i klassen og (mye på grunn av en uoppmerksom lærer) overtar Olivias plass. Rent fysisk: Olivia mister gruppeplassen med bestevennen og blir henvist til den trangeste plassen i rommet. På flere måter føler hun seg altså skjøvet til side. Og Olivia reagerer med frustrasjon og sinne, hun gjør noe som får store følger for den nye jenta. 

Det er sårt, og en skjønner så godt hvordan det føles for Olivia. Og for den litt sjenerte jenta som ufrivillig blir målet for sinnet hennes.
Boka minner en del om Rikka på ordentlig og forever (som jeg leste i januar). 

----

Cappelen Damm, 2019
Men når det gjelder problemene med ujevne vennskap, minner Rikka-boka mer om ei anna barnebok jeg leste i mai: Det fine med Kjersti av Helena Hedlund. Den er oversatt fra svensk. 

Kjersti (7) har ei venninne, Fatima, som alltid bestemmer hva de skal gjøre. Kjersti strever med å gi uttrykk for hva hun selv vil og har lyst til. Og hvorfor ble de egentlig venner? Vil hun egentlig være venner med Fatima? 

Så får Kjersti en ny nabo, en gutt med samme farge på håret som hun selv: gull. Alle andre sier det er rødt. Men gull er det beste hun vet. Sammen med Gunnar - som også elsker skatteleting - samler hun sammen ting av gull og legger dem et lurt sted. Men en av tingene er egentlig lærerens giftering, som læreren leter veldig etter. 

Sannheten kommer for en dag, og det viser seg at Kjerstis mamma også har litt vanskelig for å innrømme feil hun har gjort. 
I vår har det kommet en ny bok om Kjersti: Å være Kjersti

---

Et høyst upassende mord av Robin Stevens er ei spenningsbok fra britisk (?) kostskolemiljø,
Aschehoug, 2019
lagt litt tilbake i tid. To elever på skolen, fortelleren Hazel Wong og venninna Daisy, prøver å finne ut hvem som har drept frøken Bell, en av lærerne. De to har ulike teorier som de jobber etter, og Daisy er mer fremmelig og sikker på at hun har rett...

Dette er spennende, men først og fremst et whodunnit-mysterium. Med vennskap og det å stå opp for seg selv som bi-tema. Første bok i en serie som jeg gjerne kan lese mer av.  

---

InfoVest, 2019
Robotens første skoledag
 av Linda Liukas er den tredje boka i en faktaserie for barn om koding og datateknologi, Hei Ruby. Denne boka handler faktisk om noe så spennende og avansert som maskinlæring og kunstig intelligens! For hvordan går det når roboten blir med Ruby på skolen og skal lære å være sammen med barna? Kan de lære noe av den også? 

Temaet er forklart på en enkel og fin måte med mange eksempler. Forfatteren er selv programmerer - og også historieforteller og illustratør. 
På nettsida heiruby.no kan du finne skoleopplegg til bokserien. 

---

Den fantastiske familien Vanderbeeker av Karina Yan Glaser er ei klassisk høytlesingsbok, vil
Mangschou, 2018
jeg si. Korte kapitler om en livlig, oppfinnsom New York-søskenflokk som sammen med foreldrene står i fare for å bli kastet ut av den kjære leiligheten sin. Ved juletider! Barna har aldri bodd noe annet sted og legger hodene i bløt for å overbevise den sure husverten om at de fortjener å bli. Hvorfor er han så sur?
Boka har en frittstående fortsettelse i Den veldig hemmelige hagen.

---

Gyldendal, 2020
Alle mine venner er vampyrer
 av Arne Svingen leste jeg som ebok. Den har lik tematikk med ei bildebok Svingen ga ut i fjor, Når kaniner blir redde. En møter barn i krigssituasjoner.
Men der bildeboka har et lite barn som hovedperson, er Kim i årets bok stor nok - eller bare uheldig nok? - til å bli fanget av en opprørsgruppe og tvunget til å bære en bombe inn i landsbyen sin. Han er også stor nok til å ha en lillesøster han må passe på. Og etter hvert må han være kurér for å få faren sin, som er såret, tilbake fra fronten.
Kims tidligere venner, som har flyttet, tenker han på som vampyrer og "snakker" med dem. 

Dette er ganske mørke greier, tenkte jeg flere ganger under lesingen. Men som vanlig godt skrevet av Svingen.

---
 

Herr Stink av David Walliams er igjen en fornøyelig, Roald Dahl-aktig historie (men litt snillere
Aschehoug, 2020
enn Dahl) hvor sosiale skillelinjer og fordommer gjerne er et tema. Her møter hovedpersonen, lille Smilla, en uteligger som har en merkelig dannet måte å prate på. Og han stinker jo. Smillas mamma er tilfeldigvis politiker på stemmejakt, av den fisefine og selvsentrerte sorten. Når Smilla lar herr Stink bo i skjulet i hagen, må moren late som om det var hennes idé. Stink blir TV-kjendis. Det er duket for mange forviklinger og avsløringen av en hemmelighet (som jeg selv ikke ble så overrasket over!)

torsdag 11. juni 2020

Baksjå: mai, del 1. Fakta


Hva skjedde i mai?

  • Mai var måneden da Norge og andre land begynte å åpne opp igjen etter korona-stengingen. Jeg spilte inn mine siste vlogger i denne omgang. Se "koronavideoene" på YouTube her.

  • Det var mye engasjement i Norge rundt Moria-barna (som foreløpig ikke har fått innpass her i landet).

  • Jeg arrangerte en mini-fest hjemme i forbindelse med digital åpning av kommunens nye landsdelscene for dans; den første sosiale sammenkomsten på lenge bortsett fra 17. mai (som ble sosial i en mindre målestokk enn vanlig).

  • Jeg sang mye i virtuelle kor. Er ekstra spent på resultatet av Virtual Choir 6, som jeg snakket om i en av vloggene og som du kan lese mer om her.

Hva leste jeg i mai?

Denne måneden ble det lite snacks for den voksne lesehesten, selv om tegneserier kan være både/og.

Jeg talte opp 2 faktabøker (1 på lydbok-appen Libby), 1 roman, 13 tegneserier, 0 ungdomsbøker og 7 barnebøker (som vanlig er det også noen blar gjennom på biblioteket/jobben, men ikke skriver opp.) 10 av bøkene var på engelsk og 13 på norsk. 

I dette innlegget handler det om faktabøker. En norsk og en amerikansk, og begge har et ganske vidt perspektiv på livet - selv om den første også ser på det helt nære og personlige.

----

Cappelen Damm, 2018
Et fritt liv: om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land
 av Simen Tveitereid kom ut for to år siden, men er fremdeles aktuell. 

Det fantes et sted, med en helt spesiell betydning for meg. Som jeg kunne bli glad av, bare ved å se det for meg. En liten gård ute ved kysten. Gården hadde alltid vært eid av familien, nå bodde farmoren min der (...) når vi måtte reise derfra en søndag kveld om våren, når lufta var fylt av hegg og syrin og alt var irrende grønt, var det med en tung følelse. I bilkøen på vei mot byen dukket spørsmålet oftere opp: måtte vi egentlig dra? 

Simen og kona velger - etter dramatiske begivenheter som bare gjør dem enda sikrere på at noe må endre seg - å flytte til småbruket utenfor Kragerø og bli der. Det er urealistisk å tro at en skal livberge seg på gården, men forfatteren har skriveoppdrag som journalist som hjelper på økonomien, og så tilpasser de seg etter hvert til et enklere liv. 
Ikke uten motstand og problemer. Selvfølgelig er det ikke alt som går knirkefritt på gården, hvor han må lære alt fra bunnen. Og slett ikke alltid klarer han å holde på det enkle livet. 

Tveitereid stiller det radikale spørsmålet: må vi ha et samfunn der kun de som har lønnsarbeid og er aktive i forbrukersamfunnet, blir verdsatt som en del av fellesskapet? Går det an å leve og bidra til "oss" på alternative måter, og likevel ha den inntekten en trenger? 

Dette med alternative former for generell inntekt - borgerlønn - er ukjente tankemønstre for meg. En tar det for gitt at slik det er i dag, skal det være. Men kanskje nettopp derfor trengte jeg å lese boka.
Med hensyn til forbruk er det synd at middelet mot økonomiske nedgangstider skal være det å kjøpe ting en strengt tatt ikke har bruk for.  
Ellers kan jeg jo si at etter å ha lest denne boka gikk jeg rundt en stund og fablet over hvor deilig det ville være å ha sekstimers-dag. 

The Water Will Come
Little, Brown and Company, 2017
 av Jeff Goodell (lydbok) har undertittelen Rising Seas, Sinking Cities, and the Remaking of the Civilised World.

Bibliotekene i Viken har nylig kjøpt inn den amerikanske bok-appen Libby. Bibliotekene i Oslo og Stavanger har hatt appen en stund og har et større utvalg. Jeg har nasjonalt lånekort (det kan du skaffe deg digitalt her) som er aktivisert i Stavanger og Oslo, og fikk dermed adgang til denne boka om global havnivåstiging og hva vi kan gjøre for å forberede oss på den.

Forfatteren har i flere år skrevet og snakket om farene ved global oppvarming. I denne boka tar han for seg en av de tydeligste tegnene på dagens klimaendringer: vannet som tar seg inn i byer over hele verden. Han er blant annet i Miami, hvor de som styrer byen dysser ned flomfaren; eiendommene som skal selges kan synke i verdi hvis folk tror de kan bli oversvømt. Myndighetene godkjenner til og med planer for nye atomreaktorer i området uten at realistisk havnivåstigning er med i beregningen. Hva kan da skje?

Forfatteren forteller om fattige amerikanere som har blitt lovet hjelp av myndighetene hvis de vil bli boende i utsatte områder, men ikke får det. Og om rike amerikanere som blir boende langs kysten og går rettens vei for å få fylket til å betale reparasjon av en vei som stadig blir ødelagt av flom. I det hele er det mye fokus på hvordan økt vannstand rammer folk og samfunn ulikt ut fra økonomi.
Han undersøker nederlendernes prosjekter hvor de tilpasser byene til flomvannet, og forsøket på å bygge en flom-mur i Venezia. Og mye annet.

Vannet vil uansett stige, sier Goodell, uansett hva slags miljøtiltak verden får samarbeidet om. Men det vi gjør kan gjøre stigningen mindre dramatisk.
Spørsmålet er om de som sitter med politisk makt og pengemakt skjønner alvoret.

Her har du en høyaktuell sak om vannstigning i Norge, riktignok med elver som går over sine bredder:
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/maten-vi-bygger-pa_-oker-flomskadene_-_-mye-kunne-vaert-avverget-1.15046150

søndag 7. juni 2020

Baksjå: april, del 3

Dutton Books, 2018
Jeg pleier stort sett å få tak i bøkene jeg leser fra det lokale biblioteket mitt, men en sjelden gang kjøper jeg bøker jeg får lyst på. Det gjelder to av bøkene i dette innlegget; en som jeg fant i den lokale bokhandelen (før koronaen stengte ned Norge) og en som jeg fikk tips om fra en vlogg jeg følger (Vlog Brothers, med John Green og hans bror Hank Green. Anbefales!)

Fantastiske fortellinger

An Absolutely Remarkable Thing av Hank Green er altså boka jeg fikk tips om på vloggen til Green-brødrene. John Green er en etablert ungdomsbokforfatter, men Hank er ganske ny i gamet.
Dette var virkelig et fint bekjentskap! Boka er godt skrevet, gripende, med en start som drar deg rett inn i mysteriet og en slutt som får deg til å gruble litt og fantasere videre. I engelskspråklig litteratur vil den nok havne i kategorien "young adult", som vi ikke har noe godt uttrykk for i Norge.

Vi er i New York; den 23 år gamle designstudenten April May får en morgen øye på en diger, flott, nesten uvirkelig statue som plutselig har dukket opp på gaten. Hun ringer kameraten sin, medstudenten Andy, som har en YouTube-kanal og som denne gangen får et virkelig scoop: han og April er de første som dokumenterer en av disse statuene, en "Carl".
For Carlene har dukket opp over hele verden på samme tid, 60 i tallet. Ingen vet hvordan de dukket opp eller hvem som har lagd dem. Eller er de lagd? Er de kanskje utenomjordiske intelligenser?

Vennene, særlig April May, blir verdensberømte. April må gjøre seg kjent med sosiale medier og med TV-intervjuer, noe hun ikke har brydd seg om før og vet lite om. Det hjelper henne litt at hun er mer opptatt av kunst og av mysteriet rundt Carl enn hun er av pengene og berømmelsen... men etter hvert tar også dette tak i henne. Hun begynner å forandre seg, glemme vennene sine og ta etiske snarveier.

Midt i alt dette viser det seg at hun har en spesiell rolle å spille i det som blir en verdensvid konkurranse - og et samarbeid - for å finne ut hva Carlene vil. Merkelige, dataspill-aktige drømmer sprer seg fra person til person, men bare April har den helt spesielle varianten av drømmen som kan knekke den siste koden.

Det blir intenst spennende, nerdete, morsomt og rørende, og på veien får en litt tanker om hvor det moderne samfunnet i dag er på vei. Et gullkorn fra side 336:

We are each individuals, but the far greater thing is what we are together, and if that isn't protected and cherished, we are headed to a dark place.

---

Gursli Berg, 2019
Naondel
av finske Maria Turtschaninoff er en for-bok til fantasyfortellingen Maresi, som kom i 2017. En trenger ikke lese førsteboka først for å få noe ut av denne.
Her fortelles historien om hvorfor og hvordan de første kvinnene grunnla Det røde klosteret, hvor menn ikke har adgang. Denne har en mye mer intens spenning og episke tragedier, mens Maresi var avstemt og poetisk.

Naondel er en kollektivroman med flere fortellere som veksler på å fortelle gjennom boka. De kommer fra ulike land og kulturer, men alle har det til felles at de har blitt lurt inn i eller fanget inn i et forhold til den narsissistiske skurken Iskan. Først ut er Kabira, ei ung jente som har hatt i oppgave å passe på en hellig kilde, symbolet på guddommen Anji. Iskan får se denne kilden og skjønner snart at han kan bruke den og Kabira til sin fordel. På grusomme måter undertrykker han henne og tar henne så med seg til fyrstens by, hvor et nytt palass er under oppføring.

Kabira blir førstehustruen som har oversyn med stadig nye, unge jenter i Iskans harem. Alt hun nå har er håpet om at barna hennes ikke skal bli som ham, og kunnskapen som fins i det store biblioteket. Kan hun finne noe der som kan ta fra Iskan den stadig voksende, magiske makten?

De ulike jentene/ kvinnene som kommer inn i haremet har ulike styrker og innsikter som viser seg å bli nyttige når de en dag bestemmer seg for å flykte - med båten Naondel. Og alle har en spennende, vond bakgrunnshistorie med seg. En av dem, Garai, var en kriger da hun ble tatt til fange, men må skjule denne delen av seg under fangenskapet. Side 99:

Den nye Garai ikler seg disse upraktiske klærne hver morgen. Hun setter opp håret med en kam. Hun gjemmer arrene under lange ermer og sølvarmbånd (...) Den sanne Garai bærer tegn på huden. Tre arr for blodsoffer. To arr for de løftene hun har avgitt. Ett arr for en nedlagt fiende. Den nye Garai må ikke skyve bort krigeren, kunnskapen, kraften.

Selvhjelp og debattbøker til nytte (og litt uro)

Kagge, 2019
Før koronaen stengte Norge kjøpte jeg altså I tilfelle dommedag: en enkel beredskapsbok for vanlige folk av Egil Aslak Aursand Hagerup. Grei å ha i alle fall.
Omtrent på samme tid kjøpte jeg et utekjøkken (ikke prøvd ut enda). Jeg har begynt å bygge opp et lite beredskapslager av vann på flaske og hermetikk. Og jeg har ikke gitt bort all veden min, selv om jeg per i dag er veldig lite flink til vedfyring. (Jeg har til og med jodtabletter, kjøpt inn før jeg skjønte at jeg er for gammel til å være i risikogruppen!)

Men jeg blir nok aldri en "prepper" som lager tilfluktsrom under bakken og samler utstyr til flere ukers overlevelse. Jeg er på vei til å bli klar til 3 dagers unntakstilstand i Norge, slik brosjyrene for beredskap, som ble sendt ut til norske husstander høsten 2018, anbefaler. Men etter det?
Har jeg blitt litt bortskjemt av å bo på et sted med uforskammet stabilt vær (mer vind de siste årene, forresten) og gode kommunikasjonsforhold?

Uansett. I denne boka får en vite på en enkel og konkret måte hva det er størst risiko for at kan skje av kriser, og hva vi kan gjøre for å være mest mulig forberedte hvis dagligdagse, for oss selvfølgelige, hjelpemidler en dag ikke fungerer.

Er du interessert i temaet, kan jeg også tipse deg om en NRK-dokumentar fra 2018, Innafor: Dommedag. Veldig interessant!


Aschehoug, 2020
Så leste jeg Knytta til hytta: på sporet av den norske lykken av Magnus Helgerud. Dette var omtrent på den tiden hytteturistene ble nektet tilgang til hyttene sine på grunn av smittevernhensyn. Jeg fikk lyst til å vite litt mer om hva hytta betyr for folk.

Helgerud tar utgangspunkt i egen erfaring med hytter i familie og vennekrets og utforsker flere temaer assosiert til hytte(ut)bygging, hytteferier og hyttekultur. Boka er delt i to deler, illustrert med fotografi av en fjellhytte om vinteren (første del) og en kysthytte om sommeren (andre del). Genialt!
Når ble det populært å eie hytter i Norge? Hvorfor? Er hyttene et symbol for noe, en flukt fra moderniteten eller trangboddheten? Hva gjør folk på hytteferie? Hvorfor må ting være som de alltid har vært på hytta? Hva gjør en når hytta skal arves? Fins det regler for hva en kan gjøre med hytta og området rundt?

Vi får høre om statsminister Einar Gerhardsens "flukt" til hytta under en viktig politisk diskusjon, om vestkant-hytteboerne som har overtatt sommerøyer, om mysteriet med de to norske somalierne som visstnok eier hytter, og vi får til og med tilgang til Helgeruds dagdrømmer om Janne Formoe fra Kaptein Sabeltann-teaterstykkene. Han tar en sving også innom den norske campinghistorien.
Knytta til hytta inneholder en miks av fakta og personlig fortelling, mer fakta enn i Mamma er trygda (som jeg blogget om her), men med en lignende oppbygning - perfekt for denne lesehesten.

Forresten, i lørdagens A-magasin (Aftenposten, abonnement) er nettopp hyttefolket et tema! 

Informations forlag, 2019
Til slutt har vi Vesten mod Vesten av Rune Lykkeberg. Ei tjukk bok, og så på dansk (merkelig nok ikke oversatt, men distribuert gjennom innkjøpsordningen til Kulturrådet). Likevel var det noe som fikk meg til å ta den med hjem fra biblioteket.
OK, jeg må innrømme at ordene "Harry Potter", "Hunger Games" og "Divergent" fra baksiden vekket interessen min. Hvis du vil se disse bøkene satt inn i en aktuell og politisk kontekst - og analyser av verdiene i blant annet husene på Galtvort - kan dette være din bok.
Og da jeg skjønte at det også handlet om hvordan vår del av verden ser ut til å falle litt sammen for tiden, med forsøk på å forklare hvorfor, fristet det også.
Lykkeberg bruker Vestens nyere (og litt eldre) fortellinger - både bøker og filmer - til å peke på utviklingstrekk i det vestlige samfunnet. Særlig USA, men også Europa. Han deler etterkrigstiden inn i tre perioder:
  • Gullalderen (1945-1975), hvor det var en viss framtidstro og utvikling i både teknologi og menneskerettigheter.
  • Reaksjonen (1975-2001), hvor baksidene av den økonomiske og teknologiske utviklingen gradvis kom til syne. Markedsliberalismen blir svaret på alle problemer (tror man). 
  • Krisen (2001-2016), hvor de politiske systemene virkelig begynner å falle sammen, og troen på de liberale idéene som vi har tatt for gitt blir satt på prøve.  

Lykkeberg skriver også om synet på Vesten i resten av verden, særlig i koloniene som etter hvert fikk sin frihet. Eller gjorde de det? Paradokset i det at en både drømmer om vestlig kultur og demokrati, og hater det Vesten har stått for av utbytting og overgrep.

En mangslungen bok som en gjerne må bruke litt tid på. Og heldigvis: den ender med en optimistisk tone, selv midt i krisen (som ikke er over).
 

Baksjå: april. Fortellinger, del 2

Aschehoug, 2018
Her er del 1 av innlegget om fortellinger lest i april

Sensommer av Anders de la Motte er en krim fra Skåne.
To historier blir flettet sammen: etterforskingen av en barneforsvinning på 80-tallet, ledet av politimannen Krister Månsson, og en nyere, helt privat etterforsking tjue år senere. Vera (Veronica), søsteren til den forsvunne gutten, lurer på om broren ikke er død likevel og prøver å finne ut av dette.
Det er tydelig at Veras liv - og psyke - har blitt preget av lillebrorens forsvinning. Hun leder en gruppe i sorgterapi, men "ruser seg" på de deltakernes sorg. Når en ung mann kommer uventet inn i gruppa og begynner å prate om en forsvunnet-sak som ligner mistenkelig på brorens, blir hun besatt av ønsket om å finne ut mer. Hun drar hjem for første gang på lenge.
 
Var det virkelig den småkriminelle Tommy som var den skyldige? Veras egen brautete onkel, som har en finger med i det meste som skjer i området, mente helt klart det.
Denne krimboka er ikke av de mest intense, men hvis du har en klaustrofobisk tendens bør du vite at det kommer en mørk, skummel scene under bakkenivå.

I april leste jeg om igjen to romaner jeg vet jeg leste som tenåring: Trollsteinen og Pilegrimsferd, de
Aschehoug, 1970
to første bøkene i Bent Jonssøn-serien til Vera Henriksen. Det var spennende å se om jeg husket noe fra sist jeg leste, og om jeg kunne få en ny opplevelse av bøkene denne gangen.
Jeg husket at Bent hadde kontakt med flere kvinner, og at han var sammen med noen han ikke var gift med. Det hadde nok festet seg i et uskyldig jentesinn!

Under denne andre lesingen festet jeg meg særlig ved all den religiøse diskusjonen og grublingen til hovedpersonen og de han møter. Vi er tidlig i overgangen fra katolsk kristendom til protestantisme, og den går ikke helt smertefritt. Hva skal en tro på? Hvor mye skal troen bety? Hva med religiøs praksis? Bent Jonsson har en todelt bakgrunn - norsk fjellbygd og dansk adelstand, så samfunnsliv, kultur og rikdom/ fattigdom blir også et tema.
 
Ellers blir jeg igjen ganske betatt av Bent, som framstår som både reflektert, ansvarsbevisst og modig. Han påvirker miljøet han lever i og menneskene han møter, stort sett på en positiv måte. I et par tilfeller oppfører han seg uansvarlig mot damer. Dette er noe han så prøver å gjøre opp for og ser ut til å lære av.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Et fint gjensyn.   

To novellesamlinger ble det også i april. Jeg leser sjeldent noveller, men ble inspirert etter å ha hørt Bokgildet med bibliotekarer fra Viken (lenke til bokliste og opptak).

Aschehoug, 2019
Hjemlandet og andre fortellinger
er en antologi redigert av Geir Gulliksen og kronprinsesse Mette-Marit. Vi får først en innledning hvor de to prater sammen om planene de hadde for novellesamlingen og om hovedtemaet: norsk identitet og tilhørighet.

Forfatterne har brukt veldig ulike vinklinger på temaet og er mer eller mindre direkte. Dag Solstad, sistemann i samlingen, er den mest direkte og skriver et personlig og pessimistisk innlegg om norsk språk. Marit Eikemo skriver en fantastisk tekst om en mor og datter som kjører langs de smale, svingete fjordveiene i møte med tyske bobiler. De skal til et sted moren har vanskelige minner fra, men hun vil vise det til datteren, det tar bare tid før interessen blir vekket. Damien Vitanza (som skrev Tante Ulrikkes vei) bruker kronprins Haakon Magnus som jeg-person og lar ham tvile på monarkiet.
Agnes Ravatn skriver om en norsk familie hvor mannen i huset har en mørk hemmelighet. Denne er mesterlig bygd opp med en avsløring på slutten.

Kjærleik og det som liknar av Therese Tungen inneholder fem noveller
Aschehoug, 2019
av ulik lengde, opptil 98 sider. De lengste kan gå for å være kortromaner. Men de tar alle utgangspunkt i en scene, en livssituasjon. Ofte en situasjon som får hovedpersonen til å revurdere livet og kjærlighetslivet sitt, det blir satt på prøve. Flere sørger over tapte muligheter.

Magni, ei dame som blir eldre før tiden (bekhterev), får vite at en fjellklatrer fra Trondheim er død. Er det han hun elsket som ung, som hun siden aldri har glemt?

Kjæresteparet June og Jon drar til Grand Canyon som turister etter en vond hendelse i hans familie. Det var hennes idé. Går det bra?

Arna, moren hennes og datteren Sanne på 16 er sammen i Syden, datteren drar på fest og Arna og moren prater sammen. Gjennom samtalen - og et kommende jordskjelv - får en vite mye om forholdet deres. 

Filmskaperen Erik møter tilfeldig eksen sin Siri i Oslo, han er på vei til kjæresten i Nederland. Hun har fått et barn. Hva skjedde? Hva ville skjedd hvis de to hadde holdt sammen?

Astrid er igjen i leiligheten hun og kjæresten eier, han har reist til New York for å ta en doktorgrad. Hun savner ham og blir sjalu på den norske jenta han bor i kollektiv med, og etter hvert viser det seg også at hun har en personlig sorg å bære på. Hun takler ikke helt jobben i forlaget. Hun trøster seg med et bjørnekostyme - og en kjenning. Siste scene er litt absurd, jeg elsket den. 

Jeg likte denne novellesamlinga såpass godt at jeg lånte en annen av samme forfatter.