mandag 6. april 2020

mandag 30. mars 2020

Krisevlogging, del 10...og litterære oppdateringer!

Her er video nummer ti.


Leser du noe for tiden, eventyr eller andre ting?

Jeg leser mest fakta. Er nettopp ferdig med Høyhastighetslandet: historier fra det moderne Kina av Rolf Melheim og Morten Stensby. Fascinerende reise inn i et Kina fra fjern og litt nærere fortid, en tankevekker i disse dagene. Vi fikk en prat om kommunisme og kapitalisme på jobb i dag!

Ellers leste jeg endelig tegneserieklassikeren Maus av Art Spiegelman. Jeg visste at den skulle handle om jødene under andre verdenskrig, men ante ikke at den kom til å handle så mye om tegneren og hans forhold til faren - som han ett sted omtaler som et typisk eksempel på karikaturen den pengegriske jøden.
Hva gjorde faren hans for å overleve? Noe vil en kanskje synes er på kanten av det moralske. Smøring, rett og slett. Men hvem vet hvordan en selv ville reagert under så desperate livsforhold?

Det er uansett på tide å oppdatere lista mi over det jeg har lest så langt i 2020.




onsdag 25. mars 2020

Krisevlogging, del 8 og 9

Hei! Det er litt problemer med publiseringen min mellom blogg og Facebook og Instagram for tiden. Jeg prøver å finne ut av det. Men her kan du se de to siste videoene mine fra krisevloggen - først en fra lørdag (verdens poesidag) og så den siste fra i kveld.

Det er en stund siden jeg hadde en skikkelig bokprat, så derfor kan jeg jo kile inn at jeg nettopp er ferdig med I morgen, da krigen kom-serien av John Marsden, som jeg er veldig glad for å ha lest. Kanskje jeg må prøve å finne fortsettelsen på Kindle?

Ellers har jeg lånt med meg hjem noen filmer (heldig bibliotek-arbeider) og har sett den belgiske kunstfilmen Det helt nye testamentet. Den kommer også med noen eksistensielle spørsmål, som det helt naturlig blir litt av i denne tida.
Hvis du visste akkurat når du skulle dø, hva ville du bruke resten av tida di til?

---

Håper du som leser dette, ikke har det altfor tøft i disse ukene. Ett steg om gangen.
Smittefri klem fra meg!



fredag 20. mars 2020

Krisevlogging, del 7

I dag mer om natur og musikk enn om bøker og virus...

torsdag 19. mars 2020

Krisevlogging, del 6

Nå med muligheten for undertekster!

tirsdag 17. mars 2020

Krisevlogging, del 5

Jeg elsker å gå på jobb!

mandag 16. mars 2020

Krisevlogging, del 4

Åpne videoen i YouTube for å se noen fine lenker!

fredag 13. mars 2020

Nytt prosjekt: krisevlogging

Lettere å vlogge enn å blogge, nå om dagen.


søndag 1. mars 2020

Sankingens tid: hva er humant?

Simon & Schuster, 2016
(norsk utgave: Ljå,
Vigmostad & Bjørke 2019)
Jeg har lest en serie på engelsk (Arc of a Scythe), så omtalen bygger på den engelske utgaven. Første bok er utgitt på norsk med tittelen Ljå (Sankingens tid); jeg henter viktige uttrykk fra denne. 


Hva er et menneske?Godt eller ondt?

Både uskyldig og skyldig, ifølge Ljå Curie.

I Neal Shustermans nyeste dystopiserie er dette viktige spørsmål. Vi befinner oss i en fjern framtid hvor menneskeheten allerede har levd lenge i et slags paradis, etter at to viktige vendepunkt skjedde i 2042 (altså 22 år fra nå!):

1. Internettskyen (minnet) ble til en organisk og altovervåkende bevissthet, Tordenskyen, som tok over hele herredømmet over menneskenes verden fra alle menneskelige (og feilbarlige) styresmakter.
Tordenskyen hjelper menneskene, nøytralt og regelbundet, uten negative menneskelige motiver. Den styrer trafikk, ordner produksjon av mat og andre viktige samfunnsoppgaver, forhindrer ulykker, lindrer smerte og motarbeider sykdom.

2. Udødelighet ble oppnådd for alle. Alle kan nå stille kroppen sin tilbake for å bli unge igjen, så mange ganger de vil. Mennesker som "dør" blir bare "dødaktige"; de blir automatisk hentet av ambulanser og brakt til gjenopplivingssentre.
Det er bare ett unntak fra denne regelen:

De som blir sanket av en ljå, en profesjonell drapsmann, blir borte for alltid. Minnene deres blir bevart i Tordenskyen, men de kan aldri virkelig bli levende igjen.

Tordenskyen ser alt, men blander seg ikke oppi det Ljådommen gjør. Tanken er at de menneskelige Ljåene med sine ti regler - blant annet å sanke uten gruppediskriminering - skal kunne ende andre menneskers liv på en empatisk og fordomsfri måte.
Men i denne serien går det naturligvis ikke helt slik. Visse ljåer begynner å se på sanking som en kunst og en glede i livet de har gjort seg fortjent til. De sanker for spenningens skyld.

Fins det noen måte å stanse dette på? Tordenskyen er bundet av sine egne regler og kan ikke gripe inn direkte.

Litt om handlinga


Vår historie starter med at to tenåringer, Citra og Rowan, møter den empatiske, erfarne Ljå Faraday og blir hans lærlinger. Han underviser dem i menneskenes historie så de skal få empati og forståelse for den forestående oppgaven. Han ser på det som en fordel at ingen av dem egentlig ønsker å bli ljå. De har "high moral fiber": rettferdighetssans, empati og mot til å stå for egne valg.
Rowan har blant annet vist det ved å sitte ved siden av en skolekamerat som Faraday slaktet og holde ham i hånden mens det skjer.

Dessverre er Faraday en del av - og dels ansvarlig overfor - en stadig mer råtten og uempatisk Ljådom. Det blir helt tydelig når Faraday blir straffet for å ha valgt to lærlinger i stedet for én (som er vanlig) på en ondskapsfull måte: den lærlingen som vinner lærlingetiden og blir ljå, må sanke den andre. Citra og Rowan opplever et uløselig dilemma som minner om det i boka Dødslekene.

Så skjer det som snur alt på hodet: Faraday forsvinner; de får vite at han har valgt "selvsanking".
De to unge heltene kunne egentlig vært frie og gå tilbake til sine gamle liv, men to ganske så forskjellige ljåer tar over læreperioden for hver av dem. Klarer de, og særlig Rowan, å bevare seg selv i det som skjer og som de blir tvunget til å gjøre? De blir snart viktige brikker i kampen mot råttenskapen i Ljådommen, og de lærer mer om Ljåenes historie enn de ante på forhånd. Utover i serien møter vi også flere unge mennesker som på hver sine måter har en funksjon i det som skjer. En utstøtt. En bibliotekar (!). En båtkaptein.
Og det hele ender ganske så spektakulært.

Mine tanker


Jeg likte denne serien. Livsloven kunne faktisk foregått i en nær framtid. Men her skiller seriens verden seg fra vår egen på så grunnleggende måter. Det er mer en sci-fi enn en dystopi, nesten.
En trenger virkelig ikke ha lest den første serien for å kunne nyte denne, men særlig én scene i bok 2 skaper en viss ekkel déja vu.

Jeg liker det at kapitlene blir rammet inn av dagboksnotater fra ljåene. Og (i bok 2?) Tordenskyens tanker satt opp mot... ja, hva eller hvem da? Noe er fremdeles uklart der, og det elsker jeg! Selv en superintelligens kan føle tvil og frustrasjon. (Når Tordenskyen skriker... wow!)
Noen av disse notatene forklarer mer om verdenen vi leser om, andre gir forpek til ting som skal skje.


Jeg falt i det hele litt for Tordenskyen og idéen om at det skal kunne finnes en intelligens som hjelper menneskeheten med det vi så ofte feiler i selv. Selv om en begynner å lure litt i den andre boka, er Tordenskyen ufeilbarlig og til å stole på. Den er en Storebror, men en storebror som ikke har egoistiske mål eller lider av storhetsvanvidd. Den skal bare hjelpe. Det er en interessant tanke og ganske annerledes enn iallfall det jeg kjenner til fra sci-fi.

På den andre siden: hva skjer med det personlige ansvaret når andre bare ordner alt?
Og hva med spenningen i det å prøve og feile i livet? Lengselen etter spenning får noen tilfredsstilt ved å kaste seg utfor bygninger (de blir jo uansett vekket til live igjen), eller ved å melde seg ut av samfunnet på andre måter. Men det generelle systemet er en slags sovepute eller puter under armene på folk. (Hva skjer når denne plutselig forsvinner?)
Ser vi sovepute-tendenser allerede i dag? Dette at vi blir matet med informasjon, for eksempel?

Og: Hva er i det hele tatt livet verdt i en tilværelse hvor døden ikke er endelig? Heller ikke på cellenivå?


I Sankingens tid er religion ikke lengre vanlig og strengt tatt unødvendig. Tordenskyen har tatt over den personlige bønnen. Det som fins av organisert religion er en ny gruppering av sekter - tonister - som ikke forholder seg til verken Tordenskyen eller ljåene og har skapt sine egne myter.
De fleste tonistene heltene våre møter er mennesker som rett og slett har valgt enklere, meditative løsninger for livet. Noen har gått lengre og gjort alvorlige ting for å bevise at de tror. Både negative og positive aspekter ved religion er altså med. Og ved hvordan religiøse blir behandlet.

Jeg elsket idéen om et digert bibliotek hvor den som vil kan lese dagbøkene til ljåene. Alt de har opplevd gjennom historien, vurderingene de har gjort, livene de har levd. Ekstra artig for meg å se en bibliotekar som en av heltene i en spenningsserie!

Jeg sympatiserte med de unge heltene. De utmerket seg ikke på noen måte hvis en sammenligner dem med andre dystopihelter, men de hadde dette ved seg som gjør at en gjerne vil at det skal gå bra med dem. - Ellers var nok godt voksne Faraday min favoritt.

Bøkene (særlig bok 2 og 3) inneholder et par skikkelig actionfylte, spektakulære scener. En får virkelig et inntrykk av en verden på vei til noe annet, noe nytt (eller gammelt?). Katastrofe.
Ikke alle spørsmål blir besvart. Det gjør ingen ting, da kan vi bruke fantasien.

Shusterman vet hvordan han skal skape spenning. En vil videre og vite hva som skjer.
Men han vil også noe mer med seriene sine. Få oss til å tenke over hvordan vi vil at samfunnet vårt, livet, menneskeheten, skal være.
Også i dag, ikke bare om hundre år eller tusen år til.

onsdag 19. februar 2020

Forlagsgaver (reklame?)

Jeg vet at andre bokbloggere har diskutert - og dels fortvilt over - de nye retningslinjene fra Forbrukerombudet om at bokomtaler av forlagseksemplarer skal merkes med "reklame" (her Elliken). Tanken er at bøker vi får fra forlagene er "smøregaver" som vi selvfølgelig vil snakke pent om, ellers vil vi ikke ha noen "produkter" å skrive om...? På linje med influensere som vlogger om sminke og kosttilskudd, altså.

Jeg har ikke nevnt dette nye kravet før fordi det har vært lite aktuelt for min del. Minst nittini prosent av bøkene jeg skriver om, er lånt på det lokale biblioteket jeg jobber på, og jeg har altså ikke fått dem privat. Jeg får sjeldent forlagsgaver, og i disse tilfellene gjør jeg det jeg kan for at omtalen skal bli så balansert som mulig. Jeg kjenner meg ikke forpliktet til å rose boka jeg har fått opp i skyene.
Så når jeg skriver "reklame" i tittelen her, er det ikke det i praksis. Jeg har heller ikke annonser på bloggen min og tjener ingen penger på den.

Når det er sagt, sjekker nok forlagene innleggene mine først for å se hva slags bøker som kan passe. Og etter nyttår har jeg fått to bøker fra Kagge forlag uanmeldt; den første var helt klart ei bok som fanget interessen. Jeg forestiller meg at de fikk med seg at jeg har lest litt dystopier og sci-fi-romaner de siste årene!

---

Kagge forlag, 2020
- takk for boka!
Boka som vakte særlig interesse, var Det siste mennesket av Lee Brown. Den har, som omslaget viser, barn og ungdom som hovedmålgruppe. Men også voksne som er åpne for fantasifulle historier kan ha glede av den.
Her er et sitat fra side 102-103:

"Du har oppført deg rart siden du sto opp", sa Forelder_2. 
"Og i går kveld kom du sent hjem", la Forelder_1 til. 
Øynene til Forelder_2 flimret. "Er du sikker på at det ikke er noe galt?" 

Det er klart noe er galt. Det siste mennesket på jorden er inne i den bygningen. Hun blir jaget av intelligente/grasiøse/blodtørstige/dødelige maskiner. Jeg er kanskje den eneste som kan hjelpe henne. 

Disse ordene skrollet gjennom kretssystemet mitt på ett eneste sekund. 
Jeg kunne selvsagt ikke si dem høyt. 
Så jeg slettet dem. 


Det går an å tenke seg en verden som fortsetter uten mennesker, hvor vår art har dødd ut av naturlige årsaker eller på grunn av katastrofer. Vanligvis fabulerer en da om at naturen tar overhånd, som Alan Weisman i boka Verden uten oss (på norsk i 2008).

Men det å forestille seg at menneskene har blitt aktivt nedkjempet og utryddet av andre intelligente vesener "til jordas beste", blir noe annet. Og det er nettopp dette Lee Brown fantaserer om i Det siste mennesket. Nå skjønner en på tittelen at vi ikke er fullstendig utdødd likevel, men det er den offisielle historien i en verden hvor roboter av ulike slag hersker, bor og arbeider.

I mange dystopier lærer innbyggerne fortiden å kjenne som noe ondt og dystert og får vite at nåtiden er et lykkelig sted å være. Hvis det fantes en annen art eller et annet folkeslag som nå er borte, var denne utryddelsen til det beste for verden. I denne sammenhengen: det var best for jordas overlevelse at mennesket forsvant. De ble utslettet av robotene, maskinene, for 30 år siden.

Fortelleren i Det siste mennesket er en ung robot som har i oppgave å installere solcellepaneler. Han er bare en liten bit i det store samfunnet av roboter, hvor alle har hver sin funksjon som de - ideelt sett - oppfyller til punkt og prikke uten spørsmål.
XR_935 (heretter kalt XR) har barnlig nysgjerrighet; det er mye å lære. Snart blir han ekstra interessert i menneskene og deres verden, ruinene som er igjen etter dem. Han lurer på hvorfor deler av informasjonen om menneskene er slettet fra den felles robot-databasen.

Nettopp dette at XR stadig er nysgjerrig og også har en viss åpenhet for uvanlige svar på spørsmål, gjør ham til en uvanlig robot. Og ikke minst: farlig for overmakten. En klassisk dystopihelt! Når XR og robotvennene hans finner en ekte menneskejente, vurderer han et øyeblikk å følge prosedyren og merke henne for sporing til JegerBotene. Men så lar han være. Har han samvittighet?

Og ikke bare det: vennegjengen velger å beskytte Emma i letingen hennes etter en rød flekk på et kart. Det blir en tur fylt av dramatikk, vennskap og læring.

Vennene kommer seg ganske langt før overhodene reagerer. Litt lite realistisk i et overvåkningssamfunn hvor alle er koblet sammen i en felles bevissthet; dette kan likevel tilgis fordi det gir leseren god tid til å bli kjent med både roboter og menneske. Ellers er det ingen ting som butter imot i lesinga.

Logikk er et viktig innslag i både innhold og form i Det siste mennesket. XR jobber stadig med å løse logiske paradokser, og bokkapitlene er nummerert med binærtall! Rekker av adjektiv med skåstrek mellom (grønn/brun) og utheving av oppslagsord gjør det tydelig at vi har med en analytisk forteller å gjøre.

Kapitlene er små, setningene korte; fortellingen er lett å lese. Den har innslag av humor (som robotkameraten Ceerons menneske-vitser), den er søt og har likevel snert. Den har fine beskrivelser av verdenen vennene reiser gjennom; framdriften er samtidig god. Flere barnebokforfattere kan ha noe å lære her!

---

Nå ble denne omtalen ganske positiv likevel. Du som leser dette, kan velge om du tar den for god fisk.

Og kanskje jeg snart får skrevet om en annen dystopi som har liknende tema, faktisk? Scythe-serien. 




onsdag 5. februar 2020

Baksjå og framsjå: januar (i et nytt tiår)

Innsjøen utenfor arbeidsplassen min. Var litt smeltevann!

Hvordan var starten av 2020 for Lesehesten fra Sørlandet?



  • Mye vær, som i store deler av Norge. Fløytelyder i viftesystemet i leiligheta mi (altså sterk vind), sølete og speilglatt om hverandre. Litt knall og fall, heldigvis harmløst for min del. Perlemorskyer. Snø og frost i ulike fasonger. 
  • Innledning av den musikalske våren: Nyttårsball i Hemsedal med flere kor nå i helga, kjempeinspirerende! 
  • Ja, og så har jeg sunget litt på sangene fra "Frozen 2". (Kunne gjerne skrevet litt om den filmen, kjenner jeg, men det holder å si at jeg er ganske enig med denne YouTube-kanalen i forskjellene mellom film 1 og 2. NB, spoilere!) 
  • TV-serier jeg har sett: Lik meg, sesong 3 (NRK Super) og Sex Education (Netflix, hos venninne). Begge verdt å få med seg. Jeg har også fulgt med på 22. juli, som handler mindre om terroraksjonene enn en kanskje tror, mer om det norske samfunnet (NRK). 
  • Litt gruing rundt viktige oppgaver som må gjennomføres denne våren. Dette stresset fører ganske ofte til at jeg finner fram ei bok, i den klassiske bokflukten.
    Dermed får jeg gjerne fine leseropplevelser, men samtidig veldig mange inntrykk, fakta og historier som jeg kanskje kunne ha bearbeidet litt? Skrevet noen notater, for eksempel. (Her om dagen satte jeg meg ned med en leselogg fra 2010. Leste jeg BARE fantasy?)

Hvordan var lese-januar?



Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 4 romaner, 3 tegneserier, 4 ungdomsbøker og 4 barnebøker; det vil si 17 bøker til sammen. To av dem fikk jeg (ubedt) av forlag (disse omtaler jeg i et eget innlegg), resten var lånt på biblioteket.
Blant forfatterne var det en svenske, fem amerikanere, sju norsker og en danske. Seks menn og åtte damer.
Jeg var innom store deler av Norge, USA (både nåtidig og dystopisk), Frankrike, Danmark, Sverige og minst to fantasiland. Fikk både ny informasjon, litt filosofering og gode historier.

Kort og godt om bøkene jeg leste


Menneskenes uro, blir den mindre om de når det de hadde som mål på denne jorda?

Cappelen Damm, 
Denne måneden gjorde jeg ferdig lesingen av Finnskogen-serien til Britt Karin Larsen med sjuendeboka Kaldere mot natten ( (sitatet er fra side 41).
Så langt ute i historien - her er vi kommet til midten av 1900-tallet - begynner personene virkelig å blande seg for meg. De første generasjonene har dødd ut, og det er handling fra både Norge, Sverige og USA. Både nyttig og litt irriterende da at et lenge etterlengtet familiekart kom helt bakerst i siste bok! Lese-hjertet mitt var varmest hos de første personene jeg leste om, og da særlig Lina og Taneli, Lisa og presten.
Likevel, også slutten er fin. Den poetiske fortellerstilen er fremdeles vakker (hvert kapittel starter med et filosofisk spørsmål som det over). Jeg kommer i tanker om hvordan ulike kulturer - her Finnskogskulturen - har blitt vurdert og gjerne nedvurdert gjennom årene. Altfor ofte er det slik at vi først ser verdien i ting etter et par generasjoner, og det dagligdagse som virker fattigslig kan bli en skatt... hvis den ikke har blitt kastet.
- Jeg håper på å få skrevet mer om denne serien senere.

Font forlag, 2019
Treet er et viktig symbol i Finnskog-romanene, og da passet det godt å lese fagboka Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til av Ole Mathismoen og Stig B. Hansen. Forfatter og fotograf brukte lang tid på å besøke ulike trær i Norge med en spesiell betydning eller historie, men også lang tid på å bestemme hvilke som fikk bli med i boken. Flere arter, noen opprinnelig norske og andre innført, noen eldgamle, andre nyere, mange store, noen små. Noen knyttet til kjente personer (Jon Michelet, Alf Prøysen og grunnlov-Falsen), andre til grupperinger eller tradisjoner. Fascinerende bok, både hvis en elsker trær (som jeg) og er interessert i historie - de lange linjene og den enkelte anekdoten.
Gloria forlag, 2019

Mitt liv som mann i likestillingens hjemland av Øystein Stene hadde jeg gått og sett på lenge. Jeg visste at den var et oppgjør med moderne, radikal (særlig norsk) feminisme - skrevet av en som kaller seg feminist selv. Forvirrende? Ikke egentlig. Umulig? Ikke det heller. Denne kommer det forhåpentligvis et eget innlegg om.

Aschehoug, 2003
Begynte å lese denne på jobben,
men det ble litt for flaut...  
Etterpå ble jeg nysgjerrig på en roman av samme forfatter: Ventemesteren. Også litt kjønnstematikk, men mer spesifikt om seksualitet og enda mer - slik jeg tolket det - om det å protestere mot at alt en gjør må ha et klart mål og en mening. (Fortellingen kan sikkert tolkes på ulike måter.)
"Ventemesteren" er en mann som er inaktiv og lengselløs på flere livsområder, men det fetteren hans reagerer på og vil ordne opp i, er at hovedpersonen unngår all seksuell aktivitet. Er han syk? Vår mann blir uansett overtalt/ presset til å skrive under en kontrakt på at et firma skal hjelpe ham med dette "problemet". Til tider kunne boka minne om en dystopi; i det minste er den en negativ kommentar til det moderne samfunnet.
Cappelen Damm, 2020

Det ble også et par spennende bøker på meg i januar. Først thrilleren Bare deg av Ninni Schulman, om et kjærlighetsforhold som virker veldig nært, men blir mer og mer sykt. Og hvem er det som er syk? Jeg må innrømme at jeg avslørte løsningen ganske tidlig, men det tok så lang tid å komme dit at jeg rakk å tvile. Klaustrofobisk, intens spenning mot slutten.

Samlaget, 2019
Dei sju dørene av Agnes Ravatn er ingen klassisk thriller, men likevel - et mysterium som blir mer og mer intenst spennende. Den starter med at litteraturprofessoren Nina Wisløff lanserer en idé om at litteraturprofessorer burde arbeide som etterforskere. Ikke lenge etter opptrer hun faktisk som det selv. Hvor har det blitt av den unge leieboeren deres, som forsvant sporløst rett etter at hun selv besøkte leiligheten sammen med sin egen datter på husjakt? - Tittelen spiller på et eventyr om en nysgjerrig prinsesse som angrer på at hun åpnet dører, og det skal bli mer ubehagelig enn Nina ante å snoke i denne saken.

Gyldendal, 2020

Jeg leste tegneserier også. Først den litt mørke, samtidig komiske fantasyen Nimona av Noelle Stevenson - hvor tittelfiguren egentlig er en bikarakter, mystisk og kanskje til og med mytisk?
Nimona virker først som en barnslig, voldsglad småjente som irriterer den sympatiske skurken Ballister Blekhjerte. Hun er den som tar den lengst ut - ofte uten tanke på konsekvenser - i kampen deres mot Ambrosius Gyldenlem (!) og Institusjonen for lov og orden og helteri. Etter hvert blir det tydelig at hun er noe mye, mye mer. Er hun faktisk ond? Eller farlig? Boka slutter åpent, så her er det duket for fortsettelser.
Nimona begynte som en webtegneserie; en av sidene er arkivert hos Wayback Machine her.

Kagge, 2019
Så leste jeg de to første bøkene om Morten og Mahdi, lagd av Kim Fupz Aakeson (fortelling) og Rasmus Bregnhøi (tegninger). Dette er noe helt annet! Helt realistisk og lett gjenkjennelig, vil jeg tro.

Morten og Mahdi er to danske kamerater, sånn 9-12 år (uten at det blir spesifisert). Bøkene er delt inn i kapitler, hvor de to guttene har et nytt oppdrag eller en ny (mer eller mindre god) idé i hvert kapittel. Bak de fleste idéene ligger et brennende ønske om å være kul og tøff. for eksempel gjennom å starte et death metal-band. Det går veldig sjeldent etter planen!

Simon and Schuster,
2016
Så leste jeg en bokserie som helt klart trenger et eget innlegg.
Det er snakk om den nyeste dystopiserien til Neal Shusterman: Arc of a Scythe. Akkurat som i forrige serie (Spleiset mm., omtalt her) lager Shusterman likandes tenåringshelter, noen antihelter på siden og en nesten uovervinnelig skurk. Og helt spesifikke moralske dilemmaer som sier noe om vårt eget samfunn.

Sist gang handlet det om systematisk høsting av kroppsdelene til "uønskede" ungdommer. Denne gangen om en "perfekt" verden hvor all smerte døyves ned og ingen dør på ordentlig uten å ha blitt drept av en profesjonell, forhåpentligvis sympatisk og moralsk drapsperson: en "scythe" (ljå).
I tillegg - og dette syns jeg er genialt - innfører Shusterman en kunstig intelligens, Thunderhead (en videreutvikling av dagens skytjenester!) som overvåker og virker i hele verden. Det åpner opp for mange ulike tanker og diskusjoner.

Til slutt: tre barnebøker ble lest i jakten på gode bøker til bokprat for småskoletrinn.

Olla forlag
Det gamle slottet av Olla Rypdal har biblioteket mitt kjøpt inn fordi den er ei nynorsk spenningsbok, noe det ikke fins for mye av. Her er det både detektivgåter og action. Dessverre er boka (og flere i serien) utgitt på et lite forlag. Dette preger design og typografi, og den mangler også litt på redigering (plot). Dette gjør dessverre et ganske spennende mysterium fra Frankrike mindre fristende å ta med seg. (Har du lest den?)

Vigmostad & Bjørke, 2019
Rotter: verdens beste dyr av Marit Nicolaysen er på sin side ganske så lekker designmessig, morsomt illustrert av Jens Kristensen. I tillegg er den en godt bearbeidet, informativ og morsom faktabok. En del vil nok kjenne igjen forfatternavnet fra Svein og rotta-serien, og i denne nye boka forteller Nicolaysen både om sitt personlige forhold til rotter og om alt det fantastiske rotter kan gjøre. Pluss pluss.


Cappelen Damm, 2019
Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund var nok min barnebokfavoritt denne måneden. I denne fortellinga strever Rikka i femte klasse med både vennskapsbrudd og utstøtelse, en fersk forelskelse og det å være midt mellom to familier (skilte foreldre med nye partnere og barn). Rikka er lett å bli glad i og heie på.


Hva skjer i februar?


Jeg mistenker at det blir litt fritidslesing av barnebøker også i februar, siden jeg planlegger et barnebokforedrag om et par uker til. Ellers håper jeg på at jeg kan få skrevet litt om året som gikk, kanskje med hjelp av Instagram-bilder?
Nå har jeg lånt med meg hjem de siste bøkene i to tegneserie-serier: Amuletten og Alene. De skal jeg kose meg med!

søndag 2. februar 2020

Å være redd

I voksen alder har jeg heldigvis ikke vært redd så ofte.

Jeg har en viss avsmak for det å få småkutt og andre sår som det blør av, da kan jeg bli svimmel - noe som har resultert i et par arr i ansiktet og på en fot (beinbrudd). Litt av samme grunn har jeg en ganske så stor respekt for skarpe kniver og ser ikke lenger på dem enn jeg absolutt må.
Jeg er også redd for å svelge for mye vann når jeg bader og å ikke vite hvor bunnen er.
Men det er veldig sjeldent at jeg trenger å forholde meg til disse små-redslene.

Én vinterkveld stoppet jeg opp i et veikryss som jeg hadde spesielle og såre minner fra, fra flere år tilbake. Da kjente jeg hvordan munnen ble tørr, hjertet banket ekstra hardt og fort, og det knøt seg i magen. Bakgrunnen for opplevelsen hadde sorg i seg, men det var helt klart et element av redsel i det. Redselen for å ikke være god nok, ha gjort noe veldig feil. Kunne jeg gå så langt som å kalle det angst?
Men bare noen sekunder. Ikke gjentatte angstanfall gjennom flere år. Så jeg er heldig, har jeg nå skjønt.

---

Angst er temaet for ei av de siste bøkene jeg leste i 2019: Noen ganger er jeg redd av Jannecke Weeden, med undertittel: historier om angst.

Før jeg starter på omtalen av boka: her er definisjonen på uttrykket angst i Store norske leksikon:

Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse (...) Angst kan være uspesifikk («frittflytende») ved at man ikke har en konkret formening om hva man er redd for, og kalles da generalisert angst dersom tilstanden er vedvarende, eller panikklidelse dersom angsten opptrer anfallsvis. Ved fobier er angsten rettet mot bestemte situasjoner eller objekter.


Pilar forlag, 2019
Jannecke Weeden har vært plaget med ulike typer angst i flere tiår. Da hun skrev denne boka, hadde hun gått gjennom et samlivsbrudd og fått en ryggskade - med angst på toppen. Hun mistet (eller forlot?) også jobben sin som programleder. Noen ganger er jeg redd hadde et todelt formål, skriver hun i forordet:
1) å vise at "vanlige folk" (i betydningen "med jobb og familie") kan ha psykiske lidelser, og
2) å kanskje få litt hjelp selv.

Deler av boka blir dagboksnotater hvor Weeden forteller om sine egne opplevelser med angsten - både fobier (som en ny angst for ulike transportmidler), generalisert angstlidelse og panikkanfall. Hun håper underveis på at ting skal gå bedre, men "nissen på lasset" vil ikke flytte, og mot slutten konstaterer hun at hun bare må lære å leve med denne skapningen, denne tilstanden.

Men det kan kanskje likevel være en lettelse å vite at en ikke er alene. Og store deler av boka er viet andres fortellinger - "vanlige folk" som gjerne har et tilsynelatende perfekt liv med et høyt tempo og høy status. Så dukker angsten opp og får alt til å knyte seg.

En fellesnevner for flere av informantene er at de har yrker med stort ansvar og/eller høye prestasjonskrav, for eksempel innen musikk, næringsliv eller media (som Weeden selv). Jeg syns jeg ser tydelig hvordan angsten har sammenheng med stresset i denne livsstilen. En av disse informantene er artisten Vinni, som fikk reaksjoner av å være i rampelyset. En annen er programlederen Stian, som Weeden faktisk gjennomfører en programserie sammen med (med en felles erfaring med angst som var til trøst).

Jeg savner litt betraktninger rundt dette stresset og prestasjonsjaget og hva det kan ha å si for angst. Jeg savner også fortellinger fra informanter som har mer "uvanlige" eller "uperfekte" liv (noe som statistisk sett er vanligere enn det å ha høyprestasjons- eller høystatusliv).
Likevel, det er flott at en får innsyn i vonde følelser, opplevelser og lidelser som kan ligge bak den perfekte fasaden. At de vi ser opp til fordi de ser ut til å få alt til, også sliter.

En av informantene opplever at ektefellen er utro, kanskje den mest gjenkjennbare historien for store deler av befolkningen.
Her blir jeg likevel litt betenkt: informanten er forfatterens egen venninne, så her virker ikke anonymiteten godt nok; jeg ville fjernet opplysningen om kjennskapet eller latt historien være. Angsten er også en del av et større reaksjonsbilde hos venninnen, så er det relevant?

En annen opplever intens angst under to graviditeter, uten noen følelsesmessig eller tankemessig forklaring, men med store følger for nattesøvn og generell helse.

Og nettopp dette at angsten har en fysisk side - både på årsakssiden (av og til) og på symptomsiden - er noe Weeden er opptatt av. Det å ha angst kan ikke sidestilles med det å ha vrangforestillinger, selv om begge deler gjerne sorterer under uttrykket psykiske lidelser (les mer om det på Store norske leksikon). Så kan en argumentere med at begge lidelsene har med prosesser eller tilstander i hjernen å gjøre, men likevel - utslaget er veldig ulikt.
Forfatteren problematiserer også bruken av spesifikke angstdiagnoser som kan være vanskelige å kjenne seg igjen i.

Weeden intervjuer én pårørende til en med panikkangst - et veldig fint innslag. For hvordan lever en egentlig med en som har angst som kan slå ut når som helst? En kan jo ikke egentlig kurere eller trøste. En kan ikke fjerne angsten, men må uansett forholde seg til det den fører til.
I ett kapittel legger forfatteren fram tre ulike reaksjonsmåter i møte med andres angstanfall og kommenterer hvordan disse kan oppleves for den som har angst. I korte trekk: prøv å vise forståelse, selv om dette kan være litt plagsomt for den angstridde der og da.

Det er også prisverdig at Weeden har åpnet for innspill fra sine følgere på Instagram, hvor noen faktisk har angst og forteller om dette. Det er med på å normalisere psykiske lidelser, skaper et slags fellesskap i problemene, og hjelper den enkelte til å snakke om det.

Selv om jeg sitter igjen med noen spørsmål og innsigelser, var dette alt i alt en positiv og informativ leseropplevelse. Anbefales.

Til slutt et sitat jeg likte godt, side 109:

Jeg håper at nye muligheter dukker opp på en helt vanlig tirsdag.