tirsdag 13. oktober 2020

Lesing i september (del 3). Barnebøker

Omslag Nudistene
Et tips: jeg har lagt inn lenke til forlagssiden på bildene. Ofte vil det ligge en mulighet til å bla i starten av boka der. 

Bjørn Ingvaldsen er en forfatter som kan skrive både morsomt (som i Jeg er berømt! m.fl.) og nitrist (som i Nattskift i Nekropolis). Nudistene må en vel kunne si er på den lyse sida. Ofte har det vært hovedpersonen som har hatt noe helt spesielt og litt naivt med seg; i denne boka er den mest interessante personen en biperson. Nemlig Tjodolf, den nye gutten i klassen som ser ut til å fullstendig mangle sosiale antenner. Eller er han bare velsignet med en eksepsjonell selvtillit? Noe av det første som skjer er iallfall at han introduserer seg for de mest populære jentene i klassen (jeg-fortelleren inkludert) og sier uten å rødme at han vil bli kjæreste med en av dem. 

Og når Rose og venninna Sina (i tospann kalt Rosin) blir nødt til å jobbe sammen med Tjodleik på en gruppeoppgave, skjønner de at det ikke bare er Tjodleik som er noe for seg selv. Det gjelder i høyeste grad også familien, som er nudister og bor i et gartneri.    

Ei artig bok; jeg kan ikke huske at jeg har lest noe som ligner! 

Omslag Buffy By er inspirert
---


Og så leste jeg bok nummer to om ei fattig jente i Oslo med et skikkelig ståpå-humør. Buffy By er inspirert av Ingeborg Arvola er ny i år. 
I førsteboka, Buffy By er talentfull, hadde Buffy to prosjekter: å lære slalåm og å bli bedre kjent med faren sin. Denne gangen er det også to ting: skrive en spennende selvbiografi som hun skal tjene MASSE penger på, og å få seg kjæreste. For det skal man visstnok ha. 

Og her har Arvola gjort noe originalt. Hun har gitt Buffy ikke en drømmeprins, men en ganske ufordragelig liten kjæreste med sadistfakter og maur i rompa. Mange voksne vil nok krible etter å sette en diagnose på Viktor.
Grunnen til at Buffy velger ham, er at han er eldre enn henne (i år, iallfall) og dermed, per definisjon, veldig bra. 

Ja, og så får Buffy og familien endelig reise på ferie til ei ekte sommerhytte. Mamma Lillie er ekstremt lite glad i å sette seg i gjeld hos andre, uansett hvor mye det kommer familien til gode. Så hun må lures til å passe på hytta til familievennen Bolla - og går inn for oppgaven med plagsomt mye alvor.
Likevel blir det en minneverdig sommer.   

---


Samlaget gir i år ut starten på en ny spenningsserie for barn, Klodeklubben. Som navnet antyder, er miljøvern og miljøkriminalitet bi-tema i disse bøkene fra en liten kystbygd. Den kan sammenlignes med Jørn Lier Horsts serie Detektivbyrå nr. 2, men også andre lettleste og illustrerte krimserier som har kommet de siste årene. 
Hver av bøkene runder av med miljøfakta fra Ole Mathismoen. 

Vennene Sivert, Vanja og Mo (som er ny i bygda) må finne ut hvorfor svanene i fjorden blir svarte av oljesøl (i førsteboka Dei svarte svanene) og hvorfor sauer plutselig blir syke (i andreboka Hytta som forsvann). De tar store sjanser for å finne bevis for mistankene sine og kommer i nærkontakt med både den ene og den andre skurken. Og jenta i gjengen, Vanja, er den tøffeste (men også mest uforsiktige) detektiven. 

Bøkene er fargerikt illustrert av Jens Kristensen, som har en lett gjenkjennelig animasjonsstil. Med mer naturalistiske tegninger og en mørkere fargepalett kunne nok bøkene appellert enda lenger opp i alder. Men for all del, dette er fine bøker som en barnebibliotekar gjerne kan anbefale! 
Og nå med årets TV-aksjon rett rundt hjørnet (WWF, mot plast i havet) er de ekstra aktuelle. 

--- 

Hvis du har hatt noen særlig kontakt med lesende barn de siste ti åra, har du mest sannsynlig hørt om En pingles dagbok (Diary of a Wimpy Kid), den internasjonale suksessen til amerikanske Jeff Kinney. Gjennom det som nå er 14 (snart 15) bøker har leserne blitt kjent med Greg, en ganske så oppfinnsom, pengeglad og ofte uheldig fyr. Men så har Greg en bestevenn, dumsnille Rowley, som litt for ofte blir utnyttet av "helten". I en ny spinoffserie får Rowley selv fortelle sin versjon av vennskapet deres. Men det skal mye til før Rowley tenker og skriver stygt om Greg, så mye av urettferdigheten må leses mellom linjene, og det blir både morsomt og litt sårt. 

Omslag Rowley Jeffersons superkule eventyr

Rowley Jeffersons superkule eventyr prøver Rowley å skrive en bok, kanskje en fantasyfortelling? Men han strever litt med å følge med på Gregs anbefalinger om mest mulig action, vold og skurkeri (og tøft spinoff-utstyr til butikkene). Rowley er solid oppdratt og vil helst ha en god moral i fortellingen, noe som er veldig lite salgbart, sier Greg! 

---

Omslag Girlskate

Girlskate av Steffen R. M. Sørum og Eldrid Johansen leste jeg som ebok. Under lesingen trodde jeg at Sørum hadde skrevet den alene. Lurer på om det ga meg et annet inntrykk av boka? Vanskelig å si.  
Paret har skrevet sammen før, nemlig skrivetips-boka Skriv genialt! (2016). 

I Girlskate møter vi Molly, som er midt oppi et dilemma. Hun har begynt å trene fotball, men ikke fordi hun har lyst; hun vil holde på bestevenninnen sin, som har blitt bitt av fotballbasillen. En ekstra stressfaktor er Mollys egen  fotballfamilie, som mer enn gjerne støtter opp under det de oppfatter som en lystbetont hobby. 
Molly er redd for å spille. Hun vet at hun ødelegger for de andre på laget. Og det hun egentlig liker best, er ikke ballspill, men tegning. Det er hun flink til!
Så endrer alt seg; hun blir interessert i skating og prøver det. Liker det. Klarer det! De andre skatejentene er flinke til å oppmuntre. Molly skofter fotballtreninger for å lure seg på skating. Det kan ikke gå bra i lengden. 

Jeg stusset litt på at en familie som ellers virker så fokusert, tar sjansen på å spandere tusenvis av kroner på flere korttids-hobbyer før de setter grenser for en vinglete datter. Men det får lesere med barn heller svare på! Og alt i alt: fin historie. 

---


Omslag Benny går igjen

Benny går igjen er andreboka til Tom-Erik Fure; fortsettelsen av Benny går berserk, som ble gitt ut som "julebok" i fjor. Andre bok går ganske rett inn i handlingen, så det kan være på sin plass å nevne to viktige fakta fra starten: 
1. Benny blir forelska i gutter, og særlig har han lagt sin elsk på kjekke Ken, sønnen i en vennefamilie som kom på besøk til jul. I andreboka overnatter han hos Benny, som har sitt svare strev med å forholde seg sånn noenlunde kul. Ken kan jo ikke være interessert i ham?  
2. Benny har en god venninne, naboen og eks-skuespilleren Magda Rose. Hun er ganske så åndsfrisk, men såpass oppi årene at svigerdatteren hennes har sendt henne på gamlehjem - for å få overtatt huset hennes. Dette er selvfølgelig trist for både Magda Rose og Benny.
Nå finner Benny, Ken og ei felles venninne ut at de skal hjemsøke Magda Roses hus for å få de nye eierne til å flytte.      

Her er det masse fantasifulle krumspring og hjertevarme. Forfatteren kunne virkelig kuttet ned på beskrivelsen av Bennys rødmeatferd og Kens kjekke framtoning; vi skjønner uansett at mye står på spill. Ellers likte jeg boka godt og tror den vil slå an hos mange, uansett hvilke(t) kjønn en forelsker seg i. 

Tegneserier


Omslag Kampen mot mørket

Kampen mot mørket
 av Tim Probert er starten på en ny tegneserie, Lightfall. Den minner om den populære Amuletten-serien, men er ikke fullt så skummel - enda - og passer også for litt yngre. Lightfall er mer ren fantasy (Amuletten og et par andre sammenlignbare serier, som Zita-bøkene til Hatke, har elementer av sci-fi). Også her har vi en jentehelt som skal redde en verden. Her med hjelp fra en ikke-menneskelig skapning; en kampdyktig og vennlig galdurianer. 

Dette er en fin historie med en fascinerende fantasyverden og flotte tegninger. Men nettopp derfor skulle jeg ønske at formatet var større enn A5, så detaljene i tegningene kunne kommet bedre fram. Boka blir litt vanskelig å lese. Jeg vet ikke hvilket format originalen er i.

---
  
Omslag DødenDøden av Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng er en perle! Her har vi en "dødsredd" gutt skrevet inn i en faktabok om temaet som er litt skummelt, men som alle må tenke over på ett eller annet tidspunkt. Hvorfor dør vi? Hva skjer med kroppen da? Og er det noe igjen av oss etterpå? 

Tegneserien går stort sett i hvitt og svart, med rødt som en effekt innimellom. Og hele veien er det en dialog mellom Mikkel og mannen med ljåen/ døden. Døden vil forklare og beskrive, Mikkel vil helst være i fred. Særlig når Døden vil snakke om mamma, som er kreftsyk og som Mikkel virkelig ikke vil miste.  

---

Omslag Hva skjedde egentlig med deg

Hva skjedde egentlig med deg?
 av Jenny Jordahl har også et tydelig tema: spiseforstyrrelser. 
Janne er lubben allerede som barn, og får høre det av både barn og voksne. Hvorfor er hun større enn de andre i familien? Hun elsker mat, og gjerne søt mat; det blir en trøst når selvtilliten er på bunn. Foreldrene ser at hun spiser vel mye, men vet ikke hva de skal gjøre. Mamma kommer med et forslag: Janne skal få penger for hver kilo hun går ned i vekt. Janne blir med på det. Men når hun først har begynt med å sløyfe måltider, kaste opp maten og overtrene, er det ikke lett å slutte...
Og hun blir heller ikke automatisk populær på skolen selv om hun går ned i vekt. 

Janne har en ufyselig lærer som lar henne sitte mellom to urolige gutter for å straffe dem. I det hele tatt er det mange rundt jenta som svikter. Det blir ganske så alvorlig før noen tar tak og hjelper. 

søndag 11. oktober 2020

Lesing i september (del 2). Ungdomsbøker

Omslag Gone 1

I september leste jeg altså om igjen GONE-bøkene av Michael Grant, som jeg sist gang leste fra 2009 og utover. Dette er en intenst spennende serie (litt som en TV-serie med mye action og hopp i scener), men den tar også opp store spørsmål om menneskepsyken, det ondes problem og samfunnsspørsmål. Vi får se hvordan personer virkelig forandrer seg og/ eller endrer modenhet i møte med en uvirkelig krise. Jeg hadde glemt avslutningen, så serien ble like spennende for meg denne gangen! 
(Og nå fikk jeg vite at det fins to oppfølgerbøker som ikke er oversatt til norsk. De må jeg lese!)

---

Omslag Utbryterne

Utbryterne
 av Nina Borge er en helt ny dystopi. Vel 50 år fram i tid er vi i en verden plaget av ekstrem luftforurensning, og et Norge hvor gamle byer (som Sandefjord, Drammen og Oslo) ligger i ruiner etter klimaødeleggelser. 
 
I Norge styrer feministpartiet med hard hånd. Vi har en slags moderne Egalias døtre (Gerd Brantenberg), hvor kvinnene har både reell, fysisk makt og definisjonsmakt over mennene og hvor kjønnene er strengt adskilt. Menn er farlige, dyriske og sinte, får jenter høre, og det å skulle tenke på større spørsmål som politikk og forskning ligger ikke til deres natur, heter det (et vrengebilde av det som også i Norge har vært "fakta" om kvinner). Så gutter og menn skal slippe å styre og bestemme.
Det er også et element av seksuell undertrykkelse i samfunnet; gutter blir seksuelt utnyttet ut fra en reell fare for falske voldtektsanklager. 

Vi møter tidlig de to heltene som får meg til å tenke på Katniss og hennes venner/ medkjempere i Dødslekene-serien:
Carla, en ung forskerlærling vokst opp på feministenes jentehjem og eslet til å bli en framtredende "hvitkofte".
Noah, en gutt som bor ute i den nærliggende skogen og har blitt dobbeltagent i motstandsbevegelsen. Noahs mor, Johanna Berg, er en ledende forsker og Carlas mentor; de har funnet fram til en formel for å løse problemet med luftforurensning. Ideelt sett skulle denne formelen kommet alle land i verden til gode, men den norske regjeringen trenger penger og vil ha den selv. 

Carla må komme seg til Oslo med formelen og få sendt den til Johannas samarbeidspartnere i ulike land - uten å bli tatt av verken feministene eller motstandsbevegelsen. Noah må motvillig bli med henne på oppdraget, som Carla selv også er veldig usikker på. Hun har jo lært at feministene er de gode, at de vil godt, og at menn er farlige. Snart vil både hun og Noah lære at det fins mange nyanser av sannhet og det gode.
Utbryterne er intens og fengslende. Jeg ville virkelig vite hvordan det gikk med Carla og Noah. 
 
Er dette en antifeministisk roman? Tanken streifet meg i starten. Alt right-menn ville kanskje lett etter argumenter for sitt syn her på mannen som undertrykt. Men jeg opplever ikke boka slik; mer som en advarsel mot (blant annet) kjønnsbasert diskriminering, fordommer og båstenking. Vi trenger alle kjønn og alle bakgrunner for å løse problemene vi står overfor og lage et godt samfunn.  

---

Omslag Kirsebærhjerte

Kirsebærhjerte
 av Cathy Cassidy er første boka i en søt serie, Sjokoladesøstrene (på engelsk Chocolate Box Sisters). Visstnok er den blitt en internasjonal bestselger. Den minner meg litt om Jenter i jeans-serien av Ann Brashares, selv om en her følger bare en jente om gangen. 

Dette er ei klassisk følegodt-bok for tweens med en romantisk utgang. Og førsteboka handler om outsideren, den nye (ste)søsteren Cherry. Jeg har lest flere bøker i det siste om den litt nerdete og fantasifulle jenta som vinner den kjekke god-på-bunnen-drømmeprinsen i kampen med den blonde bitchen (som her tilfeldigvis er hennes nye stesøster). Ja, og så har vår forteller selvfølgelig en stor hemmelighet som kan ødelegge for det nye livet hun prøver å bygge opp sammen med faren.
Men jeg fikk jo iallfall LITT lyst til å besøke de særegne søstrene i det store huset, og smake på en håndlaget sjokolade eller to. 

---
Omslag av Virusvår

Virusvår: unge stemmer om en ny virkelighet
er Pax forlag sin antologi, resultat av en skrivekonkurranse utlyst av DUS - Den unge scenen. 
Og vi har et par scenetekster her også, blant andre den symbolske og følelsessterke Rød og blå - et lite stykke underbevissthet av Selma Baalerud. Her blir en "hvit" person malt over av blå og røde farger som symboliserer passivitet og aktivitet, depresjon og livsglede. Det blå tar helt over etter hvert som landet og aktivitetene stenges ned. 

Både usikkerhet og kjedsomhet er blant følelsene som kommer fram i tekstene. Og ikke minst sinne. Skuffelse og frustrasjon for at en ikke får oppleve det en hadde planlagt. Folkehøyskolen stenger ned. Kalenderen mangler farger. En får ikke lov til å rulle rundt i andres spy...

Det er stor variasjon i tekstene. Ikke alle treffer like godt, særlig språklig. Men noen stemmer får en virkelig lyst til å høre mer fra.  
 
---

Omslag Kunsten å tryne
Det fins etter hvert ganske mange bøker om jenter som er i overgangen mellom det barnslige og det mer modne (eller lek og gutteprat, rent konkret!)
Kunsten å tryne av Jan Tore Noreng har litt av det samme, men her fra to gutters synsvinkel. Vår hovedperson er helt tydelig den modne og i en klasse for seg selv.
 
Samuel og kameraten Jonas har vært nerder; de har alltid gått under radaren til de kule folka i klassen. Men etter at de begynte med parkour en sommer har kroppene deres - og kanskje også selvtilliten - forandret seg, og det merker de andre. Særlig alfajentene Anette og Helene, som nå plutselig viser interesse for dem. En interesse som Samuel ikke helt vet hvordan han skal takle. 
(Her assosierer jeg til den norske ungdomsfilmen Psychobitch, hvor det fins en underliggende - og ødeleggende - forventning om at den populære jenta er den selvfølgelige drømmen for en gutt i toppen av hierarkiet.)
Samuel har i stedet blitt interessert i - ja, dødsforelska i - den mystiske jenta Ella. Med henne kan han snakke om det meste. Men kan han fortelle de andre om henne?
 
Så skjer det noe på en fest som ikke Samuel deltok på. Jonas sier til Samuel at han har blitt anklaget for voldtektsforsøk, men det er jo selvfølgelig bare tull. En hevnaksjon. 
Eller?


onsdag 7. oktober 2020

Baksjå og framsjå: september (del 1). Fakta

Hva skjedde i september? 

September var preget av prosjektet mitt med digital pause, som jeg skrev om i forrige innlegg (litt uvant å ikke kunne gå til Facebook for å dokumentere måneden...). Dermed ble det ganske mye boklesing! Blant annet leste jeg om igjen hele spenningsserien Gone av Michael Grant, som nesten kan gå for å være en TV-serie. Og som sagt ble det også noen turer og litt bokhylle-maling. Resultatet av malingen ser du på bildet. 

Bilde av bokhyller i stue


Hva leste jeg i september? 

Jeg leste i alt 26 bøker denne måneden! I dette innlegget skriver jeg om tre faktabøker med målgruppen voksne. 

Fagbøker


Omslag til Kampen mellom mennesket og mikrobene 

Kampen mellom menneskene og mikrobene av Stig Frøland lånte jeg med hjem på grunn av det aktuelle temaet, og den var fascinerende! En liten murstein som tar for seg ulike smittbare sykdommers historie - pest, malaria, meslinger, tuberkulose, ulike influensatyper og mye mer (til og med koronavirus). Forfatteren er lege, men har en stor interesse for historie, og det preger boka. 

Hvordan og når kan sykdommene ha startet? Hvor og hvordan spredte de seg? Fins de i dag? Hvordan klarte vi, eller klarer, å beskytte oss mot dem? Frøland forklarer også på en enkel måte hvordan virus og sykdomsbakterier virker og hvordan de kan endre seg. 

Her er mange interessante fakta å ta av. 
Jeg visste om problemet med økende antibiotikaresistens, men hva med avskoging og andre økologiske endringer vi mennesker driver med som legger til rette for mer smitte? 
Og visste du at ulike folkegrupper har gener som beskytter dem mot visse sykdommer? Det er sant. 

Et minus for noen (etter mitt syn) unødvendige gjentakelser når det gjelder de ulike sykdommenes innvirkning på menneskenes historie - krig og erobringer osv. Etter hvert hoppet jeg over disse underkapitlene.

---

Omslag til Lars Monsen: Mitt liv

Ett hvert som jeg leste Lars Monsen: Mitt liv av Kjetil Østli og Lars Monsen, merket jeg at fortellerstilen var ganske lik gjennom kapitlene hvor Monsen "forteller" og hvor Østli skriver om ham, eventuelt får innspill fra andre (som Trine Rein). Det blir forklart helt mot slutten; det er Østli som har skrevet teksten på bakgrunn av samtaler med Monsen og skriftlige kilder som dagboksnotater. 
Jeg syns resultatet var bra (på tross av noen litt lange og detaljerte beskrivelser), men kjente meg lurt, så dette kunne nok Østli avslørt i begynnelsen. 
Eller ville fokuset da blitt et annet? 

Uansett valgte jeg denne boka fordi jeg har tenkt at jeg har ganske lite til felles med Monsen og ville prøve å dukke litt ned i hodet hans. Se verden litt fra hans ståsted. Og det var spennende! 

---

I en del norske kommuner, også den jeg jobber i, har iPader blitt innført som hjelpemiddel i undervisningen. Det er meningen at de skal brukes helt fra start i utdanningsforløpet. Men hvorfor ble de innført? Det har jeg lurt på. De digitale prøvekaninene av Gaute Brochmann kan gi noen svar.

Omslag De digitale prøvekaninene
Forfatterens utgangspunkt for å skrive boka var innføringen av iPader for skolebarn i kommunen han selv bor i, Lillehammer. Brochmann spurte skoleledelsen hvorfor dette verktøyet skulle innføres, men var ikke fornøyd med de noe intetsigende svarene. Dermed prøvde han å finne ut hvor denne sterke (men ikke nasjonale, faktisk) satsingen kommer fra. Har teknologiprodusentene for sterk innflytelse? 

Han lette aktivt etter entydige og uavhengige, positive forskningsresultater. Fører bruk av nettbrett i skolen til bedre læring? Letingen førte til nedslående resultater. Innføringen av iPader i skolen virket lite begrunnet og lite planlagt. Det fantes få strategier for hvordan digitale programmer best skulle brukes i skolen. Evalueringen av innførte verktøy var synsing basert på elevenes ønsker og "trivsel" i stedet for bevis på økt læring.  

Det er noen paralleller mellom denne boka og Digital Minimalism, som fikk meg til å ta en digital pause. Blant annet blir amerikansk forskning som ser en sammenheng mellom smarttelefonens inntog og mer angst hos ungdom referert i begge bøkene, men hos Brochmann med mer forbehold. Men det fins andre forskningsresultater som ser ut til å underbygge iPad-skepsisen bedre. 

Jeg liker vanligvis at faktabøker har en personlig innfallsvinkel med egne historier, men kapittelet hvor Brochmann selv forteller om sin "digitale" oppvekst (som ikke var veldig digital) for å beskrive IT-utviklingen på norske skoler, er etter min mening den svakeste. Han kunne vunnet på å holde seg til dagens engasjement og ellers den faglige gjennomgangen.  
Men alt i alt var dette veldig interessant og litt skremmende lesning. (Med en optimistisk konklusjon.)


Vil jeg huske noen av disse?


Det tror jeg nok! Kampen mellom mennesket og mikrobene fascinerte mest. 

Hva skjer i oktober?

Allerede ei uke etter "digital start" merker jeg at jeg begynner å falle tilbake til gamle smarttelefon-vaner. Det er særlig én app jeg strever med å holde meg borte fra når jeg først har begynt å bruke den igjen. Jeg håper å få det på plass. Jeg var jo så flink i september! 

Jeg har (7. oktober) nettopp begynt med bokprater for mellomtrinn på skolene her i Ål. Det var lenge siden jeg hadde møtt elevene på skolen, så det var fantastisk. Men det er alltid vanskelig å bestemme seg for bøker å prate om! Utvalget er så stort, og det er ulike hensyn å ta. 

Mot slutten av måneden kommer det en sen høstferie, som etter alle solemerker går til Bergen. I så fall vil det være første gang jeg reiser med tog etter koronaens inntog. Spennende! 

Før den tid blir det Halloween-sang med den hersens appen som jeg ikke klarer å holde meg borte fra. Klarer jeg å være skummel?

søndag 27. september 2020

På nett igjen!

I går formiddag ringte en dame fra Norsk Gallup for å stille meg noen spørsmål. De handlet om bruk av digitale TV-tjenester. Jeg dro på det og sa at det kanskje ikke var helt aktuelt, men gjennomførte likevel intervjuet. Da vi kom til spørsmålet "hvor lenge er det siden du har sett på et TV-program?" svarte jeg "en måned". 
Det hun ikke visste (og som jeg kanskje kunne sagt i starten for å spare henne for litt tid) var at jeg nettopp hadde avsluttet en fire ukers digital pause. Noen timer senere satte jeg meg ned for å se på "Stjernekamp" på nett-TV. 

Dette var et prosjekt som jeg såvidt fikk varslet noen av mine online-venner om før jeg satte i gang. 
 
I dag har jeg vært inne på YouTube og sett på noen av yndlingsvloggene mine. Søndag har rett og slett blitt min YouTube-dag. Jeg har lagd meg en timeplan for når jeg skal bruke ulike apper og nettsider, så får vi se om det føles greit å følge den. 


Hva har skjedd? 
Som jeg også skrev om i juli, ble jeg inspirert av boka "Digital Minimalism" av Cal Newport, som jeg hørte på lydbok i ferien og så kjøpte i bokform. 
Her kommer den amerikanske forfatteren (som jobber med datateknologi) med råd om hvordan vi kan bruke digitale medier på en gjennomtenkt og minimalistisk måte. Rådene har han kommet fram til gjennom egne undersøkelser hvor han har vært i kontakt med hundrevis av mediebrukere. 

De store teknologiselskapene vil helst at vi ikke skal tenke igjennom hvorfor vi bruker Facebook, Instagram, YouTube, Netflix og så videre. Vi skal bare bruke dem. 
Det som ofte skjer hvis en ikke har en uvanlig selvkontroll (men har en smarttelefon eller et nettbrett i nærheten) er at en blir sittende og scrolle, stadig se videre. Bruke verdifull tid på innhold en egentlig ikke har så mye glede av. 
Jeg har ikke vært blant de verste, men jeg kjenner nå og da på fristelsen til å bare bli sittende med tom "underholdning" - uten å føle meg verken informert, underholdt eller knyttet til de jeg liksom har kontakt med. 
De siste månedene har jeg likevel kjent det godt å kunne ha et fellesskap på nett når så mye fysisk/IRL blir avlyst og utsatt. (Det snakket jeg litt om i korona-vloggen i vår.) Av og til trenger en en ekstra trøst. Derfor tok det tid før jeg følte meg klar for digital "declutter". Og hva er så det?

Newports tips er å ta en flere ukers aktiv og innholdsrik pause fra det digitale. "Det digitale" kan være ulike nettsider og tjenester; det meste som en ikke er helt avhengig av for at dagliglivet skal fungere. Jeg valgte å gi meg selv lov til å sjekke personlig epost en gang i uka. Jeg sjekket også yr.no for å finne ut hva slags vær jeg kunne vente på turer ute, eller kinoprogrammet for å... ja, få gått på kino. 
Søster har flyttet til England for å studere, og det passer best å bruke Messenger til en ukentlig prat med henne og mamma. Så det ble også inkludert. 

Ellers har jeg holdt meg unna privat bruk av Facebook, Smule, YouTube, nyheter på NRK og så videre. Også blogging! Jeg kunne brukt bloggen til oppdateringer av prosjektet, men valgte å la være. Smarttelefonen min har fått hvile ganske mye. Jeg har tatt noen bilder og sendt noen tekstmeldinger. 

Men jeg skulle altså også være aktiv og fylle tida mi med nye, verdifulle aktiviteter. Dette skal en gjøre for å unngå at suget blir for stort og at en går rett tilbake til tankeløs scrolling etter prosjektslutt.
Konkrete forslag er å 
  • venne seg til "solitude" (altså å være alene med tankene sine). Lett som en plett for en erfaren aleneboer som meg. 
  • skrive brev til seg selv (jeg skriver dagbok). 
  • gå turer (greit å koble med fullføring av kommunens ti på topp-prosjekt!)
  • lage noe eller fikse noe (jeg har malt bokhyller! Og ryddet masse i stua!)
  • bli med i en organisasjon/ gruppe (vanskelig i disse dager, men jeg har vært på besøk hos folk og tatt noen telefoner. Og sist torsdag begynte korøvingene! Jippi!)
Jeg har også tenkt litt på hva de ulike sidene og tjenestene jeg bruker, egentlig betyr for meg. Og på den andre siden, hva det er ved dem som kan gjøre meg lei eller stresset. 
Jeg prøver å starte på nytt. 

Har du prøvd noe sånt? 

Ja, og så har jeg selvfølgelig lest! Flere tykke bøker! Mer info om det kommer, hvis jeg får lyst! 


lørdag 22. august 2020

Dystopisk sensommer

 I månedsskiftet juli/ august leste jeg to bøker med dels dystre baktepper; en novellesamling og en roman. 


Ingenmannsland: nye nynorske noveller (Samlaget, 2020)

Lydane som vekte meg, minte om sildrande regn. 
Regn var det sjølvsagt ikkje. Kanskje heller sandkorn
som trefte hytteveggen. Kanskje vinden
kasta dei opp i lufta. 
Bles det? Prikkinga av sandkorn 
blanda seg med den jamne pusten til gutungen. 
Eg tenkte på alt eg enno ikkje hadde fortalt han om. 
Om regn. Om å stå i regn, gå i regn, kjenne dropane
piske mot ansiktet. 
Om å sjå drivande skyer, sjå bekkar som fyller seg
med blankt vatn. Fløymer.
Om å sette seg på huk, ause med handa og drikke
så mykje ein vil. 
Om gras. Om å ligge i grønt gras. 
Kjenne den grøne lukta. 
Minne frå då vi budde ved havet, tida før han kom til. 
Før vandringa tok til. 

Dette sitatet er fra novella Utkant av Marit O Kaldhol; en av to ganske tydelige dystopiske noveller i denne samlinga. En får ingen tidsangivelse, men skjønner at noe alvorlig har skjedd, og menneskene prøver å overleve i den nye virkeligheten. 
I resten av novellene finner vi mer realistiske samtidsbilder. Det meste er rettfram, enkelt og konkret, med to unntak: Hilde Myklebust forteller om et barn som endrer seg fysisk, litt som Georg Samsa hos Kafka (novellen Ein kan ikkje vite alt før det hender). Og de to radikaliserte kameratenes møte med monsterålen i Lars Petter Sveens Ålen i glaset er et mørkt og nesten magisk innslag à la det en finner i romanen Guds barn
Bortsett fra Rønnaug Kleivas Nilen har fleire utspring, hvor fortelleren gjennomfører en enslig reise til Egypt uten de store konfliktene, er flere av personene i krise eller i oppbrudd.

Dette høres litt upersonlig ut, så da kan jeg skrive at 
jeg ble så glad i flere av personene. Sørget med dem. Ble sint på dem.
Jeg kunne rett og slett ikke være likegyldig til dem.  
Ettersøk av Hilde Myklebust var fortellingen som rørte meg mest; hvor en dødssyk hund får være midtpunktet i et nydelig (eks)kjærlighetsdrama. 
Men uansett, her skal det være noe for flere. 

---

Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold (Cappelen Damm, 2020) er en kort roman (ikke kortroman), 150 sider. Vi møter ei enslig, voksen dame - nesten 40 - som blir værende i den ekstreme hetebølgen i en storby som minner om Oslo. Varmen er der for å bli. Søsteren har nettopp reist nordover til kjøligere vær, som så mange andre. Selv holder hun stand i leiligheten sin og bak disken på en kafé hvor de selger ytterst lite kaffe. Hun sosialiserer litt med kollegaen Sofie, som betror seg til henne og som hun føler hun må hjelpe.
Men Ruth er ikke så flink til å hjelpe. Hun har ganske sære måter å (av)reagere på og sine egne tanker om hva et vennskap skal være. En ser alt fra hennes ståsted, og en kan beundre motet hennes til å stå på sitt, men det er vanskelig å ikke samtidig synes litt synd på henne. Eller bli irritert. Som de hun møter gjør. Er det fordi vi (jeg?) har så strenge rammer for hva som er A4-oppførsel?  

Når jeg står på gresshøyden ved kvinnefengselet, ringer Sofie. Jeg har gått tur opp til krigsskolen og ned, det tok ikke så lang tid som jeg trodde. Jeg lar telefonen ringe en stund før jeg tar den. Kanskje det har vært en vanskelig kunde, det skjer med jevne mellomrom, folk som finner alle slags grunner til å la raseriet sitt gå utover andre, at det er tomt for servietter eller at kaffen er for varm. Hvis noen i det hele tatt har kjøpt kaffe. 
   Jeg lurte på om du ville drikke vin med meg i kveld, sier hun. 
Jeg stopper opp på stien som går parallelt med fengselsgjerdet. I et øyeblikk ser jeg alt rundt meg skarpere enn vanlig, jeg ser en mus haste inn i gresset ved føttene mine. Hun må ha ment å ringe noen andre. 
  Eller passer det ikke, spør hun. 
  Du snakker med Ruth, sier jeg, fra kaféen. 
  Ja, så bra, sier hun, og ler. 
  I kveld, spør jeg. 
  Ja, i kveld, gjentar hun. 
  Drikke vin? 
  Ja, hvis du vil. 
  Men du er jo gravid. 
  Ja, men jeg skal jo ta det bort. 
  Da må det bli rundt sju, sier jeg. 
Jeg har ingen planer for dagen, men det sier jeg ikke. 
  
 


 


 
 


 


fredag 21. august 2020

Fakta fra juli

Juli var

først og fremst ferie. Tre uker i Lister-området, først og fremst heimbygda Lyngdal. Jordbær, bading, familie, småturer i distriktet. Blant annet tre netter i et ekte skipperhus i Spind sammen med min yndlings-reisekamerat (søster). Vi fikk være med på pizzabaking i steinovn og en båttur til Farsund, og så ble det faktisk en svipptur til "det sørlandske Amerika", Vanse. I amerikabutikken Trunken kjøpte jeg ei av bøkene jeg leste denne måneden.

Litt om fagbøkene jeg leste

Jeg kjøpte altså Det amerikanske Lista av Siv Ringdal ((Pax, ny utg. 2017). Jeg syns det er fascinerende hvordan deler av Sørlandet har blitt preget av den amerikanske kulturen. (Også i Lyngdal! Utvandring til USA er et spørsmål i folketellingen fra 1920, som jeg vlogget om her). 

Det som kjennetegner Lista er at det ikke bare var utvandring til USA derfra, men også "hjemvandring": norskamerikanerne flyttet fram og tilbake og tok med seg byggeskikk, klesskikk, språkuttrykk og mye annet til hjembygda - med mer eller mindre hell. Forfatteren skriver både om hvordan listalendingene hadde det i USA og hvordan de og den "oppdaterte" kulturen deres ble møtt da de kom hjem.
Ringdal uttrykker bekymring for at de norskamerikanske kulturuttrykkene er utdøende på Lista. Det har sammenheng med blant annet økt levestandard i Norge fra 60-årene av, og et mer negativt syn på forbrukskultur og særlig det kunstige eller overlessede.

Boka er informativ, men jeg hadde ønsket meg en mer ryddig oppbygning med mindre gjentagelser av fakta. 

Mens jeg var hjemme, kikket jeg også i skolehistorien til realskolen mamma gikk på på 60-tallet. Veldig interessant og mange kjente navn! Mamma og pappa har faktisk to av lærerne hennes som naboer; disse traff vi i sommer.

--

Jeg hørte ferdig Digital Minimalism: Choosing a Focused Life in a Noisy World av Cal Newport.
(Penguin Random House, 2019). Denne kjøpte jeg i papirutgave etterpå. 
Jeg hadde faktisk tenkt å teste ut en måneds "digital de-cluttering" nå i august, et virkemiddel som forfatteren foreslår som et botemiddel mot digitalt stress. Målet er at en etter en pause uten "unødvendig nettbruk" skal bruke bare de tjenestene som virkelig gir en noe verdifullt - og vurdere om en kan oppnå de samme målene på bedre måter.
Jeg har til og med spilt inn en video som jeg hadde tenkt å legge ut på YouTube-kanalen min om det! Men jeg feiget ut, enn så lenge.

--

Henry D. Thoreau, 
foto: B.D. Maxham
Det å lese boka fikk meg også til å låne Walden: livet i skogene av Henry D. Thoreau. Jeg har ikke lest den ferdig. 
Thoreau prøvde i to år å klare seg selv på minst mulig ressurser og færrest mulig faste avtaler med andre mennesker. Fikk han et besøk, var det fint, men ellers klarte han seg alene. Han kom nærmere naturen. Han regnet tidsbruk med i de økonomiske vurderingene av arbeid. Hvorfor skal en jobbe masse for å få penger som en så må bruke tid på å bruke opp på ting en kanskje ikke trenger? Det minner også litt om Et fritt liv, som jeg skrev om her.
Hvorfor fullførte jeg ikke boka?
Ble det for mange idéer? Hadde jeg bare ikke roen akkurat da? Eller likte jeg ikke Thoreaus litt snusfornuftige og bedrevitende måte å skrive på? 

--
 
Litt i samme sjanger har du boka Ståsteder av Svend Brinkmann (Press forlag, 2017), som jeg også fant ut at jeg måtte ha selv. Enkel, godt skrevet og tankevekkende. 
 
Brinkmann har i tidligere bøker kritisert den masete selvhjelpslitteraturen som prøver å presse oss til å bli "bedre" versjoner av oss selv i stadig utvikling. Men her prøver han nå å vise hva som faktisk kan være viktig å holde fast ved, uansett livssyn.
Med utgangspunkt i tankene til ulike filosofer - gamle og nye - lanserer han ti egenskaper eller begreper som han mener har en iboende verdi, som ikke kan byttes ut med noe annet, kjøpes og selges. Det kan for eksempel være verdigheten, ansvaret og tilgivelsen. Litt på tampen kommer døden, som riktig nok ikke har noen verdi i seg selv, men som viser oss hvor verdifullt livet er. 

Det at vi vet vi kan dø når som helst, gjør hver dag i livet til en gave.


torsdag 23. juli 2020

Tre julibøker til: grip dagen!

Jeg har lest tre romaner som har det til felles at hovedpersonene gjør noen grep for å endre på livet sitt. Dels skjer det - naturlig nok - også ting med dem som de ikke har kontrollen over.
Tre fine bøker, men den første er nok den lettest tilgjengelige (og den som satte minst spor).

Gyldendal, 2018
Den første er Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter av Katarina Bivald, oversatt fra svensk. Her møter vi ei dame som er i slutten av 30-åra og allerede i en slags 40-årskrise. Datteren på 18 flytter nemlig ut, og hun er alene igjen i en leilighet med altfor mye fritid, en butikkjobb hun egentlig ikke liker og en mor som er dement og som hun ikke har det beste forholdet til.

Anette tar sjansen på å melde seg på et motorsykkelkurs - noe hun ønsket seg som tenåring - og møter der en ung og ganske så kjekk instruktør som det blir søt musikk med. Hun sier også ja til å være med og planlegge en lokal sommerfeiring som har ligget nede i noen år, og tar snart roret i arbeidet. En kan kanskje si at hun både leter etter det ungdommelige eventyret og det modne ansvaret. Men så skjer det ting som gjør at hun mister motet på eventyret...

En typisk følegodt-bok, dette. Fin lesning.

---

Samlaget, 2016
Det er lenge siden jeg leste noe av Anna Gavalda, men jeg husker at jeg likte godt Saman er ein mindre aleine. Så ble det til at jeg fant fram Livet, til det betre - ei bok med tre historier i, om Mathilde, Yann og Billie. Tre franske ungdommer (unge voksne) som bor i Paris. De møtes ikke i løpet av boka, men en kan kanskje se for seg at de kunne gjort det? Og jeg var veldig glad for å møte dem mellom permene.

Det første en legger merke til hos Gavalda, er fortellerstilen. Muntlig, direkte, slangpreget og stort sett fortalt i første person til en tenkt lytter (i Mathilde-delen endres det til tredje persons fortelling mot slutten, en artig vri). Innimellom prater fortelleren med seg selv, diskuterer hva han/ hun skal gjøre. Jeg liker det godt, det er så annerledes enn alt jeg ellers leser. Men det er lurt å lese litt i boka før en bestemmer seg for å låne eller iallfall kjøpe den.
Mesterlig oversetterjobb av Tove Bakke!

Mathilde (24) jobber som internett-troll for onkelen sin. Ja, hun mobber faktisk potensielle kunder via falske kommentar-profiler for å få dem til å velge onkelens nettsideprodukter. Hun får penger av det, men er ikke veldig fornøyd med tingenes tilstand. Det meste ser grått ut fram til hun møter en mystisk, ikke veldig pen fremmed som leverer fra seg vesken hun glemte igjen på en kafé - med alle pengene hennes i! Han er kokk, det er omtrent det eneste hun vet, og hun blir besatt av tanken på å finne ham igjen. Et detektivprosjekt starter.

Yann (26) er en disillusjonert fyr, frustrert på det franske samfunnet som ikke ser ut til å ha bruk for den lange utdanningen han tok. Han bor i leiligheten til kjærestens slektning. Kjæresten er stort sett ute og jobber når han kommer hjem, så de ses sjeldent. Det kommer etter hvert fram at han har gitt fra seg alt av personlige eiendeler for å tekkes kjæresten. Og hvorfor er de egentlig kjærester? Liker Mélanie ham egentlig?
Så, et vendepunkt: han møter noen naboer - et umake par med to døtre - som gir ham et nytt syn på tilværelsen; han ser at en mer ekte kjærlighet faktisk går an. De tar ham under vingene sine, byr ham på middag, prater med ham, viser varme... Han finner ut at noe må skje i hans eget liv.
Beskrivelsen av leiligheten til Yanns naboer er det fineste i hele boka. Slike detaljer! De viser hvilket overflod av minner denne familien har, et bilde på deres egen rause innstilling til livet, som han savner. Fra side 175:

Fotoautomatremser utan noko på, eller var det eit teddyøyre der nede i høgre hjørnet? Rundskriv frå skulen, opningstidene i bassenget og eit viktig varsku om luseinvasjon. Alle tekannene, dei gamle drikkeskålene, teboksane. Støypejern, steintøy, fletta vier, dreia tre...

Og så har vi historien om Billie, et løvetannbarn som når historien starter, ligger nede i en dalside sammen med en homofil kamerat som er hardt skadd. Hun begynner å snakke med en stjerne, ber den om å redde ham og forteller litt etter litt om livene deres. Hvordan kom de hit til fjellet? Hvordan ble de venner? Hva vil skje med dem? Det avsløres litt etter litt...
Jeg smetter inn et nytt sitat fra side 259 (typisk eksempel på den muntlige stilen nevnt over):

Unnskyld meg, folkens, men vi får litt fnatt av den der Andesfjellrävenrenden.
Høyre'ru, beibi? Høyrde du ka eg sa? Eg lover, eg lover ved ditt liv at så lenge det er liv i meg, skal ikkje du gå noko heden i noko utkantdalstrok. Over mitt lik.

---

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen er noe så spesielt som en postapokalyptisk roadmovie! Også her er fortellerstilen helt spesiell. Korte setninger satt opp som i et langt dikt. En del dialog, men også beskrivelser - av steder, folk, følelser.

Tittelen spiller på det amerikanske presidentvalget som står foran oss, og en kan si og tenke mye om det. Men en får håpe at resultatet ikke er så ille som det blir i denne romanen...

Fortelleren er ei norsk jente med bakgrunn fra Jehovas Vitner; hun har flyttet til USA og har der truffet ei amerikansk jente som hun nå er sammen med. Når historien vår starter - rett over nyttår 2021, faktisk - er de i Las Vegas og blir overrasket av det som sannsynligvis er en atombombe. De blir ikke skadd, men bomben påvirker dem langt borte fra. Hele den overdådige, fargerike, nesten groteske byen blir plutselig en krisesone. Folk vet ikke hva de skal gjøre. Nettet virker ikke, så en får ikke informasjon. Det går ikke an å komme seg ut. Det sikreste må vel være å holde seg på hotellet. Eller? Hva skal de to kjærestene gjøre?
Underveis får en tilbakeblikk til det som skjedde året før, da de to møttes og ble enige om å dra av sted sammen. Og en får vite litt om livene deres fram til da.

Det er vanskelig å forklare denne boka med få ord. En må rett og slett bare oppdage og oppleve den selv.

Sitat fra side 151:

i gangen utenfor rommet vårt
leker tre barn med en rosa sprettball

den minste av dem er en jente med rødt hår
hun er toppen fire år gammel
kledd i gul sommerkjole

jenta sperrer opp øynene ved synet av oss og peker
som om vi ikke hører til

- Jeg sa jo at det er andre her, sier en blek gutt i blå
poloskjorte
han er nok den eldste

Vigmostad & Bjørke, 2020

fredag 17. juli 2020

Tre julibøker

Schibsted, 2014
Her kommer noen fyndige ord - og sitater - fra tre bøker jeg leste på ferie i juli. Og leste ut, altså syntes var så interessante at jeg måtte vite hvordan det gikk til slutt.

Joyland av Stephen King:
ventet på grøss, men fikk krim. Hovedpersonen, en ung student med kjærlighetssorg, får seg sommerjobb i en fornøyelsespark. Han prøver etter hvert å oppklare mysteriet med en dame som ble drept inne i skrekktunnelen for noen år siden. Ikke så skummelt som det høres ut, men fine karakterer og en god historie. Særlig vennskapet mellom Devin og de han møter i og ved Joyland er flott beskrevet.
Et sitat fra side 72 (hvor Devin for første gang opptrer i hundekostyme inne i fornøyelsesparken):

"HOWWWIE!" skrek en liten jente, og selv etter så mange år kan jeg fremdeles høre den perfekte, magiske klangen i stemmen hennes. Hun løp frem mot meg med det rosa skjørtet flagrende rundt de lubne knærne. Dermed var det gjort. Den ordnede rekken med unger løste seg opp fullstendig.

En frosk i fjorden av Lorelou Desjardins, med undertittelen Kunsten å bli norsk:
fransk dame får seg jobb i Norge, og blir her. Hun prøver å bli integrert, og her finner vi mange artige og tankevekkende historier om hvordan det har gått. Boka er skrevet både som en tipsbok til andre innflyttere og som nyttige veiledninger til oss som har bodd her hele livet! Vi får høre om hva hun syns er positivt og ikke så positivt, og hva som bare er uvant for en franskmann.
Sitat fra side 114 (situasjonsbeskrivelse som jeg kjenner meg litt for godt igjen i):

Nordmenn slutter på jobb tidligere enn noen andre i Europa, men har aldri tid til å lage mat. Eksempel: "Jeg skulle veldig gjerne ha laget mat, men jeg har ikke tid, skjønner du." "Men du er jo ferdig på jobb klokka fire." Så spørsmålet er: Hva er det de har tid til?
Cappelen Damm, 2017

Forfatteren har en blogg, A Frog in the Fjord, som du finner her. Det kan forresten se ut til at hun, til tross for forsøk på å date i Norge, fant kjærligheten med en annen innvandrer!

Kagge, 2020
Arr som vinger
av Erin Stewart: veldig fin ungdomsbok (følegodt), amerikansk, om jente som skal begynne på skolen igjen etter å ha vært på sykehus lenge. Familien hennes og kusinen døde i en husbrann, og hun selv har et ugjenkjennelig ansikt i tillegg til mange andre skader. Hun bor nå hos tanten og onkelen, som tar seg godt av henne. Hvordan skal det gå å begynne på skolen igjen? Fins det en rett måte å takle alle reaksjonene fra folk på? Og kan hun stole på at noen faktisk liker henne?
Og hvordan kan livet gå videre etter tapet av de en var glad i?
I en viss scene ble det akutt tåresprut for meg.
Temaet "hvordan oppføre seg når en ser noen som ser "annerledes" ut" ble forresten gjenstand for samtale ved frokostbordet i dag.

Sitat fra side 93:

"Okay, vi tar en liten test," sier Piper. "Har du i løpet av de siste to ukene følt deg utilstrekkelig og avskydd deg selv?"
"Jepp."
"Har du følt at alle andre på skolen snakker om deg og stirrer på deg?"
"Jepp."
"Har du sammenlignet deg med andre og alltid kommet dårlig ut av det?"
"Jepp."
Piper løfter hendene i lufta som for å juble, fortsatt med malerkosten i den ene, slik at det spruter små flekker med rosa maling overalt.
"Gratulerer! Du er en normal tenåring."
Jeg himler med øynene. På den andre siden av rommet ser jeg mitt eget speilbilde i vitrineskapet til Sara. Plasten som ligger over, gjør at (sic) meg enda mer fordreid enn vanlig.
"Det er ikke det samme, og det vet du."


onsdag 15. juli 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 2)


Bøker litt mer for voksne 

Gyldendal pocket (denne utg.), 2010
En bønn for Owen Meany
 av John Irving tok litt tid å lese, men hadde nok driv i seg til at jeg bare måtte fullføre. Spenningen er det ikke jeg-personen som står for, en selvhøytidelig lærer emigrert til Canada, men den egentlige hovedpersonen, Owen Meany, og mysteriet rundt hans død.

I hovedhandlingen - fra en amerikansk småby på 50-/60-tallet - møter vi flere godt beskrevne personer, men særlig fortellerens bestevenn Owen Meany, en liten fyr med pipete stemme som påvirker livene til folk rundt seg på helt spesielle måter. I en baseballkamp slår han en ball som dreper fortellerens mor; Owen er religiøst overbevist om at det var Gud som styrte ballen og at han har spesielle planer for Owen. En dag skal han i stedet redde liv. Men det tar lang tid før vi som lesere får vite hvordan det skjer; mysteriet blir avslørt litt etter litt - og i en for meg ganske tårevåt scene.

Mellom de fortellende scenene får vi mange betraktninger (særlig gjennom Owens pipestemme, som er gjengitt i STORE BOKSTAVER) rundt tingenes tilstand i småbyen, på skolene de går på, i kirkene, i samfunnet som helhet og også utenfor landets grenser. Men det blir aldri tørt og kjedelig.

Owen føles som en virkelig person, og jeg lurer på hva han ville sagt om USA i dag. Han ville mest sannsynlig "visst" hva resultatet av høstens valgkamp blir. Og kanskje hatt noen trøstens ord?

---

Aschehoug, 2018
Ein gong var dei ulvar
var den første novellesamlingen til Therese Tangen. Jeg skrev om den nyeste her.

Også her møter vi enkeltpersoner fra bygdesamfunn i helt spesielle, pressede situasjoner. Den eneste jeg kommer på uten å sjekke omtaler, er den første - en far som har valgt å bli igjen i en flomutsatt bygd sammen med den lille datteren sin. Hvorfor drar han ikke?

----


Jeg elsker TegneHannes striper. Og i Slik blir du et bedre menneske har Hanne Sigbjørnsen samlet de beste fra Aftenpostens debattsider.

I en av de nyeste stripene (som ikke er i boka) hyller TegneHanne koronaens hverdagshelter.

---

Kagge, 2020






Pax forlag, 2020

I vinter har jeg tenkt litt på samene. Frost 2 kom på kino (animasjonsfilm fra Disney, mulig at du har hørt om den, og særlig hvis du har barn, selv om jeg mener den passer for både store og små), og her er samene inspirasjonskilde for det såkalte tundrafolket. Nylig kjøpte jeg den norske filmen, hvor en også kan få nordsamisk tale og sang. Anbefales.
Så da ei bok om en kjent og innflytelsesrik same kom i gave til biblioteket (gjennom innkjøpsordningene), lånte jeg den. Det er snakk om Ole Henrik Magga: kamp og kompromiss av Per Lars Tonstad.

Jeg hadde nok hørt Maggas navn, men visste flaut lite om ham og om det han har betydd for samenes sak. Den første Sametingspresidenten. Leder for Norske Samers Riksforbund under saken om Altavassdraget. (Noe som fikk meg til å tenke på Frost 2, hvor en elv faktisk demmes opp! Urfolk og miljøaktivister hadde her en felles sak.) Han er også språkforsker og har arbeidet for å ta vare på de samiske språkgruppene (ordboksforfatter). Medlem og leder i flere forum for urfolk i FN. Blant annet sammen med Rigoberta Manchu i Guatemala, som var veldig i vinden da jeg gikk på skolen.

Ole Henrik Magga framstår som en brobygger. Kunnskapssøkende, løsningsorientert, en som kunne gi "norskene" et nytt og mer positivt inntrykk av samene. Kanskje det ikke alltid fører til de store endringene på sikt? Men mer velvilje.
Når en leser denne boka, kan en gjøre seg mange tanker rundt hva som virker og ikke virker politisk, og hva som er viktigst når en særegen kultur skal bevares. Men en får også innsikt i samenes historie. Hvor lenge diskrimineringen av samene har vart i Norge (særlig i nord) og hvor mye som skal til for å se hverandre utenfor fordommene.

Jeg har iallfall blitt enda mindre glad i samevitser.


Framsjå til juli

Når jeg skriver dette, er vi allerede midt i juli. Jeg har feriert sørpå i snart tre uker. Det har vært mye hvile, jordbær, bading (litt) og familiesamvær!
Hadde med meg noen bøker fra Ål - blant andre klassikeren Walden av Thoreau, som jeg fikk tips om fra e-lydboka Digital Minimalism (boka venter på meg i postkassen!). Også Ståsteder av Svend Brinkmann, hvor han prøver å finne noen generelle og filosofiske retningslinjer for hva som er godt her i verden (kjøpt i bokhandel, så jeg kan streke under og skrive notater).
Har også vært innom Lyngdal bibliotek. I jakten på noe annet enn filosofiske betraktninger lette jeg etter noe mer "lett", men denne lesehesten blir også fort lei av "rosa" bøker hvor klisjeene står i kø. Uansett ble det litt variasjon: krim, tegneserie, ungdomsdrama, ei bok om norsk kultur...

Snart vender jeg nesa nordover igjen. Og gleder meg veldig til at den nyeste virtuelle korsangen Sing Gently blir publisert på søndag. Den blir lagt ut på YouTube, her.

onsdag 1. juli 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 1)

Glimt fra ås-tur på Torpo.
Juni var 

  • TV-seriefråtsing: Normal People, Locke & Key og Stranger Things
  • Årets første utendørsbad (kaldt!) og et par fjellturer, starten på det jeg håper skal bli ti på topp.
  • Slutten på vårsemesteret og starten på sommerferien. Jeg pleier stort sett alltid å starte ferien en uke etter at skoleåret er ferdig - litt som lærere (men begynner naturlig nok igjen før dem. Det er de vel unt.)
    På veien sørover (også vanlig) stoppet jeg denne gangen i Kragerø og hadde en overnatting der. Så fikk jeg endelig treffe noen Smule-venner som jeg opprinnelig skulle møtt i mars (før koronaen satte en stopper for det). Fin start på ferien!

Lese-juni var

ikke så mange bøker, men en ganske grei variasjon.
Jeg deler oppsummeringsinnlegget i to. Først...

Bøker (mest) for barn og ungdom 

To dystopier


Penguin, 2001/2017 
Noughts + Crosses
 av Malorie Blackman er starten på en dystopisk serie som først kom ut i 2001-2008, men som nå i vår ble veldig aktuell. Hovedpersonene lever i en alternativ tilværelse sett med våre øyne: et "omvendt raseskille" hvor briter av afrikansk avstamning har sosiale og økonomiske privilegier; de hvite er underklasse. I stedet for "niggers" har vi uttrykket "blankers", og det er sterke motsetninger mellom de to grupperingene. 
Naturlig nok er det en forbudt kjærlighetshistorie inni dette (rik politikerdatter og tjenergutt som vokste opp som venner) som kompliseres av intens, farlig politisk uro. Både Callum og Sephy prøver å kjempe mot fordommer og fasttømrede roller, men de har sterke krefter mot seg...
Verdt å lese, intenst vond og kanskje ikke med noen happy ending. 
Nå er boka TV-serie på BBC.

Gyldendal, 2020
En ballade om sangfugler og slanger
 av Suzanne Collins er en annen dystopi, nemlig "prequelen" til Dødslekene/ Hunger Games (2008-2010) som jeg har vært stor fan av. Jeg ble overrasket da jeg så tittelen i nettbutikkene; jeg hadde ikke fått med meg at den skulle lanseres. Jeg så den siste filmen på nytt for å repetere litt og komme i stemning. 

Denne boka får du nok mest ut av hvis du har lest den originale trilogien først (selv om den også kan fungere som en introduksjon til verdenen). Det er referanser til karakterer vi har møtt, som hovedpersonen (senere presidenten) Snow og Tigris. Det er en jente fra distrikt 12 - som Katniss - som fanger Snows interesse når han skal være mentor i en av de første Dødslekene. Hun synger, og sangene kjenner vi igjen fra flere bøker i serien. Vi får vite hvordan spottekråkene ble til. 

Så prøver Collins først og fremst å svare på spørsmålet en saktens kan være nysgjerrig på: hvordan ble Snow den han ble? Det er verdt å huske på at han i slutten av trilogien framstår som todelt og nesten sympatisk. Og det gjør han også i begynnelsen av En ballade om sangfugler og slanger

Corolianus Snow er fattig, men fra en familie med lange tradisjoner og status - han må skjule fattigdommen for å ikke miste privilegiene sine, blant annet i skolesystemet. Han har en viss rettferdighetssans og er lynende intelligent. Når tributtene i Dødslekene lider, kjenner han på en indre kamp og et ønske om å hjelpe. Rent teoretisk ser han problemet med krig, sosial nød og undertrykkelse. 
Men han har også et brennende ønske om å komme opp og fram i verden. Om å holde seg inne med de som har makten, autoritetene. Hvilke drivkrefter skal vinne? 

Collins skriver godt. Endringen i personligheten skjer ganske brått, jeg klarer ikke helt å tro på utviklingen. Men det er intenst spennende. Særlig scenen i skogen mot slutten elsket jeg. 

Ungdommelig drama

Tre jenter har sitt å stri med i nye ungdomsbøker. To av dem er norske (begge utgitt på Samlaget i år), den tredje nordamerikansk (kanadisk), men mye vil være gjenkjennelig på tvers av kulturer. 

Samlaget, 2020

Samlaget, 2020
Tre meter med kniv
 er Eili Harboes bokdebut. Hun er opprinnelig skuespiller, kjent fra de norske Askeladden-filmene, Thelma og flere ungdomsdrama.
Lykke bor i Hillevåg (en bydel i Stavanger) sammen med ei psykisk utstabil mor, ei mormor som vil ha det "koselig" og ei yngre fostersøster som sjeldent sier noe. Lykke har selv hatt en nerdete venninne som hun nå har byttet ut med kulere venner. I tråd med dette blir hun forelsket i svømmeren Simeon i B-klassen. 

I starten er Simeon helt perfekt, men så blir det tydelig at det er en ubalanse mellom dem. Lykke tør ikke ta plass i forholdet og foreslå endringer i det de gjør sammen. Han tar styringen, samtidig som han trekker seg tilbake følelsesmessig. Fra side 167:

Eg tenkjer kanskje han kjem til å bli sur og vende seg vekk frå meg i staden. Det kjem eg ikkje til å halde ut. Det veit eg. Så eg seier aldri noko. At alt av Simeon kjennest hardt mot meg. 
 
Oppå dette kommer problemene med mamma.  

Jeg syns dette var en fin debut. Jeg prøvde underveis å finne ut hvilken tidsperiode handlingen foregår i, blant annet fordi boka mangler helt referanser til sosiale medier. En boktrailer på Vimeo antyder sent 90-tall (?) Men det er ikke sikkert unge lesere vil reagere på dette når de leser. 
Hvert kapittel starter med en sangstrofe, og boka er illustrert med litt barnlige blyanttegninger; dette gir boka et kunstnerisk preg.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen er også en debutroman. Denne er helt tydelig plassert i vår tid (det er blant annet snakk om snap og memes); fortellinga framstår ellers som mer tilgjengelig og har et driv som appellerer til mange lesere. Avsnittene er korte, og det er en del dialoger. Språket er ganske muntlig og direkte.
 
Synne har ADHD. Umedisinert, men vil helst ikke gå på medisiner igjen. Det skal imidlertid ikke så mye til før hun blir urolig og sint, og hemmeligheten hennes er nær ved å bli avslørt. Bare bestevenninna Torunn vet om diagnosen hennes. Eller, den tidligere bestevenninna, som har begynt å henge med kule Kine.
Så blir Synne sammen med Johan, som hun har hatt kontakt med på snap lenge. Det viser seg at Torunn også liker ham, men betyr det at Synne burde tatt et skritt tilbake? Snart dukker stygge meldinger opp - ADHORE - både på skoledoen og en lapp i skolebøkene. Hvem skriver dette? Hvordan kan hun få Johan til å skjønne at det var Jørgen som la seg etter henne på festen og ikke omvendt, at bildet som ble tatt ikke viser sannheten?
Det meste går ad dundas, og hun føler seg så alene.

Sterkt beskrevet og sikkert gjenkjennelig for mange. Pluss for fine Harry Potter-referanser!


Boom! Box, 2020
Eat, and Love Yourself
 av Sweeney Boo er en tegneserie med et klart tema og budskap. Hovedpersonen, ei ung jente som har flyttet hjemmefra og prøver å livet til å funke på egen hånd, strever med et dårlig selvbilde - spesifikt vektrelatert. Hun klarer ikke å se at noen kan være tiltrukket av henne og skyver folk fra seg.
Med tilbakeblikk til sentrale hendelser og møter fra fortiden - magisk gjenopplevd gjennom biter fra en helt spesiell sjokolade - klarer hun å bearbeide det vonde og se framover.
Noen ganger kan et overtydelig budskap være på sin plass.









Barn på eventyr 

Cappelen Damm, 2020
Freddie Yates' supermirakuløse reise
 av Jenny Pearson er en sjarmerende roadmovie for barn i slukealderen.
Freddie Yates har ikke vokst opp med sin biologiske far, og selv om den han vokste opp med, er en omsorgsfull pappa som gjør så godt han kan etter at Freddies mor døde, er det noe som drar Freddie mot den ukjente personen. Han får vite et navn, kobler det til en liten by i Wales, og får med seg to kamerater på en ekspedisjon som virker ganske enkel, men selvfølgelig blir mer og mer sprø og trøblete. I et Wales som virker ganske så klare for mirakler, får guttene ufortjent et rykte som superhelter.
Legg til en politijakt på forsvunne gullringer, og du har et ganske så spennende eventyr.

Gyldendal, 2020
Tusen stjerners øy
 av Emma Karinsdotter: kan den bli en ny barnebokklassiker på linje med Mio, min Mio (som forlaget sammenligner den med)?
De to bøkene har det til felles at hovedpersonen trenger en måte å bearbeide sorg på, og at han/hun fraktes inn i en magisk, parallell fantasyverden hvor dette behovet blir ivaretatt.

Tigris mistet mamma for lenge siden, så lenge at hun egentlig ikke husker noe særlig. Likevel lever mamma sterkt i henne, mye på grunn av farens store sorg som aldri ser ut til å dempes.
En dag klatrer Tigris oppi en eske eller kasse som tilhørte moren (den er så liten at en elleveåring klarer å bære den, men så stor at hun får god plass i den, iallfall ut fra det en ser på omslagstegningen...) og havner på sjøen utenfor Tusen stjerners øy. Hun møter morens venninne, som passer på stjernesteinene som den onde Skyggen vil stjele, og hun møter et barn hun aldri fikk vite om: Leo. Moren selv er forsvunnet, og Tigris må finne henne igjen og stoppe Skyggen.
Handlingen veksler mellom fantasyverdenen og vår verden. Stort sett klarer forfatteren å gjøre denne overgangen naturlig. Etter hvert ser en at gjenstander i vår verden også har en parallell i fantasyverdenen.
Tusen stjerners øy er fint beskrevet, og en får virkelig følelsen av at noe verdifullt står i fare. Men da jeg i den siste delen leste om alt som skjer under kampen mot Skyggen, fikk jeg dessverre en dejà vu-følelse: beskrivelsene minnet om tekster jeg selv skrev som veldig ung og uerfaren forfatterspire.
Selve avslutningen av boka er fin og får meg - iallfall nesten - til å tilgi dette.







tirsdag 16. juni 2020

Baksjå: mai, del 2. Barnebøker

I mai ble det flere barnebøker enn vanlig! Her er noen ord om dem. 

Gyldendal, 2019
Annenhver uke
 av Heidi Linde er første boka i serien Olivias liv (neste bok kommer i 2021). Jeg likte veldig godt heltinnen Pym Petterson fra en tidligere serie av Linde, så denne var jeg spent på. 
Olivia lever et liv som mange andre barn i Norge: hun flytter jevnlig mellom foreldrene. Det har hun gjort lenge. Og det har gått helt fint selv om de to familiene er ganske ulike. Hos pappa og kjæresten får hun masse oppmerksomhet. Litt mindre av det og litt mer støy hos mammas nye familie med fire viltre stebrødre. 

Men så får hun vite at pappa og kjæresten skal få en baby. Og ikke bare det: ei ny jente begynner i klassen og (mye på grunn av en uoppmerksom lærer) overtar Olivias plass. Rent fysisk: Olivia mister gruppeplassen med bestevennen og blir henvist til den trangeste plassen i rommet. På flere måter føler hun seg altså skjøvet til side. Og Olivia reagerer med frustrasjon og sinne, hun gjør noe som får store følger for den nye jenta. 

Det er sårt, og en skjønner så godt hvordan det føles for Olivia. Og for den litt sjenerte jenta som ufrivillig blir målet for sinnet hennes.
Boka minner en del om Rikka på ordentlig og forever (som jeg leste i januar). 

----

Cappelen Damm, 2019
Men når det gjelder problemene med ujevne vennskap, minner Rikka-boka mer om ei anna barnebok jeg leste i mai: Det fine med Kjersti av Helena Hedlund. Den er oversatt fra svensk. 

Kjersti (7) har ei venninne, Fatima, som alltid bestemmer hva de skal gjøre. Kjersti strever med å gi uttrykk for hva hun selv vil og har lyst til. Og hvorfor ble de egentlig venner? Vil hun egentlig være venner med Fatima? 

Så får Kjersti en ny nabo, en gutt med samme farge på håret som hun selv: gull. Alle andre sier det er rødt. Men gull er det beste hun vet. Sammen med Gunnar - som også elsker skatteleting - samler hun sammen ting av gull og legger dem et lurt sted. Men en av tingene er egentlig lærerens giftering, som læreren leter veldig etter. 

Sannheten kommer for en dag, og det viser seg at Kjerstis mamma også har litt vanskelig for å innrømme feil hun har gjort. 
I vår har det kommet en ny bok om Kjersti: Å være Kjersti

---

Et høyst upassende mord av Robin Stevens er ei spenningsbok fra britisk (?) kostskolemiljø,
Aschehoug, 2019
lagt litt tilbake i tid. To elever på skolen, fortelleren Hazel Wong og venninna Daisy, prøver å finne ut hvem som har drept frøken Bell, en av lærerne. De to har ulike teorier som de jobber etter, og Daisy er mer fremmelig og sikker på at hun har rett...

Dette er spennende, men først og fremst et whodunnit-mysterium. Med vennskap og det å stå opp for seg selv som bi-tema. Første bok i en serie som jeg gjerne kan lese mer av.  

---

InfoVest, 2019
Robotens første skoledag
 av Linda Liukas er den tredje boka i en faktaserie for barn om koding og datateknologi, Hei Ruby. Denne boka handler faktisk om noe så spennende og avansert som maskinlæring og kunstig intelligens! For hvordan går det når roboten blir med Ruby på skolen og skal lære å være sammen med barna? Kan de lære noe av den også? 

Temaet er forklart på en enkel og fin måte med mange eksempler. Forfatteren er selv programmerer - og også historieforteller og illustratør. 
På nettsida heiruby.no kan du finne skoleopplegg til bokserien. 

---

Den fantastiske familien Vanderbeeker av Karina Yan Glaser er ei klassisk høytlesingsbok, vil
Mangschou, 2018
jeg si. Korte kapitler om en livlig, oppfinnsom New York-søskenflokk som sammen med foreldrene står i fare for å bli kastet ut av den kjære leiligheten sin. Ved juletider! Barna har aldri bodd noe annet sted og legger hodene i bløt for å overbevise den sure husverten om at de fortjener å bli. Hvorfor er han så sur?
Boka har en frittstående fortsettelse i Den veldig hemmelige hagen.

---

Gyldendal, 2020
Alle mine venner er vampyrer
 av Arne Svingen leste jeg som ebok. Den har lik tematikk med ei bildebok Svingen ga ut i fjor, Når kaniner blir redde. En møter barn i krigssituasjoner.
Men der bildeboka har et lite barn som hovedperson, er Kim i årets bok stor nok - eller bare uheldig nok? - til å bli fanget av en opprørsgruppe og tvunget til å bære en bombe inn i landsbyen sin. Han er også stor nok til å ha en lillesøster han må passe på. Og etter hvert må han være kurér for å få faren sin, som er såret, tilbake fra fronten.
Kims tidligere venner, som har flyttet, tenker han på som vampyrer og "snakker" med dem. 

Dette er ganske mørke greier, tenkte jeg flere ganger under lesingen. Men som vanlig godt skrevet av Svingen.

---
 

Herr Stink av David Walliams er igjen en fornøyelig, Roald Dahl-aktig historie (men litt snillere
Aschehoug, 2020
enn Dahl) hvor sosiale skillelinjer og fordommer gjerne er et tema. Her møter hovedpersonen, lille Smilla, en uteligger som har en merkelig dannet måte å prate på. Og han stinker jo. Smillas mamma er tilfeldigvis politiker på stemmejakt, av den fisefine og selvsentrerte sorten. Når Smilla lar herr Stink bo i skjulet i hagen, må moren late som om det var hennes idé. Stink blir TV-kjendis. Det er duket for mange forviklinger og avsløringen av en hemmelighet (som jeg selv ikke ble så overrasket over!)