Juni: baksjå (voksenbøker)

Hva skjedde i juni? 

Juni var siste innspurt på jobb før ferien. Jeg har i flere år nå tatt ferie fra den siste uka i juni. Bildet her er fra hjemturen, hvor jeg for en gangs skyld stakk innom det "andre" Lyngdal (i Numedal i stedet for Sørlandet).
Før det fikk jeg med meg en flott konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes - aldri hørt dem live før! Et nytt virtuelt korprosjekt jeg var med på ble publisert (du kan se og høre Happy Ending her), og jeg hadde en fredelig sankthans hjemme med ei venninne. 

Lesing i juni 

Jeg leste 16 bøker i måneden, godt fordelt mellom målgrupper, sjangre og formater. Flere av dem var virkelig gode leseropplevelser! Jeg holdt meg stort sett til norske forfattere og forhold, men var også innom to britiske romanserier, en japansk tegneserie og en nederlandsk mulig barnebokklassiker. 
Jeg skrev om barne- og ungdomsbøkene i dette innlegget, så her er noen ord om resten. 

Fakta

Norsk kvinnehistorie på 200 sider av Hege Duckert (Kagge, 2021) var en grundig og samtidig lett tilgjengelig framstilling av norske damer de siste 150 årene. Noen hadde jeg hørt og lest om før, men mange var ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri hørt om Bokken Lasson, søstera til den mer kjente Oda Krogh (som er Oda i sangen "Sommernatt ved fjorden"!) Bokken var en aktiv vise- og kabaretsanger som faktisk startet Norges første kabaretscene Chat Noir i Oslo. 
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Boka er en av flere nyere historiebøker fra Kagge på 200 sider. Du kan også oppdatere deg på USA, Midtøsten, Kina, Bibelen - og generell norsk historie. 

Forhandle med virkeligheten av Erlend Loe (Cappelen Damm, 2020) leste jeg også. Her er deler av forlagsomtalen: 

"Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst (...)  Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping."

 Og på bildet ser du min reaksjon på Instagram: 

Vi utvikler oss når vi prøver noe nytt og litt skummelt. Det har Erlend Loe gjort og inspirerer leseren i samme slengen. Jeg får NESTEN lyst til å kjøpe enhjulssykkel selv. Eller noe annet sprøtt, men likevel logisk.  

Reven: portrett av et villdyr av Anders Tjernshaugen (Kagge 2021) er ei veldig fin bok som blant annet forteller hvordan reven både ligner på katten og hunden. Og omslaget...nydelig! 

Forlagsomtale:
"Reven er et fengslende portrett som bringer leseren tett på et av verdens mest myteomspunne dyr. I denne boka får du fantastiske naturskildringer av reven ute i naturen, og også et dypdykk ned i litteraturen, forskningen og historien for å vise hvordan vi har forsøkt å jakte på og temme det fascinerende rovdyret."

Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er av Magnus Helgerud (ebok, Aschehoug 2018 ) er ei bok om turisme og turister. Den er ikke så episodisk og slentrende som Knytta til hytta (som jeg skrev om her), men den inneholder også forfatterens egne erfaringer og personlige betraktninger i tillegg til interessante fakta. 

Romaner

Cappelen Damm, 
2018

Jeg fortsatte med serien De syv søstre av Lucinda Riley (i måneden da forfatteren døde) og leste Stormens søster, Skyggesøsteren og Perlesøsteren. Romanene foregår både i Europa og i Oseania (bok 4, New Zealand og Australia). 

Det jeg virkelig liker med serien, er reisene mellom ulike deler av verden og idéen om at de adopterte kvinnene må finne ut hvor de kommer fra biologisk. Det er også en viss livsvisdom her, blant annet om familiebånd og vennskap, selv om det er pakket inn i "dame med ryggen til"-formatet og bøkene ikke nødvendigvis byr på de store overraskelsene. Trivelig lesning, rett og slett. Og ekstra artig med bok 2, som beveger seg til og fra og i Norge. En av søstrene bosetter seg utenfor Bergen, intet mindre! 

 

Tegneserier 

No Comprendo Press, 
2021

O, bli hos meg er Lene Asks nyeste tegneserieprosjekt. Temaet er livet og skjebnen til misjonærbarna, først og fremst i Norge, og innholdet er bygd på intervjuer med enkeltpersoner som har villet fortelle sin historie. I tillegg er det innslag av norsk misjonshistorie. 

Teksten er veldig nøktern og kortfattet. Innholdet er på sin side ofte trist. Mange misjonærbarn helt opp til moderne tid opplevde å bli sendt på internatskoler (eller gå på skole alene i Norge) mens foreldrene fulgte "Guds kall" om å spre det glade budskapet om frelse i nye land. Mange hadde veldig lite kontakt med foreldrene, og det var heller ingen selvfølge at andre voksenpersoner viste omsorg for dem. Noen opplevde overgrep. Og så var det en overgang for de som hadde vokst opp i misjonslandet og siden kom til Norge. Hvor hørte de til, hvem var de? Hvem kunne de stole på? 

Buddha av Osamu Tezuka kom opprinnelig ut i 1972-1983 i åtte bind. Bare de fire første ble oversatt til norsk (Gyldendal 2007-2009).  Store norske leksikon kaller Buddha-serien for "et lappeteppe av dyp alvor, fjærlett humor, alvorlig filosofi og halsbrekkende action". Og det kan jeg skrive under på etter å ha lest de to første bindene.

Tezuka er blitt kalt Japans svar på Walt Disney og hadde stor innflytelse på manga- og animeindustrien.

Tegnede fortellinger

Jeg lurer på hvor ung en må være for å synes at tegneserier er spennende?
Jeg har likt dem så lenge jeg kan huske.

Det er noe med tegninger pluss ord som gjør det både lettere (ofte) og mer spennende å lese.

Hjemme i stua der jeg vokste opp var Familiens Bibel-tegneserie i 8 bind (?) en kunstnerisk åpenbaring. Sølvpilen husker jeg at jeg fikk lese hos en familie vi var på besøk hos (jeg kjøpte jo et nummer i USA i sommer, det var også klargjørende, på en annen måte!) Donaldpocketene ble jeg sittende med hos tante og onkel over veien mens jeg egentlig skulle være sosial.

I tenårene leste jeg for første gang Alvefolket (Elfquest) av Wendy og Richard Pini, lånt av noen venner. Det var hefter i A4-størrelse, flott fargelagde, og både tegningene og selve historien var fulle av liv. Jeg var bergtatt. 
Og nå har jeg nettopp slukt historien om Skarpegg og hans ulveridder-alvestamme på nytt, utvidet med noen ekstra hefter, og i svart-hvitt. Det er ikke fullt så virkningsfullt. Men lengter jeg til fargene kan jeg jo faktisk se serien på nett. Og historien fortsetter, nesten i det uendelige.
Her om dagen ble jeg sittende å redigere bokmåls-artikkelen om serien på Wikipedia. Er man fan, så er man fan.

Når jeg tenker meg om, så ville Skarpegg
vært ganske grotesk med dette utseendet
i den virkelige verden. Av en eller annen grunn
tenkte jeg aldri på det mens jeg leste.

Av og til kan tegningene i et hefte eller ei bok være kunst og komme med et budskap utover teksten. De gir en ny dimensjon til fortellingen.
Slik er det i Habibi av Craig Thompson. Kan det være verdens vakreste tegneseriefortelling?

Det hender at jeg besøker tegneserie- og fantasybutikken Outland i Oslo når jeg er der. I oktober stakk jeg innom i Kirkegata og ble gående litt mellom hyllene. Så spurte jeg en ekspeditør: har dere bøker av Craig Thompson? Jeg hadde lest - og kjøpt - Tepper (Blankets), som jeg virkelig falt for, og ekspeditøren kunne heldigvis (bare ikke for lommeboka og bagasjevekten) vise meg to andre tegneseriebøker forfatteren hadde gitt ut.

Habibi er framfor alt en kjærlighetsfortelling om to unge slaver et sted i Midtøsten som rømmer og skaper seg et eget liv på et skip i ørkenen. Her bruker jenta, som er eldst, kroppen sin som betaling for å skaffe mat til de to; bare ett av de mange tragiske elementene i fortellingen (men håpet er der alltid). I utdraget under har gutten fått vite hvor maten på bordet deres kommer fra. Denne opplevelsen gjør at han får et mildt sagt anstrengt forhold til seg selv som mann og resten av manneheten.

Craig Thompson, 2011

Habibi handler også om fortellingens og skriftens skjønnhet, dette at en kan fantasere og skape sin egen historie, og at historier (som den klassiske om Abrahams to sønner) forandrer menneskenes liv.

Jeg kjenner at jeg risikerer å bikke over i klisjeene når jeg beskriver Thompsons mesterverk. Bare les den. OBS: boka har en kronologisk rammefortelling, men med kortere og lengre tilbakeblikk og tegninger som viser forandringer gjennom tiden.

Den andre boka, debuten Good-Bye, Chunky Rice, er mer uskyldig og søt, men handler likevel om saker som er alvorlige nok: vennskap, det å forlate stedet du kommer fra, og livet med stor L. Her er et lite utdrag:

Craig Thompson, 1999

Og så måtte jeg jo bare ta med meg ei Bone-fortelling i tillegg, Tall Tales (2010) med ideer og tegninger av Jeff Smith. Fins det noe søtere og mer komisk enn dette? Rent bortsett fra de ufyselige rottenikkene.

"Tall Tales" av Jeff Smith, 2010

Av en eller annen grunn vil ikke Blogger vise dette rett vei.
Beklager så mye kinken i nakken.

 Finn deg en tegneserie, og god fornøyelse!