torsdag 25. april 2019

Game of Thrones - litt musikk

Som mange vet, er siste sesong av serien Game of Thrones (bygd på bokserien En sang om is og ild) i gang!
Jeg begynte å se TV-serien på DVD, men gikk over til bøker etter hvert fordi det visuelle ble for blodig for meg. Bøkene (fram til bok 5, del 1) nevnte jeg  i et innlegg i 2016. Kanskje du er fan av serien?

Her om dagen fant jeg et par artige videoer på YouTube. Faste lesere av bloggen min vet at jeg er særlig glad i sangvideoer hvor en eller flere personer synger en sang med "hjemmelagd" arrangement uten musikk (multi-track). En fyr som heter Jared Halley gjør dette veldig bra. Legg merke til trampingen (stomping) og andre kreative ting som skjer i de ulike rutene! Og de beste multitrack-artistene er selvfølgelig passende kledd.




Men skuespillerne i Game of Thrones synger faktisk også - en minimusikal! Sangprestasjonene varierer, men tommel opp for sporty oppførsel og kreativitet.

tirsdag 16. april 2019

En bunke med bøker for de over elleve. Del 2



Kagge, 2018
Ellinor av Katarina von Bredow er boka du gir til en "tween" som holder på å forlate barndommen, men som ikke har begynt på ungdomsskolen enda. Som hovedpersonen selv tenker det, side 33:

Man slutter å være barn og begynner å være tenåring. Meja synes ikke det er noe rart med det i det hele tatt. For Ellinor er tanken på å bli tenåring som å prøve et klesplagg som ikke passer i det hele tatt. Noe som strammer, er for trangt og klør på en gang. Hvis det gikk an, hadde hun rett og slett valgt det bort. Hengt det tilbake på kleshengeren i butikken. Men slik fungerer det jo ikke. Før eller siden blir hun nødt til å gå rundt i det plagget enten hun vil eller ei. Tenk å klatre oppover klatreveggen med to store pupper i veien! 

Von Bredow har skrevet om tweens før i serien om Andreas og Alicia (Hun & han m.fl.), som jeg likte så godt. Men denne nye trilogien har en hovedperson som i motsetning til Alicia ikke vil bli eldre, ikke vil at kroppen skal endre seg og ikke forelsker seg i eldre gutter. Ellinor minner mer om Selma i Torun Lians Ikke kledt, ikke naken (2000).
Norske barneheltinner har gjerne venninner som er mer guttegærne enn dem, og i denne boka heter venninnen Meja. Eller venninne? Hun kunne vært en av A. Audhild Solbergs superbitcher. "What Meja wants, Meja gets", pleier Leo å si. Og nå vil hun ha den nye gutten i klassen, Viktor. Problemet er at han bare ser Ellinor. Hun tegner "V" i kladdeboka si uten å vite det, begynner gradvis å tenke mer på ting hun aldri har tenkt på før. De to drar alene på stranda.
Bestevennen Leo blir sjalu, men prøver å fortsette som venner. Meja innleder på sin side en skikkelig ekkel utfrysingsaksjon. Det er katastrofalt å bli uvenner med Meja.
 
Den Ellinor mest av alt kan snakke med når ting blir vanskelig, er pappas kjæreste Jenny. Hun tør iallfall ikke skrive hemmelighetene sine i den nye dagboka, som mamma kan komme til å lese i. Nettopp forskjellene mellom Ellinors to "foreldrepar" - særlig når det gjelder materielle ting - får vi innblikk i. Og hvordan Ellinor føler seg bundet og trukket i ulike retninger.

Ellinor er verdt å bli kjent med. Det kan være uvant for barnelesere at teksten er skrevet i tredjeperson (mindre og mindre vanlig nåtildags), men det samme gjelder andre av Bredows bøker, og jeg tror vi får akkurat nok innblikk i Ellinors tanker og følelser til at det går bra.
Og så er hun ei skikkelig tøff jente som klatrer forbi både store og små gutter i klatreveggen. Det er her hun føler seg hjemme. Go Ellinor! 

Neste bok i trilogien, Leo, handler visstnok en del om forholdet mellom Leo og den bøllete storebroren hans Markus. Og kanskje vi får vite mer om den gutten Ellinor har forelska seg i; Leo vet at Viktor har en stor hemmelighet...

---

Aschehoug, 2018
Slepp meg av Kathrine Nedrejord handler om tre år eldre jenter (slutten av ungdomsskolen), men har det til felles med boka over at vi har et "trekantdrama" mellom ei populær venninne, en kjekk gutt og hovedpersonen, som her heter Anna.

Men der Ellinor ser ut til å klare seg ganske bra i samhandling med flere i klassen (før Meja går til aksjon), er Anna mer en typisk ensom og sjenert sjel som følger etter Amanda. Lar henne definere det meste. Hun vet ikke helt hvor hun selv hører til; er halvt tyrkisk, halvt samisk, og føler seg ofte annerledes i nærmiljøet i Tana. Hun har blitt avhengig av Amandas velvilje for å føle seg bra. Det kan ikke gå i lengden.

Amanda er en ekstremt manipulerende person - en begynnende psykopat? - og gjør det hun kan for å holde Anna nede, knuse det meste av selvtilliten hennes og knytte restene av den til seg selv.

Og jeg synes du er pen, kjempepen faktisk, pleier hun å si. Men folk i Norge er teite. De foretrekker blondiner, slett hår og sånn. Ja, du ser jo det. Guttene henger jo rundt meg som om jeg var magisk eller noe. Så ler hun. Men når de blir mer modne så oppdager de nok hvor pen du er. 

Når Anna tidlig i boka forteller at Samuel tok kontakt, antyder Amanda at han bare prøvde å narre Anna til å tro at han var interessert. Kanskje han har veddet med kameratene sine om at han skal klare å lure henne trill rundt?

Etter hvert som det blir helt tydelig at Samuel faktisk velger Anna, og at hun selv blir nedprioritert, spiller ikke Amanda snill mye lengre. Hun bruker flere metoder for å hevne seg. Det viser seg også etter hvert at hun har motarbeidet og baksnakket "venninnen" sin i flere år.

Denne boka er nok hakket mørkere enn Ellinor, men like god. 

---

Til slutt syns jeg det passet med et sitat fra Til ungdommen av Linn Skåber, fra munnen på en ungdom og illustrert av Lisa Aisato (s. 199). Jeg rekker ikke skrive mer om den nå, men tar den gjerne opp igjen og anbefaler den varmt.

Pitch forlag (lenke til Haugen bok), 2018




mandag 15. april 2019

Fra Verden er en boble til Everything, Everything (bok til film)

Aschehoug, 2016
Verden er en boble av Nicola Yoon tok jeg tak i fordi bloggeren Moonstar's Bokverden valgte den til en bok til film-lesesirkel på Facebook. Boka, som kom på norsk i 2016, ble film i 2017 med den engelske tittelen Everything, Everything. Jeg så filmen etterpå - og skrev noen notater for meg selv i forkant der jeg tippet på hva som ville være med eller ikke i filmen.

En stor hemmelighet blir avslørt mot slutten av boka/ filmen, og denne vil jeg ikke røpe i tilfelle du ikke har lest eller sett fortellingen enda. Likevel kan det være en fordel å lese boka (hvis du har tenkt å gjøre det) før du leser dette.

Først litt om handlinga i boka

Madeline (Maddy) feirer 18-årsdagen sin med moren. Bursdagsfeiringen har vært slik helt siden faren og broren døde da Maddy var liten. Men det er ikke bare det at hun bare har moren å feire med: hun må gjøre det hjemme, innendørs. Vår heltinne er hyperallergisk og har ingen som helst motstandskraft mot det som fins av bakterier utenfor det lekre, spesiallagde huset med egen luftsluse. Moren er lege og ordner alt av helsesjekk og medisinering.
Maddy får nettundervisning og gjør det bra på skolen - når vi møter henne lager hun modeller av hus med interiør - og leser masse. Bøkene hun får er sterilt innbundet. Fantasien får fullt spillerom, men hun ser ikke akkurat lyst på en fremtid uten fysisk frihet og uten å møte andre mennesker enn moren og sykepleieren Carla, som blir som en ekstramor.

Så skjer det klassiske: en helt dukker opp og røsker opp i tilværelsen. Olly. En jevnaldrende, svartkledd ny nabo som er litt av en akrobat og har et hemmelig sted på taket. De to har innsyn inn i rommene til hverandre og begynner å kommunisere - både på nett og ved hjelp av lapper på vinduene. Etter hvert som forelskelsen tar tak blir det umulig å ikke møtes også fysisk. Men først når Madeline ser Olly bli slått av faren sin, glemmer hun alt om at utsiden er farlig.



Så noen kommentarer til filmen
  • Siden jeg hadde sett filmplakaten på forhånd, visste jeg hvem som skulle spille Maddy (Amandla Stenberg; Rue fra Hunger Games) og Olly (Nick Robinson; Simon fra Love, Simon). Jeg så også disse skuespillerne for meg mens jeg leste. Jeg syns valgene var ok, selv om både hovedskuespillerne og biskuespillerne framstår som striglede, penere enn jeg hadde forestilt meg det. Det gjør litt med realismen, men er vel også typisk Hollywood.
  • Madelines halvt japanske opphav (som hos forfatterens egen datter) tippet jeg at de ville fikse på, og det stemte. Moren ble afroamerikaner. Kanskje lettere å finne skuespillere da?
     
  • Jeg hadde gledd meg til å se Ollys parkour-øvelser, men her "briefet" han bare med helt enkel skateboarding. Det er Maddy som er akrobaten i filmen; hun står blant annet på hendene uten noe problem (i boka må Olly hjelpe henne). Olly framstår som en helt gjennomsnittlig, søt gutt som det ikke er noe spesielt ved. En får vite lite om ham. Maddy er den som skinner.
  • Siden hovedpersonen i boka var 18 og jeg så på filmen som et klassisk romantisk tenåringsdrama, tippet jeg at de ville senke alderen på Maddy. Men det gjorde de faktisk ikke. Hun er 18, altså myndig etter våre regler, men framstår på mange måter som en typisk - om enn rolig og reflektert - yngre tenåring. Livssituasjonen hennes gjør noe med myndigheten, selvfølgelig.
  • Boka gir uttrykk for en viss seksuell spenning både mellom Maddy og Olly og inni Maddys fantasier (som fullstendig isolert lengter hun etter berøring); dette blir dempet i filmen, som jeg ventet meg i en amerikansk ungdomsfilm. Selv om filmen tar med en sexscene fra boka, blir den en klassisk kysse/ litt hud/ fade ut/ våkne opp i samme seng-scene som da "forsvarer" en lav aldersgrense.
  • Maddys sykdom blir framstilt på en litt annen måte. På den ene siden har de hygieniske tiltakene blitt minsket: bøkene har ingen spesialomslag når Maddy får dem, og hun får til og med besøk av en ekstra person: Carlas datter (og i ekstramaterialet: læreren sin). På den andre siden er helsereaksjonen på Maddys første tur ut mer alvorlig - og denne forskjellen mellom bok og film er ganske påtagelig.
  • Stedene som var beskrevet i boka var omtrent som jeg hadde sett for meg det, selv om solrommet, hvor de to møtes fysisk for første gang, var mye finere og åpnere enn jeg tenkte. Ollys takrom, hvor Olly og Maddy også møtes og hvor han har sitt fristed, er derimot utelatt fra filmen. 
  • Som en bonus har filmskaperne latt Olly og Maddy "møtes" inne i Maddys modeller av innredde hus. De skriver egentlig eposter eller chattemeldinger til hverandre, men i filmvarianten "snakker" de sammen. En flott synliggjøring av det som skjer i kommunisjonen dem imellom, og vakkert gjort - for eksempel ser vi hvordan Maddy flyter bakover i verdensrommet, vekk fra Olly, når hun i virkeligheten tar avstand på nett. 
  • Boka har et muntlig, dagbokpreget språk med en del lister, og dette blir ganske greit overført til filmen med (passe) mye bruk av voiceover.
Alt i alt syns jeg filmen ytte boka rettferdighet, og selv om Olly dessverre blir mindre spennende og en ikke får bli kjent med ham så gradvis og grundig som i boka, blir Maddys følelser og lengsler formidlet på en fin måte.

Hvis en så ser en DVD-versjon med utelatte scener (som jeg gjorde), får en med seg enda flere personer og mer av handlingen fra boken.

I år kommer en filmatisering av en annen av Yoons bøker: Sola er også en stjerne. Den handler visstnok om et romantisk møte mellom ei jamaicansk jente som snart blir kastet ut av USA og en koreansk gutt. Enda mer spennende, syns nå jeg!



torsdag 11. april 2019

En bunke med bøker for de over elleve. Del 1

Den som leser, kjeder seg aldri? Jeg er nettopp ferdig med andre lesing av Gaimans og Pratchetts Gode varsler, som snart er klar som TV-serie. Første gangen leste jeg boka på engelsk, og en fabelaktig oversetter gjør at dette også ble en herlig opplevelse! Venter også på flere bestilte Elfquest-bøker, som vil fylle hull i tegneserien jeg nå har lest slutten på, faktisk. Ellers er jeg i startgropa på Jan Guillous Århundre-serie med Brobyggerne, som fascinerer så langt.

Men nå har jeg ei ventepåblogginnlegg-bunke med barne- og ungdomsbøker. Tid for å ta fatt!
Dette første innlegget tar for seg to bøker med spennende hendelser som ikke kunne skjedd i vår virkelighet. Håper jeg!




Gyldendal, 2018

Det tapte paradis er første boka i Jan Chr. Næss' nye serie Den gylne parykken. Forfatteren har æren av å tidligere ha gitt ut Norges eneste barnebok-splatter (såvidt jeg vet), Teodor Sterk (2010), og her følger han opp med gørr og zombier for ungdom. Men splatteren er mindre fremtredende her, mer et krydder. Bokas handling er lagt til 1600-tallet i Vestindia (som jeg nå har skjønt er i Amerika!), så det hypermoderne grøsset blir blandet med en viss historisk svung og et litt høytidelig språk.

Litt om handlingen:
Slaveeiersønnen Jonah Hemp kommer en dag hjem fra en tur i skogen til en slavefarm som ligner mer på et slaktehus: foreldrene hans og to tjenerslaver er drept på bestialsk vis; de andre slavene har rømt, sannsynligvis med hjelp av sjørøvere. Jonah kommer seg til den andre delen av øya, hvor han blir kjent med den Robinson-aktige eks-sjørøveren Angus Wanderdeck, som bygger på en båt. Båten har en magisk forstavn som kan snakke (dette gir assosiasjoner til Terry Pratchett!). Med på laget kommer slavedatteren Medeia, som viser seg å være heks og som kan kommunisere med døde. Det viser seg å komme godt med, når de slaktede dukker opp som zombier og blir en del av det maritime reisefølget...
Jonah må stri ikke bare med alt det dramatiske som skjer på turen, men også med egne upassende lyster og utfordrede fordommer. Vi blir også kjent med noen av de rømte slavene og får vite mer om Angus Wanderdecks store hemmelighet.

Lesere som først og fremst vil ha sprø action bør vite at det her er et stort persongalleri, flere handlingslinjer (også tilbakeblikk) og ikke minst en viss moral. Næss tar for seg kolonialisering, rasisme og flere former for fordommer og utnytting. Boka rekker også å kritisere både blind religion og blind vitenskapstro, så den har en intellektuell side.
Men: vil du ha en god historie med en viss dybde, og tåler litt gørr, er det verd å prøve. Slutten er ekstra spennende, og det lover godt for en fortsettelse.

Samlaget, 2018
Lars Mæhle er den norske forfatteren som mest har spesialisert seg på nynorsk spenning for ungdom. Med Djevelen vil alltid finne deg satser han høyt og introduserer djevelens barn - i en liten norsk bygd. I innledningen lover fortelleren Onu at leseren vil sitte der rundlurt og vettskremt. Det er et modig løfte!

Onu (15) bor ved enden av Storsjøen alene med mamma; det har han gjort hele livet. Stedet er en avkrok i den lille bygda med bare 58 innbyggere. En dag får de naboer: familien Korp, som har en datter på Onus alder - dermed blir tre ungdomstrinnelever til fire.

På Regina Korps første dag i Onus klasse kommer direktøren på Sagbruksmuseet på besøk, den mystiske sjarmøren Seamus Waterson. Han forteller om en svartebok som etter folketroen skal ligge innerst i den lokale, mytebefengte grotten. Ingen tør å gå inn dit - før Onu og to av klassekameratene gjør det. Onu er ganske redd av seg, så det var ikke hans idé, men presset fra tøffe Irmelin og bøllete Alex blir for stort...
De tre finner selvfølgelig boken. Rett før foreldrene til Regina dukker opp. Hva har Korp-familien med dette å gjøre? Er det den ventede babyen deres som er djevelens avkom?

En smakebit fra side 113, hvor Alex og Onu rekognoserer hos Korpene:

Endeleg var vi nede. I kjellarverda. Det var iskaldt her. Kulden stod ut frå steinveggane. Framfor oss strekte ein korridor seg innover. På kvar side av gangen var det fleire dører, og ei lyspære skimra i taket langt der framme. 
Eg lista meg på tåspissane innover kjellargangen, stansa ved den første døra vi kom til, dytta den forsiktig opp. Det var belgmørkt innanfor. Ikkje noko lys. 
Eit tomt kjellarrom. 
Eg lukka døra att. Gjekk vidare innover. Alex like bak. Brått blei eg var ei slags låg skurring. Som sakte steig i styrke. For kvart steg eg tok. Snart skjønte eg at lyden kom frå lyspæra, den som hang der utan skjerm i ein lang, svart leidning frå taket. Ei skjelvande knitring. 
Eg heldt blikket retta mot pæra. Det stakk i auga. Raude felt dansa fram i synet. Det svimla heilt for meg. Enda ein gong! 

Som dere ser er setningene korte; dette skaper et høyt tempo. Og spenningen er der under store deler av fortellingen. Vi har de skumle settingene: en grotte, et spøkelsesaktig hus - og til og med en svart katt. Løsningen på mysteriet om djevelens avkom er også ganske overraskende. Likevel var det noe, jeg klarer ikke helt sette ord på det, som buttet imot hos meg.

Én ting jeg alltid legger merke til (og som et særlig unaturlig element i barne- og ungdomsbøker), er gjentatt bruk av etternavn når en karakter blir introdusert (her: Seamus Waterson). Onu er en ung forteller som sannsynligvis ville omtalt personene med bare ett navn i egne tanker og overfor et publikum. Dette grepet føles som et modernistisk virkemiddel (en måte å skape avstand til personen på?) og får en til å stoppe opp.
Mæhle bruker her og der poetiske vendinger en tenåring neppe ville brukt, for eksempel "dei skimra vagt i tåkehavet", men dette plaget meg ikke på samme måte - fordi jeg er vant til det? Og kanskje fordi jeg syns disse ordene passer inn i en grøsserfortelling.
En gjennomsnittlig ungdomsskoleelev har nok et litt begrenset litterært ordforråd, og det å lese ei ungdomsbok som denne - og den over - kan være med på å utvide dette.

Og gi en spennende opplevelse med på kjøpet.   









Slangens gåve (film)

Denne anmeldelsen ble skrevet for en måned siden, men jeg står fremdeles for den. Du som har lest bøkene i Skammar-serien (Lene Kaaberbøl) vil få mest ut av denne analysen. 

Jeg har sett den nye danske kinofilmen Slangens gåve - Skammarens dotter 2, som jeg hadde gledet meg til lenge.

Hvorfor ble jeg så skuffet og følte meg lurt?

Først og fremst fordi historien fra Lene Kaaberbøls Slangens gåve, tredje boka i serien, knapt er gjenkjennbar. De yter den ikke den minste rettferdighet. Jeg kan ikke skjønne at Lene Kaaberbøl har vært med på dette, godtatt dette.
Steder og personer er endret, underplott og karakterutvikling er utelatt.

Jeg hadde blant annet gledet meg til beskrivelsen av den dystopiaktige byen skammerfamilien havner i, hvor folk har det de trenger materielt, men er undertrykket. Det er her de oppholder seg før Davin og Nico havner i Saginborgen, og det gjør de på grunn av et ønske Nico har om å hjelpe et barn med undervisning - et viktig plottpunkt og en karakterdetalj som forsvinner.


Filmskaperne har falt for fristelsen til å gjøre Slangens gåve til en klassisk, mindre god fantasyfilm som også (eldre) barn kan se. De har fjernet alt av dybde og lagt til masse sentimentalitet og effekter.
De har gitt scener til personer som ikke har synsvinkelen i bøkene (Drakan og moren får mye skjermtid), pumpet filmen opp med litt ekstra fantasyaction (og en endeløs tur i skogen!) og dynget på med mektig filmmusikk i scener som liksom skal være rørende.

For det er et annet problem.
Jeg blir ikke rørt når jeg skal være rørt. Når folk lider, skilles og dør. 

Noe har nok med manus og dialog å gjøre. Andre ting med regi. Ellers har vi skuespill og skuespillere som ikke helt stemmer.

Noen roller er feil castet, som Dinas far Sezuan, som her blir en jovial fyr i stedet for en mystisk skikkelse med mye mørke i seg. (Det er ikke Drakan, men Sezuan familien flykter fra i boken.)
Dette var kanskje det som skuffet mest av alt. Oppå dette kommer kunstige "morsomme" scener mellom Dina og Sezuan.
Hun som spiller Dina, Rebecca Emilie Sattrup, spiller bra, men har blitt såpass voksen i skikkelse (tre år etter første film) at scenen hvor Dina sier "du får to dager med meg" til faren blir bittelitt foruroligende. I boken er hun tydelig fremdeles en tolvåring.

Og det faktum at sørlendingen Agnes Kittelsen ikke kan snakke dansk, ødelegger alle scener med Dinas mor Mellusina. Jeg har likt andre filmer hun spiller i; jeg syns det er tydelig at hun strever med skuespillet her. Det blir stivt, og hun virker for svak. (Jeg savner Maria Bonnevie fra første filmen Skammerens datter.)

Hvor kom morderen Starkan fra? Han var ingen viktig person i boka. Hvor har Sezuans skygge blitt av, som har en sentral symbolsk rolle underveis i Dinas og Sezuans reise?
Hva med Davin, som i boka veksler synsvinkel med Dina? Han er her en biperson, Nicos håndlanger. Kanskje fordi Nico allerede er etablert som en viktig person i første film.

Og så har vi detaljer som den magiske fløytespillingen hvor ingen fingre beveger seg. Den som har slangens gave kunne virkelig hatt gaven til å spille på fløyte også, så jeg krympet meg hver gang Dina satte fløyten for munnen.

Nepenthe film/Storm films, 2018. Bildet er funnet på Filmweb.


Var det i det hele noe bra her?

Enkelte scener er faktisk rørende. Torturstedet Kviskresalen er med, og jeg liker scenen med Nico og lillebroren (som jeg ikke husker fra boka). Jacob Oftebros skuespill hever filmen flere hakk.
Jeg vil også nevne en artig språkvri: filmen fins med valgfri teksting på nynorsk (helt naturlig, siden den norske boka er oversatt til den målformen).

Og musikken er vakker, jeg kunne gjerne hørt den uten å se filmen.

Siden mange av mine forbehold gjelder ulikhetene mellom bok og film, vil jeg tro at noen vil kunne like filmen. Men dårlig skuespill og lite dybde i karakterene vil nok flere reagere på.

Har du sett filmen? Lest bøkene? Hva tenker du?

mandag 1. april 2019

Barnebøker i mars

I dag tidlig, før jobb, ble jeg sittende med ei bok i godstolen. Skikkelig dårlig idé, særlig når boka er skrevet av Katarina von Bredow, dronningen av gode tweens-drama. Den måtte jeg bare lese ut, så kom litt seint. Innlegg om boka Ellinor kommer, håper jeg.

Men jeg rakk å lese noen barnebøker i mars også. Her er noen ord om tre av dem:

Aschehoug, 2018
Syden av Marianne Kaurin har faktisk det til felles med Ellinor at de skildrer så sterkt det kjipe sosiale presset barn som nærmer seg pubertet og ungdomsskole kan oppleve. (Går det an å unngå? Det er nok ikke like tydelig alle steder.)
Dilemmaer som har med vennskap, selvstendighet og kulhet å gjøre har blitt ganske vanlige i barnelitteraturen, og noen av bøkene beskriver det på en måte som kan gi den fysiske klumpen i magen - en følelse en kanskje husker fra egne skoledager, eller vet at andre kjente.

Hvem du er venner med, er en kulhetsfaktor på skolen. Hva du har råd til å kjøpe og gjøre, er en annen. Og kanskje særlig i sommerferien. Hovedpersonen i Syden, Ina, sliter med begge disse faktorene. Hun bor i en sliten blokk sammen med moren, og har ingen utsikter til verken hytteturer eller utenlandsreiser sommeren før hun skal begynne i sjuende klasse. Resten av klassekameratene har lekre planer, og læreren er uforstandig nok til å ta en runde om dette før skoleslutt. Presset øker.

Så viser det seg at Vilmer, den nye, ukule (og like fattige) gutten i klassen, søker kontakt med nettopp Ina. Han bor i en naboblokk, de har utsyn til hverandre. Ina har løyet om at hun skal til Syden og holder seg innendørs - i kokvarmen - av redsel for å bli sett og avslørt. Men så har Vilmer en plan. Hvorfor ikke lage deres eget Syden i kjellerleiligheten til den gamle vaktmesteren?
Ina står lenge imot. Så blir hun grepet av Vilmers fantasi og tiltakslyst. De kommer inn i sin egen boble. Det er til og med litt sommerfuglfølelser på vei. Helt til skolestart...

Smakebit fra side 104:

Vi går opp den lille kjellertrappa og merker plutselig hvor varmt det fortsatt er. Sola henger tjukk på himmelen. Det lukter asfalt og grillpølser. På gresset er den noen som spyler hverandre med en hageslange. De ler og løper rundt. Tre damer sitter på hver sin fluktstol ved et plastbasseng der to små barn plasker med store bevegelser. 
Det ser plutselig fint ut. Her. I Dritten borettslag. Eller er det bare meg? Som ser ting jeg ikke pleier å se?

Gyldendal, 2018
Min bror er konge av Jenny Jägerfeld slenger med en ekstra faktor i kulhetssuppa: kjønnsproblematikk. Men der Vi skulle vært løver (omtalt her) har en transjente i en viktig birolle, har Jägerfeldt lagt sin fortelling i munnen på en transgutt.

11 år gamle Måns skal ha sommerferie, som Ida i boka over. Med sin mor, som også har tynt med penger, men en jobb som gjør at hun av og til reiser rundt. Denne gangen til Malmö. Mamma lager stemmer til animasjonsfilmer og skal bruke flere uker på det, mens hun og Måns bor i en leilighet. Måns liker å være alene, men dessverre må han ha barnevakt. Nora, som er kjempesjenert med tvangstanker. Måns moret seg i starten med å konsekvent kalle henne "diktator".
Det fineste Måns har, er skatebrettet han fikk av pappa. Han tar det med seg ut den første dagen. Da møter han tøffe Mikkel med tatoveringene,  litt eldre og også - viser det seg - en skater. Etter at Måns har overvunnet den verste redselen, blir de to kamerater. Mikkel kaller ham "bruscha".
Det er bare et lite problem: Måns er en gutt med jentetiss. Og han har en idé om at Mikkel ikke vil like det. Så han tier.

Jägerfeld beskriver hvor godt det er for Måns å endelig få være den han føler inni seg. Men også hvor vanskelig ting blir når de rundt - særlig faren - (lenge) ikke takler situasjonen.
Det er alvorlige tema det handler om, men Jägerfeld lar Måns fortelle med humor.

Vigmostad & Bjørke, 2018
(lenke til Tanum)
Og nettopp humor er det en del av i den sprø fortellinga Edvin Eek og ordensmannen. Sigmund Falch har bred erfaring med humor for voksne: morsomme TV-serier (som Side om side) og ikke minst fotografibøker (som Den slemmaste dokka i Drammen). Klarer han overgangen til barnelitteratur?

Ganske bra, syns jeg. Det er litt pratsomt og langt, og dette kan nok få noen til å falle av underveis. Men boka byr også på en masse fantasi og artige figurer.

Fortelleren Edvin oppdager en dag at veien hjem til huset hans har forsvunnet. Et besøk hos Statens Vegvesen forløper ganske så absurd, så der er det ingen hjelp å hente. Men vi lesere vet at problemet ligger hos Ordensmannen, en slags gudelignende (men menneskelig) skikkelse som holder til under Sydpolen (!) og holder styr på balansen i alt i verden. Ordensmannen har blitt lei av jobben, og stadig flere uhell og ubalanser dukker opp i verden.

Edvin er ikke av de mest eventyrlystne, han vil helst at ting bare skal være som de er, men kusina hans, S.I.V. (egentlig September Isadora Vulkan) er av en annen støpning og tøff som få. Hun bruker en magisk sopp for å komme seg til Ordensmannens verden, og Edvin føler at han må følge med. På turen i S.I.V.s scooterspor møter han ganske store utfordringer og helt særegne skikkelser som enten hjelper eller hindrer ham i jakten. Blant andre piloten Fru Flatin, eksbibliotekaren Rose Danielsen og tre trillinger som tror de er tvillinger.

Dagbladet har anmeldt boka her.