Oktoberoppsummering

Vi er midt i oktober, og her kommer en liten oppsummering av bøkene jeg har lest og føler at jeg burde ha skrevet noen ord om, mest for min egen del - for at ganske så raskt slukte bøker også kan få en ekstra runde i tankene. Jeg deler bunka i to, her kommer de første seks bøkene.

Beyond the Wand av Tom Felton er selvbiografien til skuespilleren som spilte Draco Malfoy, Harry Potters uvenn på trollmannsskolen Hogwarts. Boka var et spontankjøp på Outland (i Trondheim i sommer?) og ganske underholdende. Mye dreier seg rundt skuespillerens likheter med og forskjeller fra skurken han spilte og om opplevelsene fra innspillingen av filmene, men en får også vite litt om privatlivet hans og et ublidt møte med hardkjøret i Hollywood. Jeg tipper at jeg gir den bort så andre får glede av den. (Kanskje biblioteket?) 

Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus av Sigri Sandberg er ei samtalebok med biskopen i Oslo, Kari Veiteberg. Forfatteren selv er prestedatter (men har forlatt kristentroen) og har dermed et godt utgangspunkt for samtaler om bibelsyn, kirkeliv, himmel og helvete - men også om mer allmennmenneskelige ting som kroppslig helse. Språket er som i alle Sandbergs bøker, enkelt og vinklingen passe personlig. Omslaget er prydet av et fotografi av Veiteberg som vinterbader. 

Så ei mer typisk faktabok, men fremdeles med en personlig vri: Bacon eller bestevenn? av paret Lise F. Grimnes og Andreas Haga. Boka har barn og ungdom som primærmålgruppe, men jeg som voksen fikk mye ut av den.
Her fortelles det om fem ulike dyrearter - hund, tiger, hest, gris og rotte - og deres forhold til menneskedyret. Hva har vi brukt de andre artene til? Hva skiller oss fra dem som art? Og ikke minst: er det etisk å bruke de ulike dyrene til kjæledyr, arbeid, mat, klær, forsøksdyr, eller bare utrydde dem? Og hvorfor (ikke)? Hva kan vi gjøre med (de andre) dyrene med god samvittighet for å hjelpe menneskene til å overleve? Og går det an å leve med ulike syn på disse spørsmålene? (Svaret på det siste er jo "ja" - dette er en debattbok, først og fremst - men med ekstra hjerte for andre arter). 

Den vesle jenta og havet av Odd Eirik Sætre Færevåg gjorde jeg ferdig for ei stund siden. Ei samling noveller, eller er det en sammenhengende fortelling? Alle tekstene er iallfall knyttet til øysamfunnet Røvær i Haugesund kommune, hvor forfatteren vokste opp og nå igjen bor. Tekstene handler om dagligliv på øyene, om familieliv, om tragiske hendelser både for enkeltfamilier og samfunnet som helhet, men også om selve skriveprosessen og mer vidtfavnende temaer. Fortelleren eller fortellerne (?) er tydelige i flere av tekstene. Av og til blir det litt for gjentakende og fabulerende for min smak.
Teksten som berørte meg mest, var skrevet med en blomst som forteller. Strandnelliken som blir plukket av ei lita jente og senere pynter graven hennes på ei av de andre øyene.
En får en viss ide om at det var ei jente som druknet i virkeligheten, men hvem det var og akkurat hvordan det skjedde forblir uklart.

100 umistelige ting av Lucy Dillon har et omslag hvor vi ser ei dame med ryggen til oss. For bokfolk har dette motivet en spesiell betydning, tegnet på at boka er en del av en sjanger (fortellinger om kvinner som er i en ny og/ eller kritisk situasjon hvor de må revurdere livet sitt). Omslaget har også en anbefaling av Jojo Moyes, som er veldig populær i denne sjangeren.
Nysingel og rekonvalesent dame i sin beste alder møter rik og sympatisk type som har gnisninger i ekteskapet. Det kunne vært så enkelt som det, men det som gjør meg mer interessert er prosjektet hovedpersonen Gina har hvor hun går igjennom gamle ting som det er knyttet minner til, for å velge om hun vil ha dem (og minnene) med seg videre i livet. Det kan en nostalgiker som meg kjenne seg igjen i. 

Så var det Farvel, Farah Diba, den nyeste thrilleren til Karin Fossum. Fikk forhåndseksemplaret på et forlagsmøte.
Nettopp setningen på baksiden "Denne fortellingen er ikke som du tror" gjorde at jeg snart klarte å gjette meg fram til hvem som egentlig var skurken i historien om lille Kandis, som blir kidnappet av en mann og ført ut i skogen.
Det er fremdeles spennende og opprivende, men for min del altså uten det typiske overraskelsesmomentet jeg tror jeg ønsket meg. 
Kandis er veldig moden for alderen. En skjønner forsåvidt hvorfor hun har måttet bli det - og vet at det fins flere som henne. 

Forbudte bøker, Haugesund-varianten

En mannlig "Goldfasan". Bilde: Joe MiGo

Første uka i oktober er det visst internasjonal markering av "banned books" (lenke til nettside), altså bøker som har blitt forbudt solgt eller utlånt eller spredt av ulike årsaker i forskjellige land. Da jeg fikk vite det, tenkte jeg (som nå jobber som lokalhistorisk bibliotekar) "men var det ikke en forbudt bok i Haugesund også?"

Uten å undersøke så mye mer omstendighetene rundt boka, fant jeg Sår som ennu blør av Karo Espeseth på nettbiblioteket.no, og leste den i løpet av vel en time. Det er få setninger på hver side og få ord i hver setning. Fortelling i poesiformat, omtrent. Mye gjentakelser og zooming inn i scener (impresjonistisk inspirert, visst).

Teksten startet litt pikant. Jeg fikk veldig snart en følelse av at ja, her er det noe vågalt på gang. En stalker, kanskje. Iallfall en mann som treffer en ung dame han blir veldig opptatt av. Han ser ikke på ansiktet hennes, men på formene, at hun er slank og hvit i huden og har faste bryster. Så langt, så godt stereotypien av en hormonridd mann. 
Fortellingen er skrevet med "jeg" som forteller, hvor "duet" han henvender seg til er den utkårne kvinnen som han kaller for Goldfasënchen (lille gullfasan?). Han skriver at hun må ha trodd at det som virkelig skjedde dem imellom, var det hun selv så og hørte... men inni mannen er det skjulte motiver og lite romantikk å spore.

Men så kommer det fram at han har en intens, nesten overveldende trang til å bite og slå henne. De blodige fantasiene hans er mer og mer levende beskrevet. Er han seksuell sadist? Er dette en pornografisk roman utenom det vanlige? (Her fra side 10)

Og så kom lysten over mig.
Den som alltid kom.
Lysten til å bite i de faste brystene.
Lysten til å slå den hvite huden.
Jeg måtte få gjøre det.
Og nu.
Med en gang.
Hvis jeg ikke fikk det
kom blodet til å sprenge hjernen.
Jeg måtte.

Da var det du så på mig.
Og du smilte.
Og jeg trodde også
at det jeg så
det var virkeligheten.
Jeg visste ikke
at du stod der og lengtet.
Og at jeg minnet dig om nogen hjemme.
Og at det var derfor.

Ganske snart blir det tydelig at det ligger noe mer under mannens oppførsel. En psykisk lidelse. Noe har skjedd med denne mannen, som lever i Tyskland etter første verdenskrig. Det er en spesifikk grunn til at han har disse voldelige fantasiene - og at han føler at han må leve dem ut. Han opplever en slags personlighetsspaltning i møtene med kvinnen.

Jeg vil ikke røpe mer. Du som vil vite hvordan det går, kan lese boka selv. 

Jeg prøver ikke å binde seksuell sadisme til psykiske traumer eller omvendt. Det vet jeg for lite om. Men forfatteren (som det viser seg at ikke skriver av egen erfaring!) hadde nok en teori om en sammenheng der. 

---

Karo Espeseth var lenge et ubeskrevet blad. Iallfall såpass at Barbara Gentikow, forfatteren av fagboka En skitten strøm: samfunnskritikken i den "umoralske" litteraturen i Norge 1880-1960 (1974), ikke kjente til opphavspersonen. Men det ante henne at forfatteren var en kvinne. 

Nå, i 2023, vet vi fasiten. I 1984 kom det iallfall en selvbiografi av haugesunderen Karo Espeseth, Livet gikk videre, som hun åpner med å fortelle om romanen og hvordan den ble mottatt og tolket - og forbudt - i Norge. Hun bosatte seg i Tyskland tidlig, også på grunn av det norske viraket rundt romanen. 

Her er en omtale av reaksjonene i Haugesund, fra avisen Ryfylke 4. desember det året boka kom ut: 

Den same boka har bokhandlarane i Haugesund, der Karo Espeseth er frå, sendt attende til forlaget. Dei vil nødig forhandle ei so ufjelg bok, sjølv um forfattaren er bysbarn.

Jeg har begynt å lese selvbiografien nå. Helt fascinert! Foreløpig holder hun seg i byen jeg nå bor i, så jeg kan lese om hvordan et sånt ganske greit middelklasseliv kunne være på begynnelsen av 1900-tallet. Og om en ung lesehest som etter hvert måtte gå på folkebiblioteket for å finne nok fortellinger å leve seg inn i... med hjelp av en sjefsbibliotekar jeg selv nettopp har gått nærmere etter i sømmene.

Sånt et litterært "kaninhull" kan en lesehest falle ned i på en helt vanlig tirsdagskveld.

Lesehesten prøver å oppsummere året så langt

Ny aktivitet:
ta bilde av lokale bøker i bokhandelen

Tenk at dette skulle bli det året der jeg skriver ett blogginnlegg i halvåret! 

Det kan jo bli flere. Vi får se.

Men jeg fikk plutselig lyst til å skrive igjen, i forbindelse med at jeg oppdaterte "Lest i 2023"-sida mi - stort sett med huskehjelp fra Instagram-kontoen, som nå er den viktigste (eneste?) kanalen min for bokomtaler. Og slik skrivelyst må en bare utnytte!

På jobb i voksenavdelinga i dag kikket jeg på sida Nestebok.no. Kjenner du til den? Det er en norsk tips-side for "bøker som ligner", bygd opp av norske bibliotekarer ved hjelp av de såkalte Lesersørvis-verktøyene (hvor bøker får emneord ut fra tone, setting, språk og mye mer). 

Jeg var med på et prosjekt som hette Ønskebok for noen år siden; dette kan minne litt om det, men Nestebok har en søkefunksjon som mange savnet i Ønskebok. Kanskje Nestebok passer bedre for ekte lesehester enn det Ønskebok gjorde; den sistnevnte var myntet på ungdommer som ikke visste navnet på bøker, men ville prøve seg fram med ulike parametre. 

Uansett: Nestebok fikk meg også til å tenke at jeg gjerne kan skrive mer om bøker igjen. Både for jobbens del og for meg selv, for at jeg skal få bearbeidet leseropplevelsene mine mellom hver bok. Ganske ofte setter jeg bare i gang med neste bok når forrige bok er ferdig. Boksluker har jeg forsåvidt alltid vært...

Først vil jeg prøve å komme med litt 

statistikk rundt leste bøker til nå i år

Når det gjelder faktabøker, har jeg beveget meg en del rundt i verden, men som vanlig først og fremst i Nord-Amerika og Europa.
Et firkløver med bøker hadde handling fra flere deler av verden: Samlebiografien Kvinnene jeg tenker på om natten av Mia Kankimääki, David Attenboroughs A Life on our Planet, Brit Bildøens fuglebok Over land og hav og Tim Marshalls Divided, en bok om murene som splitter verden. Alle disse var interessante og godt skrevet.
Jeg startet ellers året med en motorisert rundreise i mitt eget land; Mikal Olsen Lerøen skrev om de negative følgene av korona-nedstengingen.

Utenom de nevnte temaene har jeg vært innom seksualitet, ytringsfrihet og politisk korrekthet, kristendom, rusmisbruk, roing, arktisk klima, andre verdenskrig, flyktningene i Moria, kjærlighet, stamming, amerikansk politikk, 22. juli - samt memoarene til en Harry Potter-skuespiller og en annen, for meg ukjent skuespiller som strevde med både kviser og ganske så intense oppvekstproblemer.
Jeg har også lest en virkelig gammel selvbiografi fra en norsk prestekone.
Så ganske så vidt tematisk! Det har blitt 26 bøker til nå. 5 av dem på engelsk.

Skjønnlitteraturen har fremdeles en plass i hjertet mitt; særlig romanene er lette å ta med hjem. Litt for ofte sluker jeg dem. Bak det ganske store tallet 62 skjuler det seg en halvdel av en hel "kioskserie" fra Haugesund (Clara Wahl). Den var fascinerende for en leser som selv er ny i byen. Jeg har også lest flere andre lokale bøker; naturlig for en lokalhistorisk bibliotekar. 

Ellers har det blitt noen klassikere (blant annet Stormfulle høyder, på nytt), krim og norske og oversatte dramaromaner... til og med et skuespill, av Linn Skåber, og en fin novellesamling av Maria Børja.
Romanene jeg mest kommer til å huske med glede, er: 

• Where the Crawdads Sing av Celia Owens (På norsk: Der krepsene synger). Nydelig, gripende og ikke minst spennende bok om et ensomt liv og en mystisk skikkelse i mangroveskogen i Florida.
  
• Merking av Frida Isberg; dystopisk om et samfunn som går for langt i forsøket på å lede innbyggerne på den rette veien (assosiasjoner til det sosiale poengsystemet i Kina, hvor en får alle mulige fordeler for å være lydig mot myndighetenes ønsker). 
• Meredith, alene av Claire Alexander. Også om en ensom sjel, her med sosial angst. Pluss for at den endte annerledes enn jeg hadde trodd, men likevel godt. 
• Anomalien av Hervé le Tellier. Thriller med premisset: det fins to varianter av et sett med flypassasjerer - de som kom fram på normert tid og de som kom fram måneder senere. Hvem er ekte, hvem har rett til å leve? 

Jeg merker når jeg nå sammenfatter, at det er bøkene med et mysterium - på en eller annen måte litt thrilleraktige - som fenger meg og blir her etterpå. På den andre siden: ekte krimromaner glemmer jeg ofte etterpå. Blir de litt for like, de jeg velger? Er det bare spenning der og da, og blir hendelsene for ekstreme? 

Og hva med de enkeltstående, men litt mer neddempede dramaromanene? Titlene sier meg ikke noe når jeg ser dem på lista. Jeg må smugkikke på Instagram eller i andres omtaler for å huske hva de gikk ut på. De kan likevel være gode. 

Jeg har forresten gitt opp en del romaner også. Atlas av Lucinda Riley begynte jeg på, men endte opp med å hoppe litt og lese med en harelabb. Sigrid Undset sin katolske roman Gymnadenia ble jeg interessert i fordi det dukket opp en person med mitt fornavn (hovedpersonens datter); jeg leste en del og likte karakterene, men syntes de religiøse diskusjonene ble litt for framtredende og gjorde at handlingen fløt litt dårlig.

Det er tydelig at jeg ikke lengre har hovedansvaret for barne- og ungdomsbøker i jobben min. Det skal sies, her om dagen kikket jeg gjennom en bunke Håndbok for superhelter-bøker (Våhlund) på en litt stille vakt - uten å skrive det opp på bloggen. Og det kommer en god del nye enkeltbøker og serier for aldersgruppa. 
Siste boka i Alm-trilogien av Øystein Stene hadde jeg gledet meg til; denne fortjener flere lesere. Jeg kan jo lenke til innlegget jeg skrev om andreboka, her.

(Rett før helga fikk jeg forresten være Hermine Grang igjen (fra Harry Potter), på en fest i tilknytning til Sommerles-prosjektet som går hvert år. Det var kjempegøy! Hermine er en karakter jeg jo har en del til felles med.) 

Tegneserier for voksne vil jeg gjerne lese mer av. Jeg har jo noen norske favoritter: Dunce (Jens Styve), TegneHanne og Intet nytt fra hjemmefronten. På starten av året fikk jeg med meg en nydelig engelsk grafisk "faktaroman": Seek you. Jeg føler at jeg har mye å gå på her og mange mulige fine leseropplevelser.  

- Tenk, jeg klarte det. Å oppsummere.

Eksperiment: lese en bok i ett

Her om dagen ville jeg gjøre et eksperiment. Kunne jeg lese ei skjønnlitterær bok, ei fortelling, i en setting?
Og ikke bare sluke den, men lese den så grundig som mulig?
Det gjør jeg så sjeldent nå om dagen.

Det var tirsdag kveld, etter middag.
 

Jeg valgte meg "Den uendelige historie" av Michael Ende, som jeg før har hatt gode opplevelser med - i to bind. Jeg har ikke den store fantasyinteressen som jeg opplevde for 10-15 år siden, men tok sjansen likevel.

Jeg la mobilen noen meter unna og gjemte iPaden i et skap.
Så begynte jeg å lese, om Bastian Balthazar Bux og eventyrene hans med den magiske boka hvor han etter hvert selv blir en helt (og antihelt) i Fantásia.

I løpet av de første sidene opplevde jeg stadig at tankene ville andre veier, på den måten at jeg assosierte. Til ting jeg selv hadde opplevd. Til betraktninger rundt virkelighetens foreldre og barn. Ikke helt irrelevant, men likevel utenom fortellingen. Jeg kunne etter hvert også assosiere til andre fantasyfortellinger og lure på om et element, en historie, var inspirert av eller selv hadde inspirert noe annet.

Men fordi jeg ikke hadde mobilen rett ved, ble jeg ikke fristet til å google noe. Heller ikke Limahls kjente sang. Jeg kunne fortsette å lese. 

Noen steder lugget fortellingen litt. Jeg klarte ikke helt å holde engasjementet oppe. Men jeg fortsatte likevel, og leste om igjen når jeg skjønte at det var noe jeg ikke hadde fått med meg.
(Hvorfor hadde jeg ikke fått det med meg? Det føltes som om jeg tenkte på andre ting samtidig som jeg leste!)

Første boka husket jeg godt, hvor Atreju og lykkedragen Fuchur drar ut for å finne Fantásias redning. 

Andre boka husket jeg dårlig, så her var det mer nytt stoff for meg. Bastian går fra å være redningsmannen til å bli en maktsyk skurk som har glemt hvor han kom fra og blir manipulert av en heks. Det er vondt å lese om. En vil jo at helten skal være en helt. En vil ikke se ham stadig gå lengre inn i mørket.
Men så blir alt løst, selvfølgelig, etter vonde prøvelser og en rituell renselse. Han skjønner hva han egentlig innerst inne lengter etter (jeg skal ikke spoile akkurat det - les selv!)

Da kom det klump i halsen og en tåre eller to. 

Jeg merket meg at den norske oversettelsen hadde et kapittel med bokstaven "Å" og funderte på om ikke den måtte ha fått en ekstra illustrasjon sammenlignet med originalen (så vidt jeg vet er ikke den bokstaven i det tyske alfabetet).

Men etterpå. Da la jeg bare boka vekk og fant noe annet. Lurte på om jeg skulle sett filmen, hadde det vært noe? Eller en reaksjonsvideo på bok eller film på YouTube?

Og kanskje det er det jeg syns er verst. At konsentrasjonen etter at boka er ferdig, forsvinner. At jeg ikke tar meg tid til å fordøye den, la følelsene selve teksten vekket i meg virkelig lande.   

Det at jeg ikke lengre skriver om bøkene jeg har lest, kan være en faktor.
Men det har nok også med generelle oppmerksomhetsproblemer å gjøre, generell lesetretthet. 

Hvordan opplever du det å lese lengre fortellinger nå om dagen?