Baksjå: april (del 1)

Viktig med renslighet 
når en er forkjøla...

 April var: 

• innledet med sosial påskeferie i Lyngdal og avsluttet med ensom forkjølelse hjemme. Endelig har jeg også tatt testen for COVID-19, og den var heldigvis negativ.  
  
  
• masse skjermtitting og boklesing, heller enn trening og sosiale krumspring! Litt i sammenheng med punktet over. Jeg så blant annet de to første sesongene av His Dark Materials, som bygger på Philip Pullmans fantasyserie. Ellers mye små-serier.
  
  
• et lite matkurs, en kaffekopp med ei venninne og ellers litt tilfeldige småprater lyste opp tilværelsen.

Jeg blogget om: 

ingen ting utenom oppsummeringsinnlegg. Tungt nok med litt mindre energi i kroppen! 

Jeg leste ferdig: 

3 fagbøker for voksne, 3 krimbøker, 1 novellesamling, 1 roman. 5 tegneseriebøker, 5 barnebøker, 4 ungdomsbøker - i alt 22 bøker! 

Jeg reiste langt og vidt og fikk flere gode leseropplevelser.

 

Mest for voksne 

Kagge, 2020

Jeg reiste til landene rundt Himalaya i Høyt av Erika Fatland. Tjukk bok, men fascinerende lesning. Jeg tar hatten av for Fatland som turte å gjennomføre denne turen alene. Og som stadig spurte, lette etter personene med en historie å fortelle. En konge som bor på grensen mellom to land. Ei levende "gudinne". Litt mer vanlige folk med stolte tradisjoner. Eller litt sprø regler. Eller et liv i dyp fattigdom. I krig for frihet. 

Jeg leser nyhetene om korona på Mount Everest, og om spredningen av viruset i India, og kjenner det ekstra nært fordi jeg har lest denne boka. 

Cingulum, 2021

A propos virus: jeg leste den ganske lettleste, samtidig innholdsrike situasjonsbeskrivelsen En sykepleiers hverdag av Anders Christoffersen. Bortsett fra dramatiske fjellturer i Sør-Amerika holder vi oss her i det mer hjemlige, likevel dramatiske. Sykepleierhverdagen på intensiven. På fødeavdelingen. I akuttjenesten, i ambulansen. Stresset, det store ansvaret. De sårbare og av og til aggressive pasientene. Og hjelpen i en liten prat og en ballongdyr-sesjon. 
Litt mye fokus på tryllingens helbredende virkning. Ellers veldig fin introduksjon til sykepleierhverdagen. 

La oss prate mer sammen av Venke Knutson handler både om folkesykdommen

Aschehoug, 2021

ensomhet og om hvordan prosjektet "Skravlekoppen" - som ville bøte på denne - ble til. Det startet med Knutsons egne opplevelser med å bli møtt av og sett av naboer i en ny og vanskelig livssituasjon. Anbefales!
Og ser du en hvit og grønn skravlekopp på en kafé, kan det kanskje være en idé å sette seg ned med den, åpne opp for nye møter?  

Gyldendal, 2016

Maestro, Hjerteknuser og Død manns tango av Geir Tangen - en avsluttet krimtrilogi som må leses i riktig rekkefølge. Fortelleren refererer nemlig til tidligere saker og løsning på gåter i bok 2 og 3.

Bøkene foregår i Haugesund og omegn, men visstnok en ekstra mørk versjon av byen. Politietterforskeren Lotte Skeisvoll og journalisten Viljar Ravn Gudmundsson har hver sin fortid i området, minner og hendelser som dukker opp og puster dem i nakken. Viljar tenner lett og er nysgjerrig, mens Lotte alltid skal ha kontroll til fingerspissene. Dette skaper både framgang og komplikasjoner i etterforskningen. 

Første boka, Maestro, slutter med en helt genial vri. Bok 2 og 3 er mer typiske krimthrillere, men med mye dramatikk og intens fare for hovedpersonene. Du som leser bør ikke... nei, jeg røper det ikke. 

Cappelen Damm, 2020

En lykkelig gift mann er ei novellesamling av Odd Klippenvåg med kjærlighet som hovedtema. Personene opplever noe nytt og ofte uventet som gjerne får dem til å se på sine egne mellommenneskelige og familiære forhold på en ny måte. En mann finner ut at kjæresten har en skjult side. En annen at søsteren hadde en grunn til å flytte til Danmark. En kvinne at romanse også finnes utenlands. 

Jeg gråt da jeg hadde lest den siste novellen. Den skilte seg ut med et helt ordinært tema (demens), men skildret på en sånn måte at en virkelig kjenner hva det dreier seg om. 

Solum Bokvennen, 
2020

Den fremmede av Jacques Ferrandez er tegneserieversjonen av Albert Camus' klassikerroman. 

Camus skrev romanen som sin første i 1942. Den handler enkelt fortalt om en ung mann i Algerie som havner i fengsel etter et drap. Veien dit har vært fylt med det han kaller tilfeldigheter, og det virker ikke som om noe som skjer eller noe han selv gjør går inn på ham. Denne tilsynelatende likegyldigheten - en slags nihilisme - er med på å bygge opp under påtalemaktens påstand om at hovedpersonen er et dårlig og farlig menneske. Han blir dømt til døden.

Gjennomgangssetningen er "jeg vet ikke" eller "det er det samme for meg". Jeg merker at jeg blir sint av likegyldigheten til den unge mannen. Likevel framstår han stort sett som vennlig og med en viss etisk sans. Det er bare det at den bygger på en nytteetikk - hva vil gi best utfall? Og er det da en god etikk?
Hva Camus selv mente om subjektiv moral og mening, kan du lese mer om i denne artikkelen fra humanist.no.

Boka utfordret meg på mine egne verdier. Hvor kommer de fra? 

Her er et utdrag fra en tegneserieside, så du ser litt av stilen. En realistisk strek, avdempede farger som på ett vis speiler tematikken.

Gyldendal, 2018

Jeg avsluttet måneden med Søsterklokkene av Lars Mytting. Nå som den nye boka har lange ventelister på biblioteket, tenkte jeg at det var på tide å finne ut hva all viraken handler om. Hvorfor er denne boka så bra? 

Å, det er mange grunner. 
Den kiler i gamle leseminner om bygdefolk som satser alt på kjærligheten, som Folket på Innhaug og Den fjerde nattevakt.
Den føles som en ny klassiker.
Den har et innslag av det mytiske.

Den inneholder i tillegg fascinerende beskrivelser av ei brytningstid i Norge og Europa. 

I starten får en vite at bygda handlingen foregår i, er veldig avsides. En skjønner at dette skal endre seg. Og det kommer personer inn i bygda som er katalysatorer for endringene, men i tillegg er det særlig ei ung lokal kvinne som lengter etter noe mer og som bidrar til det som skjer. Hun vet hva tradisjonene er verd - i form av nettopp Søsterklokkene - og vil spare på dem, men hun vil også ut og opp og vite hva som skjer i verden.  

Jeg lånte først og fant så ut at jeg måtte kjøpe - både denne og fortsettelsen Hekneveven.

Dystopisk sensommer

 I månedsskiftet juli/ august leste jeg to bøker med dels dystre baktepper; en novellesamling og en roman. 

Ingenmannsland: nye nynorske noveller (Samlaget, 2020)

Lydane som vekte meg, minte om sildrande regn. 
Regn var det sjølvsagt ikkje. Kanskje heller sandkorn
som trefte hytteveggen. Kanskje vinden
kasta dei opp i lufta. 
Bles det? Prikkinga av sandkorn 
blanda seg med den jamne pusten til gutungen. 
Eg tenkte på alt eg enno ikkje hadde fortalt han om. 
Om regn. Om å stå i regn, gå i regn, kjenne dropane
piske mot ansiktet. 
Om å sjå drivande skyer, sjå bekkar som fyller seg
med blankt vatn. Fløymer.
Om å sette seg på huk, ause med handa og drikke
så mykje ein vil. 

Om gras. Om å ligge i grønt gras. 
Kjenne den grøne lukta. 
Minne frå då vi budde ved havet, tida før han kom til. 
Før vandringa tok til. 

Dette sitatet er fra novella Utkant av Marit O Kaldhol; en av to ganske tydelige dystopiske noveller i denne samlinga. En får ingen tidsangivelse, men skjønner at noe alvorlig har skjedd, og menneskene prøver å overleve i den nye virkeligheten. 

I resten av novellene finner vi mer realistiske samtidsbilder. Det meste er rettfram, enkelt og konkret, med to unntak: Hilde Myklebust forteller om et barn som endrer seg fysisk, litt som Georg Samsa hos Kafka (novellen Ein kan ikkje vite alt før det hender). Og de to radikaliserte kameratenes møte med monsterålen i Lars Petter Sveens Ålen i glaset er et mørkt og nesten magisk innslag à la det en finner i romanen Guds barn. 
Bortsett fra Rønnaug Kleivas Nilen har fleire utspring, hvor fortelleren gjennomfører en enslig reise til Egypt uten de store konfliktene, er flere av personene i krise eller i oppbrudd.

Dette høres litt upersonlig ut, så da kan jeg skrive at 
jeg ble så glad i flere av personene. Sørget med dem. Ble sint på dem.

Jeg kunne rett og slett ikke være likegyldig til dem.  

Ettersøk av Hilde Myklebust var fortellingen som rørte meg mest; hvor en dødssyk hund får være midtpunktet i et nydelig (eks)kjærlighetsdrama. 

Men uansett, her skal det være noe for flere. 

---

Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold (Cappelen Damm, 2020) er en kort roman (ikke kortroman), 150 sider. Vi møter ei enslig, voksen dame - nesten 40 - som blir værende i den ekstreme hetebølgen i en storby som minner om Oslo. Varmen er der for å bli. Søsteren har nettopp reist nordover til kjøligere vær, som så mange andre. Selv holder hun stand i leiligheten sin og bak disken på en kafé hvor de selger ytterst lite kaffe. Hun sosialiserer litt med kollegaen Sofie, som betror seg til henne og som hun føler hun må hjelpe.

Men Ruth er ikke så flink til å hjelpe. Hun har ganske sære måter å (av)reagere på og sine egne tanker om hva et vennskap skal være. En ser alt fra hennes ståsted, og en kan beundre motet hennes til å stå på sitt, men det er vanskelig å ikke samtidig synes litt synd på henne. Eller bli irritert. Som de hun møter gjør. Er det fordi vi (jeg?) har så strenge rammer for hva som er A4-oppførsel?  

Når jeg står på gresshøyden ved kvinnefengselet, ringer Sofie. Jeg har gått tur opp til krigsskolen og ned, det tok ikke så lang tid som jeg trodde. Jeg lar telefonen ringe en stund før jeg tar den. Kanskje det har vært en vanskelig kunde, det skjer med jevne mellomrom, folk som finner alle slags grunner til å la raseriet sitt gå utover andre, at det er tomt for servietter eller at kaffen er for varm. Hvis noen i det hele tatt har kjøpt kaffe. 

   Jeg lurte på om du ville drikke vin med meg i kveld, sier hun. 

Jeg stopper opp på stien som går parallelt med fengselsgjerdet. I et øyeblikk ser jeg alt rundt meg skarpere enn vanlig, jeg ser en mus haste inn i gresset ved føttene mine. Hun må ha ment å ringe noen andre. 

  Eller passer det ikke, spør hun. 
  Du snakker med Ruth, sier jeg, fra kaféen. 
  Ja, så bra, sier hun, og ler. 
  I kveld, spør jeg. 
  Ja, i kveld, gjentar hun. 
  Drikke vin? 

  Ja, hvis du vil. 
  Men du er jo gravid. 

  Ja, men jeg skal jo ta det bort. 

  Da må det bli rundt sju, sier jeg. 

Jeg har ingen planer for dagen, men det sier jeg ikke. 

  

 

 

 

 

 

Baksjå: april. Fortellinger, del 2

Aschehoug, 2018

Her er del 1 av innlegget om fortellinger lest i april. 

Sensommer av Anders de la Motte er en krim fra Skåne.
To historier blir flettet sammen: etterforskingen av en barneforsvinning på 80-tallet, ledet av politimannen Krister Månsson, og en nyere, helt privat etterforsking tjue år senere. Vera (Veronica), søsteren til den forsvunne gutten, lurer på om broren ikke er død likevel og prøver å finne ut av dette.
Det er tydelig at Veras liv - og psyke - har blitt preget av lillebrorens forsvinning. Hun leder en gruppe i sorgterapi, men "ruser seg" på de deltakernes sorg. Når en ung mann kommer uventet inn i gruppa og begynner å prate om en forsvunnet-sak som ligner mistenkelig på brorens, blir hun besatt av ønsket om å finne ut mer. Hun drar hjem for første gang på lenge.
 
Var det virkelig den småkriminelle Tommy som var den skyldige? Veras egen brautete onkel, som har en finger med i det meste som skjer i området, mente helt klart det.
Denne krimboka er ikke av de mest intense, men hvis du har en klaustrofobisk tendens bør du vite at det kommer en mørk, skummel scene under bakkenivå.

I april leste jeg om igjen to romaner jeg vet jeg leste som tenåring: Trollsteinen og Pilegrimsferd, de

Aschehoug, 1970

to første bøkene i Bent Jonssøn-serien til Vera Henriksen. Det var spennende å se om jeg husket noe fra sist jeg leste, og om jeg kunne få en ny opplevelse av bøkene denne gangen.
Jeg husket at Bent hadde kontakt med flere kvinner, og at han var sammen med noen han ikke var gift med. Det hadde nok festet seg i et uskyldig jentesinn!

Under denne andre lesingen festet jeg meg særlig ved all den religiøse diskusjonen og grublingen til hovedpersonen og de han møter. Vi er tidlig i overgangen fra katolsk kristendom til protestantisme, og den går ikke helt smertefritt. Hva skal en tro på? Hvor mye skal troen bety? Hva med religiøs praksis? Bent Jonsson har en todelt bakgrunn - norsk fjellbygd og dansk adelstand, så samfunnsliv, kultur og rikdom/ fattigdom blir også et tema.
 
Ellers blir jeg igjen ganske betatt av Bent, som framstår som både reflektert, ansvarsbevisst og modig. Han påvirker miljøet han lever i og menneskene han møter, stort sett på en positiv måte. I et par tilfeller oppfører han seg uansvarlig mot damer. Dette er noe han så prøver å gjøre opp for og ser ut til å lære av.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Et fint gjensyn.   

To novellesamlinger ble det også i april. Jeg leser sjeldent noveller, men ble inspirert etter å ha hørt Bokgildet med bibliotekarer fra Viken (lenke til bokliste og opptak).

Aschehoug, 2019

Hjemlandet og andre fortellinger er en antologi redigert av Geir Gulliksen og kronprinsesse Mette-Marit. Vi får først en innledning hvor de to prater sammen om planene de hadde for novellesamlingen og om hovedtemaet: norsk identitet og tilhørighet.

Forfatterne har brukt veldig ulike vinklinger på temaet og er mer eller mindre direkte. Dag Solstad, sistemann i samlingen, er den mest direkte og skriver et personlig og pessimistisk innlegg om norsk språk. Marit Eikemo skriver en fantastisk tekst om en mor og datter som kjører langs de smale, svingete fjordveiene i møte med tyske bobiler. De skal til et sted moren har vanskelige minner fra, men hun vil vise det til datteren, det tar bare tid før interessen blir vekket. Damien Vitanza (som skrev Tante Ulrikkes vei) bruker kronprins Haakon Magnus som jeg-person og lar ham tvile på monarkiet.
Agnes Ravatn skriver om en norsk familie hvor mannen i huset har en mørk hemmelighet. Denne er mesterlig bygd opp med en avsløring på slutten.

Kjærleik og det som liknar av Therese Tungen inneholder fem noveller

Aschehoug, 2019

av ulik lengde, opptil 98 sider. De lengste kan gå for å være kortromaner. Men de tar alle utgangspunkt i en scene, en livssituasjon. Ofte en situasjon som får hovedpersonen til å revurdere livet og kjærlighetslivet sitt, det blir satt på prøve. Flere sørger over tapte muligheter.

Magni, ei dame som blir eldre før tiden (bekhterev), får vite at en fjellklatrer fra Trondheim er død. Er det han hun elsket som ung, som hun siden aldri har glemt?

Kjæresteparet June og Jon drar til Grand Canyon som turister etter en vond hendelse i hans familie. Det var hennes idé. Går det bra?

Arna, moren hennes og datteren Sanne på 16 er sammen i Syden, datteren drar på fest og Arna og moren prater sammen. Gjennom samtalen - og et kommende jordskjelv - får en vite mye om forholdet deres. 

Filmskaperen Erik møter tilfeldig eksen sin Siri i Oslo, han er på vei til kjæresten i Nederland. Hun har fått et barn. Hva skjedde? Hva ville skjedd hvis de to hadde holdt sammen?

Astrid er igjen i leiligheten hun og kjæresten eier, han har reist til New York for å ta en doktorgrad. Hun savner ham og blir sjalu på den norske jenta han bor i kollektiv med, og etter hvert viser det seg også at hun har en personlig sorg å bære på. Hun takler ikke helt jobben i forlaget. Hun trøster seg med et bjørnekostyme - og en kjenning. Siste scene er litt absurd, jeg elsket den. 

Jeg likte denne novellesamlinga såpass godt at jeg lånte en annen av samme forfatter.

En fin trio

Kari Slaatsveen: Kvinnen som ble saget i to

Gloria forlag, 2018

Her har vi en salig blanding med dels mininoveller, dels dikt. Noveller i poesiformat? Ofte er setningene og ordene kunstferdig fordelt på siden, men uten at det føles utilgjengelig eller kunstig.

Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.

Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?

Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.

Andre bloggere som har omtalt boka: Glamourbibliotekaren,  Elise Cathrin.

---

Vigmostad og Bjørke, 2018

Therese Aasvik: Byer uten deg

Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.

Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?

Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.

Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:


Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom. 
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.

Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.

Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,

---

Cappelen Damm, 2019

Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er: ett hjerteslag fra døden

Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.

Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):

Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger. 

Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.

Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.

Fra New York via Skogli til The Dreaming. Jule- og nyttårslesing

Nå er altså juleferien over. Og jeg har som vanlig brukt noe av denne med ei bok i hånda. Et par bøker ble lest på toget hjem, og i romjula stakk jeg innom det lokale folkebiblioteket og fant meg nytt lesestoff. For å unngå for mye bagasje leverte jeg "togbøkene" inn der så de kunne sende dem tilbake til Ål. Slikt kan en gjøre!

Holden. Tegnet av raffysparrow, Deviantart

Jeg leste endelig The Catcher in the Rye (på norsk: Redderen i rugen) av J. D. Salinger. Valgt fordi den var liten og nett og dermed perfekt til veska, men også fordi den er en amerikansk klassiker og det kjennes fint å kjenne til den.

Det er inni hovedpersonen Holden Cauldfield det meste skjer. Han forteller historien sin til en tenkt leser. Han forteller den fra en psykiatrisk institusjon, og hvorfor det?

Det er litt uklart når nedgangen begynner og om det ligger spesifikke hendelser bak, men Holden utvikler depresjon og etter hvert angst. Han fikser ikke skolen, verken undervisning eller medelever. Han er intelligent nok, men mangler motivasjon, og nå har han blitt utvist fra enda en privatskole. Han velger å dra fra skolen før juleferien. Han vil bare finne på ett eller annet før det er på tide å møte opp hjemme.

I New York legger han seg inn på et lugubert hotell, får der besøk av en prostituert som han bare vil snakke med, oppsøker tidligere venner og en kjæreste, og driver rundt i gatene. Det er tydelig at han føler seg ensom og urolig, men at det ikke hjelper å være sammen med andre - helt til han drar hjem en tur og snakker med lillesøsteren sin. Hun støtter ham hundre prosent, og når andre syns han er mislykket ser hun opp til ham.
Her er det mye sterke følelser, og fortelleren har meninger om mangt og mange - kommunisert gjennom et ungdommelig slang der alt blir overdrevet og det er mye gjentakelser. "It's killing me" er en vanlig frase.

Jeg likte boka, særlig passasjene der fortellerens overlegne ytre slår sprekker. The Catcher in the Rye hadde mindre ytre handling enn jeg forventet, og en moderne norsk ungdomsbokleser som meg stusser litt over hvorfor Salingers bok har vært og fremdeles så kontroversiell i USA. Språket betyr nok en del, men også den antiautoritære holdningen og pessimismen til hovedpersonen - som gjorde sitt til at boka ble et symbol for tenåringsopprør i Statene.

Gyldendal, 2009

Alt det som lå meg på hjertet av Levi Henriksen ble novellesamlinga jeg tok med meg på toget tilbake til Ål. Alle novellene har handling fra den fiktive bygda Skogli i Kongsvinger (hvor oldemor forresten kom fra!), og smått og stort skjer rundt julaften. En møter ulike hovedpersoner som til dels er omtalte bipersoner i andres historier.

En fortvilet prest vurderer å hoppe utfor en bro, men får se seg selv på en ny måte. En mann kidnapper sin egen datter og feirer jul med henne i ei hytte i skogen. En rumensk prostituert på flukt fra halliken sin havner hos en grisebonde. En tidligere skihopper gjør seg klar til sitt siste hopp. En radiovert gleder seg til å overraske kona med tidenes bryllupsgave (og får verdens verste overraskelse i trynet). En bassist blir nisse for sønnen til en one night-stand. En storebror velger en drastisk utvei på familiens problem.

Disse menneskene har lite å tape og gjør dermed ganske spesielle ting. Men kanskje det er slik livet skal være, at en tar sats og våger alt? Tør å gå ut i snøen?

Nobody's creepy from the inside, Hazel. Some of them are sad, and some of them hurt, and some of them think they're the only real thing in the whole world. But they're not creepy.

                                 Neil Gaimans The Wake (The Sandman, 10)

Coveret til første bok, Vertigo 1991
Neil Gaiman/ Dave McKean.

Så leste jeg endelig kult-tegneserien The Sandman av Neil Gaiman. Jeg prøvde å begynne for en stund siden, men ble skremt av grøsser- og splatterelementene i den første samleboka, Preludes and Nocturnes. Heldigvis kom jeg meg gjennom den denne gangen og ble fanget i de tegnede fortellingene om Dream og de evige søsknene hans, som i Gaimans mytologi påvirker vår verden på ulike måter. I går leste jeg tiende og siste album.

Jeg kan nå si at grøsset og blodet først og fremst opptrer i de første bøkene. Det er også i starten klassiske superhelter og -skurker (som jeg ikke kjenner) dukker opp og får meg til å føle litt forvirring. Mot slutten tar fantasien, filosofien og fortellergleden over, det meste skjer i virkeligheter som ikke ligner vår, og jeg har lest nok til å kjenne at dette er "min" verden med personer jeg har blitt ganske glad i.
Og sørger over. Jeg skal ikke røpe mer. 

De siste to bøkene i serien ble med på toget, og jeg hadde faktisk en sidekamerat som lyste opp da han fikk se coveret. Han hadde bøkene selv, og kanskje det var på tide å lese dem på nytt?

Vil du vite mer om serien, kan du for eksempel besøke denne Sandman-fansiden med nyttig informasjon. Det var blant annet der jeg fant sitatet over. (Siden er gammel, så ta lenkene med en klype sand.) Mer oppdatert er Sandman Wiki.

Den norske bokbloggeren Astrid Terese har vært fan av The Sandman lenge og skriver om serien her. 

Lesehesten oppsummerer: april (del 1)

Hva skjedde denne måneden?

Den norske Bokklubben, 1982

April var påskeferie med eggmaling, turer ut i terrenget på Sørlandet og - en ekstra minneverdig bokopplevelse: en kveld med privat høytlesning fra gamle eventyr.

Søster og jeg leste fra hver vår bok for hverandre og for mamma og pappa. Jeg hadde Asbjørnsen og Moes eventyrsamling (digitalt tilgjengelig på Bokhylla!), og søster hadde H. C. Andersens samlede. Det ble både klump i halsen og høylytt latter i stua. Vi diskuterte hva som egentlig var forskjellen mellom kunst- og folkeeventyr, det kan være en glidende overgang. Og jammen meg måtte ikke mamma inn på nettet for å sjekke og lese opp den norske versjonen av "Det far gjør, er alltid rett", som hun mente hun hadde hørt ("Gudbrand i Lia").

I ferien fikk jeg også tid til filmquiz; ekstra artig siden laget mitt kom på andreplass! (Her skriver jeg om et par musikkvideoer i den forbindelse.)

Ellers rakk jeg før månedsslutt en tur til Amsterdam og Utrecht sammen med vokalgruppa jeg er med i. Veldig fint! Stakk innom biblioteket i Utrecht; det var sentralt, lyst og luftig, men kanskje litt upersonlig? Jeg koste meg ellers med sykling, synging og god mat og drikke, men også fine prater om for eksempel bøker.

Jeg blogget om...
flere barnebøker, ei ungdomsbok som virkelig gjorde inntrykk og et par ditto voksenromaner. Det var en god bloggemåned!

Bøker lest

Når jeg teller opp, leste jeg 16 bøker i april.

I forbindelse med påsken tok jeg for meg et par krimbøker, nemlig Den stille flokken av Lars Mæhle (ikke så god som Linnés dystre lærdom, som jeg blogget om her) og dalebygd-krimmen Død manns kiste av Ragnhild Kolden.

Tiden, 2016

Ellers fikk jeg med meg Winther i verdens rikeste land av Janne S Drangsholt, ei bok jeg har hørt mye bra om og også likte! Heier masse på Ingrid Winther; hun framstår vel egentlig som den mest likandes og ærlige personen i denne fortellinga. Men også andre personer viser nye sider av seg selv underveis. Det er mye humor, men også en bunn av alvor med ilands-problemer (og førtiårskriser) stilt under lupen.

Bokvennen, 2016

Mørkets fyrstinne og andre historier av Elin Brodin var veldig spesiell. Anbefales!

Brodin har jeg såvidt vært borti før, hun skriver en blanding av magisk realisme og "fabelprosa" (fantasy/sci-fi). (Og grøss?)

Allerede i starten slås den mystiske tonen an:

Jeg kommer fra et annet sted. Om ikke fra en annen verden, så fra et sted der de tror annerledes om verden. Og kan ikke det gå ut på ett? 

I denne første historien, Verdens overgang, møter vi ei jente som kan se ånder og hjelpe dem. Hun føler seg fremmed i sin familie. En slektning på besøk viser interesse for det østlige, men mener at hun vil ha det best i Vesten; hun tar henne med seg til England. Her føler jeg-personen seg også fremmed, som en gjest. Novellen peker på kontrastene mellom materialisme og åndelighet.
Ellers skildres mange slags menneskelige følelser, og av og til filosofiske ideer.

Brodin forteller blant annet om: ei forknytt dame som vinner et millionbeløp og finner en far hun ikke visste om, en i overkant samvittighetsfull tyv og en mann som elsker digre damer og får ønsket sitt oppfylt på en helt annen måte enn ventet. Og i sci-fi og dystopinovellene: en ikke-menneskelig skapning som opplever menneskenes invasjon av en ny planet, ei kvinne som lever i et samfunn der kjærlighet til familien er en genetisk sykdom, og en ny Adam, stadig like ung, i en slags skapelsesfortelling fra fremtiden.  

I denne novellesamlinga er det altså litt av det meste. Mye har en mørk undertone. Noe er vondt å lese. Mye er vakkert. Bittelitt er grotesk. Noe kan kanskje være selvbiografisk? Det meste av Mørkets fyrstinne er helt spiselig, men opp-ned og på siden ut fra vår verden slik den er i dag.

Her finner du del 2 av dette innlegget!

Vente på fuglen frå Asker til Eden

Dikting kan vere så mangt. Det kan vere kortkorte forteljingar. Som denne:

Kagge forlag, 2014

Trofékone fyller år. Kropp som ein
tjueåring. Sur som ein syttiåring. Forbruk
som ein førtiåring. Forstand som ein
tolvåring. Alder ukjent.

Eller denne:

Femten år og berrføtt gjennom graset.
Supe cola. Stupe frå brygga. Ligge på
handkleet. Håret som alltid er vått. Hjartet
som aldri går ned. 

Eller denne:

Kvar søndag kjem nabo (60) ut i gata for å
varsle dommedag. Eit artig rituale, synest
alle. Denne søndagen er naboen vekke.
Uroa breier seg.

Alle døme på twitternoveller, samla i boka Vente på fuglen av Frode Grytten. Ja, tenk at ei lita forteljing kan seie så mykje om eit vendepunkt, ein artig eller trist situasjon, eit liv.


Dikting kan også vere forteljingar med utgangspunkt i verkelege, levde liv. Som Hulda og Arne Garborg og kulturmenneska rundt dei i "Askerkretsen", i boka Frå Asker til Eden av Alfred Fidjestøl. Historia om dei som gjorde så mykje for norsk folkekultur og landsmål og nasjonalkjensle på starten av 1900-talet. Som var glødande interesserte i så mykje, men som av og til ikkje klarte heilt å takle livet. Forventningane og ansvaret. Presset frå media. Eigne politiske strider. Sjukdom på kropp og sinn. Men prøvde så godt dei kunne.
Lett å bli fascinert.

Samlaget, 2014

Elsk meg bort

Foto: Synne Fredriksen

Hun la en hånd varsomt på skulderen hans og trakk ham ned med det svake presset. Side ved side ble de liggende og se opp i stjernehimmelen. Natten var varm mot torden. Sjøen smattet under fjell nær ved. Han lå så stille der at hun trodde han sov. Hun kjente med hånden at gresset var dugget utenfor det leiet de hadde gjort seg. Hun lette med blikket efter stjernen der oppe og fant den; hun ville se på den mens han sov.
Da sa han, tett ved øret hennes: "Og siden har det vært sånn. Mislykket. Mislykket. - Helt til du kom."
Han bøyde seg over henne og så ned i det ansiktet han elsket. 
"Du var det enslige skuddet, ser du - som brente for meg og ble min stjerne."
Hun kjente ordene synke i seg, gjennom lag av protest. Dette hadde hun grudd for, hun ville verge seg mot hans hjelpeløshet. Men hun kjente ordene synke i seg og lot det skje og hun lot protesten dø i seg, enda inne i henne visste det at dette var umulig. Men det var natt og det var varmt, og gresset var helt mykt. 

(Utdrag fra novellen Stjernen av Johan Borgen, Elsk meg bort s. 53)

Ventebunke

I dag kjøpte jeg to bokstøtter for å få litt mer system på ventepåblogginnlegg-bøkene mine. Ha dem i synsfeltet når jeg sitter med dataen, osv.

Blogger vil visst ikke vise dem rett vei, men her er litt om dem!

1. Guds venstre hånd av Paul Hoffman. Actionpreget roman som jeg ikke helt klarer å plassere - historisk eller fantasy? Han skriver om virkelige historiske steder, men også sekter og grupperinger og trossystem som er så ekstreme at jeg ikke kjenner dem igjen. Uansett - virkelig god, denne underholdt meg på toget tilbake fra jule- og nyttårsfeiring, og det kommer nok en lengre anmeldelse. Før det kan du lese denne lovprisningen! 

2. Til odel og eie av Emily Griffin. Lest ferdig på toget før jeg leste Hoffman. (Ja, togturen er lang! På et halvt døgn får du tid til å kjede deg hvis ikke lesestoff er tilgjengelig!) Denne hadde jeg ikke de store forventningene til - handler om en trettiåring som innleder et forhold til "bestevenninnas" forlovede - og lot meg underholde av innledende artige betraktninger om det å bli tretti, men boka utvikla seg ikke som jeg likte. Med to ord: FEIL MANN! Boka er filma (Something Borrowed), og jeg fikk ikke veldig lyst til å se filmen.

3. Heksenes hevn av Joseph Delaney. Første bok i fantasyserien Den siste lærling. Denne falt jeg ikke for, og kan ikke helt sette fingeren på hvorfor. Jeg vet at jeg forventa ei mer spennende bok (selv om det er nok av potensielt skremmende elementer) og ei bok som passer bedre for voksne. Det er helt klart ei fantasybok for barn og yngre ungdommer. På baksida står det: "Advarsel: Bør ikke leses etter mørkets frembrudd", men det gjorde jeg uten problemer:)

4. Det nattblinde folket av Wenche Hauge. Anbefalt av Lena og fanget min interesse. Novellesamling fra 1986 med tematikk fra et strengt pietistisk samfunn på ei vestlandsøy. I hver novelle møter vi en person som må velge hvordan han/hun skal forholde seg til dette samfunnet. Sterk lesning og en virkelig reklame for "den gylne middelvei".

5. Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg. Ungdomsbok om ei gruppe ungdommer som overlever en eksplosjon på T-banen i Oslo. Fascinerende på sin måte, men Eeg er en forfatter jeg har problemer med. Han bruker så mange abstrakte bilder som får meg til å stoppe opp i lesninga (er det ment bokstavelig eller ikke? tenker jeg), på grensa til det surrealistiske. Gyldig fravær kan minne om ei tidligere bok av ham, Vrengt (her er ei gruppe misfostre "innestengt" i et kjøpesenter). I tillegg er språket han bruker ganske radikalt bokmål, krydra med slang og saftige gloser, og jeg blir ikke helt venner med det. Kan være at en ungdom vil syns det er greit. - Handlinga slutter også på en merkelig måte. Det kunne vært ei handlingsspekka actionbok i samme gate som denne, men det er for mye blanding av ulike tema og de før nevnte bildene. Og en ren thriller var nok heller ikke forfatterens intensjon.

6. Deep shit, Arkansas av Victoria Durnak. Denne er enda rarere oppbygd og ikke helt grei å få tak i alltid, men jeg likte den ganske godt. Den er kort, bygd opp som et teaterstykke med "sceneanvisninger" (ute og inne) og replikker, men framstår likevel som en roman. Tida er uklar, det står ingen dato i kapitlene, noe av handlinga blir gjentatt, og det er forvirrende. Men jeg har iallfall fått med meg at jeg-personen

• er over gjennomsnittet opptatt av sorte hull (ja, de farlige i verdensrommet), 
• at hun av og til har problemer med å være sammen med andre mennesker, og
• at hun reiser og besøker bestemoren og den erkekonservative mannen hennes i Arkansas, USA.

7. Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne svenske boka, som snart kommer på norsk på "ordentlig" (jeg fikk leseeksemplar), har blitt rost opp i skyene både i Sverige og her hjemme, og forventningene var store. Kan si så mye som at jeg ble litt skuffa - håper på å utdype det senere. Og èn ting er iallfall klart: denne er ikke "Twilight møter Fucking Åmål". Har ingen ting med Twilight å gjøre!

I går var jeg på en ungdomsskole og bokprata om norsk samtidslitteratur for tiende trinn. Spennende! Barn og ungdommer krever mye på litteraturfronten, men de gir også mye. Jeg håper at ikke den firkanta analyseoppgaven som mange av oss husker fra ungdomsskolen tar fra dem lesegleden. Eller hva tenker du?