fredag 22. desember 2017

Lesehesten oppsummerer: november, del 2

Del 1 av oppsummeringsinnlegget finner du her

Tegneserier

Outland/ Zoom, 2016
På et jobbseminar stoppet jeg ved standen til tegneserie- og fantasybutikken Outland. Siden jeg abonnerer på nyhetsbrevet deres, fikk jeg velge en gratis tegneserie å ta med hjem (altså til biblioteket). Det ble et Sprint-album av Tome og Janry, med tre fortellinger i: Virus!, Monolitten fra Kaalson Long og Hvem kan stoppe Cyanina?

Jeg har aldri lest noe av Tome og Janry før, heller ikke andre tegneserier om Sprint (eller Spirou; figuren og vennene hans har blitt lagd av flere ulike forfattere og tegnere siden starten i 1938). Tome og Janry har fått æren av å ha revitalisert Sprint-serien for et par tiår siden og var også de som skapte "Lille Sprint".
Dette er nok ikke min type tegneseriehistorier, men du kan jo få vite at den norske tegneserienyhetssiden Empirix har mer informasjon her

No Comprendo, 2011
Livet er til å holde ut, tross alt av Seth er noe helt annet: en dypt seriøs, selvbiografisk roman helt uten ytre spenning. Det som skaper mest driv i boka er mysteriet hovedpersonen Seth selv prøver å løse: hva skjedde med tegneren med pseudonymet Kalo?
Seth er ikke bare tegner selv, men har lesing og samling av tegneserier som hobby. Han framstår som litt ensporet, distré og nostalgisk, med masse kunnskap om sitt interessefelt men mindre om menneskene rundt seg. Jeg vil tro at de som får mest ut av boka er andre ivrige tegneseriesamlere med en viss hang til gode, gamle dager.  

Romaner


Karma av Jørgen Jæger var hakket mindre spennende enn Stemmen, selv om det her også står om død og liv for en person i Ole Viks nære krets. Vi har med et snuskete firma å gjøre som er innblandet i både shipping av farlig avfall og utnytting av vanskeligstilte folk - og noen i Hordalands-politiet motarbeider etterforskningen...
Jeg ble skuffa over ei ganske lettvint og urealistisk løsning på mysteriet om hvem som er morderen "Karma" - og hva skjedde med researchen på selve det religiøse uttrykket? 

Pluss for at forfatteren har fortalt om mysteriet som inspirerte ham til å skrive romanen (en forlatt militærforlegning), men dette kunne godt vært plassert i et etterord.   

Fakta

Gyldendal, 2017
Jeg vet ikke om noen her husker at den såkalte Tina-saken fikk forgreininger til Lyngdal, som er småbyen hvor jeg vokste opp? Kanskje det var det som gjorde at jeg ble ekstra interessert i den nye krimdokumentaren til Erlend Frafjord, Da Tina ble drept?

Mysteriet med Tina Jørgensens død er jo fremdeles ikke løst. En vet ikke hvorfor lyngdølen stod fram og kom i politiets søkelys med vennene sine. Frafjord har ikke troen på at de hadde noe med mordet å gjøre.
Det fins så mange andre mer plausible alternativer. For eksempel vet en at flere kjente seksualforbrytere befant seg i Stavanger rundt tida da Tina forsvant. Ble disse sporene undersøkt? Kan Tina-saken være forbundet med andre uløste "cold cases" i Norge?

Dette er en krimdokumentar med mye fokus på selve mysteriet med Tinas forsvinning - og med kritikk av politiets etterforskning - men forfatteren bruker også noe plass på å beskrive Tinas familie, kjæresten og venner som på ulike måter ble preget av det som skjedde. Det blir dermed både spennende, faglig og nært.     

Spartacus, 2015
Hold fast! av Samuel Massie er en av bøkene jeg har valgt å bokprate om til jobbens "Vinterles"-aksjon i januar. Temaet for årets leseaksjon for voksne var reiser, og Massies bok er selvskreven på den lista, syns jeg. Et moderne, intenst eventyr om en skolelei gutt fra Bergen som blir lurt inn på en folkehøgskole i Nord-Norge, opplever en ny type mestring og velger å bli med læreren Jarle Andhøy til Sydpolen på skuta Berserk. Ja, nettopp - den turen der tre menn forsvant og aldri ble funnet igjen.

Inni Samuels fortelling om tida før, under og etter den farlige reisen er det også lagt betraktninger rundt hvorfor det norske skolesystemet ikke klarer å holde på ungdommer med lopper i blodet og utferdstrang.

Etter at jeg hadde lest boka, kikket jeg på dokumentarene som ble lagd fra Berserk-turen. Det ga en ganske annen opplevelse. Å se de som skulle reise ut sammen, også Samuel utenfra. Å vite at dette var det siste en så av flere av mennene. Sterkt.



Pitch, 2017
Faktaboka Homo av Anette Trettebergstuen og Bård Nylund har en merkelig design som du ikke ser før du kikker på bokryggen. Der hvor tittelen skal stå, står det "Hetero" i stedet for "Homo". Fikst! Ikke veldig bibliotekvennlig, siden bøker som står med ryggen ut er avhengige av å bli gjenkjent med rett tittel. Men fikst. En snur opp ned på ting og ser verden med andre briller.

Boka er herved anbefalt. Den forteller om ulike aspekter ved det å være skeiv (enkelt forklart: være tiltrukket av samme kjønn og/ eller ikke føle seg som kjønnet en er født med).
Hva betyr de ulike merkelappene egentlig?
Hvordan vet en at en er skeiv?
Hvordan kommer en ut av skapet?
Er det en spesiell måte å være homo på?
Hva med sex, hva med kjærlighet, hva med barn?
Fins det steder i verden hvor skeive kan føle seg ekstra velkomne - eller særlig reiser til?
Og hva bør en huske på hvis det ikke er en selv som er skeiv, men noen en kjenner godt?
Mange av kapitlene er bygd opp rundt eller krydret med personlige fortellinger fra norske skeive - bokas forfattere, kjendiser som Knut Anders Sørum og Simon Andersen, og andre som deler sine historier, sitater og anekdoter. Pluss et knippe hetero kjendiser som er engasjerte i og har noe positivt å si om de(t) skeive.
A propos Sørum, jeg har nettopp vært på Les Misérables i Oslo, det gjorde inntrykk! Fant så denne fine videoen med vinneren av fjorårets Stjernekamp.



Alt i alt

November var en lesemåned med en overvekt av barne- og ungdomsbøker som bød på ulike typer spenning. Jeg vil først og fremst huske barneboka Anton og andre flokkdyr, mens det er vanskeligere å bestemme seg for beste ungdomsbok. Flere fenget! Ellers var dette en måned med flere personlige historier - sanne og oppdiktede - som jeg vil ta med meg ei stund.

Hva skjer nå i desember?


Når jeg skriver dette er det allerede bittelille julaften, og desember har gått fort! Det har blitt litt færre bøker enn måneden før, men fine leseopplevelser så langt. Litt reising og fine stunder med venner. I morgen går turen sørover med toget, og da tror jeg at jeg gjør ferdig siste bok i Livsloven-serien, Samlet. Gleder meg! 

Ønsker alle lesere en god slutt på 2017 og et godt 2018!

onsdag 13. desember 2017

Det å lage ting til jul, og hva vi gjør med verden, og sånn

Det er spennende tider her i verden. Vi mennesker har så mange muligheter! Muligheter til å hjelpe hverandre. Skape noe nytt til beste for fellesskapet og framtida. Men altfor ofte er det maktkamp og territorier som gjelder. Bak det meste: økonomiske interesser. I det siste har det blitt et spørsmål om liv og død for milliarder av mennesker, der en vanlig dødelig ikke skjønner hvorfor mulighetene for totalødeleggelse fremdeles finnes.

Og: hvordan ble fantasi og virketrang til masseproduksjon og profitt?

Studio, 1994
Her en dag fant jeg fram ei nydelig jule-bildebok som vi har hatt på biblioteket: St. Nicholas and the Valley Beyond av maleren Richard Burhans og forfatteren Ellen Kushner. Det som fenget interessen min var først og fremst de lekre illustrasjonene i varme farger, med glade mennesker og nydelige landskaper - alt en forbinder med klassisk julefeiring (men uten snø).

Her møter vi Nicholas, en liten gutt som flykter fra sult og nød til en dal der alle har overflod. Han vokser opp i dalen og finner seg til rette der, i en slik grad at han faktisk glemmer hvor han kom fra. Han finner seg en kone; de installerer seg i et slott høyt over dalen. Og han reiser rundt og besøker andre innbyggere gjennom flere år.

I Valley Beyond har hver person en viktig funksjon, et yrke, som de bruker til beste for fellesskapet. Og til å lage vakre ting. Noen lager leker, andre fine klær, andre igjen mat. Alle trives med det de gjør og har det bra.

Men så skjer det noe skummelt: alt som blir lagd i dalen begynner å få en unaturlige tyngde og trekkes ned i bakken. Det skjer fordi alt menneskene i Valley Beyond lager, ikke kommer noe sted. Det samler seg opp. Bare en som har vært utenfor, i mørket, kan ta med seg tingene ut og redde dalen. Nicholas begynner å huske hvor han kommer fra, og skjønner til slutt at bare han kan være redningsmann. Slik blir han St. Nicholas, julenissen, som tar med seg gaver i hopetall til barna i vår kalde og sultne verden. 

Det er jo idyllisk. Ikke sant? Tanken om et magisk sted av overflod der alle lager fine ting og en mann som lyser opp tilværelsen for barna hver jul.
En vet jo at det å få noe ekstra kan være fint også for barn som mangler det meste.
Men er det dokker og andre leker som redder verden?
Er det sånne ting som burde masseproduseres?

Som dere kanskje skjønner, fikk jeg en bismak i munnen av denne julefortellinga. Bittelitt idyllisering av det materialistiske ved jula, eller? 

Eller er jeg bare litt ekstra antimaterialistisk, nå som jeg har hørt på vokalgruppa The Real Groups sang "The World for Christmas"?



Et annet aspekt jeg la merke til ved juleboka er nettopp hvordan vi mennesker bruker naturen til å lage ting, hvordan vi omformer den. En gåte som er gjennomgangstema i St. Nicholas and the Valley Beyond, er slik:

No hands can make me, 
two hands can shape me, 
all hands can take me.


Svaret på gåten viser seg å være nettopp naturen.
Men hva gjør vi når vi former naturen og tar den, gjør den til vår og gjør den til noe funksjonelt, nyttig for menneskene - eller bare til nytelse? Er det fremdeles natur da - og bør vi alltid prøve å lage noe nytt av den?

I november leste jeg Maja Lundes nye bok Blå, hvor ei eldre norsk dame reiser i båt til Frankrike for
Aschehoug, 2017
å ta et oppgjør med eksen sin, som har profitert på salg av norsk bre-is til sydlandske drinker. De to brøt med hverandre for flere år siden, da mannen hennes sa ja til kraftutbygging og tørrlegging av et dalføre. Hun hadde vært blant de heftigste aksjonistene mot utbygginga.

Da jeg leste dette, tenkte jeg på hvor radikal den tanken er i dag - nei til kraftutbygging. Det har sin parallell i blant annet motstand mot vindmølleparker. Den urørte naturen, som har en verdi i seg selv, settes opp mot elektrisitet, som den moderne verden trenger, og som blant annet kan hjelpe ellers isolerte distrikter. (Men blir de senere fraflyttet på grunn av inngrepene i naturen?)

En parallell historie i Blå handler om en ung mann som har flyktet fra brann i et varmeskadd Frankrike, flere tiår fram i tid. Han har bare ei lita datter med seg i verden; de vet ikke hvor resten av en lille familien er. De havner i en flyktningeleir.
Blir framtida slik? Og er det fordi vi mennesker ikke kjenner noen begrensninger på bruken vår av naturen?

Den forrige romanen til Lunde, Bienes historie (anmeldt tidligere på bloggen), har lignende tematikk. Begge bøkene anbefales varmt. Det er fare for at du blir knyttet til fortellerne av disse personlige historiene, og at du får veldig lyst til å finne ut hvordan det går. Med oss også?

Nå i førjulstida. 

 

lørdag 9. desember 2017

Lesehesten oppsummerer: november, del 1

Hva skjedde denne måneden?

Bortsett fra aktivitetene jeg nevnte i forrige oppsummeringsinnlegg, kan jeg jo nevne at jeg har sittet noen kvelder foran pc-en med Line, som "fikser" kroppen. Veldig bra program om kroppspositivitet! Håper det kan bli noe ungdom også ser på, siden en vet at det er ekstra mange i den alderen som sliter med selvbildet.

(En episode har vært omtalt i forkant, siden NRK hadde etterlyst et par som ville ha sex "på TV". Det er helt fint å se på, men har altså 15 års grense.)

Jeg blogget om...

tegneseriebøker (lesemål), ei fengende ungdomsbok fra rånemiljø og ei julebildebok.

Jeg leste... (også)

bøker i alle målgrupper og både fakta og skjønn. Til sammen 21 små og store bøker. 4 av dem i Ebokbib og resten på papir.

I dette innlegget vil jeg ta for meg barne- og ungdomsbøkene, delt inn i sjanger.

Hverdagsdrama


Først dramabøkene, om ting som kunne skjedd i virkeligheten - for eksempel på skolen.

Aschehoug, 2017
"Så... hvordan er livet på savannen?" smiler hun. 
Jeg tar en bit av skiva, og tygger lenge før jeg svarer. 
"Litt... hardt," sier jeg, og kjenner at gråten er på vei opp i halsen igjen. Jeg svelger ned så godt jeg kan. 
Anne nikker. "Høres kjent ut," sier hun, og tygger en stund før hun fortsetter. "Da jeg begynte på ungdomsskolen, håpet jeg å få henge med de kule jentene." 
Jeg løfter blikket fra brødskiva. "Hvordan gikk det da?"
Anne ler. "De syntes jeg så ut som en gutt. Enda jeg sminket meg for harde livet. Og så kalte de meg herr Hansen."

Jeg snakket nylig med ei venninne om hvordan ungdomsskolen er en pine for mange. Alt som forandrer seg, venner som forsvinner (eller kommer til) og nye sosiale koder en må lære seg. Og Gudrun Skrettings andre bok Anton og andre flokkdyr handler nettopp om det (jeg skrev varmt om førsteboka her).

Vår oppfinnsomme venn har nettopp begynt på ungdomsskolen. Her merker han - som mange unge gjør - at det er helt andre livsforhold enn det var på barneskolen. Jungelens lov gjelder. Anton kan for eksempel ikke assosieres med sin tidligere bestevenn Ole, som syns at nerdeprat om sopp er en god form for kommunikasjon. Det er også helt umulig å være bekjent av sin pappa med den tynne hestehalen.

For å bli kul nok for alfahannene må Anton både gå vitenskapelig til verks og gjøre "tøffe" ting som muligens ikke er så bra for noen som helst. Som i første boka kan vi le av humoristiske forviklinger, men andreboka har en mørkere undertone, og jeg pustet lettet ut mot slutten, kjente det faktisk i kroppen. Skretting skriver igjen veldig bra. Pluss for gjennomført og talende dyresymbolikk!


Emmie lurer på om hun vil bli sett.
Usynlige Emmie av Terri Libenson - amerikansk blanding av illustrert fortelling og tegneserie - handler om ei jente som egentlig vil bli sett av klassekameratene, men ikke tror hun er fin eller spennende nok. Hun beundrer i skjul kule Katie på trinnet, jenta som har "alt".
Parallelt får vi se Katies historie om hvordan livet hennes egentlig er. Har denne perfekte jenta egentlig alt hun ønsker seg?
Tegningene er enkle og fargerike og i to ulike tegnestiler - en for Emmie og en for Katie. Skriften er en enkel håndskrift som bidrar til det personlige dagbokpreget.


Katie er populær.


Dette er ei bok du skal kunne finne på ditt nærmeste folkebibliotek!

To ungdomsbøker jeg leste - også amerikanske - har lignende tematikk om vennskap og utenforskap: Mirror Mirror av Cara Delevingne og Kjemiske hjerter av Krystal Sutherland. Begge bøkene fikk meg til å sitte oppe sent om kvelden for å lese ferdig. De er i den realistiske sjangeren, men med det indre drivet en forventer i en ungdomsroman, og til dels ytre.

Gyldendal, 2017
Særlig Mirror Mirror blir etter hvert thrillerspennende.
En ungdomsgjeng som spiller i bandet Mirror, Mirror leter etter svaret på en stor gåte: hvorfor forsvant bandmedlemmet Naomi uten en lyd og dukket opp nesten død i elva? Nå ligger hun i koma på sykehuset, og fortelleren Red og de andre må bruke andre spor for å finne sannheten. Før den som gjorde noe forferdelig mot henne får slå til på nytt.
Denne boka er røff, ungdommene har vanskelige liv på hver sin kant, men vennskapet dem imellom gjør livet bedre.
Jeg stusser litt over framstillingen av Reds mor helt mot slutten, avslutningen virker forsert. Ellers er boka bra oppbygd.

Jeg brenner etter å røpe en basal avsløring fra midt i romanen, en opplysning om en viktig karakter som fikk meg til å bla bakover for å se "hvorfor oppfattet jeg ikke dette?" og "hva betydde dette?" Men jeg vil jo ikke ødelegge leseropplevelsen for deg.

En fun fact: forfatteren er skuespiller og spilte karakteren Margo i filmen som bygger på John Greens bok Papirbyer. En kan gjerne sammenligne denne historien med John Greens forfatterskap, bare med spenningen skrudd opp et hakk. 

Én ingrediens som Mirror, Mirror har i likhet med flere ungdomsbøker jeg har lest i det siste, er den ugjengjeldte eller misforståtte kjærligheten. Kjemiske hjerter har nettopp dette som sitt hovedtema; det er en kjærlighetshistorie uten den typiske romantiske slutten. Hvordan kan sorg påvirke evnen en har til å elske på nytt, og hva skjer når "kjærlighetsmøter" ikke betyr det samme for de involverte?

Flere av bøkene jeg leste ble omtalt på årets Ungdomsbokgilde i Drammen (som ligger på YouTube her.) Kjemiske hjerter kan du finne på 1:35:36, og den neste jeg skal nevne, fikk to omtaler: en elevomtale på 4:23:38 og voksenomtale på 5:50:20. 

Gyldendal, 2017
The Hate U Give av Angie Thomas er blitt en snakkis internasjonalt. Her møter vi ei afroamerikansk jente som går på en "hvit" skole, og som prøver å holde skoleverdenen og den tøffe hverdagen i et svart boligområde fra hverandre. Det blir nærmest umulig når hun blir vitne til at en kamerat blir skutt av en hvit politimann uten grunn, og hun må bestemme seg for om hun vil vitne. Boka er en intens kommentar til "Black Lives Matter"-bevegelsen i USA.

Gyldendal, 2017
Med Så lenge ingen ser oss av Anders Totland (omtalt på 0:31:53.) er vi tilbake i Norge. Totland har her skrevet ei lettlest, men dypt alvorlig og etter hvert skremmende bok om overgrep.

Hovedpersonen Jon er femten når han får bli med på telttur med stefaren sin, og det viser seg at stefaren har baktanker med en sånn "guttetur". Han skjønner at det som skjer er feil, men det at Ole ellers har vært en positiv ting i livet hans - og anerkjent i nærmiljøet - kompliserer ting. Og så likte han det jo også, i starten?

Samlaget, 2017



Keeperen og havet av Maria Parr vant nettopp Brageprisen for beste norske barne- og ungdomsbok! Og i november leste jeg den.

Dette er en frittstående fortsettelse av Vaffelhjarte, som ble TV-serie for noen år siden. Og her har våre venner Trille og Lena Lid blitt ganske store, det går mot slutten av barneskolen. Et ganske klassisk plott: en "slange" kommer inn i det paradisiske vennskapet, her i form av ei ny jente i nabolaget som har blondt hår, er nederlandsk og veldig spennende - særlig for Trille. Så blir Lena sjalu, og det til gagns. Klarer Trille å balansere mellom de to jentene, og mellom forelskelse og vennskap?

Litt ytre dramatikk blir det også når de to bestevennene helt bokstavelig må ut i stormen.

Sci-fi/ fantasy


Piggsvin forlag, 2017
Jeg leste tre fortsettelser/ avslutninger av serier.

Kepler 62-serien, et finsk-norsk samarbeidsprosjekt med framtidshandling fra en fjern planet, er nå ferdigstilt. Våre venner Marie, Ari og Joni finner ut hvem som er i den mystiske ekstra kapselen og hva som egentlig har vært målet for ekspedisjonen de var med på. Femteboka, Virus, er det Timo Parvela som har skrevet. Bjørn Sortland fikk æren av å sette sluttstreken med Hemmeligheten.

I bok 3 og 4 reagerte jeg på manglende sammenheng mellom karakterskildringene, særlig av den norske jenta Marie. Dette tenkte jeg mindre på her; det virker som om forfatterne har blitt mer samkjørte. Jeg reagerte i stedet på at Virus var veldig tekstrik, mer enn Parvelas tidligere numre, og mangelfull språklig. Jeg vet ikke hvor mye som har med oversettelsen å gjøre, men tipper en del skyldes mangelfull redigering, og tidspress.
For dette har vært en etterlengtet serieavslutning! (Jeg har nylig snakket med barn som har slukt bøkene.) Og serien er helt unik i norsk sammenheng.

Orbulatoragenten av Bobbie Peers er tredje boka i serien om William Wenton, verdens beste
Aschehoug, 2017
kodeknekker. Jeg husker dessverre lite fra lesninga av denne, så jeg feiger ut og legger ut ei lenke til VGs begeistrede anmeldelse.

Winter av Merissa Meyer er den 844 sider lange romanen som avslutter steampunk-serien om Cinder, Scarlet og de andre heltene i Månekrøniken. Her har jeg skrevet om de tidligere bøkene.
Kanskje boka kunne vært delt i to?

Trådene fra de andre bøkene, og hovedpersonene, samles. Alle kommer til Luna for å overvære (eller heller stoppe) ekteskapet mellom onde dronning Levana og Keiser Kaito. Den smågale prinsesse Winter (vårt svar på Snøhvit) blir forsøkt drept, men klarer å flykte med hjelp fra vakten Jacin og Scarlet. Hvor lenge kan hun holde ut å ikke bruke lunarkreftene sine?
Cinder leder et opprør ute i distriktene (noe som minner om avslutningen av Dødslekene), men blir fanget sammen med en Wolf som Levana har spesielle planer for, så hvordan skal det gå?

Jeg likte godt denne siste boka. Sjangeren den begynte som, en cyberpunkdystopi med litt innslag av romantikk, er på plass (igjen). I de fire hovedpersonene har vi fire ulike kvinnetyper, men alle må være modige på sine vis. "Prinsene" blir nok mer like i karakter, men et par av dem får leseren mer innsikt i. Oppbygningen med parallelle handlinger (ekstra mange nå som vennene våre blir atskilt) holder spenningen på topp. Noen urealistiske plottpunkter går det an å henge seg opp i.

Hvis jeg var en skoleelev som skulle svare på hva serien "handler om", ville jeg sagt: hvor viktig det er å beholde retten til å tenke og handle selv og bestemme over sin egen kropp, sitt eget liv. Og hvor viktig det er at et samfunn, styresmaktene, legger forholdene til rette for nettopp det.

Grøss


Cappelen Damm, 2017
Ingen sover trygt i natt er en ny grøsseraktig spenningsroman, skrevet av Mari Moen Holsve, som tidligere har lagd fantasy. Intens og mørk, med handling fra ei lita bygd hvor uforklarlige mord skjer. Morderen skjærer ut hjertet på ofrene sine. Hvorfor? Tre ungdommer må prøve å nøste opp i mysteriet før flere blir rammet. Løsningen på gåten viser seg å være tragisk menneskelig og ikke overnaturlig. Men kanskje det er enda verre?

Zombieutbruddet av Robert Næss er første bok ("episode") i det som skal bli en ny serie, Byrået for ikke-hendelser.
To bestevenner, dataeksperten Theo og tøffe Thelma med den sprø moren, blir bortført av en organisasjon som jobber for å hindre overnaturlige skapninger - som fins i mengder i en parallell verden - i å innta vår verden og gjøre ugagn.  Vennene får valget mellom å leve som før, og å bli ansatt i organisasjonen og hjelpe til. En ny tilværelse, noe mer spennende. Det er selvfølgelig det de velger. Og første oppdrag kommer før de aner, og før de egentlig er klare.
Akkurat her skorter det på realismen i fortellingen for min del. Sett to nykommere inn i et "ufarlig" zombierede, og se hva som skjer?

Ellers syns jeg nok at jeg har lest denne boka før i bedre utforming. Zombier er brukt før, og en hemmelig organisasjon/ skole med eksentriske typer er en vanlig ingrediens i spenningsbøker for barn. Jeg tipper at mindre erfarne lesere som liker action med et magisk tilsnitt, vil like boka godt, men jeg savner mer originalitet.