søndag 28. desember 2014

Gledelig jul

Da er julaften over. Skal tro hvordan den ble for folk flest? For deg som leser dette? Jeg håper den ble fin. Min ble litt annerledes, men minneverdig.

Men vi vet jo det at jula ikke alltid er "glade jul" eller "stille natt". Kontrastene blir så store, forventningene går høyt, og skuffelsene kan bli desto større når de ikke blir møtt. Og selv om vi tenker på julehistorier som det trivelige, koselige og lyse, det som alltid slutter med harmoni (glem Piken med svovelstikkene et øyeblikk), fins det mørke glimt innimellom. Av og til lurer jeg på når jeg har lest ei bok eller sett en film om de mørke glimtene vil hjemsøke hovedpersonene etter julaftens "happy ending"?

En aktuell diskusjon om filmen Love Actually kan jo nevnes i denne sammenhengen (blogger og LA-elsker Kristin Storrusten forfattet et svar). Mot slutten av spillefilmen har vi iallfall to misfornøyde par - forstyrret av henholdsvis en mentalt syk bror og et jobb-utroskap - selv om filmen blir regnet som romantisk. Derfor blir Love Actually litt bittersøt for min del. Men den som sitter med lommetørklet, klar for å få den rette julestemningen, velger vel å fokusere på den lille gutten som fikk en klem av jenta si, den kyssende statsministeren og forfatteren som fridde på portugisisk og fikk "yes is answer". Pluss alle som klemmer sine kjære på flyplassen i den stilige montasjen i sluttscenen.
Er love egentlig all around?
Det er jo det vi liker å tro. Kanskje det er derfor så mange liker filmen.
(Skuespilleren Liam Neeson mistet kona si seks år etter han spilte fortvilet enkemann i Love Actually. Det gir scenene med ham en ekstra bunn.)

I november fikk jeg se Karsten og Petras vidunderlige jul. En trivelig julefilm var det! Men jeg som voksen (og singel) la merke til voksne konflikter og problemer og opplevde at det var det som rørte ved meg, som jeg husker nå i etterkant.
Petras mor er alene etter at Petras far døde. Hun er helt klart ensom; hun gråter på julaften selv om hun har lovet Petra "ingen tårer", og det hjelper lite at faren hennes, Petras morfar, har fått seg kjæreste. Her ligger også hovedkonflikten i filmen: hvem skal morfar feire jul med? Hvilken tradisjon skal han følge med på?
Fra en tidligere film vet jeg også at Karstens foreldre har hatt problemer (noe som ikke blir nevnt i bøkene, forresten); nå ser det ut til at de har det fint, men...
Filmen viser midt i julestemninga litt av den mer vonde realiteten for mange.


Ja, er det slik at julestemningen kommer til den som ønsker seg den?
Og er det bare julesnø og julepynt som skal til?

Noen barnebøker våger også å gå innpå det mørke. Da jeg ryddet i julebøkene på jobb fant jeg ei bildebok, Spurvegutten (Øistein Hølleland), hvor hovedpersonen har en far som drikker. Han håper sånn at pappa skal være edru på julaften... I fortellingsboka Jul eller aldri av Anneli Klepp handler det om foreldre som krangler, men som på mystisk vis blir venner gjennom en oppfinnsom julekalender. (Tenk hvis det alltid var så enkelt?) Og i den splitter nye God dag, herr Jul av Laura Djupvik møter vi barn med nyskilte foreldre som er uvenner når boka starter. Blir det jul likevel?

Jeg tror det er viktig at barnebøker tar slike problemer på alvor. Og at de på den andre siden gir et visst håp om hjelp... spørsmålet er om forfatteren skriver slutten på en god måte, slik at løsningen virker naturlig og ikke overdrevet.

Ei spennende fortelling vil jo ofte inneholde et problem eller et mysterium som skal løses. Og stort sett blir løst, iallfall i barnebøker og romantiske filmer.
Har du gjort deg tanker om dette?

Bør vi holde på den harmoniske og (forsøksvis?) romantiske slutten både for barnas del, og for vår egen framtidstros skyld?
Nå når 2015 snart er i gang...

mandag 15. desember 2014

Baksjå og framsjå: november

Så kom snøen til Ål.



Her kan du lese oppsummeringa for oktober. Og så er det på høy tid å se tilbake på november. Det er adventstid allerede! November var måneden da jeg bare blogget om spenningsbøker lest før november, men jeg leste en del i løpet av måneden, selvfølgelig! Mye handlet om ungdomsboklesning, siden jeg nettopp hadde deltatt på Ungdomsbokgildet og blitt inspirert. På jobb har jeg lest julebøker for å forberede bokprater; bare en av dem er listet opp her på bloggen. Men her er noen ord om titlene jeg skrev opp:
  • Metamorfose, debutromanen til tegneserieskaperen Christopher Nielsen. Science fiction-roman fra et framtidig Norge, hvor det går an å ta et helt nytt designerdop og få en ny sjanse i livet - ved å helt konkret bli født på nytt i en ny kropp. Hovedpersonen, ei ung jente, ønsker å bli toppmodell, men må altså gjennom fødsel, barndom og pubertet på nytt med alle minner og tanker fra det tidligere livet intakt. Romanen beskriver det jeg tenker på som de verste trekkene ved det moderne samfunnet - utseendefokusering, ungdomsdyrking og popularitetskamp - forstørret til det groteske. Ikke veldig behagelig lesning (han kaller den selv "luguber", og ja, det stemmer!), heller ikke en veldig sympatisk hovedperson (og et veldig mannlig fokus i sexskildringene, noe han også er bevisst på), men interessant konsept. Hos Dagsavisen kan du lese mer om forfatteren og hva han tenker om framtida vår.  
  • Ms. Marvel av Sana Amanat, G. Willow Wilson og Adrian Alphona, tegneserie med ung muslimsk jente som hovedperson. Jenta har problemer med å finne identiteten sin og motet sitt både som pakistaner og som vestlig ungdom, og det å bli tegneseriehelt ser ut til å hjelpe på selvtilliten, en stund iallfall!
  • Uperfekt av Brené Brown. Nå lest ferdig. Denne selvhjelpsboka er mangfoldig, men et hovedtema er sårbarhet, som ikke er det samme som svakhet, og som trengs i et liv for at en skal kunne leve, arbeide og vise kjærlighet på en god måte. Ei sånn bok som jeg må bruke flere leseomganger på og ta ut litt her og der fra de kapitlene som er mest relevante for meg. 
  • Jeg er Malala av Malala Yousafzai (e-bok). Selv om Malala selv er ei tøff jente, ble jeg faktisk mest imponert over faren, som i en i utgangspunktet konservativ kultur og under stadige trusler fra Taliban mot virke og familie arbeider for jenters skolegang. Tommel opp!
  • En overflod av Katheriner av John Green. Skulle gjerne likt denne, men dessverre - den inneholder for mye av det som liksom er Greens hjertebarn: filosofering og fundering, på bekostning av drivet i fortellingen. Men konseptet med matematisk utregning av sjansen for å bli dumpet er jo interessant.
  • Teslas loft av Neil Shusterman og Eric Elfman. JA! Kjempespennende førstebok i trilogi hvor magi får innpass i virkeligheten et sted i USA. Hva hvis en for eksempel hadde hatt en båndopptaker som tok opp de virkelige tankene til de som snakker? Får lyst til å lese fortsettelsen av serien, som på engelsk heter Accelerati.
  • Alt du kan ønske deg av Linn T. Sunne. Lettlest og tankevekkende ungdomsbok som jeg likte! Her er det store dilemmaet "kan en bli hos kjæresten når han har psykiske problemer?" Og er grasset egentlig grønnere på den andre siden? Det eneste jeg husker jeg stusset litt på, var om egenskapene og reaksjonsmønsteret til hovedpersonen passet sammen boka igjennom. Kanskje det er en bra ting, at det betyr at hun ikke var ensidig og også utviklet seg underveis? 
  • Selma & Louise av Camilla Otterlei. Road-movien om de to kusinene som reiser opp på fjellet for å redde "Louises" (Hildegards) far fra utroskapens felle. Jeg fikk nettopp høre forfatteren fortelle om boka på en jobbsamling i Drammen, det var interessant! Hun brukte uttrykkene "gassen og bremsen" om måten et menneske lever og reagerer på, en motsetning som jeg kjenner veldig igjen i eget liv. 
  • Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara Elfgren. Avslutningen på Engelfors-trilogien! Ekstra dyster fordi den ene av jentene delvis går over til det en tenker er den mørke siden. Eller er den egentlig det? Jeg må innrømme at jeg falt litt ut mot slutten. Men personene engasjerer. Jeg har forresten meldt meg på Facebook-gruppa Vi vil ha Sirkelen-filmen på norsk kino.
  • Hva er det med Anna? av Rebecca James. Psykologisk thriller. Husker jeg likte en annen bok av forfatteren, Forførende ondskap. Her er det en australsk surfeby hvor det meste av handlingen foregår i et stort, kaldt herregårdshus med en traumatisert ung "frue". En tvist mot slutten får meg til å lure på om jeg egentlig skjønte hva som skjedde og hvem som er "god" og "ond". Og: forandrer Anna seg for fort til at det er realistisk?
  • Battle av Maja Lunde. Mesterlig bok om øst møter vest, klassefall og kjærlighet med dans som viktig bakteppe. På Ungdomsbokgildet ble den kalt for dansefilm i bokform, men selv jeg som ikke danser storkoste meg! Scenen hvor Amalie blir avvist i en butikk etter å ha kjøpt en kjole hun egentlig ikke hadde råd til (lengre), gjorde særlig inntrykk og sitter igjen.
  • 1957 av Jon Ewo. Veldig sterk, kontrafaktisk roman om ung jente som er posterjente for et nazistisk Norge i 50-åra, men som faller for en motstandsmann. Mørk, ingen lettvinte løsninger. Akkurat som i Battle kan jeg som leser gå inn i en situasjon med dilemmaer jeg aldri ville opplevd i virkeligheten, og sitte trygt i godstolen!
  • Primitive pungdyr av Arne Svingen (lydbok). Minner litt om Markus-bøkene til Klaus Hagerup, med to kamerater som prøver å finne ut hvordan jenter skal bli behandles og sjekkes opp? Bare litt mindre småmorsom og mer rett fram. Hovedpersonen begynner med et klart mål - å bli verdens mest negative person; det blir bare så vanskelig når en forelsker seg hodestups.
  • Glade jul, pinlige jul (Eva & Adam) av Måns Gahrton og Johan Unenge. Noen som husker Eva & Adam-serien av leserne her, tro? Jeg var for gammel for serien da den kom og har bare lest noen få bøker for å om mulig snakke om dem i jobbsammenheng. Men kanskje de svenske barnebøkene faktisk begynner å bli utdaterte, siden de ble skrevet for mer enn 10 år siden? Jeg lurte litt sist gang jeg besøkte en klasse med julebøker. Uansett, opplegget der Eva og Adam har hvert sitt kapittel er genialt, syns jeg. Perspektiv! 
  • Raggmonsteret av Endre Lund Eriksen

Ved månedsskiftet hadde jeg lest 195 bøker siden nyttår, full liste (altså uten de ekstra barnebøkene) finner du her.

Hva kan bli Best i 2014?
  • Uperfekt (fagbok)? 
  • Battle, 1957, Primitive pungdyr eller Teslas loft (ungdomsbøker)? 
  • Raggmonsteret (barnebok)?
    Mange å velge mellom!
Hva skjer i desember?
  • I fjor lagde jeg julekalender her på bloggen. Det gjorde jeg også i 2011 (på den tida hadde jeg også lesemål!). I år syns jeg det er deilig å bare kunne nyte andres kalendre og bruke adventstida til hvile (men ikke for mye, neida, ryggen!) og ettertanke. Men det fins andre som har bloggkalendre, Ellikens anbefales virkelig
  • om ikke så mange dagene toger jeg hjem, og da må jeg velge meg bok til turen. Kan det bli Mann og kone, oppfølgeren til Mann og gutt av Tony Parsons? Eller Pass på liten og på stor av Jostein Sandsmark? Muligens dystopien Blodrød vei av Moira Young. Har du noen favoritter blant disse?
God førjulstid til deg! 

fredag 12. desember 2014

Brev fra ryggen

Her om dagen fant jeg en lapp i postkassa mi. Der stod det:

"Kjære Synne,

jeg sier fremdeles kjære, selv om kjærligheten til deg begynner å bli noe tynnslitt. Du ser, jeg er forferdelig sliten, og det ser ikke ut til å være mye hjelp å få hos deg.
Den kinken du nettopp strevde med i et par dager, som gjorde at du helst unngikk å bøye deg for ofte fordi det ble så sabla vondt? Det var min måte å varsle på. Noe må man jo gjøre.

Du ser, det at du er lesehest og også blogger er vel og bra, jeg respekterer at du har disse hobbyene. Du har helt siden du lærte å lese som femåring lett kroet deg hvor som helst med en bok, tapt for denne verden, og setter deg mer eller mindre jevnlig foran pc-skjermen for å skrive om det du leser. Good for you! Og så har du vært heldig og fått en jobb som passer deg akkurat, du kan også snakke om bøkene og låne dem ut. Og skape nye lesehester. Joda.
Men hvordan går det med meg når du dyrker disse hobbyene? Som du har gjort i over 30 år?

Du LIGGER i senga 8 timer i døgnet. Så står du opp, går på badet, kler på deg, lager mat og SETTER deg for å spise. Så går du til jobben (det tar bare 15 minutter, det skulle bare mangle). Og så SITTER du på jobben, store deler av tiden. Sitter bak skranken. Sitter på kontorstolen. Reiser deg og finner en bok eller en film nå og da, og rydder litt, men ellers sitter du.

Så går du hjem, kanskje etter å ha gått litt rundt i matvarebutikken, og så SITTER du mens du venter på at maten du gikk noen få skritt for å gjøre i stand skal bli ferdig. Kanskje du sitter rett ved siden av maten og rører i gryta mens du leser ei bok. Naturlig nok spiser du sittende.

Når maten er ferdig spist SETTER du deg i godstolen med ei bok eller en film. Eller enda verre, med smarttelefonen. Tenk deg den sittestillinga, hodet bøyd over den lille skjermen og armene inn mot kroppen. Og der blir du sittende! Ofte i flere timer til du skal inn på badet for å gjøre deg klar til å legge deg. Eller sitter pal foran skjermen i timer om gangen. Her en dag tenkte du at du hadde sittet lenge nok i godstolen og burde reise deg. (Yess!) Da seg kroppen på mystisk vis lengre tilbake i stolen. Hva skjer? tenkte jeg da.

Kjære Synne: hvordan skal jeg kunne gjøre jobben min med å holde kroppen din oppe hvis du ikke samarbeider? Gjør meg sterkere ved å gå, springe, veive med armene, gjøre litt skikkelig kroppsarbeid eller trening? Tar noen reale pauser innimellom all den lesehest-sittinga?

Jeg mener ikke at du skal stresse hit og dit og aldri sette deg ned. Du trenger hvile. Jeg trenger hvile. Men det fins flere måter å hvile på, vet du! 

Og forresten, jeg har snakket med resten av kroppen. Armene dine har av og til prøvd å si ifra at det blir for mye scrolling og tasting på tastaturet. Hva med litt ekte håndskrift av og til? Litt fingergymnastikk, kanskje?  Du vil vel ikke få den senebetennelsen igjen? Ellers er vi - alle lemmer - enige om at hvis det ikke skjer noe drastisk, så streiker vi, hele kroppen. Da kan du være en bokelsker så mye du bare vil. Vi hjelper deg ikke.

Hilsen
ryggen din." 

Jeg prøvde å svare.

"Kjære rygg.

Jeg vet jo at du alltid er der for meg og at jeg ikke hadde klart meg uten deg. Jeg er kjempeflau over at jeg ikke har hørt på signalene du har sendt nå og da, eller, jeg har vel hørt dem, men så glemmer jeg dem raskt etterpå. Vanene mine med å sitte og "hvile" er så inngrodde. Og jeg er lat, ja, jeg vet det. Men jeg vil så gjerne gjøre det godt igjen!

Jeg trenger nye vaner. Jeg vil ikke være så trøtt og sliten og inaktiv. Her må det Operasjon sjølvdisiplin til (jamfør Agnes Ravatn). Faste pauser. Varierte bevegelser. Kanskje (gulp) mindre papirbok og mer lydbok på øret mens jeg går tur? Fins det e-lydbøker? Det må jeg sjekke. (Eller vil jeg egentlig være fri den stillheten og tenkepausen jeg opplever når jeg går ut?)

Vær så snill, ikke gi meg opp. Jeg skal bli en mer oppreist lesehest. Kanskje det faktisk går an å lese stående. Eller lese mindre. Skrive mindre. Eller iallfall med flere pauser. Ja, jeg skal faktisk reise meg og gå litt rundt når jeg har postet dette innlegget. Kanskje til og med finne fram skiene på søndag. Jeg LOVER å skjerpe meg!
Det å ta bedre vare på deg skal faktisk være mitt eneste nyttårsforsett!

Hilsen
Synne."



onsdag 10. desember 2014

Koss ein kan lage verdas søtaste turist

Cappelen Damm, 2014

I år har det kome ei tredje bok om den vesle bygda Bløygen med 13 innbyggarar, etter Verdas mest forelska par og Tøddel Blisterpytt. Bøkene er koseleg morosame og, på same måte som Dustefjerten-bøkene, også lesbare for vaksne.Verdas søtaste turist er også ei søt bok, forsåvidt, men... den handlar om

sex. (Ordet er jo ikkje nemnt, men det er det det er.)

For her skal Bløygens mest forelska par, Bidger og Esmiluni, lage ein unge. Eller, som ordføraren ordlegg seg, lage ein turist. For når Bidger i lengten etter å bli far (heldigvis har Esmiluni også lengta etter å bli mor) fyljer Bøttefanten sitt råd om å vere naken med Esmiluni og stikke tissen inn i tissen hennar og gni seg heilt til dei ikkje orkar meir, står resten av bygda utanfor julebutikkvindauget og kikkar inn - og ser at her er løysinga på turisttørka; dei kan lage sine eigne turistar.

I omtalen av boka står det at den er "direkte". Eg var spent på kor direkte den var. Og ja, her får ein vite koss samleiet skjer (to variantar), ein får vite koss mannleg utløysing kan kjennast, koss felles orgasme virkar, at mannetissen av og til ikkje vil og bestemmer sjølv når den skal stå, men at det hjelper å kunne halde i ein naken neve, at det kan vere litt vanskeleg å finne fram til opninga viss det er mykje hår. At det er endå verre viss ein gjer det i mørket. Til slutt får ein vite koss ein heimefødsel kan skje.

Eit lite utdrag frå det fyrste samleiet skal de få (s. 45-46). (Hugs at kjærastane Esmiluni og Bidger fram til no stort sett har stirra kvarandre inn i augo og blåse kvarandre i øyret.) 

Esmiluni fann eit grønt julepledd, som ho la på golvet. Ho la seg på rygg på pleddet. Sola fløymde over henne. Det grøne pleddet lyste grønt. Refleksar og glimt frå blanke ting i butikken snødde gjennom lufta. Bidger bøygde seg ned, og la seg forsiktig over Esmiluni. 
- Å, så god du er å ligga på, sa han. - Så mjuk og glatt og nydelig.
- Du må vera forsiktig, sa ho igjen.
- Ja.
- Er du glad i meg, Bidger?
- Eg er veldig glad i deg.
- Eg er glad i deg òg. No prøvar eg å få tissen din inn i meg.
- Au! skvatt Bidger.
- Er det vondt?
- Du kom borti tissen med naglen.
- Å, unnskyld. 

Tissen til Esmiluni var glatt og våt. Tissen til Bidger glei greitt eit stykke rett inn. 
- Forsiktig! sa brått Esmiluni. 
- Eg ligg jo stille, sa Bidger.
- Det var vondt, sa Esmiluni. 

- Vil du ikkje meir? 
- Jo. 
- Eg synest det er veldig godt, eg, sa Bidger. 
- No synest eg òg det er betre, sa Esmiluni. 
- Vi skulle gni oss mot kvarandre til vi ikkje orka meir, sa Bidger. - Orkar du meir?
- Ja.


Rune Belsvik har skrive om seksualitet før, seinast i bøkene om Jolver. Men her er det altså ikkje snakk om eksperimentering hjå barn, som i Tjuven, men sex blant vaksne i fruktbar alder.
Sex mellom kjærastar. Eller sex mellom ei som berre har fokus på målet (lage ein turist) og ein som eigentleg er forelska. Eller forsøk på sex mellom ein som vil og ei som ikkje vil.

Ordføraren Rosina Myrl vil ikkje ha grovt prat. Ho har eit skamfullt forhold til sex (utan å eigentleg vite kva det er), slik ein tenkjer seg at bestemora i Jolver-bøkene har det (denne blir overraska naken inne på kjøkkenet og kjeftar på Jolver når ho blir oppdaga). Når Sidvus Krem, som skal hjelpe Rosina å lage ein turist, skal finne vegen inn i henne, seier ho "Hugs at vi gjer dette for Bløygen si skyld", slik som dei viktorianske aristokratane visstnok lukka augo og tenkte på England.

Så: seksuell skam. Ugjengjeldt forelsking og "fornuftssex". Det er vaksne tema for ei barnebok. Og til og med forsøk på valdtekt kan me finne, der bussjåføren prøver seg på Mytti Mytti og rekk å delvis kle av henne (dette er også illustrert). Heldigvis skrik ho: "Ingen bestemmer over min kropp! Eg vil ikkje!", og skyv han unna. (s. 62) Og ho er lenge redd for lyden av bussen etterpå, men så bearbeider ho det og har på ein måte kome ut av episoden som ein sterkare person.

Hovudpersonane i Bløygen-bøkene er vaksne. Men det at dei veit så lite om seksualitet og også i andre tilhøve er naive og einspora, gjer dei på ein måte til store ungar. Litt som Holesnusken og Oktava i Dustefjert-bøkene. Men det at bussjåføren er som ein stor unge, gjer det overgrepet på Mytti Mytti mindre alvorleg? Eigentleg ikkje. Og eg klarer ikkje å bestemme meg for om det er ok å ha dette innslaget i ei barnebok eller ikkje. Temaet er mørkt. Men når det fyrst er med, er det handsama på ein god måte, tykkjer eg. Og: Belsvik får fram at viss ein skal lage ein turist, må begge ha lyst til det.

Utanom dei seksuelle handlingsrekkene møter me også personar som berre lengtar etter å bli sett og møtt. Bjørn Disel vil vere spesiell og ikkje vanleg, og prøver å forsvinne for at dei andre skal sakne han. Pinnesvein, som eig kjøpesenteret, lengtar etter fleire kundar i den nye rulletrappa. Bøttefanten med Trøbbelkiosken og dei "gode råda" (som ofte går ut på å gå seg ein tur) er også einsam. Og det å lengte etter nokon kjenslemessig er jo i slekt med seksuell lengt. Så Belsvik får med mange aspekt ved lengt, einsemd og fellesskap i løpet av dei 190 sidene.

Men:
Kven er boka for?
Eg tenkjer:

Ikkje for høgtlesing i skuleklassen (korkje småskulen eller mellomtrinnet). For flaut.
Ikkje som godnatthistorie for 8-åringen, eller 11-åringen for den del. For nært.
- Ei lita lesehungrig jente som tykkjer at forsida og tittelen er søte og låner boka med seg frå biblioteket vil nok få seg eit sjokk eller to, og mogelegvis dukke opp i døra til pappa eller mamma: "Du, eg lurer på ein ting..." Og så blir mamma eller pappa stumme. Eller forhåpentlegvis løysnar dei på tungebandet og nyttar høvet til å få ein god samtale med poden.
Kanskje ho til og med spør "Mamma, letta du frå bakken då du skulle få meg?", viss det einaste overnaturlege innslaget i boka blir forvirrande i det, trass alt, realistiske.

Kanskje det beste er om det er ein vaksen som finn denne boka, les den sjølv, låner/kjøper den til barnet og så legg opp til samtale etterpå eller undervegs?
Eller den vaksne kan lese den for sin eigen del? Enkel framstilling av innfløkte tema kan vere ganske frigjerande...  

Kva trur de?

tirsdag 2. desember 2014

Barnebokklassikere

Vi har selvfølgelig Ole Brumm (A.A. Milne). Som jeg først ble kjent med i tegneserieformat, og så hørte jeg Tiddelibom-sangen, og litt av Thorbjørn Egners opplesinger, men jeg ble voksen før jeg leste ei eneste disse klassikerne selv. Men alle kjenner jo Brumm! (Selv om han blir nytolket på merkelige måter.)

Og så har vi Dustefjerten (Rune Belsvik). Nyere, norsk bokserie som begynte på 90-tallet. Litt i samme sjangeren som Brumm, med særegne og sære karakterer som lever i mer eller kanskje mindre god sameksistens, i det vesle landet ved bekken.

Pappa fikk "Den store Dustefjertboka" til jul ett år og satt og humret og siterte for oss andre resten av ferien! 

Her er Dustefjerten med ploppesteinene og Andungen med sin barnslige undring og Oktava med gleden og Holesnusken med en spade som venn. Det er koselig, men også tankevekkende, og flere av linjene i disse bøkene burde være like kjente som "Ja takk (begge deler)". Det burde fantes Dustefjertforbund og private markører for fans og Dustefjertordboken.

Og så er det Dunderly (Lund Eriksen og Skandfer). Enda en norskprodusert serie jeg har forelsket meg i. Jeg skrev om den første romanen, Monstrene i Dunderly, her. (Det har også kommet flere bildebøker, pedagogisk materiale og musikkspor - og kosedyr!) Nå har jeg fått lest den andre romanen, og er kanskje enda mer overbevist om at her er det noe... en klassiker, kanskje...
Proft lagd. Godt markedsført. Engasjerende i tegninger, historie og musikk. Og med allmenngyldige budskap.

GAN Aschehoug, 2014

Konseptet er slik: Dunderly-monstrene lever sammen i fredelig samvær i Dunderlyhula, midt i sin forskjellighet, der hver og en har ulike behov for lek/ aktivitet og hvile, kreativitet og ro. De fyller hver sine funksjoner og hjelper hverandre. Alle har et felles mål: å få leve som de monstrene de ønsker å være, i fred for menneskene og uten å bli tatt av Monsterpatruljen. En kan si at de lever etter Kardemommeloven, kanskje omsnudd, bare? 

Du kan gjøre HVA DU VIL, bare du er grei og ikke plager andre. 

Men i andre romanen som jeg nå har lest, Raggmonsteret, møter de et monster som har hoppet rett på andre del i loven:

...og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Jeg startet boka med lite annet enn ei barnslig forventning om å møte vennene "mine" fra første bok. Men så ble historien mer følelsesmessig intens, og jeg tenkte "kan det bli mørkere nå?" 

Det er ikke bare det at nykommeren er bråkete; Bulder i Dunderly-gjengen er et perfekt eksempel på den slags monster, og han passer fint inn når han kan lage ludibunder med aktive Modika. I Dunderly-sangen heter det "Vær den du er, la dæ'kke temme!"

Det nye monsteret Moha, på sin side, har ingen grenser. Hun viser ikke hensyn. Hun er rett ut slem, en bølle og en mobber. (Hører jeg henne flire "mohahaha!" som en ond skurk?) Og denne monsterdama hånler av de som prøver å sette grenser og roe henne ned. Særlig Lexington, som er samme type monster som henne, bare mindre, får høre at han ikke er et ekte raggmonster. Sjenerte og kunnskapsrike Lex blir selvfølgelig lei seg og prøver å tilpasse seg, helt til han finner ut at han vil sjekke om alle raggmonstrene er sånn som henne, egentlig... (hurra for kildekritikk!)

Moha setter altså de andre i bås. Er de ikke på hennes lag, vel, da er de kjedelige og vanskelige og dårlige til å feste. Og festen blir etter hvert katastrofal: maten som skulle vare lenge blir spist opp av henne, hulen rasert, og bråket er så høyt at Monsterpatruljen snart kommer på besøk.

Det er fascinerende å se Dunderly-monstrenes forsøk på å takle dette nye monsteret. Unnskylde henne fordi hun ikke vet hvordan de har det der, si at "hun er jo et raggmonster". Tilpasse seg hennes måte å være på. Dekke over. Helt til de ikke orker mer, og selv positive Modika får nok.

For det går ikke an å unnskylde noen som ikke ber om unnskyldning. Sympatisere med noen som ikke gjør seg fortjent til sympati. Trøste noen som bare gråter krokodilletårer. Være real med noen som ikke er real tilbake, og vise den hensynsløse hensyn.

En blir sliten av å prøve.

Nå ble det faktisk litt voksen filosofering utav denne barneboka! Og Raggmonsteret-filosofien kan sammenfattes i:

1. Ingen raggmonstre er som alle andre raggmonstre. 

2. Ludibunder er bra, men ikke bøll (også kalt "ludiplunder")!

- Takk til forlaget for bok i posten!

Under ser du den offisielle presentasjonen av den nye boka, ved forfatteren Endre Lund Eriksen. 


lørdag 15. november 2014

Baksjå og framsjå: oktober

Hils på SuperLibrarian og bokbamsen Robin!
Her kan du lese oppsummeringa for september. Og nå er oktober godt og vel over! Grøssermåneden. Det som kunne vært den første vintermåneden, men jammen meg var det lite snø - hurra:) Og en variert lesemåned.

Jeg blogget om
Jeg leste 17 bøker i løpet av måneden, her er noen ord om de jeg ikke fikk blogget om i oktober:
  • Kardemommeloven av Ellen Mette Finsveen. Ny roman og en "feelgood for unge lesere", ifølge baksideteksten. Og den var en følegodt-bok. Jeg slukte den, igrunnen. Stoppet også opp og tenkte av og til. La inn lapper over det hele for å ha noe lurt å skrive i et påbegynt blogginnlegg. Og så har det stoppet der. Men, jeg kan røpe at jeg ble litt skeptisk til slutten etter at den første rosa Hollywood-følelsen hadde roet seg. Hovedinntrykket var likevel bra. Miljøet er urbant (Oslo); kjærlighet og begjær med ulike utslag er temaet. 
Kardemommeloven à la Thorbjørn Egner.
  •  Æ av Knut Nærum. Tredje litterære satire etter Å (2003) og Ø (2010). En variert blanding av tekster, vitsetegninger og tegneserier som gjør narr av - og gir noe å tenke på til - det vi lar oss underholde av i dag; de tekstene vi ler av og søker spenning i, i tillegg til TV-programmer som Trygdekontoret (jeg kjenner ikke programmet godt nok til å se hvem han egentlig harselerer over i liksom-programmet!). Noen tekster trekker jeg på smilebåndet av, andre må jeg godta at jeg ikke skjønner fordi jeg ikke kjenner originalen. Så dette er humor først og fremst for de som kan sin moderne litteratur og TV; men også de som rett og slett liker Nærum!  Han var nylig på talkshowet Brenner & bøkene; det kan du se her.
  • Guds barn av Lars Petter Sveen. Noe så sjeldent som en norsk bibelsk roman; på grunn av temaet et must å lese for meg. Men jeg skjønte snart at den var annerledes enn jeg hadde tenkt; både mørk og urovekkende; jeg følte nesten at jeg var i en grøsser av og til. Særlig én skikkelse, en forfører som minner om djevelen, møter og skremmer dem alle. Og sykdom og overgrep beskrives ganske sterkt. På samme tid klarer personene vi møter - kjente og ukjente ut fra bibelfortellingen - å engasjere. De elsker, de lengter, de frykter og håper. Og Jesus er med som biperson, den de alle sirkler rundt.
  • Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson. Veldig bra. Mitt kjøpte eksemplar er nå fullt av "huskelapper". Innlegg kommer ganske sikkert!
  • Tro seriøst av Tone Dalhaug. Unge norske kristne forteller om hva troen betyr for dem. Også i vanskelige og uforståelige situasjoner, som når en står foran sin egen, altfor tidlige død...
  • Onkel Lauritz av Øyvind Hartberg. Biografi om han som veldig mange i Norge regnet som nettopp sin onkel, Lauritz Johnson. Jeg ble også kjent med ham i barndommen, gjennom Barnetimen for de minste og programmene om bamsen Teodor. Glad for at jeg fikk vite enda litt mer om denne mannen!


  • Biografien Roald Dahl, eventyrfortelleren av Tor Edvin Dahl og selvbiografien Gutt av Roald Dahl. Lest i forbindelse med et skoleprosjekt. På tide å få vite litt mer om denne forfatteren, som visstnok hadde både lyse og mørke sider.
  • Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn. Den ene av to "selvhjelpsbøker" jeg har lest i det siste! Kort og lekker, konkrete tips til hva du kan gjøre for å for eksempel klare å trene jevnlig (hvis du har en samboer som ved manglende trening kan overføre penger fra din konto til en sak du IKKE vil støtte:)) En lengre og bedre anmeldelse finner du på bloggen Les mye.
  • Klassetjuven, Vennepåske av Bente Bratlund. Femte boka i serie for barn om bestevenninnene Hanna og Emma. To bøker i ett. Søt, lettlest, men også med dybde, en dybde som alle Bratlunds bøker har.

Ved månedsskiftet hadde jeg lest 181 bøker siden nyttår, full liste finner du her.

Hva kan bli Best i 2014? Jeg vurderer iallfall Morfar, Hitler og jeg i dokumentarsjangeren.

Hva skjer i november?
  • jeg skal lese ferdig Uperfekt av Brene Brown, som hadde tv-foredrag her, og håper å få blogget om den. Uansett har jeg begynt å streke i boka (som jeg kjøpte! Når en bibliotekar kjøper ei bok, er den ekstra bra!) og vil prøve å innlemme noe i mitt liv.  
  • Jeg har fått tegneserien Ms. Marvel fra Amazon, med verdens første muslimske superheltinne! Leste den og likte den.  http://en.wikipedia.org/wiki/Ms._Marvel_%28Kamala_Khan%29
  • jeg har lastet ned min første ebok på Buskerud fylkesbiblioteks eBok-side, med nasjonalt lånekort. Jeg er Malala ble testet ut på togtur til Tønsberg, hvor vi hadde andre runde med Ungdomsbokgildet (UG14). - Et arrangement som jeg planlegger å få skrevet noen ord om, men foreløpig kan du se hele opptaket fra UG i Drammen her! (starter med underholdningsinnslag 19:00.) 
  • kommende onsdag kommer Mockingjay (Fugl Føniks), første del, på kino. Jeg får ikke sett premieren, men fikk lyst til å lese boka av Suzanne Collins på nytt i forkant. Ellers har jeg lest flere spennende ungdomsbøker i det siste. Herlig!

onsdag 5. november 2014

Et innlegg om spenning, helt tilfeldigvis skrevet like etter Halloween

Cappelen Damm, 2011

1. Naskerne av Arne Svingen.
Dette er ei grøsserbok for barn og ungdom i serien Marg & Bein, hvor tre norske forfattere skriver: Ingunn Aamodt, Jon Ewo og altså Svingen. Bøkene varierer i tematikk og i type spenning, selv om de alle gir en følelse av grøss. De har virkelig slått an på biblioteket.
Denne boka er også en grøsser. Det ser du på framsidebildet. Eller?

Jeg har alltid tenkt at ei grøsserbok må ha overnaturlige elementer. Spøkelser som hjemsøker et hus. Zombier som inntar en by. En demonpåkallelse som går skeis. Noe sånt.

Naskerne er tvertimot den typen grøsser som handler om helt "naturlig" skumle hendelser.
En gutt er alene hjemme og får brev og sms-er om at han skal dø. Han tror det er fordi han har nasket i kiosken, men egentlig har det ikke direkte med ham å gjøre... Han har glemt, eller vet ikke, at det fins mennesker som ikke er ute etter å hevne, men å presse.  

Dette er en sånn grøsser om ting som kunne skjedd i virkeligheten. Dels ting som skjer i virkeligheten. Kanskje hver dag. Og det er det som gjør den så skummel.

Nesten litt for realistisk.

Gyldendal, 2014

2. Codys valg av Einar A. Lund.
Andre og siste bok om svartrotta Cody; starten på serien Rottekrigen skrev jeg om her.
Det er allerede tre år siden den første boka kom, og jeg lurte på om jeg burde ha lest den på nytt før andreboka. Det gikk fint likevel; de viktigste hendelsene blir repetert når Cody mimrer tilbake (med eller uten vilje).

Etter harde kamper med brunrotter og forvokste insekter i den første boka er Slafs, Codys kampmentor, hardt skadd. Cody og de han er glad i - moren og musa Frøya - er i foreløpig sikkerhet, men brunrottene ruster stadig opp og får hjelp av en forræder i svartrottenes leir. Cody
må gjøre seg klar til kamp. Samtidig får han sanndrømmer (evne arvet fra faren) som han må vurdere om han skal fortelle til noen (det at han holder noe skjult en stund blir en liten spenningsfaktor).

Jeg lot meg engasjere også i lesinga av toeren og slutten. Jeg følte med Cody, jeg ble en blanding av redd og blodtørst (!) i kampscenene, jeg kjente avsky mot brunrottene og forræderen, som blir avslørt veldig tidlig. Akkurat her kunne forfatteren gjerne overrasket oss - at forræderen var en annen enn det ble lagt opp til. I det store og det hele blir karaktertegningene ganske Disney: utseende og oppførsel viser hvem vi har å gjøre med: en helt, en hjelper eller en skurk. Men liker en Disney, eller velger å bare la seg rive med, så glemmer en det. Boka er god lesning! Jeg kjenner at jeg skulle hatt bedre tid til å skrive et innlegg om alt jeg likte.

På Barnebokkritikk.no ble første boka anklaget for å være reaksjonær og patriarkalsk. Noe av det reaksjonære handler om Hollywood-karaktertegningen som jeg nevnte. Men forfatteren hadde i det minste ingen intensjon om å skrive en rase-anologi. (Hvorfor legger han da brunrottenes område til østkanten av Oslo, lurer jeg på? Oslo som virkelig geografisk sted burde nok vært unngått.)

Ei uventa utfordring: flere sidene var limt sammen på toppen, så jeg måtte rive dem løs!

Her ble forfatteren intervjuet om Codys arv.

Her kan du faktisk se og høre Odd-Magnus Williamson lese fra den første boka!




Gyldendal, 2010

3. Adrians atlas 1-3 av Arne Svingen.

Det rare er at mens vi står der, Viktor med revolveren framfor meg som en presang, så tenker jeg på livet hjemme. Hvor langt fra verdens råskap jeg befant meg. Ondskap var kanskje et kort innslag på nyhetene, noe som skjedde langt borte og ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg satte aldri pris på at jeg levde i en av verdens fredeligste utkanter. Jeg tenker på pøbelstrekene med kameratene, på lange kvelder med Wii-spill og dager da ingen verdens ting skjedde. Det kjennes så utrolig lenge siden jeg opplevde sånne dager (...) Dette er min virkelighet nå. 

Adrians atlas 3, s. 40-41

Denne trilogien er, som den klassiske gutteboka, bygd over lesten "hjemme - borte - hjemme". Det aller meste i serien opplever Adrian borte - utenfor trygge Oslo, som har vist seg å faktisk ikke være så trygt. For foreldrene og søsteren er sporløst borte en morgen, og det viser seg etter hvert at de er tatt til fange. Adrian finner en koffert med penger under senga og tar dem med seg ut på en farlig togtur gjennom Europa, og videre med fly ned i Afrika. Med ett eneste mål: finne moren, faren og søsteren, slik at de kan bli en familie igjen. Men hvor er de? Og vil de egentlig bli funnet?
På veien blir han voksen før tiden. Det er umulig å komme med detaljer uten å spoile, men dette er følelsesmessig brutalt. Og det er spennende; Adrian starter opp ganske naiv og tror han kan ordne opp i det meste, og dermed går han rett som det er inn i løvens hule. Og blir lurt. Jaget. Fanget. Etterlyst.

Jeg stusser av og til på språket; det jeg legger mest merke til er alle de språklige bildene, for eksempel "kinnene mine brenner som strykejern", "hodet mitt er et annet sted, det føles i hvert fall som om det har tatt første fly" (AA1, s. 51). Dette piffer forsåvidt opp fortellermåten, men virker litt for ofte forstyrrende. Ellers er jeg enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk i at de geografiske opplysningene kunne vært bedre integrert i handlinga. Men når det er sagt, dette er virkelig spennende og lesverdige bøker for ungdom som ønsker action! 



onsdag 29. oktober 2014

Barnebøker mens en venter på snøen... eller ikke?

Gyldendal, 2014

1. Det ble begått feil av Stephan Pastis, første bok i serien Timmy Tabbe.

Denne selvhøytidelige og stokk dumme, unge detektiven fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Og flire. Timmy er ikke utspekulert som Greg (En pingles dagbok), som han ellers gjerne kunne blitt sammenlignet med på grunn av den gjennomillustrerte, enkle dagboksformen. Denne gutten har eksepsjonelt høye tanker om seg selv, og når ting ikke går hans vei skylder han på andre, særlig jenta med sladdet ansikt (hun hvis navn ikke må nevnes...)! Og detektivarbeidet i firmaet Kjempe Tabbe AS er ganske så forutinntatt og ubehjelpelig. Men søt er han jo. Eller er det kompanjongen hans, isbjørnen Kjempe, som egentlig er søt?
Jeg kikket nettopp i en annen bok i humorsjangeren, bok 2 i Nerdepatruljen, og falt nok mer for den - kanskje fordi flere ting skjer og det er flere hovedpersoner å dele på?
Uansett, Timmy Tabbe er også morsomt skrevet, og lett å lese!


Cappelen Damm, 2014

2. Dommedag kan vente av Levi Henriksen, frittstående fortsettelse av Engelen i Djevelgapet.

Et menneske består av over 60 prosent vann, og i sjøen inne i magen til mamma svømmer han som skal bli broren min rundt. Jeg vet ikke hva som er verst. De tingene mamma og pappa måtte gjøre for i det hele tatt å kunne sjøsette ham, eller at når jeg endelig skal få et søsken, vil jeg være 13 år før han blir født. Når han kan ta førerkortet, stemme og kjøpe alkohol, vil jeg være over 30. Når broren min pensjonerer seg, vil jeg være nesten 80. Veldig stas å dra rundt på den gamle søstra si da. Det er ikke sikkert han vil gidde å besøke meg på gamlehjemmet engang. Det er forresten ikke sikkert de vil ha gamlehjem når jeg blir gammel. Mormor sier at hvis vi ikke snart begynner å ta bedre hånd om de eldre, kan vi like gjerne sette dem om bord i en båt og slippe dem ned over Glomma den dagen de fyller 70.

Når jeg nå har lest andre boka om trettenåringen Astrid Baros, er hun fremdeles min favoritt som norsk barnebokkarakter. Og to ting kan en iallfall lese ut av sitatet: hun vet mye om mye forskjellig (typisk snusfornuftig), og hun liker ikke tanken på å bli storesøster til gutten hun foreløpig kaller Lille Bøtteknott. Hun ville jo ha mamma og pappa for seg selv, nå når de endelig har blitt sammen igjen!

Inn i Astrids tilværelse kommer en ny gutt i klassen, amerikansk-norske Matt, som hamstrer hele handlevogner med hermetikk for "doomsday prepper"-familien sin. De gjør seg klare for klimaendringer og strømbrudd; dette er altså ikke snakk om den religiøse typen endetid.
Matt er like veslevoksen som hovedpersonen (quiz-scenen hvor de diskuterer for første gang er slående); han blir Astrids nye venn... og litt mer, etter hvert. Måten Henriksen beskriver den gryende forelskelsen på, usikkerheten og alle de sterke fysiske følelsene, er mesterlig, syns jeg. Likevel: forelskelsen er ikke hovedplottet og krydrer det bare; det fins et mysterium som de to må løse, etter hvert med fare for livet. Mye av spenningen foregår ved blanke skogstjern og inne på mørke stier, det intensiverer den grøssete (men ikke overnaturlige) spenninga.

Et bi-tema i boka er et kjent naturdilemma: skal ulv eller sau få leve, når ulven tar sauene? På "sauesiden" finner vi en gjeng som blir framstilt veldig negativt i starten (en av dem er "sjefsnaver"), og de truer de snille "ulveelskerne". Jeg selv har blitt mer saueelsker enn ulveelsker etter at jeg flyttet til bondelandet, og dermed blir jeg fornærma på bøndenes vegne, Henriksen! Men du kommer deg etter hvert.

Avsnittene er fremdeles få og lange, så veldig lett lesning er ikke dette for uvante lesere. Men boka kan helt klabert også brukes til høytlesning i en klasse på mellomtrinnet...eller som nattbok på sengekanten. 


Samlaget, 2014
 
3. Elise og mysteriet på Hestøya av Anne Viken. Dette er egentlig den tredje boka om den unge veterinær- og detektivspiren Elise på 13, etter Elise og mysteriet med dei døde hestane (som jeg har lest) og Elise og mysteriet på hesteklinikken. Bøkene kan leses hver for seg; i denne boka er det noen få referanser til tidligere eventyr, men bare slik at det vil vekke nysgjerrigheten til den som møter vår helt først i årets bok.

Elise er ei tøff jente som elsker dyr og som denne gangen opplever drømme-påskeferien: være med onkel Kalle på veterinærvakt på Hestøya. Kalles kamerat Viktor trenger nemlig avløsning. Snart oppdager de at ikke alt er som det skal på øya; verdifulle hester forsvinner sporløst, og det etter at de er lagt ut for salg på nettet. Tilfeldig? Neppe. Et par på øya vil helst bli kvitt alle hester for å drive med villsau. Hvilke dyr har egentlig mest rett til å være der, og er det noen som bruker ublu metoder? Elise begynner å lete etter hestene på egenhånd, og det blir dramatisk for både mennesker og hester.

Jeg syns denne detektivboka var spennende og godt skrevet. Jeg har mer respekt for enn kjærlighet til disse dyrene etter å ha falt av en islandshest i trav en gang (og nei, jeg steg dessverre ikke opp igjen), men syntes ikke boka hadde for mye detaljer om hestedrift, akkurat passe. Så jeg tror at Elise-bøkene kan passe for andre enn hesteungdommer også. Og så har vi et grøsserelement med mot slutten av denne som gjør handlinga ekstra spennende - løsninga finnes nemlig på ei spøkelsesøy, den svarte øya.
Alle øyene i boka er forresten uten veiforbindelse, og dette bidrar til stemningen av ubehag.

lørdag 25. oktober 2014

En dronning jeg gjerne skulle vært

Gollancz, 2012

She had expected weapons of torture in this room, perhaps a collection of knives, stains of blood. But not ruined art arranged on a ruined rug, surrounding the skeleton of a bed. 
He destroyed the sculptures in his rooms. Why?
The walls all around were covered with continuous hangings. A field of grass, turning to wildflowers, then into a thick forest of trees that gave way to wildflowers again, then to the field of grass it had started with. Bitterblue touched the forest on the wall, just to assure herself that it wasn't real, only a hanging. Dust rose; she sneezed. She saw a tiny owl, turquoise and silver, sleeping in the limbs of one of the trees. 
(Bitterblue s. 321)


Kristin Cashore har gjort det igjen. Lagd Fortellerkunst. Et eventyr som gav meg en følelse av å være fullstendig tilfreds, glad, litt trist bare, etter siste side. Og så fikk jeg le litt også til slutt, av en humoristisk navneliste lagd av en av mine personfavoritter, bibliotekaren Death (rimer på "teeth").

Hvilken bibliotekar ville vel ikke hatt nådegaven å lese superfort og huske alt etterpå? 
Eller. Nei. Den slags spesialisering ville blitt for slitsom, og hva med leselysten? Sette seg ned og virkelig kose seg med boka en holder i hendene?

Først litt om handlingen:
Bitterblue er 18 år gammel og dronning i landet Monsea, som fremdeles er preget av de grufulle handlingene faren hennes utførte (og fikk utført) for noen år siden. Etter farens død ble det lagd lover og forordninger som hadde som mål å slette grusomhetene fra folkets hukommelse, så sårene kunne leges. Men Bitterblue lurer seg ut av slottet og oppdager at folket slett ikke har glemt; de forteller historier på vertshusene, og fortrengning viser seg å være en dødelig strategi i møte med sannheten. Begravde ben ligger i elven, malte tepper skjuler mystiske dører, og de verste sårene finnes inni dronningens nærmeste rådgivere.  

Bitterblue kom i 2012, og først nå fikk jeg somlet meg til å bestille den. Kanskje fordi jeg skulle snakke om den oversatte utgaven av den første boka, Graceling (på norsk Katsa), på Ungdomsbokgildet, og kom på at jeg ville vite mer etter å ha lest Graceling og Fire. Heldigvis er ikke leseropplevelsen avhengig av at du leser ei bok nyutgitt. Kanskje tvert imot, siden nye bøker gjerne kan skape for høye forventninger på grunn av all viraken rundt.

Men det som helt klart gir den beste opplevelsen, er å lese bøkene i sammenheng, rett etter hverandre. Jeg hadde altså repetert den første, men ikke den andre. (Ville Knirk sett annerledes på Bitterblue med de to første bøkene friskt i minnet?) Jeg leste heller ikke alt i ett; over 500 sider innbundet på engelsk blir for tungt selv for en erfaren lesehest med mye på programmet, og det gjorde at jeg ofte måtte repetere. Av og til ble navnene mange, og geografien ble litt uklar for meg.

Likevel, boka - og særlig den siste femtedelen (cirka) - var både spennende, magisk og rørende og alt jeg ønsket meg. Slutten var verdig; viktige spørsmål fra trilogien får søkelyset på seg (om ikke fullstendig oppklart) og tråder blir samlet på en god måte. Samtidig åpner Cashore for at mye arbeid står igjen, og det er greit. Jeg tror jeg liker slike bøker ekstra godt, faktisk. Du får en følelse av at fortellingen fortsetter etterpå, at den har et liv utenfor permene.

Bitterblue er en dronning jeg gjerne skulle vært. Et menneske jeg gjerne skulle arvet kvalitetene til. Og hatt hennes venner (ikke til forkleinelse for de jeg har!). Hennes store mål for livet. Den indre styrken, gløden. Mysteriene.
Bare ikke fiendene. Og ansvaret. Og de vonde minnene.

Kudos til Cashore for å unngå den typiske kjærlighetsfellen for fantasy! Romantiske Synne hadde nok de samme tankene om en viss hjelper som Kristine på bloggen Leselyst (spoilervarsel!), men så tenkte jeg: nei, dette er noe jeg ikke trenger å vite. Det er greit sånn. Og kunne Bitterblue vært en like god dronning hvis...? Ja, si det.

Les!
Graceling (Katsa).
Fire (Flamme).
Og Bitterblue, som jeg regner med også kommer på norsk om ikke så lenge.

Og nei. Jeg skal IKKE se filmen Graceling.
Ikke.

fredag 17. oktober 2014

Mannsunderskudd = for få guttebøker?

Gutta leser! Foto: Flickr, Christos Tsoumplekas

Her om dagen ble juryen som skal kåre tidenes norske ungdomsroman presentert. Det er Dagbladet og nettstedet Ubok som har tatt initiativ til dette. Flott initiativ, norske ungdomsbøker trenger alt det fokuset de kan få!

Det eneste jeg reagerte på - med en gang - var kvinneoverskuddet i juryen. En ung mannlig leser (og en fagperson som ikke var tilstede da bildet ble tatt), ellers bare voksne damer (25+?)

Vi er mange kvinnelige fagpersoner på litteraturfeltet, men det fins vitterlig mannlige fagpersoner, entusiaster og ikke minst forfattere av ungdomsbøker i Norge. Hvorfor er ikke de i juryen? (Forfattere kunne for så vidt fått et habilitetsproblem, men flere leser også ungdomsbøker av andre forfattere.)

Så det ser jeg på som et tankekors, og forhåpentligvis vil det ikke gå ut over utvalget av bøker. Jeg regner med at jurymedlemmene er obs og åpne for innspill fra alle lesere og formidlere av begge kjønn.

Men det går også an å gjøre for mye ut av dette tankekorset.

I dag hørte jeg et innslag på NRKs Kulturnytt, hvor forfatteren Erik Fosnes Hansen tar utgangspunkt i denne juryen og på grunnlag av denne kritiserer utvalget av ungdomsbøker for gutter. Han hadde først skrevet om dette på Facebook, og det var nok utgangspunktet for intervjuet. - Det er ikke sikkert at gutter har lyst til å lese om sugemerker og skilsmisser og sånt, mener han. Det fins altfor få bøker med spenning og action som gutter vil ha, sier han.

Så: når det er damer som bestemmer hvilke ungdomsbøker som er gode, betyr det at det stort sett utgis ungdomsbøker som passer for jenter. Har jeg skjønt deg riktig da, Hansen?

Det første jeg irriterte meg grønn over her var ideen om at jenter vil lese om sugemerker og skilsmisser. Det fins fremdeles en trend, den er det ikke å komme bort fra, at mange jenter (særlig i tenårene?) ønsker bøker som beskriver forholdet mellom mennesker, og menneskelige følelser. Men mange jenter elsker jo også thrillere og grøss! - Som barnebibliotekar har jeg litt oversikt over hva jentene leser, så jeg kan uttale meg her. Og de fleste vil ha en eller annen form for spenning! (En kan jo også si: hva skjer med guttene som i hemmelighet vil lese om sugemerker og skilsmisser, hver gang noen sier offentlig at det ikke er mandig nok?)

For det andre lurer jeg på hvor lenge det er siden Erik Fosnes Hansen besøkte en ungdomsavdeling i et folkebibliotek, eller i en bokhandel. Ti år? Tjue år? Sannsynligvis ville han blitt positivt overrasket over utvalget av ungdomsbøker som kommer ut i dag. Her er det flere ulike sjangre og masse spenning, faktisk! Og både kvinner og menn skriver bøker med action som fenger begge kjønn. (Utfordringa er å få flere norske forfattere til å skrive spennende serier og at forlag og formidlere markedsfører dem godt; mye av det mest populære er oversatt litteratur. Hva dette vil ha å si for kåringen i Dagbladet, vet jeg ikke.)

Et aktuelt eksempel er Ungdomsbokgildet, som gikk av stabelen i Drammen i går (mer kommer om det). Her var vi seks formidlere som pratet om fem bøker hver. En av oss var mann, resten damer. Men utvalget var ikke begrensa til typiske "jentebøker" likevel! Og ingen av oss leser bare bøker om sugekyss og skilsmisser. Det ville blitt kjedelig, det.

Vi hadde også et innslag med fire ungdommer som hadde deltatt på Uprisen, hvorav to var gutter og pratet veldig engasjert om sine yndlingsbøker, Gone av Michael Grant og 1920 av Jon Ewo. Og de hadde hatt en kvinnelig skolebibliotekar, så damer ("gamle kjerringer", som det heter så pent i kommentarfeltet til artikkelen om juryen) kan faktisk finne bøker som gutter liker også!

Så mine konklusjoner er:
  • vi trenger flere mannlige formidlere og lesende forbilder! Og de som fins, må løftes fram:)
  • vi damene som formidler i dag kan også finne bøker til gutta!
  • gutta leser faktisk bøker og kan også formidle til andre!
Spre budskapet videre, folkens!









søndag 12. oktober 2014

Baksjå og framsjå: september

Dette kunne sikkert vært mange kyster,
men det er Tenerifes nordkyst.


Den første "ordentlige" høstmåneden, med høstfarger og en rar blanding av varme og kulde, er over. Lesemåneden september skal oppsummeres, akkurat som i august.


Jeg blogget om

Jeg leste 17 bøker, her er noen ord om de jeg ikke fikk blogget om:
  • Sin mors datter av Joy Fielding. Krim som var lett å bli oppslukt av, men dessverre så lett å glemme at jeg måtte lete etter sammendrag på nettet! Tror ikke jeg falt helt for hovedpersonen Amanda, kanskje det er der problemet ligger. 
  • Hr. Penumbras døgnåpne bokhandel av Robin Sloan. Noe så spesielt som en data-thriller fra bokhandelverdenen. Hvis jeg prøver å oppsummere: et gammelt, hemmelig forbund har lagt igjen mystiske spor i et system med bokhyllebøker i en viss rekkefølge. Veldig mye informasjon om datakoding - og om Googles aktiviteter (reklame?) - gjorde at jeg datt ut underveis og egentlig, det må innrømmes, ikke skjønte løsningen på gåten. Tidvis bra likevel.
  • Mummi: Tove Janssons samlede tegneserier, bind 1 og 2. De originale tegneseriestripene med Mummifamilien, først utgitt på engelsk på 50-tallet. Artig å se! Like mye for voksne som for barn; persontyper vi kjenner igjen med problemer vi kjenner til i dag (også) - selvrealisering versus fellesskapsfølelse, problemet med berømmelse, frykt for framtiden osv. - er til både kos og ettertanke.
Tove Jansson/ Cappelen Damm, 2008
  •  Good Without God av Greg Epstein. Denne boka om humanismen bør oversettes til norsk (med litt tilrettelegging for Europa/ Norge)! Den tar for seg humanismens historie helt fra oldtiden og fram til nyere tid; og den skisserer områder av livet hvor også ikke-religiøse mennesker trenger å ta stilling til moral og etikk. Et ikke-religiøst alternativ til de ti budene er et eksempel på de humanistiske rådene Epstein forteller om.
  • Og så noen barnebøker: Gangster-bestemor av komikeren David Walliams, han med Den rikeste gutten i verden; denne ble for søt for meg og manglet snert. Livet er herlig av Guus Kuijer; andre bok om den rappkjefta nederlandske jenta Polleke. Ingen andre barnebøker jeg kjenner til forteller så åpent om en forelder med rusproblemer. Nora får en pappa av Bodil Vidnes-Kopperud (i Leseløve-serien) handler på sin side om ei adoptert jente som får utfordringen å lage en tale til mammas bryllup, med hjelp av sin nye pappas band. Fin bok. Krokodilletyven av Taran Bjørnstad og Christoffer Grav skiller seg ut i et ganske stort format, en fortellingsbok hvor en ensom gutt som det meste går galt for finner en voksen venn på et museum, etter å ha stjålet en babykrokodille. Selv om jeg ikke trodde helt på den helsvarte tilværelsen til gutten, tror jeg boka har noe for seg.
    Før månedsskiftet fikk jeg også lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, ei ny bok som tar utgangspunkt i en hverdagssituasjon og lager morsom fantasi utav den. Likte denne, som jeg vel har likt det meste av forfatteren! 
Ved månedsskiftet hadde jeg lest 164 bøker siden nyttår, full liste finner du her.

Good Without God er helt klart en nyttig bok for meg personlig, men vet ikke om jeg kommer til å ha en passende kategori i videoen Best i 2014. Vi får se!

Hva skjer i oktober?
  • Jeg har lest Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson, som handler om... ja, igrunnen det tittelen forteller. Hva skjer når en får vite at en familiemann som en elsket og respekterte var en krigsforbryter og krigshisser? (Her kommer det ganske sikkert et innlegg!) Akkurat som Kristin Storrusten ble jeg full av følelser - og tanker - mens jeg leste, og jeg syns Jackson får flettet fakta inn i den personlige fortellingen på en ypperlig måte.
  • Litt på grunn av Bokbloggerprisens fokus på nyere norsk litteratur kikket jeg igjennom karusellen med nye bøker på jobben og tok med meg et par-tre romaner hjem. Jeg har lest Kardemommeloven av Ellen Mette Finsveen (kjærlighetsroman som var feelgood med en litt rar ettersmak. Kanskje jeg skriver mer senere!) og håper å få lest de andre to om ikke så lenge.
  • Ellers har jeg blant annet rukket å lese om både "sjekkeeksperter", onkel Laurits (Johnson) og kristne ungdommer. Bredt spekter. 
  • Allerede på torsdag (16. oktober) skal jeg være med som bokprater på Ungdombokgildet i Drammen. Det blir kjempespennende, og jeg gleder meg! Fem ungdomsbøker fra 2014 vil bli presentert av undertegnede den dagen - og også et par dager i Oslo og Vestfold før jul. Deler av gildet vil bli lagt ut på nett, og jeg tror det kommer til å bli streaming av gildet samme dagen. Stikk gjerne innom!

lørdag 4. oktober 2014

Det vi jenter liker. Bla bla på en lørdag

I dag kjøpte jeg faktisk med meg hjem to jenteblader fra dagligvarebutikken, Topp og Julia. Bare for å se hva (mange av) jentene som vokser opp i dag leser og er opptatt av.



For å si det sånn, begge er ROSA. Fokus på utseende, kjendiser og forbruksartikler, med de obligatoriske popstjerneplakatene. Bladene forteller i tekst at det er viktig å være seg selv og at utseende ikke skal være det sentrale for selvbildet, men bildene av velkledde og stylede kjendiser og tips til bling og smakfulle leppepomader sier noe helt annet. (Og flere av leserne ber om mer sminketips og kjendisstoff.)

Men bladene var på samme tid fascinerende lesning, og svarene i spørrespaltene gir grunn til optimisme for den unge generasjonen som opplever et veldig press (12-åringen som er den eneste jenta i klassen med ubarberte legger, 13-åringen som lurer på om hun skal ha sex med kjæresten sin, fordi han har så lyst). (Uttrykket "seksuell lavalder" nevnes forresten ikke...)




Av de to bladene er Julia helt klart mest variert temamessig og mest variert i formen; jeg likte det best og ville nok også gjort det som 12-åring. Det har flere interessante spalter om for eksempel miljøvern, det har tips til gode apper og brevvenn-annonser, samt et realistisk fokus på kjendiseri (sykdommer hos et utvalg kjendiser - visste du at Daniel Radcliffe sliter med hodepine som ikke har med sikksakk-arr å gjøre?) Pluss også for et fengende tegneserieblad som følger med hovedbladet.

MEN hva i all verden har et intervju med et synsk medium i et jenteblad å gjøre? Hvor journalisten går fra intervjuet med en opplevelse av å ha fått vite akkurat det hun trengte? Er det bare vi jenter som tror på sånt? (Bonus for at bladet skriver i en boble at det fins ulike synspunkter på det overnaturlige og spør "Hva tror du?"; men...)





Apropos:
- Symptomatisk nok måtte jeg igjen inn i "manneavdelingen" på Drammen stasjon for en uke siden for å finne et tidsskrift jeg var interessert i (Humanist). I "dameavdelingen" stod det som vanlig blader om interiør, mat, kropp og helse, mote, bryllup, familie, kjendiser og - det overnaturlige.

Det er det vi jenter liker, nemlig.

Fins det flere av kvinnekjønn som opplever slikt som provoserende? Hva kan vi i så fall gjøre? Og er du mann og leser dette innlegget, hva syns du om slik oppdeling i "lesekjønn"?

fredag 26. september 2014

Ett sekund om gangen

Mangschou, 2014

Til slutt sier Ella: 
"Hedvig, jeg klarer det ikke."
"Greit," sier jeg. "Jeg kan lete."
Jeg sitter av hesten og binder tøylene rundt den ene portstolpen. Ella tar fram en pakke tørrfôr og rekker meg den. 
"Rist med denne," sier hun. 
Så går jeg rundt i hagen og rister på pakken med kattemat så det skrangler og roper: 
"Kringlan, Kringlan! Pus, pus, pus."
Jeg føler meg dum. Jeg er redd også. Det begynner å bli mørkt, og foreldrene til Ella ligger døde inne i dette huset som ser så koselig og fint ut. Og Ella. Jeg er redd for hvordan Ella har det. Tenk om hun sitter på hesten og blir helt ødelagt mens jeg går her og roper på en katt som ikke finnes?
(s. 124)

Enda en postakopalypse, en roman om det som skjer etter Den store katastrofen.
Ei ung jente, Hedvig på tretten, alene i en død verden.

Hvordan skiller denne boka seg ut fra mengden av dystopier og katastrofebøker?
Ved å beskrive psyken til den overlevende på en veldig ærlig og realistisk måte.

Fortvilelsen rett etter at hun har forlatt foreldrene og lillebroren i hjemmet, døde av en mystisk sykdom som alle andre. (Denne sykdommen forblir mystisk i løpet av boka.)
Apatien.
Det brustne håpet.
Dette at hun har lyst til å flykte langt, langt vekk, men ønsket om praktisk overlevelse slår inn, og selv om hun ikke aner noe om gårdsdrift, vet hun at dyr er den eneste sjansen hun som menneske har til å leve på sikt, så hun gjør gården til sin base. Finner bøker (!) om dyrehold og gardsdrift, lærer seg å melke, utfordrer sin egen redsel for hester, fyrer opp i vedovnen. Men er fremdeles redd. Bare hardt arbeid kan holde håpløsheten unna.

Og midt i dette kjenner hun på dårlig selvtillit. En selvforakt som for en stor del stammer fra tiden med "bestevennen" Lydia. Ja, jeg skriver ordet i parentes. For det ser ut som om denne jenta, som nå sannsynligvis er død etter at hun skrev en melding om feber, har ødelagt mye inni Hedvig. Hedvig har blant annet spart på en video på mobilen hvor Lydia filmer hennes klumsete forsøk på å ri, med latter og "Herregud" som lydspor. Det eneste Hedvig har fått ros for er at hun er tynn. Og jeg kjenner hvordan jeg, som ser på meg selv som en hjertelig person, er sjeleglad for at denne jenta er borte. At Hedvig kanskje kan få begynne å stole på seg selv, som en fin, verdifull og flink person.

Så kommer Ella, og Hedvig er ikke alene lengre. Og heldigvis, heldigvis, hjelper hun også til med å bygge opp Hedvig følelsesmessig. Gi henne en følelse av å være viktig og forstått. Selv om det å plutselig ha en annen jente å forholde seg til, overleve sammen med, sammenligne seg med, er en utfordring. Det å ha noen i nærheten som håper så mye på andre livstegn at de "glemmer" å bare overleve ett sekund om gangen. Og ikke minst: det å vite at denne andre jenta har opplevd å være nær en kjæreste, kysse ham,  en nærhet som Hedvig aldri, aldri vil oppleve. 

Eller?

Jeg sier ikke mer! 

Sofia Nordins bok Ett sekund om gangen er den første i en trilogi. Den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Vel er bokhaugen med dystopier høy - men vil du ha det jordnært og samtidig følelsesmessig intenst i en fortelling om vennskap, kan dette være boka for deg.

tirsdag 23. september 2014

Lesehest på Sørenferie - og noe litt mer nordlig

Jeg har nettopp vært på min første Sydenferie noensinne, nærmere bestemt ei Tenerife-uke sammen med ei god venninne. Eller kanskje det burde hett Sørenferie? Det spør jeg meg etter å ha varmet opp før avreise med boka Syden av Are Kalvø, spekket med hans vanlige tørre humor men også med funderinger til ettertanke: hvorfor er det så harry å reise til Syden? Hvorfor bør en egentlig ikke som "middelklasseinnbygger" skryte av å ha vært der, selv om så mange nordmenn har det? Og hva er det egentlig med det skillet?

Shortsskiljet er skiljet som tel. Det er skiljet som viser kor flink Syden-turist du har vore. Det var skiljet eg tok med meg heim etter min første Syden-tur. Heim, der eg visste at eg hadde ein shorts som var litt mindre enn den shortsen eg hadde brukt på ferie. Slik at skiljet faktisk viste over shortsen. Så var det berre å vente til det var varmt nok heime til å gå ut i shorts og sette seg og vente på at nokon skulle kome forbi, nikke anerkjennande og spørje:
Vore i Syden?
Så kunne eg svare, med mina til ein verdsmann, som om det ikkje var noko å mase med, som om dette skiljet ikkje var noko eg hadde slite for:
Ja. Ein liten tur berre.
(Syden s. 103)

Gyldendal, 2003


Jeg fant ut at jeg likte Tenerife, i det minste. Det var herlig å
1) bare koble av, ha fullstendig ferie. Jeg klarte nesten å la være å oppdatere meg på verdens elendighet (les: nyheter), og siden Facebook og Outlook gjorde seg vrange på hotellpcen, og wi-fien til mobilen ikke virka, slapp jeg å logge meg inn der. (Merkelig hvordan en lett havner i fella hvor en bare MÅ vite det siste.) Vi levde som i en boble, og det var rett og slett deilig.
2) slikke sol og iskrem og bade i blått vann. Det vanlige.(Med skille!)
3) oppleve en helt ny kultur som føltes både genuin og turistaktig på en gang. Høre spanske gloser hver dag og prøve seg på noen selv (la quenta por favor? uttalt en smule feil, men regner med de blir sjarmert av alle ærlige forsøk), se salamandre pile over stener her og der, prøve lokal mat, høre de mektige bølgene slå mot en svart strand. Og så videre. Mange inntrykk å ta med seg.



Ble det noe lesing, da?
Jeg strevde litt etter at jeg var ferdig med boka som jeg leste ferdig på flyet sydover, Just like fate av Cat Patrick (tatt med fra bokbloggertreff-bord etter tips fra Ann Kristin, se nedenfor). Hadde jo ikke tenkt å ha med meg noe særlig med bøker i bagasjen! Så fram til venninna mi den siste dagen tipsa meg om "hotellbiblioteket" hvor en kan bytte ut bøker på ulike språk, prøvde jeg å klare meg med et tysk vitenskapsmagasin, en utgave av The Sun (lette nyheter...) og ellers bare "tanketom" solslumring. Kjøpte også et turisthefte om Puerto de la Cruz (byen "vår") og ei lita bok om kanarisk historie og mytologi som jeg leste ferdig ganske fort.

Fra hotellbiblioteket fikk jeg med meg to bøker, den første lest ferdig på flyet tilbake og den andre første kvelden hjemme (gårsdagen, med te og varmt pledd til trøst i høstkulda):
  • Europa blues av Arne Dahl, en krim som jeg begynte å like etter hvert som jeg vente meg til det bilderike språket. Eller, jeg vente meg aldri helt til det, men klarte å glemme det. Tema: moderne menneskehandel og eksperimenter under andre verdenskrig - og mer generelt, hva materialistisk tenking gjør med dagens mennesker.  
  • The Saddest Girl in the World av Cathy Glass. Bygd på en sann historie, forfatterens, om hvordan hun ble fosterforelder til ei tiårig jente som den første tiden bare så ned for seg og ikke sa ett ord. Etter hvert ble det klart at hun hadde opplevd ti år med mobbing i familien, særlig fra moren, som er en av de som ikke burde hatt barn. Det er vanskelig å forstå at noe slikt går an, at slike typer oppvekst finnes. Boka var lett å lese og ikke veldig godt skrevet; den hadde blant annet en del gjentakelser som jeg ergret meg over (f.eks. "my heart went out to...") og ble til tider litt for feelgood for min smak, men det som sitter igjen er følelsen av dyp respekt for arbeidet de legger ned, de som hjelper barn i krise.

  • Den uka vi var i Puerto de la Cruz var det faktisk litteraturuke der. Det kunne vi lese ut av noen plakater som stod i sentrum. Men alle forklaringer var på spansk (i Norge ville de vel vært på norsk, må jeg innrømme...), så det ble ikke noe av at vi besøkte arrangement. Men jeg fikk en liten tur innom folkebiblioteket (Biblioteca Tomás de Iriarte) midt i sentrum. Det var lite i bredden (riktignok i flere etasjer), men veldig åpent og lyst og innbydende. Og da jeg spurte venninna mi hvordan bibliotekaren i første etasje hadde bedt henne gjøre ferdig spising utenfor, sa hun at denne var det hun tenkte på som en typisk barnebibliotekar, litt sånn unnskyldende for ingen mat inne-reglene og blid og lite hysj-hysj. Det må jo være en bra attest!

    Nordlig inspirasjon også

    Før Tenerife deltok jeg på bokbloggertreff i Oslo lørdag 13. september, det må også nevnes.

    Høydepunktet var nok utdelinga av Bokbloggerprisen 2013. Det tok litt tid før jeg skjønte at det faktisk var selveste Siri Pettersen (forfatter av Odinsbarn), Lisa Aisato (skaperen av Fugl), Agnes Ravatn (Fugletribunalet) og Ruth Lillegraven (Urd) som satt ved bordet bare noen meter fra meg! Ravatn vant prisen for "Beste roman" og Lillegraven "Åpen klasse".

    Flere bloggere har skrevet mer utfyllende om treffet, for eksempel minglende Elliken (tusen takk for godord:)) og Belinda. Akkurat som Elliken (Eli) ble jeg også inspirert av Lillegravens dikt om Herbjørg Wassmos nyeste roman, og fikk lyst til å lese den.
    Jeg fikk også med meg en retorikkdebatt på med Finn-Erik Vinje og Hans Olav Brenner på Last Train. Bokbloggertreffet var nemlig lagt til Oslo Bokfestival, må vite. Bokbord ble besøkt om morgenen og i småpauser.

    Om kvelden var vi tre bokbloggere som så The Maze Runner: I dødens labyrint på kino.
    Nå er boka kjøpt inn til biblioteket!

    En lesehest hviler aldri... eller nei, av og til.
    I Syden, så. 

søndag 7. september 2014

Baksjå og framsjå: august (med noen unnskyldende betraktninger)


En venn av meg ga meg et råd da jeg fortalte at jeg ville lage en ny blogg i tillegg til denne: husk at det kan bli vanskelig å vedlikeholde flere blogger.

Jeg avskyr å selv lese unnskyldninger på andres blogger, jeg vil bare lese gode innlegg, så på forhånd unnskyld! Unnskyld! Men. 

Bims lurer på hva som er så forferdelig viktig å få sagt at jeg
må bryte opp et oppsummeringsinnlegg. Makan.


Jeg vet ikke hvor mye ekskristen-bloggen har hatt å si for det at aktiviteten har gått ned her på Lesehest-bloggen. Den har aldri vært ment som jobb, men etter hvert har det nok føltes slik, så irriterende samvittighetsfull som jeg er. Det er akkurat som om bøker jeg har lest ser på meg med sure blikk hvis jeg ikke skriver om dem. (Har vi inngått en kontrakt eller noe?) Og så ser jeg tilbake på de første innleggene mine, da jeg virket tent og uredd og mer kreativ i skrivinga, og blir en smule trist.

Men tida går, mange aktiviteter i hverdagslivet fyller opp, og ting skjer i livet som krever ettertanke og som gjør det vanskelig å konsentrere seg om bøker og skriving om bøker.

Slik er jo bare livet!

Likevel, jeg holder fremdeles på på denne adressen, og baksjå og framsjå-innleggene har, som før nevnt, blitt en hjelp for meg. Hvis ikke jeg skriver noe annet, så har jeg iallfall dette. Glemmer jeg bøkene jeg egentlig hadde tenkt å skrive inspirert og fortruffent om, så får de noen ord her. Ellers kommer det jo av og til oppdateringer på Facebook

-

Unnskyldning ferdig. Her kommer oppsummeringa for august! (Her kan du se oppsummeringa for juli.)

Jeg blogget om

Jeg leste ut 15 bøker i måneden, og siden arbeidsåret på biblioteket er i gang, ble det en del ungdoms- og barnebøker. 
  • men først en illustrert roman, ei ebok som jeg lastet ned til Kindle på den nye smarttelefonen min (ja, jeg har endelig gått til det skrittet): Hyperbole and a Half av Allie Brosh. Den er så søtt og genialt barnslig tegnet at jeg bare må gjengi headeren på bloggen det begynte med. Men det gjennomgående temaet er - trass i mange fiffig beskrevne episoder hvor selvironien aldri er langt borte - alvorlig. Det handler om det å leve et liv hvor en som oftest er enten hyper eller depressiv. Hvordan funker det? Jeg gikk faktisk igjennom mange forskjellige følelser selv ved å lese denne boka.
Allie Brosh, Hyperbole and a Half
  •  så leste - og hørte - jeg Kjærlighetens lov av Laura Esquivel. Funnet i en rydderunde på biblioteket. Syntes med en gang den virket litt spesiell og dermed potensielt interessant. En cd med klipp fra opera og latinomusikk fulgte med baki boka; den skulle en sette på innimellom hvor fortelleren la opp til det. Klippene var ikke bare musikk; det hørtes av og til et skrik eller en bildur eller lignende, som nok skulle passe inn i handlinga i boka uten at jeg helt fant ut av hvordan. Og så skulle en danse til latinosangene, for å riste kroppen litt løs. Selve handlinga hadde et science fiction-plott, hvor heltene forflytter seg fra planet til planet og hvor "sjeler" flytter seg fra kropp til kropp. Tegneserietegninger var satt inn her og der som en kommentar til og delvis illustrering av teksten. Etter hvert ble jeg veldig forvirret og klarte ikke følge med i hvem som var i hvems kropp; men jeg fikk med meg det jeg mener var hovedbudskapet: ikke døm noen før du har vært i deres situasjon og følt den på kroppen. (?) Så, tidvis interessant, ellers mest rar. 
Omnipax, 2014

Så var det ungdomsbøkene:
  • Den grønne sirkelen av Stefan Casta. Denne svenske dystopien kom på kulturfond til norske folkebibliotek, og jeg syntes i starten den så spennende ut. Jeg ble fascinert av personifiseringen av ukedagene som romanen startet med, selv om dette ikke ble fulgt opp eller forklart senere. Men boka ble litt langdryg, og jeg stusset veldig over enkelte grøsserelementer som ikke passer inn i en ellers "realistisk" dystopi. Eller. Hele boka hadde et drømmeaktig preg, vil jeg si.
  • Ting vi gjør for LOVE av Torbjørn Moen. Dette var noe helt annet. En slags kjærlighetshistorie som faktisk foregår - store deler av den, kanskje hele, det er litt uklart - i hodet til hovedpersonen. Samtidig ser en forsøkene hans på å overbevise folk rundt seg, blant annet klassekamerater, om at den deilige dama han ble forelsket i faktisk på kino faktisk har blitt sammen med ham. Overdrevent romantiske passasjer får en dreven leser til å skjønne at det er dagdrøm det er snakk om. Og ingen uskyldig dagdrøm, nei, men en gal ung manns dagdrøm. Boka er ganske kort og lettlest i språket, men ikke lettfordøyd.
  • Ingen vei tilbake av Michelle Gagnon er andre bok i en spenningsserie; den første boka kom også på kulturfond i januar og var så bra at fortsettelsen måtte kjøpes inn. Her er det ekte action-spenning hvor ensomme ungdommer, med hackereksperten Noa i spissen, samler seg i kampen mot et nådeløst forskningsfirma. Firmaet driver eksperimenter på bortførte ungdommer, og Noa klarte såvidt å flykte... etter en operasjon som har endret henne uten at hun helt vet hvorfor. Personene har historier det er lett å bli engasjert i.
  • Trollskallen av Alexander Løken, en trollhistorie fra norske skoger og med handling fra et alternativt, magisk 1800-tall. Jeg likte plottet, og personene var fascinerende, men jeg syns at forfatteren har en del igjen på beskrivelser og et språk som skaper spenning. Litt for flatt for min smak.
Flukten, nevnt før!

  • Barsakh av Simon Stranger. Spennende å lese denne bare noen uker før jeg selv skal til Kanariøyene; de viser et dystert bilde av virkeligheten milelangt fra turistbrosjyrene. Jeg satt faktisk med boka i hendene og tenkte: hva hvis jeg er ute og går langs kysten i løpet av ferien og plutselig ser en båt full av utsultede flyktninger ute i havet? Hva ville jeg, Synne, gjøre? Ville jeg svømme ut og redde menneskene, som tenåringsjenta Emilie? (Med min svømmetrening: nei, men det er ikke poenget, er det vel?) Simon Stranger er en engasjert forfatter, og bøkene hans om Emilie og Samuel - en tredje har nettopp kommet, til strålende kritikker - bør leses.
  • Den første barneboka jeg leste i august var grøsserboka De takknemlige døde av Benni Bødker. Den danske forfatteren har lagd flere lettleste spenningsserier for barn de siste årene, og dette er den første i grøsserserien Infernus - om en ung demonutdriver som her må frigjøre en landsby. Jeg syns det er vanskelig å vurdere slike lettleste og dels masseproduserte bøker annet enn ut fra spenningsfaktoren, og jeg tror nok den vil være ganske spennende for målgruppen. (Merker dere engasjementet?)
  • Da er Villheks-serien av Lene Kaaberbøl en helt annen sak. Her er det kvalitetsspenning for cirka 9 år og oppover! Jeg har nå lest de fire første titlene; den femte er også i salg på norsk. Kampen mellom gode, dyrevennlige hekser og onde, hevngjerrige hekser er det som skaper spenning, til dels en ganske grøssete spenning med forbannelser, blodsofre, trollstier (villveier) og forhekselser... og mer sjarmerende ting, som min yndlingsfigur Ingentingen.
Samlaget, 2014
  • Coolman og Kai av Bertram & Schulmeyer har jeg ventet på lenge, helt siden forlagsredaktøren i Samlaget fortalte at ei morsom, pingle-aktig bok skulle oversettes fra tysk til nynorsk. Nå er den første boka i serien her, og jeg har lest den, og må innrømme at jeg ble skuffet. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne skrive noe annet! Karakteren Coolman er en slags Skybert for eldre barn, og det er han som skaper eller forverrer de forsøksvis morsomme situasjonene, men det blir rett og slett litt for barnslig når jeg tenker på målgruppen for En pingles dagbok (Kinney). Kai er en sær, mobbet outsider mens pinglen Greg Heffley er en usympatisk feiging, og en kan spørre seg hvorfor den sistnevnte skal være den store helten i bokverdenen. Men. Kanskje jeg burde lese boka en gang til og gi den en ny sjanse? Er det andre som har innspill på det?
  • Etter årets kasseringsrunde på biblioteket fikk jeg med meg hjem bildeboka Synne begynner på skolen av Liv og Haakon Sandberg. Interessant gjensyn med gjengen fra To hus tett i tett! Jeg lette forgjeves etter et videoklipp å sette inn her, men fant bare dette innslaget fra NRK om Haakon (alias farfar), hvor TV-serien også er nevnt.
  • Supersommer av Nina E. Grøntvedt ble hørt på lydbok, en ganske sjelden foreteelse i Synnes dagligliv. Lest av forfatteren. Tredje boka om Oda, som er heeeeelt ærlig i dagboka si, og som havner opp i merkelige og litt pinlige - og triste - situasjoner, denne gangen på grunn av kjæresteri. Hva SKAL denne trettenåringen gjøre når hun får sin første kjæreste på sommerleir, men egentlig har en kjæreste (eller noe) hjemme? Og for å si det med vår helt, litt omskrevet: hvorfor kan ikke folk bare si hva de mener, i stedet for å bare se rart på meg og tro at jeg forstår hva de mener?
    Kommunikasjon er kjempeviktig, men å, så vanskelig. Selv for en lesehest som har levd tre ganger så lenge som jenta i Grøntvedts serie.
Alt i alt: fra januar til august leste jeg 147 bøker (se full liste her).

Hva kan komme med i videoen "Best i 2014"?  Det må bli Hyperbole and a Half, som fagbok eller grafisk roman. Bøkene til Lene Kaaberbøl kommer høyt opp på lista. Flukten, kanskje? Ellers var det ingen som helt klart skilte seg ut.

Hva skjer i september?
Jeg har snust litt på flere bøker og blant annet lest deler av en roman om kvinnelige soldater i Israel. Boka til Marte Wexelsen Goksøyr er ferdiglest. Ellers koser jeg meg med Good without God av humanisten Greg Epstein. Og så gleder jeg meg til bokbloggertreff i Oslo om bare seks dager til. 

God lesemåned!