Baksjå: april (del 1)

Viktig med renslighet 
når en er forkjøla...

 April var: 

• innledet med sosial påskeferie i Lyngdal og avsluttet med ensom forkjølelse hjemme. Endelig har jeg også tatt testen for COVID-19, og den var heldigvis negativ.  
  
  
• masse skjermtitting og boklesing, heller enn trening og sosiale krumspring! Litt i sammenheng med punktet over. Jeg så blant annet de to første sesongene av His Dark Materials, som bygger på Philip Pullmans fantasyserie. Ellers mye små-serier.
  
  
• et lite matkurs, en kaffekopp med ei venninne og ellers litt tilfeldige småprater lyste opp tilværelsen.

Jeg blogget om: 

ingen ting utenom oppsummeringsinnlegg. Tungt nok med litt mindre energi i kroppen! 

Jeg leste ferdig: 

3 fagbøker for voksne, 3 krimbøker, 1 novellesamling, 1 roman. 5 tegneseriebøker, 5 barnebøker, 4 ungdomsbøker - i alt 22 bøker! 

Jeg reiste langt og vidt og fikk flere gode leseropplevelser.

 

Mest for voksne 

Kagge, 2020

Jeg reiste til landene rundt Himalaya i Høyt av Erika Fatland. Tjukk bok, men fascinerende lesning. Jeg tar hatten av for Fatland som turte å gjennomføre denne turen alene. Og som stadig spurte, lette etter personene med en historie å fortelle. En konge som bor på grensen mellom to land. Ei levende "gudinne". Litt mer vanlige folk med stolte tradisjoner. Eller litt sprø regler. Eller et liv i dyp fattigdom. I krig for frihet. 

Jeg leser nyhetene om korona på Mount Everest, og om spredningen av viruset i India, og kjenner det ekstra nært fordi jeg har lest denne boka. 

Cingulum, 2021

A propos virus: jeg leste den ganske lettleste, samtidig innholdsrike situasjonsbeskrivelsen En sykepleiers hverdag av Anders Christoffersen. Bortsett fra dramatiske fjellturer i Sør-Amerika holder vi oss her i det mer hjemlige, likevel dramatiske. Sykepleierhverdagen på intensiven. På fødeavdelingen. I akuttjenesten, i ambulansen. Stresset, det store ansvaret. De sårbare og av og til aggressive pasientene. Og hjelpen i en liten prat og en ballongdyr-sesjon. 
Litt mye fokus på tryllingens helbredende virkning. Ellers veldig fin introduksjon til sykepleierhverdagen. 

La oss prate mer sammen av Venke Knutson handler både om folkesykdommen

Aschehoug, 2021

ensomhet og om hvordan prosjektet "Skravlekoppen" - som ville bøte på denne - ble til. Det startet med Knutsons egne opplevelser med å bli møtt av og sett av naboer i en ny og vanskelig livssituasjon. Anbefales!
Og ser du en hvit og grønn skravlekopp på en kafé, kan det kanskje være en idé å sette seg ned med den, åpne opp for nye møter?  

Gyldendal, 2016

Maestro, Hjerteknuser og Død manns tango av Geir Tangen - en avsluttet krimtrilogi som må leses i riktig rekkefølge. Fortelleren refererer nemlig til tidligere saker og løsning på gåter i bok 2 og 3.

Bøkene foregår i Haugesund og omegn, men visstnok en ekstra mørk versjon av byen. Politietterforskeren Lotte Skeisvoll og journalisten Viljar Ravn Gudmundsson har hver sin fortid i området, minner og hendelser som dukker opp og puster dem i nakken. Viljar tenner lett og er nysgjerrig, mens Lotte alltid skal ha kontroll til fingerspissene. Dette skaper både framgang og komplikasjoner i etterforskningen. 

Første boka, Maestro, slutter med en helt genial vri. Bok 2 og 3 er mer typiske krimthrillere, men med mye dramatikk og intens fare for hovedpersonene. Du som leser bør ikke... nei, jeg røper det ikke. 

Cappelen Damm, 2020

En lykkelig gift mann er ei novellesamling av Odd Klippenvåg med kjærlighet som hovedtema. Personene opplever noe nytt og ofte uventet som gjerne får dem til å se på sine egne mellommenneskelige og familiære forhold på en ny måte. En mann finner ut at kjæresten har en skjult side. En annen at søsteren hadde en grunn til å flytte til Danmark. En kvinne at romanse også finnes utenlands. 

Jeg gråt da jeg hadde lest den siste novellen. Den skilte seg ut med et helt ordinært tema (demens), men skildret på en sånn måte at en virkelig kjenner hva det dreier seg om. 

Solum Bokvennen, 
2020

Den fremmede av Jacques Ferrandez er tegneserieversjonen av Albert Camus' klassikerroman. 

Camus skrev romanen som sin første i 1942. Den handler enkelt fortalt om en ung mann i Algerie som havner i fengsel etter et drap. Veien dit har vært fylt med det han kaller tilfeldigheter, og det virker ikke som om noe som skjer eller noe han selv gjør går inn på ham. Denne tilsynelatende likegyldigheten - en slags nihilisme - er med på å bygge opp under påtalemaktens påstand om at hovedpersonen er et dårlig og farlig menneske. Han blir dømt til døden.

Gjennomgangssetningen er "jeg vet ikke" eller "det er det samme for meg". Jeg merker at jeg blir sint av likegyldigheten til den unge mannen. Likevel framstår han stort sett som vennlig og med en viss etisk sans. Det er bare det at den bygger på en nytteetikk - hva vil gi best utfall? Og er det da en god etikk?
Hva Camus selv mente om subjektiv moral og mening, kan du lese mer om i denne artikkelen fra humanist.no.

Boka utfordret meg på mine egne verdier. Hvor kommer de fra? 

Her er et utdrag fra en tegneserieside, så du ser litt av stilen. En realistisk strek, avdempede farger som på ett vis speiler tematikken.

Gyldendal, 2018

Jeg avsluttet måneden med Søsterklokkene av Lars Mytting. Nå som den nye boka har lange ventelister på biblioteket, tenkte jeg at det var på tide å finne ut hva all viraken handler om. Hvorfor er denne boka så bra? 

Å, det er mange grunner. 
Den kiler i gamle leseminner om bygdefolk som satser alt på kjærligheten, som Folket på Innhaug og Den fjerde nattevakt.
Den føles som en ny klassiker.
Den har et innslag av det mytiske.

Den inneholder i tillegg fascinerende beskrivelser av ei brytningstid i Norge og Europa. 

I starten får en vite at bygda handlingen foregår i, er veldig avsides. En skjønner at dette skal endre seg. Og det kommer personer inn i bygda som er katalysatorer for endringene, men i tillegg er det særlig ei ung lokal kvinne som lengter etter noe mer og som bidrar til det som skjer. Hun vet hva tradisjonene er verd - i form av nettopp Søsterklokkene - og vil spare på dem, men hun vil også ut og opp og vite hva som skjer i verden.  

Jeg lånte først og fant så ut at jeg måtte kjøpe - både denne og fortsettelsen Hekneveven.

Siste delen av krisevloggen

Her ser du de to siste videoene fra krisevloggen min. Den ene viet en gåtur, den andre og siste ble ei oppsummering av både tida som har gått og vloggen. 

Håper alle har hatt en grei pinse. Jeg koste meg blant annet med den splitter nye boka fra Dødslekene-universet: En ballade om sangfugler og slanger. Veldig fascinerende. 

Krisevlogging, del 10...og litterære oppdateringer!

Her er video nummer ti.


Leser du noe for tiden, eventyr eller andre ting?

Jeg leser mest fakta. Er nettopp ferdig med Høyhastighetslandet: historier fra det moderne Kina av Rolf Melheim og Morten Stensby. Fascinerende reise inn i et Kina fra fjern og litt nærere fortid, en tankevekker i disse dagene. Vi fikk en prat om kommunisme og kapitalisme på jobb i dag!

Ellers leste jeg endelig tegneserieklassikeren Maus av Art Spiegelman. Jeg visste at den skulle handle om jødene under andre verdenskrig, men ante ikke at den kom til å handle så mye om tegneren og hans forhold til faren - som han ett sted omtaler som et typisk eksempel på karikaturen den pengegriske jøden.
Hva gjorde faren hans for å overleve? Noe vil en kanskje synes er på kanten av det moralske. Smøring, rett og slett. Men hvem vet hvordan en selv ville reagert under så desperate livsforhold?

Det er uansett på tide å oppdatere lista mi over det jeg har lest så langt i 2020.

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.

Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017

Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018

Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon. 

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?

Mørke

Samlaget, 2019

 
Jeg pleier aldri spørre etter leseeksemplar fra forlag. Ofte går forlagseposter meg hus forbi. Men en omtale festet jeg meg ved i eposten fra Samlaget for noen uker siden: Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. Såpass spennende syntes jeg dette hørtes ut at jeg sendte en forespørsel om leseeksemplar. Nå har jeg lest boka - to ganger - og er endelig klar til å skrive noen ord.

Det første som slo meg da jeg hadde boka i hånda, var hvor godt den lå der. Den er liten, lett og hendig. Ikke mange sidene: 155. De beste bøkene er de som klarer å gi en fullgod opplevelse på liten plass.

Boka er også lett å lese. Setningene er korte og språket levende. Av og til pyntet med poesi av ulike forfattere.

Men lett betyr ikke overfladisk. Innbakt i en personlig rammefortelling hvor forfatteren reiser til Finse før jul for å konfrontere sin mørkeredsel, får vi både dype fabuleringer og spennende fakta om nettopp mørket. Hva er det, vitenskapelig sett? Hva symboliserer det i kulturen vår? Hvorfor blir vi redde i mørket? Hva gjør mørketid og midnattssol med oss? Og hva er mørket godt for? Hvordan påvirker det kroppen vår? Og hvordan kan kunstig lys endre kroppene og sinnene til både folk og fe på en negativ måte?
Og så et viktig spørsmål som forfatteren stadig sirkler rundt: kan vi begrense og stoppe det kunstige lyset som er på frammarsj her på jordkloden? Her kommer Sandberg med eksempler på byer og land som har tatt opp kampen mot lysforurensningen.

Parallelt med Sigris overnatting alene på fjellet i fastlands-Norge får vi innblikk i livet til Christiane Ritter, kona til en fangstmann på Svalbard som fikk prøve å bo i en liten hytte på det isolerte Gråhuken en sommer og vinter på 1930-tallet. Fru Ritter var godt vant der hun kom fra i Böhmen, og mange advarte henne om at dette ikke ville gå bra. Flere hundre mil til andre mennesker. Ingen kultur. Et skummelt vær. Og så ekstremt mørke - ingen sol over horisonten på flere måneder.
Den parallelle fortellingen om Christiane er godt fordelt utover i boka og gir ekstra perspektiv til de ulike emnene. 

Sigri Sandberg bodde selv på Svalbard i flere år, men måtte flytte sørover i Norge fordi mørketida ble for ekstrem. Men vinterkulde skremmer henne ikke, noe flere bøker om vinteraktiviteter og polarhistorie vitner om. (Mer om forfatterskapet finner du på forfatterens hjemmeside.)

Jeg har et utdrag til dere. Muligens en liten spoiler, men det er så fint at jeg må dele det. Etter flere harde netter hvor Sigri har kjempet mot redsel og uro, får hun en "åpenbaring" inne i hytta og blir stille, bergtatt (side 139):

Eg fyrer i omnen. Les og skriv til klokka blir kveld. Og gjer meg klar til ny natt, er ikkje så redd no, men får ikkje sove likevel. 
For eg klarer ikkje lukke auga no når stormen har stilna og skyene er borte. Eg har teke med meg dyna ut i sofaen og ser på månen, som kjem opp over fjella i aust. Han er stor og gul no når eg ser han i høve til fjella. Men når han slepper taket og byrjar nattehimmelvandringa, blir han mindre og kvitare, men stor likevel. Han vandrar sørvestover og skal gå ned i vest. Eg ser på heile vandringa, i timevis, gjennom dei store vindauga. Eg klarer framleis ikkje lukke auga.

Jeg ser selv litt annerledes på mørket nå. Reagerer faktisk på at det blir så tidlig lyst ute! Om ei uke stiller vi klokka fram, og morgnene blir litt mørkere igjen, men det går fort over.

Denne boka anbefales varmt. Takk til forlaget for leseeksemplar!

Et lite PS:
Noen av dere vil kanskje huske Barne-TVserien To hus tett i tett, som gikk på NRK på 80-tallet. Sigri var den eldste av barna i familien, den som hadde fortellerstemmen i første del av serien. Jeg har fortsettelsen, To telt tett i tett, på VHS hjemme, og satte meg til å se den på videospilleren jeg fremdeles har. Grønt ble det og dårlig lyd, men likevel - jeg husket kjenningsmelodien og også enkelte episoder.
For deg som ikke har lyst til eller muligheten til denne løsningen, fins serien heldigvis på nett. Og morsomt nok starter første episoden av To hus tett i tett nettopp i mørket over Bergen.

Stillbilde fra "To telt tett i tett", produsert 1989

Baksjå og framsjå: juni

Pilegrimer på tur, her på vei fra Sløvika til Granavollen.

Hva skjedde i juni?

Jeg var lenge i feriemodus med avslutninger både i kor og på jobben, starten på årets leseaksjon for barn - og så kom selve ferien. Den startet med pilegrimsturen som jeg snart vil fortelle mer om, så ble det familieferie i Lyngdalsområdet og i Danmark (H.C. Andersens fødeby, og Ebeltoft) i starten av juli.

Jeg blogget om...

Boka om skogen, pilegrimsturen og et fugle-dikt.

Jeg leste...

7 bøker. En ganske avslappa lesemåned! Ei bok på nynorsk og resten på bokmål. Er det rett og slett sånn at når jeg blogger en del, så leser jeg mindre?

Tegneserie

Egmont Publishing, 2017

Nemi: Jentestreker av Lise Myhre inneholder striper fra 2012 og 2013. Her får en som vanlig både morsomme, melankolske og smarte innsmett om nerding, vennskap, dyrekjærlighet, kjæresteforhold og livet sånn generelt. Tips: På Dagbladets sider får du en smakebit med de nyeste Nemi-stripene.

Romaner, essays og noveller

Aschehoug, 1942.
Denne utg. 2005

De dødes tjern ble gitt ut av Bernard Borge (pseudonym for André Bjerke) i 1942, altså under krigen. Den er Bjerkes andre og mest kjente krimroman. Flere av krimromanene hans grenser mot grøss, siden han presenterer gåter som virker uforklarlige naturvitenskapelig. De dødes tjern er helt klart grøsseraktig og lager en uhyggelig stemning. En vennegjeng samles i en hytte ved et tjern der en kamerat har forsvunnet sporløst. Snart drømmer de skumle drømmer og gå i søvne. En av hytteboerne er psykoanalytiker og kan altså tyde drømmer, men kan dette gi løsningen på gåten? Bernhard Borge er fortelleren i boka; han er en forfatter som ble med på turen for å løsne på en skrivesperre. Lenge skeptisk til alt overnaturlig, men noe skjer også med ham der oppe.

Boka ble filmatisert i 1958 med blant andre Henki Kolstad ("Skomaker Andersen"), Bjerke selv og hun som skulle bli den første kona hans: Henny Moan. Bjerke spiller litteraturkritikeren Mørk, som interessant nok er opptatt av uforklarlige fenomener (i likhet med Bjerke selv).   

Ferdaminne frå sumaren 1860 av Aasmund

1861.
Denne utg. Samlaget2010

Olavsson Vinje var et must å lese i forkant av pilegrimsturen til Granavollen (hvor Vinje døde) - og som forberedelse til konserten jeg og søster hadde i Lyngdals-skjærgården senere.  
Ferdaminne er en klassiker, og faktisk mindre av en reiseskildring (på beina fra Christiania til Trondheim) enn av en samfunnsskildring og kommentar til Norge - og særlig forholdene på gardene - på den tida. Han har også mye moro å fortelle om personer han traff på turen, kanskje særlig et syttiårig og rørig kvinnfolk som han ble godvenner med. Flere av kapitlene er små fortellinger som gjerne kan leses for seg selv.
Boka ble utgitt som en spesialutgave av Vinjes egen avis Dølen (artikkel på Allkunne). Og har du den ikke i nærheten i fysisk utgave, går det selvfølgelig an å få lest den på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle. God fornøyelse!

Fakta og dokumentar

Juritzen, 2018

Jeg har i år hatt ansvar for å rydde opp i biografihylla på jobb. Dermed ble det litt nyinnkjøp, blant andre Harry: en biografi om prinsen av Angela Levin. Brennaktuell i vår, siden den tidligere rampeprinsen nå er smidd i hymens lenker. Her er det mye interessant, både om prinsens bravader, menneskelige engasjement og skandaler - men dessverre bærer boka preg av å ha blitt skrevet - og oversatt - ganske raskt. Særlig delen om Meghan Markle. Og her blir det også mye fokus på alt den nye prinsessen gjør som ikke passer inn i det ekstra konservative britiske kongehuset. Hilsing i øst og vest, klesvalg (Levin er kjendisjournalist, må vite!) og så videre. Forfatteren er nok ikke helt enig med seg selv i om Meghans brudd på etiketten er et positivt trekk.
Leseren som husker Harrys mor vil også få litt snadder om henne. Diana framstår som ei kjærlig, men også ganske umoden mor som støttet seg for mye på sønnene sine i vanskelige tider. Det kan være verdt å vite om denne vinklinga når en tar fatt på biografien! 

Barnebøker

Gyldendal, 2015

Serien En pingles dagbok av Jeff Kinney har nok de fleste hørt om. Jeg fant fram boka som handler om nettopp ferie: Ut på tur, aldri sur. Som i alle bøkene om pingla Greg er det proppfullt av forviklinger, flauser og andre morsomheter. To ting la jeg særlig merke til da jeg ble bedre kjent med serien:

1. Gregs mamma er en herlig parodi på en veldig pedagogisk, sunn mamma som vil at familien skal gjøre ting sammen, og helst så "ekte" og lite lettvint som mulig. Dette ønsket eller kravet må hun nok fire litt på når ting mildt sagt går annerledes enn intensjonen.

2. Greg forteller om en bokserie som jeg lett gjenkjenner som Kaptein Supertruse-serien, og skriver at dette var de eneste bøkene han hadde lyst til å lese - men de ble regnet som upassende, og dermed stod Greg uten lesestoff. En kommentar til et strengt syn på hva god barnelitteratur skal være - og pinglebøkene selv er iallfall gode fortellinger, såvidt jeg kan bedømme. Ekstremt populære, men det er helt fortjent. I fjor leste jeg forresten Gutta i trehuset-bøkene; også de var det mer ved enn jeg hadde tenkt.

Ungdomsbøker

Sjelenes bibliotek av Ransom Riggs er avslutningen på trilogien om Jacob Portman og vennene hans, Miss Peregrines merkverdige barn. Den første boka skrev jeg om her, og andreboka her. Handlingen starter rett på (in medias res) og ganske så grøssete:

Vigmostad og Bjørke, 2018

Monsteret sto ikke mer enn en tungelengde unna, med blikket rettet mot strupene våre og den innskrumpede hjernen fylt av fantasier om drap. Hulånder blir født med begjær etter merkverdiges sjeler, og her sto vi foran den som en godtedisk...

Mot slutten av andreboka ble de merkverdige barna skilt fra hverandre, og de voksne (embrynene) er også tatt til fange. Jacob, kjæresten Emma (som tenner på ting med hendene) og den snakkende hunden Addison er nå de eneste som kan stoppe mørkemaktene og befri vennene. De må rett og slett inn dit faren er størst: inn i hulåndenes og vettenes mørke rike. Her får de svar på alle spørsmål, og den siste kampen venter. Så venter det vanskelige valget for Jacob: vil han tilbake til vår verden?
Dette er ei bok du sannsynligvis vil ha problemer med å legge fra deg, selv så tykk den er. Kunst og intens spenning på samme tid. 

Vigmostad og Bjørke, 2018

Profetien av Maggie Stiefvater leste jeg som ebok en kveld jeg desperat trengte lesestoff. I dag registrerte jeg papirboka på biblioteket mitt og lurte på om jeg skulle sette den på fantasyhylla sammen med Potter og Eragon. Men nei, den fikk være spenningsbok på linje med Ever-serien, Sirkelen og andre bøker med et moderne miljø, men overnaturlige innslag og littegrann romantikk (ikke så mye i denne første boka, men ett romantisk premiss: jenta Blue vet at den første gutten hun elsker, vil dø hvis hun kysser ham). Blue blir med en guttegjeng (Ravneguttene) i letinga etter en sovende, eldgammel konge og magien hans. De veksler på synsvinkelen i løpet av boka.
Stiefvater er 36 år gammel og har rukket å gi ut mange romaner allerede. Dette er den første serien som blir oversatt til norsk. Den skal visstnok bli en TV-serie.
Ja, og forresten: hun lager musikk til bøkene selv! Kult!

Alt i alt

Juni bød på noe veldig gammelt, det meste ganske så nytt, og både morsomt, trist og spennende. Ingen av bøkene ville nok nådd opp på Best i-lista (kanskje Sjelenes bibliotek?), men jeg er likevel fornøyd med måneden.

Hva skjer i juli?

Juli (som nå er over, jada!) har bydd på masse bøker. Særlig barnebøker, for nå skal et nytt år på biblioteket forberedes. Håper jeg får skrevet litt om dem; og særlig et par voksenromaner skriker etter omtale.
Jeg har jobbet et par uker etter ferien. På fritida har jeg badet litt i elva, hatt noen fine samtaler, sett Mamma Mia: Here we go again (2 ganger!), kjøpt meg en ukulele (som jeg muuuuuligens får bruk for i september) og malt litt hus.

God lesemåned i august!
(og så kommer vel oppsummeringa fra juli om et par uker:))

Søsterpilegrimer

For flere måneder siden begynte jeg å leke med tanken på å gå deler av pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim (offisielt åpnet i 1997). Etter hvert pekte jeg meg ut en rute - og spurte søsteren min om hun ville være med. Hun sa ja, og allerede om fem dager skal vi møtes i Oslo og starte turen vår sammen. Bare to dager skal vi gå, men jeg tror det vil bli en opplevelse. Håper på lagelig vær, ikke for varmt, men med litt sol innimellom. Sko som ikke gnager for mye. Ingen omveier.

Staven min er klar for tur.

Turen vår vil gå gjennom to kommuner som ligger på hver sin side av fylkesgrensen mellom Buskerud og Oppland. Søndagen starter vi på Klekken utenfor Hønefoss (Ringerike kommune) og går til Sløvika camping ved Randsfjorden - sannsynligvis via Hadeland Glassverk, som ligger cirka en time unna overnattingsstedet vårt.

Første del av turen. Kart fra pilegrimsleden.no

Mandag blir viet Gran kommune, og vi skal gå 21 kilometer og ende i Pilegrimsstua (en del av Sanner hotell). I nærområdet ligger Granavollen med pilegrimssenter, det som passende nok kalles Søsterkirkene, og flere historiske bygg.

Andre etappe. Kart fra pilegrimsleden.no

Et par uker etter denne turen skal søster og jeg holde en konsert hvor vi blant annet framfører sanger av dikteren Aasmund Olavsson Vinje, som ble født for 200 år siden. Faktisk - og dette visste jeg ikke før turen var avtalt - er Granavollen stedet hvor Vinje døde. Han er gravlagt ved Søsterkirkene.
Vinje var dødssyk sommeren 1870 og egentlig innlagt på sykehus, men ville ut og tok av sted. Kom seg helt til garden Sjo, hvor en venn av ham bodde, og ble der til slutten av livet. Det var

eit hus som vil meg hysa, 
når soli heim til notti vil meg lysa.

Aasmund Olavsson Vinje
Nasjonalbilbioteket (til fri bruk)

                           
                               (Ved Rondane, 1860).

Vinje var en turglad mann. Praktisk nok fordi han ikke hadde råd til annen transport, men også fint fordi han ville ut av byens ståk og mas. Han var faktisk med på å stifte Den Norske Turistforening (DNT) i 1868! En allsidig mann, og ikke redd for å si hva han mente.
Du kan lese mer om Vinje i Store Norske Leksikon.

Så det blir nok litt naturromantisk sang på pilegrimsturen vår. Og kanskje en fantasitur til Mummidalen også, på Hadeland Glassverk?
Etter Gran blir det togtur til Gjøvik og så ærverdige Skibladner til Hamar, før vi vender nesene sørover til de som venter på oss der.

--

Jeg har skrevet om noen av søsterturene våre før her på bloggen:

England og Wales (2010)
Irland (2011)
Sverige (2012)
Edinburgh (2013)
USA (2013)

Moi og "lillesøster". Ikke så liten lengre, selvfølgelig.

Solidarity and Society! (en tur til Vråtslav)

Vråts-lav.

Det kan sikkert sies på ulike måter, men det er sånn cirka sånn innbyggerne i Wroclaw uttaler bynavnet sitt.
Og der har jeg vært nå i seks netter og sju dager, og kommet tilbake for å fortelle historien. Bare litt av den. (Full rapport finner du her!)

Spent utsending rett etter nykommer-sesjonen.

Jeg var på internasjonal bibliotekkongress med organisasjonen IFLA. Den feires hvert år, og denne gangen altså i Polen (med mottoet "Libraries: Solidarity and Society"). Det var min første gang på konferansen, så jeg var en "first timer". På nykommersesjonen på søndag morgen fikk jeg et grønt klistremerke til navneskiltet mitt som viste hvor grønn jeg var. Vi var visst ganske mange! Etter hvert lærte en seg til å heller kikke folk i øynene og hilse pent enn å stirre på magene deres (navneskiltet).

I starten surret jeg rundt alene - midt inne i den digre flokken med bibliotekfolk fra Argentina til Japan - men etter hvert så jeg kjente fjes og fikk være litt sosial. Og pratet med folk jeg ikke hadde sett før og ellers aldri ville møtt. Mange var ikke bare fra andre land, men fra andre typer bibliotek enn det jeg jobber i. Og til og med firmaer som selger tjenester til bibliotek. Om bøker. Mat. Kultur. Klima. Sport.

Eksempel på det internasjonale, veggkunst fra 2016 i en undergang.

I området rundt Centennial Hall var det foredrag, taler, gruppesesjoner med diskusjoner, lansering av et bibliotekkart, plakatutstillinger (posters)... mye å ta inn, men også mye som gikk ut det ene øret og ut det andre. Det som helt klart gjorde sterkest inntrykk var en sesjon med to sykehusbibliotekarer fra Göteborg som drev med biblioterapi, for veldig syke og dels døende barn.

Bøker, og felles opplevelser med dem, kan gjøre en forskjell! 

Wroclaw er kjent for sine dverger,
og rett rundt hjørnet for hotellet
fant jeg en bokglad én.

Det faglige programmet var rikholdig, men når jeg hadde valgt vekk det som ikke var interessant for meg ble det tid til å utforske byen. Jeg trålet gatene, gikk langs elvene, tok en tur med gondolbanen, besøkte dyrehagen rett over gaten for Centennial Hall, prøvde å komme meg opp i et kirketårn (men hadde ikke småpenger og måtte gå med uforrettet sak), fant fram til en kino en kveld og nøt en tyrkisk kattefilm. Med polsk undertekst. Ordet "Humor" kjente jeg igjen... og så spiste jeg god mat.

Hæ, var det ferdig?

I helt ledige stunder fant jeg fram boka jeg hadde sneket med meg fra hotellbokhylla, den ved siden av den orientalske fontenen foran heisen: Coming Home av Rosamunde Pilcher.

Den var på hele 1000 sider, jeg skjønte fort at jeg ikke ville bli ferdig før jeg skulle dra, så den ble med meg hjem. Selv om jeg skjønte hvordan ting kom til å gå, måtte jeg bare oppleve det og grine og smile meg gjennom det. Jeg er ikke helt ferdig med boka enda, selv om siste side er lest.

Og er vel ikke helt ferdig med Wroc-LOVE heller...

Forresten: visste du at det er
den norske bibliotekdagen 
nå på fredag, 1. september?
Kanskje ditt bibliotek gjør noe spesielt da? Eller vil du feire på en spesiell måte?

En smakebit på søndag: Frihet, likhet, Island

Dagens smakebit kommer fra den personlige dokumentaren Frihet, likhet, Island: en saga om en mann og et land i krise av Mímir Kristjánsson.

Jeg lette etter noe lett og morsomt å lese, og førsteinntrykket av denne boka gav meg slike forhåpninger. Og det stemte forsåvidt; men i tillegg var boka så mye mer, og også mye mer alvorlig. Den gir glimt inn i sagaen om et land som offisielt er over den verste krisen, men som strever med utflytting og nasjonal desillusjon, et land som så vidt overlever på framvising av geysirer og Game of Thrones-landskap, hvor naturressursene er på få hender og de yngste, driftigste, innbyggerne ikke ønsker eller tør å sette kreftene inn hjemme.
Parallelt: sagaen om fortelleren selv; halv islending født og oppvokst i Norge, nærmere 30, også desillusjonert og med følelsen av å ha kjørt seg inn på et blindspor, så han prøver å finne røttene sine i "gamlelandet" og finne en eller annen vei å leve på der. Alene, singel, frilanser, fri. Eller?

Manifest forlag, 2015

Jeg kunne sitert fra flere steder, men velger et eksempel på Kristjánssons sagastil i passasjene som forteller om nyere historie, morsom vri (s. 156-157):

[III] Herren over England het på denne tida Gordon, han hadde tilnavnet Den brune. Gordon den brune var en fiende av finansvikingene og ville ha tilbake pengene som de hadde røvet fra englenderne. Særlig gjaldt dette alt det gods og gull som var forsvunnet i en bank som ble kalt Icesave. 
Sammen med resten av høvdingene i Europa krevde han nå at alle islendinger skulle betale det som finansvikingene skyldte dem. "Lite kan vi svare for andres gjeld," svarte islendingene da.

Les denne!
Og god lesesøndag!

Smakebiter på søndag samles på bloggen Flukten fra virkeligheten.

Kypros

Det har vært mye ut og inn av kofferter for Sørlandslesehesten i det siste, men snart skal jeg ta en lengre tur, og bare på ferie, til Kypros. Min første utenlandstur helt alene.
I dag har jeg brukt tida til å pakke, sjekke reiseopplysninger og prøve å planlegge hva jeg skal gjøre i Larnaca, som jeg skal overnatte i tre netter på leilighetshoteller (aldri gjort før), og Limassol-området, hvor det blir to netter på luksushotell (mer luksus enn vanlig!).

Jeg prøver å ikke detaljplanlegge for mye; dette skal være en avslapningsferie. Muligens blir det et besøk på et arkeologisk sted. Rusling rundt i sentrum og gamlebyer før natten faller på. Vinteren eller senhøsten har såvidt begynt på øya, så jeg kan ikke forvente veldig varmt vær, men er jeg heldig og langtidsvarselet slår til, blir det iallfall en femten grader varmere enn her i Norge (litt vind).

Været slik det visstnok blir i Larnaca (Yr.no).

Uansett, jeg håper på å få dyppet iallfall ei tå i sjøen!


For å drasse på så lite bagasje som mulig kommer jeg til å laste ned noen ebøker på mobilen fra norske bibliotek (eBib og eBokBib). Ei papirbok blir nok med likevel! Ellers har jeg tenkt å bruke smarttelefonen så lite som mulig, og jeg har bestemt meg for å ikke oppdatere Facebook underveis, og i stedet for ta med meg ei tegneblokk hvor jeg vil drodle litt minner og strøtanker hver dag. Så det er store sjanser for at det blir den viktigste "boka" fra denne turen.

For noen uker siden leste jeg en roman fra Kypros for å forberede meg litterært til turen: Soloppgang av Victoria Hislop. Den falt jeg for! Kypros er jo i dag en splittet øy, delt mellom Republikken Kypros, som er med i EU, og Nord-Kypros, som tyrkerne styrer. Hislop forteller om tiden før og etter denne delingen, på starten av 70-tallet.
Handlingen er lagt til den (tidligere mest populære) kypriotiske turistbyen Famagusta. Her vokste det opp luksushoteller som paddehatter, og mye av handlingen i boka dreier seg rundt det mest luksuriøse, oppdiktede Sunrise Hotel. (Derav tittelen.)

Schibsted, 2015

Vi møter både det steinrike ekteparet som eier hotellet, Stavvas og Aphroditis Papacosta, og de ikke fullt så rike folkene som arbeider for dem: den greskkypriotiske nattklubbstyreren Markos, den tyrkiskkypriotiske frisøren Emine og hennes tenåringssønn Hüseyin, som jobber på den flotte stranden.

Med utgangspunkt i disse personene følger vi så Markos' og Emines familier, en greskkypriotisk og en tyrkiskkypriotisk, som velger å holde stand når alt blir snudd opp ned: tyrkerne inntar Famagusta og resten av det nordlige Kypros, alle andre flykter fra byen. En sønn i hver av familiene er med i krigen, på hver sin side. Klarer resten å samarbeide om å overleve?

Det er virkelig interessant å få et innblikk i noe som faktisk skjedde på Kypros for ikke mange tiår siden. Fascinerende å forestille seg kontrasten romanpersonene opplever - rikingene som havner i en flyktningeleir (litt som syrerne i disse dager?), arbeiderne som inntar hotellet, alle de dramatiske hendelsene rundt dette. Og de personlige historiene som driver mye av spenningen: vennskap, troskap, fryktelige svik.

I dag er området Victoria Hislop skriver om, en inngjerdet spøkelsesby kalt Varosha (i dagens Famagusta). 

Kanskje bare bra at jeg ikke har tid til å ta en tur dit i uka som kommer?
Siden det skal være ferie, mener jeg?

Lesehest på Sørenferie - og noe litt mer nordlig

Jeg har nettopp vært på min første Sydenferie noensinne, nærmere bestemt ei Tenerife-uke sammen med ei god venninne. Eller kanskje det burde hett Sørenferie? Det spør jeg meg etter å ha varmet opp før avreise med boka Syden av Are Kalvø, spekket med hans vanlige tørre humor men også med funderinger til ettertanke: hvorfor er det så harry å reise til Syden? Hvorfor bør en egentlig ikke som "middelklasseinnbygger" skryte av å ha vært der, selv om så mange nordmenn har det? Og hva er det egentlig med det skillet?

Shortsskiljet er skiljet som tel. Det er skiljet som viser kor flink Syden-turist du har vore. Det var skiljet eg tok med meg heim etter min første Syden-tur. Heim, der eg visste at eg hadde ein shorts som var litt mindre enn den shortsen eg hadde brukt på ferie. Slik at skiljet faktisk viste over shortsen. Så var det berre å vente til det var varmt nok heime til å gå ut i shorts og sette seg og vente på at nokon skulle kome forbi, nikke anerkjennande og spørje:
Vore i Syden?
Så kunne eg svare, med mina til ein verdsmann, som om det ikkje var noko å mase med, som om dette skiljet ikkje var noko eg hadde slite for:
Ja. Ein liten tur berre. (Syden s. 103)

Gyldendal, 2003

Jeg fant ut at jeg likte Tenerife, i det minste. Det var herlig å
1) bare koble av, ha fullstendig ferie. Jeg klarte nesten å la være å oppdatere meg på verdens elendighet (les: nyheter), og siden Facebook og Outlook gjorde seg vrange på hotellpcen, og wi-fien til mobilen ikke virka, slapp jeg å logge meg inn der. (Merkelig hvordan en lett havner i fella hvor en bare MÅ vite det siste.) Vi levde som i en boble, og det var rett og slett deilig.
2) slikke sol og iskrem og bade i blått vann. Det vanlige.(Med skille!)
3) oppleve en helt ny kultur som føltes både genuin og turistaktig på en gang. Høre spanske gloser hver dag og prøve seg på noen selv (la quenta por favor? uttalt en smule feil, men regner med de blir sjarmert av alle ærlige forsøk), se salamandre pile over stener her og der, prøve lokal mat, høre de mektige bølgene slå mot en svart strand. Og så videre. Mange inntrykk å ta med seg.

Ble det noe lesing, da?
Jeg strevde litt etter at jeg var ferdig med boka som jeg leste ferdig på flyet sydover, Just like fate av Cat Patrick (tatt med fra bokbloggertreff-bord etter tips fra Ann Kristin, se nedenfor). Hadde jo ikke tenkt å ha med meg noe særlig med bøker i bagasjen! Så fram til venninna mi den siste dagen tipsa meg om "hotellbiblioteket" hvor en kan bytte ut bøker på ulike språk, prøvde jeg å klare meg med et tysk vitenskapsmagasin, en utgave av The Sun (lette nyheter...) og ellers bare "tanketom" solslumring. Kjøpte også et turisthefte om Puerto de la Cruz (byen "vår") og ei lita bok om kanarisk historie og mytologi som jeg leste ferdig ganske fort.

Fra hotellbiblioteket fikk jeg med meg to bøker, den første lest ferdig på flyet tilbake og den andre første kvelden hjemme (gårsdagen, med te og varmt pledd til trøst i høstkulda):

• Europa blues av Arne Dahl, en krim som jeg begynte å like etter hvert som jeg vente meg til det bilderike språket. Eller, jeg vente meg aldri helt til det, men klarte å glemme det. Tema: moderne menneskehandel og eksperimenter under andre verdenskrig - og mer generelt, hva materialistisk tenking gjør med dagens mennesker.  
• The Saddest Girl in the World av Cathy Glass. Bygd på en sann historie, forfatterens, om hvordan hun ble fosterforelder til ei tiårig jente som den første tiden bare så ned for seg og ikke sa ett ord. Etter hvert ble det klart at hun hadde opplevd ti år med mobbing i familien, særlig fra moren, som er en av de som ikke burde hatt barn. Det er vanskelig å forstå at noe slikt går an, at slike typer oppvekst finnes. Boka var lett å lese og ikke veldig godt skrevet; den hadde blant annet en del gjentakelser som jeg ergret meg over (f.eks. "my heart went out to...") og ble til tider litt for feelgood for min smak, men det som sitter igjen er følelsen av dyp respekt for arbeidet de legger ned, de som hjelper barn i krise.

Den uka vi var i Puerto de la Cruz var det faktisk litteraturuke der. Det kunne vi lese ut av noen plakater som stod i sentrum. Men alle forklaringer var på spansk (i Norge ville de vel vært på norsk, må jeg innrømme...), så det ble ikke noe av at vi besøkte arrangement. Men jeg fikk en liten tur innom folkebiblioteket (Biblioteca Tomás de Iriarte) midt i sentrum. Det var lite i bredden (riktignok i flere etasjer), men veldig åpent og lyst og innbydende. Og da jeg spurte venninna mi hvordan bibliotekaren i første etasje hadde bedt henne gjøre ferdig spising utenfor, sa hun at denne var det hun tenkte på som en typisk barnebibliotekar, litt sånn unnskyldende for ingen mat inne-reglene og blid og lite hysj-hysj. Det må jo være en bra attest!

Nordlig inspirasjon også

Før Tenerife deltok jeg på bokbloggertreff i Oslo lørdag 13. september, det må også nevnes.

Høydepunktet var nok utdelinga av Bokbloggerprisen 2013. Det tok litt tid før jeg skjønte at det faktisk var selveste Siri Pettersen (forfatter av Odinsbarn), Lisa Aisato (skaperen av Fugl), Agnes Ravatn (Fugletribunalet) og Ruth Lillegraven (Urd) som satt ved bordet bare noen meter fra meg! Ravatn vant prisen for "Beste roman" og Lillegraven "Åpen klasse".

Flere bloggere har skrevet mer utfyllende om treffet, for eksempel minglende Elliken (tusen takk for godord:)) og Belinda. Akkurat som Elliken (Eli) ble jeg også inspirert av Lillegravens dikt om Herbjørg Wassmos nyeste roman, og fikk lyst til å lese den.
Jeg fikk også med meg en retorikkdebatt på med Finn-Erik Vinje og Hans Olav Brenner på Last Train. Bokbloggertreffet var nemlig lagt til Oslo Bokfestival, må vite. Bokbord ble besøkt om morgenen og i småpauser.

Om kvelden var vi tre bokbloggere som så The Maze Runner: I dødens labyrint på kino.
Nå er boka kjøpt inn til biblioteket!

En lesehest hviler aldri... eller nei, av og til.
I Syden, så. 

Baksjå og framsjå: mars

De to første lesemånedene av året ble til smakebit-innlegg med oppramsing av det jeg hadde lest, her og her. Denne gangen prøver jeg med et oppsummeringsinnlegg à la de jeg hadde i fjor. Jeg likte dem, nemlig.

Trondheimsfjorden sett fra Trondheim!

April er i gang og mars over. Mars var en innholdsrik måned, hvor jeg blant annet reiste til Bibliotekmøtet i Trondheim og faktisk ble leder for Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe BUF (Spesialgruppen for bibliotekvirksomhet blant barn og unge). Når jeg først sitter i lederstolen håper jeg å få gjort noe mer med denne utfordringa, men ellers får vi se hva vi i styret finner på! Ellers så jeg i trønderhovedstaden en veldig fascinerende film, Her, som jeg gjerne burde skrevet noen ord om; jeg lurer på om jeg rett og slett burde hatt ei side som heter Sett i 2014? Selv om dette liksom skal være en bokblogg. 

I mars blogget jeg som dere ser ikke overdrevent mye:

• et dikt,
• et sitat fra ei bok som jeg ble interessert i, men som var for tjukk til at jeg orket å sette i gang med den akkurat da, 
• et frustrert innlegg i forkant av den nye Divergent-filmen.

Men hva leste jeg i måneden som gikk?

• Bibelen 2 av Are Kalvø og Steffen Kverneland (ill.), en humoristisk fabulering rundt hva som ville skjedd hvis Jesus kom igjen - til Lørenskog. Og ble venner med noen merkelige typer, prøvde å være venner med media, men ikke for mye, og lagde rockegruppe. Den største utfordringa hans var, tragikomisk nok, å bli trodd - også av de kristne.
• Havet i enden av veien av Neil Gaiman, en fortryllende grøsser/eventyrroman. For hvem? For voksne, tror jeg. Eller hvem som helst som liker en god historie med en litt nostalgisk stil og tåler onde vesener som forsøksvis kveler små barn med mynter, lager orm i beina deres og så videre! Skummel. God. Typisk Gaiman, tenker jeg.    
• Nattens sirkus av Erin Morgenstern, toglesing og en spennende roman. Anbefalt av en kollega i Lyngdal (takk, Miriam!). Ei bok som en gjerne drømmer om mens en leser den; jeg kan dessverre ikke huske konkrete drømmer, men det skulle ikke forundre meg om de var der. Og sirkus blir ikke helt det samme etterpå.  
• Bridget Jones: Mad about the Boy av Helen Fielding. Nyeste boka i serien, om hva som skjedde flere år etter at Darcy og Bridget giftet seg. Morsom (pluss). Oppdatert med chatting og nettdating (pluss). Rosa slutt (minus).
• Alf Prøysen: Præstvægen og sjustjerna av Ove Røsbak og Pappa Alf av Elin Prøysen. Lest fordi jeg skal ha en minikonsert med Prøysen-sanger etter påske, og jeg ville vite mer om denne "hundreåringen". Jeg fikk vite såpass mye at jeg vet jeg ville likt å ha ham som venn!

Alf Prøysen. Foto: Prøysenhuset

• Sorg og sommerfugler av Gunn Hild Lem. Veldig sterkt om hvordan kjæresten Steinar Lem levde, ble kreftsyk, døde og levde videre etterpå i det han la grunnlaget for, men også om hvor viktig og rett det er å leve videre midt i sorgen. Gunn Hild har engasjert seg sterkt i kritikken av alternative behandlingsmetoder, og etter å ha lest denne boka skjønner jeg hvorfor. Jeg plukket den opp etter å sett en tv-debatt med forfatteren (omtalt på den andre bloggen min) og lest boka Religionskritikk.   
• May Lenda av Marte Aune, ungdomsbok som ble nominert til Uprisen, ungdommenes egen pris, og har en ganske så ung forfatter. Godt håndverk og en viktig tematikk (forventningspress, selvmord og sorg). Stusset litt over at en noen-og-syttiåring blir framstilt som en gamling - det var de nok for tjue år siden, men har du sett syttiåringene i dag?:) Det hendte også at jeg reagerte på omstendelige og høytidelige fraser i ei ungdomsbok. Men dette er små ting. Jeg likte personene, plottet, fortellinga rett og slett. 
• Zom-B av Darren Shan, en spenningsbok som handler om... ja, nettopp, zombier (visstnok starten på en zombie-apokalypse-serie). Tittelen spiller på hovedpersonens navn, B, som uten at jeg skal fortelle for mye gir leseren (iallfall meg) noe å tenke på mot slutten. Stikkordet er fordommer. Krystallklart antirasistisk budskap, en smule typisk når det gjelder framstillingen av personer; det tar litt tid før grøsset kommer, men da kommer det til gagns. Litt mot min vilje fikk jeg lyst til å vite hvordan det går videre.
• Markus kjenner ikke Supermann av Tor Fretheim, funnet i magasinet på biblioteket i en rydderunde. En klassiker om identitet og vennskap, kanskje den første norske barneboka (utgitt som ungdomsbok) med homofile følelser og seksualitet som tema? (Kikket også i jentebøkene Mias kråke av Else Breen (1970) og Hver sin lyst av Kari Bøge (1986; Bokhylla) mens jeg var der nede).

Gyldendal, 2013

• Mirakel av R. J. Palacio. Denne barne-/ungdomsboka gjorde så sterkt inntrykk at jeg til og med husker hvor jeg leste den, og følelsen jeg hadde. (Jeg gikk rundt i Drammen, satte meg på et venterom, en benk og ei kirketrapp, og leste.) Tematikken minner meg litt om denne boka, siden det handler om en person med et syndrom som misformer ansiktet; men i motsetning til Angelika er det ikke nettet som blir et fristed hvor August kan være som alle andre; det er Halloween (når alle går med masker). Men nettopp det viser seg å slå uheldig ut. Mesterlig lagd bok; delt inn slik at August og menneskene rundt ham får fortelle hver sin del, tydelig med hver sine tanker og sitt perspektiv. Ble glad i dem alle.  
• Nasevis av Erna Osland. Fin nynorsk fagbok, foreløpig siste i det en vel kan kalle en serie om dyrevenner, dyretenner, dyrevinger og dyrefedre. Ja til barnlig undring om snabler, nebb og tryner! 
• Buffy the Vampire Slayer, sesong 9 bok 3 og 4. Ikke så mye å si om disse - du må kjenne Buffyverset godt for å få noe ut av dem, og selv da kan det være litt vanskelig å holde tråden. Her skrev jeg om tegneseriesesong 8.  
• Ellers leste jeg ungdomsbøkene Muffe 4: Djevel i forkledning av Arne Garvang (sosialrealistisk fra nåtida) og 1920 av Jon Ewo (dystopisk fortid). Likte begge to godt; engasjerende, tankevekkende (spesielt sistnevnte) og godt skrevet.

Kommer noen av disse opp på lista over Best i 2014?
Mirakel henger høyt av barne-/ungdomsbøkene. Nattens sirkus er vel den mest magiske til nå. Eller Gaimans bok? Syns det ble en fin lesemåned.

Hva skjer så i april?
Jeg har enda ei bok igjen om Prøysen som jeg kanskje skal lese. Sangtekster må også leses, og pugges... Jeg lånte ei barnebok i Trondheim, spenningsbok med katter i rollene, som nok blir ferdig snart. Skal snart ut og toge igjen (påske), og er spent på hva som blir togboka! Kanskje ei ny krimbok av Jussi Adler-Olsen, som jeg så vidt har snust på? Ellers er lesinga for tida litt fragmentert, vi får se hva som skjer.

Til slutt i dette passe lange innlegget får lærer Burke i Zom-B komme med et visdomsord (s. 68):

Life's complicated. Answers rarely come wrapped up nice and simple. There are plenty of people out there ready to tell us what we should and shouldn't believe. We always need to be sceptical, to look for the sting in the tale.

God lesemåned!