Hastig høstinnlegg: sakprosa

 (Jeg har lovet meg selv å bli ferdig med dette oppsummeringsinnlegget i løpet av de neste 45 minuttene. Kanskje den eneste måten jeg klarer å få blogget på?)

Trollet i Djupadalen, foreviget i dag.

Det har allerede gått et par måneder siden forrige innlegg, og en god bunke med bøker er lest siden da. Jeg har også tatt meg tid til andre aktiviteter som korsang, Smule-sang (og Smule-treff i oktober!), diverse YouTube, brettspill, helårsbading, kafébesøk - og endelig har jeg fått brukt medlemsskapet mitt på treningssenter, som jeg måtte utsette på grunn av forkjølelse. 

Nå i helga hadde jeg besøk av ei venninne fra Ål; helt perfekt! Snart er alle mine formelle bånd til den gamle kommunen min brutt (et regnskap er ferdigstilt og skal gås igjennom på et årsmøte på mandag), men jeg vil alltid ha gode minner derfra og kjære kjennskap. 

---

Hva har jeg så lest de siste par månedene? Her er noen ord om faktabøkene for voksne: 

Pitch forlag, 2021

Etter forestilling med Hilde Louise Asbjørnsen i Festiviteten måtte jeg bare kjøpe med meg hjem boka hennes Stardust, hvor hun forteller historiene til flere av de største kvinnelige sangerne fra forrige århundre - en av dem norsk (Bokken Lasson). Forfatteren dramatiserer scener slik at store deler av boka framstår som en roman, men innholdet bygger på faktiske forhold. Dette var tøffe damer som visste hva de ville og gjorde det de kunne for å nå fram dit!

Humanismens idéhistorie av Morten Fastvold kjøpte jeg også til odel og eie. Jeg har lenge tenkt at jeg trenger å sette meg mer inn i hva livssynshumanismen innebærer - ideer om mening i livet og hva som er godt og vondt. Dette er den første boka som grundig tar for seg hvordan den norske livssynhumanismen ble slik den er i dag - helt fra antikken via renessansen og til moderne former for humanisme. Veldig ryddig og godt fremstilt.

Humanist forlag, 2021

Cappelen Damm, 2022

Historien om båten av Torolf Kroglund er i en sjanger jeg så ofte trekkes mot: den personlige sakprosaboka. Forfatteren bygde sin egen trebåt i Risør og bruker dette som utgangspunkt for å lære mer om båtens historie, både materialer og byggeteknikk. Han filosoferer også rundt menneskelige aktiviteter og miljø.
Selv om boka passer godt inn i "min" sjanger, klarte jeg ikke å finne roen med den. Kanskje en annen gang.

Kagge, 2017

Putin og jeg av Øystein Bogen var intenst spennende. Den er skrevet før det siste årets "spesialoperasjon" og invasjon. TV2-journalisten tar her utgangspunkt i egne opplevelser fra besøk i Russland og møter med Vladimir Putin helt fra 1990-tallet. Jeg glemmer vel aldri episoden hvor han med nød og neppe slapp å bli operert på et russisk sykehus etter en bilulykke på "feil" side av grensen...
Bogen beskriver risikable operasjoner under VM i Sotsky, Beslan-tragedien og invasjonen av Krim-halvøya. Han forteller hva som egentlig skjedde da Kursk gikk ned og hvordan Kreml holdt informasjon tilbake overfor de pårørende. En av disse fikk den norske journalisten intervjue.
 

---

Flere av bøkene jeg har lest kan du se på Instagram-kontoen min. Det er her jeg oftest oppdaterer - og eksperimenterer! 

Og i dag har jeg fylt på med nye bøker fra biblioteket; spent på om de slår an.

Krisevlogging, del 7

I dag mer om natur og musikk enn om bøker og virus...

Krisevlogging, del 4

Åpne videoen i YouTube for å se noen fine lenker!

Lita oppsummering

Åh, den bloggtørken.
Men. Jeg har hatt det litt ekstra travelt denne tidlighøsten. Etter nesten 16 år på samme bibliotek har det blitt endring i arbeidsforholdene! Ikke noe veldig dramatisk; biblioteket har flyttet noen meter inn i en ny del av kulturhuset. Sist uke, faktisk. Det har vært hektisk. Spennende. Rart.

I den store ryddesjauen forut for flyttinga tok jeg med meg hjem noen skatter vi kasserte fra samlinga, men som jeg ikke hadde hjerte til å kaste - eller bare ble nysgjerrig på.

Klassikerne 

Først to skikkelige klassikere: Århundredernes legende av Bjørnstjerne Bjørnson (gjendikting av Victor Hugos La Legende de Siécles) og Betlehems stjerne av Agatha Christie. Litt utenfor det en forbinder med disse forfatterne! En av Hugos legender syns jeg at jeg husker fra skolen, en historie om en stakkars padde som blir plaget av en gjeng smågutter.

Christie har jeg ikke begynt på enda. Kan det være en variant av den bibelske julefortellingen?

Musikkbøkene

Så fant jeg tre små bøker om tre av de ti beste norske albumene, kåret i en Morgenbladet-tevling i 2011: Hunting High and Low og Scoundrel Days (album av bandet a-ha) og Juba Juba (Knutsen og Ludvigsen). 

De to første bøkene er veldig ulike. Den første: en ren fagbok OG fanbok fra lederen av den tyske a-ha-fanklubben, Larissa Bendel. Den andre: en novellesamling hvor Frode Grytten fabulerer rundt utrolige ting som kunne skjedd rundt bandet og de verdenskjente bandmedlemmene.

I den tredje boka forteller Gro Dahle om hvordan Knutsen og Ludvigsens gjøglerier satte fart i hennes egen fantasi, og hun intervjuer Øystein Dolmen, som nylig hadde blitt alene i duoen da boka ble skrevet. Hun vurderer også enkelte av sangene, mye ut fra tekstforfatterståsted.

(Artig fun fact: Dahle nevner mot slutten en amerikansk fan av duoen som jeg tror jeg har møtt. Nathan Parent traff jeg tilfeldigvis i USA i 2013, hvor jeg fikk en minikonsert med "Kanskje kommer kongen"!)

Jeg har skjønt at jeg har visst veldig lite om både trioen og duoen, selv om jeg har regnet meg som fan. Så mange sanger og så ulike sider ved dem. 

Spenningsbøker 

Jeg har også begynt å innstille meg på bokprat-høsten, med lesing av spenningsbøker for barn og ungdommer. 

The Chosen er første bok i den nye fantasy/scifi-serien Contender av Taran Matharu. Denne vakte mersmak! En kan kanskje kalle dette en miks av Indiana Jones, Dødslekene (Suzanne Collins) og Cherub-serien (Robert Muchamore)? Indiana Jones, fordi mye av handlingen foregår i et eksotisk miljø med historiske artefakter. Dødslekene, fordi det er en konkurranse på gang på liv og død, og en gjeng ungdommer er deltakere mot sin vilje (men her på lag). Cherub, fordi boka er actionpreget og en også får glimt fra en spesialskole gutter med ulike problemer havner på. Uten å røpe for mye kan jeg si at guttene og - etter hvert en jentegjeng - plutselig havner i en sprø annen verden hvor de kjemper mot monstre (til og med dinosaurer!) og en mystisk urkraft. Det er bare lenge usikkert hva slags verden dette er. 

Hovedpersonen Cade er en overlever, og mye av hans overlevelsesevne ligger i interessen han har for historiske fakta. Men han tør også ta helt utrolige sjanser, og er en helt som hjelper andre. 

To stammer er bok 7 i Kepler62-serien. Serien (et slags samarbeid mellom Bjørn Sortland og finnen Timo Parvela) har vært ujevn, og denne boka - skrevet av Parvela - brukte lang tid på å fenge meg. Men det skal sies at det var lenge siden jeg hadde lest bok 6, og disse bør leses i direkte sammenheng.

Noe av det som buttet imot, var språket, og særlig den indre stemmen til lillebror Ari virket kunstig i starten. Ellers virket det som om fordelingen av tegninger og tekst var tilfeldig, og layouten er for stappet med tekst til at boka kan kalles lettlest (som den er kalt enkelte steder). Likevel - her er det nok spenning til at fansen skal bli oppslukt. Bok 8, Øya, kommer nå i september!

Så begynte jeg på Victoria Vargmo og jerntrollet av Alexander Løken, en oppfølger av trilogien om Edvard Frost. Her har vi norsk folketro fra land, vann og luft krydret med vampyr- og zombieelementer og satt inn i en historisk kontekst. 

Jeg hadde bare lest Trollskallen fra før, og ganske snart skjønte jeg at jeg måtte lese bok 2 og 3 i trilogien - ikke bare fordi jeg manglet opplysninger, men fordi jeg ble virkelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått med personene. Jeg MÅTTE ta en ekstra tur til biblioteket, snike meg inn (som en bibliotekansatt kan) og få med meg Ormeegget og Ulvehammeren. 

Mens jeg leste koste jeg meg over hvor godt disse historiene var skrevet! Løken vet hvordan han skal bygge opp verdenen sin, spenningen i handlingen og personene. Språket er veldig bra. Alt virker gjennomført, særlig i denne første trilogien. 

De unge heltene Edvard (helt menneskelig, men modig gategutt) og Alma (enda tøffere halvvette) og personene rundt dem er lette å like, selv med sine mørkere sider. Victoria er Edvards og Almas barnebarn og lengter fra bygd til by, men må innse at hun har naturlige bindinger til skog og fjell. 

Og ellers? 

Ellers har jeg begynt å godta at sommeren er over, pakket ned både bikini og sommerkjoler og forberedt meg på høstens vind og lavtrykk.

God august!

Game of Thrones - litt musikk

Som mange vet, er siste sesong av serien Game of Thrones (bygd på bokserien En sang om is og ild) i gang!
Jeg begynte å se TV-serien på DVD, men gikk over til bøker etter hvert fordi det visuelle ble for blodig for meg. Bøkene (fram til bok 5, del 1) nevnte jeg  i et innlegg i 2016. Kanskje du er fan av serien?

Her om dagen fant jeg et par artige videoer på YouTube. Faste lesere av bloggen min vet at jeg er særlig glad i sangvideoer hvor en eller flere personer synger en sang med "hjemmelagd" arrangement uten musikk (multi-track). En fyr som heter Jared Halley gjør dette veldig bra. Legg merke til trampingen (stomping) og andre kreative ting som skjer i de ulike rutene! Og de beste multitrack-artistene er selvfølgelig passende kledd.




Men skuespillerne i Game of Thrones synger faktisk også - en minimusikal! Sangprestasjonene varierer, men tommel opp for sporty oppførsel og kreativitet.

Det "universelle" koret: Deep Field

Midt i gleden over julevideoen jeg viste i forrige innlegg har jeg ventet (her på bloggen) med nyheten om den nyeste videoen med Eric Whitacres Virtual Choir. Prosjektene hans var jo starten på mitt engasjement i virtuelle kor. Og som alltid er det virkelig profft, det han gjør.

Denne gangen er vår korsang en liten del av et større verk, Whitacres symfoniske Deep Field, og musikken er bildesatt med ekte stillbilder og animerte videoer fra det enorme universet. Filmen nedenfor ble lagd til markeringen av Hubble-teleskopets Deep Field-bilder - bilder av tusenvis av galakser utenfor vår egen.
Selv om det tar tid før vi kommer inn, vil jeg anbefale å få med seg hele verket.





Videoen starter i Melkeveien og sveiper så innom objekter i vårt eget solsystem (Månen, Mars, Jupiter, Saturn og selveste Solen). Så tar Hubble turen ut blant de andre stjernene i Melkeveien, innom flere stjernetåker (nebula) og stjernehoper før vi endelig får se Hubble Ultra Deep Field (les om det på engelsk Wikipedia).
Koret kommer inn i en digital sekvens hvor vi returnerer til Jorden (18-19 minutter ut i videoen).Vi synger delvis sammen med et profft kor, Eric Whitacre Singers, som også får avslutte det hele.

I en intern Facebook-gruppe for Virtual Choir-sangere har det gått sport i å finne seg selv inni mylderet av bilder fra koret. Og med hjelp fra Elisabeth, som jeg traff i Chicago sommeren 2013, fant jeg faktisk meg selv denne gangen også. Dette er altså for spesielt interesserte!
Fra cirka 19:00 til 19:05 - lite tidsspenn altså - kan en så vidt skimte meg nederst i bildet, litt nedenfor midten. Slik ser et stillbilde ut fra 19:05.

Du kan lese mer om videoprosjektet og om Deep Field her.

Og for de astronomisk/ teknisk interesserte: her er en artikkel om hvordan bildene fra Hubble-teleskopet ble klargjort for videoen.

Assosiasjoner på førvinteren, del 1

Her om dagen følte jeg meg klar til å skrive et innlegg om et par bøker jeg hadde lest. Jeg satte i gang med den ene. Gikk meg vill i et samvittighetsfullt og tørt handlingsreferat og mistet lysten til å fortsette.

Jeg har det sånn av og til. Det er som om de kreative, ekspressive delene av meg konkurrerer med de nøyaktige, systematiske - og taper.

Jeg prøver å bøte på det nå, kanskje få løsnet på ting, med å lage et innlegg fullt av assosiasjoner. Jeg skal til og med være så usystematisk at jeg ikke sorterer etter sjanger eller målgruppe. Heller ikke holder jeg meg til bare en måned, som i oppsummeringer flest.

Gjør deg klar for en liten litterær, musikalsk og filmatisk berg- og dalbane.

----

Kagge, 2018

Jeg ble nettopp ferdig med den nydelige Snøsøsteren av Lisa Aisato og Maja Lunde. Den fortjener igrunnen viraken den har fått. Flere opplag allerede! Tegninger og tekst skaper magi sammen.

Og boka har dét til felles med den nye Disney-filmen Nøtteknekkeren og de fire kongerikene (som jeg så i helga, lenke til Filmweb) at det er en fortelling om julens gleder, om sorg over de døde og om det å ha en familie. Jeg syntes filmen også var fin, selv om jeg muligens er litt for voksen og for tida litt ute av humør til Disneys typiske svarthvite verden.

A propos svart-hvitt, eller rødt-blått: jeg er spent det amerikanske mellomvalget, som faktisk holder på akkurat nå. Her er det også lett for at det blir tydelige fiendebilder og at en ikke velger etter det

Res Publica, 2018

personene står for, men det partiet de tilhører som en selv har identiteten sin knyttet til. Jeg er venn med flere amerikanere på Facebook, og de har ulike politiske syn, noe som er ganske tydelig for tiden.

Ellers har jeg jo lest Det amerikanske marerittet av Thor Steinhovden, som handler om nettopp hvordan skillelinjene i amerikansk politikk har blitt sterkere de siste årene - og hvorfor. Med en liten slagside til venstre, men det pekes også på negative trekk hos Demokratene. Forfatteren spør til og med: kan Norge bli splittet på den måten?

Skillelinjer er det også i to nye norske romaner. Pluss religion, som jo faktisk også spiller en rolle i den amerikanske valgkampen.

Gyldendal, 2018

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar hørte jeg på lydbok, og jeg tror det var en fordel. Jeg fikk lett på plass stemmene til to ganske ulike Stovner-gutter med innvandrerbakgrunn. De har ikke noen sterk religiøs tro, noen av dem, men islam er en del av identiteten deres, noe som blir enda tydeligere når de møter mistro og fordommer utenfra. (Men de reiser ikke til Syria. Jeg lover!)

De opplyste er en dystopisk fortelling skrevet av Øystein Stene. Den gjorde

Gyldendal, 2018

inntrykk. I en ikke alt for fjern framtid - etter en stor naturkatastrofe - har Europa blitt delt inn i områder etter gudstro eller ikketro. Både de troende og de ikke-troende blir stadig mer sosialisert til å frykte og holde seg unna hverandre. Og hvert individ blir nødt til å ta stilling til trosspørsmålet, de kan ikke vise tvil eller være åpne for ulike løsninger.

De troende er videre delt inn i typen monoteistisk religion. De ikke-troende forsker på mennesker for å finne ut hvor religionen kommer fra og klarer å påvirke enkelte til å bli religiøse.
De få nøytrale gjemmer seg i et skogsområde og hjelper mennesker fra ett område til et annet. 
En artig vri: hvert kapittel har en forteller som møter en biperson; denne blir fortelleren i neste kapittel. Til slutt kommer en rundt. Boka er lett å lese.

Skillelinjer fins det forresten også i filmen Cold War, som jeg så på kino (lenke på Filmweb). Her med handling fra den kalde krigen, en polsk kjærlighetshistorie. Den er vakkert lagd og i svart-hvitt. Ekstra bonus for nydelig musikk, alt fra folkemusikk til jazz.

Det har i det hele blitt mye musikk på kino. Dere vet jo sikkert at Bohemian Rhapsody er i gang, filmen om rockebandet Queen og særlig vokalisten Freddie Mercury. Den anbefales! Her også litt "Disneys" forenkling av historien (har jeg lest meg til), men jeg tok det inn uten de store motforestillingene. Og Lady Gaga og Bradley Cooper i A Star is Born: for en kjærlighetshistorie og for noen sangprestasjoner! Jeg blir alltid imponert over skuespillere som kan synge og sangere som kan spille roller.

A propos stjerne som er født: i forrige måned ble jo Stjernekamp avsluttet på NRK. Samiske Ella Marie vant. Jeg var egentlig mellomfornøyd med det, men hun gjorde virkelig en god figur i finalen, og joiken var utrolig flott.

Label: Decca, 2017

Da kan jeg assosiere videre til min nye cd med damekoret Cantus, Northern Lights (nå i cd-spilleren i bilen min). Den hintet jeg om til en venninne da vi var i operabutikken i Oslo, jeg hadde jo hørt Vuelie, som åpner Disney-filmen (ha!) Frozen. Stolt av at et norsk kor har sunget den!
Det er så mye flott musikk på CD-en, og snart skjønte jeg at alt er lagd eller arrangert av en samisk komponist! Helt tydelig samisk inspirert, og med noen joike-innslag fra Frode Fjellheim selv. En av sangene er faktisk Mitt hjerte alltid vanker, og dermed er vi tilbake til julestemninga!


Jul, ja. Nå for tida er jeg kjempespent på et nytt Virtual Choir-prosjekt som nok blir ferdig i løpet av måneden: Julesangen It's the Most Wonderful Time of the Year, med Stefan Wyatt som arrangør. En kan jo si at det også er litt "Disney", siden kontrastene ofte er store i jula og ikke alt nødvendigvis er vidunderlig - men det er lov å drømme.  

Jeg synger en julesang.

Jeg har også notert at jeg ville skrive om Phantom of the Opera, en musikal som jeg er superglad for å ha fått med meg på Folketeateret i oktober sammen med søster. Stor opplevelse. Fine oversettelser til norsk og overveldende prestasjoner på scenen. Stikkord til assosiasjonsrekka: kjærlighet og sorg, musikalske høydepunkter.
Vi fikk til og med "julesnø" på turen til Grünerløkka tidligere på dagen, et område som også er beskrevet i Tante Ulrikkes vei. Faktisk! 

Håper din måned blir kreativ og god!

You Have More Friends Than You Know (musikkvideo)

I natt ble videoen endelig publisert! En ny video fra det siste virtual choir-prosjektet jeg har vært med på. Jeg har såvidt nevnt det før.
Kanskje du er heldig og får opp "Fix You" etterpå, som vi lagde i mars?


Julie Gaulke er en amerikansk sanger som har spesialisert seg på å lage multitracks på YouTube. Hun har vært prosjektlederen vår på Facebook og redigert lyd og video. Supert å få sjansen til å være med på dette sammen med sangere fra flere plasser i verden!

Jeg bruker ikke noe fancy innspillingsutstyr. Satte meg til i sofaen med laptopen foran meg, ørepropper og et kompakt digitalkamera på tripod-stativ (veldig praktisk med vribare bein). Lyden på soloen spilte jeg inn i smarttelefonen.

Originalen fra Glee finner du her.

Og her er James Rays originale video med arrangementet vi brukte, sunget av gruppa Voices.

Baksjå og framsjå: april. Andre del (fakta og bu-bøker)

Del 1 av innlegget finner du her.

Fakta og dokumentar

Press, 2018

Jeg leste Hvorfor vi sover av Matthew Walker, litt av akutt behov og mest av interesse. Dette er ei mangfoldig og grundig, samtidig lettlest faktabok hvor nyere søvnforsking blir presentert. Livsviktig tema, viser det seg. Sover du ikke godt nok, fungerer du rett og slett ikke, og Walker forklarer hvorfor. Hvorfor er drømmesøvn så viktig? Hva har døgnrytme å si for kroppen? Nattevakter? Alkohol og kaffe? Fins det A- og B-mennesker, og bør en kanskje tilpasse samfunnet til disse ulikhetene? Hvorfor trenger ungdommer mer søvn tidlig på dagen, og hva gjør tidlige morgener med hjernen deres? Og har sykdommer som diabetes og Alzheimers noe med søvnproblemer å gjøre?
Burde egentlig Donald Trump skryte av hvor lite søvn han trenger?
En smule skummel lesing til tider. Så mye her i samfunnet hviler på skuldrene til folk som sover for lite. Men. Les denne!

Aschehoug, 2018

Du har sannsynligvis hørt om YouTube-stjernene Prebz og Dennis. Kongen av gutterommet er Dennis Vareides historie - om hvordan han vokste opp med dataspill og oppdaget YouTube, hvordan samarbeidet med Preben kom til - og utviklinga av deres kanal(er). Oppturer og nedturer. I boka får du et visst innblikk i både den norske (og internasjonale) spillverdenen og i det som skjer bak kulissene i nordiske videokanaler. Fans, fiender, samarbeidspartnere. Og et YouTube-troll som spesialiserte seg på skitten ryktespredning.

Humanist forlag, 2006

Demoner av Asbjørn Dyrendal snek jeg med meg fra en bunke med kasserte
bøker på jobb. (Lite utlånt, men det trenger ikke bety at den ikke er lesverdig.) Her gjennomgår Dyrendal, som er religionsviter, demonenes historie. Når oppstod troen på disse mørke vesnene? Hvordan endret forestillingene seg, i oldtidens religioner og senere i kirkehistorien? (Her har utviklingen av gudsbilder og kampen mellom godt og ondt mye å si.) Og så: hva med demonene i dag? Hvordan framstår de i populærkultur: filmer, tv-serier (som Buffy!) og bøker? Og forresten, fins det fremdeles eksorsister i den moderne verden? Ei mangslungen bok som er kjapt lest.

Cappelen Damm, 2000

I april sang jeg på et eldresenter. På repertoaret stod blant annet "Seterjentens søndag", som Sissel Kyrkjebø sang for noen år siden og som Ole Bull (1810-1880) skrev melodien til. Under litt googling fant jeg ut at komponisten og musikeren faktisk var inspirasjon for Ibsen da han lagde karakteren Peer Gynt.
Denne personen måtte jeg bare finne ut mer om, og lånte praktboka Ole Bull, ført i pennen av Bulls oldebarn Knut Hendriksen.

Bildene - blant andre fotografier fra Bulls eventyrslott på Lysøen  - var det jeg festet meg aller mest med. Jeg fikk lyst til å se stedene han skapte med egne øyne. I tillegg er selve historien om denne kunstneren og drømmeren ganske så fascinerende. Ole Bull var Norges store kjendis for 150 år siden, i den grad at en amerikaner stjal identiteten hans for å tjene penger. Og han gjorde mye for den norske kulturen; det er blant annet Bull som har mye av æren for at vi feirer Edvard Griegs 175 års-jubileum i år.

Barnebøker

Da bibliotekbøkene jeg lånte i ferien var lest opp, fant jeg fram ei kristen barnebok i barndomshjemmet sørpå: Filo fra Tyrus av Patricia M. St. John. St. John er en god forteller; det er lett å bli revet med av Filos historie. Boka gir en ny opplevelse av hendelsene evangeliene forteller om, sett fra øynene og tankene til en liten "hedning". Filo er en som de mest religiøse jødene ser ned på, en fiskergutt som mister faren sin på sjøen, broren til den jenta som Jesus befrir fra onde ånder. Du trenger ikke ha en kristen bakgrunn eller huske bibelfortellingene for å få noe fint ut av denne boka.

Gyldendal, 1932

"Jeg er redd du ikke kan få noen mat," sa Kristoffer Robin, "det er om å gjøre å bli tynn fort. Men vi skal lese høit for dig."

Ole Brumm av Alexander Milne leste jeg altså. Fra jobbsalget fikk jeg med meg en ekte klassikerutgave som Rikka Bjølgerud Deinboll oversatte i 1932 (opptrykt i 2000). Du kan faktisk lese hele den første norske utgaven i Nasjonalbibliotekets ebokkatalog Bokhylla!

Og nå finner jeg ut at Kristoffer Robin skal spilles av min yndlingsskuespiller i filmen "Christopher Robin", som kommer i august...
Eller skulle jeg sett "Goodbye Christopher Robin", som kom i fjor? Den frister faktisk mer.

Ungdomsbøker

Kolofon, 2018

Inntrengeren av Hedvig Ringnes er en klassisk "ungdom i opprør"-historie om ei jente som for alt i verden vil være kul blant sine jevnaldrende og "hater" sine nye familiemedlemmer. Hun kan minne littegrann om Emma i Hun ba om det (blogget om her), og også Victoria opplever overtramp fra en gutt på fest, men med mindre konsekvenser.

Vi kjøpte boka på biblioteket fordi den skulle handle om en person med hørselshemning, og dette viste seg å være en biperson, ei lita jente som Victoria møter i andre del av boka og får god kontakt med. Etter dette forandrer hovedpersonen seg til ei skikkelig godjente, såpass at det for meg virker urealistisk. I tillegg har debutteksten litt å ta igjen på det språklige.

Piggsvin forlag, 2018

Bjørn Sortlands nyeste bok med handling fra Syria, Hver morgen dyppet søsteren min brystene sine i isvann for å bli pen, var fin, selv om denne leseren likte Taran Bjørnstads flyktningebok bedre. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor.

Sortland er iallfall på sitt beste når teksten - som her - er enkel og personlig, med mye luft på sidene.

Mariams historie starter med helt korte dagbokstekster fra en gjenkjennelig, moderne hverdag. Så starter uroen i hjembyen, familien flykter til Aleppo - og vi hopper tre år fram til en helt annen virkelighet. Mariam er alene med sin syke lillebror. De andre er drept, også kjæresten hennes, og hun er redd for å måtte selge kroppen sin for å skaffe mat og medisiner. Løsningen er flukt, nordover i Europa.
Ei enslig ung jente med en syk lillebror vil slite i en sånn situasjon. Og det gjør Mariam. Snart blir hun solgt til en tyrkisk mann av ei dame som vil "hjelpe". Jeg vil ikke røpe hvordan det siden går, men kan si at Mariam er både tøff og oppfinnsom. Nesten litt i overkant. Men.
Slutten er åpen, men troverdig.   
    

Mangschou, 2017

Dronen av Tor Arve Røssland er ei ny, frittstående bok i det lettleste spenningskonseptet Skumring (Mangschou forlag). Her utforsker Røssland hva som kan skje når en tenåring opplever seg maktesløs (etter et overfall) og griper til noe som gir en ny følelse av makt: det å være en av de tøffe. Men er det greit, liksom, uansett hva de "ekte nordmennene" gjør og mener?
Det som skjer i hodet til hovedpersonen her minner meg om #alfahann av Jan Tore Noreng. Og det løser seg vel ikke akkurat her heller. Litt dystert altså, men spennende og verdt å lese.

Aschehoug, 2018

Nørd av Mina Lystad leste jeg som ebok. Nå nylig kom papirboka til biblioteket mitt (og ditt nærmeste folkebibliotek også).

Jeg legger rett og slett ut kommentaren jeg skrev på Facebook etter endt lesing. Den kan få stå alene.

Gyldendal, 2018

Nå er alt av Amy Giles handler også om ei tenåringsjente som ikke har det så bra. Men her handler det ikke om mobbing fra medelever, men en ekstremt kontrollerende, perfeksjonistisk og kald far. Boka er bygd opp med vekselvis fortelling fra nåtid og fortid, og dette skaper intens spenning. En får en følelse av at det haster å få vite hvorfor Hadley ligger hardt skadd på sykehus.
Fins det virkelig slike fedre? lurte jeg på da jeg leste boka. Og ja, de fins helt sikkert. Jeg er glad for at jeg ikke vokste opp med én.

Alt i alt

Når jeg ser over bøkene jeg leste i april, slår det meg at det har vært en del mørke fortellinger. Men også møter med interessante mennesker fra virkeligheten, og litt å tenke på. Igjen veldig variert i sjanger og tematikk, og det kjennes bra. Jeg vil nok aller mest huske Nørd, Ole Bull-boken og Snø (forrige innlegg). Ja, og søvnboka!

Baksjå og framsjå: mars

Påskeferie: ender under brua i Lyngdal.

Mars var... 

• "At the end of... you get nothing for nothing". Hvilke ord mangler, og hvilken musikal er det hentet fra? 
• vår i Vestfold og siste arbeidsdager i NBF Barn og unge (pluss gavekort som ble brukt på Mummibok, se nedenfor)
• påskeferie med filmquiz (hva hette nå den dama i Alien-filmene? Riley?) og kos med sørlandsfamilien
• masse, masse snø - og innimellom bittelitt sol.

Jeg blogget om...

en ny tegneserie: Far from home av Ben Hatke. I april har jeg rukket å blogge om flere mars-bøker: Kurt Vonneguts klassiker, Demian Vitanzas nye fremmedkrigerroman og Taran Bjørnstads flyktningeroman, samt Dan Browns nye thriller.
 

Jeg leste...

16 bøker og hørte på 1 elydbok.
De som jeg ikke rakk å skrive om kommer det noen ord om her.

Fagbok

Aschehoug, 2017

Forbudte sanger av Pål Moddi Knutsen kom på kulturfond til biblioteket mitt nylig. Jeg skjønte at boka handlet om musikk som har satt søkelys på sosial og politisk urett, og ble nysgjerrig.

Den nordnorske sangeren Moddi ga ut plata Unsongs i 2016, med 12 forbudte sanger fra hele verden. I denne boka forteller han om hvorfor han fikk idéen og om arbeidet med å finne de 12 sangene (som faktisk var hundrevis i starten) - og spille dem inn i Norge. Hver av sangene, fra ulike land, får sitt kapittel. Noen artister er kjente, som Pussy Riot i Russland, de fleste mindre omtalt. Jeg fikk mange aha-opplevelser, særlig fra land og styresmakter jeg ikke ventet sensur fra. Moddi ble blant annet "sensurert" (det vil si bedt om å unngå visse tema) av BBC i et TV-intervju. Jeg frøs på ryggen da jeg leste det.
Ellers har sangeren valgt ut en latinamerikansk låt som har opphav i narkobaron-miljøer. Leser du boka, som jeg anbefaler varmt, får du vite hvorfor.

Her er Moddis versjon av Pussy Riots "Punk Prayer".

Barnebøker

Cappelen Damm, 2017

Jeg leste to barnebokklassikere på nytt denne måneden: Momo av Michael Ende og Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren (som jeg lånte av søster i påsken). De er stadig aktuelle, med tematikk som vennskap og henholdsvis tidssparing og møtet med døden.

Ellers leste jeg ei bok om en annen klassiker. Mummidalens verden, som er ført i pennen av Philip Ardagh, er en ganske tjukk og veldig fin hyllest til Tove Jansons mummiverden. Hvordan er figurene vi møter der? Hva handler historiene om? Og hvor kom inspirasjonen fra? Boka er gjennomillustrert og har også med fotografier fra forfatterens liv. Anbefales til alle som vil bli mer kjent med - eller mimre om - disse historiene. 

Ungdomsbøker

Jeg leste og hørte ferdig spøkelses-serien om Lockwood & Co av Jonathan Stroud, på engelsk. Det var spennende og fantasifullt, actiondrevet. Av og til vel urealistiske løsninger (som helter som tar unaturlig store sjanser), et vanlig element i spenningsbøker. Heltene våre må igjennom ganske så skumle eventyr for å avsløre bakgrunnen til "Problemet" med gjenferdene som oversvømmer England.

Random House, 2015

Karakterbeskrivelsene fortjener et par ord. Utseendet sier ikke nødvendigvis så mye om de indre egenskapene hos karakteren ("vakre" mennesker kan være onde og "mindre vakre" gode), men negative karakteristikker påvirker sympatien hos leseren. Særlig George, en av de tre i firmaet, får gjennomgå for dårlig hygiene og en litt kvapsete kropp i mange av scenene vi møter ham i. Når for eksempel en kollega klager over å måtte dele seng med ham under et oppdrag, grenser det til mobbing. Men han er tydeligvis en helt, mer og mer utover i bøkene. Han har bare tilfeldigvis fått rollen som en klossete motvekt til den perfekte, elegante og mystiske Anthony Lockwood.
Jeg hørte to forskjellige innlesere av lydbøkene, og den siste ga George en ganske nasal og tåpelig stemme. Jeg ble etter hvert vant til det, men liker det ikke.
Likevel, jeg måtte få med meg hvordan det gikk med de tre spøkelsesjegerne.

Kagge forlag, 2018

Med Hun ba om det av Louise O'Neill er vi tilbake i realismen. En virkelig tøff realisme, hvor vi møter tenåringsjenta Emma, som oppfører seg hurpete. Veldig ovenpå, ekstremt opptatt av utseendet både hos seg selv og andre (et trekk fra den perfeksjonistiske moren), og veldig lite omsorgsfull. Det topper seg når ei venninne som har blitt voldtatt, får høre av Emma at hun ikke bør anmelde det... og er hun sikker på at hun ikke egentlig likte det selv?

Kan en så si at Emma "ba om det" da hun opplevde dette selv ikke så lenge etterpå, på en fest? Da hun drakk seg full, tok en pille det ikke var så lurt å ta, klinte med en eldre fyr som det ikke var så lurt å kline med? Og så ble kledd naken, misbrukt av flere menn, fotografert (og bildene selvfølgelig lagt ut på nett)? Alt hun har sagt og tenkt tidligere slår tilbake på henne så det smeller. Og hun er alene.
Det er krevende å lese ei bok der en så usympatisk hovedperson blir den som fortjener sympati. O'Neill skal ha ros for å ta opp et så viktig tema på en måte som kan skape diskusjoner. 

Samlaget, 2017

Brevet frå krigen av Ingunn Røyset er ei sann historie om ei norsk jente som opplevde andre verdenskrig som tenåring, med bosted i et område som virkelig ga orkesterplass til dramatikken i aprildagene 1940: Oslofjorden. Hun så flere sider av krigen: naboer som sympatiserte med nazistene og en storebror som var motstandsmann. Klassekameratene viste motstand mot fienden på en skole i nærheten av Gestapos hovedkvarter. Alt så nært. Og personlig, bygd på brev og samtale med Jorun, som lever og kan fortelle. 

Aschehoug, 2018

Fandom av Anna Day er den perfekte ungdomsromanen for alle som selv har vært storfan av en kjent bokserie, fortrinnsvis Hunger Games (Dødslekene) eller dets like. Har du aldri vært det, vil nok mye føles fremmed her.
Leseren kan gjerne ha vært såpass fan at hun/ han har deltatt på såkalte conventions hvor en kler seg ut som og framstår som en karakter fra boka eller filmen. (Jeg har så langt bare kledd meg ut som Hermine på Halloween.)

Fortelleren i boka, Violet, er blodfan av den populære Galgedansen. Hun har kledt seg ut som heltinnen Rose og blitt med vennene sine og lillebroren på comic-con. De skal faktisk møte skuespillerne fra filmen. Det er da det magiske og katastrofale skjer. Et stillas revner og faller ned over dem - og de havner i en parallell verden. En verden der nettopp Galgedansen er virkelighet.
Vennene - som stort sett kan historien på rams - vet hva de må gjøre når alt må oppfylles for at de skal komme seg hjem. Violet - som Rose - må forelske seg i en overklassegutt og vinne hjertet hans, så opprøret blant de mindre privilgerte kan lykkes.
Problemet er at i denne versjonen av historien faller heltinnen for feil gutt. Følelsene kan ikke styres. På toppen av det hele har den smellvakre venninna hennes Alice tatt rollen som en overklassejente, og ser ut til å ødelegge enda mer. Hva skal gjengen gjøre?
Her er det spenning og romantikk i fleng, men som sagt, du bør være bok-/filmserienerd selv for å virkelig kunne engasjere deg i det som skjer. 

Alt i alt 

Mars var måneden for de store historiene. Spenningsbøkene. Klassikerne. Historiene fra virkeligheten. Noen vil jeg huske bedre enn andre, som Moddis forbudte sanger og Mummidalens verden.

Hva skjer nå i april? 

April er en måned for sang: deltakelse i et Virtual Choir-prosjekt og solosang på eldresenter. Måneden blir rundet av med en Stockholm-tur med vokalgruppa jeg var med i før.
Ellers har byggearbeidene startet på kulturhuset hvor jeg jobber, og dagene blir herlig lengre.


God lesemåned!

Baksjå og framsjå: februar, del 2

Her er første del av februar-innlegget.

Ungdomsbøker

Aschehoug, 2017

Støvets bok er en ny spenningsserie av Philip Pullman. I den første boka La Belle Sauvage møter vi blant andre ei jente som heter Lyra. De som kjenner Pullmans serie fra "alternative Oxford" (Den mørke materien, som jeg skrev om for elleve år siden) vet hvem det handler om. Men her er ikke Lyra noen rappkjeftet, modig jentunge; hun er en baby som blir etterlatt i et nonnekloster, jaktet på av en skummel organisasjon og reddet av to unge helter gjennom en katastrofeaktig flom. "La Belle Sauvage" er navnet på båten de rømmer i. Vi blir best kjent med Malcolm, båtbyggeren og en vertshusgutt som har nyfikenhet, mot og rettferdighetssans i mengder.

Som i den første trilogien får leseren sin andel av skumle skurker, gamle mysterier og akkurat passe overnaturlig krydder. Og blod. Vi møter Lord Asriel og Fru Coulter for første gang.
Et must for alle som elsket de første Lyra-bøkene, men også for de som vil ha en handlingsmettet og god historie.

---

Geek Girl: fra geek til chic av Holly Smale er ei moderne

Spektrum, 2014

askepott-historie hvor Askepott ikke er fattig på penger og frihet, bare på motesans og selvopptatthet. Visstnok inspirert av forfatterens eget liv som "geek" (nerd) og forvirra, plutselig modell.
Jeg ville gjerne like boka, og den vil kunne glede mange, men den deilige gutten som faller pladask (men samtidig sofistikert, naturligvis) for den klumsete jenta blir for søkt for meg. Og ja, de har med den ekstremt homsete modellmanageren (stylisten?) også.
Pluss for et fint budskap om hvordan usunn og uærlig modellbransjen (som forfatteren kan ha førstehåndskjennskap til) blir.
Og så må kanskje vi nerder få lov til å drømme litt også? Joda!

---

Aschehoug, 2017

Denne boka elsker deg av PewDiePie er en gjennomillustrert parodi på visdomsord en finner på nettet i "glass og ramme". Alt du kan tenke deg av snille, inspirerende setninger snur denne populære vloggeren (visstnok verdens mest populære YouTuber) om på. Resultatet blir dels grovt. Dels søtt. Dels bare veldig morsomt. Og ekstra artig hvis du er lei av visdomsord som deles i fleng på nettet.

---

Killerinstinkt av Thomas Enger (ebok) er en ekte psykologisk thriller for
Boka har fått mange gode anmeldelser på ungdommenes egen anmelderside Uprisen.no (et prosjekt hos foreningen !les).

Kagge, 2017

ungdom. Hovedpersonen Even må finne ut hvem som drepte ekskjæresten hans og en klassekamerat. Er det noen Even kjenner? Er han selv helt uskyldig? Det er spenning til absolutt siste slutt og en løsning på gåten som en ikke har forestilt seg.

---

En av mine favoritter fra 2015, Den hjemsøkte trappa i serien Lockwood & Co av Jonathan Stroud, har dessverre ikke blitt fulgt opp med videre oversettelser til norsk. Jeg fikk lyst til å vite hvordan det gikk videre med Lucy Carlisle og de andre spøkelsesjegerne, og bestilte de neste bøkene i serien på originalspråket - dels som elydbøker (Storytel) og dels i papir (biblioteklån). I februar rakk jeg å høre ferdig bok 2, The Whispering Skull. Jeg er nå nesten gjennom siste lydboka og håper på å skrive mer om serien snart.

Oppsummert

Februar 2018 var et bevis på at det går an å lese litt færre bøker enn vanlig, men likevel ha fått det meste: noe å humre av, grøsse av, gråte over og irritere seg over. Og de gode historiene: Klassen. La Belle Sauvage. Å være dødelig. Snillionen.
Og jeg har sett at jeg fremdeles kan ha fruktbare bloggeperioder.

Hva skjer nå i mars? 

Jeg har vært mye og reist så langt i mars, og måneden vil også avsluttes med reising (sørover til påske). En av turene gikk til Sandefjord og Bibliotekmøte (reportasje på NRK Østafjells her), hvor jeg blant annet hadde mine siste dager som leder i NBF Barn og unge (spesialgruppe for barne- og ungdomsbibliotekarbeid). Nå kan jeg følge spent med utenfra!

Jeg spilte nettopp inn en sopranstemme til nettkor-prosjektet Virtual Contemporary Chorale, som jeg har meldt meg på i år (mens jeg fremdeles venter på nytt Whitacre-prosjekt!) Det måtte en del oppvarming til, men jeg sendte inn et klipp jeg var ganske fornøyd med. Gleder meg til å se hvordan vi blir til slutt.

I forbindelse med innspillingen av videoen oppdaget jeg hvor tungpustet jeg faktisk har blitt. Kroppen min har skjønt at den ikke er 20 år lengre, ryggen klager igjen, og jeg prøver hardt å motivere meg selv til mer bevegelse.

Så: ut og gå med spøkelsesbok (se over) på øret!

a-ha! Meg, alle tre og en av dem

Det bandet som har fulgt meg mest siden tenårene, er norske a-ha. Jeg er ingen blodfan, har for eksempel aldri vært på konsert med dem, og har ikke alle platene. Jeg ville ikke gjort det bra i noen a-ha-quiz. Men de har dukket opp nå og da, og rett før jul oppdaget jeg dem igjen. Wow, de hadde faktisk begynt å holde akustiske konserter! Jeg så et opptak fra konserten på Giske i juni 2017 og ble fascinert (se nederst). Kjøpte en samle-cd og den akustiske plata med dvd-opptak av konserten. Jeg fikk faktisk tilsendt en signert plakat for ikke lenge siden etter å ha kommentert noe på Facebook. Den må jeg jo bare dokumentere!

Så har jeg nettopp lest ferdig ei ny bok om ett av bandmedlemmene (som jeg kommer tilbake til) og hører på kassetten som startet det hele for min del. Jeg syns ikke det er lett å skrive samtidig som musikken går, jeg trenger stillhet, men det har satt meg litt i stemning.

Kassetten fra Polen:
East of the Sun and West of the Moon

Det begynte med at jeg hørte en sang på skolen i et friminutt; det må ha vært på radio. Jeg syns jeg husker utsikten fra klasserommet på barneskolen, men tipper at det heller var første året på ungdomsskolen, altså høsten 1990. Sangen begynner med lyden av taktfast regn og bergtok meg. Som mange vet er dette en coverlåt som The Everly Brothers gjorde først. Her kan du se musikkvideoen til Crying in the Rain (som jeg ikke så før i voksen alder, siden jeg ikke hadde tilgang til musikkvideoer i oppveksten).

På denne tida hadde a-ha holdt på i fem år allerede og var ferdige med sin første, mest kommersielle periode. De var på vei inn i det mer kunstneriske med plater som solgte mindre; de ville ikke bli et rent popband og tok større sjanser.
Jeg fant en kassett (sannsynligvis piratkopi) på skoletur til Polen våren 1991, "East of the Sun and Crying in the Rain var der. De andre sangene var fremmede for meg, mørke og litt rockete. Men likevel a-ha.
Ikke mange år etterpå la bandet opp for første gang, samarbeidsproblemene gjorde at de startet prosjekter på hver sin kant. Og jeg glemte dem.
Jeg har funnet tilbake til bandet de siste årene og lest meg litt opp, sett flere musikkvideoer og kjøpt flere innspillinger. En dråpe her og en dråpe der.

Én sang har blitt gladsangen som er perfekt til dans på stuegolvet, den tidlige låten Touchy fra albumet Stay on these Roads (1988). Det ser ut som om de har det gøy, og det tipper jeg også de hadde!



Sytten år senere kom Lifelines, som jeg også hørte på radio, og den var så fin at jeg måtte kjøpe platen.



Da denne sangen kom ut hadde bandbiografien The Swing of Things: 20 år med a-ha av Jan Omdahl (Press forlag) vært ute i ett år, og den kjøpte jeg. Her blir de tre medlemmene i bandet - og flere de har hatt kontakt med - intervjuet om livet med gruppa. Som en bonus er det en cd i boka med demoer fra den første tida, digitalisert fra kassetter som noen heldigvis hadde spart på.

Falck forlag, 2017

Så kom ei bok om Pål/ Paul i fjor, Tårer fra en stein. (Skal finnes på alle norske folkebibliotek!)

Undertittelen er samtaler om et arbeid, og det er først og fremst kunstneren, lyrikeren og musikeren Pål Waaktar Savoy som er i fokus - men med noen glimt fra oppvekst, familieliv og ikke minst livet med bandene a-ha og Savoy.
I starten beskriver forfatteren en scene fra a-ha-konserten da Pål plutselig kom med en hilsen til publikum fra scenen, og Morten kommenterte: "After 25 years Pål has something to say!" Dette sier mye om denne mannen - i utgangspunktet mer komfortabel med skrift enn med tale - og også denne situasjonen, som ble så følelsessterk.

Ørjan Nilsson har skrevet ei veldig god bok på bakgrunn av intervjuer med Pål (og kona Lauren) gjennom et par år - blant annet på turné med a-ha. Den er teksttung, ikke noe for den som elsker bilder og fancy fonter, men personlig, nær og samtidig full av informasjon.
Pål er for eksempel en person som ikke kan lese ei bok bare for å nyte den, alt han tar inn er noe han henter inspirasjon fra. Jeg lurer på hvordan det kan være.
Jeg fikk også vite at en annen artist som fulgte meg i de første musikkinteresserte årene, Sissel Kyrkjebø, bestilte en sang fra Pål som hun aldri brukte, men som a-ha tok med seg på plata Lifelines: Time and Again. Artig sammentreff! 

Savoy har blitt et prosjekt der Pål kan gjøre mer av det han elsker selv. Og av og til kommer det egne versjoner av sanger som også er kjent i a-ha, som Velvet.


Først nå har jeg skjønt at det er Pål som synger den fine andrestemmen på sangen jeg hørte på radio for snart 30 år siden (se NRKs veldedighetskonsert fra 1990; Crying in the Rain kommer mot slutten). Han har en dypere, jevnere stemme enn frontfiguren Morten. Magne Furuholmen pleide å være min favoritt i bandet med sin sjarme, humor og utadvendte stil - men nå er jeg faktisk litt usikker.
Jeg er uansett dypt imponert over alt de tre har fått til både hver for seg og sammen.
Og vurderer å se etter konsertbilletter i år. Kanskje det er nå jeg skal gripe den sjansen?

Har du noe forhold til a-ha?



En av sangene fra Unplugged-konserten sist sommer; Ingrid Helene Håvik er solist.

Funkete dansevideoer til inspirasjon (også for lesing)

Mot slutten av filmquizen jeg deltok på i Lyngdal i påsken viste de en YouTube-video der danseklipp fra ulike filmer er satt sammen til Uptown Funk (her er den originale musikkvideoen med Bruno Mars). Den sangen er skummelt fengende. Perfekt å riste løs til når lese- eller skrivøktene blir for lange. Her ser du filmvarianten:




Og a propos Uptown Funk, det fins også en ganske så proff bibliotekparodi. Denne har jeg brukt til "pauseunderholdning" på opplegget jeg har for sjetteklassingene på biblioteket i vår. Verdt å se, og lov å danse til! "Guybrarian" (i rosa) måtte jeg bare google etterpå, han viser seg å være utdannet lærer med kreative interesser. Litt uklart om han har noen annen funksjon i bibliotekverdenen enn å være en veldig kul leselystvekker.

Det var magisk

Susanne Lundeng (hjemmeside).
Foto: Ingvil Skeie Ljones

I kveld har jeg vært på konsert, eller forestilling, med Susanne Lundeng. Jeg hadde aldri hørt om henne og aldri hørt henne spille. (Siden folkemusikk ikke er min primære favorittsjanger, får jeg være unnskyldt!)

Det som fascinerte meg ekstra var at hun er nordfra, ikke så langt fra der jeg bodde til og med første klasse på barneskolen - nord i Nordland. Og nettopp denne landsdelen handlet forestillingen om. Historien og historiene, Lofotfisket og markedsdagene. Folkene, folkelynnet, impulsene fra andre steder. Med folkemusikken og felespill i fokus.
Ingen egentlig tradisjon som har blitt samlet inn av folkemusikkhistorikere, men Susanne har plukket opp og tatt vare på. 

Lundengs eget felespill imponerte og rørte ved meg. Hun har en særegen utstråling, humor. Og den energien! Hun danset samtidig som hun spilte. Sang sammen med fela. Og fortalte.
Dramatiserte scener som jeg kunne se for meg. Spilling i rorbuene. Farlige turer på sjøen. 

Det livlige spillet gav meg lyst til å danse, det vare fikk meg til å smile.

Jeg lånte med meg cder fra biblioteket hjem, og hører på den ene mens jeg skriver dette.

Ena forlag, 2016

Aldri har hun hørt noe så utrolig vakkert. Aldri har musikk rørt henne så sterkt som nå. Det er som om musikken fyller henne. Det bobler over i kroppen hennes. Hun vil le. Hun vil danse. Hun vil gråte av glede. Det er magisk. Det finnes ikke ord. Lenge blir hun bare stående og lytte. Men så stilner det, og hun åpner øynene. Fossegrimen ser på henne. Han vinker henne til seg.

På armlenet i godstolen har jeg ei barnebok jeg nylig leste, Fossegrimen av Ingunn Aamodt. Her er det jenta Tuva som spiller fele. I smug, for foreldrene liker det ikke. De vil helst være i fred foran tv-en og kaller Tuvas spill for ulyder.

Vennen Olav hører interessert på, men når jentene som går forbi gjør narr av henne, smiler han. Det vokser fram et sinne og en trass i Tuva. Hun skal vise dem alle.

Bestefar har fortalt om møtet sitt med Fossegrimen, han som spiller så herlig at alle som hører det blir fortapt. Han kan lære det bort, men mot en forferdelig pris.
Tuva tar sjansen.

Boka er kort, lett å komme igjennom og et vakkert eventyr. Som i eventyr flest er det klisjeer og typer, men de glemmer jeg og lar meg drive med i musikken og lengselen.
Marius Renberg sine tegninger tilfører en ekstra fin mystikk.

----

Wasn't it good? Norwegian Wood - og mini-gibort!

Norwegian Wood av Haruki Murakami er boka som fortjener et lengre, dampende blidt innlegg, jamfør smakebit her. Nå er jeg redd for at det ikke blir så dampende; dels fordi jeg må ta boka fram og kikke i den for å få litt av den gode følelsen tilbake (lenge siden jeg leste den) og dels fordi jeg har et visst press på meg - ei lesegruppe på biblioteket skal snakke om den, og det er venteliste på dette eksemplaret!

Men ei bok som jeg vurderer som en vinner til "Best i 2013" må jo få noe mer enn en smakebit og et par små setninger. Jeg begynner med enda ett sitat, fra starten av boka. Jeg-personen Toru Watanabe (37) sitter på et fly til Hamburg og får høre Beatles-sangen Norwegian Wood i høyttalerne, en melodi som gir ham en fysisk reaksjon og drar fram igjen såre minner fra atten år tidligere (s. 13-14):

"Kom hit. Kanskje brønnen ligger her et sted," ropte jeg til ryggen hennes. Naoko stoppet opp, lo, og stakk armen sin fort inn i min. Resten av veien tilbake gikk vi side om side.
"Er du helt sikker på at du aldri vil glemme meg?" spurte Naoko med tynn, hviskende stemme. 
"Aldri. Jeg kommer aldri til å glemme deg," sa jeg. "Det er ingen grunn til at jeg skal glemme deg."
*
Like fullt blir minnene svakere og svakere, og altfor mye har jeg glemt.

Resten av boka holder seg stort sett i denne fortiden, hvor Toru (nesten 20) er teaterstudent i Japan og bor på et internat med en stammende, noe nevrotisk ryddig kartstudent (Kamikaze). Han har ellers to venner, Naoko og Nagazawa, som er vidt forskjellige, men påvirker Toru på hver sin måte.

Naoko var opprinnelig kjæresten til Torus bestevenn Kizuki, og de tre brukte mye tid sammen helt til Kizuki uventet - for Toru, i det minste - tok livet av seg. Nå deler Toru og Naoko sorgen, og etter hvert en dypere følelse av tilhørighet, som de ikke vet helt hva de skal gjøre med. Naoko er redd og vanskelig å nå inn til, og utvikler etter hvert alvorlige psykiske problemer.

Så er det Nagazawa. Den unge mannen som sluker damer og spytter dem ut igjen. Lynende intelligent og grunnleggende ond, etter Torus vurderinger. Nagazawa har en kjæreste, men krever at hun skal godta at han har sex med andre, samtidig som han behandler henne dårlig. Toru kan ikke skjønne hvordan denne pene, glupe jenta holder ut, og det er klart hvor sympatien hans ligger. Likevel er det et slags vennskap mellom de to guttene.

Etter hvert kommer også Midori Kobayashi inn på banen. Frisk, frittalende og frittenkende. Hun er jenta han ikke trenger å snakke forsiktig til eller være redd for å røre ved. Hun snakker selv om hva som helst, fra politikk til munnsex. Det føles frigjørende for Toru. Men er de bare venner, eller noe mer? Her blir han med henne for å besøke faren, som ligger på det siste på sykehuset, og hun sier (side 219):

"Jeg har en følelse av at far forsøkte å be deg ta vare på meg, ta deg av meg."
"Å?"
"M-m. Slikt skjønner jeg meg på. Ren intuisjon. Hva svarte du?"
"Jeg ante jo ikke hva jeg skulle si, så jeg bare forsikret ham om at det ville gå så fint så, ingen grunn til bekymring."
"Høres ut som om du har gitt ham et løfte. Om at du skal passe på meg," sa Midori og så meg alvorlig inn i øynene.
"Nei, er du gal?" Jeg forsøkte forfjamset å snakke meg vekk. "Jeg skjønte jo ikke hva han snakket om... du kan da ikke mene...!"
"Rolig, rolig! Det var en spøk. Jeg fikk bare så lyst til å erte deg," gliste Midori. "Men du er fryktelig søt når du blir tatt på senga!"

Norwegian Wood er en stor fortelling. Ikke på den måten at den handler om store verdensbegivenheter,  spenner over et langt tidsrom eller har et stort persongalleri. Det er oversiktlig og nært. Men det er dypt. Det store ligger i hvor godt Murakami klarer å beskrive følelsene og tankene til disse unge menneskene. Usikkerheten. Ømheten. Fortvilelsen. Håpet.
Språket er enkelt, men vakkert. Miljøbeskrivelsene såpass levende at jeg får lyst til å besøke stedene. Gå inn i den strenge internatblokka og se Kamazaki gjøre morgengymnastikk. Spionere på Nagazawa på byen. Høre Naokos venninne spille gitar. Sitte på taket av butikken med Midori. Gå i enga, og kanskje inn i skogen.
Fortellinga om Watanabe og vennene hans er rett og slett til å falle for. Jeg for min del både lo og grein.

Jeg tror faktisk jeg, en bibliotekar med enkel tilgang til all verdens bøker, må ha den for meg selv.

Var dette dampende nok?

--

Og så har jeg tenkt å ha min andre gibort (giveaway) på denne bloggen! Jeg kjøpte jo flere eksemplar av Klemmeboken og har to å gi bort. Har du lyst på ett, med en hilsen fra meg inni, skriv det i en kommentar under med epostadressen din. Så trekker jeg - ikke på noen teknisk fancy måte, men helt ærlig - og kanskje du blir en heldig vinner?
Fristen for å skrive kommentar er neste søndag, 29. september klokka 13.00.