søndag 27. mars 2016

Krim i påsken, del 1

Jeg har gjort som nordmenn gjerne gjør i påsken når de ikke går på ski, altså lest krim.

Jeg startet på en krimserie på dvd, men denne falt ikke i smak. Personene ble for fremmede, for ekstremt typete, og selv om det kunne vært interessant å vite hva som egentlig hadde skjedd, lot jeg være å fullføre. Det føltes helt ok. Jeg hadde faktisk tenkt mange ganger at denne serien burde jeg lånt med meg hjem fra jobb, men helt greit da at jeg ikke egentlig hadde gått glipp av noe ved å vente.

Men jeg har først og fremst lest bøker. To av dem er typisk krim, en er en thriller, den siste en historisk roman med krimelementer og et hint av mysterium.

Først krimbøkene:

1. Mørketid av Jorun Thørring

Aschehoug, 2014

Der står hun på balkongen, lener seg over rekkverket og kikker utover. Er det meg hun ser etter? Hun har ikke skiftet. Det lange sjalet henger over skuldrene.
Jeg glir lydløst inn i rommet uten at hun hører meg, løper innpå henne bakfra.
De våte ullsokkene demper lyden av skrittene mine.

Jeg valgte denne fordi jeg nettopp hadde vært i Tromsø og fikk lyst til å lese en krim med handling derfra. Tanken på en internatskole med mørke hemmeligheter fengslet også.

På den spøkelsesaktige, for lengst nedlagte internatskolen Fredheim finner tre lokale ungdommer et skjelett i varmtvannstanken i kjelleren. Det viser seg etter hvert å være restene av lærer Holm, som forsvant sporløst ikke lenge før skolen ble lagt ned for 30 år siden. Det gikk rykter om at tafset på elever. Hvordan kan han ha havnet i tanken? Og bestyrerinnen hadde tidligere blitt funnet død nedenfor sin egen balkong. Var det selvmord?
Dette ville ikke vært nok til en politietterforskning hvis det ikke hadde vært for det som skjer like etter funnet i tanken: en tidligere elev ved skolen, som har varslet etterforskeren Aslak Eira om at hun vil avsløre den vonde fortiden, blir drept. Og så blir andre tidligere elever angrepet og bortført... for å holde kjeft, eller som en hevn?

Dette er spennende. Synsvinkelen skifter mellom en refererende forteller, etterforsker Eira og personer med bakgrunn fra Fredheim. Noen av disse er potensielle ofre (men også skurker), én er anonym og framstår som morderen i jeg-form, men det tok lang tid for meg å finne ut hvem dette var. (Tross noen hint.) Det er når morderen er ukjent og kanskje har funnet sitt neste offer, at det blir mest intenst! Det er vel det som kan kalles en kriminalthriller. Morderen er ikke ferdig med forbrytelsene og klar til å avsløres av en Poirot på en pen og pyntelig måte.

Det er også grusom lesning. Jeg vet at det fins tidligere internatskoler i Norge med en broket historie, og det er helt klart store sjanser for mishandling og overgrep i et så stengt samfunn med indre justis. Likevel, jeg får følelsen av at ledelsen på skolen er ekstreme typer med personlighetsforstyrrelser, og klarer ikke helt å godta at direkte overgrep kan ha foregått med deres "velsignelse". (Men de er jo strenge kristne som tror at barn må tuktes, alt kan vel godtas da, liksom?)
En krimforfatter må vel ofte velge det ekstreme for at spenningen og mysteriet skal bli stort nok?
Ellers blir det "agurkkrim".

Mørketid er Thørrings femte krimroman. 

2. Hanegal av Lars Ove Sæther.

"Help!" Han ropte høyere enn han noen gang hadde ropt. Skrek med tårene strømmende fritt, skrek mot Gud og himmelen.
"Oh, my God, help me, please!" Det var bak ham nå. Han snudde seg og så det, det kom mot ham. Steinen traff pannen med en doven smerte. Innhyllet i mørke kjente han krafsingen på brystet og under jakken. Han famlet vilt framfor seg, grep etter det og fikk fatt i noe. I flimmeret så han vesenet over seg. Et hvitt, opplyst ansikt og røde sprikende klør.


Cappelen Damm, 2013
Hva er det som får noen til å halshugge en enstøing av en hønsebonde etter først å ha torturert ham på det grusomste? Hva har han gjort for å fortjene slikt? Når politiet finner offeret, er den svarte hanen helt vill, og hønene har gjort sitt til at det er lite igjen av bondens hode. Stengt inne i kjelleren under mordstedet finner de en avkreftet og livredd unggutt.

Dette er helt klart mer grotesk og mer mørkt enn Thørrings roman. Og med et overnaturlig innslag som jeg fryser på ryggen av: voodoo. Jeg fryser litt på ryggen av de hyggelige mormonene som dukker opp etter hvert også, men voodoo! Virker det? Det kan iallfall gjøre folk riv, ruskende gale av en eller annen grunn. Det er forbundet med død og fordervelse. Hevn.

Inn i dette dumper Jenny Brox, nyutdannet politi og ansatt i Kripos, sammen med overbetjent Fougner. Jeg liker personene. Jeg har lest i anmeldelser at Fougner blir framstilt som en usympatisk og tverr jåle, noe jeg er helt uenig i. (Stadig retting på hentesveis er ikke nok.) Kontrasten er iallfall stor til for eksempel campingplasseier Grøtte, som både legger an på Jenny og stikker nesa (flyene) si opp i etterforskningen på en ufordragelig måte.

Med forbehold om at jeg vet lite om Kripos: det virker rart at Brox som nyutdannet både slipper til så mye i etterforskningen og - særlig - blir sendt til Haiti alene for å etterforske sammen med en person de egentlig ikke kjenner. Men, også dette øker selvfølgelig spenningen.
Og farene er kanskje der de minst venter det.

Jeg skulle ønske at forfatteren hadde flettet sammen opplysningene vi får underveis, på en litt bedre måte. Det er en del løse tråder, for eksempel mystiske refererte tekster som ikke får noen funksjon i løsningen av gåten. Likevel, jeg likte boka.

mandag 7. mars 2016

Baksjå og framsjå: februar

Våren kommer, etter hvert.

Da er andre lesemåned i 2016 over! Noen stikkord fra februar kan være: inspirerende barnebokkonferanse i Bergen ("Se og Les"), påfølgende gjensyn med en kjær tegneserie, mammutsalg og oppdagelsen av bokpoder på Storytel (har til nå hørt på Tom Egeland, Kim Leine og Erlend Loe på mine gåturer, en time, perfekt.) Ja, og som vanlig et ganske bredt utvalg av bøker på lista. Noe tungt, mye lett og friskt. Variasjon, min kjære Watson! 
Oppsummeringa for januar finner du her.

I februar blogget jeg en smakebit på søndag, nemlig om barneboka Nissekrigen. Ellers var det tyst og stille.

Jeg leste til sammen 18 bøker i februar, det betyr 38 til nå i år. Her er noen ord om flere av dem:

Vigmostad Bjørke, 2015

Marco: ildsjel og forbilde av Erik Fossen var utrolig inspirerende lesning. Marco Elsafadi ble født i en palestinsk familie i Libanon, bodde noen barneår i Tyskland og kom så til Norge med foreldre og søsken. Her gikk livet hans etter hvert langs to veier: engasjement for "vanskelige ungdommer" og idrettsglede. Han startet stiftelsen New Page, som nettopp skulle koble idrettsstjerner (basketball) med ungdommer som trenger gode forbilder. For ikke mange år siden ble han brått alvorlig syk, men klarte å bli frisk. Et helstøpt menneske med en intens stå på-vilje som jeg er glad jeg ble kjent med her!  

Evolusjon av Erik Tunstad var mitt forsøk på å sette meg inn i et fagfelt jeg har visst lite om. Boka er utgitt på Humanist forlag og er (blant annet) en humanists forsøk på å se på evolusjonen fra kreasjonistenes synspunkt. Hvorfor er de ekte kreasjonistene (som tror på en mer eller mindre bokstavelig tolkning av Bibelens skapelsesfortelling) så negative til utviklingslære og evolusjonsteori? Hvilke argumenter bruker de, og er disse i det hele tatt holdbare?
Storparten av boka er likevel en ganske lett (men likevel faglig!) gjennomgang av evolusjonsteorien, med noen relevante historier fra ulike forskningsfelt - zoologien, geologien, genetikken. Og ellers om hvilke spørsmål evolusjonsteoretikerne diskuterer seg imellom.

Det jeg bet meg særlig merke i var forskningen rundt genetiske endringer som skjer forholdsvis raskt, ikke i løpet av de millioner/ tusen år som evolusjonen stort sett opererer med. Det ene er epigenetikken - hvordan genetiske endringer (mutasjoner) kan skje i løpet av en generasjon, det vil si på fosterstadiet. Det andre er utseendeforandringer som kommer av endret levesett (det er gjort forskning på bl.a. tamme rever, som i løpet av noen generasjoner blir søtere enn sine ville forfedre).

Aschehoug, 2014

To bøker kjøpte jeg på salg: Oppdrift: om sorg og vekst av Ada Sofie Austegard og Stian Tobiassen og Katt savnet av Caroline Paul. Den første er den gripende historien om en av mammaene fra Baneheia-saken, først og fremst om hvordan hun kjempet for å få informasjon om hva som hadde skjedd ungen hennes, og hvordan hun senere kjempet for å heve de pårørendes status i det norske rettssystemet, en status som har vært urovekkende og latterlig dårlig. Tobiassen som psykolog kommer med faglige og personlige innspill om sorgprosesser og det å komme seg videre i livet i sitt tempo. Så boka er et kinderegg; ulike lesere vil legge vekt på og ha nytte av ulike deler.

Pauls bok var ganske annerledes og utrolig søt; med mye livsvisdom under den enkle overflatefortellingen om katten som forsvant og eieren som fortvilte. Og tegningene til Pauls kone Wendy MacNaughton pynter opp. Forlaget har lagd en artig bokvideo som du kan se på YouTube.

Oktober, 2015


Jeg leste også Kjærlighetshistorie, eller utenom og hjem, eller et epos av Gine Cornelia Pedersen. Denne nye romanen har fått en del omtale, og er en moderne utgave av kjærlighetshistorien til Peer Gynt og Solveig. Hun som venter. Hun gjorde iallfall det i Ibsens dager, og jeg blir litt skremt når jeg husker at jeg en gang så på den originale Solveig som en idealkvinne. (Det var vel det Ibsen også mente, tror jeg.) Men vente - i flere år, hele livet - på at Peer skal få rast fra seg og finne seg selv? Nei, det...
Det er til dels vente Pedersens Solveig også gjør. Men ikke uten å problematisere, skjenne, tvile og fortvile. Fortellingen veksler mellom ham og henne og er bygd opp som et langt dikt:

du sier hadet og kysser forsiktig nesetippen 
min og så panna og til slutt munnen
jeg ringer når jeg kommer frem, to uker går
fort ;)

jeg ser ting
det veit ikke du, men jeg ser, og jeg ser at du
slett ikke kommer heim etter to uker, men
at du er en sleip fisk som vrir deg unna
og hvor lenge du blir, veit jeg ikke, men to 
uker er det slettes ikke 


Skywise (på norsk: Lille Vismann), Wendy Pini.
Elfquest.com


For cirka to år siden skrev jeg et innlegg om tegneserier jeg liker, blant annet en serie jeg ble kjent med i tenårene. Nå i februar ble jeg fristet av Bergen offentlige biblioteks tegneseriekasser og lånte med meg hjem flere numre av nettopp Elfquest (Alvefolket). Ble ekstra tent og leste fortsettelsen på nettet (mobilen; litt lite, men historien fikk jeg med meg.) Merker at jeg liker best de historiene der Wendy Pini fremdeles tegner; i et utvalg av de nyeste bøkene får jeg en helt annen følelse og kjenner rett og slett ikke igjen karakterene som her er tegnet av andre. Uansett, masse fantasi og en verden en lett blir oppslukt av.

Så hørte jeg Solitaire av Alice Oseman på øret (oversatt til norsk med tittelen Solospill). Den kunne nok vært bedre i hendene. Saken er at fortellinga i førsteperson er litt pratsom, og fortelleren bruker lang tid på å utvikle seg. Selvforakten hennes bærer mye av handlingen og påvirker måten hun møter andre på; det blir for framtredende i fortellinga. Ellers tippet jeg allerede tidlig hvem som var Solitaire-bloggeren, og det blir få overraskelser. Men søt bok? Joda. Og vet at den sier noe potensielt viktig også, om massehysteri og hva vi mennesker lar oss lede av.

Marlena Evensen: Party! av Ingunn Aamodt er også søt, og lettlest.
Det første som slo meg var: Jeg kjøper ikke premisset om at Marlena og venninnene hennes, 16 år gamle, er så intenst naive at de ikke skjønner at en uskyldig hjemme alene-fest med bare noen få spesielt inviterte lett kan bli noe mye større og verre. MEN det er vel denne naiviteten og optimismen som skal til for å sette handlingen i gang? Håper på en måte at tenåringsjenteleserne, som nok er primærmålgruppa for serien, også stusser på dette. (Jeg sjekker "fasiten" Uprisen.no, ungdommenes egen side med bokanmeldelser. "Litt uoriginal," skriver en av anmelderne, men ellers virker det som om disse jentene ikke henger seg opp i det samme som meg.) Dette er først og fremst ei enkel bok og en enkel serie, både i den positive og den ikke fullt så positive betydningen av ordet.

Fontini, 2015


Gutten på toppen av fjellet av John Boyne tok jeg med meg hjem for å vurdere hvor jeg skulle sette den i biblioteket: i barneavdelinga eller ungdomsavdelinga (hvor Boynes Gutten med den stripete pyjamasen står, selv om jeg også har formidlet den for niåringer.) Og denne nye tittelen setter jeg uten tvil også på ungdomshylla. Hovedpersonen starter som en uskyldig og aldersmessig forstandig åtteåring i Paris, og slutter som en bøllete Hitlerjugend i Østerrike, etter å ha bodd i Adolf Hitlers slott noen få år. Det er forferdelig vondt å lese boka; det er nesten så en spør seg om slik hjernevasking kan være så effektiv, men det tror jeg faktisk den kan. Vær forberedt på sterke scener.

Og nettopp scenen er målet til "verdens kuleste gjeng" (de som er så kule at ingen andre har oppdaget det enda) i Maja Lundes Sceneskrekk. Jeg hadde denne boka med meg til bokprat for 6. trinn, og de ble utrolig nysgjerrige da jeg snakket om fortelleren som etter eget utsagn har verdens kjedeligste navn. Men kan hun likevel bli kul? (Og er det så viktig, egentlig?). Illustrert av TegneHanne. Kjempebra!

Kagge, 2015

Kunne noen av februarbøkene blitt Best i 2016?
Jeg vil gjerne føre opp Marco på lista over dokumentarer/fagbøker. Blir det ei liste over koseligste bøker havner Katt savnet helt klart på den. Gutten på toppen av fjellet på sin side skårer foreløpig høyt på mest intense/ sterke ungdomsbok (roman). Sceneskrekk noterer jeg til barnebok-lista.

Hva skjer nå i mars?
Jeg fortsetter med gåturene mine med lydbøker og bokpoder på ørene, helt sikkert. Og så skal jeg snart ut på en lengre tur, til Nordens Paris, og der gleder jeg meg til å se det flotte biblioteket, kanskje finne fram til gamle trakter (jeg bodde mine to første år i byen) og møte bibliotekfolk fra fjern og nær. Kanskje jeg også får sjansen til å endelig benytte gavekortet jeg fikk til Eldorado i Oslo? (Sist gang jeg prøvde ble det altfor vanskelig å velge. Hva er godt nok til å få en langvarig plass i hylla hjemme, når en har gratis daglig tilgang til all verdens litteratur?)

Ønsker deg også en god mars og (om du er lesehest)
en god lesemåned!

søndag 6. mars 2016

En smakebit på søndag: Frihet, likhet, Island

Dagens smakebit kommer fra den personlige dokumentaren Frihet, likhet, Island: en saga om en mann og et land i krise av Mímir Kristjánsson.

Jeg lette etter noe lett og morsomt å lese, og førsteinntrykket av denne boka gav meg slike forhåpninger. Og det stemte forsåvidt; men i tillegg var boka så mye mer, og også mye mer alvorlig. Den gir glimt inn i sagaen om et land som offisielt er over den verste krisen, men som strever med utflytting og nasjonal desillusjon, et land som så vidt overlever på framvising av geysirer og Game of Thrones-landskap, hvor naturressursene er på få hender og de yngste, driftigste, innbyggerne ikke ønsker eller tør å sette kreftene inn hjemme.
Parallelt: sagaen om fortelleren selv; halv islending født og oppvokst i Norge, nærmere 30, også desillusjonert og med følelsen av å ha kjørt seg inn på et blindspor, så han prøver å finne røttene sine i "gamlelandet" og finne en eller annen vei å leve på der. Alene, singel, frilanser, fri. Eller?

Manifest forlag, 2015


Jeg kunne sitert fra flere steder, men velger et eksempel på Kristjánssons sagastil i passasjene som forteller om nyere historie, morsom vri (s. 156-157):

[III] Herren over England het på denne tida Gordon, han hadde tilnavnet Den brune. Gordon den brune var en fiende av finansvikingene og ville ha tilbake pengene som de hadde røvet fra englenderne. Særlig gjaldt dette alt det gods og gull som var forsvunnet i en bank som ble kalt Icesave. 
Sammen med resten av høvdingene i Europa krevde han nå at alle islendinger skulle betale det som finansvikingene skyldte dem. "Lite kan vi svare for andres gjeld," svarte islendingene da.

Les denne!
Og god lesesøndag!



Smakebiter på søndag samles på bloggen Flukten fra virkeligheten.