Sjøliv i litteraturen

Innlegget rundes av med en omtale av et leseeksemplar, men denne boka har jeg skrevet uavhengig om. 

-

Nå som jeg bor i en kystby som har blitt preget av sjøen på mange måter, passer det fint å lese bøker om sjøen. Det hjelper også på det at jeg ikke er så sjøvant selv (noe jeg fikk merke på turen til Utsira, hvor jeg tilbrakte en helg med gode kollegaer nå i slutten av juli!) 

Akademisk forlag, 2000

Før sommeren leste jeg flere sjørelaterte bøker, blant annet to lokale. Først ei bok om ferdemannen "Ola Flytt", som rodde mennesker og dyr mellom Risøy og fastlands-Haugesund i tida før denne øya fikk broforbindelse. Kristian Magnus Vikse har også et videre perspektiv: hvem var de andre flyttmennene, og hvordan var livet på øya og i sundet? 

Og så en roman av byens kanskje mest anerkjente romanforfatter (iallfall i egenskap av folkelivsskildrer), Sjur Lothe. Hvordan er denne boka sjørelatert? Vel, hovedpersonen tjente blant annet penger på aksjer i skipsrederier - og tapte som mange andre det han hadde tjent inn under den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden. Jeg likte veldig godt Byen og banken; jeg syns jeg får godt innblikk i hvordan tilværelsen kunne være for øvre middelklasse (?) i Haugesund. Som forfatteren selv får hovedpersonen styrke fra gåturer i naturen, og dette kunne jeg også forestille meg etter å ha gått Haugesund på langs. 

Oktober, 2012

Ellers leste jeg de to første bøkene i Jon Michelets engasjerende serie om Skogsmatrosen, hvor jeg fikk lære mer om livet på båter i internasjonalt farvann under andre verdenskrig. Etter hvert syntes jeg Michelet ble veldig detaljert om hvordan skipene var bygd opp og fungerte; det gikk litt på bekostningen av fremgangen i selve historien. Men han skildrer fint hvordan livet på et skip var avhengig av at alle gjorde sin del av arbeidet og også fungerte greit psykisk og sosialt. En får noen glimt fra livet i land, hvor mye så ut til å handle om damehistorier - som en selvfølgelig fikk mindre av på selve skipet...
Etter hvert blir det krig ute i verden, og kapteinen på Halvor Skramstads skip må bestemme hvordan de skal forholde seg til reglene om nøytralitet på havet. Og hvordan var det egentlig med lønna når de ikke lengre seilte for norske enkeltselskap? Fikk de det de skulle ha av det nye selskapet Nortraship? 

En norsk spillefilm om nettopp krigsseilerne er rett rundt hjørnet; visstnok også inspirert av Michelets fortelling. Du kan se den dramatiske traileren her (lenke til YouTube).   

---

Kolofon, 2021

Så kommer jeg til ei bok som jeg fikk av forfatteren og som ser fortellingen om krigsseilerne fra kapteinens synsvinkel: brevromanen Skibsføreren av Hans Gullestad og Hans Claesson.

Det er Claesson som har gitt ut boka, men den bygger på brevene som morfaren Hans Gullestad sendte til kone og barn fra sjøreiser rundt i verden før og under andre verdenskrig. Disse fikk forfatteren tilgang til så sent som i 2014. Claessons mor Evelyn, som var ei ung jente i Stavanger da faren hennes døde på sjøen (dette blir avslørt allerede i forordet), har supplert med noen opplysninger, og det er også fotografier i boka. 

Claesson - og brevene, som er gjengitt fra Hans og Martha først ble kjent - fokuserer mye på kjærligheten mellom skipperen og de som var igjen hjemme. Hvordan kan den kjærligheten ha vært?
I sjørelaterte yrker - og andre som innebærer mye reising - må det være veldig vanskelig å holde den praktiske kjærligheten, den utenfor ordene, varm. En kan skrive blomstrende ord fulle av romantikk og sende noen gaver hvis en kan, men...
Far skal gi råd om oppdragelse av barn og om investeringer, men uten at han er der og kan ta tak i ting selv. Og når han så kommer hjem en liten tur, skal alt ordnes på en gang, hvis han ikke prioriterer det å bare være med familien. Kanskje lage en ny verdensborger?
Og for de hjemme, særlig hun som er "skipsfører" i huset? Mye frustrasjon, ensomhet, usikkerhet. Hardt arbeid for å få alt til å gå rundt. Behovet for å være sterk og tydelig uten å føle at en faktisk har det formelle ansvaret (slik var det nok iallfall før). Og barna, de må være ekstra modne for alderen og oppføre seg bra - minstemann Henning blir kalt "mannen i familien" av faren mens han enda er ganske liten. 

Noen av de mer trøblete sidene av familielivet kommer fram i Gullestads brev; en skjønner at han svarer på fortvilte spørsmål fra kona og selv blir frustrert. Men akkurat hvordan det har vært for dem der hjemme, kan en ikke vite. Og han selv må selvfølgelig legge bånd på seg og vise seg fra sin beste side. Gullestad slipper av og til løs dikteren i seg med hele scener hvor han forestiller seg hvordan familien har det og hvordan de reagerer på en gave de har fått - i et blomstrende språk. Kanskje det også var en måte å overleve på følelsesmessig, å forestille seg at de tross alt hadde det bra? 

Ellers skjønner en fra brevene at skipperen strevde med de menneskene han skulle lede på båten, av og til. At det var en ukultur med dårlig oppførsel og dårlig disiplin. Mange sjøfolk fikk dårlige rykter på seg i havnene de kom til. - I kontrast til det ser vi beskrivelser av samholdet som også kunne oppstå på skipet, for eksempel til jul.  

Så kommer krigen. Jeg kan ta med et sitat fra 12. april 1940, når skipet M/S Hildefjord er i Adelaide, Australia (side 205): 

Mine hjertenskjære: 
Hvordan skal jeg begynne. Det er så altfor grusomt å vite at dere er utsatt for fare. Jeg tenker på dere natt og dag, det blir ingen søvn av, sitter ved radioapparatet og lytter, om nættene fra London og Paris hvorfra det sendes nyheter fra Norge på norsk. Det er kl. 3 og 4 om morgenen, men jeg synes jeg må få alt med som kan kaste litt lys over situasjonen. 
Stavanger er midt op i det, men Gud gi at dere er langt fra kysten på et sikker sted. 

Skibsføreren kunne nok hatt godt av en ekstra redigering. Alt av brevene er visst samvittighetsfullt tatt med; noen gjentatte opplysninger kunne vært fjernet - og jeg ser enkelte merkelige skrivemåter som kanskje kan komme av transkriberingsfeil? Men dette er småting som ikke ødelegger for det at dette er en fascinerende og rørende historie. Mot slutten er det også en spennende beskrivelse av hvordan etterkommerne ganske nylig fant skipperens grav i et annet land. Trådene blir spunnet fra fortiden til nåtiden. 

Jeg har likevel noen spørsmål etter lesinga, særlig ett: Hva skjedde med Martha da hun og barna var i Nederland og Tyskland i 1936? En soldat kom og tok henne med seg mens de ventet... grobunn for en roman, kanskje?
Det er helt tydelig at dette var ei vanskelig tid for både de som var på sjøen og de som var hjemme. 

Og når en ser bort fra de ekstra urolige tiårene: slik har det vært med sjøliv i uminnelige tider. 

Heimat

Spartacus, 2019

Hvordan kan man vite hvem man er,
hvis man ikke vet hvor man kommer fra?

I perioder har jeg prøvd å finne ut mer om forfedrene mine, puslet sammen biter som har manglet i et puslespill. Jeg er ikke alene om det. For mange ligger det en fascinasjon i det å lete etter slektslinjer og historier fra fortiden. Kan det forklare hvordan en selv ble som en ble?
Noen overraskelser kan en få. Min egen tippoldefar reiste for eksempel til USA før sønnen hans, min oldefar, ble født. Dette var noe vi i familien ikke visste. Vi vet heller ikke hvor mye oldefar selv fikk vite og hvordan faren han aldri fikk møte, påvirket ham. 

Men hva hvis det ikke er bare din egen familie som har hemmeligheter, men et helt folk? Et folk som ikke klarer forholde seg til sin egen identitet, sin egen kultur, som skammer seg?
Forfatteren av Heimat: et tysk familiealbum, Nora Krug, har utforsket den tyske, doble identiteten. Som tysker har hun kulturtradisjoner, natur og historie hun kan være stolt av, elementer hun kjenner på som nære og gode. Men hun klarer ikke helt å være stolt eller glad, siden alt blir overskygget av denne digre elefanten i rommet: verdenskrigen(e), nazistenes grusomheter, som den dag i dag blir koblet med det tyske.

Krug hadde da boka ble lagd bodd i USA i 12 år. Etter som årene gikk, ble hun mer og mer opptatt av det tyske, det hun reiste fra. Hun så sterk nasjonalfølelse blant de tyske innvandrerne i USA, men på den andre siden innbarkede fordommer mot tyskere i amerikansk offentlighet, noe som holdt skammen i live.
Krug ble særlig opptatt av sin egen families historie og ville finne ut hvilke forhold foreldrene kom fra. Hvorfor hadde faren brutt alle bånd til sin familie? Og hvordan hadde besteforeldrene forholdt seg til nazismen? Var historiene hun hadde hørt, riktige? Kunne hun løse noen familiegåter som aldri var blitt løst?   
Hun oppsøkte gjenlevende slektninger, kikket i gamle loft og i offentlige arkiver. Og samlet det hun fant til denne boken. 

Dette er noe så uvanlig som gjennomillustrerte memoarer. Tegninger, først og fremst, men krydret med fotografier og kopier av gjenstander. I ett tilfelle legger hun to fotografier oppå hverandre. Det grafiske uttrykket gir en helt spesiell, følelsessterk virkning. Alt Krug opplever og alt hun forestiller seg at forfedrene opplevde, blir nært.
Det er brukt ulike fargetoner gjennom boken. For oversiktens skyld kan en merke seg at sidene som handler om morssiden av familien har fått grønntoner, mens farssiden har fått rødtoner. Det hjelper også med familietre på omslaget. For det er en del personer å holde styr på.

Jeg liker kanskje ekstra godt sidene med "notater fra en utvandrer med hjemlengsel", hvor Krug forteller om ting hun savner fra Tyskland eller har tatt med seg til USA. Visste du at den tyske folkesjelen visstnok er nært knyttet til skogen?  

De siste årene har nok folk flest fått med seg at det i verdenskrigen fantes mange nyanser, ikke bare helter og skurker, i Norge og andre land. Det å holde på fiendebilder gjennom generasjoner hjelper ingen. Det blir som en trykkoker som en dag må eksplodere. 

Denne boka kan forhåpentligvis hjelpe til med å lette på lokket og gi en ny forståelse av hva det kan være å være tysk - og ha et tysk hjem. 

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.

Den største forbrytelsen

Gyldendal, 2014

 

 

Jeg har lest Den største forbrytelsen av Marte Michelet. Ei ny og ettertraktet fagbok om andre verdenskrig som setter særlig fokus på de norske jødenes skjebne, med Oslo-familien Braude i spissen. Nettopp denne familien, med barn som vokste opp i det som den gangen var et Grønland preget av jøder og andre østeuropeiske innvandrere, var fascinerende og dramatisk å følge - helt fra starten i Litauen. Det å få møte enkeltpersoner gjør mye for opplevelsen av ei bok eller en film; tenk på Schindlers liste og skjebnene der!

Ellers sprikte boka litt tematisk, den røde tråden ble tvinnet inn mellom andre tråder - det kom informasjon om norske aktive nazister, europeiske nazistledere, om hvordan den "endelige løsningen" ble tenkt ut etter hvert, og om den grusomme masseutryddingen som skjedde i Øst-Europa før det vi tenker på som Holocaust (gasskamre og arbeidsleire). Det ble mye informasjon og mange inntrykk, og jeg savnet å lære mer om "vanlige nordmenn" som på grunn av redsel, uforstand eller bevisst grusomhet bidro til jødetransporten, slik som i den dramatiske innledningen til boka.

Men: neste gang jeg ser filmen Tante Pose vil jeg tenke med sinne på regissøren som bare lot Harry Braude spille i en tidligere film fordi han ikke visste at han var jøde; og neste gang jeg hører om Hitler vil jeg sannsynligvis tenke "utdanning". Han hadde nemlig klare planer for hvordan utdanningen i de okkuperte områdene skulle være avgrenset til opplæring i nazistenes overlegenhet. Diskriminering og kontroll på alle nivåer av samfunnet. Og på grunn av en slik ideologi ble jøder samlet inn og bortført også i Norge, bare fordi de var jøder.