Lita oppsummering

Åh, den bloggtørken.
Men. Jeg har hatt det litt ekstra travelt denne tidlighøsten. Etter nesten 16 år på samme bibliotek har det blitt endring i arbeidsforholdene! Ikke noe veldig dramatisk; biblioteket har flyttet noen meter inn i en ny del av kulturhuset. Sist uke, faktisk. Det har vært hektisk. Spennende. Rart.

I den store ryddesjauen forut for flyttinga tok jeg med meg hjem noen skatter vi kasserte fra samlinga, men som jeg ikke hadde hjerte til å kaste - eller bare ble nysgjerrig på.

Klassikerne 

Først to skikkelige klassikere: Århundredernes legende av Bjørnstjerne Bjørnson (gjendikting av Victor Hugos La Legende de Siécles) og Betlehems stjerne av Agatha Christie. Litt utenfor det en forbinder med disse forfatterne! En av Hugos legender syns jeg at jeg husker fra skolen, en historie om en stakkars padde som blir plaget av en gjeng smågutter.

Christie har jeg ikke begynt på enda. Kan det være en variant av den bibelske julefortellingen?

Musikkbøkene

Så fant jeg tre små bøker om tre av de ti beste norske albumene, kåret i en Morgenbladet-tevling i 2011: Hunting High and Low og Scoundrel Days (album av bandet a-ha) og Juba Juba (Knutsen og Ludvigsen). 

De to første bøkene er veldig ulike. Den første: en ren fagbok OG fanbok fra lederen av den tyske a-ha-fanklubben, Larissa Bendel. Den andre: en novellesamling hvor Frode Grytten fabulerer rundt utrolige ting som kunne skjedd rundt bandet og de verdenskjente bandmedlemmene.

I den tredje boka forteller Gro Dahle om hvordan Knutsen og Ludvigsens gjøglerier satte fart i hennes egen fantasi, og hun intervjuer Øystein Dolmen, som nylig hadde blitt alene i duoen da boka ble skrevet. Hun vurderer også enkelte av sangene, mye ut fra tekstforfatterståsted.

(Artig fun fact: Dahle nevner mot slutten en amerikansk fan av duoen som jeg tror jeg har møtt. Nathan Parent traff jeg tilfeldigvis i USA i 2013, hvor jeg fikk en minikonsert med "Kanskje kommer kongen"!)

Jeg har skjønt at jeg har visst veldig lite om både trioen og duoen, selv om jeg har regnet meg som fan. Så mange sanger og så ulike sider ved dem. 

Spenningsbøker 

Jeg har også begynt å innstille meg på bokprat-høsten, med lesing av spenningsbøker for barn og ungdommer. 

The Chosen er første bok i den nye fantasy/scifi-serien Contender av Taran Matharu. Denne vakte mersmak! En kan kanskje kalle dette en miks av Indiana Jones, Dødslekene (Suzanne Collins) og Cherub-serien (Robert Muchamore)? Indiana Jones, fordi mye av handlingen foregår i et eksotisk miljø med historiske artefakter. Dødslekene, fordi det er en konkurranse på gang på liv og død, og en gjeng ungdommer er deltakere mot sin vilje (men her på lag). Cherub, fordi boka er actionpreget og en også får glimt fra en spesialskole gutter med ulike problemer havner på. Uten å røpe for mye kan jeg si at guttene og - etter hvert en jentegjeng - plutselig havner i en sprø annen verden hvor de kjemper mot monstre (til og med dinosaurer!) og en mystisk urkraft. Det er bare lenge usikkert hva slags verden dette er. 

Hovedpersonen Cade er en overlever, og mye av hans overlevelsesevne ligger i interessen han har for historiske fakta. Men han tør også ta helt utrolige sjanser, og er en helt som hjelper andre. 

To stammer er bok 7 i Kepler62-serien. Serien (et slags samarbeid mellom Bjørn Sortland og finnen Timo Parvela) har vært ujevn, og denne boka - skrevet av Parvela - brukte lang tid på å fenge meg. Men det skal sies at det var lenge siden jeg hadde lest bok 6, og disse bør leses i direkte sammenheng.

Noe av det som buttet imot, var språket, og særlig den indre stemmen til lillebror Ari virket kunstig i starten. Ellers virket det som om fordelingen av tegninger og tekst var tilfeldig, og layouten er for stappet med tekst til at boka kan kalles lettlest (som den er kalt enkelte steder). Likevel - her er det nok spenning til at fansen skal bli oppslukt. Bok 8, Øya, kommer nå i september!

Så begynte jeg på Victoria Vargmo og jerntrollet av Alexander Løken, en oppfølger av trilogien om Edvard Frost. Her har vi norsk folketro fra land, vann og luft krydret med vampyr- og zombieelementer og satt inn i en historisk kontekst. 

Jeg hadde bare lest Trollskallen fra før, og ganske snart skjønte jeg at jeg måtte lese bok 2 og 3 i trilogien - ikke bare fordi jeg manglet opplysninger, men fordi jeg ble virkelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått med personene. Jeg MÅTTE ta en ekstra tur til biblioteket, snike meg inn (som en bibliotekansatt kan) og få med meg Ormeegget og Ulvehammeren. 

Mens jeg leste koste jeg meg over hvor godt disse historiene var skrevet! Løken vet hvordan han skal bygge opp verdenen sin, spenningen i handlingen og personene. Språket er veldig bra. Alt virker gjennomført, særlig i denne første trilogien. 

De unge heltene Edvard (helt menneskelig, men modig gategutt) og Alma (enda tøffere halvvette) og personene rundt dem er lette å like, selv med sine mørkere sider. Victoria er Edvards og Almas barnebarn og lengter fra bygd til by, men må innse at hun har naturlige bindinger til skog og fjell. 

Og ellers? 

Ellers har jeg begynt å godta at sommeren er over, pakket ned både bikini og sommerkjoler og forberedt meg på høstens vind og lavtrykk.

God august!

Kaoshjerte etter mitt hjerte

Aschehoug, 2014

Jeg har lest ut Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes, i bloggverdenen bedre kjent som Knirk. Ei huldrebok fra ei oppdikta norsk skogsbygd med en litt ensom og egen sekstenåring som forteller: Minja, som er bestevenn med norskiraneren Josef, som ikke har noen familie utenom en litt flagrende mamma og som elsker å tegne. Og forresten: hun kan rive opp trær med bare nevene, men det bør ingen vite.
Ja, der har du henne.
Eller, nei. Du må lese boka for å bli kjent med henne.

Åpningen, hvor jeg-personen våkner alene og med delvis hukommelsestap, bare med noen brokker av drømmeaktige minner og en panikkartet følelse, fanger inn leseren med en gang. Det er dette mysteriet! Hva har skjedd?

Det at Minja tegner, og at tegneinteressen og –evnen viser seg å ha gått i arv, syns jeg er ekstra fascinerende. Hvor har vi ellers en tegnende helt i norsk ungdomslitteratur? (Skulle gjerne sett tegningene! I det hele kunne jeg godt forestilt meg en grafisk roman av Grimnes’ fortelling.) Og så har du det søte innslaget – hunden Kappi, som jeg nå når jeg har sjekket det vet er brun og hvit, men hele tiden mens jeg leste tenkte jeg på Tintins lille, trofaste og årvåkne terrier. Sukk.

Språket – Minjas fortellerspråk – er enkelt og stort sett konkret, med korte setninger. Av og til, i følelsesmessig sterke situasjoner, poetiske bilder. Måten språket varierer på viser fortellerens ulike sider og stemninger – alt fra det sta og mutte («jeg klarer meg sjæl») til det poetisk romantiske. Det er ingen ting der som skurrer i mine ører (øyne), bortsett fra kanskje engangs-ordet "sjæl", som virker litt bredt inni en ellers jevnt samnorsk tekst. (Men bare glem at jeg skrev det.)

Vennskapet med Josef er Ronja og Birk-aktig sterkt, og selv om en liten stemme i meg lurer på om et slikt heterofilt vennskap går an, insisterer en annen stemme «ja!». Og beskrivelsene av den erotiske lengselen og lysten Minja opplever utenfor vennskapet er fine og intense. De magiske passasjene, på sin side, er nettopp det – magiske – og detaljene i huldredimensjonen blir litt ulne for meg av en eller annen grunn, men resultatet får jeg jo med meg.
Jeg syns slutten er fin, at trådene samles på en god måte, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Minja insisterer på å fortsette å kalle han-du-vet ved navn, selv etter at han er avslørt. Hvorfor det?

Men alt i alt: Lise Grimnes og Kaoshjerte har fortjent å bli nominert til Kulturdepartementets debutantpris (barne- og ungdomslitteratur). Det skjedde i dag. Boka er også nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Flukten fra virkeligheten har en liste over bloggere som har skrevet om boka, her. 

American gods

Denne boka fortjener mer enn å bli avspist med et lite blogginnlegg. Den fortjener en inngående analyse, full av kulturelle og mytologiske referanser, sitater og omfattende persongallerigjengivelse og kanskje til og med et kart. Den fortjener flere ord om hvorfor den er så utrolig bra. Fortellinga om Shadows reise sammen med guden Wednesday over det amerikanske kontinentet fortjener ganske sikkert en hel følgebok som priser dens fortreffelighet.
Men det får den ikke! I det minste ikke i kveld!

Jeg vil bare si at:

• dette er pur magi fra Neil Gaiman! En klassiker!
• ikke alle sidene fløt like lett, kanskje fordi det er en blanding av mytologi, drømmesekvenser (jamfør Sandman-serien), action (med krimgåter attpåtil!), amerikansk historieskrivning og glimt fra moderne kultur - og de ulike sjangrene krever ulike måter å lese på
• jeg har likevel lyst til å lese den om igjen med en gang (men har jeg tid til det? Nei. Glad for at den får fast plass i mi bokhylle!)
• jeg lagde enda flere eselører, blant annet ved dette sitatet:

He wondered wether home was a thing that happened to a place after a while, or if it was something that you found in the end, if you simply walked and waited and willed it long enough (s. 585).

Om du føler deg avspist - og det kan jeg godt skjønne - kan du for eksempel lese denne artikkelen fra Wikipedia (med spoilere, selvfølgelig)!

Smakebit på søndag: Før de ni verdener styrter



Aschehoug, 2011

Dagens smakebit kommer fra Før de ni verdener styrter av Andreas Bull-Hansen, andre bok om jotnen Tyr:

"Du er sterk," sa Nare mens de sto slik. "Din styrke vil hjelpe deg med å få din kvinne tilbake."
Tyr ble stående og skue ut over havet. Hva skulle han si til noe slikt? Han var svakere enn noen sinne.

Her skrev jeg om bok 1, Jotnens hjemkomst. Jeg måtte lese den igjen før bok 2, for jeg hadde glemt skremmende mye... kanskje jeg har spist ett av Iduns epler? (I så fall burde jeg hatt evig ungdom, og det stemmer slett ikke.)

Tyr - som i vår verden hette Petter Tyrar - leter fremdeles innbitt og fortvilt etter sønnen Odd og kona Linn/ Inai. Han trodde de var døde og hadde kommet til gudenes verden, men finner dem ikke. Kan Odin ha løyet da han sa de var drept av gjengen i Oslo?

Størstedelen av andreboka foregår i Åsgard og rikene rundt, der de norrøne gudesagnene blir gjort levende. Også med noen vrier. Det spørs om ikke det var æsene som skrev den eldre Edda; i Bull-Hansens bøker kommer jotnene klart mer positivt ut. De er ikke så opptatt av æresbegrepet som æsene, og de lever tett innpå naturen. Spisse hjørnetenner kan en alltids se bort fra. Vanene (blant annet Frøya og Frøy) blir på sin side nytelsessyke fiender som bruker gift til å sette seg i transe.

Når Tyr igjen kommer til vår verden - Midgard - har det blitt år 2059, og endetiden er nær; det er krigstilstander, inkompetente styresmakter, naturkatastrofer og til og med kjernefysiske angrep. Denne delen av boka er en dystopi, rett og slett. Det skaper et ekstra lag i fortellinga, gjør den enda mer spennende/ skremmende - og aktualiserer temaer som rett og galt, hevn og nåde, krig og fred. Og stiller vanskelige spørsmål om hva en skal gjøre med kriminalitet.

Her kan du se forfatteren fortelle om boka!



Hos Flukten fra virkeligheten kan du finne flere smakebiter på søndag - Mari er vert for denne ukentlige utfordringa. 

Ventebunka, fantasy - del 2 (fra 3 tiår)

Cappelen Damm, 2004

Fra vårt eget tiår: Konkyliebæreren av Chitra Banerjee Divakaruni. Her har vi gjenkjennelige fantasyelementer: en fattiggutt utvalgt til noe stort, et hemmelig broderskap, en mektig trollmann, en mektig gjenstand som en forferdelig farlig skurk er ute etter. Men i en uvant, orientalsk setting: Indias gater og Himalayafjellene. Tenk vise munker, intrikate gåter og eldgamle sannheter. Den virkelige verden blir bare berørt så vidt, akkurat nok til å gi en ekstra glød til handlinga.

Men det ville ikke vært godt nok bare med et uvant miljø: dette er både intenst spennende og vakkert skrevet. Konkyliebæreren Anand (minner litt om ringbæreren Frodo) er også en helt jeg føler godhet for. Jeg syns faktisk mer om denne boka enn Lampeåndens barn (som har litt av de samme ingrediensene, mer action men dårligere fortalt), og jeg vil gjerne lese de to neste bøkene i trilogien. Som så ofte før blir ord fattige, men les gjerne anmeldelsen på barnebokkritikk.no (bok 2 er anmeldt her).

Gyldendal, 1986

Fra 80-tallet: Følgesvennen av Gunvor Andbo Nygaard. Denne fant jeg tilfeldigvis på hylla og syns den så - ja, du gjetta riktig - fantasyaktig ut. Men det er ikke en typisk fantasy, mer et eventyr som helt klart er inspirert av skapelsesfortellinga i 1. Mosebok, ja faktisk hele historia om israelittene. Så blir den noe annet og friskt. En får en følelse av å lese en eldgammel myte, selv om det så vidt jeg vet er nydikta. Alt blir fortalt av engelen Uriel (i jødisk tradisjon en av erkeenglene).

Gud har blitt til en Dronning som skaper en vidunderlig vakker hage og sier "Bli lys!", de første menneskene heter Aden og Dagra. Dagra blir ikke lokket av en slange, men av en dragefjær sendt av Dronningens største fiende Nigel:

Mens Dagra stod slik og stirret med blussende varmt ansikt, blåste en isvind mot hjertet hennes som en skarp kniv. I det samme skalv jorden under henne slik at hun snublet. Hun snudde seg skremt mot Aden, tok hånden hans og holdt den mot munnen for ikke å skrike (...)
- Noe fløy gjennom luften nettopp. Noe skarpt og usynlig som traff meg her... ved hjertet! svarte hun og la hånden hans mot brystet.

Dagra klarer ikke stå imot Nigels dragning og reiser alene ut av hagen til Mørkesprederens rike. Der blir hun først prestinne og veileder for strandfolket, etter døden en legende. Aden lengter fortvilet etter søsteren og tar på seg oppdraget å finne henne igjen, og kampen mot Nigel blir hard.
Nigels onde planer, fryktelige utseende og forbannelser er beskrevet intenst, grotesk og nesten komisk, ellers er det en vakker, poetisk og høytidelig tone i Følgesvennen. Mørket og lyset står skarpt mot hverandre.

Engelsk utgave. Norsk utgave: Cappelen, 1995

Fra 90-tallet: Kevin Malones rike av Suzy McKee Charnas.
Jeg fant den norske utgaven i bibliotekets skattkiste, også kalt magasinet, blant voksenromanene. Omslaget - mer skummelt enn i originalutgaven, med et storkjeftet monster midt i bildet - fikk meg til å tenke at denne måtte være feilplassert. Og det var den. 
Forfatteren skriver på sin hjemmeside at hun ville skrive ei bok om magien ved det å vokse opp i New York, for å balansere det bildet folk får av byen fra krimserier på TV.  Og dette har blitt ei blanding av en sosialrealistisk ungdomsroman, med blant annet sorg og familieproblemer som tema, og fantasy.  Den fikk "Aslan Award" i 1994!

Litt om handlinga:
Tenåringen Kevin Malone har i desperasjon (årsaken får en vite mot slutten) lagd sin egen eventyrverden - Fagerfjern - i New York med diverse portaler fra Central Park. Nå er verdenen i fare, og Kevin trenger hjelp fra hovedpersonen Amy med å redde Fagerfjern fra de skumle Knokkelmennene og deres kompanjonger. Hun er heller uvillig, siden hun syns Kevin er en ufordragelig fyr (helt rett), men hennes egen verden er ikke mye bedre etter at yndlingskusina døde, så hun blir med. Hun klarer forbløffende raskt å godta at fantasyverdenen ikke er en drøm, og hun er selv såpass godt kjent med denne sjangeren (husk, dette var på 90-tallet) at hun klarer seg fint mot monstrene. Så fint at hun selv blir helten i Kevins verden, og det er han slett ikke fornøyd med...

Det var artig å lese ei amerikansk fantasyfortelling fra denne tida. Den har en lett tone og er til tider spennende, men først og fremst interessant, syns jeg, som en kommentar til sjangeren - den sier noe om fantasy som virkelighetsflukt. Og hvis en skal lære noe, må det være det Kevin lærer:

skal du være en helt, må du være en helt som folk kan se opp til, ikke frykte.