Førstnevnte fyr heter Bør. Han er bondesønn, men av en eller annen mystisk grunn har han fått seg penger i storbyen, Trondhjem, og blitt virkelig stor på det. Med nesa i sky kommer han hjem, blir butikkmann med midler og makt og lar folk rundt seg forstå at her er en skikkelig storing. Klærne, holdningen, "sproget", alt legger han om med mer eller helst mindre hell. Så stor og fin har han faktisk blitt at han drar på nattefrieri i finklærne, og når det går helt galt og stasklærne blir ødelagt i myra under en heseblesende flukt fra jentas far, finner han ut at denne jenta kanskje uansett er litt under hans stand, og han kan jo gjøre det bedre.
Bør er ikke den eneste som blir latterliggjort i Bør Børson (1920) av Johan Falkberget. Det er en viss slagside til de rike og overlegne, det skal ikke nektes for, men hva med de som vekselvis skraper for og latterliggjør storingene? Alle har en eller annen svakhet, snur kappa litt etter vinden og har gjerne en fiks idé om hvordan de kan karre seg oppover. Og så dummer de seg ut og skaper virkelig komiske situasjoner.
Det som skaper en ekstra dimensjon i fortellingen er Falkbergets forord, der han skriver om hvordan han begynte å skrive om aksjespekulanten Bør med alvorlig forakt og så etter hvert skjønte at han hadde et visst komisk potensiale. Folk lo! (Noen kjente seg eller sine for godt igjen og lo ikke så mye.) Så her har vi en snart hundre år gammel komedie. Selv om verden har forandret seg siden Bør, fins det vel kanskje et potensiale for selvhøytidelighet og storhetsønske i de fleste av oss.
Flickr: No Men's Land (Jody Sticca) |
Så var det Chris. Han får meg til å fryse på ryggen. Helt fra starten har han et tydelig ønske, en lengsel, etter døden. Dø selv. Eller ta andres liv, alt etter som. Fattig, farløs, tvunget til å tigge filler som moren lager filleryer av, møter han andre med hat og forakt for å forsvare seg mot det samme - eller mot ekte godhet - fra dem. Det er litt tilfeldig hva han finner på å gjøre. Målet er alltid å gjøre et inntrykk på andre, gjøre noe stort, noe annerledes - uansett om det er mørkt eller lyst, godt eller vondt. Og så kommer krigen til Norge. På hvilken side havner han? Vanskelig å si - det fins flere veier.
Jeg blir redd av Chris. Og enda har jeg ikke kommet lengre enn "første veien" i Det store veiskillet (1949) av Kåre Holt. Én vei skal være hvit, en svart og en stripete. Og jeg er redd for at det faktisk er den hvite veien jeg har lest om til nå, selv så dyster den er. Jeg håper jeg tar feil.
Chris er en fyr som ser alt rundt seg, også døde ting, som levende og besjelet. Myra kaller på ham, veggene snakker, det er nesten så en føler at en har med et psykotisk sinn å gjøre. Men kanskje det bare er snakk om ekstra livlig fantasi? Eller en følelse han har av at alt han ser jobber mot ham, vil at han skal gå under? Uansett, besjeling som virkemiddel i boka er hyppig brukt. Av og til forstyrrende hyppig, når leseren vil vite hvordan det går. Og Chris ser stadig for seg ting som egentlig ikke skjer. Mørke ting. Det er derfor det også er litt vanskelig å få med seg hva som har skjedd.
Jeg kommer nok til å lese om de to neste veiene i veiskillet også. Nysgjerrig blir man jo. Men så vil jeg sannsynligvis være sjeleglad når jeg er ferdig.
Bør og Chris er overdrevne typer, men har nok sin parallell i den virkelige verden.
Vår verden lager mennesker som hater og forakter, men de samme menneskene har et potensiale for kjærlighet - og virkelig, ekte storhet.
Det kan være verdt å tenke på.