Assosiasjoner på førvinteren, del 2

Det var gøy å assosiere. Jeg fortsetter. Det kan se ut til at dette innlegget krenger mot et tema: unger i trøbbel. Vi får se hvordan det går.

Hasse Hope er en skuespiller/ programleder som har vært med i Lørdagsrådet, som nettopp løser lytternes trøblete dilemmaer. (Her kan du høre en av episodene!)  Og nå har han begått en ungdomsbok, COMpis, som er sendt ut til alle norske folkebibliotek. Det samme gjelder de andre norske bøkene i innlegget.

Aschehoug, 2018

Boka er en framtidsdystopi fra ei ganske nær norsk framtid. Kulhet har blitt en konkret, målbar kapital, litt som de sosiale poengene på appen i Kina (bare med mindre konsekvenser). Men poenget er ikke her å være snill og lydig, men egentlig... å være en drittsekk. For på Litago Tropical Høyskol (her har både privatisering og amerikanisering kommet langt!) er det selvsikkerhet, egoisme og mangel på empati som gir poeng på den offentliggjorte kulhetsskalaen. Å "gi faen", iallfall late som. I tillegg hjelper det jo å være en trendsetter, en som ikke kjeler for det som var kult for hundre år siden, eller femti. Motstykket til den kule er nerden.

Hovedpersonen vår er Leo, gutten øverst på kulhetsskalaen. Der flyter han fint, helt til han en dag blir presset til å delta i et eksperiment. En splitter ny menneskerobot - ytterst nerdete, ellers veldig hyggelig - skal bli kulest mulig, og Leo får jobben. Roboten COMpis blir til "Sven Larsen" og skaper ganske mye oppmerksomhet på skolen. Leos egen popularitet står i fare. Det er også vanskelig å skjule at "Sven" er en robot, og det blir det flere nesten-ulykker utav. Ganske morsomt. Litt skummelt.
Snart skjønner vi at noe er fryktelig galt med eksperimentet. Mektige folk står bak som ikke nødvendigvis vil at alle ungdommer skal få en ekte venn.

I starten av lesinga reagerte jeg på en del popkulturelle referanser som på meg virket litt gamle (i dag), eller irrelevante for ungdommer - etter mitt skjønn. Men så tok leselysten over, spenninga steg og jeg levde meg inn i dramatikken rundt menneskene og maskinene. Og ja, fikk lyst til at det skulle gå bra med dem. Alle sammen, helst. 

Det går jo stort sett bra med ungene i bøkene jeg leser. Men fram til slutten kan det se ganske så mørkt ut. Blir jula fin? er det nok mange som lurer nå i november.

Flamme, 2018

Noen må hanskes med vold i familien, at de selv eller andre i familien blir mishandlet fysisk eller psykisk.
En av dem er Oda i Smadra av Brynjulf Jung Tjønn. Hun må stadig finne på unnskyldninger for blåmerker og vondt i kroppen. Sier at hun har falt på sykkelen. Til og med faren tror på det. Men det er mamma som slår. En litt uvant vri i ei ungdomsbok. Samtidig er mamma omsorgsfull og ber om tilgivelse, så det er et utrygt kjærlighetsforhold: Oda vet ikke hva som venter. - Boka er lett å lese.

Aschehoug, 2018

Mads i Verdens verste pappa av Endre Lund Eriksen sliter også. I boka skriver han brev til presidentsønnen i USA (William, sannsynligvis  Trump) om livet sitt. Mads identifiserer seg med amerikaneren; begge har de fedre som er mye borte. Og fedrene er sterke, vet hva de vil og vet alltid hva som er rett og ikke minst galt.

Pappaen til Mads er ofte misfornøyd og kan ofte sprekke. Da slår han kona. Ellers pleier han å psyke henne ned - og hjelpe Mads til å finne mannen i seg. Og bare én slags styrke gjelder, den fysiske og aggressive typen. Mads må starte med taekwondo sammen med bølla på skolen. Det viser seg å bli både en stor trussel og en mulighet for å slippe fri. Dessverre - og det er nok ganske vanlig - tar det lang tid før Mads skjønner hvem han skal holde med og hvem som virkelig er glad i ham.
Brevformen er igrunnen genial; det åpner for dramatikk og spenning mellom brevene.

Samlaget, 2018

Så har vi Klure, Atle Hansens nye hovedperson, som egentlig heter Jens. Han er klønete ("klure" betyr kløne) med hendene sine og svak i sport. Litt liten. Mobberen Magnus syns ikke noe om at Jens redder ham når han redder ham fra å drukne. Det er flaut å bli reddet av en pyse. Så flaut at Magnus tar litt ekstra i.
Et lyspunkt i livet er vennskapet med Rita og Helge. De peker på ting Jens er flink til og løfter ham opp. Men han må også våge å stå opp for seg selv. Og ting endrer seg - fullstendig.
Denne boka er også lettlest. Og på nynorsk.

What you call pride, I call courage. (s. 367)

Andersen Press, 2018

The Serpent King av Jeff Zentner var litt uhyggelig, vond å lese, men samtidig ei vakker følegodt-bok som sitter i lenge etterpå. Og det som hjelper på godfølelsen er beskrivelsen av vennskap.
Fortelleren Dill er med i en vennetrio som nok kunne kjent seg igjen i kulhetsskalaen i COMpis. De er nederst, nerder og outsidere i en landsby i Tennessee.
Dill er nok den som sliter mest. Venninna Lydia finner trøst i blogging og i gode karakterer som åpner muligheter etter high school; vennen Travis har dataspill og en mulig kjæreste på nett (men også en fryktelig voldelig far).

Dill har en far i fengsel og ei mor som ikke syns han trenger gå på skolen. Hun legger også skylden på farens fengselsstraff på Dill. Faren var en karismatisk predikant som - før han ble tatt for besittelse av barneporno - ble kjent for å bruke virkelige slanger i møtene sine, et tegn på Guds kraft. Et stykke ut i boka viser det seg at slangebruken (jamfør tittelen), og ulike typer galskap, har fulgt familien i flere generasjoner. Kan Dill bryte med det?
Denne "mot alle odds"-historia minner litt om I Hunt Killers, som jeg skrev om her. Det kan også minne om John Greens bøker, selv om karakterene hans andre typer problemer (kan en si mindre dramatiske?)

I neste assosiasjonsinnlegg har jeg tenkt å bli i USA. Da begynner vi å nærme oss en annen type trøbbel knyttet til kjønn.

Lett nynorsk, endelig!

Samlaget har gitt ut sitt lettleste konsept Leseland i papirform, etter at de først ble lansert som apper. Nynorsk. Lettlest. Endelig. Hurra!

Biblioteket mitt (dvs. jeg:)) har kjøpt inn alle titlene, og jeg har lest dem. Flere av bøkene i serien er oversatte, fra tysk, dansk og engelsk; tre av dem er skrevet av norske forfattere (Anna R. Folkestad, Vegard Markus og Atle Berge).

Førsteinntrykket var: fristende og lekkert! Særlig de friske fargene og enkle illustrasjonene fenger. I tidligere lettleste nynorske bøker, for eksempel i Komet-serien, har jeg savnet at hvert oppslag har hatt iallfall en tegning. Her er nesten alle bøkene gjennomillustrerte. (En kan jo diskutere faren for at barn blir bortskjemt på bøker med bilder, men det hjelper gjerne leserne å ha bildene der.)

Så fins det ulike lesenivåer på bøkene. Språket er alltid enkelt, men lengden på setningene og hvordan de fyller ut sida veksler fra bok til bok. Nivåene har hver sine farger på logoen; på baksida av boka står det under logoen "nivå ein" osv. (Dette kunne gjerne stått foran på omslaget også!) En av bøkene, (Frida F), den som er mest avansert og mest skummel i innhold, står av en eller annen grunn uten lesenivå.

Sjangermessig har vi også variasjon, men generelt mye humor. Det liker vi! (Humor er det ofte spørsmål etter fra ungene, så vi trenger alt vi kan få.) Den pysete katten har artig blanding av tegneserie og tekst, og er av de morsomme bøkene. Ellers møter vi en krokete mann, en snill drage som burde vært skummel, en liten hund som burde vært stor og en prompende ponni i Ville Vesten. Samlaget har funnet fortellinger fulle av fantasi; en av dem er allerede etablert som eventyr. (Sola og vinden.) Ellers har vi fått ei fotballbok (i Atle Berges Barcelona-serie) og ei detektivbok. Og altså en grøss, Frida F. Ei porselensdokke overtar livet til ei ekte jente - få ting kan vel være skumlere?   

Om jeg skal pirke på en ting: oppdelingen av setninger ser litt for ofte ut til å være styrt av lengden på setningene mer enn en naturlig språklig oppdeling. Så vidt jeg har skjønt har dette litt å si for om boka er lett å lese. Det går sikkert an å følge bedre opp i neste omgang!

For jeg håper spent på flere lekre, fargerike og lettleste nynorske bøker fra Samlaget. Fortsett det gode arbeidet!

   

Jippi for løveungene!

Jeg vil slå et slag for den nye lettlest-serien til Cappelen Damm med navnet Løveunge. Det er en ekstra lett versjon av de velkjente (iallfall i bibliotekverdenen) Leseløvene. Her er det ei kort setning ("Den var mormor sin.") på hver side med store bokstaver (versaler) og fargerike tegninger. Det er rett og slett en fryd å kunne anbefale disse til de som nettopp har lært å lese.  (Tidligere måtte vi vise dem til serien om Brum og Pip og Uno. De er koselige også, men de begynner å bli gamle og slitte.)

Gyldendal, 1993

Cappelen Damm, 2011

Ødelagt av Janne Aasebø Johnsen og Rikke Fjeld Jansen (illustratør) er en av Løveunge-bøkene. Her møter vi lille Iris på 6 som gjerne vil pynte juletreet, men er uheldig og knuser mormors engel.

Ett spørsmål har jeg til Cappelen Damm: kan vi være så snille og få nynorske Løveunger? Det har kommet noen få nynorske Leseløver, så jeg har et ørlite håp...