Gresset på andre siden

 -Reklame-

Jeg fikk boka jeg skal skrive om, som leseeksemplar av forfatteren. Jeg omtaler boka så nøytralt og saklig som mulig.
Jeg har valgt å ikke lenke til noen salgsside under bildet, slik jeg pleier å gjøre når jeg omtaler bøker, men boka skal være lett å finne og få tak i.

---

Arild Svendsen, 2020

Gresset på andre siden: Landet fylt av melk og honning er en utvandrer-fortelling som starter i et område jeg selv kjenner til og vokste opp i; sørlandskysten vest for Mandal. Forfatteren har bakgrunn fra Spangereid, hvor jeg selv har vært på besøk hos venner og familie. Og nettopp herfra kommer Josef, som er hovedperson i boka og den yngste sønnen i en fiskerfamilie. 

Handlingen starter en junidag i 1867. Josefs far og den eldste broren dør i en ulykke på sjøen. Josef på sytten og broren Georg må ta over fisket, men også hjelpe til på en nabogard. Det blir litt for mange munner å mette i familien og litt for få hender. En tidligere kjæreste som flytter til byen og finner kjærligheten der gjør også Josef desillusjonert. Han finner ut at han vil reise til Amerika. 

På den overfylte, skitne båten til England møter han Leif fra Vigmostad, som drar videre sammen med ham til Chicago og siden til prærien i Midtvesten. Leif var en av de mange barnevandrerne i Agder som barn og har etter hvert en ekstra vond historie å fortelle.

Josef er helt tydelig skrevet som en helteskikkelse. Menneskelig, men full av dyder: arbeidssom, nøktern, kunnskapstørst; rettferdig og omsorgsfull overfor både kjente og ukjente. Ei bygdejente hjemme havner i uløkka; han hjelper henne og holder kontakten med henne. En gammel mann i Chicago blir overfalt; Josef hjelper mannen til legesjekk og tar siden kontakt med en av de fattige, norskættede guttene som overfalt mannen. Han hjelper både gutten og mora til arbeid. Vår helt er rett og slett en sosialhjelper i praksis, eller kanskje bare en ualminnelig hjelpsom fremmed.
I tillegg engasjerer han seg i indianernes sak når de kommer flyttende til prærien. Tror ikke på de som sier at indianerne er ville og annenrangs mennesker. Han blir kjent med folk fra ulike bakgrunner og ser mer på det vi har til felles enn det som skiller oss av etnisk bakgrunn, kultur eller religion.

Josef er den kameraten du ville ønsket deg i et nytt land. Den beste (norsk)amerikanske borgeren det nye landet kunne fått. Og leseren (iallfall jeg) vil at det skal gå bra med ham. Det ser litt mørkt ut mot slutten av denne første boka. Det er tydelig at det kommer mer. 

Svendsen skriver jevnt ganske bra. 

Anslaget er dramatisk; flere kapitler er viet ulykken og leteaksjonen etterpå. Mens Josef fremdeles er hjemme, lages det plass til noen fine scener. Som her, når Josef er sammen med barndomskjæresten Sofie, side 37: 

Etter en stund satte de seg på en stor stokk som sjøen hadde skylt i land og hørte på den monotone lyden av småbølger som visket ut fotsporene de hadde satt fra seg i sanden. Gjenspeilet fra sola glitret fra sjøen.
Slik satt de tett inntil hverandre og så ut mot havet mens terner og måker fløy over dem, på evig jakt etter mat. Humler og jordveps virret mellom alle plantene som av en eller annen uforståelig grunn trivdes så godt i de tørre, sandholdige tustene.
Det luktet markblomster, tang og sjø. En sommerdag på sitt beste.
Slike man lengter etter kalde vinterdager. Slike man håper aldri tar slutt.

Vi får også en følelsessterk og vakker beskrivelse av Josefs siste dag hjemme i Spangereid.
Men etter hvert som handlingen flytter seg vestover, blir det kortere scener og knappere referat av hendelser. Stilen endrer seg, blir mer nøktern. Og det er stort sett helt i orden; leseren venner seg til det. Jeg mistenker at forfatteren flytter fokus fra det kjente til det gjenfortalte, og flere detaljer skal inn på færre sider.
Den mer knappe stilen gjør dermed at en blir sugd inn i de mer fyldige scenene som likevel dukker opp: ved en bekk nær en indianer-gravlund. I et fengsel. I en seng på et vertshus.

Det er mye interessant informasjon om leveforhold og utvandrerhistorie i romanen. Det hender dessverre at flyten i historiefortellingen må vike for historieformidlingen; at teksten og særlig dialogene blir litt "fullstappede" og uelegante. Nå og da kunne jeg tenkt meg å flytte et avsnitt, eller kutte ut opplysninger for å gjøre dialogen mer realistisk. 

Med hensyn til fortellerteknikk, er det et par steder er det uklart om vi har med direkte tale å gjøre eller ikke, eller hvem som forteller. I ett tilfelle blir det fortalt om en "Bobby" som ikke før er introdusert, men som har blitt en naturlig del av familien og som sannsynligvis er en hund. 

Det jeg aller mest stusser over, er at forfatteren med sin sørlandsbakgrunn velger å bruke dialekt i dialoger uten å gjengi denne riktig. Et eksempel: i en typisk bygdedialekt fra Sørlandet sier vi "ikkje" og "mi" eller "me"; hos Svendsen er det en blanding av bygd og by med "ikkje" og "vi". Et tips hvis boka skal omarbeides eller hvis det blir mer sørlandsdialog i fortsettelsen.

Men når jeg ser bort fra disse elementene, er fortellinga alt i alt god lesing, og det er fin framdrift i denne første boka. En sympatisk hovedperson som ikke mangler utfordringer og også stadig utvikler seg, lover godt for fortsettelsen.

Takk til forfatteren for bok i posten, og lykke til med resten av serien! 

Julebøker for barn, del 2

Lunde, 2014

Julenissesjokolademysteriet er skrevet av Torunn Haraldsen og illustrert av Oscar Jansen. Ei tynn bok som er rask å komme igjennom, selv om det nok er tanken at de 24 korte kapitlene skal leses i løpet av førjulstida. 

Vi er i ei lita sunnmørsbygd hvor de bruker båt til politistasjonen. De unge detektivene og bestevennene Mathias og Silje må finne ut hvem som overfalt og ranet "einstøingen" Ivar Johnsen. Ranerne la igjen papirer fra julenissesjokolader på åstedet. Har denne saken sammenheng med den mystiske båten på gjestebrygga, hvor det aldri er båter om vinteren? 

Det sier seg kanskje selv at "einstøingen" ikke er einstøing så lenge. Silje og Mathias blir venner med Ivar Johnsen og får etter hvert en viss idé om hvorfor han ble så bitter og ensom. 

Boka er utgitt på det kristne forlaget Lunde. Siljes pappa er prest og kommer av og til med noen små "ord for dagen", men likevel er dette ei bok barn med ulike livssyn vil kunne få noe fint ut av. Litt spenning og miljøskildringer fra ei bygd i førjulstida. 

---

Aschehoug, 2019

Julosaurusen av Tom Fletcher (ill. Shane Devries) er ei bok som drysser av julemagi. Den har også en viss dramatikk i seg (noe jeg skjønte da jeg fikk en kommentar fra en forelder her om dagen om "skyting" mot slutten og fant ut at jeg måtte lese boka). Her har vi hele 33 kapitler!

Denne boka minner en del om David Walliams' fortellinger, hvor humor, forviklinger og typete karakterer går hånd i hånd. Jeg har selv notert Disney + Dickens i notatene mine. Så god moral, nostalgi og sosialrealisme. Fortelleren henvender seg direkte til leseren i starten; en fin måte å dra oss inn i handlingen på. Søte illustrasjoner og et eget kart over julenissens (og hjelpernes) hjem på Nordpolen.

Visste du at smånissene ikke lager gavene ungene får, men graver dem ut av isen etter at gavene har grodd ut av magiske frø? Ikke? Det var nytt for meg også. Men det må jo være sant, siden det står i ei bok (og bøker lyver jo ikke, som fortelleren sier flere ganger.)

Uansett; dette er fortellinga om den siste dinosauren på jorda, som en dag blir gravd opp i et egg av smånissene og klekket ut av selveste Julenissen. Julosaurusen elsker å være på Nordpolen, men føler seg veldig alene.
Da passer det veldig godt at en ensom og trist gutt i vår verden, William, ønsker seg en dinosaur til jul. Forfatteren lar oss bli litt kjent med gutten før han avslører én sentral detalj: han sitter i rullestol, lam etter en ulykke. Han har også mistet moren sin. Når den nye jenta på skolen, Brenda, legger ham for hat med masse oppfinnsomhet, blir tilværelsen ganske så uutholdelig. William har nesten gitt opp håpet om lyspunkter når Julosaurusen dukker opp hjemme hos ham.
Dessverre er det noen andre som også er ute etter Julosaurusen: jegeren...

Ja, og tro - "barnetro" - er det som gjør julenissen og hjelperne levende og gjør at Julosaurusen kan fly. Et ganske vanlig trekk i julefortellinger. Har ikke Polarekspressen det samme, for eksempel? 

I år kommer fortsettelsen på eventyret: Julosaurusen og Vinterheksa. Spennende!

Vigmostad & Bjørke, 2019

Klokkerens evangelium av Gaute Heivoll (ill. Børge Bredenbekk) er noe helt annet igjen. Avstemt, rolig, vakker og poetisk. Og trist; det kan være verdt å vite om. Vi har reist litt tilbake i tid (hundre år, kanskje?). Språket i boka er tilpasset dette; det virker høytidelig uten å bli stivt.

Litt om handlinga: Bygdas kirke må rives av sikkerhetsgrunner. Bendik på sju mistet faren sin, klokkeren i kirka, året før, og føler nå at det siste han har etter faren forsvinner.
Nils skolemester, som går for å være gal, overtar prekestolen, og Bendik blir kjent med ham. Kan han være sammen med Bendik og moren i jula? Bendik springer hjem over isen... og er plutselig i en annen tilværelse. Ikke en klassisk himmel, men en parallell verden hvor det særlig bor gamle mennesker. (Beskrivelsen av det parallelle kan minne om Coraline, uten at vi har den grøssete stemningen.)

Dette er også ei kalenderbok med 24 kapitler, men en må være obs på at barna (eller den voksne?) vil trenge en prat underveis/etterpå og kanskje en ekstra god klem.

Her er et sitat fra side 77:

SKÅRET I GLEDEN var at de ikke var hjemme, at kirken sto der omgitt av fremmede hus midt i en skog dypt inni almetreet, på den andre siden av det islagte havet. Bendik ble svimmel av å tenke på hvor langt han hadde reist. Han ble svimmel av å tenke på moren som ikke visste hvor han var. Han kjente hvor dødsens sliten han var i bein og armer, han ville legge seg ned i snøen og sovne og håpe at han våknet hjemme i sin egen seng.
- Kom nå, Bendik, sa Nils. - Vi er snart framme.

 

Julebøker for barn, del 1

Jeg sjekket jobbens kalender i dag. Det er bare fem uker til med jobb før den siste innspurten til jul! Og bare to og ei halv uke til advent.

På jobben min, det lokale folkebiblioteket, rydder vi alltid bort julebøkene og -filmene i januar og setter dem fram igjen i november. Stort sett hvert år tenker jeg at jeg må bli litt bedre kjent med barnebøkene, så jeg kan formidle dem til de som kommer (og få flere til å komme) på besøk. 

Finner jeg julemagi i bøkene vi har? 

Det varierer ganske så mye. Jeg har et par eksempler.

Vigmostad & Bjørke, 2020

Ta Stjernebarnet av Karianne Lund, som hører til i årets julekalender Stjernestøv fra NRK. Jeg stusset litt da jeg så designet på boka, som har ganske duse tegninger med en løs tusjstrek. Kunne dette være en "offisiell" utgivelse som er knyttet til kalenderen? - Det er nok det. Men:

Av en eller annen grunn har forlaget Vigmostad & Bjørke valgt å dele Stjernestøv-historien opp i ei fortellingsbok (om stjernebarnet Elly, visstnok fra før handlingen i julekalenderen), et julehefte (sannsynligvis med hovedhandlingen om gutten Jo) og et aktivitetshefte - med tre ulike illustratører! Merkelig, hvis planen er å selge et samleprodukt.

Stjernebarnet er ganske søt, men fortellingen kunne vært strammere komponert og teksten bedre redigert. Det er likevel en viss - sakte - utvikling i fortellingen om sjuåringen Elly, som må lære å bruke de magiske kreftene sine hun arvet fra pappa. Pappa vil at hun skal gjøre det sakte og systematisk; selv er hun som sjuåringer flest litt utålmodig og veldig nysgjerrig. I den lille konflikten mellom de to ligger mye av dynamikken. Vi har også et par dramatiske situasjoner, begge ute på isen. Men det er også en del dødtid mellom permene, lange dialoger med beskrivelser og "telling" mer enn "showing". Ett sted i boka kjeder Elly seg fordi hun ikke har noe å gjøre, og da tenker jeg i mitt stille sinn: ja, nettopp!
Ellers blir jeg litt usikker på hva slags verden forfatteren ser for seg når hun litt nonsjalant nevner kaffekopper i en nesten vikingaktig verden (også ut fra tegningene). Men det er det nok mest jeg som voksen som legger merke til.
Det ligger en fin fortelling der inne. En må bare grave litt. Kanskje dikte litt rundt. Og være tålmodig når en leser.
Og så mistenker jeg at det først er etter at julekalenderen har gått på TV, at denne boka vil bli interessant. 

En kontrast til dette: Ville feirer jul av Anne Sofie Hammer er godt skrevet, stramt oppbygd og morsom.

Det jeg først merket meg var den spesielle starten på boka, hvor forfatteren småprater med leseren og forbereder oss på hva som skal skje. Dette er ganske uvanlig og heller ikke brukt i de tre første bøkene om Ville (som kan leses for seg). 
Hvert kapittel avsluttes med at Ville kommer med noen fyndord til den nye lillesøstera si om det som har skjedd den dagen.

Kagge forlag, 2019

Dette er ei ekte kalenderbok med 25 kapitler (25 så leseren skal ha et ekstra kapittel å lese på den kjedelige første juledagen!) Og i hvert kapittel skjer det noe nytt. Ikke alltid så dramatisk som når Ville mister mammas diamantøredobber i vasken eller kulden inntar hjemmet på grunn av en ødelagt sentralfyr. Det kan like gjerne være det at Ville prater høyt i kirka fordi han ikke har fått med seg at presten har begynt å tale, eller at han prøver å finne noen Anna og moren kan feire jul med (kjærlighet i luften!) Og så er det et gjennomgående prosjekt: Ville og kameraten Alexander prøver å fange en ekte nisse. Denne gutten bruker ikke tid på filosofering, han er en aktiv pode.

Men: forlaget har slurvet grovt med korrekturen et par steder (side 51 og 76); ikke med skrivefeil, men fordi de har glemt å fjerne noen setninger som kommer dobbelt; små rester av den danske originalteksten. Jeg fant fram korrekturlakken. 

 

-----

Tidligere blogginnlegg hvor jeg skriver om julebøker for barn og unge, kort eller langt: 

En liten bok om kjærlighet av Ulf Stark  

Snøsøsteren av Maja Lunde (med kommentar til det amerikanske mellomvalget!) 

St. Nicholas and the Valley Beyond av Richard Burhans og Ellen Kushner

Smånissenes juleleksikon av Kristina Farstad Bjerkek 

Julemysteriet av Jostein Gaarder og Gutten som ble julenissen av Matt Haig (samme innlegg) 

Diverse julebøker med "mørke" glimt og baktepper

Julenissen av Pia Strømstad  

Brev til julenissen av J.R.R. Tolkien 

---

Og her er Foreningen !les sin liste over gode julebøker, inne på nettsiden Leseskogen.