mandag 29. oktober 2018

Berørt?

Bokbloggere får ikke sjeldent mailer fra forlag som vil informere om aktuelle bøker. Jeg fikk en slik fra Pax forlag om den nye boka til psykologen Peder Kjøs, med tittelen Berøring.
Jeg ble nysgjerrig på hva mannen bak podcasten Hos Peder (som jeg har hørt på) og TV-programmet Jeg mot meg hadde å si om temaet "berøring", så jeg ba om et leseeksemplar. Det begynner å bli en måned siden første lesing, så boka har fått godgjøre seg litt - og jeg måtte lese den på nytt.

Store deler av forlagsteksten nevner fysisk berøring og hva den gjør med oss, og det var også det jeg forventet meg i boka. Men avsnittet nederst hoppet jeg muligens over, der står det:  

Psykolog Peder Kjøs tar for seg menneskelig kontakt i vid forstand. Det handler om sex, omsorg for spedbarn, tortur, medfølelse, omtanke for dyr og miljø, forholdet til Gud, onani og psykologenes berøringstabu.

Uforberedt på denne bredden stusset jeg over den etter hvert springende tematikken.
Ved andre gangs gjennomlesing kunne jeg lettere se relevansen i de fleste temaene. Hver for seg var de fleste kapitlene interessant lesning. Flere avsnitt får jeg lyst til å lese om igjen og dvele ved. Men jeg savner fremdeles en rød tråd i hele boka og bedre redigering av de ulike delene. Jeg lurer på hva Kjøs vil med boka og hvem han egentlig henvender seg til.

Pax forlag, 2018
Forfatterens prosjekt virker tydelig i starten - han vil peke på hva fysisk berøring har å si for oss mennesker helt fra vi er små. Etter en nær og fin innledning om en klient med mishandlede hender leser vi om
  • "kenguruomsorg" hvor premature barn får ligge inntil brystet på foreldrene i stedet for i en kuvøse. 
  • hvordan følelser kan uttrykkes gjennom berøring, at noen er lettere å tolke enn andre. 
  • Anne Frank og hennes lengsel etter fysisk nærhet - og følelsesmessig intimitet. 
  • onaniens historie og symbolikk.  
  • grensene for fysisk berøring i terapi, og hvordan balansegangen mellom "menneskelige møter" og terapeutisk teknikk kan være vanskelig
  • sexroboter, en løsning for en del (særlig menn) når mennesker blir for kompliserte. (Her kunne kanskje hudkontaktens funksjon i seksuelle møter vært nevnt av psykologen?) 
  • negative seksuelle erfaringer, hva gjør det med offerets forhold til intimitet? 
  • hva som får mennesker til å bruke hendene sine til vold og tortur.
  • hvordan vi forholder oss til døde kropper. 
Omtrent midtveis i teksten blir tematikken mer symbolsk. Det gjør til dels også språket. 
Formen på kapitlene har lenge variert, men vært fint balansert: veksling mellom personlige historier om forfatteren selv (noen anekdoter), terapihistorier, referert forskning og litterære referanser - det er tydeligvis en bokglad psykolog vi har med å gjøre. Her kan jeg nevne at sammenligningen mellom Mio (i Lindgrens barnebok) og en amerikansk psykolog i møte med World Trade Center-terroristen er tatt på kornet.
Men så dukker det opp et par elementer som jeg som leser stusser over og som ødelegger for flyten.

1.Kjøs har nok en liten poet i seg som slår ut i full blomst i kapittelet Veni Creator Spiritus (s. 133). En scene fra et museum blir beskrevet i en lang setning som går over en halv side, i malende bilder: "ansiktet til en konge, tror jeg det må være, og hun rører ham likevel, så forsiktig, jeg kan fornemme steinens ruhet mot fingrene hennes, de som rører med en slik letthet..."

2. Nettopp denne scenen starter opp et "gudelig" kapittel som nevner kvinnebedåreren Gene Simmons i KISS og Justin Bieber med alle hans beliebers, men ellers handler om de overmenneskelige gudene mange tror på og som vi ikke kan se. 
Det er ikke lett å lese ut av teksten hvilket forhold Kjøs selv har til religion; i det minste er tanken om en berørbar Gud noe som fascinerer ham. Såpass mye at flere sider er skrevet i et sakralt, teologisk språk. Og nettopp dette språket blir malplassert. Med min kristne bakgrunn får jeg assosiasjoner til prekener og andaktsbøker. For lesere som er helt fremmede for kristendom kan det føles sært.

Ellers: Kjøs avrunder boka med å innrømme at han tviler på seg selv som en empatisk person og terapeut. Han stiller seg lagelig til for hogg. Det er tøft å gjøre. Men gjør det også noe med leserens tillit til ham som terapeut? - Er boka også en slags terapihistorie der han selv er klient?

Jeg lurer altså på:
Har forfatteren stoff til flere bøker - både skjønnlitteratur og fakta - og har ikke klart å vente?
Burde redaksjonen gjort noen grep her? 
 
På sitt beste er Kjøs i Berøring funderende, men likevel jordnær og drøfter konkrete medmenneskelige dilemmaer og behov - eller forholdet vårt til andre levende vesener. 
I kapittel 18 beskriver han en togtur og et ublidt møte med en elg: 

Skogen ligger tett inn mot sporet. Frostgrå greiner er nær ved å stryke mot vinduene, men svaier sakte unna i lufttrykket fra toget. Skogen slipper oss liksom fram, og lukker seg når vi har passert (...) Plutselig kjennes et mykt dunk gjennom vogna, og en underlig romling nedenfra. Noe farer forbi vinduet. 

Spørsmålene om kommunikasjon over tid og gjennom rom mot slutten av boka er også fascinerende. Eldgamle håndmalerier, budskap vi sender ut i verdensrommet. Tenk at våre planer om framtiden er så avhengige av at vi får overført informasjon som blir tolket slik vi har tenkt det! 

Så Kjøs' nye bok er absolutt verdt å lese. Men ikke nødvendigvis fra perm til perm.

---

Jeg vet ikke om dette innlegget vil kunne brukes i markedsføringen av boka, slik de sikkert ønsket seg. Men jeg håper forfatteren (og forlaget) vil ta inn disse rådene så neste bok han skriver blir enda mye bedre.
Takk for leseeksemplar fra Pax forlag!



søndag 14. oktober 2018

Baksjå og framsjå: september (del 3: sånn cirka fakta)

Tiden, 2018

Det er søndag i midten av oktober. Gradestokken her i Ål står på femten plussgrader, i går stod den på noenogtjue. Fønvind. Viskerne gikk på bilvinduet på vei hjem fra konsert.

Det er deilig. Men det føles også litt feil. Været skifter mer enn det pleier her midt i landet, det er uforutsigbart. 

Det kan være en naturlig inngang til den ene fagboka jeg leste i september: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming av Per Espen Stoknes. 

Jeg har blitt mer opptatt av klimaendringer og miljøvern de siste årene. Veldig aktuelt nå med FNs nye klimarapport og et norsk statsbudsjett som i liten grad tar hensyn til det at vi MÅ endre måten Norge tjener penger på. 

Men jeg kjenner jo selv at det er lett å bli mismodig og dermed passiv. Og nettopp dette er poenget til Stoknes, som er både psykolog og økonom:  Påpøsing av dystre fakta - gjerne i et akademisk og abstrakt språk - hjelper ikke. Det er prøvd før. Miljøekspertene må tenke nytt og kommunisere ut fra hvordan enkeltpersoner og grupper av mennesker tenker og handler. De må gjøre det enkelt, visuelt, positivt og oppmuntre til felles prosjekter. 

Fem skjær i sjøen er nevnt:

1. Distanse. Vi tenker nært - hær og nå - og reagerer gjerne først når noe rammer oss personlig. For oss i Vesten har klimaendringene vært noe som skjer med andre, eller som kan skje når vi selv ikke er her lengre. Hvorfor skal vi bry oss?
Løsning: få saken til å føles nær, menneskelig, personlig og presserende.

2. Dommedag. Det vil vi ikke høre om. Tap og undergang er negative størrelser som gir oss en følelse av hjelpeløshet.
Løsning: bruke støttende innramminger. 

3. Dissonans. Vi liker å tenke som vi handler og ikke omvendt. Hvis vi så liker å kjøre bil, reise med fly, spise kjøtt og så videre, liker vi slett ikke å høre at vi må slutte med det. Eller hvis mennesker jeg er glad i eller identifiserer meg med må slutte med det. Det blir en stor avstand mellom vaner og behovet for endring av både tankemåte og livsmønster.
Løsning: skape muligheter for enkel og synlig klimahandling.

4. Benektelse. Vi beskytter oss mot frykt og skyld ved å angripe de som kommer med undergangsbudskapet, "eliten" som vil fortelle oss hvordan vi skal leve.
Løsning: unngå å utløse emosjonelle reaksjoner som frykt, skyldfølelse og selvbeskyttelse.  

5. Identitet. Vi tar inn informasjon som bekrefter våre personlige og politiske verdier og forestillinger, og filtrerer vekk de som utfordrer dem. Kulturell identitet overstyrer fakta. Hvis det er typisk for konservative å være klimaskeptikere og jeg selv identifiserer meg som konservativ, må det mange nytenkende konservative til for å få meg til å snu.  
Løsning: redusere kulturell og politisk polarisering i saken. Dette må være et felles prosjekt for alle mennesker!

Typisk og aktuelt eksempel på
dommedagskommunikasjon.
Det geniale med Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming er at vi ikke bare får se hva som har gått galt i klimakommunikasjonen, men får gode løsninger på problemene - og konkrete eksempler på folk og grupperinger som har fått det til! En blir optimistisk på klimasakens vegne!

Stoknes har i siste del av boka tatt for seg hvordan klimasaken kan være noe intenst spirituelt som påvirker hvordan mennesket ikke bare lever, men er. Jeg leste denne delen overfladisk, men er sikker på at også slutten kan ha sine lesere.
Så dette anbefales fønvarmt!

...



Så til ei bok som handler om et annet forhold til fjell og fjord. Et mer negativt et. Iallfall til den norske trangen/ tvangen til å gå på tur i naturen. Jeg liker frisk luft og fuglesang, men kommer ofte til kort i den aktive fjellbygda jeg bor i, hvor toppturer er en hverdagsaktivitet og jeg er fornøyd med en rusletur til elva. Så Hyttebok frå Helvete av Are Kalvø var veldig fristende å lese. Og det ble både morsomt, litt skummelt og befriende!
Her fra side 93, på hytte i Oslomarka:

00.10: Det er verkelig heilt vanvittig stille her. Den amerikanske forfattaren John Irving skreiv i ein av sine litt for lange romanar om den skumlaste lyden som finst: lyden av nokon som prøver å ikkje lage ein lyd. Det er akkurat det naturen driv med heile tida. Det er heilt stille her, men samtidig høyrer du stadig bitte små lydar. Som kanskje ikkje er lydar. Det kan vere berre innbilling. Men det kan også vere regndropar. Eller ei grein i vinden. Eller ein galen mann med universalnøkkel.


En av tingene Kalvø ikke får til å stemme, er at turfolk går ut i naturen for å være alene. Han selv elsker folkeliv. Han får råd om å ikke gå der det er populært å gå, for da går en i kø. Flere timer uten å snakke med andre virker ytterst lite fristende på vår mann.
Kagge, 2018

Ellers reagerer han på at så mange lyver når de går på tur. Det er bare rett rundt svingen, du er snart framme, en flott tur, og deilig å få brukt kroppen, hører en stadig. Det virker som om det fins en dystopisk hjernevask, en sammensvergelse, der alt negativt som skjer blir tidd i hjel. (Avslutningen av boka er absurd skummel!) 

Kalvø går inn for å sjekke disse punktene og går systematisk til verks. Etter innkjøp av det rette turustyret til flere tusen reiser han sammen med ei venninne ("Dokumentansvarlig") fra Oslo sentrum og nordover i skogen, før de tar seg opp til et ekstremt tåkefylt Jotunheimen. Målet er Besseggen og Galdhøpiggen. Jeg skal ikke si hvor turen ender, men de "jukser" (fremdeles på tur i naturen), og Kalvø er strålende fornøyd.
 
Andre turen går på ski på Hardangervidda i påskeferien - altså, forhåpentligvis, i kø - og to venner til har slått seg med. En som alltid blir skadd og ei som ødelegger det eldgamle turustyret sitt ganske kjapt.

Mye går galt, men vennene klarer heldigvis å beholde humoren. Og klarsynet.
Les!


Alt i alt i september: 

Jeg syns jeg har vært på plussiden når det gjelder leseopplevelser! Og faktisk har bøkene som ikke gir seg ut for å være spenningsbøker, vært mest spennende. Jeg vil særlig huske de to bøkene jeg skrev om i dette innlegget, romanene Føling og Ut av ensomheten, tegneserien Bestis og Harlan Cobens ungdomsbøker om Mickey Bolitar.

Hva skjer i oktober?

Straks skal jeg ut på en ukes ferie til Nordland! Jeg skal besøke venner og familie. Spent på været, for jeg skal reise kollektivt og blant annet over sjø (liker bølger best på avstand). Ellers er vi nettopp ferdig med gospel-konsert med koret, herlig! og jeg har levert bidraget mitt til et nytt lite Virtual Choir-prosjekt som nok kommer til sette folk i julestemning.

God lesemåned!

tirsdag 9. oktober 2018

Baksjå september (del 2, skjønnlitteratur)

Første oppsummering fra september finner du her.  


 Romaner

Press forlag, 2018


Ut av ensomheten av Benedict Wells var alt en god roman skal være! Intens. Personlig. Språklig god. Karakterer en heier på.

Tre søsken - fortelleren Jules og hans eldre søsken Liz og Marty - mister foreldrene sine i en trafikkulykke og blir sendt til en internatskole. De bruker ulike strategier for å komme seg gjennom sorgen og alt det nye. Søsknene er ganske forskjellige og vokser også fra hverandre i løpet av skoletiden. Og etterpå? Liz prøver ut grenser og glir mer og mer over i rus, Marty blir derimot streit og gjør suksess med firmaet sitt. Jules prøver å finne seg selv. De er så forskjellige, men det fins en søskenkjærlighet der som gjør at de stiller opp for hverandre.

Jules elsker å skrive, men klarer ikke helt stole på at han kan gjøre karriere av det. Den første kjæresten hans, Alva fra internatskolen, støtter ham og forstår ham, men så svikter hun ham på en uforklarlig, stygg måte og forsvinner ut av livet hans. En stund.
Flere år senere har hun blitt gift med en anerkjent, aldrende forfatter. Men hun vil ha kontakt med Jules likevel. Hvorfor? Jules besøker ekteparet i det isolerte dikterhuset og bor der lenge, skriver, samtaler med Alvas mann... og elsker. Dramatiske ting skjer.

Boka innledes av en rammefortelling hvor Jules er på sykehus etter en motorsykkelulykke, ser tilbake på livet sitt og tenker på de han er glad i. Flere spørsmål dukker opp som leseren vil ha svar på. Hvem er konen hans? Og var det egentlig en ulykke som skjedde med motorsykkelen?

---

Aschehoug, 2016
Djevelmasken av Tom Egeland er den sjette romanen om albino-arkeologen Bjørn Beltø. Her holder vi oss først og fremst i en fiktiv norsk bygd, Juvdal (omtalt i flere andre bøker).
Beltø fungerer som historisk sakkyndig når et nytt dødsfall blir koblet til to tidligere, mystiske krimsaker i bygda - ett fra 1708 og ett fra 1963. Han finner seg godt til rette i bygda, gjør seg kjent med vitner og familiemedlemmer, besøker arkiver og graver opp graver. Den historisk sakkyndige gjør i det hele tatt veldig mye politiarbeid - og får påpakning fra lokalt politi uten at det skremmer ham nevneverdig.

Og dette er en av tingene jeg ikke får til å stemme. Hvorfor snuser han rundt og bruker så mye tid på ting han egentlig ikke har ansvar for? Av nysgjerrighet? Fordi han har greie på detektivarbeid?
Og hvorfor er det så lite arkeologi i Beltøs undersøkelser? Burde han heller vært religionsforsker eller symbolekspert (som Dan Browns Robert Langdon)? Er det dette Egeland egentlig vil at han skal være?

Ellers er boka dårlig redigert med flere irriterende gjentakelser og løse opplysninger som ikke verken øker spenningen eller bidrar til løsning av gåten.
Jeg leste videre på jakt etter litt thrillerspenning. Men denne boka i serien er mest av alt en whodunnit-krim, og selv om det fins noen skumle sekvenser, er disse først og fremst referert og ikke opplevd av Beltø selv. Jeg kom meg igjennom - men det var såvidt.

Siden har det kommet to bøker: Lasaruseffekten og Codex. Har du lest dem, og vil du i så fall anbefale dem?

----

Vigmostad & Bjørke, 2013
Så leste jeg krimromanen Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk (pennenavnet til Frode Sander Øien)- fordi jeg hadde lest lovord om den - og så oppfølgeren Uglen, fordi jeg likte den første så godt. 
Dette er politikrim, med veteranen Holger Munch og den yngre Mia Krüger i hovedrollene. De er i unåde etter at Mia skjøt en narkolanger - i selvforsvar, het det, men det var også et hevndrap. Mia mistet jobben og har reist ut til øya Hitra for å dø på søsterens bursdag. Munch har blitt forvist til Hønefoss. Men når to små jenter blir funnet hengende i skogen med klare tegn på seriemord, blir de bedt om å lede etterforskingen - og Mias egen død blir satt på vent.
Vi møter også en gutt, Tobias, som passer på broren sin mens foreldrene ruser seg - og som får kontakt med ei jente i en sekterisk menighet ute i skogen. Har disse noe med mordene å gjøre?

Dette er en ekte thriller hvor en skjønner at mye står på spill. Etterforskerne blir nærmere blandet inn i en gal morders aktiviteter enn de skulle ønske. Og det tar en god stund før jeg som leser skjønner tegninga.
Uglen følger opp med grusomme kidnappinger, symboltunge åsteder, skadde barn og et (fremdeles) litt skakkjørt etterforskerpar. Er det naivt, eller irrelevant, å forvente seg at de kommer seg ut av uheldige vaner og livsspor? Uglen blir like spennende mot slutten som i førsteboka, men jeg får en vond smak i munnen av slutten på mysteriet. Mye av spenningen er avhengig av at en viss person ikke holder kontakten med familien, og det virker urealistisk sett i lys av tidligere hendelser.
Men når jeg leser om årets oppfølger, Gutten som elsket rådyr, skjønner jeg at ting ikke har gått helt som jeg trodde...
----


Aleksandra trenger ikke å bo i Ragnhild, men det må jeg. 

Pelikanen, 2018
Føling av Ragnhild Eskeland var intens og tankevekkende lesing. Personlig om det å leve med diabetes 1. Hvordan finne fred når du er i krig med kroppen? Frihet når du er livsavhengig av faste rammer og hjelp fra andre? Selvrespekt når du skammer deg over det som skjer med deg? En følger Ragnhild fra barneårene til nåtiden, trettiårene - privat, i familie, i kjæresteforhold, på reise, i møte med helsevesenet. Mot slutten er møtet hennes med et fragmentert og upersonlig helsevesen ganske så rystende. En får en følelse av å være en kasteball sammen med fortelleren.

Boka har sider med mye luft og korte setninger, beskrivelsene er ofte sanselige. Mye luft er helt nødvendig når det er såpass mye å feste seg ved og tenke over.   

Gyldendal, 2018
Så mye hadde jeg av Trude Marstein var også verdt å lese. Fortelleren Monika beskriver livet sitt i øyeblikksskildringer fra hun er tretten (i 1973) til hun er 58 (i 2018). Selv om ser alt som skjer fra sitt ståsted, får vi også vite mye om viktige personer som følger henne oppigjennom: to eldre søstre som etablerer seg på hver sin kant. En fetter med psykiske problemer. En handlekraftig og omsorgsfull tante Liv - lenge den gode støtten for hovedpersonen og følelsesmessig nærmere enn hennes egne foreldre. Hybelkamerater er det også, en av dem blir Monikas nære venn og (ei stund) kjæreste. Etter hvert får Monika en datter. Og så møter vi jevnlig hennes gifte elsker, Roar, som gjerne dukker opp når hun endelig har slått seg til ro i kjærligheten med en mann. Er det ekte kjærlighet? Eller bare galskap? (Det ligger i kortene at det er det siste.)

I hver nye del dukker det opp en ny partner - eller to. Alle har de noe ved seg som Monika trekkes til, men det er ulikt hvor vellykket samlivet med disse er. Gjennom beskrivelsene av Monika og menneskene i livet hennes får forfatteren fram ulike aspekter ved samliv. For å peke på tittelen: hva hadde hun i oppveksten, hva mister hun, hva har hun igjen som voksen?

Hovedpersonen er skildret på en måte som fikk iallfall denne leseren til å føle forståelse og sympati. Hun har støttende mennesker rundt seg som gjør sitt til at hun blir stående på beina og kan reflektere over alt som har skjedd. Hun treffer udiskutabelt flere dårlige valg i livet, men prøver igjen og igjen - og jeg heier på henne.
Boka har et lett tilgjengelig språk.

Diktsamling 


Schibsted, 2012
30 40 50 av Håvard Rem kom ut i 2012. Ei tjukk bok full av eldre (upubliserte) og nye dikt fra en lang tidsperiode i dikterens liv, delt inn i kapitler etter tiår og så sortert etter underemnene "Alder", "Damer", "Par", "Barn", "Opprinnelse" og "Singel". Under hvert temaavsnitt står det en forklarende setning, for eksempel 40. Barn - Med lavere egenvekt enn vann. Flere av diktene ga meg noe å tenke på. Noe er gjenkjennelig. Mye helt fremmed. Noe vil jeg kanskje prøve å presse inn i mine forestillinger om hvordan livet er eller bør være.
Kanskje det er sånn som Rem skriver i starten av boka?

Jeg skriver
om meg
Du leser
om deg


Ett av diktene jeg særlig falt for (Slapp av), går sånn:

Slapp av
Du kan ikke

innhente den
du kunne ha blitt


Den du tror
du kunne ha blitt
Egmont, 2018

Tegneserie


Bestis: #friendshipgoals av Kenneth Larsen kom nettopp på kulturfond til biblioteket! Anbefaler virkelig disse artige tegneseriestripene om to bestevenner i tjueårene som deler bolig og mange minner. Stripene bygger på ekte episoder fra Kenneths eget flerårige vennskap med Marthe, men det skal visstnok være en del fantasi blandet inn. Replikkene går på trøndersk.

Du kan faktisk også lese tegneserien på nett  ("last ned pdf") hvis du blir så nysgjerrig at du ikke kan vente på å låne (eller kjøpe) boka!


---

Ellers kommer det snart et innlegg om to fagbøker jeg leste i september, to bøker som på en merkelig måte belyser samme tema: naturen!


onsdag 3. oktober 2018

Baksjå september (del 1, bu-bøker)

Søte forberedelser til avslutningen av sommerens leseaksjon.
En kollega tok bildet.

September var...

  • en måned i musikkens tegn. Stjernekamp i gang (Ole Børud har etter hvert blitt en favoritt), nytt Virtual Choir-prosjekt, Prøysen-sang på et bibliotekarrangement, mimrekonsert med ei vokalgruppe jeg var med i en gang i Bergen... og øving til Elvisgospel-konsert med damekoret.
  • masse aktivitet på jobben første måned etter skolestart. Blant annet kurs på Seniorsurfdagen, hvor jeg fortalte om gøye ting en kan gjøre på nettet. Kvelden før oppdaterte jeg meg på norske "influencere". Ganske mange rosa- eller gamervloggere, med noen fine unntak.

Jeg blogget om...


ei utilgjengelig barnebok og Virtual Choir.

Jeg leste 


19 bøker. Helt greit antall! Mest norske forfattere. Fin variasjon i tematikk og sjangre.

Tegneserie: eventyr


Reisen til Jotundalen er den første boka i en nystarta norsk tegneserie: Nordlys av Malin Falch. Innholdet gir assosiasjoner til dels norske folkeeventyr, dels norsk mytologi; tegnestilen kan minne om Disney-animasjoner. Visuelt flott bok. Interessant univers. Ikke enda så thrillerspennende, men det kan det bli!
NRK har intervjuet forfatteren her.

Og forlaget (Egmont) har lagd denne boktraileren.



Barnebøker: guttehistorier


Aschehoug, 2018
Karin Kinge Lindboe har skrevet mange barne- og ungdomsbøker, men de siste årene konsentrert i lettles-sjangeren. Årets barnebok er også ganske lett å lese.

Lucas Jackson kom nettopp på det vi i folkebibliotek-verdenen kaller "kulturfond", offisielt kalt innkjøpsordningen for norsk barne- og ungdomslitteratur. Tittelen og omslaget gir inntrykk av at en har en kulturfondbok av det kunstneriske slaget i hendene. Og språket gir dels den samme idéen. Korte setninger, mye oppramsing, gjentakelser.

Lucas lukker øynene. I Am Sailing. Teksten flyter gjennom hodet på engelsk, alle ordene, med helt riktig uttale. Sangen som pappa pleide å synge for mamma. Det var vår sang, sier pappa, min og mammas. Nå synger pappa den for meg, tenker Lucas. 

Men dette er en fin historie om elleveårige Lucas som må være den voksne når bipolare pappa ikke fikser livet. Heldigvis har han støtte i både læreren Lucinda og en klassekamerat. Det er ikke de store konfliktene i denne barneboka; alt det vanskelige blir satt ord på, følelsene ligger nær overflaten og kan vises fram. Det er befriende!     

Cappelen Damm, 2018
100 historier om gutter av Ben Brooks minner om den før omtalte Nattafortellinger for rebelske jenter, men her er det altså gutta som står i fokus. Originalen heter Stories for Boys Who Dare to be Different, men uttrykket "annerledes" har det norske forlaget valgt å utelate. Kanskje fordi ordet - dessverre - har en negativ klang?

I et intervju i The Telegraph skriver Brooks at han i sin egen barndom lette etter rollemodeller som ikke var idrettsstjerner. Han skulle ønske noen hadde fortalt ham om andre typer gutter og menn - genier og oppfinnere, kunstnere som våget å skille seg ut, menn engasjert i samfunn og miljøvern, ... Mange av dem viste stort mot på andre arenaer enn i idrett. Og det er en variert bukett! De aller fleste eksemplene er nok funnet fra den vestlige verden og særlig USA, men vi leser også om en afrikansk gutt som ga elektrisitet til sin egen landsby, en fattig koreaner som ble sangstjerne - og mange flere.
Anbefales.  

Ungdomsbøker: spenning


Aschehoug, 2018
Dropout av er Anette Münchs første ungdomsthriller siden 2014 (Badboy. Steroid). Her får vi servert et gisseldrama med to tenåringsjenter som tilfeldigvis er igjen på skolen en kveld - med øving i forkant av en konsert i New York - og blir overrasket av tre maskerte unge menn som vil sprenge skolen. Det var ikke meningen at noen skulle være verken vitner eller gisler, og guttene må takle denne nye situasjonen.

Snart blir det klart at en av jentene og en av guttene kjenner hverandre veldig godt fra før, og de andre har vært på de samme festene. Hva gjør det med dynamikken dem imellom? Kommer bomben til å sprenge, og vil noen dø?
Synsvinkelen skifter mellom jentene og den ene av guttene, Daniel.  


Aschehoug, 2014
Beskytteren, Jegeren og Oppdageren av Harlan Coben er en trilogi. Coben er best kjent for krimbøkene om Myron Bolitar, men her møter vi nevøen hans, tenåringen Mickey. En lang stengel av en gutt, nylig farløs etter en bilulykke og med ei mor på avrusning, dyktig basketballspiller og med en sterk rettferdighetssans - en typisk helt.

Når Bat Lady, ei gammel nabodame som det går skumle rykter om, forteller Mickey at faren hans faktisk lever, blir han naturlig nok nysgjerrig, ja desperat etter svar. I jakten på sannheten blir han kjent med og etter hvert engasjert av en hemmelig organisasjon som hjelper barn, sammen med sine nye venner Ema, Spoon og Rachel. I hver bok er det en sak som må løses, men først helt mot slutten av siste bok får vi svaret på spørsmålet som satte alt i gang. Snakket Bat Lady sant?

Denne serien vil passe godt for spenningssugne gutter og jenter som vil ha en ikke alt for tykk thriller.


Drømmetyvene av Maggie Stiefvater er bok 2 i urban fantasy-serien om Ravnekretsen. Førsteboka
Vigmostad & Bjørke, 2018
skrev jeg om her. I oppfølgeren følger vi særlig Ronan, den litt ustabile, mørke karakteren i gjengen. Han har mistet faren sin, har et dårlig forhold til storebroren, og moren - som har gått inn i en slags transe - får han ikke lov til å besøke. Han hjemsøkes også av mareritt, og av og til følger ting fra marerittene med inn i virkeligheten. Ronan har arvet evnene til å "stjele" drømmeting fra faren.
Den store bølla i byen har de samme evnene, men bruker dem på statusartikler (som hvite Mitsubishier) og vil ha ham med på sitt "lag". Som om ikke det var nok, fins det også en leiemorder - den grå mannen - som jakter på de to. Flere vil ha tak i de magiske kreftene deres. 

Og Blue selv? Hun står for den romantiske spenninga i boka. Hun klarer ikke slutte å elske den rike kameraten til kjæresten sin. Hvordan reagerer Adam - som har måttet kjempe for alt i livet - på dette?

---

Etter hvert kommer også oppsummeringen av skjønnlitteratur for voksne og (sånn cirka) fakta.