Barnebøker om tidlighøsten, del 2

I forrige innlegg skrev jeg om bøker med fantastiske og uvanlige innslag. Her kommer bøker med litt mer "hverdagsmagi".

Gyldendal, 2021

Verdens verste biltur av Marius Horn Molaug er den nyeste utgivelsen i den illustrerte Verdens verste-serien. Her blir hovedpersonen Ruben med bestevennen Kent på dramatisk og innholdsrik biltur - i flere kjøretøyer av ulik status og kjørestand. De skal til Hammerfest for å delta i en konkurranse om å overta arven til Kents oldefar. Det han er opptatt av, er hår, og det er mange "Kenter" som konkurrerer med mer eller mindre skitne midler... 

Boka er som de andre full av artige ordspill (med liste over alternative norske stedsnavn bakerst i boka), halsbrekkende situasjoner og sprø personer. Selvfølgelig også verdens verste rektor.
Forfatteren baker forresten innspill fra de unge leserne sine inn i bøkene; de er med og velger tema for senere utgivelser! Her er det virkelig tilpassing til målgruppa!  

---

Vigmostad & Bjørke, 2020

Salamanderprinsen av Elisabeth Moseng er også gjennomillustrert, men med en mer neddempet tone både i tegninger, fargelegging og plott. Likevel: her har vi noe så eksotisk som en halvt bangladeshisk gutt (prins, kanskje?) som bor med mamma hele året i en campingvogn uten fungerende do. 

Mamma og Dorji har et fint og nært forhold, men Dorji ønsker seg en litt høyere levestandard. Særlig når han vet at han er ganske alene om å ha det så fattigslig i sin klasse på skolen. Det er også kjedelig at de har flyttet mye på grunn av mammas jobb. Hun forsker på salamandre og håper på å få en pris for forskningsprosjektet sitt - med salamandre hun har funnet i et vann ved campingplassen. Problemet er at eieren av campingplassen vil bygge ut området og fjerne hele salamandersjøen...
Dorji får uventet hjelp fra ei klassevenninne som har sine egne særegne familieforhold og ekstra guts. 

Dette er ei fin bok som sikkert kan passe godt til høytlesning hjemme eller i en klasse. Jeg må innrømme at de duse fargene på omslaget og den litt barnslige tegnestilen gjorde at jeg ventet lenge med å plukke den opp. 

---

Samlaget, 2021

Vente på vind av Oskar Kroon er også ei bok med duse farger på omslaget. Men her passer innholdet mer til det duse. For Kroons fortelling, som fikk den svenske Augustprisen i 2019, er ikke den som roper høyest. Et utdrag fra side 10:

Om kveldane sit eg her på klippa. Då ser eg utover havet og ventar på at sola skal søkke lengst borti der. Då har eg skuggelua på hovudet og hjartet på rett stad. Då drøymer eg om Aberdeen, om Lisboa og Valparaiso. Om andre hamner, ein heilt annan stad.
    I havet finst det så mykje. Om kvelden ser det berre tomt ut, men under overflata lever det og strøymer. Der er løyndommane. Og på himmelen. Der blenker svarte skuggar og seinare på natta stjernene. Så store, så langt borte. Ikkje til å fatte, seier morfar, sukkar og kikkar ned i bakken.
"Evigheita og det uendelege." 

Venge er en gutt som lengter bort fra byen, fra mamma som er lei seg og pappa som har fått baby med den nye kjæresten. Han rømmer helst inn i egne filosoferinger i stedet for å dykke ned i de vanskelige følelsene. Denne sommeren bygger han båt med morfar og møter ei jente som ikke er redd for å stille ubehagelige spørsmål. Rut lengter tilbake til byen og vil helst ikke være på øya der ingen ting skjer. Men kanskje både hun og Venge lærer noe nytt?
Kjenner du et barn - eller en voksen - som liker å sette seg ned og filosofere, kan dette være boka for dem! 

---

Aschehoug, 2021

Apestjernen av Frida Nilsson er enkel, hjertevarm, trist og komisk. Her møter vi ni år gamle Jonna, et barnevernsbarn som blir adoptert av en gorilla. Gorillaen bor på en søppelplass, og da passer det kanskje bra at Jonna ikke klarer å holde seg ren og ryddig? Når hun først kommer over frykten for å bli spist, skjønner Jonna at de to faktisk passer helt perfekt sammen.
Gorillaen er en omsorgsfull forelder som gjør det beste hun kan for å få Jonna til å føle seg vel, og for å få hverdagen til å gå rundt. Sammen lurer de folk til å kjøpe kastede ting for en litt for dyr penge. Men så kommer samfunnets støtter for å inspisere hjemmet deres...

Dette minner litt om Rasmus på loffen, De elendige (Jean Valjean og Cosette) og andre klassiske fortellinger om umake foreldre/ barn som strever for å få være sammen. En får også assosiasjoner til Roald Dahl (også på grunn av Per Dybvigs tegninger, som passer godt!) Veldig fin for barn 6-9 år, og kanskje enda lengre opp i alder.  

---

Aschehoug, 2021

Alt som rimer på Gro av Elin Hansson er ei bok som beskriver hvor mye drama det kan bli når ei "alfajente" bestemmer seg for at hun skal ha den nye gutten i klassen, som den sjenerte bestevenninna hennes faktisk liker. Mina har vært forelska i - og sammen med - de fleste guttene i klassen. Venninna Gro har lagd rim av guttenavnene for å holde styr på dem. Nå er det Josh Johansens tur. Men kan noen egentlig bestemme hvem en skal bli forelska i og hvem som skal bli forelska i deg? Eller er det bare sånn at hjertet og kroppen sier BÆM, som kjærlighetens tankskip midt i magen? Gro lurer.
Ei ganske kjent og søt historie, men krydret med artige rim, ei dramakyndig bestemor med hemmelig kjærlighetssorg og ikke minst øving på skolestykket "Balders død". 

---

Aschehoug, 2021

Kys mik er barnebokdebuten til Mari Grydeland. Fra før av har jeg lest to voksenromaner hun skrev sammen med Jan Zahl (den ene heter faktisk Vi kan godt kysse!)
Kys mik er altså måten en skrev "Kyss meg" på i gammel runeskrift. Det lærer Sara på skolen. Hun syns at kyssing er ekkelt. Hvorfor er det hun som må skrive om runer? Likevel, hun tar oppgaven på alvor og lager ordliste over ulike rune-ord som spres utover i boka.
Også her er det bestevenn- og forelskelsesforviklinger. Og en mørkeredsel så sterk at Sara blir kvalm. Likevel sier hun ja til å bli med på speidertur ute i skogen fordi Jonatan, som har fått diabetes, må ha en venn med seg. Så begynner det ei ny og tøff jente i klassen, Emmy, som blir en ekstra brikke i spillet. 

Tenk om Emmy begynner på speideren her! Da kan hun dra på speiderturen og hjelpe Jonatan, så slipper jeg å dra!
Tenk så bra!
Tenk så forferdelig!
Bra: fordi jeg slipper å dra og slipper å bli redd.
Forferdelig: fordi da er de to alene uten meg.
Da blir de enda bedre venner (...)
Kan man stjele en bestevenn skikkelig sakte og på en så hyggelig måte at man ikke merker det?

Saras redsel for forandring gjør henne etter hvert til en dårlig venn. Kan hun fikse på det?
Språket flyter godt, det er mye luft på sidene og lister i håndskrift som gir et muntlig preg. Og så er det en liten handlings-vri mot slutten! 

---

Gyldendal, 2021

Sommer med Jo av Kristine Rui Slettebakken er bok nummer to. I førsteboka, Jo har skjedd, møtte vi Frida Freedom med lopper i beina og Jo med den store hemmeligheten for første gang. De bor på i en liten by på sørlandskysten, kanskje Kragerø? Men Jo kommer fra Oslo og var den spennende nye gutten i klassen da vi møtte dem for første gang.
Jeg som er en ganske rolig, ryddig og smålåten person, blir fort litt stressa av Frida. Det blir nok de rundt henne av og til også. Hun er full av sprelsk energi, rett og slett. Men for Jo er det ok, når de bare har bestemt seg for at det er venner de er.
(Spoiler: jeg har bestemt meg for at jeg skal bokprate om den første boka om Frida!) 

I andreboka skal Frida på sommerferie med Jo, farmora og faren hans, som ikke er fotograf på Madagaskar, men har vært et helt annet sted - fordi han må. Frida tør fremdeles ikke spørre Jo om detaljene. For nå skal de ha det fint og lett sammen på hytta. Bare tenke på sommer-ting.
Det går ikke så bra.
Så kommer Lars, som egler seg innpå Frida. Det er skikkelig ekkelt. Men også litt spennende. 

 

Barnebøker om tidlighøsten, del 1

Høsten er årstida hvor jeg som barnebibliotekar reiser rundt på skolene for å bokprate mellomtrinn; et årlig prosjekt jeg har kalt for kreativ bokprat. Jeg prøver å finne scener jeg kan dramatisere, konkreter (dingser som har noe med handlingen å gjøre) å snakke ut fra, eller fine utdrag å lese høyt fra. Da blir det gjerne litt ekstra lesing av nyere bøker for målgruppa.

Med det som bakteppe vil jeg skrive litt om det jeg har lest av barnebøker de siste tre månedene. Først det ekstra fantastiske og spennende.  

Solum Bokvennen, 2021

Fremmedsteds reisebyrå av L.D. Lapinski er starten på en fantasyserie av den gode, gamle sorten. Flikk er ei jente fanget i en litt fattigslig og ansvarsfull hverdag. Men snart møter hun eventyr inne i et Fremmedsteds reisebyrå. Her leder magiske kofferter inn i parallelle verdener, og medlemmer av det fremmedstedlige selskap passer på at koffertene og verdenene funker som de skal.
Vår unge helt har en sjelden evne til å oppdage ekte magi; dermed får selskapets leder Jonathan Merkator (som bare er minimalt eldre) en ny medarbeider som i starten er litt skeptisk, men snart blir trollbundet av alt det magiske og mysteriene hun møter - og etter hvert kjenner behovet for å redde verdener i nød. 

Dette er ikke så mørkt (ennå iallfall) som i Ingenlund-serien av Townsend, så denne boka passer litt lenger ned i alder. Vi har heller ikke noe skolemiljø som det vi kjenner fra Harry Potter (og Ingenlund). Jeg syns boka er godt skrevet og tror den vil kunne fenge mange! Ei typisk fin høytlesingsbok.    
--

Så hørte jeg to av de klassiske mummifortellingene på

Cappelen Damm
(først på norsk i 1971)

lydbok:  Sent i november og Småtrollene og den store oversvømmelsen. 

Den første jeg hørte er egentlig den siste boka i serien og foregår etter at mummifamilien har reist fra dalen (omtalt i Pappaen og havet). Filifjonka, homsen, Snusmumriken, en hemul og onkelsulliken kommer alle til Mummidalen - fra hvert sitt sted - . De har ulike motiver for å komme på besøk: ensomhet og uro, et mer generelt ønske om selskap, behovet for svar på spørsmål - eller bare ønsket om å oppsøke det vante og bestandige. Når de umake personene så møtes og familien ikke er i huset, bruker de litt tid på å lete og sørge før de finner hver sin plass i det nye selskapet. 

Så fikk jeg med meg starten på hele serien, Småtrollene og den store oversvømmelsen. Det var uvant å møte Mummitrollet og Mummimamma uten resten av gjengen. Men det er status i åpningen på boka, og de aller fleste karakterene møter vi først i neste bok. Pappaen har forsvunnet på eget eventyr, og Mummitrollet og mammaen må finne ham igjen. De må også finne huset han har lagd til dem (som viser seg å være nettopp Mummihuset). På veien møter de stort sett skapninger vi ikke ser siden i serien. 

---

Cappelen Damm, 2020

Zidanes dans av Arild Stavrum er egentlig bok 4 i serien om Mikke Milnbergan, en middels god fotballspiller som får magisk hjelp til å bli helt fantastisk og opplever ulike eventyr sammen med kameratene sine. Jeg syntes det gikk greit å lese denne for seg selv.

I de tre første bøkene (som jeg ikke har lest, men som blir kort referert i denne) overtar Mikke de tekniske evnene til Diego Maradona gjennom effekter fra stjernen.
I denne fjerde har Zinadine Zidane på mystisk vis forsvunnet inn til et ukjent sted gjennom et Playstation-spill, rett før en avgjørende fotballkamp! Mikke og vennene har hver sine kunnskaper som hjelper dem på eventyret inn i spillet for å hjelpe Zidane. De reiser faktisk tilbake i tid, til verdens første fotballkamp (i Skottland), til slaget ved Stanford Bridge (ja, det var et uhell!) og til skyttergravs-fotball i første verdenskrig. Og til og med havner to av dem inne i et digitalt stigespill... 

Så altså, et realistisk bakteppe med noen ganske så fjonge magiske elementer.

 Slottet av Agnar Lirhus har en tydelig tematikk: det hander om sosial

Cappelen Damm, 2021

dumping og utnytting av mennesker. Når Tor og vennene hans bryter seg inn i det såkalte Slottet, hvor den populære Tommy har hatt bursdagsfest uten dem, oppdager Tor ei mystisk jente som han ikke klarer å glemme. Han prøver å skjule det for kompisene, men fortsetter å treffe henne i smug og skjønner at noe ikke er som det skal i rikingenes palass. Jenta er redd, og det er også ei gruppe med mennesker som skjuler seg inne i huset. Hvorfor?
Jeg tror denne boka vil kunne fenge hvis en ikke henger seg opp i realismen i det at innbrudd i et hus med høye murer rundt, alarm osv. er så enkelt, omtrent som å spasere inn i hagen til noen. Dette hengte altså jeg meg opp i og følte også at tematikken ble litt for tydelig. (Jeg har ingen konkret løsning til hvordan dette kunne vært gjort!)
Omslaget gir inntrykk av at vi har med en grøsser å gjøre, men dette stemmer altså ikke.

 

Mer eller mindre fjern framtid

Hei, alle sammen! 

Dette blir et eksperiment. For at jeg ikke skal bli sittende og flikke masse på ord, som jeg pleier å gjøre når jeg blogger, setter jeg nå alarmen på 30 minutter. Da skal innlegget være ferdig publisert og skal ikke flikkes på etterpå. 

Jeg har ei stund tenkt at jeg skulle skrive et innlegg som ikke handler om noe spesielt. Bare om hvordan jeg har det. Kanskje prøve å sette ord på en følelse jeg går rundt med, følelsen av å... være rastløs og utkjørt på samme tid? 

Er det noen flere som føler det litt sånn? 

Jeg klarer ikke helt å falle til ro. Men jeg har heller ikke helt det overskuddet jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg håper det bare er starten på høsten, de kortere dagene, den begynnende kulden, som har tatt meg litt. At det kan bli bedre når det nærmer seg skikkelig vinter og en vet hva en har. Og kanskje vi til og med kan leve mer uten de restriksjonene vi nå har hatt i ett og et halvt år (!!!) Det tar på. Ikke rent fysisk for meg, verken selve koronaen eller restriksjonene, men mentalt og psykososialt. Ja, og det å verken synge i kor eller spille basketball kan vel ikke være helt sunt for kroppen heller? Jeg gleder meg til å komme tilbake til normaliteten. Om den fins. 

På jobb er det godt med alt som kan ta meg litt ut av den vanlige rutinen. Men jeg er også litt for flink til å finne unnskyldninger for å legge vekk presserende forberedelses-oppgaver. 

Hva med bokbloggerens hverdag? 

Bøkene leser jeg. Men de får liksom ikke tid til å leve i meg etterpå. Det har jeg opplevd også tidligere, siden jeg er en utpreget boksluker. Men nå har jeg slukt ganske mye forskjellig uten å formidle det videre i tekst eller bilde. Og da er det litt som om det ikke har vært der. At det bare forsvinner inn i ingenting? 
Det gjør jo ikke det. Men føles sånn. 

Uansett. Før jeg tar jobben med et skikkelig baksjå til det jeg har rukket å lese (iallfall det jeg syns er verdt å nevne), vil jeg ta for meg et par dystopier jeg leste for cirka en måned siden og som jeg har tatt med meg fra og til biblioteket flere ganger. En eller annen gang måtte jeg jo få tid til å blogge om dem?  

Men NÅ! Her er noen ord om ei norsk andrebok og ei japansk førstebok (såvidt jeg vet). Det de har til felles er: 

• de viser en framtid hvor menneskeheten på ulik måte er satt under press
• de stiller spørsmål ved hva mennesket egentlig er, hva som skiller oss fra dyr
• de utforsker mulighetene for manipulering av menneskehjerne og -kropp

Men de skiller seg mye i oppbygning, kronologi og fortellerteknikk. 

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami (Forlaget Press, 2021) er den vanskeligst tilgjengelige av de to. En ekte kollektivroman hvor en møter mange forskjellige mennesker og "mennesker". Ikke bare det, en hopper fram og tilbake i tid og sted - uten at vi har noen klar formening om hvor langt vi hopper. Personer og hendelser blir beskrevet og omtalt i ulike kapitler. Jeg lagde en forsøksvis tidslinje for meg selv, og det gikk sånn tålig bra, men følte at det var noen puslespillbiter som rett og slett ikke passet sammen. 

Betyr dette at boka bare er forvirrende? Nei. Men kanskje vi rett og slett må godta at vi ikke har den fulle oversikten. 

Uansett. Vi er i en framtid hvor verden egentlig har blitt overtatt av kunstige intelligenser, og menneskene blir forsket på, klonet og isolert fra hverandre så de skal utvikle seg på nye (og forsøksvis livskraftige) måter. På et tidspunkt mister vi mulighetene for å formere oss på "naturlig" vis, og en finner menneskefabrikker og ellers samfunnsformer som er ganske ukjente.  

Det som iallfall treffer meg og får meg til å lese videre, er møtet med mennesker som føler seg annerledes på ulike måter. De stiller spørsmål, utvikler merkelige evner eller møter mennesker som får dem til å se nytt på tilværelsen. Og i ett tilfelle får menneskemøtene en av dem til å reagere helt ulogisk, med tragisk utfall. 

Noen av kapitlene er lettere å komme inn i enn andre. Personene og intelligensene forteller på ulike måter, og noen bruker mye tid på funderinger som kan bli litt høytflyvende. 
I ett kapittel får jeg en følelse av å være i en samtidsroman fra USA, på grunn av gjenkjennelige navneformer og kulturinnslag - helt til en av karakterene altså utvikler overnaturlige evner og flykter til en koloni jeg forbinder med noe veldig framtidig. 

Drømmenes orden av Øystein Stene (Gyldendal, 2021) er lettere å lese. Også her har vi flere fortellere og tidsaspekter, men helt systematisk. 

I én remse følger vi Alm og vennene hennes fra bok 1, Pustens lov, som jeg skrev om her. Alm kommer tilbake til Fjordbyen for å redde søsteren sin - og havner midt oppi et angrep på de lufttette bygningene. Et gedigent eksperiment oppstår. Hvem bevarer menneskeligheten sin, og hvem blir maper? Klarer de å overleve og å finne andre overlevende i Europa? Og på veien spør Alm seg mer og mer: er det så bra å være et menneske med evne til refleksjon og planlegging, egentlig? Som en av vennene hennes sier når hen merker mapefaktene i seg selv og ser alt på en ny måte: "Mennesker lever ikke i nåtida, de lever mest i fortida og framtida". 
Og hva skjer når Alm møter gutten hun har drømt om så lenge? 
Har hun ikke mer til felles med mapen Fred, som hun har tatt med seg på turen nedover til kontinentet? 

Parallelt får vi denne gangen møte foreldrene til Alm og Josefin slik de var før barna ble født, og vi ser hvordan en verden som ligner vår ble til den verdenen Alm lever i, bare i løpet av en generasjon. Vi får svaret på hvordan og hvorfor mape-viruset kom inn i verden. Ganske skremmende, men også forståelig på et vis... 

Tittelen Drømmenes orden spiller på et fenomen som oppstår blant de aller fleste overlevende menneskene: en kollektiv drøm som får stor betydning for neste bok. Jeg som leser spør meg, særlig når jeg vet om bakgrunnen for viruset: hvem plantet denne drømmen???