torsdag 23. juli 2020

Tre julibøker til: grip dagen!

Jeg har lest tre romaner som har det til felles at hovedpersonene gjør noen grep for å endre på livet sitt. Dels skjer det - naturlig nok - også ting med dem som de ikke har kontrollen over.
Tre fine bøker, men den første er nok den lettest tilgjengelige (og den som satte minst spor).

Gyldendal, 2018
Den første er Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter av Katarina Bivald, oversatt fra svensk. Her møter vi ei dame som er i slutten av 30-åra og allerede i en slags 40-årskrise. Datteren på 18 flytter nemlig ut, og hun er alene igjen i en leilighet med altfor mye fritid, en butikkjobb hun egentlig ikke liker og en mor som er dement og som hun ikke har det beste forholdet til.

Anette tar sjansen på å melde seg på et motorsykkelkurs - noe hun ønsket seg som tenåring - og møter der en ung og ganske så kjekk instruktør som det blir søt musikk med. Hun sier også ja til å være med og planlegge en lokal sommerfeiring som har ligget nede i noen år, og tar snart roret i arbeidet. En kan kanskje si at hun både leter etter det ungdommelige eventyret og det modne ansvaret. Men så skjer det ting som gjør at hun mister motet på eventyret...

En typisk følegodt-bok, dette. Fin lesning.

---

Samlaget, 2016
Det er lenge siden jeg leste noe av Anna Gavalda, men jeg husker at jeg likte godt Saman er ein mindre aleine. Så ble det til at jeg fant fram Livet, til det betre - ei bok med tre historier i, om Mathilde, Yann og Billie. Tre franske ungdommer (unge voksne) som bor i Paris. De møtes ikke i løpet av boka, men en kan kanskje se for seg at de kunne gjort det? Og jeg var veldig glad for å møte dem mellom permene.

Det første en legger merke til hos Gavalda, er fortellerstilen. Muntlig, direkte, slangpreget og stort sett fortalt i første person til en tenkt lytter (i Mathilde-delen endres det til tredje persons fortelling mot slutten, en artig vri). Innimellom prater fortelleren med seg selv, diskuterer hva han/ hun skal gjøre. Jeg liker det godt, det er så annerledes enn alt jeg ellers leser. Men det er lurt å lese litt i boka før en bestemmer seg for å låne eller iallfall kjøpe den.
Mesterlig oversetterjobb av Tove Bakke!

Mathilde (24) jobber som internett-troll for onkelen sin. Ja, hun mobber faktisk potensielle kunder via falske kommentar-profiler for å få dem til å velge onkelens nettsideprodukter. Hun får penger av det, men er ikke veldig fornøyd med tingenes tilstand. Det meste ser grått ut fram til hun møter en mystisk, ikke veldig pen fremmed som leverer fra seg vesken hun glemte igjen på en kafé - med alle pengene hennes i! Han er kokk, det er omtrent det eneste hun vet, og hun blir besatt av tanken på å finne ham igjen. Et detektivprosjekt starter.

Yann (26) er en disillusjonert fyr, frustrert på det franske samfunnet som ikke ser ut til å ha bruk for den lange utdanningen han tok. Han bor i leiligheten til kjærestens slektning. Kjæresten er stort sett ute og jobber når han kommer hjem, så de ses sjeldent. Det kommer etter hvert fram at han har gitt fra seg alt av personlige eiendeler for å tekkes kjæresten. Og hvorfor er de egentlig kjærester? Liker Mélanie ham egentlig?
Så, et vendepunkt: han møter noen naboer - et umake par med to døtre - som gir ham et nytt syn på tilværelsen; han ser at en mer ekte kjærlighet faktisk går an. De tar ham under vingene sine, byr ham på middag, prater med ham, viser varme... Han finner ut at noe må skje i hans eget liv.
Beskrivelsen av leiligheten til Yanns naboer er det fineste i hele boka. Slike detaljer! De viser hvilket overflod av minner denne familien har, et bilde på deres egen rause innstilling til livet, som han savner. Fra side 175:

Fotoautomatremser utan noko på, eller var det eit teddyøyre der nede i høgre hjørnet? Rundskriv frå skulen, opningstidene i bassenget og eit viktig varsku om luseinvasjon. Alle tekannene, dei gamle drikkeskålene, teboksane. Støypejern, steintøy, fletta vier, dreia tre...

Og så har vi historien om Billie, et løvetannbarn som når historien starter, ligger nede i en dalside sammen med en homofil kamerat som er hardt skadd. Hun begynner å snakke med en stjerne, ber den om å redde ham og forteller litt etter litt om livene deres. Hvordan kom de hit til fjellet? Hvordan ble de venner? Hva vil skje med dem? Det avsløres litt etter litt...
Jeg smetter inn et nytt sitat fra side 259 (typisk eksempel på den muntlige stilen nevnt over):

Unnskyld meg, folkens, men vi får litt fnatt av den der Andesfjellrävenrenden.
Høyre'ru, beibi? Høyrde du ka eg sa? Eg lover, eg lover ved ditt liv at så lenge det er liv i meg, skal ikkje du gå noko heden i noko utkantdalstrok. Over mitt lik.

---

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen er noe så spesielt som en postapokalyptisk roadmovie! Også her er fortellerstilen helt spesiell. Korte setninger satt opp som i et langt dikt. En del dialog, men også beskrivelser - av steder, folk, følelser.

Tittelen spiller på det amerikanske presidentvalget som står foran oss, og en kan si og tenke mye om det. Men en får håpe at resultatet ikke er så ille som det blir i denne romanen...

Fortelleren er ei norsk jente med bakgrunn fra Jehovas Vitner; hun har flyttet til USA og har der truffet ei amerikansk jente som hun nå er sammen med. Når historien vår starter - rett over nyttår 2021, faktisk - er de i Las Vegas og blir overrasket av det som sannsynligvis er en atombombe. De blir ikke skadd, men bomben påvirker dem langt borte fra. Hele den overdådige, fargerike, nesten groteske byen blir plutselig en krisesone. Folk vet ikke hva de skal gjøre. Nettet virker ikke, så en får ikke informasjon. Det går ikke an å komme seg ut. Det sikreste må vel være å holde seg på hotellet. Eller? Hva skal de to kjærestene gjøre?
Underveis får en tilbakeblikk til det som skjedde året før, da de to møttes og ble enige om å dra av sted sammen. Og en får vite litt om livene deres fram til da.

Det er vanskelig å forklare denne boka med få ord. En må rett og slett bare oppdage og oppleve den selv.

Sitat fra side 151:

i gangen utenfor rommet vårt
leker tre barn med en rosa sprettball

den minste av dem er en jente med rødt hår
hun er toppen fire år gammel
kledd i gul sommerkjole

jenta sperrer opp øynene ved synet av oss og peker
som om vi ikke hører til

- Jeg sa jo at det er andre her, sier en blek gutt i blå
poloskjorte
han er nok den eldste

Vigmostad & Bjørke, 2020

fredag 17. juli 2020

Tre julibøker

Schibsted, 2014
Her kommer noen fyndige ord - og sitater - fra tre bøker jeg leste på ferie i juli. Og leste ut, altså syntes var så interessante at jeg måtte vite hvordan det gikk til slutt.

Joyland av Stephen King:
ventet på grøss, men fikk krim. Hovedpersonen, en ung student med kjærlighetssorg, får seg sommerjobb i en fornøyelsespark. Han prøver etter hvert å oppklare mysteriet med en dame som ble drept inne i skrekktunnelen for noen år siden. Ikke så skummelt som det høres ut, men fine karakterer og en god historie. Særlig vennskapet mellom Devin og de han møter i og ved Joyland er flott beskrevet.
Et sitat fra side 72 (hvor Devin for første gang opptrer i hundekostyme inne i fornøyelsesparken):

"HOWWWIE!" skrek en liten jente, og selv etter så mange år kan jeg fremdeles høre den perfekte, magiske klangen i stemmen hennes. Hun løp frem mot meg med det rosa skjørtet flagrende rundt de lubne knærne. Dermed var det gjort. Den ordnede rekken med unger løste seg opp fullstendig.

En frosk i fjorden av Lorelou Desjardins, med undertittelen Kunsten å bli norsk:
fransk dame får seg jobb i Norge, og blir her. Hun prøver å bli integrert, og her finner vi mange artige og tankevekkende historier om hvordan det har gått. Boka er skrevet både som en tipsbok til andre innflyttere og som nyttige veiledninger til oss som har bodd her hele livet! Vi får høre om hva hun syns er positivt og ikke så positivt, og hva som bare er uvant for en franskmann.
Sitat fra side 114 (situasjonsbeskrivelse som jeg kjenner meg litt for godt igjen i):

Nordmenn slutter på jobb tidligere enn noen andre i Europa, men har aldri tid til å lage mat. Eksempel: "Jeg skulle veldig gjerne ha laget mat, men jeg har ikke tid, skjønner du." "Men du er jo ferdig på jobb klokka fire." Så spørsmålet er: Hva er det de har tid til?
Cappelen Damm, 2017

Forfatteren har en blogg, A Frog in the Fjord, som du finner her. Det kan forresten se ut til at hun, til tross for forsøk på å date i Norge, fant kjærligheten med en annen innvandrer!

Kagge, 2020
Arr som vinger
av Erin Stewart: veldig fin ungdomsbok (følegodt), amerikansk, om jente som skal begynne på skolen igjen etter å ha vært på sykehus lenge. Familien hennes og kusinen døde i en husbrann, og hun selv har et ugjenkjennelig ansikt i tillegg til mange andre skader. Hun bor nå hos tanten og onkelen, som tar seg godt av henne. Hvordan skal det gå å begynne på skolen igjen? Fins det en rett måte å takle alle reaksjonene fra folk på? Og kan hun stole på at noen faktisk liker henne?
Og hvordan kan livet gå videre etter tapet av de en var glad i?
I en viss scene ble det akutt tåresprut for meg.
Temaet "hvordan oppføre seg når en ser noen som ser "annerledes" ut" ble forresten gjenstand for samtale ved frokostbordet i dag.

Sitat fra side 93:

"Okay, vi tar en liten test," sier Piper. "Har du i løpet av de siste to ukene følt deg utilstrekkelig og avskydd deg selv?"
"Jepp."
"Har du følt at alle andre på skolen snakker om deg og stirrer på deg?"
"Jepp."
"Har du sammenlignet deg med andre og alltid kommet dårlig ut av det?"
"Jepp."
Piper løfter hendene i lufta som for å juble, fortsatt med malerkosten i den ene, slik at det spruter små flekker med rosa maling overalt.
"Gratulerer! Du er en normal tenåring."
Jeg himler med øynene. På den andre siden av rommet ser jeg mitt eget speilbilde i vitrineskapet til Sara. Plasten som ligger over, gjør at (sic) meg enda mer fordreid enn vanlig.
"Det er ikke det samme, og det vet du."


onsdag 15. juli 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 2)


Bøker litt mer for voksne 

Gyldendal pocket (denne utg.), 2010
En bønn for Owen Meany
 av John Irving tok litt tid å lese, men hadde nok driv i seg til at jeg bare måtte fullføre. Spenningen er det ikke jeg-personen som står for, en selvhøytidelig lærer emigrert til Canada, men den egentlige hovedpersonen, Owen Meany, og mysteriet rundt hans død.

I hovedhandlingen - fra en amerikansk småby på 50-/60-tallet - møter vi flere godt beskrevne personer, men særlig fortellerens bestevenn Owen Meany, en liten fyr med pipete stemme som påvirker livene til folk rundt seg på helt spesielle måter. I en baseballkamp slår han en ball som dreper fortellerens mor; Owen er religiøst overbevist om at det var Gud som styrte ballen og at han har spesielle planer for Owen. En dag skal han i stedet redde liv. Men det tar lang tid før vi som lesere får vite hvordan det skjer; mysteriet blir avslørt litt etter litt - og i en for meg ganske tårevåt scene.

Mellom de fortellende scenene får vi mange betraktninger (særlig gjennom Owens pipestemme, som er gjengitt i STORE BOKSTAVER) rundt tingenes tilstand i småbyen, på skolene de går på, i kirkene, i samfunnet som helhet og også utenfor landets grenser. Men det blir aldri tørt og kjedelig.

Owen føles som en virkelig person, og jeg lurer på hva han ville sagt om USA i dag. Han ville mest sannsynlig "visst" hva resultatet av høstens valgkamp blir. Og kanskje hatt noen trøstens ord?

---

Aschehoug, 2018
Ein gong var dei ulvar
var den første novellesamlingen til Therese Tangen. Jeg skrev om den nyeste her.

Også her møter vi enkeltpersoner fra bygdesamfunn i helt spesielle, pressede situasjoner. Den eneste jeg kommer på uten å sjekke omtaler, er den første - en far som har valgt å bli igjen i en flomutsatt bygd sammen med den lille datteren sin. Hvorfor drar han ikke?

----


Jeg elsker TegneHannes striper. Og i Slik blir du et bedre menneske har Hanne Sigbjørnsen samlet de beste fra Aftenpostens debattsider.

I en av de nyeste stripene (som ikke er i boka) hyller TegneHanne koronaens hverdagshelter.

---

Kagge, 2020






Pax forlag, 2020

I vinter har jeg tenkt litt på samene. Frost 2 kom på kino (animasjonsfilm fra Disney, mulig at du har hørt om den, og særlig hvis du har barn, selv om jeg mener den passer for både store og små), og her er samene inspirasjonskilde for det såkalte tundrafolket. Nylig kjøpte jeg den norske filmen, hvor en også kan få nordsamisk tale og sang. Anbefales.
Så da ei bok om en kjent og innflytelsesrik same kom i gave til biblioteket (gjennom innkjøpsordningene), lånte jeg den. Det er snakk om Ole Henrik Magga: kamp og kompromiss av Per Lars Tonstad.

Jeg hadde nok hørt Maggas navn, men visste flaut lite om ham og om det han har betydd for samenes sak. Den første Sametingspresidenten. Leder for Norske Samers Riksforbund under saken om Altavassdraget. (Noe som fikk meg til å tenke på Frost 2, hvor en elv faktisk demmes opp! Urfolk og miljøaktivister hadde her en felles sak.) Han er også språkforsker og har arbeidet for å ta vare på de samiske språkgruppene (ordboksforfatter). Medlem og leder i flere forum for urfolk i FN. Blant annet sammen med Rigoberta Manchu i Guatemala, som var veldig i vinden da jeg gikk på skolen.

Ole Henrik Magga framstår som en brobygger. Kunnskapssøkende, løsningsorientert, en som kunne gi "norskene" et nytt og mer positivt inntrykk av samene. Kanskje det ikke alltid fører til de store endringene på sikt? Men mer velvilje.
Når en leser denne boka, kan en gjøre seg mange tanker rundt hva som virker og ikke virker politisk, og hva som er viktigst når en særegen kultur skal bevares. Men en får også innsikt i samenes historie. Hvor lenge diskrimineringen av samene har vart i Norge (særlig i nord) og hvor mye som skal til for å se hverandre utenfor fordommene.

Jeg har iallfall blitt enda mindre glad i samevitser.


Framsjå til juli

Når jeg skriver dette, er vi allerede midt i juli. Jeg har feriert sørpå i snart tre uker. Det har vært mye hvile, jordbær, bading (litt) og familiesamvær!
Hadde med meg noen bøker fra Ål - blant andre klassikeren Walden av Thoreau, som jeg fikk tips om fra e-lydboka Digital Minimalism (boka venter på meg i postkassen!). Også Ståsteder av Svend Brinkmann, hvor han prøver å finne noen generelle og filosofiske retningslinjer for hva som er godt her i verden (kjøpt i bokhandel, så jeg kan streke under og skrive notater).
Har også vært innom Lyngdal bibliotek. I jakten på noe annet enn filosofiske betraktninger lette jeg etter noe mer "lett", men denne lesehesten blir også fort lei av "rosa" bøker hvor klisjeene står i kø. Uansett ble det litt variasjon: krim, tegneserie, ungdomsdrama, ei bok om norsk kultur...

Snart vender jeg nesa nordover igjen. Og gleder meg veldig til at den nyeste virtuelle korsangen Sing Gently blir publisert på søndag. Den blir lagt ut på YouTube, her.

onsdag 1. juli 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 1)

Glimt fra ås-tur på Torpo.
Juni var 

  • TV-seriefråtsing: Normal People, Locke & Key og Stranger Things
  • Årets første utendørsbad (kaldt!) og et par fjellturer, starten på det jeg håper skal bli ti på topp.
  • Slutten på vårsemesteret og starten på sommerferien. Jeg pleier stort sett alltid å starte ferien en uke etter at skoleåret er ferdig - litt som lærere (men begynner naturlig nok igjen før dem. Det er de vel unt.)
    På veien sørover (også vanlig) stoppet jeg denne gangen i Kragerø og hadde en overnatting der. Så fikk jeg endelig treffe noen Smule-venner som jeg opprinnelig skulle møtt i mars (før koronaen satte en stopper for det). Fin start på ferien!

Lese-juni var

ikke så mange bøker, men en ganske grei variasjon.
Jeg deler oppsummeringsinnlegget i to. Først...

Bøker (mest) for barn og ungdom 

To dystopier


Penguin, 2001/2017 
Noughts + Crosses
 av Malorie Blackman er starten på en dystopisk serie som først kom ut i 2001-2008, men som nå i vår ble veldig aktuell. Hovedpersonene lever i en alternativ tilværelse sett med våre øyne: et "omvendt raseskille" hvor briter av afrikansk avstamning har sosiale og økonomiske privilegier; de hvite er underklasse. I stedet for "niggers" har vi uttrykket "blankers", og det er sterke motsetninger mellom de to grupperingene. 
Naturlig nok er det en forbudt kjærlighetshistorie inni dette (rik politikerdatter og tjenergutt som vokste opp som venner) som kompliseres av intens, farlig politisk uro. Både Callum og Sephy prøver å kjempe mot fordommer og fasttømrede roller, men de har sterke krefter mot seg...
Verdt å lese, intenst vond og kanskje ikke med noen happy ending. 
Nå er boka TV-serie på BBC.

Gyldendal, 2020
En ballade om sangfugler og slanger
 av Suzanne Collins er en annen dystopi, nemlig "prequelen" til Dødslekene/ Hunger Games (2008-2010) som jeg har vært stor fan av. Jeg ble overrasket da jeg så tittelen i nettbutikkene; jeg hadde ikke fått med meg at den skulle lanseres. Jeg så den siste filmen på nytt for å repetere litt og komme i stemning. 

Denne boka får du nok mest ut av hvis du har lest den originale trilogien først (selv om den også kan fungere som en introduksjon til verdenen). Det er referanser til karakterer vi har møtt, som hovedpersonen (senere presidenten) Snow og Tigris. Det er en jente fra distrikt 12 - som Katniss - som fanger Snows interesse når han skal være mentor i en av de første Dødslekene. Hun synger, og sangene kjenner vi igjen fra flere bøker i serien. Vi får vite hvordan spottekråkene ble til. 

Så prøver Collins først og fremst å svare på spørsmålet en saktens kan være nysgjerrig på: hvordan ble Snow den han ble? Det er verdt å huske på at han i slutten av trilogien framstår som todelt og nesten sympatisk. Og det gjør han også i begynnelsen av En ballade om sangfugler og slanger

Corolianus Snow er fattig, men fra en familie med lange tradisjoner og status - han må skjule fattigdommen for å ikke miste privilegiene sine, blant annet i skolesystemet. Han har en viss rettferdighetssans og er lynende intelligent. Når tributtene i Dødslekene lider, kjenner han på en indre kamp og et ønske om å hjelpe. Rent teoretisk ser han problemet med krig, sosial nød og undertrykkelse. 
Men han har også et brennende ønske om å komme opp og fram i verden. Om å holde seg inne med de som har makten, autoritetene. Hvilke drivkrefter skal vinne? 

Collins skriver godt. Endringen i personligheten skjer ganske brått, jeg klarer ikke helt å tro på utviklingen. Men det er intenst spennende. Særlig scenen i skogen mot slutten elsket jeg. 

Ungdommelig drama

Tre jenter har sitt å stri med i nye ungdomsbøker. To av dem er norske (begge utgitt på Samlaget i år), den tredje nordamerikansk (kanadisk), men mye vil være gjenkjennelig på tvers av kulturer. 

Samlaget, 2020

Samlaget, 2020
Tre meter med kniv
 er Eili Harboes bokdebut. Hun er opprinnelig skuespiller, kjent fra de norske Askeladden-filmene, Thelma og flere ungdomsdrama.
Lykke bor i Hillevåg (en bydel i Stavanger) sammen med ei psykisk utstabil mor, ei mormor som vil ha det "koselig" og ei yngre fostersøster som sjeldent sier noe. Lykke har selv hatt en nerdete venninne som hun nå har byttet ut med kulere venner. I tråd med dette blir hun forelsket i svømmeren Simeon i B-klassen. 

I starten er Simeon helt perfekt, men så blir det tydelig at det er en ubalanse mellom dem. Lykke tør ikke ta plass i forholdet og foreslå endringer i det de gjør sammen. Han tar styringen, samtidig som han trekker seg tilbake følelsesmessig. Fra side 167:

Eg tenkjer kanskje han kjem til å bli sur og vende seg vekk frå meg i staden. Det kjem eg ikkje til å halde ut. Det veit eg. Så eg seier aldri noko. At alt av Simeon kjennest hardt mot meg. 
 
Oppå dette kommer problemene med mamma.  

Jeg syns dette var en fin debut. Jeg prøvde underveis å finne ut hvilken tidsperiode handlingen foregår i, blant annet fordi boka helt mangler referanser til sosiale medier. En boktrailer på Vimeo antyder sent 90-tall (?) Men det er ikke sikkert unge lesere vil reagere på dette når de leser. 
Hvert kapittel starter med en sangstrofe, og boka er illustrert med litt barnlige blyanttegninger; dette gir boka et kunstnerisk preg.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen er også en debutroman. Denne er helt tydelig plassert i vår tid (det er blant annet snakk om snap og memes); fortellinga framstår ellers som mer tilgjengelig og har et driv som appellerer til mange lesere. Avsnittene er korte, og det er en del dialoger. Språket er ganske muntlig og direkte.
 
Synne har ADHD. Umedisinert, men vil helst ikke gå på medisiner igjen. Det skal imidlertid ikke så mye til før hun blir urolig og sint, og hemmeligheten hennes er nær ved å bli avslørt. Bare bestevenninna Torunn vet om diagnosen hennes. Eller, den tidligere bestevenninna, som har begynt å henge med kule Kine.
Så blir Synne sammen med Johan, som hun har hatt kontakt med på snap lenge. Det viser seg at Torunn også liker ham, men betyr det at Synne burde tatt et skritt tilbake? Snart dukker stygge meldinger opp - ADHORE - både på skoledoen og en lapp i skolebøkene. Hvem skriver dette? Hvordan kan hun få Johan til å skjønne at det var Jørgen som la seg etter henne på festen og ikke omvendt, at bildet som ble tatt ikke viser sannheten?
Det meste går ad dundas, og hun føler seg så alene.

Sterkt beskrevet og sikkert gjenkjennelig for mange. Pluss for fine Harry Potter-referanser!


Boom! Box, 2020
Eat, and Love Yourself
 av Sweeney Boo er en tegneserie med et klart tema og budskap. Hovedpersonen, ei ung jente som har flyttet hjemmefra og prøver å livet til å funke på egen hånd, strever med et dårlig selvbilde - spesifikt vektrelatert. Hun klarer ikke å se at noen kan være tiltrukket av henne og skyver folk fra seg.
Med tilbakeblikk til sentrale hendelser og møter fra fortiden - magisk gjenopplevd gjennom biter fra en helt spesiell sjokolade - klarer hun å bearbeide det vonde og se framover.
Noen ganger kan et overtydelig budskap være på sin plass.









Barn på eventyr 

Cappelen Damm, 2020
Freddie Yates' supermirakuløse reise
 av Jenny Pearson er en sjarmerende roadmovie for barn i slukealderen.
Freddie Yates har ikke vokst opp med sin biologiske far, og selv om den han vokste opp med, er en omsorgsfull pappa som gjør så godt han kan etter at Freddies mor døde, er det noe som drar Freddie mot den ukjente personen. Han får vite et navn, kobler det til en liten by i Wales, og får med seg to kamerater på en ekspedisjon som virker ganske enkel, men selvfølgelig blir mer og mer sprø og trøblete. I et Wales som virker ganske så klare for mirakler, får guttene ufortjent et rykte som superhelter.
Legg til en politijakt på forsvunne gullringer, og du har et ganske så spennende eventyr.

Gyldendal, 2020
Tusen stjerners øy
 av Emma Karinsdotter: kan den bli en ny barnebokklassiker på linje med Mio, min Mio (som forlaget sammenligner den med)?
De to bøkene har det til felles at hovedpersonen trenger en måte å bearbeide sorg på, og at han/hun fraktes inn i en magisk, parallell fantasyverden hvor dette behovet blir ivaretatt.

Tigris mistet mamma for lenge siden, så lenge at hun egentlig ikke husker noe særlig. Likevel lever mamma sterkt i henne, mye på grunn av farens store sorg som aldri ser ut til å dempes.
En dag klatrer Tigris oppi en eske eller kasse som tilhørte moren (den er så liten at en elleveåring klarer å bære den, men så stor at hun får god plass i den, iallfall ut fra det en ser på omslagstegningen...) og havner på sjøen utenfor Tusen stjerners øy. Hun møter morens venninne, som passer på stjernesteinene som den onde Skyggen vil stjele, og hun møter et barn hun aldri fikk vite om: Leo. Moren selv er forsvunnet, og Tigris må finne henne igjen og stoppe Skyggen. 

Handlingen veksler mellom fantasyverdenen og vår verden. Stort sett klarer forfatteren å gjøre denne overgangen naturlig. Etter hvert ser en at gjenstander i vår verden også har en parallell i fantasyverdenen.
Tusen stjerners øy er fint beskrevet, og en får virkelig følelsen av at noe verdifullt står i fare. Men da jeg i den siste delen leste om alt som skjer under kampen mot Skyggen, fikk jeg dessverre en dejà vu-følelse: beskrivelsene minnet om tekster jeg selv skrev som veldig ung og uerfaren forfatterspire.
Selve avslutningen av boka er fin og får meg - iallfall nesten - til å tilgi dette.