onsdag 18. september 2019

Romaner som får sagt mye på få sider

Gursli Berg forlag, 2019
Titlene i dette innlegget fant jeg da jeg lette etter tips til gode, korte bøker for elever på videregående skole.
Bøkene har også det til felles at de handler om personer i spesielt pressede situasjoner.

Ti minutters stillhet av Claudio Fava er en nøkternt fortalt, men intens fortelling. En (iallfall jeg) blir sint av å lese den. Romanen bygger på en ekte historie om et argentinsk rugbylag som sakte, men sikkert ble renset ut av militærjuntaen på 70-tallet - bare fordi de brukte ti minutter i stedet for det vanlige ene minuttet på å minnes sin drepte lagkamerat under en kamp. Den drepte var politisk aktiv i feil parti. De gjenlevende blir sett på som potensielle uromomenter. Bare én fra laget overlever.
Synsvinkelen ligger hos flere; vi møter faktisk også kommandanten som bestiller kidnappinger, tortur og likvideringer, ser inn i hans tanker. Men på side 108: treneren på laget.

Han slapp gutten, reiste seg. Øyeblikket etter var han i gang med å pakke kofferten igjen, som om ingenting skulle ha skjedd. 
Raul satte seg opp på sengen, masserte brystkassen. "Du er en feiging," sa han mellom hostekulene.
"Jeg er en som vil leve."
"Også Mono ville leve."
"Javier Moretti var en guttunge, som ville leke revolusjon. De folkene liker ikke å leke." 


Svart belte av Marianne Clementine Håheim.

Eg nektar å le, ete is, be om hjelp, hyle. Nektar å ønske kroppen friskare og sterkare, drikke glaset tomt med sugerør (...) dei græt frdi dei trur eg skal døy, men det er ikkje poenget. Eg skal grave fram ein essens, leve berre i det siste som er att. Mest mogeleg hovud, minst mogeleg kropp, lett som eit innpust. Det er så vanskeleg å forstå kven eg er med alle kiloa. 

Dette forteller eg-personen på side 34. Her har vi en enda kortere bok, veldig luftige sider, men et tungt tema (spiseforstyrrelser) og full av språklige bilder, likevel fint tilgjengelig, følelsessterk. Oppdeling i korte, unummererte kapitler, i prosa, men på grensen til dikt av og til: også kalt kortprosa. Fortelleren setter alt inn på å ødelegge seg selv for å finne seg selv - merkelig, vanskelig å skjønne intellektuelt, men skildret slik at en på en måte forstår det likevel.
Et tips: handlingen foregår på 90-tallet, og noen elementer som telefonbokser kan være fremmede for dagens tenåringer. Følelsene vil nok flere kjenne seg igjen i.
Oktober, 2015


Oktober, 2018
Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger.

Her skildres etterdønningene og oppryddingen etter et selvmord. Den som forteller, er lillesøsteren til han som tok livet av seg. Hun skildrer familien sin, reaksjonene, tankene, følelsene. Vi får også tilbakeblikk til oppveksten.

Her skildres moren i tiden etter selvmordet, som hun selv var vitne til (s. 23-24):

29. Mamma hadde på seg ulljakke og blå jeans, en svart genser under jakka. Hun stirra bare ut i lufta, satt i sofaen i sin egen leilighet og bare stirra. Jeg vet ikke hvor lang tid det var gått, det vet jeg fremdeles ikke, hvilket klokkeslett han døde, hvor lang tid det gikk fra han falt til hun kunne ta opp en telefon og si ifra selv, ringe rundt. Ble hun henta av politiet? Tok politiet henne med hjem? Det hang klær på stativet i dusjen, en T-skjorte, en jakke, en bukse, truse og bh og sokker. Noen hadde vaska dem, jeg vet ikke hvem, om hun gjorde det selv eller om Mik gjorde det, men klærne var sikkert fulle av blod, for hun må ha klemt han og snakka til han da han lå på bakken, hvorfor skulle ellers et helt antrekk henge på stativet. Noen må kanskje ha vaska henne og kledd av henne og putta henne i dusjen. 


Flamme, 2016
Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre starter med et mysterium. Det har skjedd noe som hovedpersonen, en ung mann, ikke klarer å slutte å tenke på. En ulykke. Noen døde? Noen Sjur var glad i? Han forteller historien sin på en muntlig måte, en blir sugd inn i fortellingen. "Fjällräven gul" er som mange vet, en ryggsekk, og ryggsekken det er snakk om symboliserer en gjeld Sjur må gjøre opp.

Hvis alle bare kunne glemme meg. Glemme alt de tror de veit, alt de husker, glemme at jeg sang så mye da jeg var liten, glemme at jeg var god i hoderegning, glemme at jeg hadde lyst hår og krøller, og hvor rart det var, sida håret mitt nå er glatt og nesten svart. Glemme Sjur Tangen, sånn at ingen kan si navnet mitt noen steder, ingen skal si Sjur Tangen ved middagsbordet, ingen skal fortelle hva som skjedde med det navnet, med ham, hvis jeg hører navnet mitt bli ropt opp en gang til av en eller annen velvillig, hyggelig vikar, så er det like før jeg reiser meg og slenger pulten etter ham. 
(s. 56-57)





onsdag 28. august 2019

Ungdommelige sistedager og spøkelsesreiser

Kagge forlag, 2019 

Om bare to dager til skal jeg holde bokprat for niende trinn. Det er en årlig foreteelse hvor fokus gjerne er på bøkenes tema. Det blir spennende å se hvilke titler og tema jeg tar fram denne gangen.

Jeg har lest noen nye ungdomsbøker for å forberede meg. Et par av disse har fått mye omtale i formidler- og leserkretser. Begge er svenske.

Den jeg likte best var Slutten av Mats Strandberg. En preapokalyptisk roman med handling fra Sverige hvor vi bare har en måned igjen før en komet treffer jorden. En skremmende tanke, men også et perfekt utgangspunkt for ungdomsdrama. For hva gjør en med livet sitt når det er så lite igjen av det - for alle?

"Du kan ikke holde på sånn og være ute hver eneste natt," sier Judette. 
"Spiller det noen rolle?"
"Visst faen spiller det en rolle!" brøler Stina og slår håndflaten hardt i armlenet på sofaen. 
Støvet virvler opp i luften. Glitrer i solskinnet fra vinduet. 
"Hvorfor det?" sier jeg. "Det er jo ikke akkurat sånn at jeg kan ødelegge fremtiden min eller noe."
 (Slutten, s. 37)

Lucinda og Simon har en ting til felles: de var glade i Tilda, ei jente som blir funnet død under mystiske omstendigheter. Lucinda var bestevenninnen og svømmekompisen til Tilda før hun selv ble kreftsyk og trakk seg unna alt. Simon var kjæresten før Tilda gjorde det slutt. En dag møtes de to tilfeldigvis (eller?) ved en innsjø. Sammen prøver de å finne ut hva som skjedde med Tilda - og å finne ut hva de vil gjøre med dagene som er igjen av livet.
De to ungdommene forteller i hvert sitt kapittel, trinnvis mot slutten. Begge i jeg-form, men mens Simon forteller til en udefinert tilhører, skriver Lucinda en dagbok som skal sendes via satelitt til den som måtte høre budskapet i framtiden.

Jeg syns handlingen virker realistisk, både på personplan og når en ser på hvordan samfunnet utvikler seg mot slutten. Noen fortsetter som før, andre blir mer utagerende i mening og handlinger, andre igjen blir apatiske og redde.
Og ikke bare er det realistisk, det er også intenst spennende og følelsessterkt. Boka er på over 500 sider, men det er ikke for mye. Akkurat passe.

Kagge forlag, 2019
En annen bok jeg nettopp leste ferdig, var Norra Latin: Drømmenes skole av Sara Bergmark Elfgren. Den er første bok i en ny serie.
Artigfakta: Bergmark Elfgren og før nevnte Mats Strandberg lagde Engelsfors-serien sammen (2012-2014; blogget om her). Dette var en urban fantasy-serie hvor hovedpersonene hadde overnaturlige evner av ulike slag til bruk i kampen mot onde krefter, mens de samtidig måtte takle ungdomsproblemer som skolehierarkier og (u)vennskap.

Og Bergmark Elfgren tar med seg dette inn i den nye serien. Vi har en storby, Stockholm, og en ærverdig skole, Norra Latin, med et spøkelse i korridorene. Det blir ganske mørkt og grøssete etter hvert.
Boka starter in medias res, midt i en intens scene som hører til mot slutten av boka. Så får en opprullingen mot slutten etterpå, sett gjennom øynene på de to teaterelevene Tamar (en outsider fra landsbygda) og Clea (en populær byjente).

Denne boka er også utgitt på Kagge forlag, men bærer preg av dårligere redigering. Det gjelder den norske utgivelsen (feil som gjentatt avsnitt i prologen og font-kommentarer midt i teksten), men også selve boka, fortellingen, som kunne vært strippet ned kraftig og spisset. Blant annet får en ofte referert de samme hendelsene fra begge jentene uten at dette tilfører spenning eller nye opplysninger av betydning. Etter å ha lest de første kapitlene, begynte jeg å bla fram og tilbake - før jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse. Etter cirka hundre sider løsnet det, og den grøssete spenningen begynte å fengsle meg. I tillegg ble jeg glad i hovedkarakterene, og det hjelper.

En ting jeg la særlig merke til etter hvert som jeg leste, var at kjærlighetsforholdet mellom de priviligerte skuespillerbarna Clea og Tim minnet mye om forholdet i en tredje, ny norsk unge voksne-bok: I morgen av Catarina Cattaneo. Forholdet er skjevt, og gutten har en kombinasjon av lav selvtillit/ komplekser og oppblåst ego. Jenta prøver å redde gutten - helt til det ikke går lengre.

Ellers fikk jeg lyst til å lese noe av Shakespeare. Det er nemlig Shakespeare-stykker teaterelevene konsentrerer seg om og skal framføre på en avslutning. En midtsommernattsdrøm, blant annet, som får meg til å tenke på Neil som Puck i filmen Dead Poets' Society (Dagen er din, 1989). Sukk. En HELT annen og mye snillere Puck enn den vi møter i Norra Latin, forresten.

Robert Sean Leonard som Neil/ Puck i Dead Poets' Society.
Touchstone Pictures/ Silver Screen Partners IV, 1989









søndag 18. august 2019

Lita oppsummering

Åh, den bloggtørken.
Men. Jeg har hatt det litt ekstra travelt denne tidlighøsten. Etter nesten 16 år på samme bibliotek har det blitt endring i arbeidsforholdene! Ikke noe veldig dramatisk; biblioteket har flyttet noen meter inn i en ny del av kulturhuset. Sist uke, faktisk. Det har vært hektisk. Spennende. Rart.

I den store ryddesjauen forut for flyttinga tok jeg med meg hjem noen skatter vi kasserte fra samlinga, men som jeg ikke hadde hjerte til å kaste - eller bare ble nysgjerrig på.

Klassikerne 


Først to skikkelige klassikere: Århundredernes legende av Bjørnstjerne Bjørnson (gjendikting av Victor Hugos La Legende de Siécles) og Betlehems stjerne av Agatha Christie. Litt utenfor det en forbinder med disse forfatterne! En av Hugos legender syns jeg at jeg husker fra skolen, en historie om en stakkars padde som blir plaget av en gjeng smågutter.

Christie har jeg ikke begynt på enda. Kan det være en variant av den bibelske julefortellingen?



Musikkbøkene


Så fant jeg tre små bøker om tre av de ti beste norske albumene, kåret i en Morgenbladet-tevling i 2011: Hunting High and Low og Scoundrel Days (album av bandet a-ha) og Juba Juba (Knutsen og Ludvigsen). 



De to første bøkene er veldig ulike. Den første: en ren fagbok OG fanbok fra lederen av den tyske a-ha-fanklubben, Larissa Bendel. Den andre: en novellesamling hvor Frode Grytten fabulerer rundt utrolige ting som kunne skjedd rundt bandet og de verdenskjente bandmedlemmene.

I den tredje boka forteller Gro Dahle om hvordan Knutsen og Ludvigsens gjøglerier satte fart i hennes egen fantasi, og hun intervjuer Øystein Dolmen, som nylig hadde blitt alene i duoen da boka ble skrevet. Hun vurderer også enkelte av sangene, mye ut fra tekstforfatterståsted.
(Artig fun fact: Dahle nevner mot slutten en amerikansk fan av duoen som jeg tror jeg har møtt. Nathan Parent traff jeg tilfeldigvis i USA i 2013, hvor jeg fikk en minikonsert med "Kanskje kommer kongen"!)
Jeg har skjønt at jeg har visst veldig lite om både trioen og duoen, selv om jeg har regnet meg som fan. Så mange sanger og så ulike sider ved dem. 

Spenningsbøker 


Jeg har også begynt å innstille meg på bokprat-høsten, med lesing av spenningsbøker for barn og ungdommer. 


The Chosen er første bok i den nye fantasy/scifi-serien Contender av Taran Matharu. Denne vakte mersmak! En kan kanskje kalle dette en miks av Indiana Jones, Dødslekene (Suzanne Collins) og Cherub-serien (Robert Muchamore)? Indiana Jones, fordi mye av handlingen foregår i et eksotisk miljø med historiske artefakter. Dødslekene, fordi det er en konkurranse på gang på liv og død, og en gjeng ungdommer er deltakere mot sin vilje (men her på lag). Cherub, fordi boka er actionpreget og en også får glimt fra en spesialskole gutter med ulike problemer havner på. Uten å røpe for mye kan jeg si at guttene og - etter hvert en jentegjeng - plutselig havner i en sprø annen verden hvor de kjemper mot monstre (til og med dinosaurer!) og en mystisk urkraft. Det er bare lenge usikkert hva slags verden dette er. 
Hovedpersonen Cade er en overlever, og mye av hans overlevelsesevne ligger i interessen han har for historiske fakta. Men han tør også ta helt utrolige sjanser, og er en helt som hjelper andre. 

To stammer er bok 7 i Kepler62-serien. Serien (et slags samarbeid mellom Bjørn Sortland og finnen Timo Parvela) har vært ujevn, og denne boka - skrevet av Parvela - brukte lang tid på å fenge meg. Men det skal sies at det var lenge siden jeg hadde lest bok 6, og disse bør leses i direkte sammenheng.
Noe av det som buttet imot, var språket, og særlig den indre stemmen til lillebror Ari virket kunstig i starten. Ellers virket det som om fordelingen av tegninger og tekst var tilfeldig, og layouten er for stappet med tekst til at boka kan kalles lettlest (som den er kalt enkelte steder). Likevel - her er det nok spenning til at fansen skal bli oppslukt. Bok 8, Øya, kommer nå i september!

Så begynte jeg på Victoria Vargmo og jerntrollet av Alexander Løken, en oppfølger av trilogien om Edvard Frost. Her har vi norsk folketro fra land, vann og luft krydret med vampyr- og zombieelementer og satt inn i en historisk kontekst. 

Jeg hadde bare lest Trollskallen fra før, og ganske snart skjønte jeg at jeg måtte lese bok 2 og 3 i trilogien - ikke bare fordi jeg manglet opplysninger, men fordi jeg ble virkelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått med personene. Jeg MÅTTE ta en ekstra tur til biblioteket, snike meg inn (som en bibliotekansatt kan) og få med meg Ormeegget og Ulvehammeren

Mens jeg leste koste jeg meg over hvor godt disse historiene var skrevet! Løken vet hvordan han skal bygge opp verdenen sin, spenningen i handlingen og personene. Språket er veldig bra. Alt virker gjennomført, særlig i denne første trilogien. 
De unge heltene Edvard (helt menneskelig, men modig gategutt) og Alma (enda tøffere halvvette) og personene rundt dem er lette å like, selv med sine mørkere sider. Victoria er Edvards og Almas barnebarn og lengter fra bygd til by, men må innse at hun har naturlige bindinger til skog og fjell. 



Og ellers? 

Ellers har jeg begynt å godta at sommeren er over, pakket ned både bikini og sommerkjoler og forberedt meg på høstens vind og lavtrykk.

God august!

lørdag 3. august 2019

Tilbakeblikk (andres historier)

For noen uker siden var jeg på ferietur i nordre delen av Nordland - Ofoten/ Lofoten - sammen med søster. Der bodde vi blant annet hos familie på Ankenes utenfor Narvik. Inne i byen var vi blant annet på krigsmuseet, hvor de ser både bakover og framover, og ut fra andre verdenskrig til andre kriger i verden. Særlig en veggklokke som gikk altfor raskt framover - og en som gikk bakover - gjorde inntrykk på meg. Det gir tanker om tidas natur.

Museet ligger rett ved Narvik bibliotek, og da passet det godt å låne med seg første delen av en bokserie jeg har hatt lyst til å lese ei stund: Utvandrer-serien av Vilhelm Moberg (skrevet 1949-1959). Jeg har visst om den lenge, men en nydelig sang fra musikalversjonen Kristina från Duvemåla har gjort det ekstra fristende å sette seg inn i denne klassikeren.



Kristina har reist fra tryggheten i Sverige til usikkerheten i Minnesota. Den barnerike familien hadde ikke muligheter for å overleve på den steinrike eiendommen i hjemlandet, så hun ble med ektemannen Karl Oskar på eventyret over sjøen. Men selv etter flere år føler hun at Sverige er hjemme og Minnesota borte, og hun sørger over landet hun sannsynligvis aldri vil få se igjen. Hun får også problemer med å tro at Gud er den som styrer det som skjer med familien, og teksten i sangen er hentet fra en veldig følelsessterk scene fra bok 4, del 1: En velsignet kvinne.

De andre to hovedpersonene i serien er Karl Oskar og hans lillebror Robert. Robert følger med familien til Minnesota, men drar snart sin egen vei for å finne gull i California sammen med bestevennen Arvid.
Alle har våre venner sine ønsker for livet, problemer og overlevelsesstrategier. Robert har en intens lengsel etter å være fri fra krav og ansvar, Karl Oskar har troen på egne evner og krefter, Kristina troen på Gud og et barnlig, lekent sinn. Alt dette blir satt på prøve gjennom serien, dels på fryktelige måter, uten at det dermed blir helsvart. Historien er på sitt mest rørende der alt står på spill. Da knyttes det konkrete ting til følelsene - en bekk, en klokke og et epletre.

Hovedpersonene har også folk rundt seg, særlig landsmenn, som vi får møte i serien: Danjel, som flykter for å få utøve kristendom uten presteskap og som må lære at tegnene på rettroenhet ikke nødvendigvis er så klare. Ulrika, som rømmer fra en ryktebefengt og vond fortid og vil ha oppreisning. Samuel Nøjd, som liker seg best i friluft og har et bankende hjerte for de som har mistet landet sitt: indianerne. Jonas Petter, som rømte fra en kone han aldri ble venner med og stadig har en grov historie å fortelle. Fina-Kajsa, som trodde hun skulle slå seg ned på storgarden til sønnen sin, men som i stedet finner ham alkoholisert og ensom i en liten koie.

Det er naturlig for svenskene å søke til sine egne i det nye landet. Men det viser seg snart at ikke alle er til å stole på. Den fremmede som fremfor alt viser dem vennlighet og hjelper dem i den første tiden, er amerikaner: baptistpresten Henry Jackson. Naturlig nok er det noen fra gamlelandet som mener at han har "feil" tro; også religiøse fordommer og utstøtelse blir forsøkt innført i den nye verden, men Kristina og Karl Oskar står imot og setter vennskap høyere enn rettroenhet. 

Moberg skriver slik at leseren lett smetter inn i fortellingen. Av og til med virkemidler som bryter opp den ellers enkle, kronologiske historien: fortelleren lager lister over personene som drar over sjøen, hva de kommer fra og hvor de vil. Han lar Roberts vonde øre være jeg-forteller i en av de siste bøkene. Ofte får en frampek til ting som skal skje. 

Mot slutten av den siste boka, Siste brev hjem, virker fortelleren etter hvert uinspirert, det er som om han blir gammel sammen med hovedpersonen og alt går litt for sakte. Ellers er Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem en flott og herved anbefalt reise.

Vilhelm Moberg utvandret aldri til USA selv, men reiste dit for å gjøre research og snakket med nybyggere. Og han beskriver flere sider av utviklingen av det amerikanske samfunnet i denne nyskapende og spennende perioden.

Tre assosiasjoner på tampen


1. Jeg har startet transkriberingen av 1920-folketellingen for Lyngdal (kommunen jeg har dialekten min fra), et dugnadsarbeid jeg meldte meg på via Digitalarkivet. Her leser jeg om mange enkeltpersoner - foreløpig bare gifte kvinner - som fikk spørsmål om levende og døde barn, om giftermål, og så: om de har vært i Amerika. Det er fascinerende å tenke på at også fra mine hjemtrakter reiste det mange over det store havet som ønsket seg et nytt liv. På Sørlandskysten var det, særlig i forrige århundre, mange som kom tilbake og hadde med seg amerikansk kultur og tenkemåter. Noen lever i dag.

Gyldendal, 2019
2. Hvordan utviklet egentlig det religiøse Nord-Amerika seg fra Karl Oskar og Kristinas tid og fram til i dag? lurer jeg på. Jeg har lest et par biografier som på ulike måter gir en pekepinn.
Først Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover, en mye omtalt selvbiografi om en jente som vokser opp i en sekterisk mormonfamilie i Idaho i moderne tid. Den amerikanske religionsfriheten - som i teorien burde være en bra ting - blir virkelig satt spørsmål ved her. I tillegg har vi elementer av angst og katastrofetro, som gjorde Taras oppvekst full av frykt og farer.
Og så leste jeg Jeg lever ikke lenger selv av Kristine Hovda, som riktignok vokste opp i norsk kristendom (hjemmemenighet utenfor kirken), men som ble med i karismatiske bevegelser inspirert av USA.

3. Barnefødsler er en av konfliktpunktene i Mobergs serie. En velsignelse fra Gud - eller? I likhet med Karl Oskar og Kristina er mange fattige foreldre i Libanon fruktbare, som i den nye filmen Kapernaum, sett nylig. I Mobergs serie truer graviditeten først og fremst Kristinas eget liv, i Kapernaum er det barna som lider - såpass at tolvåringen Zain saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.  
Denne filmen er også virkelig severdig. Vond, men mesterlig lagd.

 

mandag 24. juni 2019

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.


onsdag 19. juni 2019

Troverdig fortelling?

Jeg har aldri selv skrevet noen bok som har blitt utgitt. Men jeg har lest masse gjennom mange år, så jeg vet hva som fenger og ikke fenger Lesehesten fra Sørlandet - og har en viss idé om hvorfor.

I det siste har jeg strevd litt med å finne virkelig gode fortellinger. Leksikon om lys og mørke og Det er vakrest når det skumrer er blant unntakene og godt gjennomført. Litt for ofte nå får jeg en god begynnelse, og så blir det for mange detaljer som skurrer. Eller jeg klarer ikke engasjere meg i det som skjer, i karakterene.

Capitana, 2018
Lånt på biblioteket.
Dystopien Enkebyen: De bortførte av Thomas Enger har et spennende anslag, hvor den unge Stella flykter fra en dramatisk flom og ikke klarer å redde bestemoren, som hun har tatt med seg mot farens ønske. Men jeg leste aldri boka ferdig. Hvorfor?

Troverdig fortellerstil og verdensbygging?


Motstanden min kan ha litt med verdensbygging å gjøre. Denne halter hos Enger, og for meg blir det tidlig tydelig. Dette er forfatterens første dystopi; noe av forklaringen kan ligge der (selv om det ganske nye forlaget kunne gjort en bedre jobb). Jeg får også et inntrykk av at forfatteren ikke har lest mange bøker i sjangeren. 

Enkebyen kunne vært en dystopi fra nær framtid/ nåtid, som I morgen er alt mørkt (Mostue), hvor et verdensomspennende virus snur vårt samfunn opp ned. I så fall vil en forvente seg en verden som ligner vår.
I en fjernere dystopi forventer en derimot at ting har endret seg grunnleggende, men ikke usystematisk. Det er helt nødvendig at forfatteren har klart for seg hva som har skjer og hvorfor, og at leseren får vite det hen trenger i passende porsjoner og på en naturlig måte.

De beste fortellingene, syns jeg, avslører bare gradvis og i glimt at det har vært en annen virkelighet. Så må vi lesere fylle inn de blanke feltene.
Eventuelt har dystopien en prolog hvor de viktigste hendelsene mellom nå og da blir sammenfattet. Hvis det er gjort på en god måte, virker det.

Etableringen av verdenen henger sammen med hvem som forteller og hvem de forteller til.
Henvender fortelleren seg til en leser som lever i dag og forklarer historien bak virkeligheten han/ hun er i, mer eller mindre direkte? Ofte kan dette bli litt krøkkete. Det hjelper leseren (særlig en uerfaren leser) til å relatere til nåtiden og gjøre dystopien relevant, men fortellermessig er det vanskelig å gjøre det på en elegant måte. Det er denne løsningen Enger velger.


Enger starter midt i Stellas actionfylte beskrivelser av her og nå. Men Stella som forteller er ganske raskt ute med å fortelle om Vannkrigen, en følge av klimaendringer i det som oppleves som tidligere Norge. Før Vannkrigen ble det innført en Matlov for å fordele ressurser. Så det har nok gått noen tiår. Stellas bestemor har visstnok opplevd en verden som minner om vår.

Likevel: i Stellas tid fins det fremdeles en sparebank (som folk har tatt ut penger fra), og hun kjenner til noe så samtidig som en telefon (ordet "mobil" blir forresten ikke brukt). Andre steder brukes uttrykk som "avis" og litt senere "computer". Stella lover å "skrive til" en venninne, er det snakk om brev?

En annen ting som er med på verdensbyggingen, er navn på personer og steder.
Personene i Enkebyen høres enten greske ut, som Cyto og Sirius, orientalske som Farrhat og Chiarra eller norrøne, som Ældar, uten at en får noen forklaring på ulike navnetyper. Stedsnavnene er enkle og selvforklarende ("Enkebyen" og "Passet") eller mytologiske ("Nekkar"). Alt får demed et antikt preg (eller ultramoderne). I kontrast til dette har Stellas hjemby, som vi er i først, det norskklingende navnet Gravdal. Plasseringen av et nåtidig navn midt i alt det fremmede blir merkelig og umotivert.

Det virker kort sagt som om forfatteren ikke klarer å bestemme seg for hvor han vil plassere verken handlingen, personene eller leseren. 

Troverdig hovedperson? Nysgjerrig, men naiv 

Det som likevel plager meg mer enn verdensbyggingen, er framstillingen av fortelleren Stella. Hun henger ikke på greip. Eller er det bare det at hun irriterer meg med væremåten sin?

Vi får ganske tidlig høre at hun en gang lurte seg inn i kulissene under et folkemøte i Gravdal. Hun fikk informasjon der som hun ikke skulle hatt. Likevel: i løpet av reisen til Enkebyen og oppholdet der, er hun merkelig kunnskapsløs og naiv. I en samtale med kameraten Cyto lurer hun på om det egentlig er verdt det å lære noe.
Fra livet i Gravdal vet hun ingen ting om forholdene utenfor hjembyen, for eksempel at det er grunnleggende farlig å ferdes utendørs. Det har vært krig og vanskelige tider i hele landet, men har hun egentlig tatt det inn over seg? De som har kunnskap, er de som har vært ute i krigen (faren og Cyto). Så Stella tar for eksempel sjansen på å stoppe en bil fra "Fredsstyrkene" (erfaren leser skjønner at uttrykket er en omskriving) for å få sitte på. Hun er tøffere enn det hun har dekning for.

Nå skal det sies at turen med denne bilen faktisk går bra, og når en senere får beskrivelser av Fredsstyrkene i Enkebyen, virker det som om Stella og følget hennes var absurd heldige med soldatene de møtte.
Hun er også absurd heldig når hun senere kommer seg inn i Enkebyen på egenhånd etter å ha installert seg i en flyktningeleir med faren. Og tilsvarende naiv når hun går rundt i byen.
Det er flere plotpunkt som føles som lettvinte, umotiverte løsninger.

Og hvorfor får ikke Stella vite mer av de mer erfarne folkene hun reiser sammen med, når de tydeligvis kjenner henne som en nysgjerrig og impulsiv person som har levd et beskyttet liv? Hun blir en tikkende bombe.

Ofte må en dystopisk helt være en som tør å stikke seg fram og se på samfunnet på en ny måte, utenfra. Men denne naive virringen Stella bedriver kunne like godt ført til katastrofe.
Jeg lengter til Katniss Everdeen fra Dødslekene, som alltid er på vakt, tøff - men gjennomført troverdig.

Og språket, da...


I tillegg til verdensbygging og personskildring slet jeg med språket. Høytidelige vendinger blandes med enkle uttrykk, også hos Stella selv. Og engelskinspirerte uttrykk à la "Cyto virket på ny å ha falt i dype tanker" (He seemed to have...) kunne en god språkvasker luket ut.

Så midt inni boka cirka sluttet jeg faktisk å lese. Jeg ga opp.

Hva med deg? 


Har du tanker om verdens- og karakterbygging i dystopier?

Har du kanskje til og med lest Enkebyen og vil dele dine tanker om den? 




lørdag 8. juni 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 2 (skjønnlitteratur)

Her kan du lese vårens første våroppsummering (om faktabøker). Dette tar for seg skjønnlitteraturen for voksne, som jeg fant ut at jeg kunne dele i to hovedtemaer. 

Om kjærlighet og livsvalg

Cappelen Damm, 2019
Der lyset slipper inn av Lucy Dillon fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget. Omslaget gir assosiasjoner til de såkalte "dame med ryggen til"-romanene, altså lette, koselige romaner med litt dramatikk og så happy ending. Og forventningene ble oppfylt - men historien var såpass godt skrevet at dette ikke gjorde meg noe.
Flere av Dillons romaner forteller historien om en ung dame som reiser fra storbyen til en liten, engelsk landsby (den samme, oppdiktede). "Enklere liv" er mottoet. Her får heltinnen muligheten til å starte livet sitt på nytt og glemme problemene og stresset fra byen. Men selvfølgelig er ikke landsbylivet helt uten humper i veien.

I Der lyset slipper inn møter vi Lorna. Hun overtar et kunstgalleri i landsbyen, som hun faktisk vokste opp i men har bodd borte fra en stund. Hun blir venner med landsbyens strie og (på overflaten) uvennlige pensjonerte malerinne, og ja - så dukker det jo opp en mann i passende alder, selvfølgelig.

---


Armada, 2019
(lenke Haugenbok)
Alle andre av Sally Rooney leste jeg på bibliotekets eboktjeneste Ebokbib.  Tittelen heter "Normal People" på engelsk. Og jeg syns nok at den engelske tittelen er mer talende for tematikken og problematikken i boka.

Dette er en kjærlighetshistorie fra Irland hvor Marianne, en rik, men nerdete jente fra en følelsesmessig iskald familie, blir sammen med sønnen til vaskehjelpen, Connell, en litt barsk og vanlig populær - "normal" fyr. Marianne blir sett på som såpass rar i ungdomsmiljøet at han tier stille om forholdet, livredd for å miste status. Han på sin side vet at han er fattigere enn henne, og dette skaper en ubalanse den andre veien. Når han likevel manner seg opp til å be om hjelp, misforstår hun, og plutselig er det over, det som leseren fikk inntrykk av at var den store Kjærligheten.

Marianne utvikler tidlig en underdanig seksuell atferd som er påvirket av måten foreldrene behandler henne på. Det gjentar seg også i senere forhold hun har, selv om hun utenom seksuelle situasjoner framstår som sterk, gløgg og selvstendig. Hun blir sammen med menn som ikke behandler henne bra og får et stadig dårligere forhold til seg selv.
Marianne og Connell møtes igjen flere ganger, men skilles igjen - helt til det nesten er for sent. 

Det var vondt å lese Alle andre; særlig beskrivelsene av det som skjer med Marianne og hvordan det bryter henne ned. Men boka anbefales. Jeg tipper den vil kunne røre ved mange.

---   



Tiden,2017
Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal er en debut-diktsamling som fikk meg til å finne fram notatboka og fylle en side med små dikt. Ikke alle er like gode, men noen var såpass - enkle, snertne, sier masse på få ord - at jeg fikk lyst til å ta vare på dem. Ifølge denne anmeldelsen på NRK passer enkeltdiktene godt som Instagrampoesi. Og den tanken kan jeg være med på.
Noen av diktene ble brukt i Rein Tekst-aksjonen for elever i videregående skole dette skoleåret.

De fleste av tekstene handler om ulykkelig, ugjengjeldt kjærlighet.

det ligger en gutt i senga mi
bakfra ligner han litt på deg
jeg snur meg så jeg slipper å se
hvem han ikke er

(s. 17)


Andre dikt tematiserer det å være voksen i alder og likevel så ung - eller usikker - at en sliter med å finne fotfeste eller komme seg videre i livet.

jeg gruer meg til det ikke lenger er søtt
å være blakk
å ike vite hva jeg skal gjøre med livet mitt
å ikke ville ha barn
og at det eneste såkalte voksenpoenget jeg har
er at monstera-planten min er fem år gammel

(s. 39)



Om religion - og død og liv


Samlaget, 2019
Hjartet er ingen logrande hund av Laura Djupvik leste jeg også på Ebokbib. I denne romanen møter vi en kvinne som reiser tilbake til barndomshjemmet, hvor hun hadde en ganske streng og pietistisk oppvekst, men likevel med et godt forhold til foreldrene. Nå er troen borte, hun har levd et fritt og moderne liv i storbyen uten helt å nå målene sine, og kontrasten til foreldrenes trospregete hverdagsliv føles stor når hun kommer hjem for å hjelpe den pleietrengende og alvorlig syke moren.  
Klassekampen har skrevet et godt innlegg om boka her



Reagan Arthur Books, 2012

What in God's Name av Simon Rich (Kindle) har nettopp blitt til en TV-serie på HBO, da med navnet Miracle Workers (lenke til filmportalen IMDB) og med en viss kjent skuespiller i hovedrollen. (Hvis du vil lage din egen karakter i hodet når du leser, trenger du ikke følge lenken. Uansett tipper jeg at han vil passe bra i rollen.)
Premisset er: Gud fins; han er en høyt-på-strå-bedriftsleder som har hatt menneskenes verden som en av sine satsingsområder. Nå er han lei av å bry seg med menneskene og vil helst bare kutte dem ut. Engelen Craig, som har hatt litt med menneskene å gjøre, syns det er for galt og prøver å forhandle fram en ny sjanse. Gud går med på det - hvis denne ganske så romantisk uerfarne engelen klarer å få to enda mer klønete mennesker (som riktig nok er hemmelig forelsket i hverandre) til å bli kjærester. Med seg på jobben får Craig en dyktig kvinnelig engel som han snart blir interessert i. Dette er altså en blanding av en moderne religionssatire og en romantisk historie.

Litt som i There Is No Dog av Meg Rosoff (skrevet om i 2017), er Gud fremstilt som en ganske så usympatisk karakter. Men ikke uforutsigbar og pubertal, heller litt daff og forsoffen.
Uansett er det kjærlighetsenglene - og de to uheldige menneskene - vi engasjerer oss i.
Interessant vri!

Vigmostad & Bjørke, 2018
Så har vi Gode varsler av Neil Gaiman og Terry Pratchett, som også er aktuell som TV-serien Good Omens (Amazon Prime; lenke til IMDB). Jeg leste boka i sin tid på originalspråket, og må bare få understreket at jeg syns den norske oversettelsen ved Stian Omland er knakende god. Det skal noe til å overføre den språklige og kulturelle humoren hos Gaiman og Pratchett til norsk. 

Jeg skrev om min første leseropplevelse med Good Omens i 2011, og da kom jeg faktisk med en utfordring om oversettelse! Jeg hadde nok klart å glemme en del detaljer denne gangen, og det gjorde sitt til at jeg (igjen) virkelig koste meg med boka.
Her er det heller ikke Gud selv, men hans hjelpere og motstandere - pluss et menneske som står i midten - som er i fokus. Og vår egen verden står på spill.

Originalutgaven kom allerede i 1990, men bortsett fra det faktum at personene fremdeles bruker gamle fasttelefoner og internett ikke er nevnt, glir eventyret fint inn i vår tid. 

Et sitat fra side 39 skal få avrunde dette innlegget og bli en fin overgang til det neste, som sannsynligvis vil handle om krig.

Det vil kanskje bidra til en forståelse av menneskelige forhold å ha det klart for seg at de fleste av historiens store triumfer og tragedier ikke forårsakes av at folk i bunn og grunn er gode eller onde, men at folk i bunn og grunn er folk. 

(Forresten: en av de som spiller en rolle i endetiden i Gode varsler, kalles for Krig.
I dag så jeg filmen Wonder Woman, hvor superhelten faktisk er på jakt etter krigsguden Ares og tror at det å fjerne ham vil gjøre verden til et fredelig paradis. Det skjer altså ikke, hvis du lurte.)














mandag 20. mai 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:
  • 12 fakta og dokumentar-bøker
  • 23 romaner
  • 16 tegneserier
  • 19 ungdomsbøker
  • 16 barnebøker
Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 



Gyldendal, 2018
Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018
Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.


Manifest, 2018
Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.






Gyldendal, 2018
Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018
Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg
Speak, 2015
på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 


Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

onsdag 15. mai 2019

En fin trio

Kari Slaatsveen: Kvinnen som ble saget i to

Gloria forlag, 2018
Her har vi en salig blanding med dels mininoveller, dels dikt. Noveller i poesiformat? Ofte er setningene og ordene kunstferdig fordelt på siden, men uten at det føles utilgjengelig eller kunstig.

Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.

Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?

Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.

Andre bloggere som har omtalt boka: GlamourbibliotekarenElise Cathrin.

---


Vigmostad og Bjørke, 2018
Therese Aasvik: Byer uten deg

Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.

Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?

Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.

Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:


Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom. 
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.


Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.

Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,

---

Cappelen Damm, 2019
Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er: ett hjerteslag fra døden

Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.

Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):

Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger. 

Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.

Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.



tirsdag 7. mai 2019

Et par titler fra slutten av bokbingoen

Bazar, 2016

Boka om et sted jeg vil reise til (New Zealand)

Et håp ved verdens ende av Sarah Lark

Omslaget til denne boka viser en dame med ryggen til, og det syns jeg passer (ut fra klisjétanken om snill og lettlest underholdning for voksne damer - som det likevel er noe i). Trass i interessante historiske beskrivelser er Larks bok i bunn og grunn en klassisk romantisk reise hvor personene (særlig én) må gjennom farer og uhyrligheter før lykken kan komme.

Boka kan leses for seg, men er en fortsettelse av trilogien som startet med Den lange, hvite sjøens land (2013). Vi har hoppet litt i tid, men visstnok er det et par bikarakterer - minst - som hun har fortalt om før.

Et håp ved verdens ende foregår under og rett etter 2. verdenskrig. Helena (18) er ei polsk ungjente som har havnet i en iransk flyktningeleir sammen med sin ganske guttegale og egoistiske lillesøster. Mindreårige får lov til å reise til New Zealand for å starte et nytt liv der, men Helena overtar søsterens plass i et glimt av trass. Dessverre er det en mann i flokken som vet hvem hun er og presser henne seksuelt mot at han holder tett. Helena kommer fram til det nye landet og finner der ut at hun er gravid, vil ta livet sitt, men blir til alt hell reddet av Mannen i sitt liv, en ung flyger som er hjemsendt fra krigen i Europa. 

Jeg fikk ingen overraskelser her. Personene er ganske svart-hvite. Helena er en sympatisk person, men det er sjeldent jeg virkelig blir grepet av hennes historie. Spenningen i boka blir dels bygd opp rundt en dum rival-misforståelse som blir oppklart for hovedpersonen (men ikke for meg) i siste liten. Og en scene mot slutten fikk meg til å skrive på Facebook:




Hva var bra?
Jeg likte beskrivelsene av gården Helena havnet på i New Zealand og fikk lyst til å bli bedre kjent med den - sammen med bipersonene fra tidligere bøker. Jeg ble også interessert i maoriene og forholdene deres, selv om dette også minner om historien til andre urinnvånere, med identitetskonflikter og undertrykking.
Ikke minst ante jeg ingen ting om de polske flyktningene som var i Iran og fikk lyst til å undersøke den saken nærmere.

Men noen stor leseropplevelse var ikke Larks bok.

Da var det en helt annen sak med...


Klassikeren

Denne utg. Cappelens bokklubb, 1993
Lady Chatterleys elsker av D. H. Lawrence

Vår tidsalder er i bunn og grunn tragisk, så vi nekter å ta den tragisk. Sammenbruddet er en fullbyrdet kjensgjerning, vi befinner oss blant ruinene, og vi tar fatt på å bygge oss nye små boliger og nære nye små håp. 

Slik starter denne engelske klassikeren fra 1928. Engelsk, tja, den ble ikke utgitt i Storbritannia før i 1960 (og ble da brakt for retten på grunn av "obscønt" innhold). Men forfatteren var engelsk og oppvokst i Midlands-området, som handlingen er fra.

Og ja, her er det krasse kritikker av et samtidig (mellomkrigs-)England. Den skitne industrialiseringen, materialismen og motsetningene mellom høy og lav, og på den andre av det overdrevne intellektuelle fokuset på de rent "åndelige" syslene i kunsten.

Når hovedpersonen Connie (Lady Chatterley) tar en biltur inn i området mannen hennes er herre over, blir hun redd og nedtrykt (s. 219):

Det (dagens England) var i ferd med å frembringe en ny menneskeslekt, overdrevent bevisst på den pengemessige og sosiale og politiske siden, men på den spontane, intuitive siden død, aldeles død.

Hvor var naturen blitt av, verdigheten, medmenneskeligheten og sanseligheten?
Og nettopp sanseligheten er jo det boka er mest kjent for. "Kjødets oppstandelse", som det står.
Motsetningen mellom ånd og kropp er blant annet et diskusjonstema i Clifford Chatterleys kameratkrets (noe Connie følger interessert med på, selv om hun er kvinne og ikke burde bry seg med den slags.) Men ellers får vi først og fremst demonstrert sanselighet i praksis. 

Skildringen av forholdet mellom Lady Chatterley, som er gift med den lamme aristokraten Clifford, og skogvokter Mellors, er veldig direkte. Særlig skogvokteren legger ikke fingrene imellom når han roser elskeren sin. Skildringen er på samme tid vakker og plump. Forfatteren får fram nyansene i kommunikasjonen mellom de to og skildrer følelsene av både tvil og lengsel, lyst og frustrasjon. Ikke alltid føles det bra, det de gjør sammen. Det er realistisk om seksualitetens mange sider.

Forholdet mellom en kvinne av overklassen og en fattigere mann (riktig nok utdannet, men kroppsarbeider) nørte ekstra opp under kritikk da boka den kom ut. En fattigere gift mann til og med, selv om Mellors bor alene når han møter Connie. Nettopp denne fraværende kona lager trøbbe en stund, og det er ikke noen selvfølge at elskerne skal få hverandre. 


Mellors er den mest mangslungne figuren i boka: oppvokst i det lokale gruvesamfunnet, men utdannet, bokglad og reflektert. Han har likevel endt opp som kroppsarbeider igjen og understreker tilhørigheten sin - en slags trassig underdanighet (eller overlegenhet?) - ved å holde på en bred dialekt, også i de intime møtene. Er han rett og slett et personlig bilde på et England i endring og paradoks? 
I slutten av boka skriver han uansett et brev som mest sannsynlig kan tolkes som fortellerens - og forfatterens eget budskap om hva som gjør livet verdt å leve.

Lady Chatterleys elsker er ikke for hvemsomhelst i dag heller, men prøv den gjerne!

onsdag 1. mai 2019

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.
Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017
Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018
Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?

Populærmusikk fra Vittula

Pax forlag, 2001
Den svarte tok kirken rolig i øyesyn, kroppen hans virket mye høyere på grunn av den spisse hatten i gull og blått som han hadde på hodet. Ansiktet hans var så mørkt at man bare så det hvite i øynene på ham, som lyste opp. 
Så begynte han å tale. På bantuspråk. Uten mikrofon. Han formelig ropte, høyt og lokkende, som om han lette etter noen i jungelen. 
- Jeg takker Herren, takker Herren min Gud, oversatte diakonissen. 
Deretter mistet hun mikrofonen, falt hvinende forover og ville stupt ned fra prekestolen om ikke den svarte hadde fanget henne opp (...)
- Malaria, stønnet hun. Huden var mørkegul, hun var besvimelsen nær av feber. Et par medlemmer av menighetsrådet sluttet seg til og bar henne ut av kirken og inn i en bil, som spant av gårde i retning sykestua. 
Og der satt negeren og menigheten.  

Slik skildrer jeg-personen Matti en scene tidlig (s. 30) i  Populærmusikk fra Vittula. En ganske så tragikomisk situasjon med et språkproblem som til slutt løses av Mattis nye venn Niila, som helt til da har vært stum.
Scenen er et godt eksempel på den svarte humoren, folkelivet og de sanselige, levende beskrivelsene som boka er full av.

Jeg tok fatt på denne kultklassikeren nå (den kom på svensk i 2000) fordi jeg har hørt så mye bra om den nye romanen av Mikael Niemi, Koke bjørn. Den skal foregå i samme område og har en hovedperson som bare er beskrevet indirekte i boka jeg leste: vekkelsespredikanten Levi Læstadius (i Koke bjørn en detektiv med en assistent som heter nettopp Matti.)
Populærmusikk fra Vittula skuffet iallfall ikke.

Vi er i Tornedalen, et finskpreget område helt nord i Sverige, på 60-tallet. Matti vokser opp sammen med mor, far og storesøster i byen Pajala, i et strøk som blir kalt for Vittulajänkkä ("fittemyra") - sannsynligvis på grunn av de store barneflokkene. Som ellers i Tornedalen er folk flest muskuløse kroppsarbeidere, ærerike, storskrytere under alkoholpåvirkning (hvis de ikke er religiøse og aldri drikker) - og sier ellers ikke mer enn de absolutt må.
I vennen Niilas familie er tausheten helt ekstrem, og både små og store kommuniserer mest med rynkede panner og knyttnever. Moren er taus fordi hun er finsk og ikke kan svensk så godt, det språket hun egentlig vil at ungene skal lære. Faren er brutal, og hvorfor det?  (Fortelleren tar her et skritt ut av Mattis synsvinkel og blir allvitende, så vi får beskjed.)

Niemi er - kan en kanskje si - slem mot tornedalingene. De drikker seg stupfulle og døden nær (også tenåringene), har ikke magemål i bryllup, slåss over en lav sko, mobber de svake, nærer hat til hverandre i generasjoner, de er rett og slett usiviliserte. Mye er karnevalistisk, overdrevet, og en må bare le samtidig som det gjør vondt.
Men en ser også samfunnet innenfra. Hva som er viktig. Og trassen mot de som kommer utenfra og tråkker dem ned. På side 45:

Det var en oppvekst i savn. Ikke av materielle goder, der hadde vi så vi klarte oss, men når det gjaldt identitet. Vi var null. Foreldrene våre var null. Forfedrene våre hadde betydd null og niks for den svenske historien. Etternavnene våre var umulige å stave, for ikke å snakke om å uttale, for de få lærervikarene som søkte seg opp hit fra det egentlige Sverige...

På skolen lærer Matti og Niila om Sør-Sverige, der alt det fine og store og viktige er. Deres egen landsdel, som er enorm i omkrets, ser på mystisk vis minimal ut i kartene, og først når Matti blir stor, reiser han ned til Sør-Sverige og blir overrasket over hvor lite imponerende det han lærte om på skolen, faktisk er. Han har følt at han må flytte for å "bli noe", men måtte han det?

-Jeg møter meg selv i døra, jeg er en kultursnobb. Jeg kunne vært en av disse sørsvenskene som kom og fortalte tornedalingene at de ikke burde være som de var. Det som blir beskrevet er nok en blanding av det nøytralt tradisjonelle (folkekulturen) og en hat- og voldskultur etter påført mindreverdsfølelse i flere generasjoner. Det har en hørt om også i Norge.-

Men tilbake til boka!
Populærmusikk fra Vittula er ikke bare en karnevalesk skildring av bryllup og begravelser med voldelige utfall,

brudgommen nikket til brødrene og ropte skål, hvorpå alle bøyde seg bakover og slynget den kalde spydspissen dypt ned i strupens kjøtthull (s. 100),

det er også en bok full av gode historier og originale karakterer. Om Matti og kameratenes erfaringer med sitt første rockeband (her assosierer jeg til norske Beatles av Lars Saabye Christensen). Om jentene og de første pubertale erfaringene. Om en ekstrem rottefangst-sommer. Bruset i den bratte skibakken som kameratene har preparert selv. Den nye musikklæreren fra Skåne som gir seg ut for å skjønne finsk, kappkjører med skolebussen og får fram rocken og rytmen i ungene. Besøket til den mannlige heksa Ryssi-Jussi - en av de best beskrevne originalene - for å bli kvitt Niilas gjenganger-farmor.

Ja, for det er også merkverdigheter i boka. Helt fra starten bikker det realistiske og hverdagslige nå og da over i det magiske og til dels skumle. Tidlig i boka blir Matti innestengt i en fyrkjele - sånt kan nok skje enhver nysgjerrig unge - men han slipper først ut etter flere år, når han er tenåring.
Av og til er det magisk realisme, andre ganger tolker jeg beskrivelsene som bilder (som når Niilas brødre blir til udyr i Mattis fantasi). Men det blir ikke så vagt og flyktig at en må jobbe for å analysere det. Det magiske liver opp, det skaper overraskende vrier.
En må bare være obs på det når en starter lesingen. Her skjer det ting som egentlig ikke kan skje!

Skrivestilen er som oftest knapp med korte setninger, konstaterende. Men når ting går litt over styr - eller følelsene blir ekstra intense - triller ordene ut. I særlig én scene blomstrer beskrivelsene og tar oss med på en liten reise i øyeblikket, s. 143:
 

Av og til om kvelden pleide Holgeri å sette seg på sovesofaen hjemme i Kihlanki og ta fram gitaren etter den døde faren. Med tenåringsfingrene sine lekte han fram akkorder som store sommerfugler. De flagret ut over pinnestoler og filleryer, steg ved komfyren hvor poteten kokte, svingte over veggkalenderen, pendeluret, det samiske veggteppet, avissiden med kongefamilien og stjerneportrettet av Honken Holmqvist, sniffet over brødfatet og grytene, stupdykket mot potta og sopelimen, strøk forbi ranselen og gummistøvlene, opp igjen mot mamma i gyngestolen, en sving rundt det klirrende lovikkastrikketøyet og ullnøstet hennes, så over mot potteplantene, begoniene og svigermors tunge, opp langs vindusruta, et kort glimt av engslåtter, bjørketrær og spenevarm kveldssol, forbi tråsymaskinen, radiokabinettet, klesskapet med den skjeve døra, og så tilbake inn i gitaren igjen, inn i det mørke klanghullet hvor andre sommerfugler trengte på og ville ut. 
Moren pleide ikke å si noe, ikke rose men heller ikke forstyrre. Bare være der som en kropp. En kroppsvarme.

I en av de siste scenene sitter Matti og faren i en badstue; Matti har blitt tenåring, og faren gjør seg klar til det Matti regner med må være "Praten". Men han får vite mye mer enn hadde forventet - om personer han kjenner også, men ikke ante visse ting om. Og råd om hvordan han skal unngå grublerier, det verste av alt, som kan føre til galskap (s. 160):

Men det farligste, det han aller mest ville advare mot, den enkeltfaktoren som alene hadde sendt skarer av unge stakkarer inn i galskapens skoddeheim, det var boklesingen.

Hvis det er som jeg mistenker og Matti er inspirert av Mikael Niemis eget liv, ble han nok en bokleser, men ikke gal.
Sannsynligvis.