onsdag 13. november 2019

Tidligvinters oppsummering: fortellinger for voksne

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt - og alle har kommet på kulturfondordningen, det betyr at det er en viss sjanse for at du finner dem på ditt.




Cappelen Damm, 2019

Helvete av Erlend Loe er ei lita bok og ganske enkel fortelling, men samtidig dyp. En humoristisk vri rundt de store spørsmålene i livet: den store kjærligheten (her på tvers av verdener), sant og usant, ondskap og godhet.

Rakel har opplevd en stor omveltning i livet: hun er valgt vekk av mannen sin til fordel for ei yngre dame med en perlende latter. Har flyttet inn i rekkehus i stedet for enebolig. De deler på å ha barna hos seg. Så langt, så helt realistisk. Men dette ville ikke vært ei bok av Loe uten en helt spesiell vending.

Rakel finner ut at hun vil lage blomsterbed i hagen, men finner faktisk en luke i plenen. Den leder ned til selveste Helvete, som opererer som en fornøyelsespark hvor turister besøker ulike torturscener. Satan er der også; han viser seg å være en ganske pen og sjarmerende mann som elsker å bli matet med nøtter. Og de to faller for hverandre.

Et utdrag fra side 41:

Han snudde og gikk tilbake gjennom porten og over plassen. Det barbeinte ganglaget hans fikk Rakel til å tenke på et løvetannbarn. Et fundamentalt skadet menneske som trassig insisterer på sin frihet. Hun kjente et sug i magen idet han forsvant inn samme sideinngang som han var kommet ut av. 

Jeg kan også nevne at det offisielle skriftspråket i Helvete - og Satans eget språk - er nynorsk! Denne vrien er også brukt i Kurtby (2008), hvor Loe har lagd en parodi over Kurtby-saken og hvor Kurt begynner å snakke nynorsk etter en kakk i hodet.

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En leser som liker Erlend Loes bøker. Eventuelt en som bare ønsker ei lettlest bok med mørk humor som gir nye perspektiv på tilværelsen. Bør være komfortabel med religiøs satire.


Kolon, 2012 

Det var grønt av Kjersti Anfinnsen

Kjell Erik er en Oslo-tannlege som lever et liv uten den store livsgnisten - helt til han må ta stilling til og dels ansvar for sin egen sønn (Steffen på 11). Sønnen har nettopp mistet moren sin, så Kjell Erik blir kontaktet av barnevernet. Møtet med sønnen gjør mye annerledes i livet; han slites mellom det å la ting flyte som før (dikter blant annet opp en Sydenferie for å slippe besøk) og det å ta nye grep i tilværelsen. Kanskje han skal skaffe seg katt? Få noen nye gardiner? Introdusere Steffen for onkelen, som synger i kor? Snakke ut med sin egen mor, en alkoholiker som har båret på en hemmelighet i mange år?

Flere passasjer gir inntrykket av en tragikomedie. For eksempel går det dårlig med katten Styggen når Kjell Erik blir redd midt på natten.

Kjell Erik forteller på et radikalt bokmål, et språk han ikke har endret på selv om han altså ble tannlege. Her er et sitat fra side 12:

Jeg har generelt mista matlysta, men går likevel inn på Coop-en, for jeg må få i meg noe for å fungere på jobb. Veit ikke hva jeg kommer til å få lyst på, som regel ingenting, men jeg hiver egg ned i kurven, fortsetter mot brødene mens jeg tenker på alt jeg ikke savner. Pølser, knekkebrød, kakao, gardiner, knagger, musikk, studiekompiser, hester, hengekøye, kjæreste, mora mi, faren min, våren, sommeren. Jeg savner ingen sjøer eller fjell eller land eller mennesker, jo, jeg savner morfar, og katter er faktisk helt okei, dem er lette å ha med å gjøre.  

Jeg vil anbefale denne boka til:
Leseren over, som liker svart humor? Men i tillegg alle som vil ha ei lita fortelling om forhold som blir gjenopprettet og en ny sjanse i livet. For eksempel før jul. 


Cappelen Damm, 2019

Ida tar ansvar av Kjersti Halvorsen

Ida (22) har kommet inn på psykologistudiet på Blindern og fått seg studenthybel på Kringsjå. Snart blir hun kjent med 2 unge menn: Jonas, som er snill, sjarmerende og sosialt kompetent, og Aksel, som går for seg selv, hører på tung rockemusikk og viser seg å være medlem av et incel-forum (for ufrivillig sexløse menn).

Jonas merker hun med en gang at hun trekkes til, har lyst til å være med. Aksel vil hun helst holde seg unna, hun er både redd og frastøtt, men kommer snart inn i en ond sirkel hvor hun prøver å redde "Accelerate" fra den ensomme tilværelsen. Etter hvert som hun skjønner hvor tungt han er inne i depresjonen, våkner også tanken på å redde verden fra ham. Kan hun ikke bare gi ham litt nærhet, så han ikke skal gå amok med et skytevåpen på Blindern?

Dette virker veldig vondt, og er det også (jeg grøsser stadig), men underveis - og særlig i starten - er Idas fantaseringer og tankespill det som fenger meg, tegn på hvor reflektert og oppmerksom hun er. Det virker som om hun har det ganske bra. Her fra side 60:

Jeg skulle ønske jeg var en godt planlagt by. At folk kom på besøk, og tenkte: Her kan jeg slå meg ned. At jeg lot dem gjøre det. At det var god plass i meg, brede gater det var hyggelig å gå eller sykle langs, fra ett sted til et annet. Jeg skulle hatt utkikkspunkter, hvor man kunne stå og se utover noe annet, ha oversikt og tenke på alt det fine denne byen rommer (...) Det skulle vært lys i meg. 

Ida funderer også på hvordan hun selv ville vært hvis hun hadde vært gutt. Og hva hvis en kunne tappe angst som en tapper blod, og bruke det i industri og terapi?
Baksiden av Idas funderinger er at hun er redd for mye (blant annet terror!), og at et syn for sammenhenger kan bli til vrangforestillinger, noe som har skjedd før. En litt dysfunksjonell familiebakgrunn kan forklare noe av de psykiske problemene. Men å, som jeg ønsker at Ida kunne la være å...

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En ung voksen leser, gjerne ei jente, som tåler å lese om angst og som vil ha ei god historie - med en åpen, ikke nødvendigvis happy ending. 

Samlaget, 2019

Puslingar av Atle Berge bygger på historiske hendelser fra Alexander Kielland-ulykken. Hovedpersonen Marita er 8 år i 1980, og faren hennes kommer aldri tilbake fra Nordsjøen. Det tar lang tid før hun skjønner hva som har skjedd med ham, for moren orker ikke å snakke om det. I det hele tatt er det mye som blir skjøvet under teppet i etterkant av ulykken. Moren går videre, får seg en ny kjæreste som er sosialist og politisk korrekt og som snakker pen bergensk. 

Marita er tøff, hun nøler sjeldent når det er noe hun finner ut at hun vil. Det kan være å bli sammen med Vegard, som hun har likt lenge (s. 55): 

Vegard Vaage harka og spytta i asfalten. 
- Sitta på oppover, eller? 
Det var sjølvsagt lite anna i heile verda Marita ville, enn å sitte bakpå mopeden til Vegard Vaage, men ho visste godt at mora kom til å steile dersom ho oppdaga dei. Sidan ho begynte på barneskulen, hadde ho prøvd å snakke bergensk for å distansere seg frå det trauste strilamumlet til klassekameratane, men då ho høyrde Vegard Vaages breie striledialekt, slo ho straks om til foreldra sitt talemål. 
-Mammo kjem til å kverka meg om ho ser oss. 


Det kan også være å bytte plass i klasserommet og begynne å satse på bedre karakterer sammen med skolens streber. Eller å kontakte farens kamerat (som var sammen med ham på oljeplattformen da ulykka skjedde) og nøste opp i hva som egentlig kan ha skjedd, og hvorfor. Da må Marita blant annet grave i dokumentarer (som fins i virkeligheten). 

Jeg vil påpeke at bibliotekarene i denne boka, som i en del annen skjønnlitteratur, er skuffende stereotype. Nå var dette 80-tallet, men likevel... Bibliotekets travere er støvete, sure og skeptiske til ungdommer. Helt til de skjønner at ungdommene virkelig ønsker å lese...
Ellers har jeg lite eller ingenting å utsette på Puslingar.

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En leser som liker jordnære historier, spesielt fra bygda, med mysterier i, gjerne med en ung og sterk kvinnelig hovedperson.

onsdag 6. november 2019

Tidligvinters oppsummering: fakta og dokumentar

Det er allerede november, og det er på tide med ei kortfatta oppsummering av bøkene jeg har lest i høst, men ikke blogget om. Jeg deler inn i kategoriene fra lest-lista. Først bøkene som handler om det som kan skje, har skjedd eller kanskje vil skje.

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt. Med et par unntak er de også helt nye i år, og to av bøkene har blitt kjøpt inn i innkjøpsordningen for norsk sakprosa (populært kalt "kulturfond"); dermed er det en stor sjanse for at du også kan finne dem på et bibliotek nær deg. (Det har jeg spesifisert under bildet.)

---
Vigmostad & Bjørke, 2009

Helt tilbake i juli leste jeg Norsk attraksjon av Linda Eide, en av mine yndlingsprogramledere! Perfekt for deg som liker morsomme historier og smått kontroversielle attraksjoner, som en diger, stygg julenisse. Alt skildret lekent og muntlig så en syns en hører Eide prate. 

Per dags dato kan du se hele TV-serien Norsk attraksjon på NRK nett-TV, her

Kagge, 2019
Jeg valgte også å lese Heit: en guide til overgangsalderen av Birgitte Hoff Lysholm, en pekepinn på at jeg ikke er 25 lengre. De første sølvhårene har kommet, og energinivået er så som så. Men inni meg føler jeg meg som 25! Innstilling og realiteter kolliderer. Og Lysholm har noen lignende erfaringer som hun har tatt utgangspunkt i (KK har et grundig intervju med henne her).
Boka vil fjerne tabuet rundt denne perioden som halvparten av verdens befolkning går igjennom i ulik grad og dokumentere ulike erfaringer fra norske kvinner. 

NRK sendte forresten en dokumentar i mai som fokuserer mye på hvordan en demper (eller fjerner?) symptomene på menopausen.

Så ble det august, og her har jeg notert to bøker.

Aschehoug, 1957
Nitahå-Jussi: Finnskogenes siste vandrer av Dagfinn Grønoset, valgt fordi min egen oldemor ble født nært til Finnskogen i Hedmark, Nitahå-Jussis område. (Og om bare to uker til skal jeg dit selv på ferie!)
Grønoset skildrer en særegen mann med et tradisjonelt levesett, men likevel med lengre turer både innenlands og utenlands, mye engasjement og et stort kontaktnett. Her kan du se en NRK-dokumentar fra 1963, Finnskog og trollskap, hvor Jussi er med (intervju med Grønoset selv fra 22:46 og utover). (Dette begynner å likne på et reklameinnlegg for NRK...)

Denne boka fant jeg i en kasseringsrunde på det "gamle" biblioteket, som nå er under ombygging til noe helt annet.

Samlaget, 2019
Sånne omstillinger kan skape en følelse av stress, så kanskje ikke så rart at jeg også lånte Stress og korleis leve med det av Anne Gunn Halvorsen. Jeg er redd for at jeg ikke tok meg tid til å inkorporere noen av de praktiske rådene som jeg nå har glemt, men Nynorskbok.no har iallfall skrevet om boka her.

Res Publica, 2019. Kulturfond
I september fant jeg ut at jeg trengte litt ny innsikt. For eksempel om rusmidler. Meningen med rus av Øystein Skjælaaen ga meg litt å tenke på.

I Norge har vi godkjent (med en viss regulering) rusmidlet alkohol, mens strenge straffer er innført mot "illegale" narkotiske stoffer med mange ulike virkninger og styrkegrader. Hva skal en ta utgangspunkt i når en vurderer faren disse stoffene innebærer? Overdoser, atferdsendring som er til skade for en selv eller andre? Hvordan ser alkoholens virkninger ut i den sammenhengen?

Forfatteren beskriver ulike motiver for bruk av rusmidler og ulike bruksmåter, og han forteller om egne erfaringer med rusmidler. En får et slags forsvar for den "sunne" rusen, men hvor går denne grensen? tenker jeg. Uansett et interessant bokbekjentskap.

Cappelen Damm, 2019

Vigmostad & Bjørke, 2019
I valgtider kan det være interessant å lese politisk aktuelle bøker som Bompengeboka av Elisabeth Bergskog (om veibombetalingens historie i Norge).

Eller  Streik for klimaet av Greta Tunberg, en samling av Tunbergs offentlige taler.

Jeg elsker Tunbergs pågangsmot og det at hun viser fortvilelsen og sinnet sitt. Det haster å handle! Jeg er likevel skeptisk til om de knallharde kravene hennes når fram. Tenker på budskapet i boka jeg skrev om i 2018: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming - vi må skjønne hvorfor folk, politikere osv. ikke reagerer og handle etter det: skape smitteeffekter og gi konkrete håp om endring.

Temaet er høyaktuelt. Visste du at det pågår en kampanje for å stille staten for retten (klimasøksmålet, artikkel NRK)? Nylig var det markeringer over hele Norge. Og samtidig oppdages det mye mer olje i Nordsjøen...

Gloria forlag, 2019
Jeg leste også Bieffekten av Sarah Hambro, ei lekker og lettlest - men veldig informativ - bok om ulike sider ved honningbienes liv. Bieforskning, bikuben og bidronningen som symboler, honning som legemiddel, urbane bikuber og bienes framtid - mange forskjellige perspektiver.

Så ble det oktober, og jeg leste ei nett bok i faktaserien Norsk røyndom (i mai leste jeg ei bok av Alf Kjetil Walgermo, omtalt her). Denne heter Mot normalt og er skrevet av Bjørn Hatterud.

Samlaget, 2019. Kulturfond
Hatterud er født med ryggmarksbrokk, noe som har preget livet hans rent fysisk. Men det at kroppen ikke er som den kunne vært, har stengt industridørene i hjembygda Brumunddal og åpnet andre, mer (mot)kulturelle dører andre steder. Trass i all motgang - som det har vært nok av - klarer han å se lyspunktene. Veldig lesverdig!

For tida leser jeg 

Humanist forlag, 2019
Polen: aske og diamanter av Ingrid Brekke.

Jeg har vært på korte turer til Polen ved tre anledninger: skoletur i 1991 (Warszawa med mer), bibliotekkonferanse i Wrozlaw i 2017 og sanggruppe-tur til Gdansk i 2016. Mer aktuelt: jeg hører ofte polsk språk for tida, med et arbeidssted under ombygging.

Men jeg vet veldig lite om landet så mange av de nye naboene våre kommer fra, og det å lese denne boka er et forsøk på å bøte på det. Foreløpig har jeg lest en kortfattet historisk oversikt (med en svart tydeliggjøring av elendigheten det polske folket har opplevd) og litt om han som regnes som Polens store mann. Jeg er spent på fortsettelsen.

Det går jo også an å kose seg med videoer som den under, innimellom. Og nei, den typiske polske dama er ikke som hun på videobildet!

onsdag 16. oktober 2019

Høst (og hest) hos Lesehesten fra Sørlandet

Jammen har det ikke blitt både høst og antydninger til vinter her i Hallingdal. Ukene etter sommeren har vært en uvanlig travel periode for meg: innflytting i nytt biblioteklokale på jobben og diverse prosjekter, i tillegg til en del fritidsverv. Nå sist helg var jeg reiseleder for en gjeng damer som så og hørte Sound of Music på Folketeateret i Oslo (anbefales!). Et typisk eksempel på trivelige aktiviteter som likevel krever en del omtanke og som hoper seg opp.

Men hva gjør Sørlandslesehesten så når hun skal hvile ut mellom slagene, hente seg inn? Ofte blir det nok litt surfing på mobilen, filmtitting eller pleiing av min nye musikalske hobby som jeg har lyst til å fortelle mer om i en video ("Lesehesten fra Sørlandet leser sangtekster"!). Altså ikke direkte leserelaterte aktiviteter. MEN når jeg kjenner at skjermen blir for slitsom eller jeg rett og slett har funnet ei bok jeg virkelig blir tent av, da blir det lesing.

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2019
Eller det kan bli lytting til lydbok. For tida hører jeg på den nye boka til Maja Lunde, Przewalskis hest. Flere ulike innlesere; jeg får et inntrykk av at et par kvinnelige innlesere rent aldersmessig burde byttet plass, men alle leser bra. Og boka er godt skrevet, som de to første (Bienes historie og Blå). Et stykke uti dukker det opp en biperson som jeg raskt skjønte hadde en sammenheng med andreboka; det er spennende. Vil ikke røpe noe. (Hvordan gikk det med...?) 

Jeg syns Lunde skildrer landskap og ulike scener på en levende måte. De ulike fortellerne forteller i jeg-form, så det virker personlig og nært. Fortellerne har alle havnet i ekstreme situasjoner. Eva og tenåringsdatteren Isa på en gård i et dystopisk, regnvått Norge (2064, men værmessig realistisk akkurat nå!) der strømmen svikter og den sterkestes rett har begynt å rå. Mikhail og Karin på ekspedisjoner til det værharde mongolske slettelandet for å henholdsvis fange (i 1881) eller sette ut igjen (i 1992) urhester, takier. Innimellom får en innblikk i hvordan utviklingen i vår del av verden kan ha vært fram mot framtidsdelen, altså de neste 40 årene.

Bøkene i trilogien har en genial oppbygning. Fortid og fremtid møtes og får oss til å spørre: hva er det vi gjør i dag som kan gi oss den framtiden? Kan vi unngå det?

Hester er helt sentrale for denne boka. Det hender at jeg (som trass i tittelen på bloggen aldri har vært særlig hestegal) syns det kan bli for detaljert - beskrivelsen av kroppene, genetikken, væremåten. Men samtidig glir jeg inn i fortellernes fascinasjon for disse vesenene, jeg identifiserer meg stadig mer med disse dyrevennene som i ulik grad liker dyr mer enn mennesker. Og så tar jeg meg i å tenke "ser du ikke hva du gjør?" når en av personene oppfører seg helt bak mål mot en person de er glad i. Ømhet og frihetstrang kjemper om plassen hos flere. Samtidig innser jeg at jeg kunne fått noen store overraskelser hvis jeg hadde blitt satt på liknende ekstreme prøver.

Jeg får inntrykk av at ett prosjekt i denne boka er å stille spørsmålet: Hvilke prioriteringer gjør vi i en krise? Hva er viktigst å ta vare på hvis vi må velge? Det og de som er utryddingstruet eller det og de som er nyttige for vår egen overlevelse?

Så blir det spennende å se om Lunde overrasker meg mot slutten.

Jeg har også lest en del bøker i høst, både i papir- og ebokformat. Mye bra og noe mer forglemmelig. Alt er samvittighetsfullt ført opp på Lest i 2019-lista, så får vi se om det blir flere innlegg snart.

onsdag 18. september 2019

Romaner som får sagt mye på få sider

Gursli Berg forlag, 2019
Titlene i dette innlegget fant jeg da jeg lette etter tips til gode, korte bøker for elever på videregående skole.
Bøkene har også det til felles at de handler om personer i spesielt pressede situasjoner.

Ti minutters stillhet av Claudio Fava er en nøkternt fortalt, men intens fortelling. En (iallfall jeg) blir sint av å lese den. Romanen bygger på en ekte historie om et argentinsk rugbylag som sakte, men sikkert ble renset ut av militærjuntaen på 70-tallet - bare fordi de brukte ti minutter i stedet for det vanlige ene minuttet på å minnes sin drepte lagkamerat under en kamp. Den drepte var politisk aktiv i feil parti. De gjenlevende blir sett på som potensielle uromomenter. Bare én fra laget overlever.
Synsvinkelen ligger hos flere; vi møter faktisk også kommandanten som bestiller kidnappinger, tortur og likvideringer, ser inn i hans tanker. Men på side 108: treneren på laget.

Han slapp gutten, reiste seg. Øyeblikket etter var han i gang med å pakke kofferten igjen, som om ingenting skulle ha skjedd. 
Raul satte seg opp på sengen, masserte brystkassen. "Du er en feiging," sa han mellom hostekulene.
"Jeg er en som vil leve."
"Også Mono ville leve."
"Javier Moretti var en guttunge, som ville leke revolusjon. De folkene liker ikke å leke." 


Svart belte av Marianne Clementine Håheim.

Eg nektar å le, ete is, be om hjelp, hyle. Nektar å ønske kroppen friskare og sterkare, drikke glaset tomt med sugerør (...) dei græt frdi dei trur eg skal døy, men det er ikkje poenget. Eg skal grave fram ein essens, leve berre i det siste som er att. Mest mogeleg hovud, minst mogeleg kropp, lett som eit innpust. Det er så vanskeleg å forstå kven eg er med alle kiloa. 

Dette forteller eg-personen på side 34. Her har vi en enda kortere bok, veldig luftige sider, men et tungt tema (spiseforstyrrelser) og full av språklige bilder, likevel fint tilgjengelig, følelsessterk. Oppdeling i korte, unummererte kapitler, i prosa, men på grensen til dikt av og til: også kalt kortprosa. Fortelleren setter alt inn på å ødelegge seg selv for å finne seg selv - merkelig, vanskelig å skjønne intellektuelt, men skildret slik at en på en måte forstår det likevel.
Et tips: handlingen foregår på 90-tallet, og noen elementer som telefonbokser kan være fremmede for dagens tenåringer. Følelsene vil nok flere kjenne seg igjen i.
Oktober, 2015


Oktober, 2018
Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger.

Her skildres etterdønningene og oppryddingen etter et selvmord. Den som forteller, er lillesøsteren til han som tok livet av seg. Hun skildrer familien sin, reaksjonene, tankene, følelsene. Vi får også tilbakeblikk til oppveksten.

Her skildres moren i tiden etter selvmordet, som hun selv var vitne til (s. 23-24):

29. Mamma hadde på seg ulljakke og blå jeans, en svart genser under jakka. Hun stirra bare ut i lufta, satt i sofaen i sin egen leilighet og bare stirra. Jeg vet ikke hvor lang tid det var gått, det vet jeg fremdeles ikke, hvilket klokkeslett han døde, hvor lang tid det gikk fra han falt til hun kunne ta opp en telefon og si ifra selv, ringe rundt. Ble hun henta av politiet? Tok politiet henne med hjem? Det hang klær på stativet i dusjen, en T-skjorte, en jakke, en bukse, truse og bh og sokker. Noen hadde vaska dem, jeg vet ikke hvem, om hun gjorde det selv eller om Mik gjorde det, men klærne var sikkert fulle av blod, for hun må ha klemt han og snakka til han da han lå på bakken, hvorfor skulle ellers et helt antrekk henge på stativet. Noen må kanskje ha vaska henne og kledd av henne og putta henne i dusjen. 


Flamme, 2016
Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre starter med et mysterium. Det har skjedd noe som hovedpersonen, en ung mann, ikke klarer å slutte å tenke på. En ulykke. Noen døde? Noen Sjur var glad i? Han forteller historien sin på en muntlig måte, en blir sugd inn i fortellingen. "Fjällräven gul" er som mange vet, en ryggsekk, og ryggsekken det er snakk om symboliserer en gjeld Sjur må gjøre opp.

Hvis alle bare kunne glemme meg. Glemme alt de tror de veit, alt de husker, glemme at jeg sang så mye da jeg var liten, glemme at jeg var god i hoderegning, glemme at jeg hadde lyst hår og krøller, og hvor rart det var, sida håret mitt nå er glatt og nesten svart. Glemme Sjur Tangen, sånn at ingen kan si navnet mitt noen steder, ingen skal si Sjur Tangen ved middagsbordet, ingen skal fortelle hva som skjedde med det navnet, med ham, hvis jeg hører navnet mitt bli ropt opp en gang til av en eller annen velvillig, hyggelig vikar, så er det like før jeg reiser meg og slenger pulten etter ham. 
(s. 56-57)





onsdag 28. august 2019

Ungdommelige sistedager og spøkelsesreiser

Kagge forlag, 2019 

Om bare to dager til skal jeg holde bokprat for niende trinn. Det er en årlig foreteelse hvor fokus gjerne er på bøkenes tema. Det blir spennende å se hvilke titler og tema jeg tar fram denne gangen.

Jeg har lest noen nye ungdomsbøker for å forberede meg. Et par av disse har fått mye omtale i formidler- og leserkretser. Begge er svenske.

Den jeg likte best var Slutten av Mats Strandberg. En preapokalyptisk roman med handling fra Sverige hvor vi bare har en måned igjen før en komet treffer jorden. En skremmende tanke, men også et perfekt utgangspunkt for ungdomsdrama. For hva gjør en med livet sitt når det er så lite igjen av det - for alle?

"Du kan ikke holde på sånn og være ute hver eneste natt," sier Judette. 
"Spiller det noen rolle?"
"Visst faen spiller det en rolle!" brøler Stina og slår håndflaten hardt i armlenet på sofaen. 
Støvet virvler opp i luften. Glitrer i solskinnet fra vinduet. 
"Hvorfor det?" sier jeg. "Det er jo ikke akkurat sånn at jeg kan ødelegge fremtiden min eller noe."
 (Slutten, s. 37)

Lucinda og Simon har en ting til felles: de var glade i Tilda, ei jente som blir funnet død under mystiske omstendigheter. Lucinda var bestevenninnen og svømmekompisen til Tilda før hun selv ble kreftsyk og trakk seg unna alt. Simon var kjæresten før Tilda gjorde det slutt. En dag møtes de to tilfeldigvis (eller?) ved en innsjø. Sammen prøver de å finne ut hva som skjedde med Tilda - og å finne ut hva de vil gjøre med dagene som er igjen av livet.
De to ungdommene forteller i hvert sitt kapittel, trinnvis mot slutten. Begge i jeg-form, men mens Simon forteller til en udefinert tilhører, skriver Lucinda en dagbok som skal sendes via satelitt til den som måtte høre budskapet i framtiden.

Jeg syns handlingen virker realistisk, både på personplan og når en ser på hvordan samfunnet utvikler seg mot slutten. Noen fortsetter som før, andre blir mer utagerende i mening og handlinger, andre igjen blir apatiske og redde.
Og ikke bare er det realistisk, det er også intenst spennende og følelsessterkt. Boka er på over 500 sider, men det er ikke for mye. Akkurat passe.

Kagge forlag, 2019
En annen bok jeg nettopp leste ferdig, var Norra Latin: Drømmenes skole av Sara Bergmark Elfgren. Den er første bok i en ny serie.
Artigfakta: Bergmark Elfgren og før nevnte Mats Strandberg lagde Engelsfors-serien sammen (2012-2014; blogget om her). Dette var en urban fantasy-serie hvor hovedpersonene hadde overnaturlige evner av ulike slag til bruk i kampen mot onde krefter, mens de samtidig måtte takle ungdomsproblemer som skolehierarkier og (u)vennskap.

Og Bergmark Elfgren tar med seg dette inn i den nye serien. Vi har en storby, Stockholm, og en ærverdig skole, Norra Latin, med et spøkelse i korridorene. Det blir ganske mørkt og grøssete etter hvert.
Boka starter in medias res, midt i en intens scene som hører til mot slutten av boka. Så får en opprullingen mot slutten etterpå, sett gjennom øynene på de to teaterelevene Tamar (en outsider fra landsbygda) og Clea (en populær byjente).

Denne boka er også utgitt på Kagge forlag, men bærer preg av dårligere redigering. Det gjelder den norske utgivelsen (feil som gjentatt avsnitt i prologen og font-kommentarer midt i teksten), men også selve boka, fortellingen, som kunne vært strippet ned kraftig og spisset. Blant annet får en ofte referert de samme hendelsene fra begge jentene uten at dette tilfører spenning eller nye opplysninger av betydning. Etter å ha lest de første kapitlene, begynte jeg å bla fram og tilbake - før jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse. Etter cirka hundre sider løsnet det, og den grøssete spenningen begynte å fengsle meg. I tillegg ble jeg glad i hovedkarakterene, og det hjelper.

En ting jeg la særlig merke til etter hvert som jeg leste, var at kjærlighetsforholdet mellom de priviligerte skuespillerbarna Clea og Tim minnet mye om forholdet i en tredje, ny norsk unge voksne-bok: I morgen av Catarina Cattaneo. Forholdet er skjevt, og gutten har en kombinasjon av lav selvtillit/ komplekser og oppblåst ego. Jenta prøver å redde gutten - helt til det ikke går lengre.

Ellers fikk jeg lyst til å lese noe av Shakespeare. Det er nemlig Shakespeare-stykker teaterelevene konsentrerer seg om og skal framføre på en avslutning. En midtsommernattsdrøm, blant annet, som får meg til å tenke på Neil som Puck i filmen Dead Poets' Society (Dagen er din, 1989). Sukk. En HELT annen og mye snillere Puck enn den vi møter i Norra Latin, forresten.

Robert Sean Leonard som Neil/ Puck i Dead Poets' Society.
Touchstone Pictures/ Silver Screen Partners IV, 1989









søndag 18. august 2019

Lita oppsummering

Åh, den bloggtørken.
Men. Jeg har hatt det litt ekstra travelt denne tidlighøsten. Etter nesten 16 år på samme bibliotek har det blitt endring i arbeidsforholdene! Ikke noe veldig dramatisk; biblioteket har flyttet noen meter inn i en ny del av kulturhuset. Sist uke, faktisk. Det har vært hektisk. Spennende. Rart.

I den store ryddesjauen forut for flyttinga tok jeg med meg hjem noen skatter vi kasserte fra samlinga, men som jeg ikke hadde hjerte til å kaste - eller bare ble nysgjerrig på.

Klassikerne 


Først to skikkelige klassikere: Århundredernes legende av Bjørnstjerne Bjørnson (gjendikting av Victor Hugos La Legende de Siécles) og Betlehems stjerne av Agatha Christie. Litt utenfor det en forbinder med disse forfatterne! En av Hugos legender syns jeg at jeg husker fra skolen, en historie om en stakkars padde som blir plaget av en gjeng smågutter.

Christie har jeg ikke begynt på enda. Kan det være en variant av den bibelske julefortellingen?



Musikkbøkene


Så fant jeg tre små bøker om tre av de ti beste norske albumene, kåret i en Morgenbladet-tevling i 2011: Hunting High and Low og Scoundrel Days (album av bandet a-ha) og Juba Juba (Knutsen og Ludvigsen). 



De to første bøkene er veldig ulike. Den første: en ren fagbok OG fanbok fra lederen av den tyske a-ha-fanklubben, Larissa Bendel. Den andre: en novellesamling hvor Frode Grytten fabulerer rundt utrolige ting som kunne skjedd rundt bandet og de verdenskjente bandmedlemmene.

I den tredje boka forteller Gro Dahle om hvordan Knutsen og Ludvigsens gjøglerier satte fart i hennes egen fantasi, og hun intervjuer Øystein Dolmen, som nylig hadde blitt alene i duoen da boka ble skrevet. Hun vurderer også enkelte av sangene, mye ut fra tekstforfatterståsted.
(Artig fun fact: Dahle nevner mot slutten en amerikansk fan av duoen som jeg tror jeg har møtt. Nathan Parent traff jeg tilfeldigvis i USA i 2013, hvor jeg fikk en minikonsert med "Kanskje kommer kongen"!)
Jeg har skjønt at jeg har visst veldig lite om både trioen og duoen, selv om jeg har regnet meg som fan. Så mange sanger og så ulike sider ved dem. 

Spenningsbøker 


Jeg har også begynt å innstille meg på bokprat-høsten, med lesing av spenningsbøker for barn og ungdommer. 


The Chosen er første bok i den nye fantasy/scifi-serien Contender av Taran Matharu. Denne vakte mersmak! En kan kanskje kalle dette en miks av Indiana Jones, Dødslekene (Suzanne Collins) og Cherub-serien (Robert Muchamore)? Indiana Jones, fordi mye av handlingen foregår i et eksotisk miljø med historiske artefakter. Dødslekene, fordi det er en konkurranse på gang på liv og død, og en gjeng ungdommer er deltakere mot sin vilje (men her på lag). Cherub, fordi boka er actionpreget og en også får glimt fra en spesialskole gutter med ulike problemer havner på. Uten å røpe for mye kan jeg si at guttene og - etter hvert en jentegjeng - plutselig havner i en sprø annen verden hvor de kjemper mot monstre (til og med dinosaurer!) og en mystisk urkraft. Det er bare lenge usikkert hva slags verden dette er. 
Hovedpersonen Cade er en overlever, og mye av hans overlevelsesevne ligger i interessen han har for historiske fakta. Men han tør også ta helt utrolige sjanser, og er en helt som hjelper andre. 

To stammer er bok 7 i Kepler62-serien. Serien (et slags samarbeid mellom Bjørn Sortland og finnen Timo Parvela) har vært ujevn, og denne boka - skrevet av Parvela - brukte lang tid på å fenge meg. Men det skal sies at det var lenge siden jeg hadde lest bok 6, og disse bør leses i direkte sammenheng.
Noe av det som buttet imot, var språket, og særlig den indre stemmen til lillebror Ari virket kunstig i starten. Ellers virket det som om fordelingen av tegninger og tekst var tilfeldig, og layouten er for stappet med tekst til at boka kan kalles lettlest (som den er kalt enkelte steder). Likevel - her er det nok spenning til at fansen skal bli oppslukt. Bok 8, Øya, kommer nå i september!

Så begynte jeg på Victoria Vargmo og jerntrollet av Alexander Løken, en oppfølger av trilogien om Edvard Frost. Her har vi norsk folketro fra land, vann og luft krydret med vampyr- og zombieelementer og satt inn i en historisk kontekst. 

Jeg hadde bare lest Trollskallen fra før, og ganske snart skjønte jeg at jeg måtte lese bok 2 og 3 i trilogien - ikke bare fordi jeg manglet opplysninger, men fordi jeg ble virkelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått med personene. Jeg MÅTTE ta en ekstra tur til biblioteket, snike meg inn (som en bibliotekansatt kan) og få med meg Ormeegget og Ulvehammeren

Mens jeg leste koste jeg meg over hvor godt disse historiene var skrevet! Løken vet hvordan han skal bygge opp verdenen sin, spenningen i handlingen og personene. Språket er veldig bra. Alt virker gjennomført, særlig i denne første trilogien. 
De unge heltene Edvard (helt menneskelig, men modig gategutt) og Alma (enda tøffere halvvette) og personene rundt dem er lette å like, selv med sine mørkere sider. Victoria er Edvards og Almas barnebarn og lengter fra bygd til by, men må innse at hun har naturlige bindinger til skog og fjell. 



Og ellers? 

Ellers har jeg begynt å godta at sommeren er over, pakket ned både bikini og sommerkjoler og forberedt meg på høstens vind og lavtrykk.

God august!

lørdag 3. august 2019

Tilbakeblikk (andres historier)

For noen uker siden var jeg på ferietur i nordre delen av Nordland - Ofoten/ Lofoten - sammen med søster. Der bodde vi blant annet hos familie på Ankenes utenfor Narvik. Inne i byen var vi blant annet på krigsmuseet, hvor de ser både bakover og framover, og ut fra andre verdenskrig til andre kriger i verden. Særlig en veggklokke som gikk altfor raskt framover - og en som gikk bakover - gjorde inntrykk på meg. Det gir tanker om tidas natur.

Museet ligger rett ved Narvik bibliotek, og da passet det godt å låne med seg første delen av en bokserie jeg har hatt lyst til å lese ei stund: Utvandrer-serien av Vilhelm Moberg (skrevet 1949-1959). Jeg har visst om den lenge, men en nydelig sang fra musikalversjonen Kristina från Duvemåla har gjort det ekstra fristende å sette seg inn i denne klassikeren.



Kristina har reist fra tryggheten i Sverige til usikkerheten i Minnesota. Den barnerike familien hadde ikke muligheter for å overleve på den steinrike eiendommen i hjemlandet, så hun ble med ektemannen Karl Oskar på eventyret over sjøen. Men selv etter flere år føler hun at Sverige er hjemme og Minnesota borte, og hun sørger over landet hun sannsynligvis aldri vil få se igjen. Hun får også problemer med å tro at Gud er den som styrer det som skjer med familien, og teksten i sangen er hentet fra en veldig følelsessterk scene fra bok 4, del 1: En velsignet kvinne.

De andre to hovedpersonene i serien er Karl Oskar og hans lillebror Robert. Robert følger med familien til Minnesota, men drar snart sin egen vei for å finne gull i California sammen med bestevennen Arvid.
Alle har våre venner sine ønsker for livet, problemer og overlevelsesstrategier. Robert har en intens lengsel etter å være fri fra krav og ansvar, Karl Oskar har troen på egne evner og krefter, Kristina troen på Gud og et barnlig, lekent sinn. Alt dette blir satt på prøve gjennom serien, dels på fryktelige måter, uten at det dermed blir helsvart. Historien er på sitt mest rørende der alt står på spill. Da knyttes det konkrete ting til følelsene - en bekk, en klokke og et epletre.

Hovedpersonene har også folk rundt seg, særlig landsmenn, som vi får møte i serien: Danjel, som flykter for å få utøve kristendom uten presteskap og som må lære at tegnene på rettroenhet ikke nødvendigvis er så klare. Ulrika, som rømmer fra en ryktebefengt og vond fortid og vil ha oppreisning. Samuel Nøjd, som liker seg best i friluft og har et bankende hjerte for de som har mistet landet sitt: indianerne. Jonas Petter, som rømte fra en kone han aldri ble venner med og stadig har en grov historie å fortelle. Fina-Kajsa, som trodde hun skulle slå seg ned på storgarden til sønnen sin, men som i stedet finner ham alkoholisert og ensom i en liten koie.

Det er naturlig for svenskene å søke til sine egne i det nye landet. Men det viser seg snart at ikke alle er til å stole på. Den fremmede som fremfor alt viser dem vennlighet og hjelper dem i den første tiden, er amerikaner: baptistpresten Henry Jackson. Naturlig nok er det noen fra gamlelandet som mener at han har "feil" tro; også religiøse fordommer og utstøtelse blir forsøkt innført i den nye verden, men Kristina og Karl Oskar står imot og setter vennskap høyere enn rettroenhet. 

Moberg skriver slik at leseren lett smetter inn i fortellingen. Av og til med virkemidler som bryter opp den ellers enkle, kronologiske historien: fortelleren lager lister over personene som drar over sjøen, hva de kommer fra og hvor de vil. Han lar Roberts vonde øre være jeg-forteller i en av de siste bøkene. Ofte får en frampek til ting som skal skje. 

Mot slutten av den siste boka, Siste brev hjem, virker fortelleren etter hvert uinspirert, det er som om han blir gammel sammen med hovedpersonen og alt går litt for sakte. Ellers er Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem en flott og herved anbefalt reise.

Vilhelm Moberg utvandret aldri til USA selv, men reiste dit for å gjøre research og snakket med nybyggere. Og han beskriver flere sider av utviklingen av det amerikanske samfunnet i denne nyskapende og spennende perioden.

Tre assosiasjoner på tampen


1. Jeg har startet transkriberingen av 1920-folketellingen for Lyngdal (kommunen jeg har dialekten min fra), et dugnadsarbeid jeg meldte meg på via Digitalarkivet. Her leser jeg om mange enkeltpersoner - foreløpig bare gifte kvinner - som fikk spørsmål om levende og døde barn, om giftermål, og så: om de har vært i Amerika. Det er fascinerende å tenke på at også fra mine hjemtrakter reiste det mange over det store havet som ønsket seg et nytt liv. På Sørlandskysten var det, særlig i forrige århundre, mange som kom tilbake og hadde med seg amerikansk kultur og tenkemåter. Noen lever i dag.

Gyldendal, 2019
2. Hvordan utviklet egentlig det religiøse Nord-Amerika seg fra Karl Oskar og Kristinas tid og fram til i dag? lurer jeg på. Jeg har lest et par biografier som på ulike måter gir en pekepinn.
Først Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover, en mye omtalt selvbiografi om en jente som vokser opp i en sekterisk mormonfamilie i Idaho i moderne tid. Den amerikanske religionsfriheten - som i teorien burde være en bra ting - blir virkelig satt spørsmål ved her. I tillegg har vi elementer av angst og katastrofetro, som gjorde Taras oppvekst full av frykt og farer.
Og så leste jeg Jeg lever ikke lenger selv av Kristine Hovda, som riktignok vokste opp i norsk kristendom (hjemmemenighet utenfor kirken), men som ble med i karismatiske bevegelser inspirert av USA.

3. Barnefødsler er en av konfliktpunktene i Mobergs serie. En velsignelse fra Gud - eller? I likhet med Karl Oskar og Kristina er mange fattige foreldre i Libanon fruktbare, som i den nye filmen Kapernaum, sett nylig. I Mobergs serie truer graviditeten først og fremst Kristinas eget liv, i Kapernaum er det barna som lider - såpass at tolvåringen Zain saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.  
Denne filmen er også virkelig severdig. Vond, men mesterlig lagd.

 

mandag 24. juni 2019

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.


onsdag 19. juni 2019

Troverdig fortelling?

Jeg har aldri selv skrevet noen bok som har blitt utgitt. Men jeg har lest masse gjennom mange år, så jeg vet hva som fenger og ikke fenger Lesehesten fra Sørlandet - og har en viss idé om hvorfor.

I det siste har jeg strevd litt med å finne virkelig gode fortellinger. Leksikon om lys og mørke og Det er vakrest når det skumrer er blant unntakene og godt gjennomført. Litt for ofte nå får jeg en god begynnelse, og så blir det for mange detaljer som skurrer. Eller jeg klarer ikke engasjere meg i det som skjer, i karakterene.

Capitana, 2018
Lånt på biblioteket.
Dystopien Enkebyen: De bortførte av Thomas Enger har et spennende anslag, hvor den unge Stella flykter fra en dramatisk flom og ikke klarer å redde bestemoren, som hun har tatt med seg mot farens ønske. Men jeg leste aldri boka ferdig. Hvorfor?

Troverdig fortellerstil og verdensbygging?


Motstanden min kan ha litt med verdensbygging å gjøre. Denne halter hos Enger, og for meg blir det tidlig tydelig. Dette er forfatterens første dystopi; noe av forklaringen kan ligge der (selv om det ganske nye forlaget kunne gjort en bedre jobb). Jeg får også et inntrykk av at forfatteren ikke har lest mange bøker i sjangeren. 

Enkebyen kunne vært en dystopi fra nær framtid/ nåtid, som I morgen er alt mørkt (Mostue), hvor et verdensomspennende virus snur vårt samfunn opp ned. I så fall vil en forvente seg en verden som ligner vår.
I en fjernere dystopi forventer en derimot at ting har endret seg grunnleggende, men ikke usystematisk. Det er helt nødvendig at forfatteren har klart for seg hva som har skjer og hvorfor, og at leseren får vite det hen trenger i passende porsjoner og på en naturlig måte.

De beste fortellingene, syns jeg, avslører bare gradvis og i glimt at det har vært en annen virkelighet. Så må vi lesere fylle inn de blanke feltene.
Eventuelt har dystopien en prolog hvor de viktigste hendelsene mellom nå og da blir sammenfattet. Hvis det er gjort på en god måte, virker det.

Etableringen av verdenen henger sammen med hvem som forteller og hvem de forteller til.
Henvender fortelleren seg til en leser som lever i dag og forklarer historien bak virkeligheten han/ hun er i, mer eller mindre direkte? Ofte kan dette bli litt krøkkete. Det hjelper leseren (særlig en uerfaren leser) til å relatere til nåtiden og gjøre dystopien relevant, men fortellermessig er det vanskelig å gjøre det på en elegant måte. Det er denne løsningen Enger velger.


Enger starter midt i Stellas actionfylte beskrivelser av her og nå. Men Stella som forteller er ganske raskt ute med å fortelle om Vannkrigen, en følge av klimaendringer i det som oppleves som tidligere Norge. Før Vannkrigen ble det innført en Matlov for å fordele ressurser. Så det har nok gått noen tiår. Stellas bestemor har visstnok opplevd en verden som minner om vår.

Likevel: i Stellas tid fins det fremdeles en sparebank (som folk har tatt ut penger fra), og hun kjenner til noe så samtidig som en telefon (ordet "mobil" blir forresten ikke brukt). Andre steder brukes uttrykk som "avis" og litt senere "computer". Stella lover å "skrive til" en venninne, er det snakk om brev?

En annen ting som er med på verdensbyggingen, er navn på personer og steder.
Personene i Enkebyen høres enten greske ut, som Cyto og Sirius, orientalske som Farrhat og Chiarra eller norrøne, som Ældar, uten at en får noen forklaring på ulike navnetyper. Stedsnavnene er enkle og selvforklarende ("Enkebyen" og "Passet") eller mytologiske ("Nekkar"). Alt får demed et antikt preg (eller ultramoderne). I kontrast til dette har Stellas hjemby, som vi er i først, det norskklingende navnet Gravdal. Plasseringen av et nåtidig navn midt i alt det fremmede blir merkelig og umotivert.

Det virker kort sagt som om forfatteren ikke klarer å bestemme seg for hvor han vil plassere verken handlingen, personene eller leseren. 

Troverdig hovedperson? Nysgjerrig, men naiv 

Det som likevel plager meg mer enn verdensbyggingen, er framstillingen av fortelleren Stella. Hun henger ikke på greip. Eller er det bare det at hun irriterer meg med væremåten sin?

Vi får ganske tidlig høre at hun en gang lurte seg inn i kulissene under et folkemøte i Gravdal. Hun fikk informasjon der som hun ikke skulle hatt. Likevel: i løpet av reisen til Enkebyen og oppholdet der, er hun merkelig kunnskapsløs og naiv. I en samtale med kameraten Cyto lurer hun på om det egentlig er verdt det å lære noe.
Fra livet i Gravdal vet hun ingen ting om forholdene utenfor hjembyen, for eksempel at det er grunnleggende farlig å ferdes utendørs. Det har vært krig og vanskelige tider i hele landet, men har hun egentlig tatt det inn over seg? De som har kunnskap, er de som har vært ute i krigen (faren og Cyto). Så Stella tar for eksempel sjansen på å stoppe en bil fra "Fredsstyrkene" (erfaren leser skjønner at uttrykket er en omskriving) for å få sitte på. Hun er tøffere enn det hun har dekning for.

Nå skal det sies at turen med denne bilen faktisk går bra, og når en senere får beskrivelser av Fredsstyrkene i Enkebyen, virker det som om Stella og følget hennes var absurd heldige med soldatene de møtte.
Hun er også absurd heldig når hun senere kommer seg inn i Enkebyen på egenhånd etter å ha installert seg i en flyktningeleir med faren. Og tilsvarende naiv når hun går rundt i byen.
Det er flere plotpunkt som føles som lettvinte, umotiverte løsninger.

Og hvorfor får ikke Stella vite mer av de mer erfarne folkene hun reiser sammen med, når de tydeligvis kjenner henne som en nysgjerrig og impulsiv person som har levd et beskyttet liv? Hun blir en tikkende bombe.

Ofte må en dystopisk helt være en som tør å stikke seg fram og se på samfunnet på en ny måte, utenfra. Men denne naive virringen Stella bedriver kunne like godt ført til katastrofe.
Jeg lengter til Katniss Everdeen fra Dødslekene, som alltid er på vakt, tøff - men gjennomført troverdig.

Og språket, da...


I tillegg til verdensbygging og personskildring slet jeg med språket. Høytidelige vendinger blandes med enkle uttrykk, også hos Stella selv. Og engelskinspirerte uttrykk à la "Cyto virket på ny å ha falt i dype tanker" (He seemed to have...) kunne en god språkvasker luket ut.

Så midt inni boka cirka sluttet jeg faktisk å lese. Jeg ga opp.

Hva med deg? 


Har du tanker om verdens- og karakterbygging i dystopier?

Har du kanskje til og med lest Enkebyen og vil dele dine tanker om den? 




lørdag 8. juni 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 2 (skjønnlitteratur)

Her kan du lese vårens første våroppsummering (om faktabøker). Dette tar for seg skjønnlitteraturen for voksne, som jeg fant ut at jeg kunne dele i to hovedtemaer. 

Om kjærlighet og livsvalg

Cappelen Damm, 2019
Der lyset slipper inn av Lucy Dillon fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget. Omslaget gir assosiasjoner til de såkalte "dame med ryggen til"-romanene, altså lette, koselige romaner med litt dramatikk og så happy ending. Og forventningene ble oppfylt - men historien var såpass godt skrevet at dette ikke gjorde meg noe.
Flere av Dillons romaner forteller historien om en ung dame som reiser fra storbyen til en liten, engelsk landsby (den samme, oppdiktede). "Enklere liv" er mottoet. Her får heltinnen muligheten til å starte livet sitt på nytt og glemme problemene og stresset fra byen. Men selvfølgelig er ikke landsbylivet helt uten humper i veien.

I Der lyset slipper inn møter vi Lorna. Hun overtar et kunstgalleri i landsbyen, som hun faktisk vokste opp i men har bodd borte fra en stund. Hun blir venner med landsbyens strie og (på overflaten) uvennlige pensjonerte malerinne, og ja - så dukker det jo opp en mann i passende alder, selvfølgelig.

---


Armada, 2019
(lenke Haugenbok)
Alle andre av Sally Rooney leste jeg på bibliotekets eboktjeneste Ebokbib.  Tittelen heter "Normal People" på engelsk. Og jeg syns nok at den engelske tittelen er mer talende for tematikken og problematikken i boka.

Dette er en kjærlighetshistorie fra Irland hvor Marianne, en rik, men nerdete jente fra en følelsesmessig iskald familie, blir sammen med sønnen til vaskehjelpen, Connell, en litt barsk og vanlig populær - "normal" fyr. Marianne blir sett på som såpass rar i ungdomsmiljøet at han tier stille om forholdet, livredd for å miste status. Han på sin side vet at han er fattigere enn henne, og dette skaper en ubalanse den andre veien. Når han likevel manner seg opp til å be om hjelp, misforstår hun, og plutselig er det over, det som leseren fikk inntrykk av at var den store Kjærligheten.

Marianne utvikler tidlig en underdanig seksuell atferd som er påvirket av måten foreldrene behandler henne på. Det gjentar seg også i senere forhold hun har, selv om hun utenom seksuelle situasjoner framstår som sterk, gløgg og selvstendig. Hun blir sammen med menn som ikke behandler henne bra og får et stadig dårligere forhold til seg selv.
Marianne og Connell møtes igjen flere ganger, men skilles igjen - helt til det nesten er for sent. 

Det var vondt å lese Alle andre; særlig beskrivelsene av det som skjer med Marianne og hvordan det bryter henne ned. Men boka anbefales. Jeg tipper den vil kunne røre ved mange.

---   



Tiden,2017
Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal er en debut-diktsamling som fikk meg til å finne fram notatboka og fylle en side med små dikt. Ikke alle er like gode, men noen var såpass - enkle, snertne, sier masse på få ord - at jeg fikk lyst til å ta vare på dem. Ifølge denne anmeldelsen på NRK passer enkeltdiktene godt som Instagrampoesi. Og den tanken kan jeg være med på.
Noen av diktene ble brukt i Rein Tekst-aksjonen for elever i videregående skole dette skoleåret.

De fleste av tekstene handler om ulykkelig, ugjengjeldt kjærlighet.

det ligger en gutt i senga mi
bakfra ligner han litt på deg
jeg snur meg så jeg slipper å se
hvem han ikke er

(s. 17)


Andre dikt tematiserer det å være voksen i alder og likevel så ung - eller usikker - at en sliter med å finne fotfeste eller komme seg videre i livet.

jeg gruer meg til det ikke lenger er søtt
å være blakk
å ike vite hva jeg skal gjøre med livet mitt
å ikke ville ha barn
og at det eneste såkalte voksenpoenget jeg har
er at monstera-planten min er fem år gammel

(s. 39)



Om religion - og død og liv


Samlaget, 2019
Hjartet er ingen logrande hund av Laura Djupvik leste jeg også på Ebokbib. I denne romanen møter vi en kvinne som reiser tilbake til barndomshjemmet, hvor hun hadde en ganske streng og pietistisk oppvekst, men likevel med et godt forhold til foreldrene. Nå er troen borte, hun har levd et fritt og moderne liv i storbyen uten helt å nå målene sine, og kontrasten til foreldrenes trospregete hverdagsliv føles stor når hun kommer hjem for å hjelpe den pleietrengende og alvorlig syke moren.  
Klassekampen har skrevet et godt innlegg om boka her



Reagan Arthur Books, 2012

What in God's Name av Simon Rich (Kindle) har nettopp blitt til en TV-serie på HBO, da med navnet Miracle Workers (lenke til filmportalen IMDB) og med en viss kjent skuespiller i hovedrollen. (Hvis du vil lage din egen karakter i hodet når du leser, trenger du ikke følge lenken. Uansett tipper jeg at han vil passe bra i rollen.)
Premisset er: Gud fins; han er en høyt-på-strå-bedriftsleder som har hatt menneskenes verden som en av sine satsingsområder. Nå er han lei av å bry seg med menneskene og vil helst bare kutte dem ut. Engelen Craig, som har hatt litt med menneskene å gjøre, syns det er for galt og prøver å forhandle fram en ny sjanse. Gud går med på det - hvis denne ganske så romantisk uerfarne engelen klarer å få to enda mer klønete mennesker (som riktig nok er hemmelig forelsket i hverandre) til å bli kjærester. Med seg på jobben får Craig en dyktig kvinnelig engel som han snart blir interessert i. Dette er altså en blanding av en moderne religionssatire og en romantisk historie.

Litt som i There Is No Dog av Meg Rosoff (skrevet om i 2017), er Gud fremstilt som en ganske så usympatisk karakter. Men ikke uforutsigbar og pubertal, heller litt daff og forsoffen.
Uansett er det kjærlighetsenglene - og de to uheldige menneskene - vi engasjerer oss i.
Interessant vri!

Vigmostad & Bjørke, 2018
Så har vi Gode varsler av Neil Gaiman og Terry Pratchett, som også er aktuell som TV-serien Good Omens (Amazon Prime; lenke til IMDB). Jeg leste boka i sin tid på originalspråket, og må bare få understreket at jeg syns den norske oversettelsen ved Stian Omland er knakende god. Det skal noe til å overføre den språklige og kulturelle humoren hos Gaiman og Pratchett til norsk. 

Jeg skrev om min første leseropplevelse med Good Omens i 2011, og da kom jeg faktisk med en utfordring om oversettelse! Jeg hadde nok klart å glemme en del detaljer denne gangen, og det gjorde sitt til at jeg (igjen) virkelig koste meg med boka.
Her er det heller ikke Gud selv, men hans hjelpere og motstandere - pluss et menneske som står i midten - som er i fokus. Og vår egen verden står på spill.

Originalutgaven kom allerede i 1990, men bortsett fra det faktum at personene fremdeles bruker gamle fasttelefoner og internett ikke er nevnt, glir eventyret fint inn i vår tid. 

Et sitat fra side 39 skal få avrunde dette innlegget og bli en fin overgang til det neste, som sannsynligvis vil handle om krig.

Det vil kanskje bidra til en forståelse av menneskelige forhold å ha det klart for seg at de fleste av historiens store triumfer og tragedier ikke forårsakes av at folk i bunn og grunn er gode eller onde, men at folk i bunn og grunn er folk. 

(Forresten: en av de som spiller en rolle i endetiden i Gode varsler, kalles for Krig.
I dag så jeg filmen Wonder Woman, hvor superhelten faktisk er på jakt etter krigsguden Ares og tror at det å fjerne ham vil gjøre verden til et fredelig paradis. Det skjer altså ikke, hvis du lurte.)














mandag 20. mai 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:
  • 12 fakta og dokumentar-bøker
  • 23 romaner
  • 16 tegneserier
  • 19 ungdomsbøker
  • 16 barnebøker
Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 



Gyldendal, 2018
Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018
Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.


Manifest, 2018
Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.






Gyldendal, 2018
Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018
Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg
Speak, 2015
på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 


Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

onsdag 15. mai 2019

En fin trio

Kari Slaatsveen: Kvinnen som ble saget i to

Gloria forlag, 2018
Her har vi en salig blanding med dels mininoveller, dels dikt. Noveller i poesiformat? Ofte er setningene og ordene kunstferdig fordelt på siden, men uten at det føles utilgjengelig eller kunstig.

Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.

Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?

Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.

Andre bloggere som har omtalt boka: GlamourbibliotekarenElise Cathrin.

---


Vigmostad og Bjørke, 2018
Therese Aasvik: Byer uten deg

Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.

Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?

Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.

Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:


Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom. 
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.


Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.

Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,

---

Cappelen Damm, 2019
Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er: ett hjerteslag fra døden

Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.

Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):

Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger. 

Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.

Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.