mandag 24. juni 2019

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.


onsdag 19. juni 2019

Troverdig fortelling?

Jeg har aldri selv skrevet noen bok som har blitt utgitt. Men jeg har lest masse gjennom mange år, så jeg vet hva som fenger og ikke fenger Lesehesten fra Sørlandet - og har en viss idé om hvorfor.

I det siste har jeg strevd litt med å finne virkelig gode fortellinger. Leksikon om lys og mørke og Det er vakrest når det skumrer er blant unntakene og godt gjennomført. Litt for ofte nå får jeg en god begynnelse, og så blir det for mange detaljer som skurrer. Eller jeg klarer ikke engasjere meg i det som skjer, i karakterene.

Capitana, 2018
Lånt på biblioteket.
Dystopien Enkebyen: De bortførte av Thomas Enger har et spennende anslag, hvor den unge Stella flykter fra en dramatisk flom og ikke klarer å redde bestemoren, som hun har tatt med seg mot farens ønske. Men jeg leste aldri boka ferdig. Hvorfor?

Troverdig fortellerstil og verdensbygging?


Motstanden min kan ha litt med verdensbygging å gjøre. Denne halter hos Enger, og for meg blir det tidlig tydelig. Dette er forfatterens første dystopi; noe av forklaringen kan ligge der (selv om det ganske nye forlaget kunne gjort en bedre jobb). Jeg får også et inntrykk av at forfatteren ikke har lest mange bøker i sjangeren. 

Enkebyen kunne vært en dystopi fra nær framtid/ nåtid, som I morgen er alt mørkt (Mostue), hvor et verdensomspennende virus snur vårt samfunn opp ned. I så fall vil en forvente seg en verden som ligner vår.
I en fjernere dystopi forventer en derimot at ting har endret seg grunnleggende, men ikke usystematisk. Det er helt nødvendig at forfatteren har klart for seg hva som har skjer og hvorfor, og at leseren får vite det hen trenger i passende porsjoner og på en naturlig måte.

De beste fortellingene, syns jeg, avslører bare gradvis og i glimt at det har vært en annen virkelighet. Så må vi lesere fylle inn de blanke feltene.
Eventuelt har dystopien en prolog hvor de viktigste hendelsene mellom nå og da blir sammenfattet. Hvis det er gjort på en god måte, virker det.

Etableringen av verdenen henger sammen med hvem som forteller og hvem de forteller til.
Henvender fortelleren seg til en leser som lever i dag og forklarer historien bak virkeligheten han/ hun er i, mer eller mindre direkte? Ofte kan dette bli litt krøkkete. Det hjelper leseren (særlig en uerfaren leser) til å relatere til nåtiden og gjøre dystopien relevant, men fortellermessig er det vanskelig å gjøre det på en elegant måte. Det er denne løsningen Enger velger.


Enger starter midt i Stellas actionfylte beskrivelser av her og nå. Men Stella som forteller er ganske raskt ute med å fortelle om Vannkrigen, en følge av klimaendringer i det som oppleves som tidligere Norge. Før Vannkrigen ble det innført en Matlov for å fordele ressurser. Så det har nok gått noen tiår. Stellas bestemor har visstnok opplevd en verden som minner om vår.

Likevel: i Stellas tid fins det fremdeles en sparebank (som folk har tatt ut penger fra), og hun kjenner til noe så samtidig som en telefon (ordet "mobil" blir forresten ikke brukt). Andre steder brukes uttrykk som "avis" og litt senere "computer". Stella lover å "skrive til" en venninne, er det snakk om brev?

En annen ting som er med på verdensbyggingen, er navn på personer og steder.
Personene i Enkebyen høres enten greske ut, som Cyto og Sirius, orientalske som Farrhat og Chiarra eller norrøne, som Ældar, uten at en får noen forklaring på ulike navnetyper. Stedsnavnene er enkle og selvforklarende ("Enkebyen" og "Passet") eller mytologiske ("Nekkar"). Alt får demed et antikt preg (eller ultramoderne). I kontrast til dette har Stellas hjemby, som vi er i først, det norskklingende navnet Gravdal. Plasseringen av et nåtidig navn midt i alt det fremmede blir merkelig og umotivert.

Det virker kort sagt som om forfatteren ikke klarer å bestemme seg for hvor han vil plassere verken handlingen, personene eller leseren. 

Troverdig hovedperson? Nysgjerrig, men naiv 

Det som likevel plager meg mer enn verdensbyggingen, er framstillingen av fortelleren Stella. Hun henger ikke på greip. Eller er det bare det at hun irriterer meg med væremåten sin?

Vi får ganske tidlig høre at hun en gang lurte seg inn i kulissene under et folkemøte i Gravdal. Hun fikk informasjon der som hun ikke skulle hatt. Likevel: i løpet av reisen til Enkebyen og oppholdet der, er hun merkelig kunnskapsløs og naiv. I en samtale med kameraten Cyto lurer hun på om det egentlig er verdt det å lære noe.
Fra livet i Gravdal vet hun ingen ting om forholdene utenfor hjembyen, for eksempel at det er grunnleggende farlig å ferdes utendørs. Det har vært krig og vanskelige tider i hele landet, men har hun egentlig tatt det inn over seg? De som har kunnskap, er de som har vært ute i krigen (faren og Cyto). Så Stella tar for eksempel sjansen på å stoppe en bil fra "Fredsstyrkene" (erfaren leser skjønner at uttrykket er en omskriving) for å få sitte på. Hun er tøffere enn det hun har dekning for.

Nå skal det sies at turen med denne bilen faktisk går bra, og når en senere får beskrivelser av Fredsstyrkene i Enkebyen, virker det som om Stella og følget hennes var absurd heldige med soldatene de møtte.
Hun er også absurd heldig når hun senere kommer seg inn i Enkebyen på egenhånd etter å ha installert seg i en flyktningeleir med faren. Og tilsvarende naiv når hun går rundt i byen.
Det er flere plotpunkt som føles som lettvinte, umotiverte løsninger.

Og hvorfor får ikke Stella vite mer av de mer erfarne folkene hun reiser sammen med, når de tydeligvis kjenner henne som en nysgjerrig og impulsiv person som har levd et beskyttet liv? Hun blir en tikkende bombe.

Ofte må en dystopisk helt være en som tør å stikke seg fram og se på samfunnet på en ny måte, utenfra. Men denne naive virringen Stella bedriver kunne like godt ført til katastrofe.
Jeg lengter til Katniss Everdeen fra Dødslekene, som alltid er på vakt, tøff - men gjennomført troverdig.

Og språket, da...


I tillegg til verdensbygging og personskildring slet jeg med språket. Høytidelige vendinger blandes med enkle uttrykk, også hos Stella selv. Og engelskinspirerte uttrykk à la "Cyto virket på ny å ha falt i dype tanker" (He seemed to have...) kunne en god språkvasker luket ut.

Så midt inni boka cirka sluttet jeg faktisk å lese. Jeg ga opp.

Hva med deg? 


Har du tanker om verdens- og karakterbygging i dystopier?

Har du kanskje til og med lest Enkebyen og vil dele dine tanker om den? 




lørdag 8. juni 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 2 (skjønnlitteratur)

Her kan du lese vårens første våroppsummering (om faktabøker). Dette tar for seg skjønnlitteraturen for voksne, som jeg fant ut at jeg kunne dele i to hovedtemaer. 

Om kjærlighet og livsvalg

Cappelen Damm, 2019
Der lyset slipper inn av Lucy Dillon fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget. Omslaget gir assosiasjoner til de såkalte "dame med ryggen til"-romanene, altså lette, koselige romaner med litt dramatikk og så happy ending. Og forventningene ble oppfylt - men historien var såpass godt skrevet at dette ikke gjorde meg noe.
Flere av Dillons romaner forteller historien om en ung dame som reiser fra storbyen til en liten, engelsk landsby (den samme, oppdiktede). "Enklere liv" er mottoet. Her får heltinnen muligheten til å starte livet sitt på nytt og glemme problemene og stresset fra byen. Men selvfølgelig er ikke landsbylivet helt uten humper i veien.

I Der lyset slipper inn møter vi Lorna. Hun overtar et kunstgalleri i landsbyen, som hun faktisk vokste opp i men har bodd borte fra en stund. Hun blir venner med landsbyens strie og (på overflaten) uvennlige pensjonerte malerinne, og ja - så dukker det jo opp en mann i passende alder, selvfølgelig.

---


Armada, 2019
(lenke Haugenbok)
Alle andre av Sally Rooney leste jeg på bibliotekets eboktjeneste Ebokbib.  Tittelen heter "Normal People" på engelsk. Og jeg syns nok at den engelske tittelen er mer talende for tematikken og problematikken i boka.

Dette er en kjærlighetshistorie fra Irland hvor Marianne, en rik, men nerdete jente fra en følelsesmessig iskald familie, blir sammen med sønnen til vaskehjelpen, Connell, en litt barsk og vanlig populær - "normal" fyr. Marianne blir sett på som såpass rar i ungdomsmiljøet at han tier stille om forholdet, livredd for å miste status. Han på sin side vet at han er fattigere enn henne, og dette skaper en ubalanse den andre veien. Når han likevel manner seg opp til å be om hjelp, misforstår hun, og plutselig er det over, det som leseren fikk inntrykk av at var den store Kjærligheten.

Marianne utvikler tidlig en underdanig seksuell atferd som er påvirket av måten foreldrene behandler henne på. Det gjentar seg også i senere forhold hun har, selv om hun utenom seksuelle situasjoner framstår som sterk, gløgg og selvstendig. Hun blir sammen med menn som ikke behandler henne bra og får et stadig dårligere forhold til seg selv.
Marianne og Connell møtes igjen flere ganger, men skilles igjen - helt til det nesten er for sent. 

Det var vondt å lese Alle andre; særlig beskrivelsene av det som skjer med Marianne og hvordan det bryter henne ned. Men boka anbefales. Jeg tipper den vil kunne røre ved mange.

---   



Tiden,2017
Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal er en debut-diktsamling som fikk meg til å finne fram notatboka og fylle en side med små dikt. Ikke alle er like gode, men noen var såpass - enkle, snertne, sier masse på få ord - at jeg fikk lyst til å ta vare på dem. Ifølge denne anmeldelsen på NRK passer enkeltdiktene godt som Instagrampoesi. Og den tanken kan jeg være med på.
Noen av diktene ble brukt i Rein Tekst-aksjonen for elever i videregående skole dette skoleåret.

De fleste av tekstene handler om ulykkelig, ugjengjeldt kjærlighet.

det ligger en gutt i senga mi
bakfra ligner han litt på deg
jeg snur meg så jeg slipper å se
hvem han ikke er

(s. 17)


Andre dikt tematiserer det å være voksen i alder og likevel så ung - eller usikker - at en sliter med å finne fotfeste eller komme seg videre i livet.

jeg gruer meg til det ikke lenger er søtt
å være blakk
å ike vite hva jeg skal gjøre med livet mitt
å ikke ville ha barn
og at det eneste såkalte voksenpoenget jeg har
er at monstera-planten min er fem år gammel

(s. 39)



Om religion - og død og liv


Samlaget, 2019
Hjartet er ingen logrande hund av Laura Djupvik leste jeg også på Ebokbib. I denne romanen møter vi en kvinne som reiser tilbake til barndomshjemmet, hvor hun hadde en ganske streng og pietistisk oppvekst, men likevel med et godt forhold til foreldrene. Nå er troen borte, hun har levd et fritt og moderne liv i storbyen uten helt å nå målene sine, og kontrasten til foreldrenes trospregete hverdagsliv føles stor når hun kommer hjem for å hjelpe den pleietrengende og alvorlig syke moren.  
Klassekampen har skrevet et godt innlegg om boka her



Reagan Arthur Books, 2012

What in God's Name av Simon Rich (Kindle) har nettopp blitt til en TV-serie på HBO, da med navnet Miracle Workers (lenke til filmportalen IMDB) og med en viss kjent skuespiller i hovedrollen. (Hvis du vil lage din egen karakter i hodet når du leser, trenger du ikke følge lenken. Uansett tipper jeg at han vil passe bra i rollen.)
Premisset er: Gud fins; han er en høyt-på-strå-bedriftsleder som har hatt menneskenes verden som en av sine satsingsområder. Nå er han lei av å bry seg med menneskene og vil helst bare kutte dem ut. Engelen Craig, som har hatt litt med menneskene å gjøre, syns det er for galt og prøver å forhandle fram en ny sjanse. Gud går med på det - hvis denne ganske så romantisk uerfarne engelen klarer å få to enda mer klønete mennesker (som riktig nok er hemmelig forelsket i hverandre) til å bli kjærester. Med seg på jobben får Craig en dyktig kvinnelig engel som han snart blir interessert i. Dette er altså en blanding av en moderne religionssatire og en romantisk historie.

Litt som i There Is No Dog av Meg Rosoff (skrevet om i 2017), er Gud fremstilt som en ganske så usympatisk karakter. Men ikke uforutsigbar og pubertal, heller litt daff og forsoffen.
Uansett er det kjærlighetsenglene - og de to uheldige menneskene - vi engasjerer oss i.
Interessant vri!

Vigmostad & Bjørke, 2018
Så har vi Gode varsler av Neil Gaiman og Terry Pratchett, som også er aktuell som TV-serien Good Omens (Amazon Prime; lenke til IMDB). Jeg leste boka i sin tid på originalspråket, og må bare få understreket at jeg syns den norske oversettelsen ved Stian Omland er knakende god. Det skal noe til å overføre den språklige og kulturelle humoren hos Gaiman og Pratchett til norsk. 

Jeg skrev om min første leseropplevelse med Good Omens i 2011, og da kom jeg faktisk med en utfordring om oversettelse! Jeg hadde nok klart å glemme en del detaljer denne gangen, og det gjorde sitt til at jeg (igjen) virkelig koste meg med boka.
Her er det heller ikke Gud selv, men hans hjelpere og motstandere - pluss et menneske som står i midten - som er i fokus. Og vår egen verden står på spill.

Originalutgaven kom allerede i 1990, men bortsett fra det faktum at personene fremdeles bruker gamle fasttelefoner og internett ikke er nevnt, glir eventyret fint inn i vår tid. 

Et sitat fra side 39 skal få avrunde dette innlegget og bli en fin overgang til det neste, som sannsynligvis vil handle om krig.

Det vil kanskje bidra til en forståelse av menneskelige forhold å ha det klart for seg at de fleste av historiens store triumfer og tragedier ikke forårsakes av at folk i bunn og grunn er gode eller onde, men at folk i bunn og grunn er folk. 

(Forresten: en av de som spiller en rolle i endetiden i Gode varsler, kalles for Krig.
I dag så jeg filmen Wonder Woman, hvor superhelten faktisk er på jakt etter krigsguden Ares og tror at det å fjerne ham vil gjøre verden til et fredelig paradis. Det skjer altså ikke, hvis du lurte.)














mandag 20. mai 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:
  • 12 fakta og dokumentar-bøker
  • 23 romaner
  • 16 tegneserier
  • 19 ungdomsbøker
  • 16 barnebøker
Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 



Gyldendal, 2018
Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018
Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.


Manifest, 2018
Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.






Gyldendal, 2018
Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018
Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg
Speak, 2015
på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 


Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

onsdag 15. mai 2019

En fin trio

Kari Slaatsveen: Kvinnen som ble saget i to

Gloria forlag, 2018
Her har vi en salig blanding med dels mininoveller, dels dikt. Noveller i poesiformat? Ofte er setningene og ordene kunstferdig fordelt på siden, men uten at det føles utilgjengelig eller kunstig.

Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.

Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?

Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.

Andre bloggere som har omtalt boka: GlamourbibliotekarenElise Cathrin.

---


Vigmostad og Bjørke, 2018
Therese Aasvik: Byer uten deg

Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.

Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?

Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.

Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:


Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom. 
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.


Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.

Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,

---

Cappelen Damm, 2019
Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er: ett hjerteslag fra døden

Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.

Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):

Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger. 

Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.

Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.



tirsdag 7. mai 2019

Et par titler fra slutten av bokbingoen

Bazar, 2016

Boka om et sted jeg vil reise til (New Zealand)

Et håp ved verdens ende av Sarah Lark

Omslaget til denne boka viser en dame med ryggen til, og det syns jeg passer (ut fra klisjétanken om snill og lettlest underholdning for voksne damer - som det likevel er noe i). Trass i interessante historiske beskrivelser er Larks bok i bunn og grunn en klassisk romantisk reise hvor personene (særlig én) må gjennom farer og uhyrligheter før lykken kan komme.

Boka kan leses for seg, men er en fortsettelse av trilogien som startet med Den lange, hvite sjøens land (2013). Vi har hoppet litt i tid, men visstnok er det et par bikarakterer - minst - som hun har fortalt om før.

Et håp ved verdens ende foregår under og rett etter 2. verdenskrig. Helena (18) er ei polsk ungjente som har havnet i en iransk flyktningeleir sammen med sin ganske guttegale og egoistiske lillesøster. Mindreårige får lov til å reise til New Zealand for å starte et nytt liv der, men Helena overtar søsterens plass i et glimt av trass. Dessverre er det en mann i flokken som vet hvem hun er og presser henne seksuelt mot at han holder tett. Helena kommer fram til det nye landet og finner der ut at hun er gravid, vil ta livet sitt, men blir til alt hell reddet av Mannen i sitt liv, en ung flyger som er hjemsendt fra krigen i Europa. 

Jeg fikk ingen overraskelser her. Personene er ganske svart-hvite. Helena er en sympatisk person, men det er sjeldent jeg virkelig blir grepet av hennes historie. Spenningen i boka blir dels bygd opp rundt en dum rival-misforståelse som blir oppklart for hovedpersonen (men ikke for meg) i siste liten. Og en scene mot slutten fikk meg til å skrive på Facebook:




Hva var bra?
Jeg likte beskrivelsene av gården Helena havnet på i New Zealand og fikk lyst til å bli bedre kjent med den - sammen med bipersonene fra tidligere bøker. Jeg ble også interessert i maoriene og forholdene deres, selv om dette også minner om historien til andre urinnvånere, med identitetskonflikter og undertrykking.
Ikke minst ante jeg ingen ting om de polske flyktningene som var i Iran og fikk lyst til å undersøke den saken nærmere.

Men noen stor leseropplevelse var ikke Larks bok.

Da var det en helt annen sak med...


Klassikeren

Denne utg. Cappelens bokklubb, 1993
Lady Chatterleys elsker av D. H. Lawrence

Vår tidsalder er i bunn og grunn tragisk, så vi nekter å ta den tragisk. Sammenbruddet er en fullbyrdet kjensgjerning, vi befinner oss blant ruinene, og vi tar fatt på å bygge oss nye små boliger og nære nye små håp. 

Slik starter denne engelske klassikeren fra 1928. Engelsk, tja, den ble ikke utgitt i Storbritannia før i 1960 (og ble da brakt for retten på grunn av "obscønt" innhold). Men forfatteren var engelsk og oppvokst i Midlands-området, som handlingen er fra.

Og ja, her er det krasse kritikker av et samtidig (mellomkrigs-)England. Den skitne industrialiseringen, materialismen og motsetningene mellom høy og lav, og på den andre av det overdrevne intellektuelle fokuset på de rent "åndelige" syslene i kunsten.

Når hovedpersonen Connie (Lady Chatterley) tar en biltur inn i området mannen hennes er herre over, blir hun redd og nedtrykt (s. 219):

Det (dagens England) var i ferd med å frembringe en ny menneskeslekt, overdrevent bevisst på den pengemessige og sosiale og politiske siden, men på den spontane, intuitive siden død, aldeles død.

Hvor var naturen blitt av, verdigheten, medmenneskeligheten og sanseligheten?
Og nettopp sanseligheten er jo det boka er mest kjent for. "Kjødets oppstandelse", som det står.
Motsetningen mellom ånd og kropp er blant annet et diskusjonstema i Clifford Chatterleys kameratkrets (noe Connie følger interessert med på, selv om hun er kvinne og ikke burde bry seg med den slags.) Men ellers får vi først og fremst demonstrert sanselighet i praksis. 

Skildringen av forholdet mellom Lady Chatterley, som er gift med den lamme aristokraten Clifford, og skogvokter Mellors, er veldig direkte. Særlig skogvokteren legger ikke fingrene imellom når han roser elskeren sin. Skildringen er på samme tid vakker og plump. Forfatteren får fram nyansene i kommunikasjonen mellom de to og skildrer følelsene av både tvil og lengsel, lyst og frustrasjon. Ikke alltid føles det bra, det de gjør sammen. Det er realistisk om seksualitetens mange sider.

Forholdet mellom en kvinne av overklassen og en fattigere mann (riktig nok utdannet, men kroppsarbeider) nørte ekstra opp under kritikk da boka den kom ut. En fattigere gift mann til og med, selv om Mellors bor alene når han møter Connie. Nettopp denne fraværende kona lager trøbbe en stund, og det er ikke noen selvfølge at elskerne skal få hverandre. 


Mellors er den mest mangslungne figuren i boka: oppvokst i det lokale gruvesamfunnet, men utdannet, bokglad og reflektert. Han har likevel endt opp som kroppsarbeider igjen og understreker tilhørigheten sin - en slags trassig underdanighet (eller overlegenhet?) - ved å holde på en bred dialekt, også i de intime møtene. Er han rett og slett et personlig bilde på et England i endring og paradoks? 
I slutten av boka skriver han uansett et brev som mest sannsynlig kan tolkes som fortellerens - og forfatterens eget budskap om hva som gjør livet verdt å leve.

Lady Chatterleys elsker er ikke for hvemsomhelst i dag heller, men prøv den gjerne!

onsdag 1. mai 2019

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.
Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017
Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018
Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?

Populærmusikk fra Vittula

Pax forlag, 2001
Den svarte tok kirken rolig i øyesyn, kroppen hans virket mye høyere på grunn av den spisse hatten i gull og blått som han hadde på hodet. Ansiktet hans var så mørkt at man bare så det hvite i øynene på ham, som lyste opp. 
Så begynte han å tale. På bantuspråk. Uten mikrofon. Han formelig ropte, høyt og lokkende, som om han lette etter noen i jungelen. 
- Jeg takker Herren, takker Herren min Gud, oversatte diakonissen. 
Deretter mistet hun mikrofonen, falt hvinende forover og ville stupt ned fra prekestolen om ikke den svarte hadde fanget henne opp (...)
- Malaria, stønnet hun. Huden var mørkegul, hun var besvimelsen nær av feber. Et par medlemmer av menighetsrådet sluttet seg til og bar henne ut av kirken og inn i en bil, som spant av gårde i retning sykestua. 
Og der satt negeren og menigheten.  

Slik skildrer jeg-personen Matti en scene tidlig (s. 30) i  Populærmusikk fra Vittula. En ganske så tragikomisk situasjon med et språkproblem som til slutt løses av Mattis nye venn Niila, som helt til da har vært stum.
Scenen er et godt eksempel på den svarte humoren, folkelivet og de sanselige, levende beskrivelsene som boka er full av.

Jeg tok fatt på denne kultklassikeren nå (den kom på svensk i 2000) fordi jeg har hørt så mye bra om den nye romanen av Mikael Niemi, Koke bjørn. Den skal foregå i samme område og har en hovedperson som bare er beskrevet indirekte i boka jeg leste: vekkelsespredikanten Levi Læstadius (i Koke bjørn en detektiv med en assistent som heter nettopp Matti.)
Populærmusikk fra Vittula skuffet iallfall ikke.

Vi er i Tornedalen, et finskpreget område helt nord i Sverige, på 60-tallet. Matti vokser opp sammen med mor, far og storesøster i byen Pajala, i et strøk som blir kalt for Vittulajänkkä ("fittemyra") - sannsynligvis på grunn av de store barneflokkene. Som ellers i Tornedalen er folk flest muskuløse kroppsarbeidere, ærerike, storskrytere under alkoholpåvirkning (hvis de ikke er religiøse og aldri drikker) - og sier ellers ikke mer enn de absolutt må.
I vennen Niilas familie er tausheten helt ekstrem, og både små og store kommuniserer mest med rynkede panner og knyttnever. Moren er taus fordi hun er finsk og ikke kan svensk så godt, det språket hun egentlig vil at ungene skal lære. Faren er brutal, og hvorfor det?  (Fortelleren tar her et skritt ut av Mattis synsvinkel og blir allvitende, så vi får beskjed.)

Niemi er - kan en kanskje si - slem mot tornedalingene. De drikker seg stupfulle og døden nær (også tenåringene), har ikke magemål i bryllup, slåss over en lav sko, mobber de svake, nærer hat til hverandre i generasjoner, de er rett og slett usiviliserte. Mye er karnevalistisk, overdrevet, og en må bare le samtidig som det gjør vondt.
Men en ser også samfunnet innenfra. Hva som er viktig. Og trassen mot de som kommer utenfra og tråkker dem ned. På side 45:

Det var en oppvekst i savn. Ikke av materielle goder, der hadde vi så vi klarte oss, men når det gjaldt identitet. Vi var null. Foreldrene våre var null. Forfedrene våre hadde betydd null og niks for den svenske historien. Etternavnene våre var umulige å stave, for ikke å snakke om å uttale, for de få lærervikarene som søkte seg opp hit fra det egentlige Sverige...

På skolen lærer Matti og Niila om Sør-Sverige, der alt det fine og store og viktige er. Deres egen landsdel, som er enorm i omkrets, ser på mystisk vis minimal ut i kartene, og først når Matti blir stor, reiser han ned til Sør-Sverige og blir overrasket over hvor lite imponerende det han lærte om på skolen, faktisk er. Han har følt at han må flytte for å "bli noe", men måtte han det?

-Jeg møter meg selv i døra, jeg er en kultursnobb. Jeg kunne vært en av disse sørsvenskene som kom og fortalte tornedalingene at de ikke burde være som de var. Det som blir beskrevet er nok en blanding av det nøytralt tradisjonelle (folkekulturen) og en hat- og voldskultur etter påført mindreverdsfølelse i flere generasjoner. Det har en hørt om også i Norge.-

Men tilbake til boka!
Populærmusikk fra Vittula er ikke bare en karnevalesk skildring av bryllup og begravelser med voldelige utfall,

brudgommen nikket til brødrene og ropte skål, hvorpå alle bøyde seg bakover og slynget den kalde spydspissen dypt ned i strupens kjøtthull (s. 100),

det er også en bok full av gode historier og originale karakterer. Om Matti og kameratenes erfaringer med sitt første rockeband (her assosierer jeg til norske Beatles av Lars Saabye Christensen). Om jentene og de første pubertale erfaringene. Om en ekstrem rottefangst-sommer. Bruset i den bratte skibakken som kameratene har preparert selv. Den nye musikklæreren fra Skåne som gir seg ut for å skjønne finsk, kappkjører med skolebussen og får fram rocken og rytmen i ungene. Besøket til den mannlige heksa Ryssi-Jussi - en av de best beskrevne originalene - for å bli kvitt Niilas gjenganger-farmor.

Ja, for det er også merkverdigheter i boka. Helt fra starten bikker det realistiske og hverdagslige nå og da over i det magiske og til dels skumle. Tidlig i boka blir Matti innestengt i en fyrkjele - sånt kan nok skje enhver nysgjerrig unge - men han slipper først ut etter flere år, når han er tenåring.
Av og til er det magisk realisme, andre ganger tolker jeg beskrivelsene som bilder (som når Niilas brødre blir til udyr i Mattis fantasi). Men det blir ikke så vagt og flyktig at en må jobbe for å analysere det. Det magiske liver opp, det skaper overraskende vrier.
En må bare være obs på det når en starter lesingen. Her skjer det ting som egentlig ikke kan skje!

Skrivestilen er som oftest knapp med korte setninger, konstaterende. Men når ting går litt over styr - eller følelsene blir ekstra intense - triller ordene ut. I særlig én scene blomstrer beskrivelsene og tar oss med på en liten reise i øyeblikket, s. 143:
 

Av og til om kvelden pleide Holgeri å sette seg på sovesofaen hjemme i Kihlanki og ta fram gitaren etter den døde faren. Med tenåringsfingrene sine lekte han fram akkorder som store sommerfugler. De flagret ut over pinnestoler og filleryer, steg ved komfyren hvor poteten kokte, svingte over veggkalenderen, pendeluret, det samiske veggteppet, avissiden med kongefamilien og stjerneportrettet av Honken Holmqvist, sniffet over brødfatet og grytene, stupdykket mot potta og sopelimen, strøk forbi ranselen og gummistøvlene, opp igjen mot mamma i gyngestolen, en sving rundt det klirrende lovikkastrikketøyet og ullnøstet hennes, så over mot potteplantene, begoniene og svigermors tunge, opp langs vindusruta, et kort glimt av engslåtter, bjørketrær og spenevarm kveldssol, forbi tråsymaskinen, radiokabinettet, klesskapet med den skjeve døra, og så tilbake inn i gitaren igjen, inn i det mørke klanghullet hvor andre sommerfugler trengte på og ville ut. 
Moren pleide ikke å si noe, ikke rose men heller ikke forstyrre. Bare være der som en kropp. En kroppsvarme.

I en av de siste scenene sitter Matti og faren i en badstue; Matti har blitt tenåring, og faren gjør seg klar til det Matti regner med må være "Praten". Men han får vite mye mer enn hadde forventet - om personer han kjenner også, men ikke ante visse ting om. Og råd om hvordan han skal unngå grublerier, det verste av alt, som kan føre til galskap (s. 160):

Men det farligste, det han aller mest ville advare mot, den enkeltfaktoren som alene hadde sendt skarer av unge stakkarer inn i galskapens skoddeheim, det var boklesingen.

Hvis det er som jeg mistenker og Matti er inspirert av Mikael Niemis eget liv, ble han nok en bokleser, men ikke gal.
Sannsynligvis. 

En fridag

I dag er det arbeidernes solidaritetsdag, første mai. Jeg har tenkt å bruke deler av denne dagen til blogging.
(Akkurat nå virker ikke nettverket på pc-en, så dette innlegget blir startet på mobilen min. Håper det går bedre senere.)

Jeg har tenkt å starte med å blogge om ei bok jeg nettopp fullførte: Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Leseropplevelsen er fremdeles fersk, så det gleder jeg meg til.

Ellers har jeg tenkt å skrive om to fagbøker jeg leste for ei stund siden og hatt lyst til å skrive om like lenge; på hver sin måte sneier de innom temaet (anti)kapitalisme. Men også arkitektur og byutvikling, biologi og psykologi.

Jeg har tenkt å omlese spenningsboka Bian Shen for å forberede meg til fortsettelsen, Kelestriel, som jeg har fått som leseeksemplar.

Jeg planlegger til slutt et intervju med en forfatterspire.

Dette innlegget blir oppdatert utover dagen. God lesing og god første mai!

Klokka er 11.20, og jeg har:
  • fylt ut ei ny side i luksusnotatboka mi. Populærmusikk fra Vittula er klar til omtale! Og nettet er ok igjen, så det går fint å skrive. 
  • syklet bort til bilverkstedet i nærheten, de som skal skifte dekk på bilen min i morgen. Gikk hjem igjen og bedrev litt plåing (lettversjonen av plogging: plukking av søppel + jogging), det passer ekstra fint denne strandryddeuka (selv om vi ikke har kyst her i Ål, har vi elver som søppel kan renne ut i).  
Klokka er 13.23, og jeg har skrevet ferdig innlegget om Niemis bok! Det kan du lese her. Klar for lunsj!

Klokka er 18.14, og jeg har spist middag. Før middag leste jeg i Bian Shen. Merker at jeg har glemt det meste, så ei oppfrisking er helt nødvendig.
Nå starter jeg på et innlegg om de to fagbøkene, Kjøpesenterlandet og Homo Solidaricus. Finner ut at jeg ikke har noen av dem foran meg, så da blir det effektiv bruk av notater!

Klokka er 20.28, og innlegg nummer to er ferdig. Ble usikker på det politiske innholdet i den ene av bøkene og måtte google litt ekstra. Tror det skal være etterrettelig.   

Jeg er litt trøtt i hodet nå, så kommer nok ikke til å blogge mer i kveld. Kanskje synge litt (nytt multitrack-prosjekt på gang!) Strikke litt, kanskje til en podkast? Se "Flashdance" på DVD?

Ha en fortreffelig slutt på den første maidagen, og god mai måned!

torsdag 25. april 2019

Game of Thrones - litt musikk

Som mange vet, er siste sesong av serien Game of Thrones (bygd på bokserien En sang om is og ild) i gang!
Jeg begynte å se TV-serien på DVD, men gikk over til bøker etter hvert fordi det visuelle ble for blodig for meg. Bøkene (fram til bok 5, del 1) nevnte jeg  i et innlegg i 2016. Kanskje du er fan av serien?

Her om dagen fant jeg et par artige videoer på YouTube. Faste lesere av bloggen min vet at jeg er særlig glad i sangvideoer hvor en eller flere personer synger en sang med "hjemmelagd" arrangement uten musikk (multi-track). En fyr som heter Jared Halley gjør dette veldig bra. Legg merke til trampingen (stomping) og andre kreative ting som skjer i de ulike rutene! Og de beste multitrack-artistene er selvfølgelig passende kledd.




Men skuespillerne i Game of Thrones synger faktisk også - en minimusikal! Sangprestasjonene varierer, men tommel opp for sporty oppførsel og kreativitet.

tirsdag 16. april 2019

En bunke med bøker for de over elleve. Del 2



Kagge, 2018
Ellinor av Katarina von Bredow er boka du gir til en "tween" som holder på å forlate barndommen, men som ikke har begynt på ungdomsskolen enda. Som hovedpersonen selv tenker det, side 33:

Man slutter å være barn og begynner å være tenåring. Meja synes ikke det er noe rart med det i det hele tatt. For Ellinor er tanken på å bli tenåring som å prøve et klesplagg som ikke passer i det hele tatt. Noe som strammer, er for trangt og klør på en gang. Hvis det gikk an, hadde hun rett og slett valgt det bort. Hengt det tilbake på kleshengeren i butikken. Men slik fungerer det jo ikke. Før eller siden blir hun nødt til å gå rundt i det plagget enten hun vil eller ei. Tenk å klatre oppover klatreveggen med to store pupper i veien! 

Von Bredow har skrevet om tweens før i serien om Andreas og Alicia (Hun & han m.fl.), som jeg likte så godt. Men denne nye trilogien har en hovedperson som i motsetning til Alicia ikke vil bli eldre, ikke vil at kroppen skal endre seg og ikke forelsker seg i eldre gutter. Ellinor minner mer om Selma i Torun Lians Ikke kledt, ikke naken (2000).
Norske barneheltinner har gjerne venninner som er mer guttegærne enn dem, og i denne boka heter venninnen Meja. Eller venninne? Hun kunne vært en av A. Audhild Solbergs superbitcher. "What Meja wants, Meja gets", pleier Leo å si. Og nå vil hun ha den nye gutten i klassen, Viktor. Problemet er at han bare ser Ellinor. Hun tegner "V" i kladdeboka si uten å vite det, begynner gradvis å tenke mer på ting hun aldri har tenkt på før. De to drar alene på stranda.
Bestevennen Leo blir sjalu, men prøver å fortsette som venner. Meja innleder på sin side en skikkelig ekkel utfrysingsaksjon. Det er katastrofalt å bli uvenner med Meja.
 
Den Ellinor mest av alt kan snakke med når ting blir vanskelig, er pappas kjæreste Jenny. Hun tør iallfall ikke skrive hemmelighetene sine i den nye dagboka, som mamma kan komme til å lese i. Nettopp forskjellene mellom Ellinors to "foreldrepar" - særlig når det gjelder materielle ting - får vi innblikk i. Og hvordan Ellinor føler seg bundet og trukket i ulike retninger.

Ellinor er verdt å bli kjent med. Det kan være uvant for barnelesere at teksten er skrevet i tredjeperson (mindre og mindre vanlig nåtildags), men det samme gjelder andre av Bredows bøker, og jeg tror vi får akkurat nok innblikk i Ellinors tanker og følelser til at det går bra.
Og så er hun ei skikkelig tøff jente som klatrer forbi både store og små gutter i klatreveggen. Det er her hun føler seg hjemme. Go Ellinor! 

Neste bok i trilogien, Leo, handler visstnok en del om forholdet mellom Leo og den bøllete storebroren hans Markus. Og kanskje vi får vite mer om den gutten Ellinor har forelska seg i; Leo vet at Viktor har en stor hemmelighet...

---

Aschehoug, 2018
Slepp meg av Kathrine Nedrejord handler om tre år eldre jenter (slutten av ungdomsskolen), men har det til felles med boka over at vi har et "trekantdrama" mellom ei populær venninne, en kjekk gutt og hovedpersonen, som her heter Anna.

Men der Ellinor ser ut til å klare seg ganske bra i samhandling med flere i klassen (før Meja går til aksjon), er Anna mer en typisk ensom og sjenert sjel som følger etter Amanda. Lar henne definere det meste. Hun vet ikke helt hvor hun selv hører til; er halvt tyrkisk, halvt samisk, og føler seg ofte annerledes i nærmiljøet i Tana. Hun har blitt avhengig av Amandas velvilje for å føle seg bra. Det kan ikke gå i lengden.

Amanda er en ekstremt manipulerende person - en begynnende psykopat? - og gjør det hun kan for å holde Anna nede, knuse det meste av selvtilliten hennes og knytte restene av den til seg selv.

Og jeg synes du er pen, kjempepen faktisk, pleier hun å si. Men folk i Norge er teite. De foretrekker blondiner, slett hår og sånn. Ja, du ser jo det. Guttene henger jo rundt meg som om jeg var magisk eller noe. Så ler hun. Men når de blir mer modne så oppdager de nok hvor pen du er. 

Når Anna tidlig i boka forteller at Samuel tok kontakt, antyder Amanda at han bare prøvde å narre Anna til å tro at han var interessert. Kanskje han har veddet med kameratene sine om at han skal klare å lure henne trill rundt?

Etter hvert som det blir helt tydelig at Samuel faktisk velger Anna, og at hun selv blir nedprioritert, spiller ikke Amanda snill mye lengre. Hun bruker flere metoder for å hevne seg. Det viser seg også etter hvert at hun har motarbeidet og baksnakket "venninnen" sin i flere år.

Denne boka er nok hakket mørkere enn Ellinor, men like god. 

---

Til slutt syns jeg det passet med et sitat fra Til ungdommen av Linn Skåber, fra munnen på en ungdom og illustrert av Lisa Aisato (s. 199). Jeg rekker ikke skrive mer om den nå, men tar den gjerne opp igjen og anbefaler den varmt.

Pitch forlag (lenke til Haugen bok), 2018




mandag 15. april 2019

Fra Verden er en boble til Everything, Everything (bok til film)

Aschehoug, 2016
Verden er en boble av Nicola Yoon tok jeg tak i fordi bloggeren Moonstar's Bokverden valgte den til en bok til film-lesesirkel på Facebook. Boka, som kom på norsk i 2016, ble film i 2017 med den engelske tittelen Everything, Everything. Jeg så filmen etterpå - og skrev noen notater for meg selv i forkant der jeg tippet på hva som ville være med eller ikke i filmen.

En stor hemmelighet blir avslørt mot slutten av boka/ filmen, og denne vil jeg ikke røpe i tilfelle du ikke har lest eller sett fortellingen enda. Likevel kan det være en fordel å lese boka (hvis du har tenkt å gjøre det) før du leser dette.

Først litt om handlinga i boka

Madeline (Maddy) feirer 18-årsdagen sin med moren. Bursdagsfeiringen har vært slik helt siden faren og broren døde da Maddy var liten. Men det er ikke bare det at hun bare har moren å feire med: hun må gjøre det hjemme, innendørs. Vår heltinne er hyperallergisk og har ingen som helst motstandskraft mot det som fins av bakterier utenfor det lekre, spesiallagde huset med egen luftsluse. Moren er lege og ordner alt av helsesjekk og medisinering.
Maddy får nettundervisning og gjør det bra på skolen - når vi møter henne lager hun modeller av hus med interiør - og leser masse. Bøkene hun får er sterilt innbundet. Fantasien får fullt spillerom, men hun ser ikke akkurat lyst på en fremtid uten fysisk frihet og uten å møte andre mennesker enn moren og sykepleieren Carla, som blir som en ekstramor.

Så skjer det klassiske: en helt dukker opp og røsker opp i tilværelsen. Olly. En jevnaldrende, svartkledd ny nabo som er litt av en akrobat og har et hemmelig sted på taket. De to har innsyn inn i rommene til hverandre og begynner å kommunisere - både på nett og ved hjelp av lapper på vinduene. Etter hvert som forelskelsen tar tak blir det umulig å ikke møtes også fysisk. Men først når Madeline ser Olly bli slått av faren sin, glemmer hun alt om at utsiden er farlig.



Så noen kommentarer til filmen
  • Siden jeg hadde sett filmplakaten på forhånd, visste jeg hvem som skulle spille Maddy (Amandla Stenberg; Rue fra Hunger Games) og Olly (Nick Robinson; Simon fra Love, Simon). Jeg så også disse skuespillerne for meg mens jeg leste. Jeg syns valgene var ok, selv om både hovedskuespillerne og biskuespillerne framstår som striglede, penere enn jeg hadde forestilt meg det. Det gjør litt med realismen, men er vel også typisk Hollywood.
  • Madelines halvt japanske opphav (som hos forfatterens egen datter) tippet jeg at de ville fikse på, og det stemte. Moren ble afroamerikaner. Kanskje lettere å finne skuespillere da?
     
  • Jeg hadde gledd meg til å se Ollys parkour-øvelser, men her "briefet" han bare med helt enkel skateboarding. Det er Maddy som er akrobaten i filmen; hun står blant annet på hendene uten noe problem (i boka må Olly hjelpe henne). Olly framstår som en helt gjennomsnittlig, søt gutt som det ikke er noe spesielt ved. En får vite lite om ham. Maddy er den som skinner.
  • Siden hovedpersonen i boka var 18 og jeg så på filmen som et klassisk romantisk tenåringsdrama, tippet jeg at de ville senke alderen på Maddy. Men det gjorde de faktisk ikke. Hun er 18, altså myndig etter våre regler, men framstår på mange måter som en typisk - om enn rolig og reflektert - yngre tenåring. Livssituasjonen hennes gjør noe med myndigheten, selvfølgelig.
  • Boka gir uttrykk for en viss seksuell spenning både mellom Maddy og Olly og inni Maddys fantasier (som fullstendig isolert lengter hun etter berøring); dette blir dempet i filmen, som jeg ventet meg i en amerikansk ungdomsfilm. Selv om filmen tar med en sexscene fra boka, blir den en klassisk kysse/ litt hud/ fade ut/ våkne opp i samme seng-scene som da "forsvarer" en lav aldersgrense.
  • Maddys sykdom blir framstilt på en litt annen måte. På den ene siden har de hygieniske tiltakene blitt minsket: bøkene har ingen spesialomslag når Maddy får dem, og hun får til og med besøk av en ekstra person: Carlas datter (og i ekstramaterialet: læreren sin). På den andre siden er helsereaksjonen på Maddys første tur ut mer alvorlig - og denne forskjellen mellom bok og film er ganske påtagelig.
  • Stedene som var beskrevet i boka var omtrent som jeg hadde sett for meg det, selv om solrommet, hvor de to møtes fysisk for første gang, var mye finere og åpnere enn jeg tenkte. Ollys takrom, hvor Olly og Maddy også møtes og hvor han har sitt fristed, er derimot utelatt fra filmen. 
  • Som en bonus har filmskaperne latt Olly og Maddy "møtes" inne i Maddys modeller av innredde hus. De skriver egentlig eposter eller chattemeldinger til hverandre, men i filmvarianten "snakker" de sammen. En flott synliggjøring av det som skjer i kommunisjonen dem imellom, og vakkert gjort - for eksempel ser vi hvordan Maddy flyter bakover i verdensrommet, vekk fra Olly, når hun i virkeligheten tar avstand på nett. 
  • Boka har et muntlig, dagbokpreget språk med en del lister, og dette blir ganske greit overført til filmen med (passe) mye bruk av voiceover.
Alt i alt syns jeg filmen ytte boka rettferdighet, og selv om Olly dessverre blir mindre spennende og en ikke får bli kjent med ham så gradvis og grundig som i boka, blir Maddys følelser og lengsler formidlet på en fin måte.

Hvis en så ser en DVD-versjon med utelatte scener (som jeg gjorde), får en med seg enda flere personer og mer av handlingen fra boken.

I år kommer en filmatisering av en annen av Yoons bøker: Sola er også en stjerne. Den handler visstnok om et romantisk møte mellom ei jamaicansk jente som snart blir kastet ut av USA og en koreansk gutt. Enda mer spennende, syns nå jeg!



torsdag 11. april 2019

En bunke med bøker for de over elleve. Del 1

Den som leser, kjeder seg aldri? Jeg er nettopp ferdig med andre lesing av Gaimans og Pratchetts Gode varsler, som snart er klar som TV-serie. Første gangen leste jeg boka på engelsk, og en fabelaktig oversetter gjør at dette også ble en herlig opplevelse! Venter også på flere bestilte Elfquest-bøker, som vil fylle hull i tegneserien jeg nå har lest slutten på, faktisk. Ellers er jeg i startgropa på Jan Guillous Århundre-serie med Brobyggerne, som fascinerer så langt.

Men nå har jeg ei ventepåblogginnlegg-bunke med barne- og ungdomsbøker. Tid for å ta fatt!
Dette første innlegget tar for seg to bøker med spennende hendelser som ikke kunne skjedd i vår virkelighet. Håper jeg!




Gyldendal, 2018

Det tapte paradis er første boka i Jan Chr. Næss' nye serie Den gylne parykken. Forfatteren har æren av å tidligere ha gitt ut Norges eneste barnebok-splatter (såvidt jeg vet), Teodor Sterk (2010), og her følger han opp med gørr og zombier for ungdom. Men splatteren er mindre fremtredende her, mer et krydder. Bokas handling er lagt til 1600-tallet i Vestindia (som jeg nå har skjønt er i Amerika!), så det hypermoderne grøsset blir blandet med en viss historisk svung og et litt høytidelig språk.

Litt om handlingen:
Slaveeiersønnen Jonah Hemp kommer en dag hjem fra en tur i skogen til en slavefarm som ligner mer på et slaktehus: foreldrene hans og to tjenerslaver er drept på bestialsk vis; de andre slavene har rømt, sannsynligvis med hjelp av sjørøvere. Jonah kommer seg til den andre delen av øya, hvor han blir kjent med den Robinson-aktige eks-sjørøveren Angus Wanderdeck, som bygger på en båt. Båten har en magisk forstavn som kan snakke (dette gir assosiasjoner til Terry Pratchett!). Med på laget kommer slavedatteren Medeia, som viser seg å være heks og som kan kommunisere med døde. Det viser seg å komme godt med, når de slaktede dukker opp som zombier og blir en del av det maritime reisefølget...
Jonah må stri ikke bare med alt det dramatiske som skjer på turen, men også med egne upassende lyster og utfordrede fordommer. Vi blir også kjent med noen av de rømte slavene og får vite mer om Angus Wanderdecks store hemmelighet.

Lesere som først og fremst vil ha sprø action bør vite at det her er et stort persongalleri, flere handlingslinjer (også tilbakeblikk) og ikke minst en viss moral. Næss tar for seg kolonialisering, rasisme og flere former for fordommer og utnytting. Boka rekker også å kritisere både blind religion og blind vitenskapstro, så den har en intellektuell side.
Men: vil du ha en god historie med en viss dybde, og tåler litt gørr, er det verd å prøve. Slutten er ekstra spennende, og det lover godt for en fortsettelse.

Samlaget, 2018
Lars Mæhle er den norske forfatteren som mest har spesialisert seg på nynorsk spenning for ungdom. Med Djevelen vil alltid finne deg satser han høyt og introduserer djevelens barn - i en liten norsk bygd. I innledningen lover fortelleren Onu at leseren vil sitte der rundlurt og vettskremt. Det er et modig løfte!

Onu (15) bor ved enden av Storsjøen alene med mamma; det har han gjort hele livet. Stedet er en avkrok i den lille bygda med bare 58 innbyggere. En dag får de naboer: familien Korp, som har en datter på Onus alder - dermed blir tre ungdomstrinnelever til fire.

På Regina Korps første dag i Onus klasse kommer direktøren på Sagbruksmuseet på besøk, den mystiske sjarmøren Seamus Waterson. Han forteller om en svartebok som etter folketroen skal ligge innerst i den lokale, mytebefengte grotten. Ingen tør å gå inn dit - før Onu og to av klassekameratene gjør det. Onu er ganske redd av seg, så det var ikke hans idé, men presset fra tøffe Irmelin og bøllete Alex blir for stort...
De tre finner selvfølgelig boken. Rett før foreldrene til Regina dukker opp. Hva har Korp-familien med dette å gjøre? Er det den ventede babyen deres som er djevelens avkom?

En smakebit fra side 113, hvor Alex og Onu rekognoserer hos Korpene:

Endeleg var vi nede. I kjellarverda. Det var iskaldt her. Kulden stod ut frå steinveggane. Framfor oss strekte ein korridor seg innover. På kvar side av gangen var det fleire dører, og ei lyspære skimra i taket langt der framme. 
Eg lista meg på tåspissane innover kjellargangen, stansa ved den første døra vi kom til, dytta den forsiktig opp. Det var belgmørkt innanfor. Ikkje noko lys. 
Eit tomt kjellarrom. 
Eg lukka døra att. Gjekk vidare innover. Alex like bak. Brått blei eg var ei slags låg skurring. Som sakte steig i styrke. For kvart steg eg tok. Snart skjønte eg at lyden kom frå lyspæra, den som hang der utan skjerm i ein lang, svart leidning frå taket. Ei skjelvande knitring. 
Eg heldt blikket retta mot pæra. Det stakk i auga. Raude felt dansa fram i synet. Det svimla heilt for meg. Enda ein gong! 

Som dere ser er setningene korte; dette skaper et høyt tempo. Og spenningen er der under store deler av fortellingen. Vi har de skumle settingene: en grotte, et spøkelsesaktig hus - og til og med en svart katt. Løsningen på mysteriet om djevelens avkom er også ganske overraskende. Likevel var det noe, jeg klarer ikke helt sette ord på det, som buttet imot hos meg.

Én ting jeg alltid legger merke til (og som et særlig unaturlig element i barne- og ungdomsbøker), er gjentatt bruk av etternavn når en karakter blir introdusert (her: Seamus Waterson). Onu er en ung forteller som sannsynligvis ville omtalt personene med bare ett navn i egne tanker og overfor et publikum. Dette grepet føles som et modernistisk virkemiddel (en måte å skape avstand til personen på?) og får en til å stoppe opp.
Mæhle bruker her og der poetiske vendinger en tenåring neppe ville brukt, for eksempel "dei skimra vagt i tåkehavet", men dette plaget meg ikke på samme måte - fordi jeg er vant til det? Og kanskje fordi jeg syns disse ordene passer inn i en grøsserfortelling.
En gjennomsnittlig ungdomsskoleelev har nok et litt begrenset litterært ordforråd, og det å lese ei ungdomsbok som denne - og den over - kan være med på å utvide dette.

Og gi en spennende opplevelse med på kjøpet.   









Slangens gåve (film)

Denne anmeldelsen ble skrevet for en måned siden, men jeg står fremdeles for den. Du som har lest bøkene i Skammar-serien (Lene Kaaberbøl) vil få mest ut av denne analysen. 

Jeg har sett den nye danske kinofilmen Slangens gåve - Skammarens dotter 2, som jeg hadde gledet meg til lenge.

Hvorfor ble jeg så skuffet og følte meg lurt?

Først og fremst fordi historien fra Lene Kaaberbøls Slangens gåve, tredje boka i serien, knapt er gjenkjennbar. De yter den ikke den minste rettferdighet. Jeg kan ikke skjønne at Lene Kaaberbøl har vært med på dette, godtatt dette.
Steder og personer er endret, underplott og karakterutvikling er utelatt.

Jeg hadde blant annet gledet meg til beskrivelsen av den dystopiaktige byen skammerfamilien havner i, hvor folk har det de trenger materielt, men er undertrykket. Det er her de oppholder seg før Davin og Nico havner i Saginborgen, og det gjør de på grunn av et ønske Nico har om å hjelpe et barn med undervisning - et viktig plottpunkt og en karakterdetalj som forsvinner.


Filmskaperne har falt for fristelsen til å gjøre Slangens gåve til en klassisk, mindre god fantasyfilm som også (eldre) barn kan se. De har fjernet alt av dybde og lagt til masse sentimentalitet og effekter.
De har gitt scener til personer som ikke har synsvinkelen i bøkene (Drakan og moren får mye skjermtid), pumpet filmen opp med litt ekstra fantasyaction (og en endeløs tur i skogen!) og dynget på med mektig filmmusikk i scener som liksom skal være rørende.

For det er et annet problem.
Jeg blir ikke rørt når jeg skal være rørt. Når folk lider, skilles og dør. 

Noe har nok med manus og dialog å gjøre. Andre ting med regi. Ellers har vi skuespill og skuespillere som ikke helt stemmer.

Noen roller er feil castet, som Dinas far Sezuan, som her blir en jovial fyr i stedet for en mystisk skikkelse med mye mørke i seg. (Det er ikke Drakan, men Sezuan familien flykter fra i boken.)
Dette var kanskje det som skuffet mest av alt. Oppå dette kommer kunstige "morsomme" scener mellom Dina og Sezuan.
Hun som spiller Dina, Rebecca Emilie Sattrup, spiller bra, men har blitt såpass voksen i skikkelse (tre år etter første film) at scenen hvor Dina sier "du får to dager med meg" til faren blir bittelitt foruroligende. I boken er hun tydelig fremdeles en tolvåring.

Og det faktum at sørlendingen Agnes Kittelsen ikke kan snakke dansk, ødelegger alle scener med Dinas mor Mellusina. Jeg har likt andre filmer hun spiller i; jeg syns det er tydelig at hun strever med skuespillet her. Det blir stivt, og hun virker for svak. (Jeg savner Maria Bonnevie fra første filmen Skammerens datter.)

Hvor kom morderen Starkan fra? Han var ingen viktig person i boka. Hvor har Sezuans skygge blitt av, som har en sentral symbolsk rolle underveis i Dinas og Sezuans reise?
Hva med Davin, som i boka veksler synsvinkel med Dina? Han er her en biperson, Nicos håndlanger. Kanskje fordi Nico allerede er etablert som en viktig person i første film.

Og så har vi detaljer som den magiske fløytespillingen hvor ingen fingre beveger seg. Den som har slangens gave kunne virkelig hatt gaven til å spille på fløyte også, så jeg krympet meg hver gang Dina satte fløyten for munnen.

Nepenthe film/Storm films, 2018. Bildet er funnet på Filmweb.


Var det i det hele noe bra her?

Enkelte scener er faktisk rørende. Torturstedet Kviskresalen er med, og jeg liker scenen med Nico og lillebroren (som jeg ikke husker fra boka). Jacob Oftebros skuespill hever filmen flere hakk.
Jeg vil også nevne en artig språkvri: filmen fins med valgfri teksting på nynorsk (helt naturlig, siden den norske boka er oversatt til den målformen).

Og musikken er vakker, jeg kunne gjerne hørt den uten å se filmen.

Siden mange av mine forbehold gjelder ulikhetene mellom bok og film, vil jeg tro at noen vil kunne like filmen. Men dårlig skuespill og lite dybde i karakterene vil nok flere reagere på.

Har du sett filmen? Lest bøkene? Hva tenker du?