Baksjå og framsjå: januar

Hva skjedde i januar? 

Hodet var fullt av leilighet og innredning og styling. Kunne jeg få stua til å se litt større ut? Hvor mange blomster skulle jeg ha og hvor? Var det greit å ha do-skiltet på døra? Hva kunne jeg sette i boden og hva måtte inn i bilen? 
Det ble bortsending av møbler i ganske stor skala. Valgte å ikke bruke tid på å legge ut ting på FINN. 
Så kom takstmann og fotograf og var ganske fornøyd, visst. 

Ellers hadde jeg vakt på bruktbutikken en lørdag og sendte ei eske kristne bøker som ble levert der, til Nasjonalbiblioteket (som skal ha et visst antall eksemplarer). Jeg hørte på "Glasnost" med Jahn Teigen for å roe meg selv ned litt i den politisk spente situasjonen mellom øst og vest, og jeg gikk på kino for å se The French Dispatch. Den anbefales for alle som vil ha en annerledes, kunstnerisk filmopplevelse!

Hva leste jeg i januar? 

Barne- og ungdomsbøker 

 

Samlaget, 2021

Ein bror i verdsrommet av Rune Hjemås var en fin leseopplevelse. Et alvorlig tema (kreft i familien) som blir behandlet realistisk og nært. En vennegjeng som skal løse et mysterium. En sjuendeklassing som føler at det meste kretser rundt broren og det som skjer med ham. Skulle jeg vært et halvår til i Ål, ville denne kommet inn på bokpratlista mi for mellomtrinn!

Tilly and the Book Wanderers/ Tilly og bokvandrerne av Anna James: her begynte jeg å høre boka som

Spetakkel, 2021

engelsk lydbok i appen Libby. Senere lånte jeg den norske utgaven, men oversettelsen hakket litt, syns jeg. 
Du kjenner kanskje den følelsen av å virkelig blir oppslukt av ei bok, føle at du blir slukt inn i en annen verden? Her blir dette premisset virkelig! Tilly bor i en bokhandel hvor besteforeldrene hennes jobber, og en dag begynner hun å se personer som ikke burde være der, fordi de hører til i bøker. Anne fra Bjørkely. Alice fra Eventyrland. Og et par voksne personer som viser seg å være yndlingskarakterene til bestemor og bestefar. Hva skjer? Sammen med en litt skeptisk, men lojal kamerat må hun finne ut hvem hun selv er, og ikke minst hva som skjedde med moren hennes. 

Dette er en fantasyserie som kan minne litt om Fremmedsteds reisebyrå, men foreløpig ikke så actionfylt. En ganske snill bokserie for den typiske bokelskeren på 8-10 år, tenker jeg.

Gyldendal, 2021

Litt redd, bare av Alexander Kielland Krag er ei (etter det jeg har forstått) realistisk framstilling av hvordan det oppleves for en ung gutt å få angstanfall. Hvordan han går i det lengste uten å si det til noen og prøver å skjule dette som han ser på som noe rart og svakt. Han sier det ikke engang til bestekompisen Oliver, som virker veldig oppmerksom og omsorgsfull. 

Mens jeg leste denne boka, så jeg også på Rånebank. Her blir også ungdommers stress og redsel et tema. Anbefales virkelig, både TV-serien og boka. 

Samlaget, 2022

Vulkanen vaknar av Tor Arve Røssland (Overleve 1): her har vi endelig en ekte spenningsroman igjen på nynorsk. Starten på en ny dystopiserie, ikke noe mindre! Det å lese denne boka føles som en film; det er mye action, lett gjenkjennelige personer og et godt mysterium.
Bakteppet for boka er en oversvømmet verden hvor krig truer og en ser etter ekstreme løsninger på alvorlige problemer. Midt oppi dette skal et forskningsskip ut på sjøen, og to ungdommer er om bord. De har veldig lite til felles og kommer ikke veldig godt overens, men må etter hvert samarbeide for å varsle de voksne om en kommende katastrofe.
Det er litt spesielt å lese denne boka nå om dagen. Alt kommer litt for nært...

Fortellinger for voksne

Uncivilized Comics,
2019-

Først i voksen alder har jeg begynt å abonnere på min første tegneserie! Det er ikke hvilken som helst serie, men Ginseng Roots av Craig Thompson, som har lagd de nydelige tegneseriebøkene Tepper (Blankets) og Habibi. Akkurat som i Tepper utforsker Thompson her sin egen oppvekst i den amerikanske Midtvesten, men denne gangen med utgangspunkt i en interessant og ganske så slitsom aktivitet han var med på fra ung alder: stell og plukking av ginseng. Tenk, denne kinesiske roten ble produsert i stort i USA! 

Vi får vite mye om industrien i Michigan og i opphavslandet, men også om forskjellene mellom amerikansk og østlig kultur og mytologi. Til og med innfødte amerikanere får historien sin fortalt i ett av bladene. Det er akkurat passe mye symbolikk, og alt blir vevd sammen til en nydelig vev av fortellinger og assosiasjoner. 

Og så får vi vite nye ting om Craigs egen familie. Han har faktisk en søster som aldri ble nevnt i Tepper. Hvorfor det? Både hun og lillebror får si sitt om fortellingen Craig forteller, sammen med enkeltpersoner som på ulike måter har vært involvert i og fått livet sitt preget av ginsengproduksjon. 
Til nå har jeg fått 9 blader og en fin samleboks. Gleder meg til resten!

Gyldendal, 2021

Det ellevte manus av Anne Holt var et fint og spennende gjensyn med den ganske så stri og selvsentrerte, men geniale etterforskeren Hanne Wilhelmsen. Det er pandemi i Oslo, og Wilhelmsen har gått hen og levert et krimmanus til et forlag. Den rykende ferske, unge og egentlig presteutdannede forlagsredaktøren Ebba Braut får sitt å stri med når hun får ansvaret for den sære krimdebutanten - og ikke minst, et forsvunnet manus fra forlagets suksessforfatter. Mistanken oppstår raskt om at det er noen i forlagshuset som har fjernet manuset. Men hvem? 

Og så har det dukket opp et uidentifisert lik. En kvinnekropp som ser ut til å være urørt av et moderne helsevesen. Kan noen faktisk klare å bo helt skjult og avsides i Norge i dag? Det lurer Wilhelmsens unge politikjenning Henrik Holme på.  

Oktober, 2021

Fiskehuset er romandebuten til Stein Thorleif Bjella, en åling som er mest kjent som sangforfatter og musiker. Ei kort bok (136 sider), og hovedhandlingen foregår i løpet av ei høstuke ved et fiskevann oppe i fjellet. To menn er der oppe: Ivar, som snart skal legge inn årene for godt og som eier Storsenn, og nevøen hans, jeg-personen Jon. Av en eller annen grunn er det Jon som skal overta fiskevannet, rettighetene og pliktene der. Han er ingen praktisk mann, og fra onkelen har det egentlig bare vært kritikk og preking å få oppigjennom. Det samme skjer når de er sammen ved Storsenn, og Jon opplever både fysisk ubehag og fortvilet irritasjon. Men kan de kanskje lære noe begge to og komme fram til en slags forståelse?
Boka er skrevet på nynorsk med dialektdialog. Jeg tror det skal gå fint å lese dette også for lesere uten kjennskap til ålingsdialekten!

Fagbøker 

Humanist, 2013

For en blogger var det ganske så spennene å lese Gi meg en scene! Norsk blogghistorie av Kristian A. Bjørkelo (red.). Jeg leste den som ebok. Her får vi bloggehistorien fra den første spede begynnelsen og fram til 2013. Flere av de første og mest kjente bloggerne som Vampus og Virrvar er enten omtalt eller får selv fortelle. De nyere rosabloggerne får ikke mikrofonen, jeg hadde nær sagt selvfølgelig? For her er det seriøs blogging som gjelder - om politikk, helse, populærkultur og religion. Og en får vite litt om selve bloggosfæren som oppstod rundt skribentene. Kampen om definisjonsmakten, hva skulle norsk blogging være?
Noe av det redaktøren selv skriver, blir litt gjentakende. Ellers var boka verdt å lese - med det i tankene at den nå er ni år gammel. De "sosiale" mediene hadde så vidt begynt å gjøre sitt inntog, så bloggens fremtid som medium var allerede da litt uklar.

Dødeboka av Andreas og Vibeke Maria Viestad er ei fagbok om hvordan døde kropper har blitt

Spartacus, 2021

behandlet i Norge og ellers i verden oppigjennom tidene. Hvor kommer ulike gravskikker fra? Hva må en tenke på når en kropp skal i jorden? Hvordan oppstod de moderne gravferdsbyråene? Fins det alternative måter å gjennomføre begravelser og minnestunder på?
Fun fact: zoroasterne (en folkegruppe som Freddie Mercury faktisk kom fra) har tradisjonelt latt de døde ligge ute i friluft til mat for rovfuglene. I boka får en vite hvordan det har gått i møte med endrede vær- og landskapsforhold.
Viestad-familien bor rett ved en gravlund i Oslo, og dette er et godt utgangspunkt for temaet de skriver om. Hvordan er det å ha døden så tett på seg? 

Ifølge forlagssiden (lenke under omslaget) hører det en podkast til boka. Den kan sikkert være fin å sjekke ut!

Akademisk forl., 2003

 

 

Haugesund slik det var av Kristian Magnus Vikse leste jeg som en forberedelse til flyttinga som skal skje ved påsketider og en kommende ny lokalhistoriejobb! Fint med ei bok full av bilder fra ulike tiår; jeg merker at ei teksttung bygdebok full av detaljer ikke er det som fenger for tida. 

Hvordan ser februar ut? 

Den andre måneden i året er preget av alle de store endringene som er på gang. Rydding, planlegging. Leiligheta har nå blitt solgt, og jeg har funnet meg en fin plass å bo! 

Ellers prøver jeg å nyte den nye fuglesangen og synge litt selv - for eksempel i en ny rekke med utfordringer i Smule Norge. Hvis du vil, kan du se ett av mine bidrag her med en sang av Billie Eilish. 

Ja, og så leser jeg jo. Har rukket å ha flere veldig fine leseropplevelser, blant annet biografien om Klaus Hagerup og selvbiografien til Abid Raja.

Sankingens tid: hva er humant?

Simon & Schuster, 2016
(norsk utgave: Ljå,
Vigmostad & Bjørke 2019)

Jeg har lest en serie på engelsk (Arc of a Scythe), så omtalen bygger på den engelske utgaven. Første bok er utgitt på norsk med tittelen Ljå (Sankingens tid); jeg henter viktige uttrykk fra denne. 

Hva er et menneske?Godt eller ondt?

Både uskyldig og skyldig, ifølge Ljå Curie.

I Neal Shustermans nyeste dystopiserie er dette viktige spørsmål. Vi befinner oss i en fjern framtid hvor menneskeheten allerede har levd lenge i et slags paradis, etter at to viktige vendepunkt skjedde i 2042 (altså 22 år fra nå!):

1. Internettskyen (minnet) ble til en organisk og altovervåkende bevissthet, Tordenskyen, som tok over hele herredømmet over menneskenes verden fra alle menneskelige (og feilbarlige) styresmakter.
Tordenskyen hjelper menneskene, nøytralt og regelbundet, uten negative menneskelige motiver. Den styrer trafikk, ordner produksjon av mat og andre viktige samfunnsoppgaver, forhindrer ulykker, lindrer smerte og motarbeider sykdom.

2. Udødelighet ble oppnådd for alle. Alle kan nå stille kroppen sin tilbake for å bli unge igjen, så mange ganger de vil. Mennesker som "dør" blir bare "dødaktige"; de blir automatisk hentet av ambulanser og brakt til gjenopplivingssentre.
Det er bare ett unntak fra denne regelen:

De som blir sanket av en ljå, en profesjonell drapsmann, blir borte for alltid. Minnene deres blir bevart i Tordenskyen, men de kan aldri virkelig bli levende igjen.

Tordenskyen ser alt, men blander seg ikke oppi det Ljådommen gjør. Tanken er at de menneskelige Ljåene med sine ti regler - blant annet å sanke uten gruppediskriminering - skal kunne ende andre menneskers liv på en empatisk og fordomsfri måte.
Men i denne serien går det naturligvis ikke helt slik. Visse ljåer begynner å se på sanking som en kunst og en glede i livet de har gjort seg fortjent til. De sanker for spenningens skyld.

Fins det noen måte å stanse dette på? Tordenskyen er bundet av sine egne regler og kan ikke gripe inn direkte.

Litt om handlinga

Vår historie starter med at to tenåringer, Citra og Rowan, møter den empatiske, erfarne Ljå Faraday og blir hans lærlinger. Han underviser dem i menneskenes historie så de skal få empati og forståelse for den forestående oppgaven. Han ser på det som en fordel at ingen av dem egentlig ønsker å bli ljå. De har "high moral fiber": rettferdighetssans, empati og mot til å stå for egne valg.
Rowan har blant annet vist det ved å sitte ved siden av en skolekamerat som Faraday sanket og holde ham i hånden mens det skjer.

Dessverre er Faraday en del av - og dels ansvarlig overfor - en stadig mer råtten og uempatisk Ljådom. Det blir helt tydelig når Faraday blir straffet for å ha valgt to lærlinger i stedet for én (som er vanlig) på en ondskapsfull måte: den lærlingen som vinner lærlingetiden og blir ljå, må sanke den andre. Citra og Rowan opplever et uløselig dilemma som minner om det i boka Dødslekene.

Så skjer det som snur alt på hodet: Faraday forsvinner; de får vite at han har valgt "selvsanking".
De to unge heltene kunne egentlig vært frie og gå tilbake til sine gamle liv, men to ganske så forskjellige ljåer tar over læreperioden for hver av dem. Klarer de, og særlig Rowan, å bevare seg selv i det som skjer og som de blir tvunget til å gjøre? De blir snart viktige brikker i kampen mot råttenskapen i Ljådommen, og de lærer mer om Ljåenes historie enn de ante på forhånd. Utover i serien møter vi også flere unge mennesker som på hver sine måter har en funksjon i det som skjer. En utstøtt. En bibliotekar (!). En båtkaptein.
Og det hele ender ganske så spektakulært.

Mine tanker

Jeg likte denne serien. Livsloven kunne faktisk foregått i en nær framtid. Men her skiller seriens verden seg fra vår egen på så grunnleggende måter. Det er mer en sci-fi enn en dystopi, nesten.
En trenger virkelig ikke ha lest den første serien for å kunne nyte denne, men særlig én scene i bok 2 skaper en viss ekkel déja vu.

Jeg liker det at kapitlene blir rammet inn av dagboksnotater fra ljåene. Og (i bok 2?) Tordenskyens tanker satt opp mot... ja, hva eller hvem da? Noe er fremdeles uklart der, og det elsker jeg! Selv en superintelligens kan føle tvil og frustrasjon. (Når Tordenskyen skriker... wow!)
Noen av disse notatene forklarer mer om verdenen vi leser om, andre gir forpek til ting som skal skje.


Jeg falt i det hele litt for Tordenskyen og idéen om at det skal kunne finnes en intelligens som hjelper menneskeheten med det vi så ofte feiler i selv. Selv om en begynner å lure litt i den andre boka, er Tordenskyen ufeilbarlig og til å stole på. Den er en Storebror, men en storebror som ikke har egoistiske mål eller lider av storhetsvanvidd. Den skal bare hjelpe. Det er en interessant tanke og ganske annerledes enn iallfall det jeg kjenner til fra sci-fi.

På den andre siden: hva skjer med det personlige ansvaret når andre bare ordner alt?
Og hva med spenningen i det å prøve og feile i livet? Lengselen etter spenning får noen tilfredsstilt ved å kaste seg utfor bygninger (de blir jo uansett vekket til live igjen), eller ved å melde seg ut av samfunnet på andre måter. Men det generelle systemet er en slags sovepute eller puter under armene på folk. (Hva skjer når denne plutselig forsvinner?)
Ser vi sovepute-tendenser allerede i dag? Dette at vi blir matet med informasjon, for eksempel?

Og: Hva er i det hele tatt livet verdt i en tilværelse hvor døden ikke er endelig? Heller ikke på cellenivå?


I Sankingens tid er religion ikke lengre vanlig og strengt tatt unødvendig. Tordenskyen har tatt over den personlige bønnen. Det som fins av organisert religion er en ny gruppering av sekter - tonister - som ikke forholder seg til verken Tordenskyen eller ljåene og har skapt sine egne myter.
De fleste tonistene heltene våre møter er mennesker som rett og slett har valgt enklere, meditative løsninger for livet. Noen har gått lengre og gjort alvorlige ting for å bevise at de tror. Både negative og positive aspekter ved religion er altså med. Og ved hvordan religiøse blir behandlet.

Jeg elsket idéen om et digert bibliotek hvor den som vil kan lese dagbøkene til ljåene. Alt de har opplevd gjennom historien, vurderingene de har gjort, livene de har levd. Ekstra artig for meg å se en bibliotekar som en av heltene i en spenningsserie!

Jeg sympatiserte med de unge heltene. De utmerket seg ikke på noen måte hvis en sammenligner dem med andre dystopihelter, men de hadde dette ved seg som gjør at en gjerne vil at det skal gå bra med dem. - Ellers var nok godt voksne Faraday min favoritt.

Bøkene (særlig bok 2 og 3) inneholder et par skikkelig actionfylte, spektakulære scener. En får virkelig et inntrykk av en verden på vei til noe annet, noe nytt (eller gammelt?). Katastrofe.
Ikke alle spørsmål blir besvart. Det gjør ingen ting, da kan vi bruke fantasien.

Shusterman vet hvordan han skal skape spenning. En vil videre og vite hva som skjer.
Men han vil også noe mer med seriene sine. Få oss til å tenke over hvordan vi vil at samfunnet vårt, livet, menneskeheten, skal være.
Også i dag, ikke bare om hundre år eller tusen år til.

Romaner som får sagt mye på få sider

Gursli Berg forlag, 2019

Titlene i dette innlegget fant jeg da jeg lette etter tips til gode, korte bøker for elever på videregående skole.
Bøkene har også det til felles at de handler om personer i spesielt pressede situasjoner.

Ti minutters stillhet av Claudio Fava er en nøkternt fortalt, men intens fortelling. En (iallfall jeg) blir sint av å lese den. Romanen bygger på en ekte historie om et argentinsk rugbylag som sakte, men sikkert ble renset ut av militærjuntaen på 70-tallet - bare fordi de brukte ti minutter i stedet for det vanlige ene minuttet på å minnes sin drepte lagkamerat under en kamp. Den drepte var politisk aktiv i feil parti. De gjenlevende blir sett på som potensielle uromomenter. Bare én fra laget overlever.
Synsvinkelen ligger hos flere; vi møter faktisk også kommandanten som bestiller kidnappinger, tortur og likvideringer, ser inn i hans tanker. Men på side 108: treneren på laget.

Han slapp gutten, reiste seg. Øyeblikket etter var han i gang med å pakke kofferten igjen, som om ingenting skulle ha skjedd. 
Raul satte seg opp på sengen, masserte brystkassen. "Du er en feiging," sa han mellom hostekulene.
"Jeg er en som vil leve."
"Også Mono ville leve."
"Javier Moretti var en guttunge, som ville leke revolusjon. De folkene liker ikke å leke." 

Svart belte av Marianne Clementine Håheim.

Eg nektar å le, ete is, be om hjelp, hyle. Nektar å ønske kroppen friskare og sterkare, drikke glaset tomt med sugerør (...) dei græt frdi dei trur eg skal døy, men det er ikkje poenget. Eg skal grave fram ein essens, leve berre i det siste som er att. Mest mogeleg hovud, minst mogeleg kropp, lett som eit innpust. Det er så vanskeleg å forstå kven eg er med alle kiloa. 

Dette forteller eg-personen på side 34. Her har vi en enda kortere bok, veldig luftige sider, men et tungt tema (spiseforstyrrelser) og full av språklige bilder, likevel fint tilgjengelig, følelsessterk. Oppdeling i korte, unummererte kapitler, i prosa, men på grensen til dikt av og til: også kalt kortprosa. Fortelleren setter alt inn på å ødelegge seg selv for å finne seg selv - merkelig, vanskelig å skjønne intellektuelt, men skildret slik at en på en måte forstår det likevel.
Et tips: handlingen foregår på 90-tallet, og noen elementer som telefonbokser kan være fremmede for dagens tenåringer. Følelsene vil nok flere kjenne seg igjen i.

Oktober, 2015

Oktober, 2018

Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger.

Her skildres etterdønningene og oppryddingen etter et selvmord. Den som forteller, er lillesøsteren til han som tok livet av seg. Hun skildrer familien sin, reaksjonene, tankene, følelsene. Vi får også tilbakeblikk til oppveksten.

Her skildres moren i tiden etter selvmordet, som hun selv var vitne til (s. 23-24):

29. Mamma hadde på seg ulljakke og blå jeans, en svart genser under jakka. Hun stirra bare ut i lufta, satt i sofaen i sin egen leilighet og bare stirra. Jeg vet ikke hvor lang tid det var gått, det vet jeg fremdeles ikke, hvilket klokkeslett han døde, hvor lang tid det gikk fra han falt til hun kunne ta opp en telefon og si ifra selv, ringe rundt. Ble hun henta av politiet? Tok politiet henne med hjem? Det hang klær på stativet i dusjen, en T-skjorte, en jakke, en bukse, truse og bh og sokker. Noen hadde vaska dem, jeg vet ikke hvem, om hun gjorde det selv eller om Mik gjorde det, men klærne var sikkert fulle av blod, for hun må ha klemt han og snakka til han da han lå på bakken, hvorfor skulle ellers et helt antrekk henge på stativet. Noen må kanskje ha vaska henne og kledd av henne og putta henne i dusjen. 

Flamme, 2016

Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre starter med et mysterium. Det har skjedd noe som hovedpersonen, en ung mann, ikke klarer å slutte å tenke på. En ulykke. Noen døde? Noen Sjur var glad i? Han forteller historien sin på en muntlig måte, en blir sugd inn i fortellingen. "Fjällräven gul" er som mange vet, en ryggsekk, og ryggsekken det er snakk om symboliserer en gjeld Sjur må gjøre opp.

Hvis alle bare kunne glemme meg. Glemme alt de tror de veit, alt de husker, glemme at jeg sang så mye da jeg var liten, glemme at jeg var god i hoderegning, glemme at jeg hadde lyst hår og krøller, og hvor rart det var, sida håret mitt nå er glatt og nesten svart. Glemme Sjur Tangen, sånn at ingen kan si navnet mitt noen steder, ingen skal si Sjur Tangen ved middagsbordet, ingen skal fortelle hva som skjedde med det navnet, med ham, hvis jeg hører navnet mitt bli ropt opp en gang til av en eller annen velvillig, hyggelig vikar, så er det like før jeg reiser meg og slenger pulten etter ham. 
(s. 56-57)

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:

• 12 fakta og dokumentar-bøker
• 23 romaner
• 16 tegneserier
• 19 ungdomsbøker
• 16 barnebøker

Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 

Gyldendal, 2018

Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018

Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.

Manifest, 2018

Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.

Gyldendal, 2018

Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018

Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg

Speak, 2015

på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 

Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

Hva er et liv?

De siste dagene har jeg sett film og lest bøker som på ulike måter tar opp dette temaet. Hva er et liv?

Bastion forlag/
filmplakat

På fredag var jeg i salen på kinofilmen Et helt halvt år, som bygger på den ekstremt populære romanen til Jojo Moyes. Jeg hadde lest og likt boka, og filmen levde opp til forventningene.

Tittelen spiller på det halve året Will har igjen å leve. Han sitter i rullestol etter en ulykke, lam eller delvis lam fra halsen og ned, etter 31 år i fri utfoldelse og intens, livsbejaende fysisk aktivitet.
Han har bestemt seg for å reise til Sveits for å gjøre en slutt på dette livet som ikke er et liv lengre, for ham. Han hater å ikke være seg selv. Foreldrene har fått et halvt år på seg til å overbevise ham om at dette valget er feil. At livet i rullestol tross alt er verdt å leve.
De ansetter vår hovedperson Lou, som skal hjelpe Will med å løfte blikket. Håpe igjen. Men klarer hun det? Nok?

Eutanasi - aktiv dødshjelp - er et etisk vanskelig tema. Forfatteren har fortalt om sine tanker rundt temaet (KK).
Jeg mener at det godt kan være vanskelig. At en ikke skal kunne si "selvfølgelig skal du få hjelp til å avslutte livet ditt!" (underforstått: det er for vanskelig/vondt/utilfredsstillende til at det er verdt å fortsette det. For hva hvis det fins et håp om en løsning?).
Men likevel - når du lider, og medisinsk hjelp kan gis i flere år hvis du bare orker å fortsette, vil det ikke føles som om du er dømt til å leve i lidelse? Og (også her i Norge): når en kommer så langt at en får valget mellom livsforlengende behandling og bare smertelindring, hva velger en - for seg selv eller andre?

Kagge forlag, 2015

Dette siste var et valg Vetle Lid Larssen måtte ta i forbindelse med farens sykdom (Hvordan elske en far og overleve). Jeg kom nettopp på det nå, hadde egentlig ikke tenkt å ta med den boka i dette innlegget, men - den sier også noe om hva et liv er, eller iallfall innholdet i livet.
Lever du ditt eget liv hvis du først og fremst gjør valg ut fra hva andre (her: far) ikke velger, kler deg slik de ikke kler seg, lever slik de ikke lever? Og hva skal du gjøre i livet hvis andre (her: far) klarer noe du liker å gjøre, mye bedre enn deg, og du er dømt til å leve i deres skygge?
Du lever likevel? Finner din egen identitet litt etter litt?

Ellers er det ei anna bok som tar opp dette med liv og død enda mer direkte: Splintret av Neal Shusterman. Den er starten på serien Livsloven som nå blir utgitt på norsk; første bok kom på engelsk så tidlig som 2007 (før Hunger Games, som virkelig startet dystopibølgen).

Premisset er: Etter en blodig krig rundt abortspørsmålet har det

Cappelen Damm, 2016

nordamerikanske samfunnet vedtatt en Livslov som sier at ingen fostre lengre skal aborteres. MEN når et barn fyller 13, kan foreldrene (eller staten, hvis barnet vokser opp i barnehjem) bestemme at barnet skal "fragmenteres". Det betyr i klartekst at barnet dør og at de ulike kroppsdelene opereres over på levende mennesker som trenger det. Det offisielle synet er da at barnet ikke dør (blir drept), men lever videre i de nye menneskene kroppsdelene er brukt på.
Sjelen, hvis en tror at det finnes en sjel, sier en ikke så mye om. (Det viser seg etter hvert at kroppsdelene har "minner" fra det tidligere livet...)
Noen barn vokser faktisk opp med én oppgave i livet, å bli fragmentert, men dette ses på som noe positivt, verdifullt, i deres religion. De blir kalt for tiender.
Andre ser det annerledes, de vet de skal dø, og de gjør det de kan for å unnslippe "fraggingen". De som klarer å flykte blir samlet opp på et hemmelig sted, der de skal skjule seg til de er myndige og ikke lengre kan fragmenteres.

Denne boka var veldig spennende, men først og fremst (syns jeg) dypt tankevekkende. Og til dels grusom. Jeg satt igjen med følelsen av å ha lest noe...viktig. Vanskelig å finne et annet ord for det.

Andre ungdomsbøker har også utforsket temaet sjel og kropp. I Verten av Stephenie Meyer tar utenomjordiske over menneskekropper, men må kjempe med menneskets sjel om kontrollen (noe lignende skjer i Den femte bølgen av Rick Yancey.) Hver dag av David Levithan: "A" bedriver daglig sjelevandring og våkner hver dag opp i en ny kropp, jente eller gutt. Hvem er det mennesket, den kroppen, da?
Selvfølgelig blir dette tankespinn og fantasi, men... tenk på hjernelidelser som demens. Hvem er mennesket i den kroppen, når du ikke kjenner ham/ henne igjen?

Cappelen Damm, 2016

Til slutt: jeg har begynt på Udødelighetens historie av Dag Øistein Endsjø. (Den kom i kulturfondordningen, så fins sannsynligvis i et bibliotek nær deg!
Endsjø tar for seg hvordan tanken om udødelighet - fysisk eller sjelelig - har vært en viktig del av ulike religioner og blitt en viktig del av våre moderne myter - og lengsler. For prøver ikke vi mennesker nettopp å forlenge livene våre - mot udødelighet, eller?  
Fra Jesu oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, står det i undertittelen, og dette falt jeg for! 

Hva er liv for deg?
Og hva er identitet for deg?

På tampen av året: Tett inntil dagene

Som 35-åring feirer jeg fremdeles jul og romjul med kjernefamilien min: mamma, pappa, søster og jeg (a propos Ingelin Røsslands artikkel, les den!). Dagene mellom jul og nyttår er som oftest fylt med 1) tradisjonsrike aktiviteter, og 2) ekte feriemodus, god mat og sang. Rett og slett det å være sammen, oss fire. Men av og til krydres dagene med noe ekstra. Nye venner.

I går hadde vi besøk av en irakisk familie; mor, far og tre barn som bor i mammas og pappas kommune. Flyttet hit fra den irakiske storbyen, fra varme og lys til lange vintre, fra yrende liv til et land der husene har fire solide vegger også billedlig talt. Høyt utdannet i landet sitt, arbeidsløse her. De ønsket seg en tryggere tilværelse for seg selv og barna, og tok sjansen på å bryte opp og slå seg ned i et helt ukjent land. Utrolig tøft gjort!

Cappelen, 2008

Det gjorde også Mustafa Cans foreldre. Og mens vi pratet med det irakiske paret og ungene deres i går, kom jeg til å tenke på boka jeg nettopp har lest, Tett inntil dagene: fortellingen om min mor. Det er fortellingen om kurdiske Güllü som kom til Sverige sammen med barna sine på 70-tallet; i 2004 sitter sønnen Mustafa ved sykesengen hennes der hun venter på døden. I denne situasjonen går det opp for ham at han egentlig ikke vet hvem moren er; hva hun har følt og tenkt gjennom livet. Han vet han har dårlig tid og prøver å få henne til å fortelle.

- Mor, jeg vil puste inn deg! Jeg vil vite hva du følte, hva du tenkte når de sju søsknene mine døde. Jeg vil vite hvilke drømmer du hadde. Hva synes du om tiden i Sverige; betraktet du deg selv som ensom, lengtet du tilbake til landsbyen?
Hun snur ansiktet mot meg igjen og ser på meg som om jeg forstyrrer i den lukkede verdenen hennes. Blikket hennes er matt. 
- Hva jeg tenkte? Jeg tenkte at jeg vil få en sta og spørrelysten sønn, som kommer til å ta livet av meg med alle spørsmålene sine, men at jeg likevel vil føde ham til verden...
(s. 27)

Denne boka har jeg lenge tenkt at jeg måtte lese. Den levde opp til forventningene godt og vel (denne bibliotekaren vurderer å kjøpe boka). Forfatteren vokste så å si opp på biblioteket i Skøvde, og det er lett å se; språket glir lett og er utrolig uttrykksfullt og poetisk. Mustafa og de han møter deler ut livsvisdom også - om kulturforskjeller, identitet, om døden (og hvordan vi møter den) og ikke minst om familien. Foreldre som gir av seg selv til barna - lever tett inntil våre dager - er en uvurderlig gave. Jeg vet det, mamma og pappa!

Og slutten på boka er utrolig sterk.

----

Med dette innlegget vil Lesehesten fra Sørlandet ønske alle lesere et godt nytt år 2013! Og...

Takk for følget i 2012!

(tenk deg at det her er en video med masse fyrverkeri, eller bare et tent lys om du vil)

Førvinterlesing: sånt som kan skje (og kanskje har skjedd)

Flamme, 2012

1. Bare ukedager av Cecilie Aurstad.
Het kandidat til "Beste bok lest i 2012"! Jeg skal prøve å sette ord på hvorfor.
Aurstads debut er ærlig og rå, intens, full av følelser og av store tanker om menneskene - i en nittenårings dagboksnotater. Lettlest og dyp samtidig, full av potensielle sitater! Og jeg har også bodd i kollektiv i Oslo...

Jeg-personen har flyttet til Oslo fra bygda for å bli skribent. Hun bor i et kollektiv, men føler seg likevel merkelig ensom helt til Han dukker opp. Hun forteller om den store kjærligheten på alle mulige slags måter, der følelsene hennes dekker alt fra "oppe i skyene" til "helsvart", men også om de sære naboene hennes i kollektivet, ting hun ikke burde brukt penger på og referat fra vonde krangler i naboleiligheten.
Jeg lar rett og slett boka tale for seg selv (side 81):

Mandag
Alle som har stått og venta på T-banen og kjent en voldsom lyst til å hive seg foran den.

Mandag #2
Ringer hjem og ber om penger, sier at jeg har behov for å spise ordentlig og kose meg litt innimellom nå som det er eksamenstid, mamma sier ok og at hun ikke skjønner hva hun har gjort riktig som har fått et så flinkt barn.

Tirsdag
Du flytta inn på gulvet mitt og bodde i det ene hjørnet i stua som om du var en katt. Jeg måtte vaske deg og mate deg og slippe deg inn om kvelden og innimellom hoppa du opp i senga og malte og sov tett inntil meg, og jeg strøk på deg og det fungerte fint helt til du begynte å ta med deg andre katter hjem og innimellom små kattunger.  

Les ellers Julies anmeldelse her.

Oktober, 2005

2. Mors og fars historie av Edvard Hoem.
Jeg er så heldig at jeg har fått høre Hoem laiv - en gang på en julekonsert der verket Den fattige gud ble framført, den andre gangen nå i høst på et foredrag om den ukjente Bjørnstjerne Bjørnson. For en skikkelse! Bjørnson gjenfødt? Uansett, jeg fant ganske raskt etterpå denne biografiske romanen og leste den. Leste om Knut Hoem, odelsgutten som heller ville preke til folk om Gud i Gudbrandsdalen enn å drive garden (han hadde fått det som i kristenverdenen heter "et kall"); og om Kristine Nylund, den inneslutta jenta som trodde hun hadde funnet den store kjærligheten under krigen. Så ble det ikke akkurat som de hadde tenkt.

Forfatterens følelser for foreldrene skinner igjennom hvert avsnitt, og jeg som leser fikk føle at jeg var der med dem.

Her kan du høre forfatteren lese begynnelsen av boka!

Cappelen, 2007

3. Muleum av Erlend Loe.
Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Jeg har vært igjennom Naiv.Super og L, og likte spesielt den siste, men denne var ny for meg.
Loe er en mester i å behandle ganske alvorlige temaer med en lett og småkomisk tone uten at det blir ufint. Og her er temaet døden. Ei ung vestkantjente vil ta livet sitt; all luksusen virker ganske meningsløs etter at familien hennes døde i en flystyrt. Rett før han døde skrev faren på sms til henne: "Gjør hva du vil." Og det er nettopp dette som blir vanskelig. For hva vil hun egentlig?

Boka er skrevet i dagboksform, det gjør alt mer personlig - og gir en naturlig framdrift, akkurat som i Bare ukedager (og som i Daniel Glattauers epostromaner). Spenningen ligger i det som skjer mellom dagboksnotatene. Vil hun gjennomføre planene sine? For eksempel ved å utsette seg selv for fugleinfluensa-smitte?  (Her er vel et smilefjes på sin plass:))

27. mars
Sent i går kveld fant jeg en bondegård som er sperret av. Alle biler som kjører herfra får desinfisert hjulene sine i spesielle bad. Folk med hvite beskyttelsesdrakter kommer og går i ett kjør. 
Når det mørkner skal jeg snike meg inn i det svære hønsehuset. 
Dette er med andre ord kanskje det siste jeg skriver.  
(s. 126)

Barnebøker i februar: trist

Disse tre bøkene har det til felles at

• noe er trist, så kommer trøst og hjelp
• de viser veldig klart barneblikket. Alt var så ekstra stort da vi var små. (Ikke misforstå, spesielt de to første bøkene tar opp tunge tema for hvem som helst.)

Har du forresten lest Morten Haugens blogginnlegg om hungeren etter alvor? 

Aschehoug, 2011

1. Måneskinnslandet av Gunn Hild Lem. Forfatteren var gift med Steinar Lem, som døde av kreft, og det er dette emnet boka behandler på en poetisk, sterk og utrolig fin måte. Hovedpersonen Tiril bor mest hos pappa, siden mamma har det for travelt med karrieren, og de to har det veldig fint sammen - helt til pappa blir dødssyk. Tiril må nå være hos mamma, og de strever med forholdet seg imellom og det å takle sykdommen. Når pappa dør faller verden sammen, og Tiril flykter inn i en fantasiverden - Måneskinnslandet, der pappa er. Ting utvikler seg ganske langt før mamma skjønner hva som skjer og kan hjelpe. Boka blir ganske skummel og bør nok leses på et fang hvis en er liten.

Magikon, 2011

2. Vivaldi av Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsen tar opp et annet trist tema, nemlig mobbing. Det gjør de på en utprega kunstnerisk måte, både med ord og bilder. Enkelt språk med mye poesi i, fargesterke og delvis urealistiske motiv. Et godt eksempel er oppslaget der lille Tyra og katten hennes Vivaldi (som hun fikk i sommerferien) bærer på hver sin blyant som er like store som dem selv, Tyra med ansiktet nedovervendt. Teksten er slik:

Tyra var eigentleg flink på skulen. Det var ikkje det. Då ho laga til ranselen den måndagen i slutten av august då skulen byrja, kjente ho korleis alt som skulle oppi liksom lukta tavle, krit og klasserom.
Noko som gjorde henne redd.

Tegningene understreker det som står i teksten på en billedlig, flott måte, og teksten ville være fattigere uten. Når Tyra sitter i klasserommet er det fullt av store øyne som ser på henne, når hun lurer på hva som er galt med henne får en se ei jente med to hoder, med lang nese og så videre. Sånn føles det for henne!
Heldigvis legges det opp til går det bra med Tyra til slutt.


Skald, 2011


3. Trøysteboka er Oppfølgeren til Eventyrboka og Godnattboka, med nynorske, nyskrevne fortellinger av ulike forfattere. Her trenger barn - og voksne - trøst når katten er borte, når pappa og mamma krangler, når andre mobber eller livet har gått for raskt forbi. Fortellingene varierer veldig i tematikk, språk og tone; jeg faller for noen og rynker på nesen av andre. Jevnt over vil jeg si at målgruppa er yngre enn i de to første samlebøkene, Trøysteboka passer best for førskole og småskoletrinn (Arnt Birkedals fortelling er mer krevende og har nok referanser til ungdomsbøker han har skrevet). Selv om temaet er trøst når noe er trist fins det også litt å le av: Tor Arve Røsslands fortelling om Løvetann Stilk (den ultimate sunne ungen) og Birger Bolle (den tilsvarende usunne gutten) er herlig!