Romaner som får sagt mye på få sider

Gursli Berg forlag, 2019

Titlene i dette innlegget fant jeg da jeg lette etter tips til gode, korte bøker for elever på videregående skole.
Bøkene har også det til felles at de handler om personer i spesielt pressede situasjoner.

Ti minutters stillhet av Claudio Fava er en nøkternt fortalt, men intens fortelling. En (iallfall jeg) blir sint av å lese den. Romanen bygger på en ekte historie om et argentinsk rugbylag som sakte, men sikkert ble renset ut av militærjuntaen på 70-tallet - bare fordi de brukte ti minutter i stedet for det vanlige ene minuttet på å minnes sin drepte lagkamerat under en kamp. Den drepte var politisk aktiv i feil parti. De gjenlevende blir sett på som potensielle uromomenter. Bare én fra laget overlever.
Synsvinkelen ligger hos flere; vi møter faktisk også kommandanten som bestiller kidnappinger, tortur og likvideringer, ser inn i hans tanker. Men på side 108: treneren på laget.

Han slapp gutten, reiste seg. Øyeblikket etter var han i gang med å pakke kofferten igjen, som om ingenting skulle ha skjedd. 
Raul satte seg opp på sengen, masserte brystkassen. "Du er en feiging," sa han mellom hostekulene.
"Jeg er en som vil leve."
"Også Mono ville leve."
"Javier Moretti var en guttunge, som ville leke revolusjon. De folkene liker ikke å leke." 

Svart belte av Marianne Clementine Håheim.

Eg nektar å le, ete is, be om hjelp, hyle. Nektar å ønske kroppen friskare og sterkare, drikke glaset tomt med sugerør (...) dei græt frdi dei trur eg skal døy, men det er ikkje poenget. Eg skal grave fram ein essens, leve berre i det siste som er att. Mest mogeleg hovud, minst mogeleg kropp, lett som eit innpust. Det er så vanskeleg å forstå kven eg er med alle kiloa. 

Dette forteller eg-personen på side 34. Her har vi en enda kortere bok, veldig luftige sider, men et tungt tema (spiseforstyrrelser) og full av språklige bilder, likevel fint tilgjengelig, følelsessterk. Oppdeling i korte, unummererte kapitler, i prosa, men på grensen til dikt av og til: også kalt kortprosa. Fortelleren setter alt inn på å ødelegge seg selv for å finne seg selv - merkelig, vanskelig å skjønne intellektuelt, men skildret slik at en på en måte forstår det likevel.
Et tips: handlingen foregår på 90-tallet, og noen elementer som telefonbokser kan være fremmede for dagens tenåringer. Følelsene vil nok flere kjenne seg igjen i.

Oktober, 2015

Oktober, 2018

Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger.

Her skildres etterdønningene og oppryddingen etter et selvmord. Den som forteller, er lillesøsteren til han som tok livet av seg. Hun skildrer familien sin, reaksjonene, tankene, følelsene. Vi får også tilbakeblikk til oppveksten.

Her skildres moren i tiden etter selvmordet, som hun selv var vitne til (s. 23-24):

29. Mamma hadde på seg ulljakke og blå jeans, en svart genser under jakka. Hun stirra bare ut i lufta, satt i sofaen i sin egen leilighet og bare stirra. Jeg vet ikke hvor lang tid det var gått, det vet jeg fremdeles ikke, hvilket klokkeslett han døde, hvor lang tid det gikk fra han falt til hun kunne ta opp en telefon og si ifra selv, ringe rundt. Ble hun henta av politiet? Tok politiet henne med hjem? Det hang klær på stativet i dusjen, en T-skjorte, en jakke, en bukse, truse og bh og sokker. Noen hadde vaska dem, jeg vet ikke hvem, om hun gjorde det selv eller om Mik gjorde det, men klærne var sikkert fulle av blod, for hun må ha klemt han og snakka til han da han lå på bakken, hvorfor skulle ellers et helt antrekk henge på stativet. Noen må kanskje ha vaska henne og kledd av henne og putta henne i dusjen. 

Flamme, 2016

Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre starter med et mysterium. Det har skjedd noe som hovedpersonen, en ung mann, ikke klarer å slutte å tenke på. En ulykke. Noen døde? Noen Sjur var glad i? Han forteller historien sin på en muntlig måte, en blir sugd inn i fortellingen. "Fjällräven gul" er som mange vet, en ryggsekk, og ryggsekken det er snakk om symboliserer en gjeld Sjur må gjøre opp.

Hvis alle bare kunne glemme meg. Glemme alt de tror de veit, alt de husker, glemme at jeg sang så mye da jeg var liten, glemme at jeg var god i hoderegning, glemme at jeg hadde lyst hår og krøller, og hvor rart det var, sida håret mitt nå er glatt og nesten svart. Glemme Sjur Tangen, sånn at ingen kan si navnet mitt noen steder, ingen skal si Sjur Tangen ved middagsbordet, ingen skal fortelle hva som skjedde med det navnet, med ham, hvis jeg hører navnet mitt bli ropt opp en gang til av en eller annen velvillig, hyggelig vikar, så er det like før jeg reiser meg og slenger pulten etter ham. 
(s. 56-57)

Brevvenner

Aschehoug, 2018

Like etter nyttår lånte jeg med meg hjem ei bok som ga meg piffen jeg trengte til å rydde litt hjemme. I De beste tingene i livet er ikke ting forteller Liv Loftesnes og mannen Yngvar Andersen om hvordan de kom fram til at de var nødt til å gjennomføre en gedigen opprydding. I boka kommer de med konkrete tips til andre som trenger det. Regelen deres er:

Ting skal være til nytte eller glede. Hvis ikke er det på tide å ta farvel. 

Mitt problem er ikke at tingene mine vokser meg ut av huset (som hos Liv og Yngvar), men at jeg er en nostalgisk og litt snill "arkivar" som gjerne tar vare på ting fordi de dokumenterer deler av livet mitt. Kanskje jeg ikke trenger å spare på absolutt alt likevel?

Bokhyller ble ryddet i og bøker fjernet (stort sett gitt bort). Pynteting og særlig ubrukt julepynt var det på tide å gi et nytt liv hos andre.

Men så har du det mer personlige: kort og brev. Det er prosjektet for tiden. Her har jeg veldig samvittighetsfullt samlet på alt (så å si) jeg har fått helt fra barneårene, både fra familie og venner. Jeg har visst kastet brev fra en dansk utvekslingselev fordi vi var så ekstremt forskjellige, og det har jeg angret på som voksen. Men ellers er bunkene bevart; de eldste er tatt med fra jenterommet i Lyngdal. 
I dag har jeg lest gjennom brevene fra to finske brevvenninner som jeg hadde på ungdomsskolen og på videregående.

De er så forskjellige.

Den ene (jeg kaller henne "U") skriver sirlig, vakkert, jevnt med linjal under, og i korte setninger i et litt barnlig språk. (Omtrent det samme språket jeg selv sannsynligvis brukte i svarbrevene, for jeg har alltid likt å skrive kortfattet og hadde et lite utviklet ordforråd trass i språkinteressen.) Temaene er stort sett ganske uskyldige og typiske for tenåringsjenter. Brevarkene, ofte små og typiske brevpapir, er pyntet med klistremerker og vakre bilder. Sjeldent mer enn ett ark om gangen.

Den andre, "T", er forsåvidt tre år eldre enn "U" når korrespondansen vår begynner, men likevel vil jeg tro at forskjellen ville vært tydelig også tidligere. Denne jenta skriver på helt blanke, linjerte A4-ark, og hun skriver både tett og mye, to fulle ark. Helt ut mot margen i liten skrift; det er tydelig at hun har mye på hjertet og god trening i brevskriving. Faktisk har hun 25 brevvenner fra hele verden! Så jeg er en av mange.
Og det er tydelig at "T" har mange tanker om det meste: idrett, språk, musikk, film, politikk, religion, samfunnsutvikling. Hun reiser på sommerskole til Italia. Hun skriver dikt og fortellinger som hun sender til blader. Hun er rett og slett dypt seriøs i alt hun gjør. Når jeg leser det, tenker jeg at jeg kunne likt å bli kjent med henne i dag.

Etter hvert kretser også "T"s brev mer rundt jordnære ting: skole, framtidsplaner, vennskap, forelskelse. Jeg sitter og lurer på om det er en reell omsnuingsprosess inni brevvenninna mi eller en tilpasning til brevene jeg selv sendte. Jeg var nok ikke klar for å skrive så omfattende om så mange ulike og dels voksne tema. Eller nedvurderer jeg min egen tenåring?

Uansett, med "T"s bunke i fanget fikk jeg følelsen av å sitte med en liten bok, en blanding av en brevroman og en essaysamling. Jeg får så lyst til å vite hvordan det gikk.

"T"s brev havner helt klart i spare på-permen.

Har du hatt brevvenner, og har du i så fall spart på brevene?

Om han som dro ut

Aschehoug, 2017

Jeg jobber som barnebibliotekar på et folkebibliotek. Før påske hadde jeg bokprat for en niendeklasse.

Jeg-fortellinger er blitt den nye standarden i bøker ungdommer liker. Noen blir forvirret når de får noe annet.
Men også: fortellinger fra virkeligheten slår an.
Det å ha ei bok i fanget og vite at det som står her har skjedd, det er den som opplevde det som forteller det til meg - det er noe helt spesielt.
Det kan være en roman hvor virkeligheten er sett i et eget lys eller til og med fikset litt på. Men likevel. Det er "ordentlig".

Først etter bokpraten ble jeg ferdig ei bok som jeg gjerne skulle presentert for disse niendeklassingene. Til alt overmål handler den om de store spørsmålene, som en del ungdommer gjerne leser om. Dette livet eller det neste av Demian Vitanza er altså et kinder-egg av en roman. Boka vant, ikke overraskende, Ungdommens kritikerpris 2018.

Boka bygger på samtaler mellom forfatteren Vitanza og en tidligere syriafarer oppvokst i Norge ( anonymisert som "Tariq") - som nå sitter fengslet i Norge. Det vil si, vi får bare den ene delen av samtalen: Tariqs fortelling og til dels svarene på spørsmålene Vitanza stiller. Fortellerstilen er ganske muntlig. Forfatteren tar med Tariqs betraktninger rundt selve skriveprosessen.

I begynnelsen hang jeg mest med han iraneren. Jeg burde vel egentlig ikke si navnet hans, du kan kanskje finne på et? 
Egentlig, når jeg tenker over det, burde ingen ha ekte navn. 

Tariq forteller om oppveksten sin i Halden som tredjegenerasjons norskpakistaner. Far er yndlingsforelderen, men sitter mye i fengsel, og moren sender tolvåringen til en knallhard internatleir i Pakistan for at han skal få inn pakistansk kultur. Etterpå blir den norske ungdomsskolen kjedelig, og gutten faller ut, blir gradvis med i en gjeng som prøver ut dop og annen kriminalitet; han blir selv en ung gangster. Han og de andre "utlendingene" møter hat fra lokale, norske ungdomsgjenger og enkelte voksne. En onkel vil få ham inn på den rette sti og tar ham med seg til en moské i Oslo. Og nettopp disse to tingene - fremmedgjøring fra den norske kulturen og en sterk islamsk fellesfølelse - er en oppskrift på å lage en radikalisert muslim.  

Fortellerteknisk er det én side av historien vi får. Og vi får til og med vite - av "Tariq" selv - at del to i boken ikke nødvendigvis inneholder sannheten. Han må nok pynte på alt som skjer etter at han og kameraten kom over grensen til Syria. Han som var en gangster i Norge, blir en redd og usikker, fredselskende ung mann i det krigsherjede landet. Er det realistisk?
Jeg kommer til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad, som inneholder historier som ligner og dels krysser Tariqs. Chileneren som Tariq kaller Carlos er for eksempel gjenkjennelig.
Erika Fatland har satt seg mer inn i saken og har skrevet i Aftenposten at det er vanskelig å tro på dette forsvarsskriftet. (Jeg ble nok litt skuffet da jeg leste dette, trass i at jeg var forberedt på noe diktning.)

Kan vi si at Tariqs historie fra Syria er en historie om en syriafarer jeg håper fins? En som ikke blir aktivt med i kamphandlinger og sabotasjer, som holder seg i andrelinjen og ikke er av de mest brutale. Som gjør seg refleksjoner om ulike grupperinger, fiendskap mellom dem og hvordan det er vanskelig å finne et felles mål.
Jeg håper også at "Tariq" som sitter i fengsel har dette som sitt ideal. 

Bokbloggeren Artemisias verden skriver mer om boka og om diskusjonene rundt den.

Fortellinger mange vil ha

Ja ha? (gutter og jenter)

Cappelen Damm, 2017

Da jeg først hørte om bøkene Å være gutt og Å være jente, som Cappelen Damm ga ut i fjor, tenkte jeg at dette bokparet var en del av den typiske og uheldige trenden markedskreftene har med å dele alt inn i "for jenter" og "for gutter".

Men så fikk jeg lyst til å gi dem en sjanse. Jeg leste "gutteboka" først, og vet ikke om dette farget opplevelsen min av den andre boka - uansett fikk jeg helt ulike inntrykk av de to og ble positivt overrasket over den første. Skjevheten har først og fremst med framstillinga av kropp og sex å gjøre. Kjønnsskillene blir der veldig tydelige.

Først vil jeg likevel nevne en artig og fin vri de to bøkene har til felles (jeg mistenker redaksjonelt samarbeid): bildet på hvordan henholdsvis gutteverdenen og jenteverdenen kan ligne på dyrenes kamper og statusforhold - med ulike typer ledere, smiskere og de "under" eller utenfor - som kan være personer med genuin selvtillit. Forfatterne understreker at det er viktig å være real og behandle andre bra.
---

Å være gutt er en tekstrik bok, gjennomillustrert men med ganske mange ord på enkelte sider. Med det i mente er det litt usikkert om de mest lesesvake guttene vil ta tak i den. MEN interesse for temaet trumfer gjerne lesevegring, og Dawson er både humoristisk og direkte - og relevant, etter mine (kvinnelige) vurderinger.

Morsomt om kroppslukt. Å være gutt, fra side 57

Forfatteren har, som han skriver i forordet, vært lærer og blant annet undervist "masse om sex"; etter hans egne ord eier han ikke skam. Det betyr ikke at han er grenseløs i rådene sine, men at han kan snakke om alt som gutter måtte lure på, helt ned til det pinligste og mest intime, på en helt grei og åpen måte. Det er kjempeviktig!

James framstår som en storebror eller eldre kompis når han skriver om temaer som kjønnsroller, hva det er å være en bra mann i en tøff skolehverdag, selvtillit og gruppepress - og kroppen i puberteten, hygiene, klesstil, sex og forhold.
Sex-delen går fra kjønnsorganets utseende og funksjoner, via masturbering, tips om porno og virkelighet, sexting - og så til en enkel forklaring av vanlige seksuelle aktiviteter og tips i den forbindelse. Åpent, rettfram, med respekt for leseren og forventninger om at leseren også må respektere sin(e) partner(e).
Dawson har også en bakgrunn som gjør ham perfekt til å fronte mangfoldet i kjønnsroller og seksuell orientering. Jeg skrev litt om det i omtalen av boka Denne boka er homo.

---

Cappelen Damm, 2017

Jenteboka til Hayley Long var derimot en skuffelse. Hun er også lærer, men jeg tipper at hun har undervist i andre tema enn Dawson. Hun har skrevet flere morsomme ungdomsromaner om flaue situasjoner ei tenåringsjente kan oppleve, men Å være jente klarer ikke helt å bake humoren og de pinlige øyeblikkene inn i ei bok som skal være ei informativ fakta-fremstilling.
Spesifikke kapitler for jentene er "kvinnehistorie" og "mensen", ellers dekker boka mye av de samme temaene som gutteboka. Ikke porno (kommentert lenger ned).

Jenteboka har kortere tekster og flere illustrasjoner. Dette trenger ikke være en ulempe hvis en får sagt mye med få ord. Boka er morsom! Men enkelte temaer blir behandlet for lettvint.

Først og fremst: Long framstår som ei flau tante når hun skal snakke om kroppen og om sex. Hun forbereder leseren på at nå kommer det noe flaut, kaster så ut et "tabuord" med en minimal forklaring og skynder seg videre til et mindre intimt tema. 

Dette er ikke morsomt. Jenter trenger å bli mindre flaue, å få høre at spørsmålene de har er helt normale, at de intime kroppsdelene burde være like greie å snakke om som resten av kroppen.

Veldig flaut. Å være jente, side 52

Generell kroppsflauhet finner jeg også i boka. Hvorfor er forfatteren så udelt positiv til båser i offentlige garderober? Det eneste jeg kan komme på er at det minsker faren for sexbilder. Ellers blir vi bare eksponert for masse naturlige kroppsfasonger som vi sjeldent kan speile oss mot ellers.

Det at forfatteren underbygger sjenanse er ikke det verste; når hun skynder seg videre i teksten er det visse ting som ikke blir sagt. Jentene får et lite avsnitt om forandringene i kjønnsorganet (konkret: utflod), og bittelitt om masturbering (her: å ta på klitoris). Guttene får mye mer i sin bok. De får vite at peniser fins i ulike størrelser, lengder, pekeretninger, og at størrelsen betyr mindre for jentene enn pornoen vil ha det til.

Jentene får ikke vite at de indre kjønnsleppene vokser i puberteten og gjerne blir hengende utenfor de ytre - og ikke nødvendigvis symmetrisk. Når en vet at småjentetissen er modellen mange idealiserer (pornoestetikk) og at mange frykter at kjønnsorganet deres er "unormalt" (det gjør det dessverre i en del jevnaldrendes øyne), MÅ en rett og slett snakke om dette. Skrive om det i ei bok for tenåringsjenter. (Ja, og temaet kirurgisk behandling - som altfor mange damer velger nettopp i intimområdet av estetiske årsaker - er forbeholdt gutteboka.)
Jentene får heller ikke noen oppfordring om å bli kjent med egen kropp generelt, og med puppene spesielt (brystkreft) - slik som guttene får tips om å passe på pungen (testikkelkreft).

Kapittelet om sex åpner med at forfatteren skriver at hun ikke vil fortelle hvordan en "gjør det". Javel, tenker jeg, og lurer på om leseren egentlig vil få vite noe i dette kapittelet.
Det jentene først og fremst får vite er at:

• den seksuelle lavalderen er 16 (også poengtert i "gutteboka"), og dette er for å beskytte deg - at du med loven i hånd kan vente med sex
• du må være 100% klar for det og ha bare positive følelser rundt det som skal skje. Ingen usikkerhet overhodet. 
• ingen skal få gjøre noe med deg som du ikke vil, eller forvente at du skal "gjøre noe" selv om du er kjæreste med dem
• det er veldig lett å bli gravid, så hvis du likevel har sex, husk kondom! (Og hvis gutten nekter eller prøver å dra seg unna, dropp ham.)

Og det at forfatteren i det store og det hele
1) fokuserer på forbeholdene og
2) ikke er mer konkret
gjør at leseren ikke får andre råd enn det klassisk seksualundervisning har gitt gjennom mange år. De bygger også opp under et klassisk "jomfruelig" kvinnesyn. (Riktignok understreker Long også at partneren din må være klar for det som skjer. Bra!)
En forsikring om at sex kan være fantastisk blir litt borte mellom alle "men"-ene. 

Jeg tipper at Hayley Long går ut fra at leserne hennes er heteroseksuelle trettenåringer med en romantisk og uskyldig tankegang som står i fare for å havne i et forhold med en eldre og mer erfaren - og mer sexinteressert - gutt/mann. Og de fins jo. De kan ha nytte av flere av tipsene.

Men det fins også mange jenter som har lyst på sex for sin egen del og har et reelt infobehov. Som vil utforske ting, men ikke vet helt hvordan og hva en da må tenke på og gjøre. (Og ikke minst: hva som er "normalt".) Det blir for lettvint at forfatteren da henviser til internett (hvor den vanligste "seksualundervisningen" - porno - også fins). Long forteller at "det" er en intim og personlig opplevelse som naturen vil at du skal finne ut av selv, og når det skjer vil du vite hva du skal gjøre. Hm, kanskje. Men kanskje ikke?

Ja, hva med porno? Jenter ser visst ikke på porno. Eller har guttevenner og kjærester som ser på porno. (Hvis de har det, får vi håpe at disse guttene har lest Å være gutt. Jenter har visstnok lettere for å gjennomskue porno som skuespill.)

---

Anbefaler jeg å ikke lese Å være jente? Jeg er usikker. Deler av boka er informative og fine. Men når jenta lurer på ting om kropp og seksualitet fins det bedre bøker på norsk, som en iallfall kan supplere med.
For eksempel Det du lurer på av Line B. Leren, som også kom ut i fjor. Med reelle spørsmål fra norske ungdommer, og gode svar.

Fra New York via Skogli til The Dreaming. Jule- og nyttårslesing

Nå er altså juleferien over. Og jeg har som vanlig brukt noe av denne med ei bok i hånda. Et par bøker ble lest på toget hjem, og i romjula stakk jeg innom det lokale folkebiblioteket og fant meg nytt lesestoff. For å unngå for mye bagasje leverte jeg "togbøkene" inn der så de kunne sende dem tilbake til Ål. Slikt kan en gjøre!

Holden. Tegnet av raffysparrow, Deviantart

Jeg leste endelig The Catcher in the Rye (på norsk: Redderen i rugen) av J. D. Salinger. Valgt fordi den var liten og nett og dermed perfekt til veska, men også fordi den er en amerikansk klassiker og det kjennes fint å kjenne til den.

Det er inni hovedpersonen Holden Cauldfield det meste skjer. Han forteller historien sin til en tenkt leser. Han forteller den fra en psykiatrisk institusjon, og hvorfor det?

Det er litt uklart når nedgangen begynner og om det ligger spesifikke hendelser bak, men Holden utvikler depresjon og etter hvert angst. Han fikser ikke skolen, verken undervisning eller medelever. Han er intelligent nok, men mangler motivasjon, og nå har han blitt utvist fra enda en privatskole. Han velger å dra fra skolen før juleferien. Han vil bare finne på ett eller annet før det er på tide å møte opp hjemme.

I New York legger han seg inn på et lugubert hotell, får der besøk av en prostituert som han bare vil snakke med, oppsøker tidligere venner og en kjæreste, og driver rundt i gatene. Det er tydelig at han føler seg ensom og urolig, men at det ikke hjelper å være sammen med andre - helt til han drar hjem en tur og snakker med lillesøsteren sin. Hun støtter ham hundre prosent, og når andre syns han er mislykket ser hun opp til ham.
Her er det mye sterke følelser, og fortelleren har meninger om mangt og mange - kommunisert gjennom et ungdommelig slang der alt blir overdrevet og det er mye gjentakelser. "It's killing me" er en vanlig frase.

Jeg likte boka, særlig passasjene der fortellerens overlegne ytre slår sprekker. The Catcher in the Rye hadde mindre ytre handling enn jeg forventet, og en moderne norsk ungdomsbokleser som meg stusser litt over hvorfor Salingers bok har vært og fremdeles så kontroversiell i USA. Språket betyr nok en del, men også den antiautoritære holdningen og pessimismen til hovedpersonen - som gjorde sitt til at boka ble et symbol for tenåringsopprør i Statene.

Gyldendal, 2009

Alt det som lå meg på hjertet av Levi Henriksen ble novellesamlinga jeg tok med meg på toget tilbake til Ål. Alle novellene har handling fra den fiktive bygda Skogli i Kongsvinger (hvor oldemor forresten kom fra!), og smått og stort skjer rundt julaften. En møter ulike hovedpersoner som til dels er omtalte bipersoner i andres historier.

En fortvilet prest vurderer å hoppe utfor en bro, men får se seg selv på en ny måte. En mann kidnapper sin egen datter og feirer jul med henne i ei hytte i skogen. En rumensk prostituert på flukt fra halliken sin havner hos en grisebonde. En tidligere skihopper gjør seg klar til sitt siste hopp. En radiovert gleder seg til å overraske kona med tidenes bryllupsgave (og får verdens verste overraskelse i trynet). En bassist blir nisse for sønnen til en one night-stand. En storebror velger en drastisk utvei på familiens problem.

Disse menneskene har lite å tape og gjør dermed ganske spesielle ting. Men kanskje det er slik livet skal være, at en tar sats og våger alt? Tør å gå ut i snøen?

Nobody's creepy from the inside, Hazel. Some of them are sad, and some of them hurt, and some of them think they're the only real thing in the whole world. But they're not creepy.

                                 Neil Gaimans The Wake (The Sandman, 10)

Coveret til første bok, Vertigo 1991
Neil Gaiman/ Dave McKean.

Så leste jeg endelig kult-tegneserien The Sandman av Neil Gaiman. Jeg prøvde å begynne for en stund siden, men ble skremt av grøsser- og splatterelementene i den første samleboka, Preludes and Nocturnes. Heldigvis kom jeg meg gjennom den denne gangen og ble fanget i de tegnede fortellingene om Dream og de evige søsknene hans, som i Gaimans mytologi påvirker vår verden på ulike måter. I går leste jeg tiende og siste album.

Jeg kan nå si at grøsset og blodet først og fremst opptrer i de første bøkene. Det er også i starten klassiske superhelter og -skurker (som jeg ikke kjenner) dukker opp og får meg til å føle litt forvirring. Mot slutten tar fantasien, filosofien og fortellergleden over, det meste skjer i virkeligheter som ikke ligner vår, og jeg har lest nok til å kjenne at dette er "min" verden med personer jeg har blitt ganske glad i.
Og sørger over. Jeg skal ikke røpe mer. 

De siste to bøkene i serien ble med på toget, og jeg hadde faktisk en sidekamerat som lyste opp da han fikk se coveret. Han hadde bøkene selv, og kanskje det var på tide å lese dem på nytt?

Vil du vite mer om serien, kan du for eksempel besøke denne Sandman-fansiden med nyttig informasjon. Det var blant annet der jeg fant sitatet over. (Siden er gammel, så ta lenkene med en klype sand.) Mer oppdatert er Sandman Wiki.

Den norske bokbloggeren Astrid Terese har vært fan av The Sandman lenge og skriver om serien her. 

Ung TV

Ett av de første innleggene mine på denne bokbloggen handlet om en film jeg hadde sett. Siden har overvekten av blogginnhold handlet om tekstlig litteratur. Det er på tide med et "visuelt" innlegg igjen!

TV-høsten er i gang, og jeg gleder meg til nye sesonger av to dramaserier jeg fulgte før sommeren. Jeg vet at jeg ikke er i hovedmålgruppa, men det er veldig interessant å få et innblikk i hvordan endel norske barn og unge kan ha det i dag. Muligens vil noe være typisk for storbyen (her Oslo), men med alt som skjer på nett sprer vaner og det som er populært seg fort.

Den første serien er selvfølgelig Skam, serien som mange andre voksne ser - også i Danmark. Den nye sesongen, etter to sesonger med hver sin VG1-jente (Eva og Noora), handler om en gutt fra samme kullet, Isak. I en trailer som ble sluppet før sommeren hintet serien om at hovedtemaet skulle være homofil. I omtalen av den første episoden ser det ut til at bruk av narkotika (hipt blant ungdommer på vestkanten) blir et viktig element.

NRK. Noe plager Isak.

Mine tanker etter de første klippene (NB, spoilere):
Først ser vi klippet fra festen, der Isak røyker narkotika sammen med kameratene sine, kliner med ei jente som vil ha "noe som virker" (ecstasy?) - og han gjemmer dop i Evas leilighet når politiet kommer. Masse dramatikk. Det er lett å se at det er noe som plager Isak (bortsett fra politiet), men enda ikke klart i hvilken grad.
Vi får også vite at Isak har flyttet inn der Nora bodde, og han har altså fått en homofil hybelkamerat (Eskild, som går på universitetet). Morgenen etter festen får Isak ei melding fra moren med et bibelvers (er mora "bibeltro" kristen? Kan skape en ekstra spenning mellom dem hvis han faktisk er homofil.)
I og med at hovedpersonen er gutt, tipper jeg at det kan skje ganske tøffe ting i Skam etter hvert. Hva må Isak gjøre for å vite at han er maskulin nok og ingen "homo"? 

Den andre serien er Jenter (NRK Super). Helt klart en mer tydelig barne- og ungdomsserie med jenter på grunnskolen i hovedrollene. Serien har gått i flere år, og et par av jentene fra de første sesongene har blitt storesøstrene til jentene i de nye. En ser hvordan ungene blir ungdommer og hvordan livene og det de møter av utfordringer (og gleder) utvikler seg. Vennskap og kjæresteforhold er et tema som i Skam, men også mobbing utenfor og på nettet, skilsmisse og forholdet til søsken.

Høstens sesong dekker starten på ungdomsskolen og skal ha Ingrid som hovedperson. Det er jeg ekstra spent på, siden Ingrid er jenta som er flink på skolen og har en sterk sans for folkeskikk og rettferdighet, men ikke er den som er mest åpen og fri i sosiale settinger. Jeg kjenner meg igjen i den jeg var på den tida og lurer på hvordan dette vil barke i vei for Ingrid.

NRK Super. Klara, Veronica, Ingrid og Ylva.

Mine tanker etter første episode:
Litt skummelt å se hvordan Ingrid med sine prinsipper skaffer seg uvenner så fort. Sier ifra når noen oppfører seg dårlig mot andre. Overser det som er vanlig eller kult å gjøre. Jeg heier på henne, likevel regner jeg med at hun også vil forandre seg i løpet av sesongen - forhåpentligvis uten å miste for mye av seg selv. Ingrid er enda tøffere enn jeg var; mulig at fallet vil bli desto større.

Akkurat som Skam har Jenter også en side eller logg på nett som blir oppdatert i "sanntid" med meldinger og små videoer mellom selve episodene. Det er ganske interessant. Foreløpig har jeg ikke blitt bitt av sjekke logg-basillen.

Hunger Games (Dødslekene)

Entertainment Weekly

Nå har jeg sett Dødslekene av Suzanne Collins på film! Jeg skriver det sånn, selv om jeg vet at bok og film er to forskjellige medier og at filmskaperne må ha en viss frihet.

Bøkene har jeg nevnt mange ganger på bloggen - en av de beste seriene jeg har lest - så det er en viss fallhøyde filmskaperne har her.

Men: jeg var alt i alt overraskende fornøyd! Og her kommer det SPOILERE, så vær forsiktig hvis du har planer om å se filmen og vil ha blanke ark. (Har du ikke lest bøkene, vil du sannsynligvis sitte som et spørsmålstegn etter stikkordene mine. Moralen er: les!)

BRA:

• skuespillerne. Jeg var ganske skeptisk da jeg i sin tid fikk se castingen (spesielt Gale/Storm og Peeta), men denne skepsisen var fort glemt da filmen begynte. Utseendemessig er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med Liam Hemsworth som Gale, jeg kunne tenkt meg en mer gutteaktig type som Drew Roy, men jeg har aldri sett Roy spille, så jeg lar det ligge!  En kan merke den gode kjemien mellom Katniss og Peeta, og det er nok det viktigste. Haymitch er ellers min favoritt.
• scenene fra Distrikt 12. De får virkelig fram hvor fattige folk er, hva de strever med, men at de er virkelige personer. Legg merke til den gamle dama som gir Katniss Mockingjay-nålen i starten av filmen (erstatning for Madge i boka), hun er nydelig og samtidig som en av oss!
  Som en kontrast briljerer de rike og oversminka folkene i Capitol.
• enkelte scener jeg husker godt, spesielt scenen når Katniss prøver den virtuelle veggen på hotellrommet sitt og får fram en skog. Hun kunne latt bildet være der som en trøst, men husker at det bare er juks og fjerner det.
• et godt overblikk over Dødslekene. I boka ser vi bare det Katniss forteller, i filmen får vi se overvåkningen av lekene, hvordan utfordringene lages og samtaler mellom President Snow og spillederen Seneca Crane. Det gir et fint innblikk i hvordan ting fungerer og hvor fullstendig deltakerne er i Capitols vold.
• filminga og musikken, ja, egentlig hele den filmtekniske framstillinga av det som skjer på arenaen. Raske bilder i dramatiske scener (gir mindre dveling ved det blodige). Dvelende bilder i de følelsestunge scenene med Katniss og Peeta og Katniss og Rue.  

MINDRE BRA:

• vi får bare et hint om Katniss' strategiske forelskelsesspill som en kontrast til Peetas ekte, sterke følelser. Dette er etter min mening sentralt i boka, spesielt på slutten der Peeta skjønner at Katniss har holdt ham for narr og vender seg fra henne. Denne scenen er ikke med i filmen. En får et inntrykk av at de to er på lag hele veien. Forholdet mister dybde. - Den febrilske og livsviktige flørtinga Katniss skal komme med i det siste intervjuet tror jeg ikke på i filmen. (Har det kanskje også noe med aldersgrensa på filmen å gjøre?)
• scenen fra fortida med det brente brødet er helt annerledes enn i boka. Her kunne de sminket Katniss tynnere og gjort henne mer desperat, og hvorfor kaster Peeta brødet i bakken (så han ber henne om unnskyldning senere)?  A propos sminke: det er tydelig helt fra starten at Katniss har sminke på, og hun ser frisk og fin ut. Dette var vel ikke dagligdags i Distrikt 12. Burde hatt en større overgang til Cinnas "styling" av Katniss.
• scenen med luftputefartøyet (takk, Elin) i starten (med Katniss og Gale) er helt uten sammenheng. Det er nesten sånn at jeg venter en slettet scene om avoxene på dvd-en når den kommer.
• tabbe: når Rue og morderen hennes dør kommer det ikke noe kanonskudd. Jeg venta forgjeves! Det kunne også gitt en fin effekt.
• jeg hadde store forventninger til - og grudde meg til - ulvemutantene ved Overflødighetshornet. Disse skulle springe på to bein, være menneskelignende og ha trekk (DNA) fra tributtene. Følelsesmessig terror for både Katniss og Peeta. En forferdelig tanke som gjorde meg nesten søvnløs etter lesinga og minnet meg på hvor ekstreme lekene var (i tillegg til selve volden). Men disse ble gjort til upersonlige, tigerliknende dyr i filmen. Jeg gispet sammen med resten av salen da de tok opp jakten på heltene, men de var ikke mutanter. Jamfør det med avoxene - de mest ubehagelige eksperimentene til Capitol er ikke med.  

Konklusjon:

• filmen mangler visse elementer fra boka som kunne gitt handlinga mer indre spenning og dybde. Kan ha med tilpassing til mindreårige seere å gjøre. 
• alt i alt hadde jeg en god følelse da filmen var ferdig og tenkte at jeg hadde sett en mektig film.

Maris anmeldelse (Flukten fra virkeligheten)
Elins anmeldelse (litt mer forbehold)  (Av en annen verden)
Tonårsbokens anmeldelse (svensk)