Voksenbøker i februar (og hva skjer i mars?)

Smeltebilde fra siste februardag.

Måneden februar i korte trekk:

• Ommøblering i stua. Merkelig hvor mye det å bare flytte salongen hjelper på humøret! Det betyr ikke at vedovnen er satt i drift enda, men i det minste har jeg fått et litt større golv til hjemmetrening og smuling.
  
• Februar er måneden for både Valentinsdag og morsdag, og en enslig og barnefri/ barnløs lesehest "flyktet" i år til nytt miljø i Veggli, Rollag kommune. Fin kjøretur nedover Numedal, og ei natt på vertshus, gjorde underverker. OG jeg fikk lest en av romanene nevnt nedenfor.
  
• Jeg hadde flere fine IRL-prater med både store og små. Det er en egen sjarm ved det. 
• Dette var også Grand Prix-måneden! Heiet ikke først og fremst på TIX, men håper på at han kan nå inn til også europeerne i mai.
  
• Jeg ble oppslukt av en ny TV-serie, sørkoreanske It's OK To Not Be OK (Netflix). Kan ikke huske før at jeg har sett en serie om en barnebokforfatter! En forfatter som har skjønt at eventyrene har en mørk bunn. Og det er faktisk lagd ekte bildebøker til serien; disse er animert i ulike kapitler og gir en helt spesiell kreativ dybde til det hele. Sleng på fine og morsomme karakterer, litt grøssete stemning, fokus på mental helse og litt trøblete romantikk, og jeg er solgt. 

Lest, men ikke omtalt i februar

I alt leste jeg 18 bøker i årets andre måned. Både fakta og skjønnlitteratur for store og små, illustrerte og tekstbaserte bøker. 

Jeg prøvde meg også på et par bøker som ikke virket for meg; klassikerne Til fyret av Virginia Woolf og The Turn of the Screw av Henry James, som jeg prøvde å høre på lydbok. Fortelleren til James er altfor sentimental og pratsom til at jeg klarte å gjennomføre! Og med Woolf ble det rett og slett for mye indre liv og forvirrende tankesprang (og skiftende følelser). Selv om boka er tynn, klarte jeg rett og slett ikke å lese mer enn en tredjedel inn i boka. Sånt kan jo være interessant å ta til etterretning! 

I dette innlegget forteller jeg om de såkalte voksenbøkene. 

Sånn ganske realistisk

Kagge, 2021

Mageboka: sju steg mot å like kroppen din av Hilde Østby var mer tilgjengelig enn Woolf. Østby skriver likevel fra et ståsted jeg ikke kjenner meg helt igjen i, og det kan jeg virkelig være glad for.
Forfatteren har helt fra hun var tenåring prøvd å holde inn magen sin; denne kroppsdelen har blitt et symbol på kroppshat og dårlig selvfølelse for henne. Men hvorfor det? spør hun seg. Når det er så naturlig at magen forandrer seg, at den tar plass, hvorfor forakte den?
Østby skriver blant annet om den indre kritikeren som vokser fram i oss alle, men som får ulik makt. Hvordan vi er programmert til å bli redde for å skille oss ut. Og hvilke ytre mekanismer i samfunnet som skaper fokus på et "ideelt" utseende, særlig for kvinner. Og hvordan kan den enkelte av oss fri oss fra det? 

Som forfatteren skriver mot slutten: dette er ei magebok som endte med å handle om depresjon, angst og surdeigsbrød - og om bading, kosing og dansing.
 

Etter at Niels C. Geelmuyden skrev boka Sannheten på bordet i 2014, har han nå fulgt opp med Sannheten i glasset, om hva vi mennesker drikker, hva drikkene består av og hvordan de er lagd. Jeg leste boka som ebok. 

Cappelen Damm, 2015

Det sunneste vi drikker, er visstnok springvann som kommer fra jordgrunn - fordi det inneholder viktige mineraler. Men flere og flere har blitt avhengige av flaskevann. Hvordan oppstod flaskevannindustrien, og hvordan har de store firmaene klart å ødelegge naturlige forekomster av vann rundt om i verden for å selge oss vann innkapslet i plast til upris? Dette var kanskje det skumleste jeg leste om i boka. Vel er energidrikk og sportsdrikk til hverdagsbruk farlig (og det gir et nytt perspektiv når jeg nå ser ungdommer drikke det), og vinproduksjon og kaffeproduksjon basert på miljøgifter og tilsetningsstoffer er heller ikke bra.
Men vannet vårt. Naturen.
Forfatteren har både fakta og tips til hva hver enkelt forbruker kan drikke med best mulig samvittighet.

Kagge, 2017

Etter å ha pratet med en friluftsglad vaktmester på et nabobibliotek, måtte jeg låne meg Petter uteligger av Petter Nyquist og Eivind Hofstad Evjemo. Mange kjenner sikkert til Nyquist fra TV-serier på TV2 Sumo. Han gjennomførte et prosjekt hvor han levde ute på gata i Oslo i 52 dager. Til alt overmål i den kaldeste årstida og rundt juletider. - Senere har han blant annet tatt med seg 8 rusmisbrukere på overlevelsestur til Nordkapp.

I dette første prosjektet møtte han enkeltpersoner som lærte ham noe nytt, passet på ham som ny på gata, viste ham vennlighet - og som ruset seg og ble borte vekk mens han så på. Mennesker som hadde håp om forandring, men ikke klarte å følge det opp. Han pratet med folk som deler ut mat til hjemløse. I etterkant også med pårørende til og etterlatte etter rusmisbrukere. Og med de som har klart å komme seg ut av rushelvetet.
Selv om Petter ikke var rusmisbruker og selv hadde valgt å leve på gata, fikk han i den korte perioden føle noe av stresset og skammen som følger med.
Det er vond og god lesing mellom de to permene. Anbefales.

 

Kjærlighet i nødsfall av Daniela Krien var boka jeg leste på Veggli vertshus. En kollektivroman, litt som ei novellesamling med lange noveller, men med fortellere som har sammenheng med hverandre. Alle fem er kvinner. To av dem er venninner, den tredje den andres pasient, den fjerde var gift med den tredjes elsker (som nå har funnet enda en ny), den femte er den fjerdes søster. Noen har en mann felles, noen en familie. Men alle har ulike opplevelser - som på en eller annen måte er knyttet til det å være kvinne. Hvilken rolle skal menn spille, og hva med barn, sex, interesser og karriære, skriving, status? Historiene foregår i Tyskland, og det tidligere avdelte landet med ulike politiske retninger virker inn på hvordan flere av personene forholder seg til hverandre og prioriter.

Forlaget Press, 2021

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vigmostad & Bjørke,
2020

Under samme sol av Gry Strømme er en roman hvor en kommer mer under huden på personene, inn i følelsene deres. Ikke så knapp som Krien, mer nær og beskrivende. Hovedhandlingen foregår i løpet av noen uker i Norge, Frankrike og Kongo.
Rebecca Holmestrand nærmer seg slutten på et diplomatisk prosjekt for FN; målet er at voldtekt brukt i krig skal bli straffeforfulgt. Så vender en kollega seg mot henne i raseri og sprer rykter som gjør at hun må trekke seg fra jobben hun er så nær ved å fullføre. 

Datteren til Rebecca, April, blir oppsagt i jobben som journalist, men håper at et siste intervju med den franske forfatteren Alvaro Aingeru skal redde karrieren. Hun er stor fan av bøkene hans, men når hun møter ham, mister hun alle illusjoner. Hun skjønner at han har noe med en vond hemmelighet i morens fortid å gjøre. Hun og moren har aldri vært nære følelsesmessig. Kan det hjelpe å få vite sannheten om det som skjedde mellom Rebecca og Alvaro?
Kanskje det til og med kan hjelpe Alvaro, som aldri helt har trodd på alle de vakre sannhetene han har skrevet om? 

En liten spoiler: happy ending. Men det føltes helt greit.

Science fiction

Jeg lette etter lydbøker på den amerikanske bibliotek-appen Libby og fant et helt kurs. Temaet er science fiction (forfatteren mener at termen "sci-fi" gjør sjangeren til en klisjé og derfor ikke bør brukes). Tittelen er From here to infinity: An Exploration of Science Fiction Literature av Michael D.C. Drout. Kurset kom ut i 2006, og jeg regner med at det kan ha skjedd litt i sjangeren siden da, men her var det uansett nok å få med seg.

Drout (som leser selv) virker veldig informert og engasjert, så jeg ble overrasket over at han faktisk blir regnet som en ekspert på fantasy mer enn science fiction. Han tar for seg den spede begynnelsen med Frankenstein av Mary Shelley og bøkene til Jules Verne, men bruker ellers mest tid på de store (først og fremst amerikanske) science fiction-forfatterene fra 1900-tallet. Noen, som Isaac Asimov, Ursula Le Guin og Frank Herbert, hadde jeg hørt om, men de fleste var nye bekjentskaper. Drout prøver å definere sjangeren og forteller om hvordan de amerikanske science fiction-bladene - gjerne strengt redigert av en person - spilte en stor rolle i utviklingen og utformingen av tematikk og budskap.

Recorded Books, 2006

Jeg ble inspirert til å låne med meg science fiction hjem fra biblioteket. En av bøkene var Haikerens guide til galaksen, som jeg før har prøvd å lese men av en eller annen grunn gav opp. Jeg er glad for at jeg gav den en ny sjanse. Jeg lånte en fembindsutgave der alle bøkene i Haiker-serien er med. Har lest de to første (Haikerens guide til galaksen og Restauranten der universet slutter), men merker at det er nok for denne gang.

 

Kagge (leste utg.
fra 1998)

I Douglas Adams mest kjente verk skjer det forferdelige (sett fra menneskelig ståsted) at Jorda, Tellus, blir pulverisert fordi den står i veien for en galaktisk motorvei. Dette burde menneskene visst om, for planene for motorveien lå fullt åpne for ettersyn ... på en naboplanet!
Rett før denne katastrofen opplever engelskmannen Arthur Dent at hans eget hus skal jevnes med jorden av lignende grunner. Han reagerer med å legge seg ned foran huset sitt i protest. Men snart får kameraten hans Ford Prefect, som viser seg å være en "haiker" fra en annen planet, overbevist ham om at de må forlate jordas overflate. Det rekker de akkurat i tide. Resten av historien handler om hvordan de to og kompanjongene deres (blant annet en kronisk depressiv robot) kjemper for å overleve reisen mellom ulike planeter (og gjennom tidene). Kanskje de også finner ut av det ultimate spørsmålet som skal handle om Livet, Universet og Alt mulig (svaret er forresten 42). 

 

Dette er sprøtt og fantasifullt, fullt av vendinger; underholdning i seg selv. Men satiren setter søkelyset på ganske så reelle problemstillinger som er aktuelle for oss i dag. Menneskelige oppfinnelser som meningsløst byråkrati, kapitalisme og miljøødeleggelser blir særlig flombelyst og avkledd.

Hva skjer i mars? 

Jeg finner stadig nye bøker jeg har lyst til å lese. Etter Adams har jeg tatt fatt på både fantasy og science fiction av Ursula Le Guin. Jeg tror jeg har lest Trollmannen fra Jordsjø før, men husket ingen ting av den!  Jeg vil også lese på nytt ei bok jeg ble veldig begeistret for en gang i tida: Mnem av Simon Stranger. Hva syns jeg om den i dag? 

Ellers er jeg godt i gang med bibliotekets Vinterles-bingo og leker med tanken på å lage et vlogge-innlegg igjen med det som tema. Vi får se!

 

God lesemåned!

Litt som oss (fakta og funderinger om grisen)

Spartacus, 2020

Jeg er født i 1977. Som liten husker jeg at jeg hørte en eldre mann fortelle historier fra barndommen sin på radio. Det var Lauritz Johnson, best kjent som Onkel Lauritz fra Barnetimen i NRK. 

Én historie jeg husker ekstra godt (gjengitt i Pannekakelua og andre historier), var den om hvordan hans egen kjære gris, som de hadde hatt på gården, plutselig en dag skulle spises som julemiddag. Den sorgen og forskrekkelsen han følte på da, kunne jeg levende forestille meg. Spise kjælegrisen? Da kom livets realiteter for en dag. 

Dette er lenge siden. I flere tiår har grisen vært noe vi aldri ser annet enn som dødt, oppskåret og tilberedt kjøtt i butikken. Det at svineindustrien kan ale opp griser i mengder på liten plass og med kort levetid før slakting, gir oss lave priser på kjøttet vi kjøper. Og det er vel det vi vil ha?

Jeg har nylig lest Litt som oss: en fortelling om grisen av Kristoffer Hatteland Endresen. Det var lærerik, fargerik og fascinerende lesning.

Litt som oss er på den ene siden ei fagbok med masse informasjon om dyret sus scrofa domesticus - historie, anatomi, kultur, genetikk, sosiologi, teknikk og medisin... presentert på en lettfattelig måte. 

Noe er søtt og fascinerende, som forsøkene med griser som spiller dataspill (de kan også få abstinenser!).
Noe er grusomt og frastøtende, som beskrivelser av offentlige henginger av griser i menneskeklær (eller dyrebordeller i Danmark. Dyresex var faktisk lovlig i Norge fra 1973 til 2010!)
Noe er mat for tanken; hvorfor ble det forbudt å spise svin i jødedom og islam?
Ellers får vi mer nøytrale fakta om hvor grisen kom fra, hvordan dagens slaktegris ble som den ble og om hvorfor griseinnvoller kan brukes i medisinske øvelser. Og er dette dyret egentlig så intelligent? Forfatteren løfter nå og da blikket opp fra selve grisen og setter den inn i større sammenhenger, uten at det blir for vidt.  

Men samtidig har vi ei personlig rammefortelling rundt. Det er historien om forfatteren fra Oslo som reiser tilbake til området han vokste opp i (Jæren) for å bli bedre kjent med en svinefarm, grisene og de som jobber der. Han følger et kull med grisunger de få månedene de bruker på å oppnå slaktevekt. Begynner i det små når grisene enda kan (forsøksvis) koses med, men blir etter hvert med i stellet som blir mer og mer krevende og ubehagelig - og farlig. 

Grisene blir store, og noen blir aggressive - eller desperate? Andre ligger apatiske uten å bevege seg. På ett tidspunkt merker Kristoffer at avskyen og den følelsesmessige avstanden til beistene har tatt over for empatien og den positive interessen. Er det dét som må til for at han skal klare å sende dem til slakt?  

Denne boka er et forsøk på en balansert framstilling av husdyrindustrien. Endresen viser blant annet hvordan svinefarmer i Norge driver på en forsvarlig og etisk måte sammenlignet med det som skjer i en del andre land.
Men det fins mange argumenter mot denne typen industri, særlig internasjonalt. Det samlebånd-aktige oppdrettet, særlig med svin og kylling, legger ikke opp til god dyrevelferd. På den andre siden er "vegetarianerne" storfe og sau større utslippere av klimagasser (husdyr er i verdensmålestokk like store syndere som transportsektoren!). Så har vi det verdensvide overforbruket av antibiotika for raskere vekst, som fører til multiresistente bakterier. 

Og a propos: svinet har vist seg å være et viktig ledd i spredningen av sykdommer mellom dyr og mennesker, som vi blant annet fikk se under svineinfluensaen i 2009. Boka er så ny at til og med Kinas håndtering av den afrikanske svinepesten i 2018 - som utryddet halvparten av landets griser (det har jeg merkelig nok ikke fått med meg!) - er satt i sammenheng med håndteringen av det nye koronaviruset.  

Fins det en vei ut av elendigheten? Uten at vi må bli fullblods vegetarianere, alle?
For visstnok har menneskene tjent på å bli "generalister" i matveien.

Baksjå og framsjå: september (del 1). Fakta

Hva skjedde i september? 

September var preget av prosjektet mitt med digital pause, som jeg skrev om i forrige innlegg (litt uvant å ikke kunne gå til Facebook for å dokumentere måneden...). Dermed ble det ganske mye boklesing! Blant annet leste jeg om igjen hele spenningsserien Gone av Michael Grant, som nesten kan gå for å være en TV-serie. Og som sagt ble det også noen turer og litt bokhylle-maling. Resultatet av malingen ser du på bildet. 

Hva leste jeg i september? 

Jeg leste i alt 26 bøker denne måneden! I dette innlegget skriver jeg om tre faktabøker med målgruppen voksne. 

Fagbøker

 

Kampen mellom menneskene og mikrobene av Stig Frøland lånte jeg med hjem på grunn av det aktuelle temaet, og den var fascinerende! En liten murstein som tar for seg ulike smittbare sykdommers historie - pest, malaria, meslinger, tuberkulose, ulike influensatyper og mye mer (til og med koronavirus). Forfatteren er lege, men har en stor interesse for historie, og det preger boka. 

Hvordan og når kan sykdommene ha startet? Hvor og hvordan spredte de seg? Fins de i dag? Hvordan klarte vi, eller klarer, å beskytte oss mot dem? Frøland forklarer også på en enkel måte hvordan virus og sykdomsbakterier virker og hvordan de kan endre seg. 

Her er mange interessante fakta å ta av. 

Jeg visste om problemet med økende antibiotikaresistens, men hva med avskoging og andre økologiske endringer vi mennesker driver med som legger til rette for mer smitte? 

Og visste du at ulike folkegrupper har gener som beskytter dem mot visse sykdommer? Det er sant. 

Et minus for noen (etter mitt syn) unødvendige gjentakelser når det gjelder de ulike sykdommenes innvirkning på menneskenes historie - krig og erobringer osv. Etter hvert hoppet jeg over disse underkapitlene.

---

Ett hvert som jeg leste Lars Monsen: Mitt liv av Kjetil Østli og Lars Monsen, merket jeg at fortellerstilen var ganske lik gjennom kapitlene hvor Monsen "forteller" og hvor Østli skriver om ham, eventuelt får innspill fra andre (som Trine Rein). Det blir forklart helt mot slutten; det er Østli som har skrevet teksten på bakgrunn av samtaler med Monsen og skriftlige kilder som dagboksnotater. 
Jeg syns resultatet var bra (på tross av noen litt lange og detaljerte beskrivelser), men kjente meg lurt, så dette kunne nok Østli avslørt i begynnelsen. 

Eller ville fokuset da blitt et annet? 

Uansett valgte jeg denne boka fordi jeg har tenkt at jeg har ganske lite til felles med Monsen og ville prøve å dukke litt ned i hodet hans. Se verden litt fra hans ståsted. Og det var spennende! 

---

I en del norske kommuner, også den jeg jobber i, har iPader blitt innført som hjelpemiddel i undervisningen. Det er meningen at de skal brukes helt fra start i utdanningsforløpet. Men hvorfor ble de innført? Det har jeg lurt på. De digitale prøvekaninene av Gaute Brochmann kan gi noen svar.

Forfatterens utgangspunkt for å skrive boka var innføringen av iPader for skolebarn i kommunen han selv bor i, Lillehammer. Brochmann spurte skoleledelsen hvorfor dette verktøyet skulle innføres, men var ikke fornøyd med de noe intetsigende svarene. Dermed prøvde han å finne ut hvor denne sterke (men ikke nasjonale, faktisk) satsingen kommer fra. Har teknologiprodusentene for sterk innflytelse? 

Han lette aktivt etter entydige og uavhengige, positive forskningsresultater. Fører bruk av nettbrett i skolen til bedre læring? Letingen gav nedslående resultater. Innføringen av iPader i skolen virket lite begrunnet og lite planlagt. Det fantes få strategier for hvordan digitale programmer best skulle brukes i skolen. Evalueringen av innførte verktøy var synsing basert på elevenes ønsker og "trivsel" i stedet for bevis på økt læring.  

Det er noen paralleller mellom denne boka og Digital Minimalism, som fikk meg til å ta en digital pause. Blant annet blir amerikansk forskning som ser en sammenheng mellom smarttelefonens inntog og mer angst hos ungdom referert i begge bøkene, men hos Brochmann med mer forbehold. Men det fins andre forskningsresultater som ser ut til å underbygge iPad-skepsisen bedre. 

Jeg liker vanligvis at faktabøker har en personlig innfallsvinkel med egne historier, men kapittelet hvor Brochmann selv forteller om sin "digitale" oppvekst (som ikke var veldig digital) for å beskrive IT-utviklingen på norske skoler, er etter min mening den svakeste. Han kunne vunnet på å holde seg til dagens engasjement og ellers den faglige gjennomgangen.  
Men alt i alt var dette veldig interessant og litt skremmende lesning. (Med en optimistisk konklusjon.)

Vil jeg huske noen av disse?

Det tror jeg nok! Kampen mellom mennesket og mikrobene fascinerte mest. 

Hva skjer i oktober?

Allerede ei uke etter "digital start" merker jeg at jeg begynner å falle tilbake til gamle smarttelefon-vaner. Det er særlig én app jeg strever med å holde meg borte fra når jeg først har begynt å bruke den igjen. Jeg håper å få det på plass. Jeg var jo så flink i september! 

Jeg har (7. oktober) nettopp begynt med bokprater for mellomtrinn på skolene her i Ål. Det var lenge siden jeg hadde møtt elevene på skolen, så det var fantastisk. Men det er alltid vanskelig å bestemme seg for bøker å prate om! Utvalget er så stort, og det er ulike hensyn å ta. 

Mot slutten av måneden kommer det en sen høstferie, som etter alle solemerker går til Bergen. I så fall vil det være første gang jeg reiser med tog etter koronaens inntog. Spennende! 

Før den tid blir det Halloween-sang med den hersens appen som jeg ikke klarer å holde meg borte fra. Klarer jeg å være skummel?

Fakta fra juli

Juli var

først og fremst ferie. Tre uker i Lister-området, først og fremst heimbygda Lyngdal. Jordbær, bading, familie, småturer i distriktet. Blant annet tre netter i et ekte skipperhus i Spind sammen med min yndlings-reisekamerat (søster). Vi fikk være med på pizzabaking i steinovn og en båttur til Farsund, og så ble det faktisk en svipptur til "det sørlandske Amerika", Vanse. I amerikabutikken Trunken kjøpte jeg ei av bøkene jeg leste denne måneden.

Litt om fagbøkene jeg leste

Jeg kjøpte altså Det amerikanske Lista av Siv Ringdal ((Pax, ny utg. 2017). Jeg syns det er fascinerende hvordan deler av Sørlandet har blitt preget av den amerikanske kulturen. (Også i Lyngdal! Utvandring til USA er et spørsmål i folketellingen fra 1920, som jeg vlogget om her). 

Det som kjennetegner Lista er at det ikke bare var utvandring til USA derfra, men også "hjemvandring": norskamerikanerne flyttet fram og tilbake og tok med seg byggeskikk, klesskikk, språkuttrykk og mye annet til hjembygda - med mer eller mindre hell. Forfatteren skriver både om hvordan listalendingene hadde det i USA og hvordan de og den "oppdaterte" kulturen deres ble møtt da de kom hjem.
Ringdal uttrykker bekymring for at de norskamerikanske kulturuttrykkene er utdøende på Lista. Det har sammenheng med blant annet økt levestandard i Norge fra 60-årene av, og et mer negativt syn på forbrukskultur og særlig det kunstige eller overlessede.

Boka er informativ, men jeg hadde ønsket meg en mer ryddig oppbygning med mindre gjentagelser av fakta. 

Mens jeg var hjemme, kikket jeg også i skolehistorien til realskolen mamma gikk på på 60-tallet. Veldig interessant og mange kjente navn! Mamma og pappa har faktisk to av lærerne hennes som naboer; disse traff vi i sommer.

--

Jeg hørte ferdig Digital Minimalism: Choosing a Focused Life in a Noisy World av Cal Newport.

(Penguin Random House, 2019). Denne kjøpte jeg i papirutgave etterpå. 

Jeg hadde faktisk tenkt å teste ut en måneds "digital de-cluttering" nå i august, et virkemiddel som forfatteren foreslår som et botemiddel mot digitalt stress. Målet er at en etter en pause uten "unødvendig nettbruk" skal bruke bare de tjenestene som virkelig gir en noe verdifullt - og vurdere om en kan oppnå de samme målene på bedre måter.
Jeg har til og med spilt inn en video som jeg hadde tenkt å legge ut på YouTube-kanalen min om det! Men jeg feiget ut, enn så lenge.

--

Henry D. Thoreau, 
foto: B.D. Maxham

Det å lese boka fikk meg også til å låne Walden: livet i skogene av Henry D. Thoreau. Jeg har ikke lest den ferdig. 

Thoreau prøvde i to år å klare seg selv på minst mulig ressurser og færrest mulig faste avtaler med andre mennesker. Fikk han et besøk, var det fint, men ellers klarte han seg alene. Han kom nærmere naturen. Han regnet tidsbruk med i de økonomiske vurderingene av arbeid. Hvorfor skal en jobbe masse for å få penger som en så må bruke tid på å bruke opp på ting en kanskje ikke trenger? Det minner også litt om Et fritt liv, som jeg skrev om her.
Hvorfor fullførte jeg ikke boka?
Ble det for mange idéer? Hadde jeg bare ikke roen akkurat da? Eller likte jeg ikke Thoreaus litt snusfornuftige og bedrevitende måte å skrive på? 

--

 

Litt i samme sjanger har du boka Ståsteder av Svend Brinkmann (Press forlag, 2017), som jeg også fant ut at jeg måtte ha selv. Enkel, godt skrevet og tankevekkende. 

 

Brinkmann har i tidligere bøker kritisert den masete selvhjelpslitteraturen som prøver å presse oss til å bli "bedre" versjoner av oss selv i stadig utvikling. Men her prøver han nå å vise hva som faktisk kan være viktig å holde fast ved, uansett livssyn.

Med utgangspunkt i tankene til ulike filosofer - gamle og nye - lanserer han ti egenskaper eller begreper som han mener har en iboende verdi, som ikke kan byttes ut med noe annet, kjøpes og selges. Det kan for eksempel være verdigheten, ansvaret og tilgivelsen. Litt på tampen kommer døden, som riktig nok ikke har noen verdi i seg selv, men som viser oss hvor verdifullt livet er. 

Det at vi vet vi kan dø når som helst, gjør hver dag i livet til en gave.

Baksjå: april, del 3

Dutton Books, 2018

Jeg pleier stort sett å få tak i bøkene jeg leser fra det lokale biblioteket mitt, men en sjelden gang kjøper jeg bøker jeg får lyst på. Det gjelder to av bøkene i dette innlegget; en som jeg fant i den lokale bokhandelen (før koronaen stengte ned Norge) og en som jeg fikk tips om fra en vlogg jeg følger (Vlog Brothers, med John Green og hans bror Hank Green. Anbefales!)

Fantastiske fortellinger

An Absolutely Remarkable Thing av Hank Green er altså boka jeg fikk tips om på vloggen til Green-brødrene. John Green er en etablert ungdomsbokforfatter, men Hank er ganske ny i gamet.

Dette var virkelig et fint bekjentskap! Boka er godt skrevet, gripende, med en start som drar deg rett inn i mysteriet og en slutt som får deg til å gruble litt og fantasere videre. I engelskspråklig litteratur vil den nok havne i kategorien "young adult", som vi ikke har noe godt uttrykk for i Norge.

Vi er i New York; den 23 år gamle designstudenten April May får en morgen øye på en diger, flott, nesten uvirkelig statue som plutselig har dukket opp på gaten. Hun ringer kameraten sin, medstudenten Andy, som har en YouTube-kanal og som denne gangen får et virkelig scoop: han og April er de første som dokumenterer en av disse statuene, en "Carl".

For Carlene har dukket opp over hele verden på samme tid, 60 i tallet. Ingen vet hvordan de dukket opp eller hvem som har lagd dem. Eller er de lagd? Er de kanskje utenomjordiske intelligenser?

Vennene, særlig April May, blir verdensberømte. April må gjøre seg kjent med sosiale medier og med TV-intervjuer, noe hun ikke har brydd seg om før og vet lite om. Det hjelper henne litt at hun er mer opptatt av kunst og av mysteriet rundt Carl enn hun er av pengene og berømmelsen... men etter hvert tar også dette tak i henne. Hun begynner å forandre seg, glemme vennene sine og ta etiske snarveier.

Midt i alt dette viser det seg at hun har en spesiell rolle å spille i det som blir en verdensvid konkurranse - og et samarbeid - for å finne ut hva Carlene vil. Merkelige, dataspill-aktige drømmer sprer seg fra person til person, men bare April har den helt spesielle varianten av drømmen som kan knekke den siste koden.

Det blir intenst spennende, nerdete, morsomt og rørende, og på veien får en litt tanker om hvor det moderne samfunnet i dag er på vei. Et gullkorn fra side 336:

We are each individuals, but the far greater thing is what we are together, and if that isn't protected and cherished, we are headed to a dark place.

---

Gursli Berg, 2019

Naondel av finske Maria Turtschaninoff er en for-bok til fantasyfortellingen Maresi, som kom i 2017. En trenger ikke lese førsteboka først for å få noe ut av denne.

Her fortelles historien om hvorfor og hvordan de første kvinnene grunnla Det røde klosteret, hvor menn ikke har adgang. Denne har en mye mer intens spenning og episke tragedier, mens Maresi var avstemt og poetisk.

Naondel er en kollektivroman med flere fortellere som veksler på å fortelle gjennom boka. De kommer fra ulike land og kulturer, men alle har det til felles at de har blitt lurt inn i eller fanget inn i et forhold til den narsissistiske skurken Iskan. Først ut er Kabira, ei ung jente som har hatt i oppgave å passe på en hellig kilde, symbolet på guddommen Anji. Iskan får se denne kilden og skjønner snart at han kan bruke den og Kabira til sin fordel. På grusomme måter undertrykker han henne og tar henne så med seg til fyrstens by, hvor et nytt palass er under oppføring.

Kabira blir førstehustruen som har oversyn med stadig nye, unge jenter i Iskans harem. Alt hun nå har er håpet om at barna hennes ikke skal bli som ham, og kunnskapen som fins i det store biblioteket. Kan hun finne noe der som kan ta fra Iskan den stadig voksende, magiske makten?

De ulike jentene/ kvinnene som kommer inn i haremet har ulike styrker og innsikter som viser seg å bli nyttige når de en dag bestemmer seg for å flykte - med båten Naondel. Og alle har en spennende, vond bakgrunnshistorie med seg. En av dem, Garai, var en kriger da hun ble tatt til fange, men må skjule denne delen av seg under fangenskapet. Side 99:

Den nye Garai ikler seg disse upraktiske klærne hver morgen. Hun setter opp håret med en kam. Hun gjemmer arrene under lange ermer og sølvarmbånd (...) Den sanne Garai bærer tegn på huden. Tre arr for blodsoffer. To arr for de løftene hun har avgitt. Ett arr for en nedlagt fiende. Den nye Garai må ikke skyve bort krigeren, kunnskapen, kraften.

Selvhjelp og debattbøker til nytte (og litt uro)

Kagge, 2019

Før koronaen stengte Norge kjøpte jeg altså I tilfelle dommedag: en enkel beredskapsbok for vanlige folk av Egil Aslak Aursand Hagerup. Grei å ha i alle fall.

Omtrent på samme tid kjøpte jeg et utekjøkken (ikke prøvd ut enda). Jeg har begynt å bygge opp et lite beredskapslager av vann på flaske og hermetikk. Og jeg har ikke gitt bort all veden min, selv om jeg per i dag er veldig lite flink til vedfyring. (Jeg har til og med jodtabletter, kjøpt inn før jeg skjønte at jeg er for gammel til å være i risikogruppen!)

Men jeg blir nok aldri en "prepper" som lager tilfluktsrom under bakken og samler utstyr til flere ukers overlevelse. Jeg er på vei til å bli klar til 3 dagers unntakstilstand i Norge, slik brosjyrene for beredskap, som ble sendt ut til norske husstander høsten 2018, anbefaler. Men etter det?
Har jeg blitt litt bortskjemt av å bo på et sted med uforskammet stabilt vær (mer vind de siste årene, forresten) og gode kommunikasjonsforhold?

Uansett. I denne boka får en vite på en enkel og konkret måte hva det er størst risiko for at kan skje av kriser, og hva vi kan gjøre for å være mest mulig forberedte hvis dagligdagse, for oss selvfølgelige, hjelpemidler en dag ikke fungerer.

Er du interessert i temaet, kan jeg også tipse deg om en NRK-dokumentar fra 2018, Innafor: Dommedag. Veldig interessant!

Aschehoug, 2020

Så leste jeg Knytta til hytta: på sporet av den norske lykken av Magnus Helgerud. Dette var omtrent på den tiden hytteturistene ble nektet tilgang til hyttene sine på grunn av smittevernhensyn. Jeg fikk lyst til å vite litt mer om hva hytta betyr for folk.

Helgerud tar utgangspunkt i egen erfaring med hytter i familie og vennekrets og utforsker flere temaer assosiert til hytte(ut)bygging, hytteferier og hyttekultur. Boka er delt i to deler, illustrert med fotografi av en fjellhytte om vinteren (første del) og en kysthytte om sommeren (andre del). Genialt!

Når ble det populært å eie hytter i Norge? Hvorfor? Er hyttene et symbol for noe, en flukt fra moderniteten eller trangboddheten? Hva gjør folk på hytteferie? Hvorfor må ting være som de alltid har vært på hytta? Hva gjør en når hytta skal arves? Fins det regler for hva en kan gjøre med hytta og området rundt?

Vi får høre om statsminister Einar Gerhardsens "flukt" til hytta under en viktig politisk diskusjon, om vestkant-hytteboerne som har overtatt sommerøyer, om mysteriet med de to norske somalierne som visstnok eier hytter, og vi får til og med tilgang til Helgeruds dagdrømmer om Janne Formoe fra Kaptein Sabeltann-teaterstykkene. Han tar en sving også innom den norske campinghistorien.
Knytta til hytta inneholder en miks av fakta og personlig fortelling, mer fakta enn i Mamma er trygda (som jeg blogget om her), men med en lignende oppbygning - perfekt for denne lesehesten.

Forresten, i lørdagens A-magasin (Aftenposten, abonnement) er nettopp hyttefolket et tema! 

Informations forlag, 2019

Til slutt har vi Vesten mod Vesten av Rune Lykkeberg. Ei tjukk bok, og så på dansk (merkelig nok ikke oversatt, men distribuert gjennom innkjøpsordningen til Kulturrådet). Likevel var det noe som fikk meg til å ta den med hjem fra biblioteket.

OK, jeg må innrømme at ordene "Harry Potter", "Hunger Games" og "Divergent" fra baksiden vekket interessen min. Hvis du vil se disse bøkene satt inn i en aktuell og politisk kontekst - og analyser av verdiene i blant annet husene på Galtvort - kan dette være din bok.

Og da jeg skjønte at det også handlet om hvordan vår del av verden ser ut til å falle litt sammen for tiden, med forsøk på å forklare hvorfor, fristet det også.

Lykkeberg bruker Vestens nyere (og litt eldre) fortellinger - både bøker og filmer - til å peke på utviklingstrekk i det vestlige samfunnet. Særlig USA, men også Europa. Han deler etterkrigstiden inn i tre perioder:

• Gullalderen (1945-1975), hvor det var en viss framtidstro og utvikling i både teknologi og menneskerettigheter.
• Reaksjonen (1975-2001), hvor baksidene av den økonomiske og teknologiske utviklingen gradvis kom til syne. Markedsliberalismen blir svaret på alle problemer (tror man). 
• Krisen (2001-2016), hvor de politiske systemene virkelig begynner å falle sammen, og troen på de liberale idéene som vi har tatt for gitt blir satt på prøve.  

Lykkeberg skriver også om synet på Vesten i resten av verden, særlig i koloniene som etter hvert fikk sin frihet. Eller gjorde de det? Paradokset i det at en både drømmer om vestlig kultur og demokrati, og hater det Vesten har stått for av utbytting og overgrep.

En mangslungen bok som en gjerne må bruke litt tid på. Og heldigvis: den ender med en optimistisk tone, selv midt i krisen (som ikke er over).

 

Å være redd

I voksen alder har jeg heldigvis ikke vært redd så ofte.

Jeg har en viss avsmak for det å få småkutt og andre sår som det blør av, da kan jeg bli svimmel - noe som har resultert i et par arr i ansiktet og på en fot (beinbrudd). Litt av samme grunn har jeg en ganske så stor respekt for skarpe kniver og ser ikke lenger på dem enn jeg absolutt må.
Jeg er også redd for å svelge for mye vann når jeg bader og å ikke vite hvor bunnen er.
Men det er veldig sjeldent at jeg trenger å forholde meg til disse små-redslene.

Én vinterkveld stoppet jeg opp i et veikryss som jeg hadde spesielle og såre minner fra, fra flere år tilbake. Da kjente jeg hvordan munnen ble tørr, hjertet banket ekstra hardt og fort, og det knøt seg i magen. Bakgrunnen for opplevelsen hadde sorg i seg, men det var helt klart et element av redsel i det. Redselen for å ikke være god nok, ha gjort noe veldig feil. Kunne jeg gå så langt som å kalle det angst?
Men bare noen sekunder. Ikke gjentatte angstanfall gjennom flere år. Så jeg er heldig, har jeg nå skjønt.

---

Angst er temaet for ei av de siste bøkene jeg leste i 2019: Noen ganger er jeg redd av Jannecke Weeden, med undertittel: historier om angst.

Før jeg starter på omtalen av boka: her er definisjonen på uttrykket angst i Store norske leksikon:

Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse (...) Angst kan være uspesifikk («frittflytende») ved at man ikke har en konkret formening om hva man er redd for, og kalles da generalisert angst dersom tilstanden er vedvarende, eller panikklidelse dersom angsten opptrer anfallsvis. Ved fobier er angsten rettet mot bestemte situasjoner eller objekter.

Pilar forlag, 2019

Jannecke Weeden har vært plaget med ulike typer angst i flere tiår. Da hun skrev denne boka, hadde hun gått gjennom et samlivsbrudd og fått en ryggskade - med angst på toppen. Hun mistet (eller forlot?) også jobben sin som programleder. Noen ganger er jeg redd hadde et todelt formål, skriver hun i forordet:
1) å vise at "vanlige folk" (i betydningen "med jobb og familie") kan ha psykiske lidelser, og
2) å kanskje få litt hjelp selv.

Deler av boka blir dagboksnotater hvor Weeden forteller om sine egne opplevelser med angsten - både fobier (som en ny angst for ulike transportmidler), generalisert angstlidelse og panikkanfall. Hun håper underveis på at ting skal gå bedre, men "nissen på lasset" vil ikke flytte, og mot slutten konstaterer hun at hun bare må lære å leve med denne skapningen, denne tilstanden.

Men det kan kanskje likevel være en lettelse å vite at en ikke er alene. Og store deler av boka er viet andres fortellinger - "vanlige folk" som gjerne har et tilsynelatende perfekt liv med et høyt tempo og høy status. Så dukker angsten opp og får alt til å knyte seg.

En fellesnevner for flere av informantene er at de har yrker med stort ansvar og/eller høye prestasjonskrav, for eksempel innen musikk, næringsliv eller media (som Weeden selv). Jeg syns jeg ser tydelig hvordan angsten har sammenheng med stresset i denne livsstilen. En av disse informantene er artisten Vinni, som fikk reaksjoner av å være i rampelyset. En annen er programlederen Stian, som Weeden faktisk gjennomfører en programserie sammen med (med en felles erfaring med angst som var til trøst).

Jeg savner litt betraktninger rundt dette stresset og prestasjonsjaget og hva det kan ha å si for angst. Jeg savner også fortellinger fra informanter som har mer "uvanlige" eller "uperfekte" liv (noe som statistisk sett er vanligere enn det å ha høyprestasjons- eller høystatusliv).
Likevel, det er flott at en får innsyn i vonde følelser, opplevelser og lidelser som kan ligge bak den perfekte fasaden. At de vi ser opp til fordi de ser ut til å få alt til, også sliter.

En av informantene opplever at ektefellen er utro, kanskje den mest gjenkjennbare historien for store deler av befolkningen.
Her blir jeg likevel litt betenkt: informanten er forfatterens egen venninne, så her virker ikke anonymiteten godt nok; jeg ville fjernet opplysningen om kjennskapet eller latt historien være. Angsten er også en del av et større reaksjonsbilde hos venninnen, så er det relevant?

En annen opplever intens angst under to graviditeter, uten noen følelsesmessig eller tankemessig forklaring, men med store følger for nattesøvn og generell helse.

Og nettopp dette at angsten har en fysisk side - både på årsakssiden (av og til) og på symptomsiden - er noe Weeden er opptatt av. Det å ha angst kan ikke sidestilles med det å ha vrangforestillinger, selv om begge deler gjerne sorterer under uttrykket psykiske lidelser (les mer om det på Store norske leksikon). Så kan en argumentere med at begge lidelsene har med prosesser eller tilstander i hjernen å gjøre, men likevel - utslaget er veldig ulikt.
Forfatteren problematiserer også bruken av spesifikke angstdiagnoser som kan være vanskelige å kjenne seg igjen i.

Weeden intervjuer én pårørende til en med panikkangst - et veldig fint innslag. For hvordan lever en egentlig med en som har angst som kan slå ut når som helst? En kan jo ikke egentlig kurere eller trøste. En kan ikke fjerne angsten, men må uansett forholde seg til det den fører til.
I ett kapittel legger forfatteren fram tre ulike reaksjonsmåter i møte med andres angstanfall og kommenterer hvordan disse kan oppleves for den som har angst. I korte trekk: prøv å vise forståelse, selv om dette kan være litt plagsomt for den angstridde der og da.

Det er også prisverdig at Weeden har åpnet for innspill fra sine følgere på Instagram, hvor noen faktisk har angst og forteller om dette. Det er med på å normalisere psykiske lidelser, skaper et slags fellesskap i problemene, og hjelper den enkelte til å snakke om det.

Selv om jeg sitter igjen med noen spørsmål og innsigelser, var dette alt i alt en positiv og informativ leseropplevelse. Anbefales.

Til slutt et sitat jeg likte godt, side 109:

Jeg håper at nye muligheter dukker opp på en helt vanlig tirsdag.

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.

Vinterassosiasjoner, del 3 (fag)

I vinter leste jeg en handfull fakta- og dokumentarbøker som gjorde inntrykk.

Cappelen Damm, 2018

Aller mest: Factfulness av Hans Rosling. Du har sikkert hørt om og muligens også lest denne bestselgeren.
Her prøvde Rosling (som dessverre ikke lever lengre) å banke et nytt budskap inn i våre hjerner, vi som har blitt foret med negative og pessimistiske nyheter i åresvis: på mange områder i verden er situasjonen bedre enn den var før. Vi hører sjeldent om det på nyhetene, for gode nyheter er ikke interessante nok. De trigger ikke fryktinstinktene våre og sensasjonshungeren vår. En god utvikling skjer også ofte langsomt.

Boka Factfulness er en samling av fakta Rosling, sønnen og svigerdatteren formidlet gjennom flere år - ofte i motvind. Hva er det egentlig som går bedre enn vi tror? (Hele 99 punkter fins i denne artikkelen!) Og hvorfor tror vi egentlig at alt blir verre? Hva skjer inni oss?

Og ikke minst: hva kan det føre til om vi holder på pessimismen vår og de negative fordommene våre? I beste fall misforståelser. I verste fall katastrofer. Rosling kommer med eksempler på det også fra sitt eget legeliv.

Boka er pedagogisk bygd opp, interessevekkende og lett å lese trass i ganske mye fakta. Særlig likte jeg den fine oppskriften på factfulness-tenkning i ti punkter, se bildet.

Det er også fakta at bedehusene i Norge står i fare for å bli glemt. Det ville fotografen Erlend Berge gjøre noe med. Han reiste rundt i hele Norge og tok bilder av et rikt utvalg av disse forsamlingshusene. Bildene av bedehus i tradisjonell eller ny bruk - eller avstengt og tomme - er samlet i fotografiboka Se, jeg kommer snart.

Er begrepet "bedehus" ukjent? Sjekk Store Norske Leksikon!

Bilde av et bedehus som jeg muligens burde sjekke ut
fordi det kan være slekshistorisk interessant.
Kanskje jeg forteller historien en gang.

Ei dame med bedehusbakgrunn blir lett nostalgisk når jeg ser i ei bok som dette. Og historiens sus kan en også føle når en leser ei bok som 100 norske filmer du må se (redigert av Gunn E. Schmidt).  

Orion forlag, 2008

Jeg måtte bare erkjenne at det fins store hull i den norske filmkunnskapen min. Jeg vet at jeg så Ni liv hos en onkel og Tante Pose i forbindelse med jul. Døden på Oslo S så jeg som skolefilm. Ellers fins det flere skatter jeg har gått glipp av.
Cirka halvparten av de hundre titlene jeg har igjen føles lite fristende på grunn av form eller tema, men jeg fikk faktisk lagd ei ganske lang liste over filmer jeg vil se. Aldri annet enn bråk, for eksempel, fra 1954.


 

Oktober, 2018

A propos film: jeg leste en reiseskildring fra filmbyen framfor noen, Los Angeles. Eller er det kanskje heller en boskildring? Norske Anna Kleiva forelsket seg nemlig i denne byen og ble boende der over lengre tid - lengre enn en gjennomsnittlig turist.

Echo Mountain: forteljingar frå L.A. skildrer i brevs form hvordan forfatteren opplevde det å bo i L.A. flere måneder i 2016. Vi får også fakta om byen før og nå, ulike bydeler og deres særpreg og historier. Kleiva har et nøkternt blikk for alt det stygge, paradoksale og usunne, men kan likevel ikke la være å elske Los Angeles; hun kaller seg Angelena. Leseren blir med inn i både marerittet og drømmen, hverdagene og høydepunktene og forstår hvorfor. Formen på tekstene varierer; i tillegg til de dagbokaktige brevene får vi intervjuer, dikt og essayaktige tekster - samt deler med kart og fotografier.

Fun fact: Forfatteren fascinasjon startet med litteratur: Fransesca Lia Blocks Drager på Manhattan. Og hun møter Block i løpet av oppholdet! (Jeg vet at jeg selv har lest en bok av den forfatteren og husker hvor sprøtt og drømmeaktig alt virket, men ante ikke at det var knyttet til L.A.)

--

Når jeg begynner å skrive om bøker jeg har lest etter nyttår, er vinterassosiasjonene ferdige. Men jeg bruker gjerne dette formatet igjen senere!

Brevvenner

Aschehoug, 2018

Like etter nyttår lånte jeg med meg hjem ei bok som ga meg piffen jeg trengte til å rydde litt hjemme. I De beste tingene i livet er ikke ting forteller Liv Loftesnes og mannen Yngvar Andersen om hvordan de kom fram til at de var nødt til å gjennomføre en gedigen opprydding. I boka kommer de med konkrete tips til andre som trenger det. Regelen deres er:

Ting skal være til nytte eller glede. Hvis ikke er det på tide å ta farvel. 

Mitt problem er ikke at tingene mine vokser meg ut av huset (som hos Liv og Yngvar), men at jeg er en nostalgisk og litt snill "arkivar" som gjerne tar vare på ting fordi de dokumenterer deler av livet mitt. Kanskje jeg ikke trenger å spare på absolutt alt likevel?

Bokhyller ble ryddet i og bøker fjernet (stort sett gitt bort). Pynteting og særlig ubrukt julepynt var det på tide å gi et nytt liv hos andre.

Men så har du det mer personlige: kort og brev. Det er prosjektet for tiden. Her har jeg veldig samvittighetsfullt samlet på alt (så å si) jeg har fått helt fra barneårene, både fra familie og venner. Jeg har visst kastet brev fra en dansk utvekslingselev fordi vi var så ekstremt forskjellige, og det har jeg angret på som voksen. Men ellers er bunkene bevart; de eldste er tatt med fra jenterommet i Lyngdal. 
I dag har jeg lest gjennom brevene fra to finske brevvenninner som jeg hadde på ungdomsskolen og på videregående.

De er så forskjellige.

Den ene (jeg kaller henne "U") skriver sirlig, vakkert, jevnt med linjal under, og i korte setninger i et litt barnlig språk. (Omtrent det samme språket jeg selv sannsynligvis brukte i svarbrevene, for jeg har alltid likt å skrive kortfattet og hadde et lite utviklet ordforråd trass i språkinteressen.) Temaene er stort sett ganske uskyldige og typiske for tenåringsjenter. Brevarkene, ofte små og typiske brevpapir, er pyntet med klistremerker og vakre bilder. Sjeldent mer enn ett ark om gangen.

Den andre, "T", er forsåvidt tre år eldre enn "U" når korrespondansen vår begynner, men likevel vil jeg tro at forskjellen ville vært tydelig også tidligere. Denne jenta skriver på helt blanke, linjerte A4-ark, og hun skriver både tett og mye, to fulle ark. Helt ut mot margen i liten skrift; det er tydelig at hun har mye på hjertet og god trening i brevskriving. Faktisk har hun 25 brevvenner fra hele verden! Så jeg er en av mange.
Og det er tydelig at "T" har mange tanker om det meste: idrett, språk, musikk, film, politikk, religion, samfunnsutvikling. Hun reiser på sommerskole til Italia. Hun skriver dikt og fortellinger som hun sender til blader. Hun er rett og slett dypt seriøs i alt hun gjør. Når jeg leser det, tenker jeg at jeg kunne likt å bli kjent med henne i dag.

Etter hvert kretser også "T"s brev mer rundt jordnære ting: skole, framtidsplaner, vennskap, forelskelse. Jeg sitter og lurer på om det er en reell omsnuingsprosess inni brevvenninna mi eller en tilpasning til brevene jeg selv sendte. Jeg var nok ikke klar for å skrive så omfattende om så mange ulike og dels voksne tema. Eller nedvurderer jeg min egen tenåring?

Uansett, med "T"s bunke i fanget fikk jeg følelsen av å sitte med en liten bok, en blanding av en brevroman og en essaysamling. Jeg får så lyst til å vite hvordan det gikk.

"T"s brev havner helt klart i spare på-permen.

Har du hatt brevvenner, og har du i så fall spart på brevene?

Klassen: fortellinger fra et skoleår

Cappelen Damm, 2017

Tankene slår henne ofte, når hun kjører hjemover fra skolen, når hun står i kassakø på nærbutikken, når hun sorterer klesvask, når hun går opp eller ned trappene på skolen - og hver gang gjør hun alt hun kan for å skyve den unna. Om bare fem måneder skal hun ikke lese mer for disse elevene, noensinne. Skal ikke undervise dem, snakke med dem, høre betroelsene deres mer. Om fem måneder forsvinner 3STA ut av livet hennes. Da er de ikke hennes lenger. 


(Klassen, side 157)

Litt for ofte går det lang tid mellom lesing og blogging. Verst er det når ei bok har gjort inntrykk på meg og jeg vet at jeg vil dele den med alle - nå! - og den likevel blir liggende. Det gjelder også dokumentaren Klassen: fortellinger fra et skoleår av Marte Spurkland.

Her får vi fortellingen om syv avgangselever fra videregående og læreren deres, den over gjennomsnittet engasjerte "Anette". Hun er der alltid for dem, også utenom skoletid.  Gir dem nye sjanser - med særlig oppfølging - når oppgaver ikke blir levert i tide og fravær truer skoleløpet deres. Svarer på fortvilte sms-er når hun er med familien på hyttetur.
Alle de omtalte er anonymisert; det eneste vi får vite er at skolen ligger en times kjøring fra Oslo. Og det er veldig personlige historier vi får. Alt skjer i løpet av det siste skoleåret.

Ingen lever i et vakuum, og ofte er familieforhold helt sentrale for det elevene opplever. Noen av dem er etnisk norske, andre har innvandrerbakgrunn. På hver sine vis har opphavet forventninger og ønsker for barna som disse må forholde seg til.
Ett trygdet foreldrepar krever at datteren, som er yngst, skal støtte dem økonomisk når de selv ikke klarer å tjene penger eller når storesøster har pådratt seg gjeld. De reagerer når hun prater med gutter utenfor huset. En annen jente har en voldelig far som kan bli sendt ut av landet, og hun må være den voksne når han truer resten av familien. Ei norsk jente har foreldre som ikke klarer å se datterens behov for mer luft under vingene. 

Men det kan også være nye kamerater som gjør livet utfordrende med krav om hevn og fiendebilder.
Det kan også være kjærlighetssorg, et voldtektsforsøk eller til og med en gjennomført voldtekt. Store og mindre hendelser kompliserer russeåret for de sju. Og Anette stiller opp mer enn en skulle forvente av en kontaktlærer.
Hva ville alternativet vært? tenker hun sikkert.

Anbefales varmt! Skal være å finne på et norsk folkebibliotek nær deg.
(Litt avhengig av hvor du bor i landet, dessverre...)  

Baksjå og framsjå: januar (del 2)

Her er første del av oppsummeringa av januar 2018. 

Fakta/ dokumentar

Cappelen Damm, 2011

3096 dager av Natascha Kampusch hørte jeg opplest på Storytel mens jeg puslet et vanskelig puslespill.
Mange husker nok denne saken om jenta som ble kidnappet av en mann i Østerrike og holdt fanget i flere år fra hun var 10. Det er en fengslende historie. Hun forteller om barndommen sin fram mot kidnappingen, hvor moren hennes har hovedansvaret og lærer datteren opp til å bli ganske selvhjulpen og hard. (Visstnok en ganske vanlig måte å oppdra barn på der hun vokste opp.)
På tragisk vis gjør morens kulde henne ekstra sårbar for kidnapping, men det hjelper henne også til å takle det som så skjer.
Wolfgang Priklopil ble stadig mer voldelig mot jenta etter hvert som hun ble kvinne - og sultet henne samtidig som han brøt henne ned psykisk. Noen beskrivelser måtte jeg spole over.

Kampusch har, trass i det hun opplevde, motforestillinger mot menneskenes (og særlig medienes) trang etter å dele alt og alle inn i godt og vondt og glemme nyansene. Hun ville ikke bli husket som det svake offeret i etterkant, men være et sterkt individ.
Hvis en umenneskeliggjør de som gjør umenneskelige handlinger, blir det vanskeligere å se at ganske mange av oss kan bli monstrøse under de rette (feile) forutsetningene. Og det å menneskeliggjøre eller prøve å forstå en kidnapper er en overlevelsesstrategi for den som er fanget.
-Forfatteren kom med en oppfølger i 2016: 10 år i frihet. 

Barnebøker

Aschehoug, 2017

Hjertet er en knyttneve av Ingrid Ovedie Volden er fortellinga om en gutt og ei jente som går i samme klasse (tipper slutten av barneskolen), men som aldri har pratet sammen. Delvis fordi Aline, som har flyttet dit for ett års tid med sin musikerfar og døve arkitektmor, har lovet bestevenninnen sin å holde kjeft på skolen - for å sabotere flyttinga og markere at dette ikke var hennes idé. Oliver på sin side sliter med en far som er helt i kjelleren følelsesmessig etter et samlivsbrudd. De har det greit sammen, men faren klarer ikke å være far, så Oliver må ordne ting selv. Enda mer dramatisk blir det når faren får et hjerteanfall. Fins det faktisk noe som heter broken heart syndrom?
Av ulike grunner velger både Aline og Oliver hjertet som organ i en fordypningsoppgave på skolen, og der finner de etter hvert hverandre.
Kapitlene er korte, fortellinga er lett å lese og lett å bli glad i. Dette er forfatterens andre bok; Alt som teller skrev jeg om her.

Mangschou, 2013

Se meg inn i øynene av Lauren Child (Ruby Redford) er første boka i en spenningsserie med den svært så oppvakte jenta Ruby Redfort i hovedrollen. Egentlig dukket Ruby først opp i Childs serie om den litt yngre Clarice Bean, som en elsket litterær karakter. Nå har altså Clarices yndlingsbøker blitt virkelige, og en skjønner virkelig fascinasjonen hun hadde for Ruby Redforts mysterier.
Ruby legger fort merke til ting som ikke er helt vanlig. Og noe mystisk skjer her. Hun får en mystisk telefonoppringning som viser seg å være en kode - en test. Er hun så god i kodeløsning som hun tror? Så god at hun kan bli agent for en hemmelig organisasjon som skal avsløre kriminelle aktiviteter? Etter hvert blir det ganske så spennende...

Ungdomsbøker

Gyldendal, 2017

Da månen sluknet av Sissel Chipman passer nok ekstra godt for "hestejenter", men har også allmenne tema. Om det å være tenåring og flytte fra by til landsbygda, prøve å passe inn, og å gjøre så mye for den sårbare lillesøstera si at en føler at en ofrer alt. Etter hvert overtar lillesøster til og med drømmehesten - og drømmeguttens oppmerksomhet. Det er fristende å gjøre noe drastisk. 

Aschehoug, 2017

1000 dagar er ikke akkurat 3096 dager, men det kan være lenge nok når ting klusser seg til i starten av ungdomsskolen.
Det kjedelige utgangspunktet for Inger Johanne Sæterbakks hovedperson Johanna, er at bestevennen Georg gjør henne dypt flau første dagen i den nye klassen. Hun kan ikke risikere at de andre tror at de er kjærester. For gutter og jenter kan vel ikke være venner på ungdomsskolen? Kjønnsskillene er strenge og det sosiale presset er stort. Og Johannas lengsel etter eks-bestevennen skyver mot dette. (Men hun er IKKE kåt på ham, som klassevenninnene hevder så ertelystent.)
Som hun sier på side 115:
Om eg og Georg aldri greier å snakke saman igjen, blir alt det som skjedde dei 4723 dagane vi var bestevenar, usynleg. Det er nesten heile livet mitt, det.
Endringer i vennemønster og sosial status er også beskrevet i Anton og andre flokkdyr, som jeg skrev om her.

Samlaget, 2017

Under av Sturla Berg og Hilde L. Kvalvaag er starten på en ny nynorsk dystopi. Vi er i et framtidig Norge (?) hvor Sverige og Kina har blitt én felles supermakt. I starten litt vanskelig å venne seg til alle de kinesiske og nyskapte ordene som ikke blir forklart i teksten (det er ordliste bakerst), men etter hvert ble handlingen så spennende at disse bare gled forbi. Boka og verdenen kan minne om Flukten av Igland og Hestsveen (omtalt i Best i 2014-videoen), selv om det er litt flere sci-fi-elementer her. Frister til videre lesning. Utdrag fra side 73, der vår hovedperson blir etterlyst:

Dette er anarkisten Ela. Med si oppmoding til terror og undergraving har ho sett våre felles verdiar i SDK Zeijang-Volvo i fare, og dermed alle dykk. Berre for si eiga vinnings skuld. Kor usselt kan eit medmenneske bli? Likevel, vi insisterer på at ho skal få den same hjelp og rettleiing vi tilbyr alle som treng oss. Derfor må ingen gjere henne vondt, sjølv om de kan bli freista til å ta loven i eigne hender. Berre sei frå kvar ho er til nærmaste volPolis eller fèngchéng. Det er ingen fare. Og hugs, ikkje sei søster. Det er eit ord terroristane bruker i propaganda. 
I Zeijang-Volvo held vi kvarandre i hendene!

Januar, i korte trekk

Det ble en fin førstemåned med flere gode leseopplevelser. Flere sjangre, og både spenning, humor og litt grinestoff. Både oversatte og norskskrevne bøker. Vil særlig huske de to lydbøkene jeg hørte (Green og Kampusch) og Hjertet er en knyttneve.

Framsjå til februar

Jeg skrev om a-ha for et par uker siden, og nå er min første konsert med gruppa gjennomført! Kanskje det kommer en liten anmeldelse av den. Uansett, veldig bra.
Ellers har jeg i det siste sett X-men-filmer (som er en slags fantasy-sci-fi) og en NRK-serie om science fiction. Det førte til at jeg blant annet lånte en klassiker av H. G. Wells. Interessant! I kveld vurderer jeg å se 2001: a space odyssey. 
Jeg har også lest tre fine romaner som på ulike måter handler om ondskap og godhet.
Og til helga skal jeg prøve det nye spørrespillet "Bøkenes verden", som jeg fant på Norli! 

God lesemåned!