Storebror og Veslebror

På mandag skal jeg på ungdomsskolen og snakke om dystopier for 8. trinn. Jeg tenkte å smi mens jernet er varmt nå når Dødslekene er så populær, og lærerne falt for ideen.
De fleste av bøkene jeg skal snakke om har jeg allerede lest - Uglies, Matched, med fler. Jeg har også tenkt å utvide perspektivet litt og nevne noen "katastrofebøker" (fins det en norsk fagterm?) som Himmelslør og I morgen, da krigen kom. Fellesnevneren blir bøker som handler om ungdommer i ekstreme situasjoner.

Så er utfordringa: ikke ta fra ungdommene håpet selv om handlinga i bøkene er dystre! Jeg har tenkt å spørre dem om hva som kan være bra med dystopier. Spent på hva de svarer.

Ei bok hadde jeg tenkt å nevne som en klassiker, og jeg tok den med hjem for å lese den. Nå har jeg lest den ut, og jeg vet nesten ikke om jeg tør å si så mye om den. For jeg er frista til å ikke anbefale den for tenåringer som har livet foran seg og trenger håp!

Gyldendal, 2010-utg.

Boka det handler om er den kjente dystopien 1984 av George Orwell, skrevet i 1949, altså ganske raskt etter 2. verdenskrig. Orwell skrev også Animal Farm (Kamerat Napoleon), som heller ikke er lystig lesning, så jeg burde kanskje vært forberedt? For dette er både tung og dyster kost.

Mange vil sikkert vite at termen "Big Brother" (Store Bror) er henta fra 1984. Her er det ikke snakk om tv-kåte ungdommer som er innestengt i et hus der den som holder ut lengst vinner en bil (eller et evig kallenavn), men et samfunn der overvåkningen skjer ufrivillig og gjennomsyrer hele tilværelsen. 24 timer i døgnet. Iallfall for de som tilhører Det Ytre Partiet, som Winston. Proletariatet (arbeiderne) derimot blir sett på som undermennesker, og Partiet vil dermed ikke bruke tid og krefter på å overvåke og hjernevaske dem - selv om de jevnlig blir angrepet av bomber, visstnok fra det som til enhver tid er Fienden (vekselvis Eurasia og Øst-Asia).

Hovedpersonen Winston Smith jobber i arkivet til Sannhetsministeriet i London. Hans jobb er å rette opp "feil" i gamle aviser; ting som har blitt skrevet som ikke stemmer med Partiets og Store Brors nåværende "sannhet". Han fjerner sporene etter mennesker som plutselig har forduftet og som offisielt ikke fins. For slik er det i Oseania (tidligere USA og Storbritannia): historien kan forandres. Når Winston og de andre har gjort jobben sin eksisterer sannheten bare i menneskenes minner. Og det gjør den heller ikke lenge, på grunn av intensiv propaganda og hjernevasking. Partiets egne, ordfattige språk nytale har et ord som heter dobbelttenking: det at en kan tro på noe fullt og fast selv om en innerst inne vet at det er feil.
Winston klarer faktisk å huske den virkelige fortida, og han kjøper ei dagbok der han begynner å skrive ned tankene sine. Blant annet:

Frihet er friheten til å si at to og to er fire. Hvis en kan det, følger alt det andre av seg selv.

Så en dag får Winston en lapp fra ei kvinne der det står "Jeg elsker deg". Trass i en konstant og reell frykt for å bli tatt innleder de et forhold, og Winston får en smak på det vi ville kalle et normalt liv. Han skjønner at han må ta en sjanse, at han må arbeide mot Partiet og avsløre dem. Det gjør at livet hans henger i en tynn tråd, men han føler at han lever.
Helt til han en dag (SPOILER) blir tatt, torturert og ... hjernevasket.
Boka ender slett ikke med håp. Det er derfor jeg lurer på om jeg skal la være å nevne den.

Da er det annerledes med Veslebror ser deg av Cory Doctorow fra 2009. Jeg har anmeldt boka her på bloggen før. Den er ei framtidsbok, ja, men skremmende aktuell med handling fra San Francisco i nær framtid. Og her er det faktisk slik at "veslebror" slår tilbake mot "Store Bror".

Etter et terrorangrep som faktisk aldri blir knyttet til noen gruppe, blir hovedpersonen Marcus og vennene hans tatt til fange av det amerikanske Tryggleiksdepartementet. De er uskyldige (de skulket riktignok skolen for å bli med på et populært live-spill i byens gater), men de blir isolert og torturert. Når Marcus blir sluppet fri har Tryggleiksdepartementet innført nye overvåkningsmetoder og gjort gatene utrygge - ikke bare for potensielle terrorister, men for folk flest. En er på en illevarslende måte på vei til samfunnet i 1984. Marcus, som er ekspert på hacking, starter en undergunnsgruppe på de sikre nettet Xnet, og de gjør livet surt for overvåkerne. Først mest for moro, så blir det blodig alvor...

Doctorows bok er såpass aktuell at en virkelig kan bruke den som utgangspunkt for spørsmål i dag. Hvis vi vet at terrorister kan bli tatt ved overvåkning av for eksempel uttak fra minibanker, er vi villige til å selv bli overvåket for å føle oss trygge?