onsdag 16. september 2015

Om sangfugler og vaktposter

Før jeg kan leve sammen med andre mennesker er jeg nødt til å kunne leve sammen med meg selv.

Det sa Atticus Finch i Drep ikke en sangfugl, side 122. Og sannere ord er vel ikke skrevet ned.

Jeg har lest denne klassikeren og fortsettelsen Sett ut en vaktpost av Harper Lee, med handling fra Sørstatene i USA på henholdsvis 30- og 50-tallet. Fortsettelsen ble faktisk skrevet først, men er ikke gitt ut før nå... og jeg fikk et siste puff til å lese bøkene.
Jeg hadde ment å ta disse med i baksjå og framsjå-innlegget for august, men det ble det ikke plass til.
Aschehoug, 2015

Drep ikke en sangfugl begynner med et mysterium, et overfall, og avslører ikke løsningen før helt mot slutten, som en ekte spenningsroman. Spenningen ligger mye i dynamikken mellom de forskjellige hoved- og bipersonene, hvordan de blir kjent og hva slags (negative og positive) holdninger de har til hverandre.

Jeg ble grepet med en gang av historien til den lille jenta Småen (på engelsk: Scout), som ikke har noen mor, men en myndig hushjelp, en aktiv storebror og en far som også jeg snart så på som gudelik: advokaten Atticus Finch, som gjør seg selv upopulær ved å stille som forsvarer for en afroamerikaner i småbyen hvor de bor.

Når jeg skriver "gudelik" spiller det på handlingen i bok nummer to, hvor illusjonene brister for Jean Louise/Småen, og faren blir endelig et (ufullkomment) menneske i hennes øyne.
I Sett ut en vaktpost har det gått 20 år, og Jean Louise er tilbake i Maycomb. Jeg kan ikke si så mye mer om toerboka i fare for å avsløre viktige ting.

Kort sagt: les bøkene, hvis du ønsker en god historie. (Jeg måtte rett og slett kjøpe bok 2 etter å først ha lånt den.) Her er det på ett brett menneskelighet, humor, tragedier, livsfilosofi, smålighet, fordommer, klassekamp, kjønnsroller, vennskap og merkelige, minneverdige figurer.

Et par sitater til fra førsteboka skal du få til slutt. Først fra den kloke naboen frøken Maudie, som setter ord på det sentrale symbolet i tittelen (side 122):

Sangfugler gjør ikke annet her på jorden enn å lage musikk som vi gleder oss over. De eter ikke opp hagene til folk, de bygger ikke reir i kornbingen, de gjør ikke en ting annet enn å synge for oss, av hjertens lyst. Det er derfor det er en synd å drepe en sangfugl.  

Og så Småens egne ord etter en dramatisk opplevelse (s. 318):

Da jeg gikk hjemover, tenkte jeg at Jem og jeg kom til å bli voksne, men det var ikke stort igjen for oss å lære, unntagen kanskje algebra.

Visste du at:
To kill a mockingbird ble filmatisert i 1962?
Bokutgaven kan du lese på nett (Bokhylla.no) her.

søndag 13. september 2015

Alene naken (bokinnlegg med noen personlige betraktninger)

Cappelen Damm, 2015
Jeg har begynt å lese Alene naken: hvorfor er vi redd for å være oss selv? av psykiateren Tormod Huseby. Her er det veldig mye å tenke over, lagt fram på en enkel og konkret måte med noen personlige fortellinger fra terapeut og (anonymiserte) pasienter.

Jeg vil særlig nevne en idé boka stadig gjentar, som jeg syns er veldig interessant: at "de" som har en psykiatrisk diagnose, "de" som har en personlighetsforstyrrelse, er egentlig som "oss", de "normale". De er bare mer, av alt. Mer usikre, mer angstfylte, med større kontrollbehov eller mindre empati.
Mye handler om opplevelser fra tidlig barndom. Noe kommer fra gener.

Men vi har vel alle sett, hørt, kjenner noen som...? Jada. Vi nikker. Og sånn er de bare. Eller?

Det fins situasjoner, ekstreme situasjoner, hvor folk flest kan reagere helt manisk eller umenneskelig. Med kniven på strupen, rent fysisk. Eller når vi bare blir revet med i en grupperus.

Huseby forteller blant annet om et amerikansk forskningseksperiment fra 1980 hvor et utvalg av psykologistudenter skulle være fanger og fangevoktere. Eksperimentet måtte avbrytes lenge før planen, fordi "fangevokterne" ganske snart oppførte seg så sadistisk mot "fangene". Studentene i eksperimentet hadde blitt plukket ut på forhånd fordi de var ekstra psykisk robuste (og dermed burde ha kunnet motstå slikt gruppepress).
Har du kanskje sett filmen "Bølgen" (ikke den nye men den fra 2008), om et klasseeksperiment som gikk altfor langt?



Og vi vet jo om altfor hverdagslige situasjoner hvor unger slår, erter, stenger ute, og andre, gjennomsnittlig greie unger står og ser på eller blir med på mobbingen, fordi de er redde og usikre selv og fordi alternativet, å selv bli et offer, er verre.

Huseby nevner Anders Behring Breivik, som i samtaler med psykiaterne hadde fortalt at han hadde en frykt for ikke å bli elsket; det var hans svakhet. 
Med en slik svakhet blir "demonen" et menneske. En av oss, selv hvor dårlig vi måtte like det.

Noe av det verste vi kan gjøre som mennesker, er å se verden og hverandre i svart og hvitt, som helter og skurker, som grupper i stedet for individer. Det er kimen til konflikter, krig, tortur.

Mer vanlig er det å se på enkeltmennesker som "bedre enn" eller "verre enn" oss selv. Er de bedre, fortjener de respekt og beundring (kanskje misunnelse); er de verre, fortjener de medfølelse eller avsky.
Jo mer usikker en er på sin egen verdi, jo mer ekstrem vil denne tankegangen og måten å behandle andre på bli.

- Jeg hadde selv en periode i tenårene hvor jeg var deprimert og trengte hjelp til å finne igjen gleden i livet. Hvis ikke denne krisen hadde gått over, kunne jeg kanskje vært en psykiatrisk pasient, klinisk deprimert?
I dag klarer jeg å se på en overskyet himmel og kjenne på tristheten, men vite at solen kommer igjen. At det jeg føler akkurat nå ikke er hele virkeligheten. Jeg har livslyst og oversikt. Og kanskje den svart-hvite perioden min kan hjelpe meg til å skjønne hvordan folk som sliter ekstra kan ha det?


Boka Alene naken anbefales. Det er mulig at du kommer til å se på deg selv og andre - og "normalitet" og "sykdom", "godt" og "vondt" - på en annen måte etter lesning.

Påskrift, når boka er ferdiglest: et utdrag fra side 227.

Ved å dele nederlagene og seirene våre, og ved å by på latter og gråt, er vi ikke lenger alene nakne. Det oppstår en tilknytning. Når andre senker skuldrene og åpner seg, reduseres vår egen frykt for misbilligelse.


søndag 6. september 2015

Lesing - liv? Love?

Boka som Olav og kjæresten
lagde sammen (1986).
(En barnebibliotekars betraktninger etter en tale om Olav H. Hauge på festkveld ved Diktardagane i Lom.)

Liv eller lesing, 
liv og lesing?
Love
og lesing, 
går det an? 

Et liv med lesing
og et liv med love
samtidig? 

70 år, nesten
ble Olav
før love
Før dette: 
mest ord
For mye?
Stod det til liv?

(-)

Det jeg vet
er at jeg blir varm av glede
når unge som har lest masse,
som jeg har blitt kjent med 

i en felles eventyrlengsel,
kommer og forteller 
om eventyr de har opplevd 
utenfor bøkene de leser, 
i livet de har begynt på. 
Minneverdige opplevelser. 
Modige valg. 
Aktiv skapetrang. 

Hva lesingen har hatt å si?
Jeg vet ikke. 
Vet bare
at den ikke har kvalt

håpet om åpne dører, ut

(og kanskje heller ikke 
den drømmen vi bærer på
om åpne hjerter?)

 - Synne 2015