mandag 20. mai 2019

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:
  • 12 fakta og dokumentar-bøker
  • 23 romaner
  • 16 tegneserier
  • 19 ungdomsbøker
  • 16 barnebøker
Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 



Gyldendal, 2018
Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018
Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.


Manifest, 2018
Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.






Gyldendal, 2018
Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018
Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg
Speak, 2015
på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 


Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

onsdag 15. mai 2019

En fin trio

Kari Slaatsveen: Kvinnen som ble saget i to

Gloria forlag, 2018
Her har vi en salig blanding med dels mininoveller, dels dikt. Noveller i poesiformat? Ofte er setningene og ordene kunstferdig fordelt på siden, men uten at det føles utilgjengelig eller kunstig.

Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.

Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?

Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.

Andre bloggere som har omtalt boka: GlamourbibliotekarenElise Cathrin.

---


Vigmostad og Bjørke, 2018
Therese Aasvik: Byer uten deg

Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.

Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?

Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.

Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:


Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom. 
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.


Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.

Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,

---

Cappelen Damm, 2019
Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er: ett hjerteslag fra døden

Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.

Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):

Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger. 

Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.

Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.



tirsdag 7. mai 2019

Et par titler fra slutten av bokbingoen

Bazar, 2016

Boka om et sted jeg vil reise til (New Zealand)

Et håp ved verdens ende av Sarah Lark

Omslaget til denne boka viser en dame med ryggen til, og det syns jeg passer (ut fra klisjétanken om snill og lettlest underholdning for voksne damer - som det likevel er noe i). Trass i interessante historiske beskrivelser er Larks bok i bunn og grunn en klassisk romantisk reise hvor personene (særlig én) må gjennom farer og uhyrligheter før lykken kan komme.

Boka kan leses for seg, men er en fortsettelse av trilogien som startet med Den lange, hvite sjøens land (2013). Vi har hoppet litt i tid, men visstnok er det et par bikarakterer - minst - som hun har fortalt om før.

Et håp ved verdens ende foregår under og rett etter 2. verdenskrig. Helena (18) er ei polsk ungjente som har havnet i en iransk flyktningeleir sammen med sin ganske guttegale og egoistiske lillesøster. Mindreårige får lov til å reise til New Zealand for å starte et nytt liv der, men Helena overtar søsterens plass i et glimt av trass. Dessverre er det en mann i flokken som vet hvem hun er og presser henne seksuelt mot at han holder tett. Helena kommer fram til det nye landet og finner der ut at hun er gravid, vil ta livet sitt, men blir til alt hell reddet av Mannen i sitt liv, en ung flyger som er hjemsendt fra krigen i Europa. 

Jeg fikk ingen overraskelser her. Personene er ganske svart-hvite. Helena er en sympatisk person, men det er sjeldent jeg virkelig blir grepet av hennes historie. Spenningen i boka blir dels bygd opp rundt en dum rival-misforståelse som blir oppklart for hovedpersonen (men ikke for meg) i siste liten. Og en scene mot slutten fikk meg til å skrive på Facebook:




Hva var bra?
Jeg likte beskrivelsene av gården Helena havnet på i New Zealand og fikk lyst til å bli bedre kjent med den - sammen med bipersonene fra tidligere bøker. Jeg ble også interessert i maoriene og forholdene deres, selv om dette også minner om historien til andre urinnvånere, med identitetskonflikter og undertrykking.
Ikke minst ante jeg ingen ting om de polske flyktningene som var i Iran og fikk lyst til å undersøke den saken nærmere.

Men noen stor leseropplevelse var ikke Larks bok.

Da var det en helt annen sak med...


Klassikeren

Denne utg. Cappelens bokklubb, 1993
Lady Chatterleys elsker av D. H. Lawrence

Vår tidsalder er i bunn og grunn tragisk, så vi nekter å ta den tragisk. Sammenbruddet er en fullbyrdet kjensgjerning, vi befinner oss blant ruinene, og vi tar fatt på å bygge oss nye små boliger og nære nye små håp. 

Slik starter denne engelske klassikeren fra 1928. Engelsk, tja, den ble ikke utgitt i Storbritannia før i 1960 (og ble da brakt for retten på grunn av "obscønt" innhold). Men forfatteren var engelsk og oppvokst i Midlands-området, som handlingen er fra.

Og ja, her er det krasse kritikker av et samtidig (mellomkrigs-)England. Den skitne industrialiseringen, materialismen og motsetningene mellom høy og lav, og på den andre av det overdrevne intellektuelle fokuset på de rent "åndelige" syslene i kunsten.

Når hovedpersonen Connie (Lady Chatterley) tar en biltur inn i området mannen hennes er herre over, blir hun redd og nedtrykt (s. 219):

Det (dagens England) var i ferd med å frembringe en ny menneskeslekt, overdrevent bevisst på den pengemessige og sosiale og politiske siden, men på den spontane, intuitive siden død, aldeles død.

Hvor var naturen blitt av, verdigheten, medmenneskeligheten og sanseligheten?
Og nettopp sanseligheten er jo det boka er mest kjent for. "Kjødets oppstandelse", som det står.
Motsetningen mellom ånd og kropp er blant annet et diskusjonstema i Clifford Chatterleys kameratkrets (noe Connie følger interessert med på, selv om hun er kvinne og ikke burde bry seg med den slags.) Men ellers får vi først og fremst demonstrert sanselighet i praksis. 

Skildringen av forholdet mellom Lady Chatterley, som er gift med den lamme aristokraten Clifford, og skogvokter Mellors, er veldig direkte. Særlig skogvokteren legger ikke fingrene imellom når han roser elskeren sin. Skildringen er på samme tid vakker og plump. Forfatteren får fram nyansene i kommunikasjonen mellom de to og skildrer følelsene av både tvil og lengsel, lyst og frustrasjon. Ikke alltid føles det bra, det de gjør sammen. Det er realistisk om seksualitetens mange sider.

Forholdet mellom en kvinne av overklassen og en fattigere mann (riktig nok utdannet, men kroppsarbeider) nørte ekstra opp under kritikk da boka den kom ut. En fattigere gift mann til og med, selv om Mellors bor alene når han møter Connie. Nettopp denne fraværende kona lager trøbbe en stund, og det er ikke noen selvfølge at elskerne skal få hverandre. 


Mellors er den mest mangslungne figuren i boka: oppvokst i det lokale gruvesamfunnet, men utdannet, bokglad og reflektert. Han har likevel endt opp som kroppsarbeider igjen og understreker tilhørigheten sin - en slags trassig underdanighet (eller overlegenhet?) - ved å holde på en bred dialekt, også i de intime møtene. Er han rett og slett et personlig bilde på et England i endring og paradoks? 
I slutten av boka skriver han uansett et brev som mest sannsynlig kan tolkes som fortellerens - og forfatterens eget budskap om hva som gjør livet verdt å leve.

Lady Chatterleys elsker er ikke for hvemsomhelst i dag heller, men prøv den gjerne!

onsdag 1. mai 2019

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.
Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017
Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018
Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?

Populærmusikk fra Vittula

Pax forlag, 2001
Den svarte tok kirken rolig i øyesyn, kroppen hans virket mye høyere på grunn av den spisse hatten i gull og blått som han hadde på hodet. Ansiktet hans var så mørkt at man bare så det hvite i øynene på ham, som lyste opp. 
Så begynte han å tale. På bantuspråk. Uten mikrofon. Han formelig ropte, høyt og lokkende, som om han lette etter noen i jungelen. 
- Jeg takker Herren, takker Herren min Gud, oversatte diakonissen. 
Deretter mistet hun mikrofonen, falt hvinende forover og ville stupt ned fra prekestolen om ikke den svarte hadde fanget henne opp (...)
- Malaria, stønnet hun. Huden var mørkegul, hun var besvimelsen nær av feber. Et par medlemmer av menighetsrådet sluttet seg til og bar henne ut av kirken og inn i en bil, som spant av gårde i retning sykestua. 
Og der satt negeren og menigheten.  

Slik skildrer jeg-personen Matti en scene tidlig (s. 30) i  Populærmusikk fra Vittula. En ganske så tragikomisk situasjon med et språkproblem som til slutt løses av Mattis nye venn Niila, som helt til da har vært stum.
Scenen er et godt eksempel på den svarte humoren, folkelivet og de sanselige, levende beskrivelsene som boka er full av.

Jeg tok fatt på denne kultklassikeren nå (den kom på svensk i 2000) fordi jeg har hørt så mye bra om den nye romanen av Mikael Niemi, Koke bjørn. Den skal foregå i samme område og har en hovedperson som bare er beskrevet indirekte i boka jeg leste: vekkelsespredikanten Levi Læstadius (i Koke bjørn en detektiv med en assistent som heter nettopp Matti.)
Populærmusikk fra Vittula skuffet iallfall ikke.

Vi er i Tornedalen, et finskpreget område helt nord i Sverige, på 60-tallet. Matti vokser opp sammen med mor, far og storesøster i byen Pajala, i et strøk som blir kalt for Vittulajänkkä ("fittemyra") - sannsynligvis på grunn av de store barneflokkene. Som ellers i Tornedalen er folk flest muskuløse kroppsarbeidere, ærerike, storskrytere under alkoholpåvirkning (hvis de ikke er religiøse og aldri drikker) - og sier ellers ikke mer enn de absolutt må.
I vennen Niilas familie er tausheten helt ekstrem, og både små og store kommuniserer mest med rynkede panner og knyttnever. Moren er taus fordi hun er finsk og ikke kan svensk så godt, det språket hun egentlig vil at ungene skal lære. Faren er brutal, og hvorfor det?  (Fortelleren tar her et skritt ut av Mattis synsvinkel og blir allvitende, så vi får beskjed.)

Niemi er - kan en kanskje si - slem mot tornedalingene. De drikker seg stupfulle og døden nær (også tenåringene), har ikke magemål i bryllup, slåss over en lav sko, mobber de svake, nærer hat til hverandre i generasjoner, de er rett og slett usiviliserte. Mye er karnevalistisk, overdrevet, og en må bare le samtidig som det gjør vondt.
Men en ser også samfunnet innenfra. Hva som er viktig. Og trassen mot de som kommer utenfra og tråkker dem ned. På side 45:

Det var en oppvekst i savn. Ikke av materielle goder, der hadde vi så vi klarte oss, men når det gjaldt identitet. Vi var null. Foreldrene våre var null. Forfedrene våre hadde betydd null og niks for den svenske historien. Etternavnene våre var umulige å stave, for ikke å snakke om å uttale, for de få lærervikarene som søkte seg opp hit fra det egentlige Sverige...

På skolen lærer Matti og Niila om Sør-Sverige, der alt det fine og store og viktige er. Deres egen landsdel, som er enorm i omkrets, ser på mystisk vis minimal ut i kartene, og først når Matti blir stor, reiser han ned til Sør-Sverige og blir overrasket over hvor lite imponerende det han lærte om på skolen, faktisk er. Han har følt at han må flytte for å "bli noe", men måtte han det?

-Jeg møter meg selv i døra, jeg er en kultursnobb. Jeg kunne vært en av disse sørsvenskene som kom og fortalte tornedalingene at de ikke burde være som de var. Det som blir beskrevet er nok en blanding av det nøytralt tradisjonelle (folkekulturen) og en hat- og voldskultur etter påført mindreverdsfølelse i flere generasjoner. Det har en hørt om også i Norge.-

Men tilbake til boka!
Populærmusikk fra Vittula er ikke bare en karnevalesk skildring av bryllup og begravelser med voldelige utfall,

brudgommen nikket til brødrene og ropte skål, hvorpå alle bøyde seg bakover og slynget den kalde spydspissen dypt ned i strupens kjøtthull (s. 100),

det er også en bok full av gode historier og originale karakterer. Om Matti og kameratenes erfaringer med sitt første rockeband (her assosierer jeg til norske Beatles av Lars Saabye Christensen). Om jentene og de første pubertale erfaringene. Om en ekstrem rottefangst-sommer. Bruset i den bratte skibakken som kameratene har preparert selv. Den nye musikklæreren fra Skåne som gir seg ut for å skjønne finsk, kappkjører med skolebussen og får fram rocken og rytmen i ungene. Besøket til den mannlige heksa Ryssi-Jussi - en av de best beskrevne originalene - for å bli kvitt Niilas gjenganger-farmor.

Ja, for det er også merkverdigheter i boka. Helt fra starten bikker det realistiske og hverdagslige nå og da over i det magiske og til dels skumle. Tidlig i boka blir Matti innestengt i en fyrkjele - sånt kan nok skje enhver nysgjerrig unge - men han slipper først ut etter flere år, når han er tenåring.
Av og til er det magisk realisme, andre ganger tolker jeg beskrivelsene som bilder (som når Niilas brødre blir til udyr i Mattis fantasi). Men det blir ikke så vagt og flyktig at en må jobbe for å analysere det. Det magiske liver opp, det skaper overraskende vrier.
En må bare være obs på det når en starter lesingen. Her skjer det ting som egentlig ikke kan skje!

Skrivestilen er som oftest knapp med korte setninger, konstaterende. Men når ting går litt over styr - eller følelsene blir ekstra intense - triller ordene ut. I særlig én scene blomstrer beskrivelsene og tar oss med på en liten reise i øyeblikket, s. 143:
 

Av og til om kvelden pleide Holgeri å sette seg på sovesofaen hjemme i Kihlanki og ta fram gitaren etter den døde faren. Med tenåringsfingrene sine lekte han fram akkorder som store sommerfugler. De flagret ut over pinnestoler og filleryer, steg ved komfyren hvor poteten kokte, svingte over veggkalenderen, pendeluret, det samiske veggteppet, avissiden med kongefamilien og stjerneportrettet av Honken Holmqvist, sniffet over brødfatet og grytene, stupdykket mot potta og sopelimen, strøk forbi ranselen og gummistøvlene, opp igjen mot mamma i gyngestolen, en sving rundt det klirrende lovikkastrikketøyet og ullnøstet hennes, så over mot potteplantene, begoniene og svigermors tunge, opp langs vindusruta, et kort glimt av engslåtter, bjørketrær og spenevarm kveldssol, forbi tråsymaskinen, radiokabinettet, klesskapet med den skjeve døra, og så tilbake inn i gitaren igjen, inn i det mørke klanghullet hvor andre sommerfugler trengte på og ville ut. 
Moren pleide ikke å si noe, ikke rose men heller ikke forstyrre. Bare være der som en kropp. En kroppsvarme.

I en av de siste scenene sitter Matti og faren i en badstue; Matti har blitt tenåring, og faren gjør seg klar til det Matti regner med må være "Praten". Men han får vite mye mer enn hadde forventet - om personer han kjenner også, men ikke ante visse ting om. Og råd om hvordan han skal unngå grublerier, det verste av alt, som kan føre til galskap (s. 160):

Men det farligste, det han aller mest ville advare mot, den enkeltfaktoren som alene hadde sendt skarer av unge stakkarer inn i galskapens skoddeheim, det var boklesingen.

Hvis det er som jeg mistenker og Matti er inspirert av Mikael Niemis eget liv, ble han nok en bokleser, men ikke gal.
Sannsynligvis. 

En fridag

I dag er det arbeidernes solidaritetsdag, første mai. Jeg har tenkt å bruke deler av denne dagen til blogging.
(Akkurat nå virker ikke nettverket på pc-en, så dette innlegget blir startet på mobilen min. Håper det går bedre senere.)

Jeg har tenkt å starte med å blogge om ei bok jeg nettopp fullførte: Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Leseropplevelsen er fremdeles fersk, så det gleder jeg meg til.

Ellers har jeg tenkt å skrive om to fagbøker jeg leste for ei stund siden og hatt lyst til å skrive om like lenge; på hver sin måte sneier de innom temaet (anti)kapitalisme. Men også arkitektur og byutvikling, biologi og psykologi.

Jeg har tenkt å omlese spenningsboka Bian Shen for å forberede meg til fortsettelsen, Kelestriel, som jeg har fått som leseeksemplar.

Jeg planlegger til slutt et intervju med en forfatterspire.

Dette innlegget blir oppdatert utover dagen. God lesing og god første mai!

Klokka er 11.20, og jeg har:
  • fylt ut ei ny side i luksusnotatboka mi. Populærmusikk fra Vittula er klar til omtale! Og nettet er ok igjen, så det går fint å skrive. 
  • syklet bort til bilverkstedet i nærheten, de som skal skifte dekk på bilen min i morgen. Gikk hjem igjen og bedrev litt plåing (lettversjonen av plogging: plukking av søppel + jogging), det passer ekstra fint denne strandryddeuka (selv om vi ikke har kyst her i Ål, har vi elver som søppel kan renne ut i).  
Klokka er 13.23, og jeg har skrevet ferdig innlegget om Niemis bok! Det kan du lese her. Klar for lunsj!

Klokka er 18.14, og jeg har spist middag. Før middag leste jeg i Bian Shen. Merker at jeg har glemt det meste, så ei oppfrisking er helt nødvendig.
Nå starter jeg på et innlegg om de to fagbøkene, Kjøpesenterlandet og Homo Solidaricus. Finner ut at jeg ikke har noen av dem foran meg, så da blir det effektiv bruk av notater!

Klokka er 20.28, og innlegg nummer to er ferdig. Ble usikker på det politiske innholdet i den ene av bøkene og måtte google litt ekstra. Tror det skal være etterrettelig.   

Jeg er litt trøtt i hodet nå, så kommer nok ikke til å blogge mer i kveld. Kanskje synge litt (nytt multitrack-prosjekt på gang!) Strikke litt, kanskje til en podkast? Se "Flashdance" på DVD?

Ha en fortreffelig slutt på den første maidagen, og god mai måned!