Lesing i september (del 3). Fortellinger for voksne

Vigmostad & Bjørke, 2020

Fabrikken av Joanne Ramos forteller om et framtidig, men samtidig ganske så nært USA hvor det fins surrogatfabrikker. Personene vi møter, er involvert i en slik fabrikk - Golden Oaks - på ulike måter. Som styrer (Mae). Som headhunter (Ate). Som "verter", altså surrogatmødre (Jane, Reagan og Lisa). Den eneste gruppen vi ikke får møte, er kundene. De som av ulike grunner - ofte fordi de er for travle og en graviditet ikke passer inn i timeplanen - lar en annen kvinne bære fram barnet sitt. 

Inne i fabrikken er det kontrollerte forhold (men med noen små muligheter for sabotasje, viser det seg). Vertene blir fulgt opp og overvåket; de må trene, spise sunt og unngå alt som kan skade kundens barn.
De skal få penger for dette. De må bare gå gravide ut tiden og gi fra seg barnet de har hatt inni seg i trekvart år. 

Boka begynner ikke med fabrikken, men med utgangspunktet som gjør at Jane velger å bli vert. Den filippinske jenta kjemper en beinhard kamp for å få nok penger til å forsørge seg og barnet. Hun blir behandlet som annenrangs, i beste fall eksotisk, hos arbeidsgiveren og venninnene hennes (noe som minner meg om Barnepiken av Stockett). Og Jane har internert dette synet; når hun får sparken fra jobben som barnepleier hos en styrtrik familie fordi hun har ammet barnet hun skal passe, er hun sikker på at hun har fortjent det.
Veien er kort til det som ser ut som et bedre liv. 

Reagan har andre motiver. Hun har det hun trenger, men vil finne sin egen vei der andre har sterke forventninger til henne. Hun vil også utgjøre en forskjell: hjelpe noen som ikke kan få barn. Som hvit og med god utdannelse er hun en "premiumvert".
Tiden i Golden Oaks begynner bra. Men etter hvert føler hun på en tomhet og tvil. Når hun skal til ultralyd med sitt første barn, får hun ikke se bildet av det og stille legen spørsmål; det er det kunden som får. 

Og etter hvert skjønner både Reagan og Jane - blant annet med hjelp av den desillusjonerte og rappkjeftede Lisa, som er vert for tredje gang - at de er mer fanger enn de er ansatte. Kan de bryte ut?

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig: kunne dette skjedd i dag?
Nei. Men kan det skje en gang?

 

----

Tiden, 2013

Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson er en roman med selvbiografiske trekk. Fortelleren heter Jens, og før selve teksten blir alle de omtalte personene introdusert, som i et skuespill. 

Jens bor i Oslo sammen med kona Tea og to barn: tweenen Vera og den litt yngre Markus. Han er forfatter av bøker og manus, men når hovedhandlingen starter, sliter han med motivasjonen. Romanen han vil skrive, går trått, og TV-serien han vil lage sammen med en kamerat, blir sendt fra avdeling til avdeling i NRK. Tea er sykemeldt og er hjemme; de begynner å gå hverandre på nervene.
Sammen med ungene prøver Jens å være kompis, den morsomme pappaen. Det går sånn passe bra.

Mye av spenningen og den personlige konflikten i boka ligger i Jens' familiebakgrunn. Da han var liten, skilte foreldrene seg, og siden har han fått flere "steforeldre" og nye familier på hver side å forholde seg til. Det hender et par ganger at han blir utelatt - uteglemt? - i lister over foreldrenes barn. Han er den i midten, den som kommer i tillegg. Følelsen av utenforskap beskrives så enkelt og sterkt på side 438:

Jeg liker ikke at vi alltid må dra, for hver gang vi må det, får jeg denne følelsen av at jeg ikke hører til noe sted, at jeg bare innbiller meg at jeg har et feste, og så fort jeg gjennomskuer meg selv, kan jeg komme til å sveve bort.

Mye av handlingen er mimring og skildring av foreldrenes - og besteforeldrenes liv. Faren døde som 48-åring av høyt blodtrykk; kan det samme skje med Jens?
Og hvorfor er han egentlig så redd hele tiden?

----

Oktober, 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi er på sett og vis ei krimbok. Vi har ei uløst saksrekke med kriminelle handlinger; vi har en uformell etterforsker, en hjelper og mistenkte. 

På den andre siden er denne geniale romanen også en skildring av en tidsepoke og et område, et miljø: den lille bygda Kengis i Nord-Sverige på midten av 1800-tallet. Ei bygd hvor det fremdeles er store forskjeller mellom myndigheter og "folka på golvet", mellom kvinner og menn og mellom samer og svensker. 

Fortellingen blir dels fortalt i førsteperson av den unge samen Jussi, som har blitt adoptert av prosten Lars Levi Læstadius, dels i tredjeperson.
Læstadius var den som rent faktisk startet den kristne retningen læstadianismen, og en får vite en del om bevegelsen som han startet og som spredte seg til Norge. Men like viktig for denne fortellingen er Læstadius' evne til å observere detaljer, også på åsteder for mord og overgrep. 

 

Når det skjer flere tilfeller av overgrep og mord eller mordforsøk på unge jenter i bygda, er gjerne prosten og Jussi de første som dukker opp. Og det viser seg at det kan være en fordel at de har tid til å utføre undersøkelser før lensmannen og hans hjelper kommer til stedet. De sistnevnte har sine egne teorier om hva som har skjedd; i første omgang leter de etter en mannevond bjørn. Hvorfor blir Læstadius og Jussi motarbeidet og ikke trodd?
Og klarer Jussi å nærme seg jenta han er så intenst forelsket i?
Bør han gjøre det?  

Boka var så å si umulig å legge fra seg. Niemi er en fremragende forteller!

Den mest kjente boka hans, Populærmusikk fra Vittula, skrev jeg om her.

----

Cappelen Damm, 2020

Du av Håvard J. Nilsen var rett og slett vakker. En helt annen leseopplevelse enn Koke bjørn, mye på grunn av typografien. Tekst helt øverst på hver side, resten hvitt. Mye plass til ettertanke. Korte beskrivelser av hendelser og tankebaner i hovedpersonens liv.

Og her har vi gått fra en "jeg-fortelling" til en "du-fortelling". "Du" er i store deler av boka den kristne guden som hovedpersonen, en ung pinsevenn fra Mosjøen, har trodd på hele livet. Han har vært intenst opptatt av Jesus, av at andre skal bli kjent med ham, bli frelste. "Du" er andre ganger pinsevennhøvdingen Thomas Barratt.
 

Så velger "jeg" å reise til Trondheim for å studere. Deler hybel med ei jente som er ateist og har ganske andre tanker om livet, men samtidig en egen evne til å se ham, åpne ham opp. Hun introduserer ham for nye idéer. Tvilen på kristendommen han har oppvokst med, har allerede vært der ei stund, og nå faller mye sammen.
Samtidig prøver gutten å takle de nye følelsene og lengslene han føler på. Jenta blir også "du", ei stund. Har hun virkelig følelser for ham, eller er hun bare nysgjerrig på denne kristne nerden?

Denne boka kom til biblioteket gjennom Kulturrådets innkjøpsordning og skal altså gå fint å finne på et bibliotek (forhåpentligvis) nær deg. Det samme gjelder Koke bjørn og Bryllup og begravelser.

Ungdomsbøker om store spørsmål

Jeg har lest to ungdomsbøker som har religion som tema. Den ene mer filosofisk/ fantasifull, den andre helt realistisk og mer mørk. Den ene handler om eksistensielle spørsmål, den andre om identitet og religionsutøvelse.

Penguin Books, 2012

1. There is no Dog av Meg Rosoff

'It's really tragic, all this peculiar weather,' Lucy said as they left the zo together. She stopped to stare at a ruined pushchair, overturned in a puddle. 'So many lives messed up.' They walked in silence for a moment. 'I heard on the news that the death toll is in the thousands.'
Bob shoved his hands in his pockets and looked away. 'It's not my fault,' he muttered.
Lucy laughed a little quizzically and took his arm. 'Of course it's not.'

Har du noen gang lurt på om det fins en gud som har skapt denne verdenen? Og i så fall, hva han/ hun har gjort etterpå, siden det har blitt så mye tull? Noen av oss tror på en gud som styrer alt, og kjenner at det er trygt. Andre tviler og undrer. Og andre igjen lager satire av det.

Rosoff har i denne boka diktet seg fram til at skaperguden som fikk vår klode som sin oppgave, var en hormonstyrt og lat tenåringsgutt ved navnet Bob. Utstyrt med masse fantasi, men dårlig gjennomføringsevne og en viss trang til forelskelse i menneskejenter. Bob har en hjelper som har vært i kulissene i noen årtusener, den samvittighetsfulle organisatoren Mr B som samler opp menneskenes bønner. Mr B ønsker så gjerne å rydde opp i Bobs rot, men kan stort sett bare sitte og se på. Nå kjenner han at det snart er nok.

I menneskenes verden møter vi tenåringsjenta Lucy, som jobber i en dyrehage. Bob forelsker seg i henne, dessverre. De sterke følelsene hans skaper kaos på Tellus.
Legg til et søtt dyr som står i fare for å bli spist, en tvilende prest og en spilleavhengig gudinne pluss pluss, så har du en underholdende historie som er dyp på samme tid.

(Hvor kommer boktittelen fra? Vel, Bob har dysleksi, og dette er hans tolkning av rableriene han ser på en vegg. - Jeg vet ikke om jeg liker å lese om dysleksi som en morsom, negativ egenskap.)     

Aschehoug, 2016

2. Mine brødre av Adel Khan Farooq

Jeg stiller meg ved sida av henne, uten at hun fjerner blikket fra tærne. Det er så stille at jeg kan høre bankingen fra hjertet mitt. Jeg prøver å si noe, men munnen tier. Slik står vi til hun bryter stillheten.
"Noen ganger lurer jeg på hvorfor Allah gjør det så vanskelig for oss muslimer," sier hun uten å snu seg mot meg. 
Det blir stille igjen, en stillhet der hvert eneste sekund virker som en evighet. Pusten min er flat og mekanisk. 
"Jeg er redd," sier hun. "Jeg er redd for blikkene. Mot oss i hijab. Jeg anses allerede som medskyldig, bare fordi jeg går rundt med et lite tøystykke på hodet," sier hun og ser endelig på meg.

Dette er fortellinga om en ung Oslo-gutt med pakistansk bakgrunn i tida rundt terrorangrepet i Paris. Han står midt mellom to kulturer, med et ønske om å leve opp til både kravene moren stiller og forventningene fra jevnaldrende kompiser. Enhver ungdom kan oppleve slike konflikter mellom ulike deler av livet, men som religiøs har han enda et forhold å tenke på: troen og hva den skal bety for måten han lever på.

Han har i starten av boka et ganske avslappa forhold til både Koranen og de muslimske levereglene; det er festene og de jevnaldrende som drar på ham. Men så spisser det seg til mellom "de norske" og "utlendingene" i ungdomsmiljøet, og det blir på samme tid både vanskeligere og mer maktpåliggende å markere identiteten sin.
Midt i en krise hvor han oppdager noe skremmende om faren, plukkes han opp av en karismatisk muslimsk leder som blir en ny farsfigur. Det han ikke vet, er at denne mannen er en av de som rekrutterer unge muslimer til IS i Syria. En dag forsvinner en ung konvertitt fra den muslimske gruppa sporløst...
Vår venn møter også jevnaldrende som er viktige korrigeringer til utviklinga: fotballspilleren Tord, en real og inkluderende norsk gutt, og den store forelskelsen Fazia, bevisst muslim med et mer liberalt syn på islam. Men det hjelper lite når ballen begynner å rulle og han ikke kan se at han har noe å tape.

Det var veldig interessant å lese denne boka og etterpå se siste sesong av TV-serien Skam (NRK). I femte episode får muslimske Sana store problemer. Konfliktene og krisen hun opplever minner en del om det som skjer i Mine brødre. Og også i Skam blir det diskusjoner om ulike måter å være religiøs på - og tro på.

Det som først og fremst slo meg mens jeg leste - og så - var: hvor viktig det er å føle at en er en del av noe, å være inkludert og verdsatt. Å være en "bror". Opplever en fellesskap, kan en bli med på mye.

Verdt å vite: forfatteren Adel Khan Farooq er nevøen til Khalid Hussain, som skrev Pakkis for snart 30 år siden. 

Tips: ny blogg

For noen innlegg siden meldte jeg at jeg kanskje ville lage en blogg om veien min vekk fra kristen tro. Den er nå i gang, og du finner den her: http://sliksomegvar.blogspot.no/ Følg meg gjerne der også hvis du syns emnet er interessant!

Bare for å si det: Lesehest-bloggen er ikke i fare! Akkurat nå er jeg i en klemme med flere ventepåblogginnlegg, men venter på at knuten skal løsne. Leser om igjen Bian Shen, den romanen fortjener et skikkelig innlegg.

Ha ei fin uke!

En smakebit på søndag: Miraklenes tid

Jeg hadde en gang en tro.
Denne troen preget hele livet mitt, den gav meg et tankesett, og den fylte meg med ulike følelser.
Følelsen av håp og ei retning for livet. Følelsen av trygghet. Men også følelser av forvirring og av frykt.

Jeg har ikke denne troen lenger. Men jammen meg har en følelse flyttet med på lasset!
Følelsen jeg tenker på i dag er frykten for verdens undergang.
Ikke det at hele universet vårt kan implodere om noen hundre tusen år. Nei, at jorda slik vi kjenner den vil bli ødelagt i min levetid.
Jeg kan fortelle meg selv alt jeg vil at det er minimale sjanser for at det skal skje akkurat i løpet av de tiårene jeg kan forvente å leve (det fins ulike teorier om dette, selvfølgelig). Men følelser er vanskelige å forhandle med. Og så skjer det så mye rundt oss. Jeg har faktisk en uoffisiell plan for hvor jeg vil være hvis det skulle inntreffe en katastrofe!

Kanskje ikke så lurt da å lese boka Miraklenes tid av Karen Thompson Walker? Den handler nemlig om at jordas snurring rundt sola blir forstyrra, døgnet blir lengre og alt blir kaos. Vi møter elleve år gamle Julia i California, ser alt gjennom hennes øyne, og det gjør det hele så utrolig nært og spennende. For livet er spennende nok i seg selv for en elleveåring, og så kommer noe og forrykker dette; skrur skruen enda et hakk.

Schibsted, 2012

Søndagens sitat kommer fra side 53:

Vinduene var på den ene siden av klasserommet, og alle sammen løp dit, som gjenstander som glir over dekket på et krengende skip. Jeg så ikke stort over hodene på dem som var høyere enn meg, men jeg merket lyset som endret seg. Et merkelig mørke beveget seg mot oss - akkurat som en storm, bare at dette ikke var noen storm. Himmelen var skyfri. Himmelen var klar.
Resten skjedde fort - på et halvt minutt.
"Gå tilbake til plassene deres," sa Pinsky. Men ingen gjorde det.

Jeg gleder meg til å lese resten, trygt sittende i godstolen.

Vil du ha flere smakebiter, kan du besøke bloggen Flukten fra virkeligheten, som er vert for denne ukentlige utfordringa!