I går hadde vi besøk av en irakisk familie; mor, far og tre barn som bor i mammas og pappas kommune. Flyttet hit fra den irakiske storbyen, fra varme og lys til lange vintre, fra yrende liv til et land der husene har fire solide vegger også billedlig talt. Høyt utdannet i landet sitt, arbeidsløse her. De ønsket seg en tryggere tilværelse for seg selv og barna, og tok sjansen på å bryte opp og slå seg ned i et helt ukjent land. Utrolig tøft gjort!
Cappelen, 2008 |
Det gjorde også Mustafa Cans foreldre. Og mens vi pratet med det irakiske paret og ungene deres i går, kom jeg til å tenke på boka jeg nettopp har lest, Tett inntil dagene: fortellingen om min mor. Det er fortellingen om kurdiske Güllü som kom til Sverige sammen med barna sine på 70-tallet; i 2004 sitter sønnen Mustafa ved sykesengen hennes der hun venter på døden. I denne situasjonen går det opp for ham at han egentlig ikke vet hvem moren er; hva hun har følt og tenkt gjennom livet. Han vet han har dårlig tid og prøver å få henne til å fortelle.
- Mor, jeg vil puste inn deg! Jeg vil vite hva du følte, hva du tenkte når de sju søsknene mine døde. Jeg vil vite hvilke drømmer du hadde. Hva synes du om tiden i Sverige; betraktet du deg selv som ensom, lengtet du tilbake til landsbyen?
Hun snur ansiktet mot meg igjen og ser på meg som om jeg forstyrrer i den lukkede verdenen hennes. Blikket hennes er matt.
- Hva jeg tenkte? Jeg tenkte at jeg vil få en sta og spørrelysten sønn, som kommer til å ta livet av meg med alle spørsmålene sine, men at jeg likevel vil føde ham til verden...
(s. 27)
Denne boka har jeg lenge tenkt at jeg måtte lese. Den levde opp til forventningene godt og vel (denne bibliotekaren vurderer å kjøpe boka). Forfatteren vokste så å si opp på biblioteket i Skøvde, og det er lett å se; språket glir lett og er utrolig uttrykksfullt og poetisk. Mustafa og de han møter deler ut livsvisdom også - om kulturforskjeller, identitet, om døden (og hvordan vi møter den) og ikke minst om familien. Foreldre som gir av seg selv til barna - lever tett inntil våre dager - er en uvurderlig gave. Jeg vet det, mamma og pappa!
Og slutten på boka er utrolig sterk.
----
Med dette innlegget vil Lesehesten fra Sørlandet ønske alle lesere et godt nytt år 2013! Og...
Takk for følget i 2012!
(tenk deg at det her er en video med masse fyrverkeri, eller bare et tent lys om du vil)