Jeg har sett Eclipse i kveld! Og for en opplevelse! Sjelden går jeg ut av en kino med en så avslappa og likevel glad og oppstemt følelse. Denne får en sekser.
Den er mer intens enn forrige film (ikke så rart siden den inneholder blodtørstige nyfødte vampyrer!), men ikke for mye, og det beste syns jeg faktisk er at vi får se bakgrunnen til Rosalie og Jasper i Cullen-klanen (fra "gamle dager"!) + scener fra forberedelsen til de nyfødte (tatt fra Bree Tanner, sikkert!). Det blir ikke bare sjalusi og trekantforhold og forvirra følelser, det er levende scener og spenning underveis. I tillegg ble alle hvis- og når-ene til Stephenie Meyer (i trekantforholdet) gjort veldig enkle og greie. De tre hovedpersonene gjør forresten en god jobb, men ikke den største.
Jeg hadde lest eller hørt at vi skulle få se Harry Potter-traileren før filmen, og det ble det ingen ting av. Men jeg er like glad. Jeg så den på nettet (dumme meg!) og ble skikkelig skuffa, fordi
1) de har vært så utrolig idiotiske å ta med scener fra den siste kampen mellom Harry og Voldemort! Som egentlig ikke skal komme før i siste film!!! Og NÅR i boka kom egentlig Voldemort nær nok til å ta kvelertak på helten vår? Hva TENKER de på?
2) jeg så noen scener som jeg naturlig nok (det er bok til film-forbannelsen) hadde tenkt meg helt annerledes. Varmere. Etter de to første filmene har fargene faktisk blitt kjølige, det går i blått, grått og sjøgrønt, og... i tillegg er det denne castingen, da, som jeg lenge har vært misfornøyd med.
Jeg prøver å si til meg selv at filmen er én tolkning av boka, og jeg har en annen. Men det er ikke noe gøy.
Kommer jeg til å se filmen(e) likevel? Selvfølgelig.
onsdag 30. juni 2010
mandag 28. juni 2010
Har lest litt også
Siden sist:
Englelære av Danielle Trussoni. Dette bør være boka for meg. Spennende og magisk. En flokk med onde engler - 2 meter høye, hvite og nydelige (med røde øyne. Hm. Hørt det før?) som venter på at noen skal spille på en lyre langt under fjellet... en middelalderekspedisjon der bare en overlevde - og ble sprø... en organisasjon med en tilsynelatende umulig oppgave. Koder, skjulte skatter og gåter à la Dan Brown, og etter hvert med samme action-nivå.
Boka er delt i tre deler, med tilbakeblikk til den andre engleekspedisjonen under andre verdenskrig. Jeg likte best de to første. Det skjedde litt for mye på kort tid på slutten, og jeg falt av.
Men alt i alt en fin opplevelse!
Hypnotisøren av Lars Kepler (pseudonym). Grøss. Det vil si, det er krim, men av den grøssete typen. Kommer til å tenke på denne svenske boka. En ung gutt ligger knivskadd på sykehus etter å ha mistet foreldrene og en søster i et drap. En psykolog som har lovet seg selv å aldri hypnotisere mer (hvorfor? hvorfor? ja, det lurer vi på lenge!) bruker likevel denne metoden på gutten, og hvem viser seg å være morderen? Gutten, ja. Og han er en demonisk type som ikke lar seg stoppe av blødende sår og sykehusvegger. Litt som Håkan (?) i Lindquists bok, men mer ond. Men det viser seg - spoiler spoiler - at det også fins en annen galning der ute.
Så har du den siste boka i Artemis Fowl-serien: Artemis Fowl og tidsparadokset. Dette er noe helt annet! Dette er noe jeg kan kose meg med. Skurkete alver og tidsreiser og eksentriske dyrefiender og sånn. Ble ikke skuffa, Artemis holder koken!
Sist, men ikke minst: Twilight tegneserieroman. Denne hadde jeg tenkt å kjøpe på Amazon, men så fant jeg den på norsk i min lokale bokhandel! Nydelig tegnet. Passer kanskje spesielt for de som var misfornøyde med castingen til filmene (som jeg). Her er nemlig vampyrene manga-aktig pene. Det er svart hvitt-tegninger, men noen har farger, og dette skaper en spesiell effekt. NB: tegneserien dekker bare den første delen av Evighetens kyss.
Så gleder jeg meg til den nye filmen på onsdag! Selvfølgelig skal jeg på premieren!
Englelære av Danielle Trussoni. Dette bør være boka for meg. Spennende og magisk. En flokk med onde engler - 2 meter høye, hvite og nydelige (med røde øyne. Hm. Hørt det før?) som venter på at noen skal spille på en lyre langt under fjellet... en middelalderekspedisjon der bare en overlevde - og ble sprø... en organisasjon med en tilsynelatende umulig oppgave. Koder, skjulte skatter og gåter à la Dan Brown, og etter hvert med samme action-nivå.
Boka er delt i tre deler, med tilbakeblikk til den andre engleekspedisjonen under andre verdenskrig. Jeg likte best de to første. Det skjedde litt for mye på kort tid på slutten, og jeg falt av.
Men alt i alt en fin opplevelse!
Hypnotisøren av Lars Kepler (pseudonym). Grøss. Det vil si, det er krim, men av den grøssete typen. Kommer til å tenke på denne svenske boka. En ung gutt ligger knivskadd på sykehus etter å ha mistet foreldrene og en søster i et drap. En psykolog som har lovet seg selv å aldri hypnotisere mer (hvorfor? hvorfor? ja, det lurer vi på lenge!) bruker likevel denne metoden på gutten, og hvem viser seg å være morderen? Gutten, ja. Og han er en demonisk type som ikke lar seg stoppe av blødende sår og sykehusvegger. Litt som Håkan (?) i Lindquists bok, men mer ond. Men det viser seg - spoiler spoiler - at det også fins en annen galning der ute.
Så har du den siste boka i Artemis Fowl-serien: Artemis Fowl og tidsparadokset. Dette er noe helt annet! Dette er noe jeg kan kose meg med. Skurkete alver og tidsreiser og eksentriske dyrefiender og sånn. Ble ikke skuffa, Artemis holder koken!
Sist, men ikke minst: Twilight tegneserieroman. Denne hadde jeg tenkt å kjøpe på Amazon, men så fant jeg den på norsk i min lokale bokhandel! Nydelig tegnet. Passer kanskje spesielt for de som var misfornøyde med castingen til filmene (som jeg). Her er nemlig vampyrene manga-aktig pene. Det er svart hvitt-tegninger, men noen har farger, og dette skaper en spesiell effekt. NB: tegneserien dekker bare den første delen av Evighetens kyss.
Så gleder jeg meg til den nye filmen på onsdag! Selvfølgelig skal jeg på premieren!
lørdag 19. juni 2010
Skoledager
For vel 20 år siden ble det lagd en liten film om skolen i gamle dager, og to av klassekameratene mine var så heldige å komme på TV... og i dag fikk jeg se filmen igjen! Helt utrolig!
onsdag 16. juni 2010
Nyfødt vampyr
Er nettopp ferdig med Bree Tanners korte nye liv av Stephenie Meyer, den siste boka i Twilight-serien. Som en kanskje skjønner av tittelen er denne boka mye kortere enn Evighetens kyss (Twilight) og de neste tre.
Men det betyr at det er mye spenning på disse få sidene!
Bree er en av de "nyfødte" vampyrene som har blitt skapt av den rødhårede vampyren Victoria, Bellas dødsfiende, med ett formål: å drepe Bella. Men dette får ikke den lille hæren av nyfødte vite før rett før kampen. Bree skjønner likevel tidlig at noe ikke stemmer. For eksempel har de fått høre at solen er livsfarlig for vampyrer - som i legendene - men alle som har lest bøkene om Edward og Bella vet at solen "bare" får dem til å glitre. Dette oppdager Bree og Diego, en venn av henne. De to finner ut at de ikke vil bli med i det ville angrepet på Cullen-familien. Men Bree roter seg opp i det likevel. Og så kommer Volturiene...
Det er en fordel å ha lest de andre bøkene i serien først. Men kanskje det kan være en apetittvekker i stedet? Du vil vite hvem denne jenta er som har så søtt blod:)
Virkelig lesverdig bok!
Men det betyr at det er mye spenning på disse få sidene!
Bree er en av de "nyfødte" vampyrene som har blitt skapt av den rødhårede vampyren Victoria, Bellas dødsfiende, med ett formål: å drepe Bella. Men dette får ikke den lille hæren av nyfødte vite før rett før kampen. Bree skjønner likevel tidlig at noe ikke stemmer. For eksempel har de fått høre at solen er livsfarlig for vampyrer - som i legendene - men alle som har lest bøkene om Edward og Bella vet at solen "bare" får dem til å glitre. Dette oppdager Bree og Diego, en venn av henne. De to finner ut at de ikke vil bli med i det ville angrepet på Cullen-familien. Men Bree roter seg opp i det likevel. Og så kommer Volturiene...
Det er en fordel å ha lest de andre bøkene i serien først. Men kanskje det kan være en apetittvekker i stedet? Du vil vite hvem denne jenta er som har så søtt blod:)
Virkelig lesverdig bok!
tirsdag 15. juni 2010
Bilder fra barndommen
Eli har gitt meg en utfordring: å finne bildebøker som traff meg da jeg var barn. Kjempeartig utfordring!
Hun nevner Guds gjøgler av Tomie de Paola, og det er faktisk den boka jeg husker best. Veldig trist og nydelig. Har kjøpt den nå (salg på biblioteket:)).
Boka handler om den foreldreløse gutten Giovanni, som er flink til å sjonglere; så flink at han etter hvert blir med et omreisende teater med kunstene sine. Spesialiteten hans er "himmelens sol", en skinnende gyllen ball som han kaster til slutt i en fargerekke av baller. Folk jubler for ham.
Men så blir han gammel, og ingen vil se på ham lenger. Han vasker av seg sminken og forlater livet som gjøgler. I et kloster får han være med på bursdagen til det lille jesusbarnet, og sjonglerer med "himmelens sol" for siste gang foran billedstøtten av Maria og barnet. Så .... DØR han.... snufs!
Såvidt jeg husker var denne boka på Barne-TV, og det var nok en inspirasjonskilde når jeg skulle lese bøker... De har ikke God Bok! med Minken lenger. Høytlesing av bildebøker på TV ville ikke slått an i dag.
Ellers vil jeg nevne et par bildebøker som jeg ikke er helt sikker på om jeg har lest, men jeg leste seriene som hører til (romaner): Katitzi og Kulla-Gulla. Det var koselige serier som jeg likte godt den gangen. Bildebøkene heter Hvordan ble det senere, da Katitzi? og Kulla-Gulla på barneheimen/Kulla-Gulla tenestejente.
Men Lille larven Aldrimett og andre fortellinger om dyr og mennesker som forandrer seg til det ugjenkjennelige avskydde jeg...
Hun nevner Guds gjøgler av Tomie de Paola, og det er faktisk den boka jeg husker best. Veldig trist og nydelig. Har kjøpt den nå (salg på biblioteket:)).
Boka handler om den foreldreløse gutten Giovanni, som er flink til å sjonglere; så flink at han etter hvert blir med et omreisende teater med kunstene sine. Spesialiteten hans er "himmelens sol", en skinnende gyllen ball som han kaster til slutt i en fargerekke av baller. Folk jubler for ham.
Men så blir han gammel, og ingen vil se på ham lenger. Han vasker av seg sminken og forlater livet som gjøgler. I et kloster får han være med på bursdagen til det lille jesusbarnet, og sjonglerer med "himmelens sol" for siste gang foran billedstøtten av Maria og barnet. Så .... DØR han.... snufs!
Såvidt jeg husker var denne boka på Barne-TV, og det var nok en inspirasjonskilde når jeg skulle lese bøker... De har ikke God Bok! med Minken lenger. Høytlesing av bildebøker på TV ville ikke slått an i dag.
Ellers vil jeg nevne et par bildebøker som jeg ikke er helt sikker på om jeg har lest, men jeg leste seriene som hører til (romaner): Katitzi og Kulla-Gulla. Det var koselige serier som jeg likte godt den gangen. Bildebøkene heter Hvordan ble det senere, da Katitzi? og Kulla-Gulla på barneheimen/Kulla-Gulla tenestejente.
Men Lille larven Aldrimett og andre fortellinger om dyr og mennesker som forandrer seg til det ugjenkjennelige avskydde jeg...
Krim - hva skal til?
Jeg har lest tre krimbøker:
Isprinsessen av Camilla Läckberg
Havfruen av Camilla Läckberg
Byen med det store hjertet av Jørgen Gunnerud
Etter å ha lest den siste begynte jeg å tenke på hva det er som gjør ei krimbok god. For den var tung å komme igjennom, og jeg følte ikke at den ga meg noe.
Gunnerud har visst skrevet andre bøker med etterforskeren Knut Moen som har fått gode kritikker, men denne siste er rett og slett rar.
Kriposetterforskeren Knut Moen (avsnittet for savnede personer) hjelper til med å finne liket av en savnet kvinne i et vann, men så dummer han seg ut med en harrytur til Sverige (sabotasje, viser det seg) og trekker seg fra Kripos. Så gjør han veldig lite etterforskning etterpå. Det han GJØR er å koordinere en privat etterforsking og få referater fra intervjuer og undersøkelser andre har gjort. Ingen kontakt med pårørende, ingen kontakt med mistenkte, lite aktivitet alt i alt. Og synsvinkelen ligger bare hos ham.
Mysteriet blir oppklart, men politimannen står bare gjemt bak gardinet. Da blir det kjedelig.
Og uoversiktlig. Jeg trenger en scene eller i det minste en personbeskrivelse å henge saker på; her blir det bare navn som snurrer rundt.
Jeg har lest positive anmeldelser av boka, og de legger vekt på at handlinga er realistisk. Det er ingen psykotiske massemordere og gørr og blod her, det er økonomisk kriminalitet og andre statistisk sett vanlige lovbrudd. Men da stiller jeg høyere krav til en spennende handling!
Da er det noe annet med Camilla Läckberg. Hun skriver om mennesker som har opplevd vonde ting, gjerne for mange år siden, og som hevner seg eller myrder for å dekke over gamle forbrytelser. Det blir det blod og iallfall følelsesmessig gørr av. Havfruen er verst i så måte.
Det er spennende. Jeg syns jeg kjenner igjen oppbygginga fra norske krimbøker jeg har lest (Lindell og Fossum?): vi møter først morderen og/eller offeret, uten at morderen avsløres selvfølgelig, og så får vi små glimt fra morderen underveis, kanskje tilbakeblikk på viktige hendelser i fortida. Det gir en følelse av utrygghet som passer godt i krimsjangeren, syns jeg. Vi får en følelse av at morderen kan slå til igjen. En thriller-aktig krim?
Så møter vi etterforskeren eller etterforskerne, med mer eller mindre spennende privatliv utenom jobben. Her syns jeg Läckbergs bøker er perfekte. Det er to etterforskere; Erica, en nysgjerrig biografiforfatter, og Patrik, en dyktig politimann, som hjelper hverandre med å oppklare mordene. De oppsøker folk, underøker åsteder, er der det skjer. Samtidig har de et kjærlighetsforhold (begynner i den første boka, Isprinsessen. Eller, for Patriks del, gammel kjærlighet) som skaper spenning på sin måte.
Erica og Patrik er sympatiske uten å være perfekte, og det syns jeg er bra. De er helt vanlige mennesker. Det blir ekstra tydelig når de skal på date for første gang, de kunne vært tenåringer:) Erica lurer på om hun skal bruke de store, stygge trusene med ekstra støtte for mage og rumpe (som gjør at kroppen ser lekker ut med klær på), eller de vakre stringtrusene. - Det er humor, det er mørke og alle mulige menneskelige følelser.
Flere personer bidrar til den spesielle stemningen. Du har Anna, Ericas søster, som i starten lever i et ulykkelig ekteskap med en psykopat, og Patriks inkompetente sjef Mellberg, som har elefantego, null psykologisk teft og hentesveis med svær mage. Jeg kjenner tennene gnisse mot hverandre og får lyst til å ødelegge noe når jeg tenker på ham.
Min suksessoppskrift à la Läckberg: kontakt med morderens (gale) sinn underveis, sympatiske etterforskere med teft for mysterier og rett og slett LIV. Uansett om mordene er realistiske eller ikke.
Isprinsessen av Camilla Läckberg
Havfruen av Camilla Läckberg
Byen med det store hjertet av Jørgen Gunnerud
Etter å ha lest den siste begynte jeg å tenke på hva det er som gjør ei krimbok god. For den var tung å komme igjennom, og jeg følte ikke at den ga meg noe.
Gunnerud har visst skrevet andre bøker med etterforskeren Knut Moen som har fått gode kritikker, men denne siste er rett og slett rar.
Kriposetterforskeren Knut Moen (avsnittet for savnede personer) hjelper til med å finne liket av en savnet kvinne i et vann, men så dummer han seg ut med en harrytur til Sverige (sabotasje, viser det seg) og trekker seg fra Kripos. Så gjør han veldig lite etterforskning etterpå. Det han GJØR er å koordinere en privat etterforsking og få referater fra intervjuer og undersøkelser andre har gjort. Ingen kontakt med pårørende, ingen kontakt med mistenkte, lite aktivitet alt i alt. Og synsvinkelen ligger bare hos ham.
Mysteriet blir oppklart, men politimannen står bare gjemt bak gardinet. Da blir det kjedelig.
Og uoversiktlig. Jeg trenger en scene eller i det minste en personbeskrivelse å henge saker på; her blir det bare navn som snurrer rundt.
Jeg har lest positive anmeldelser av boka, og de legger vekt på at handlinga er realistisk. Det er ingen psykotiske massemordere og gørr og blod her, det er økonomisk kriminalitet og andre statistisk sett vanlige lovbrudd. Men da stiller jeg høyere krav til en spennende handling!
Da er det noe annet med Camilla Läckberg. Hun skriver om mennesker som har opplevd vonde ting, gjerne for mange år siden, og som hevner seg eller myrder for å dekke over gamle forbrytelser. Det blir det blod og iallfall følelsesmessig gørr av. Havfruen er verst i så måte.
Det er spennende. Jeg syns jeg kjenner igjen oppbygginga fra norske krimbøker jeg har lest (Lindell og Fossum?): vi møter først morderen og/eller offeret, uten at morderen avsløres selvfølgelig, og så får vi små glimt fra morderen underveis, kanskje tilbakeblikk på viktige hendelser i fortida. Det gir en følelse av utrygghet som passer godt i krimsjangeren, syns jeg. Vi får en følelse av at morderen kan slå til igjen. En thriller-aktig krim?
Så møter vi etterforskeren eller etterforskerne, med mer eller mindre spennende privatliv utenom jobben. Her syns jeg Läckbergs bøker er perfekte. Det er to etterforskere; Erica, en nysgjerrig biografiforfatter, og Patrik, en dyktig politimann, som hjelper hverandre med å oppklare mordene. De oppsøker folk, underøker åsteder, er der det skjer. Samtidig har de et kjærlighetsforhold (begynner i den første boka, Isprinsessen. Eller, for Patriks del, gammel kjærlighet) som skaper spenning på sin måte.
Erica og Patrik er sympatiske uten å være perfekte, og det syns jeg er bra. De er helt vanlige mennesker. Det blir ekstra tydelig når de skal på date for første gang, de kunne vært tenåringer:) Erica lurer på om hun skal bruke de store, stygge trusene med ekstra støtte for mage og rumpe (som gjør at kroppen ser lekker ut med klær på), eller de vakre stringtrusene. - Det er humor, det er mørke og alle mulige menneskelige følelser.
Flere personer bidrar til den spesielle stemningen. Du har Anna, Ericas søster, som i starten lever i et ulykkelig ekteskap med en psykopat, og Patriks inkompetente sjef Mellberg, som har elefantego, null psykologisk teft og hentesveis med svær mage. Jeg kjenner tennene gnisse mot hverandre og får lyst til å ødelegge noe når jeg tenker på ham.
Min suksessoppskrift à la Läckberg: kontakt med morderens (gale) sinn underveis, sympatiske etterforskere med teft for mysterier og rett og slett LIV. Uansett om mordene er realistiske eller ikke.
fredag 11. juni 2010
Innlegg nummer 222! (eller: en "trilogi")
Dere husker kanskje at jeg skrev om Tunneler-"trilogien", som viste seg å slutte med et spørsmålstegn og flere mysterier. (Når jeg tenker meg om, har jeg nok ikke lest noe sted at det skulle være en trilogi, men det er noe med det magiske tallet 3 i boksammenheng.)
Arven-trilogien til Christopher Paolini er iallfall ingen trilogi. Da jeg hadde 50 sider igjen av den tredje boka, Brisingr, var det altfor mye uforløst spenning og for mange løse tråder igjen. Så jeg ble faktisk letta over at det kommer mer. Selv om jeg altså hadde vært igjennom i alt 2453 sider!
Det er en kjempefin serie Paolini har lagd. Det er high fantasy, helt klart inspirert av Ringenes herre. En ung helt med ukjent bakgrunn må reise ut for å redde verden; en verden befolket av alver, dverger, mennesker og selvfølgelig drager. Dragene er helt sentrale i disse bøkene; spesielt Eragons egen Safira. Hun er i en klasse for seg (og den vakreste av alle skapninger, syns hun selv).
Safira er den som gir humoren i fortellinga, ofte i samspillet med Eragon, men hun er også en farlig skapning.
Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Kampscenene er ganske detaljerte og gjør sitt til at sidene blir mange. Det holder ikke å si at Roran (Eragons fetter) drepte nesten 200 mann egenhendig; vi går inn i kampen på ekte action-filmvis (eller samurai-vis) og ser hva som skjer. Jeg leste meg gjennom det med alvens hurtighet.
Roran er den klassiske krigerhelten, med svulmende armmuskler, mot, en våken hjerne og en rettferdig framferd. Han kjemper først for landsbyen han kommer fra og kjæresten Katrina, som han må befri, senere blir han med i kampen mot den onde Galbatorix.
Eragon, på sin side, hater kamp. Etter at han har blitt forandret av alvene (med spisse ører -jepp!) føler han seg knyttet til alle levende ting, så drap gjør ham uvel. Men han får hjelp av trolldom, alvestyrke og -hurtighet - og selvfølgelig Safira.
Handlingslinjene i boka, som stort sett er delt mellom de to (og faktisk Safira!) er spennende på hver sin måte.
Selv om Roran ikke har trolldom til hjelp, er kampene hans de letteste. For han vet hvem han er, hvem han kjemper for og hva han skal gjøre. Eragon opplever at ting er skjult for ham, han er bundet av mange slags løfter og har flere veier å velge mellom, og valgene betyr alt for utfallet av den store kampen.
For en kjedelig anmeldelse, tenker du kanskje. OK. Hva med:
- et nytt sverd som Eragon lager mens en alv inntar kroppen hans, lagd av blankstål han fikk fra et digert alvetre
- fotografier lagd av tanker og følelser
- en hann-alv med blå ulvepels som tiltrekker seg hunner på uforklarlig vis!
- en hunn-dverg som gråter i sorg foran gudebilder og får Eragon til å ønske at det er noe etter døden (ja, det er plass til eksistensielle spørsmål også!)
- en var-katt (Solembum), dels katt og dels gutt, som kommer med viktige profetier (de fleste ikke oppfylt enda)
- ei lita jente med en voksen stemme, fordømt til å føle andres smerte (fordi Eragon var uforsiktig med tryllekunster)
- dragenes og alvenes store hemmelighet, grunnen til at Galbatorix er uovervinnelig (får du selvfølgelig ikke vite noe om her!)
Jeg håper det skinner igjennom at jeg likte bøkene veldig godt og gleder meg til den neste.
Arven-trilogien til Christopher Paolini er iallfall ingen trilogi. Da jeg hadde 50 sider igjen av den tredje boka, Brisingr, var det altfor mye uforløst spenning og for mange løse tråder igjen. Så jeg ble faktisk letta over at det kommer mer. Selv om jeg altså hadde vært igjennom i alt 2453 sider!
Det er en kjempefin serie Paolini har lagd. Det er high fantasy, helt klart inspirert av Ringenes herre. En ung helt med ukjent bakgrunn må reise ut for å redde verden; en verden befolket av alver, dverger, mennesker og selvfølgelig drager. Dragene er helt sentrale i disse bøkene; spesielt Eragons egen Safira. Hun er i en klasse for seg (og den vakreste av alle skapninger, syns hun selv).
Safira er den som gir humoren i fortellinga, ofte i samspillet med Eragon, men hun er også en farlig skapning.
Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Kampscenene er ganske detaljerte og gjør sitt til at sidene blir mange. Det holder ikke å si at Roran (Eragons fetter) drepte nesten 200 mann egenhendig; vi går inn i kampen på ekte action-filmvis (eller samurai-vis) og ser hva som skjer. Jeg leste meg gjennom det med alvens hurtighet.
Roran er den klassiske krigerhelten, med svulmende armmuskler, mot, en våken hjerne og en rettferdig framferd. Han kjemper først for landsbyen han kommer fra og kjæresten Katrina, som han må befri, senere blir han med i kampen mot den onde Galbatorix.
Eragon, på sin side, hater kamp. Etter at han har blitt forandret av alvene (med spisse ører -jepp!) føler han seg knyttet til alle levende ting, så drap gjør ham uvel. Men han får hjelp av trolldom, alvestyrke og -hurtighet - og selvfølgelig Safira.
Handlingslinjene i boka, som stort sett er delt mellom de to (og faktisk Safira!) er spennende på hver sin måte.
Selv om Roran ikke har trolldom til hjelp, er kampene hans de letteste. For han vet hvem han er, hvem han kjemper for og hva han skal gjøre. Eragon opplever at ting er skjult for ham, han er bundet av mange slags løfter og har flere veier å velge mellom, og valgene betyr alt for utfallet av den store kampen.
For en kjedelig anmeldelse, tenker du kanskje. OK. Hva med:
- et nytt sverd som Eragon lager mens en alv inntar kroppen hans, lagd av blankstål han fikk fra et digert alvetre
- fotografier lagd av tanker og følelser
- en hann-alv med blå ulvepels som tiltrekker seg hunner på uforklarlig vis!
- en hunn-dverg som gråter i sorg foran gudebilder og får Eragon til å ønske at det er noe etter døden (ja, det er plass til eksistensielle spørsmål også!)
- en var-katt (Solembum), dels katt og dels gutt, som kommer med viktige profetier (de fleste ikke oppfylt enda)
- ei lita jente med en voksen stemme, fordømt til å føle andres smerte (fordi Eragon var uforsiktig med tryllekunster)
- dragenes og alvenes store hemmelighet, grunnen til at Galbatorix er uovervinnelig (får du selvfølgelig ikke vite noe om her!)
Jeg håper det skinner igjennom at jeg likte bøkene veldig godt og gleder meg til den neste.
lørdag 5. juni 2010
Hvis dere syns jeg har vært stille lenge nå...
... så kommer det av at jeg har begynt på Eragon-serien av Christopher Paolini. Maaaange hundre sider. Tenkte å blogge om bøkene når jeg er ferdig.
Men det betyr ikke at det ikke skjer andre ting i livet mitt! Blant annet måtte jeg bare ta bilde av en virkelig levende og påståelig grein som fikk nærkontakt med postkassen min.
Abonner på:
Innlegg (Atom)