Å være redd

I voksen alder har jeg heldigvis ikke vært redd så ofte.

Jeg har en viss avsmak for det å få småkutt og andre sår som det blør av, da kan jeg bli svimmel - noe som har resultert i et par arr i ansiktet og på en fot (beinbrudd). Litt av samme grunn har jeg en ganske så stor respekt for skarpe kniver og ser ikke lenger på dem enn jeg absolutt må.
Jeg er også redd for å svelge for mye vann når jeg bader og å ikke vite hvor bunnen er.
Men det er veldig sjeldent at jeg trenger å forholde meg til disse små-redslene.

Én vinterkveld stoppet jeg opp i et veikryss som jeg hadde spesielle og såre minner fra, fra flere år tilbake. Da kjente jeg hvordan munnen ble tørr, hjertet banket ekstra hardt og fort, og det knøt seg i magen. Bakgrunnen for opplevelsen hadde sorg i seg, men det var helt klart et element av redsel i det. Redselen for å ikke være god nok, ha gjort noe veldig feil. Kunne jeg gå så langt som å kalle det angst?
Men bare noen sekunder. Ikke gjentatte angstanfall gjennom flere år. Så jeg er heldig, har jeg nå skjønt.

---

Angst er temaet for ei av de siste bøkene jeg leste i 2019: Noen ganger er jeg redd av Jannecke Weeden, med undertittel: historier om angst.

Før jeg starter på omtalen av boka: her er definisjonen på uttrykket angst i Store norske leksikon:

Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse (...) Angst kan være uspesifikk («frittflytende») ved at man ikke har en konkret formening om hva man er redd for, og kalles da generalisert angst dersom tilstanden er vedvarende, eller panikklidelse dersom angsten opptrer anfallsvis. Ved fobier er angsten rettet mot bestemte situasjoner eller objekter.

Pilar forlag, 2019

Jannecke Weeden har vært plaget med ulike typer angst i flere tiår. Da hun skrev denne boka, hadde hun gått gjennom et samlivsbrudd og fått en ryggskade - med angst på toppen. Hun mistet (eller forlot?) også jobben sin som programleder. Noen ganger er jeg redd hadde et todelt formål, skriver hun i forordet:
1) å vise at "vanlige folk" (i betydningen "med jobb og familie") kan ha psykiske lidelser, og
2) å kanskje få litt hjelp selv.

Deler av boka blir dagboksnotater hvor Weeden forteller om sine egne opplevelser med angsten - både fobier (som en ny angst for ulike transportmidler), generalisert angstlidelse og panikkanfall. Hun håper underveis på at ting skal gå bedre, men "nissen på lasset" vil ikke flytte, og mot slutten konstaterer hun at hun bare må lære å leve med denne skapningen, denne tilstanden.

Men det kan kanskje likevel være en lettelse å vite at en ikke er alene. Og store deler av boka er viet andres fortellinger - "vanlige folk" som gjerne har et tilsynelatende perfekt liv med et høyt tempo og høy status. Så dukker angsten opp og får alt til å knyte seg.

En fellesnevner for flere av informantene er at de har yrker med stort ansvar og/eller høye prestasjonskrav, for eksempel innen musikk, næringsliv eller media (som Weeden selv). Jeg syns jeg ser tydelig hvordan angsten har sammenheng med stresset i denne livsstilen. En av disse informantene er artisten Vinni, som fikk reaksjoner av å være i rampelyset. En annen er programlederen Stian, som Weeden faktisk gjennomfører en programserie sammen med (med en felles erfaring med angst som var til trøst).

Jeg savner litt betraktninger rundt dette stresset og prestasjonsjaget og hva det kan ha å si for angst. Jeg savner også fortellinger fra informanter som har mer "uvanlige" eller "uperfekte" liv (noe som statistisk sett er vanligere enn det å ha høyprestasjons- eller høystatusliv).
Likevel, det er flott at en får innsyn i vonde følelser, opplevelser og lidelser som kan ligge bak den perfekte fasaden. At de vi ser opp til fordi de ser ut til å få alt til, også sliter.

En av informantene opplever at ektefellen er utro, kanskje den mest gjenkjennbare historien for store deler av befolkningen.
Her blir jeg likevel litt betenkt: informanten er forfatterens egen venninne, så her virker ikke anonymiteten godt nok; jeg ville fjernet opplysningen om kjennskapet eller latt historien være. Angsten er også en del av et større reaksjonsbilde hos venninnen, så er det relevant?

En annen opplever intens angst under to graviditeter, uten noen følelsesmessig eller tankemessig forklaring, men med store følger for nattesøvn og generell helse.

Og nettopp dette at angsten har en fysisk side - både på årsakssiden (av og til) og på symptomsiden - er noe Weeden er opptatt av. Det å ha angst kan ikke sidestilles med det å ha vrangforestillinger, selv om begge deler gjerne sorterer under uttrykket psykiske lidelser (les mer om det på Store norske leksikon). Så kan en argumentere med at begge lidelsene har med prosesser eller tilstander i hjernen å gjøre, men likevel - utslaget er veldig ulikt.
Forfatteren problematiserer også bruken av spesifikke angstdiagnoser som kan være vanskelige å kjenne seg igjen i.

Weeden intervjuer én pårørende til en med panikkangst - et veldig fint innslag. For hvordan lever en egentlig med en som har angst som kan slå ut når som helst? En kan jo ikke egentlig kurere eller trøste. En kan ikke fjerne angsten, men må uansett forholde seg til det den fører til.
I ett kapittel legger forfatteren fram tre ulike reaksjonsmåter i møte med andres angstanfall og kommenterer hvordan disse kan oppleves for den som har angst. I korte trekk: prøv å vise forståelse, selv om dette kan være litt plagsomt for den angstridde der og da.

Det er også prisverdig at Weeden har åpnet for innspill fra sine følgere på Instagram, hvor noen faktisk har angst og forteller om dette. Det er med på å normalisere psykiske lidelser, skaper et slags fellesskap i problemene, og hjelper den enkelte til å snakke om det.

Selv om jeg sitter igjen med noen spørsmål og innsigelser, var dette alt i alt en positiv og informativ leseropplevelse. Anbefales.

Til slutt et sitat jeg likte godt, side 109:

Jeg håper at nye muligheter dukker opp på en helt vanlig tirsdag.

Berørt?

Bokbloggere får ikke sjeldent mailer fra forlag som vil informere om aktuelle bøker. Jeg fikk en slik fra Pax forlag om den nye boka til psykologen Peder Kjøs, med tittelen Berøring.
Jeg ble nysgjerrig på hva mannen bak podcasten Hos Peder (som jeg har hørt på) og TV-programmet Jeg mot meg hadde å si om temaet "berøring", så jeg ba om et leseeksemplar. Det begynner å bli en måned siden første lesing, så boka har fått godgjøre seg litt - og jeg måtte lese den på nytt.

Store deler av forlagsteksten nevner fysisk berøring og hva den gjør med oss, og det var også det jeg forventet meg i boka. Men avsnittet nederst hoppet jeg muligens over, der står det:  

Psykolog Peder Kjøs tar for seg menneskelig kontakt i vid forstand. Det handler om sex, omsorg for spedbarn, tortur, medfølelse, omtanke for dyr og miljø, forholdet til Gud, onani og psykologenes berøringstabu.

Uforberedt på denne bredden stusset jeg over den etter hvert springende tematikken.

Ved andre gangs gjennomlesing kunne jeg lettere se relevansen i de fleste temaene. Hver for seg var de fleste kapitlene interessant lesning. Flere avsnitt får jeg lyst til å lese om igjen og dvele ved. Men jeg savner fremdeles en rød tråd i hele boka og bedre redigering av de ulike delene. Jeg lurer på hva Kjøs vil med boka og hvem han egentlig henvender seg til.

Pax forlag, 2018

Forfatterens prosjekt virker tydelig i starten - han vil peke på hva fysisk berøring har å si for oss mennesker helt fra vi er små. Etter en nær og fin innledning om en klient med mishandlede hender leser vi om

• "kenguruomsorg" hvor premature barn får ligge inntil brystet på foreldrene i stedet for i en kuvøse. 
• hvordan følelser kan uttrykkes gjennom berøring, at noen er lettere å tolke enn andre. 
• Anne Frank og hennes lengsel etter fysisk nærhet - og følelsesmessig intimitet. 
• onaniens historie og symbolikk.  
• grensene for fysisk berøring i terapi, og hvordan balansegangen mellom "menneskelige møter" og terapeutisk teknikk kan være vanskelig
• sexroboter, en løsning for en del (særlig menn) når mennesker blir for kompliserte. (Her kunne kanskje hudkontaktens funksjon i seksuelle møter vært nevnt av psykologen?) 
• negative seksuelle erfaringer, hva gjør det med offerets forhold til intimitet? 
• hva som får mennesker til å bruke hendene sine til vold og tortur.
• hvordan vi forholder oss til døde kropper. 

Omtrent midtveis i teksten blir tematikken mer symbolsk. Det gjør til dels også språket. 

Formen på kapitlene har lenge variert, men vært fint balansert: veksling mellom personlige historier om forfatteren selv (noen anekdoter), terapihistorier, referert forskning og litterære referanser - det er tydeligvis en bokglad psykolog vi har med å gjøre. Her kan jeg nevne at sammenligningen mellom Mio (i Lindgrens barnebok) og en amerikansk psykolog i møte med World Trade Center-terroristen er tatt på kornet.

Men så dukker det opp et par elementer som jeg som leser stusser over og som ødelegger for flyten.

1.Kjøs har nok en liten poet i seg som slår ut i full blomst i kapittelet Veni Creator Spiritus (s. 133). En scene fra et museum blir beskrevet i en lang setning som går over en halv side, i malende bilder: "ansiktet til en konge, tror jeg det må være, og hun rører ham likevel, så forsiktig, jeg kan fornemme steinens ruhet mot fingrene hennes, de som rører med en slik letthet..."

2. Nettopp denne scenen starter opp et "gudelig" kapittel som nevner kvinnebedåreren Gene Simmons i KISS og Justin Bieber med alle hans beliebers, men ellers handler om de overmenneskelige gudene mange tror på og som vi ikke kan se. 

Det er ikke lett å lese ut av teksten hvilket forhold Kjøs selv har til religion; i det minste er tanken om en berørbar Gud noe som fascinerer ham. Såpass mye at flere sider er skrevet i et sakralt, teologisk språk. Og nettopp dette språket blir malplassert. Med min kristne bakgrunn får jeg assosiasjoner til prekener og andaktsbøker. For lesere som er helt fremmede for kristendom kan det føles sært.

Ellers: Kjøs avrunder boka med å innrømme at han tviler på seg selv som en empatisk person og terapeut. Han stiller seg lagelig til for hogg. Det er tøft å gjøre. Men gjør det også noe med leserens tillit til ham som terapeut? - Er boka også en slags terapihistorie der han selv er klient?

Jeg lurer altså på:
Har forfatteren stoff til flere bøker - både skjønnlitteratur og fakta - og har ikke klart å vente?
Burde redaksjonen gjort noen grep her? 
 

På sitt beste er Kjøs i Berøring funderende, men likevel jordnær og drøfter konkrete medmenneskelige dilemmaer og behov - eller forholdet vårt til andre levende vesener. 

I kapittel 18 beskriver han en togtur og et ublidt møte med en elg: 

Skogen ligger tett inn mot sporet. Frostgrå greiner er nær ved å stryke mot vinduene, men svaier sakte unna i lufttrykket fra toget. Skogen slipper oss liksom fram, og lukker seg når vi har passert (...) Plutselig kjennes et mykt dunk gjennom vogna, og en underlig romling nedenfra. Noe farer forbi vinduet. 

Spørsmålene om kommunikasjon over tid og gjennom rom mot slutten av boka er også fascinerende. Eldgamle håndmalerier, budskap vi sender ut i verdensrommet. Tenk at våre planer om framtiden er så avhengige av at vi får overført informasjon som blir tolket slik vi har tenkt det! 

Så Kjøs' nye bok er absolutt verdt å lese. Men ikke nødvendigvis fra perm til perm.

---

Jeg vet ikke om dette innlegget vil kunne brukes i markedsføringen av boka, slik de sikkert ønsket seg. Men jeg håper forfatteren (og forlaget) vil ta inn disse rådene så neste bok han skriver blir enda mye bedre.
Takk for leseeksemplar fra Pax forlag!

Alene naken (bokinnlegg med noen personlige betraktninger)

Cappelen Damm, 2015

Jeg har begynt å lese Alene naken: hvorfor er vi redd for å være oss selv? av psykiateren Tormod Huseby. Her er det veldig mye å tenke over, lagt fram på en enkel og konkret måte med noen personlige fortellinger fra terapeut og (anonymiserte) pasienter.

Jeg vil særlig nevne en idé boka stadig gjentar, som jeg syns er veldig interessant: at "de" som har en psykiatrisk diagnose, "de" som har en personlighetsforstyrrelse, er egentlig som "oss", de "normale". De er bare mer, av alt. Mer usikre, mer angstfylte, med større kontrollbehov eller mindre empati.
Mye handler om opplevelser fra tidlig barndom. Noe kommer fra gener.

Men vi har vel alle sett, hørt, kjenner noen som...? Jada. Vi nikker. Og sånn er de bare. Eller?

Det fins situasjoner, ekstreme situasjoner, hvor folk flest kan reagere helt manisk eller umenneskelig. Med kniven på strupen, rent fysisk. Eller når vi bare blir revet med i en grupperus.

Huseby forteller blant annet om et amerikansk forskningseksperiment fra 1980 hvor et utvalg av psykologistudenter skulle være fanger og fangevoktere. Eksperimentet måtte avbrytes lenge før planen, fordi "fangevokterne" ganske snart oppførte seg så sadistisk mot "fangene". Studentene i eksperimentet hadde blitt plukket ut på forhånd fordi de var ekstra psykisk robuste (og dermed burde ha kunnet motstå slikt gruppepress).
Har du kanskje sett filmen "Bølgen" (ikke den nye men den fra 2008), om et klasseeksperiment som gikk altfor langt?



Og vi vet jo om altfor hverdagslige situasjoner hvor unger slår, erter, stenger ute, og andre, gjennomsnittlig greie unger står og ser på eller blir med på mobbingen, fordi de er redde og usikre selv og fordi alternativet, å selv bli et offer, er verre.

Huseby nevner Anders Behring Breivik, som i samtaler med psykiaterne hadde fortalt at han hadde en frykt for ikke å bli elsket; det var hans svakhet. 
Med en slik svakhet blir "demonen" et menneske. En av oss, selv hvor dårlig vi måtte like det.

Noe av det verste vi kan gjøre som mennesker, er å se verden og hverandre i svart og hvitt, som helter og skurker, som grupper i stedet for individer. Det er kimen til konflikter, krig, tortur.

Mer vanlig er det å se på enkeltmennesker som "bedre enn" eller "verre enn" oss selv. Er de bedre, fortjener de respekt og beundring (kanskje misunnelse); er de verre, fortjener de medfølelse eller avsky.
Jo mer usikker en er på sin egen verdi, jo mer ekstrem vil denne tankegangen og måten å behandle andre på bli.

- Jeg hadde selv en periode i tenårene hvor jeg var deprimert og trengte hjelp til å finne igjen gleden i livet. Hvis ikke denne krisen hadde gått over, kunne jeg kanskje vært en psykiatrisk pasient, klinisk deprimert?
I dag klarer jeg å se på en overskyet himmel og kjenne på tristheten, men vite at solen kommer igjen. At det jeg føler akkurat nå ikke er hele virkeligheten. Jeg har livslyst og oversikt. Og kanskje den svart-hvite perioden min kan hjelpe meg til å skjønne hvordan folk som sliter ekstra kan ha det?


Boka Alene naken anbefales. Det er mulig at du kommer til å se på deg selv og andre - og "normalitet" og "sykdom", "godt" og "vondt" - på en annen måte etter lesning.

Påskrift, når boka er ferdiglest: et utdrag fra side 227.

Ved å dele nederlagene og seirene våre, og ved å by på latter og gråt, er vi ikke lenger alene nakne. Det oppstår en tilknytning. Når andre senker skuldrene og åpner seg, reduseres vår egen frykt for misbilligelse.