Krisevlogging, del 14 og 15

Del 14 av korona-vloggen handler om en fin TV-serie og en aktuell, men ikke helt ny thriller:


Del 15 handler om folketellings-dugnaden jeg er med på:

Nytt prosjekt: krisevlogging

Lettere å vlogge enn å blogge, nå om dagen.

Smakebit på søndag: Ollis (og Anne, og det å være voksen)

Samlaget, 2017

Ollis lar seg sjølv søkke til skogbotnen som ein sekk med mjøl. Ho legg armane over andletet. Ho vil sove. For resten av livet. Sove til ho blir vaksen og ikkje er redd lenger, og ikkje lenger treng nokon, og veit kvar ho skal. Ho er ferdig. 
Ollis, s. 253

Det er søndag og første pinsedag, og jeg holder meg innendørs på andre dagen med hosting og snufsing - og skjerm og bok. Har sett den nye tv-serien Anne with an E på Netflix. (Jasper fra Veien til Avonlea har blitt til Matthew Cuthbert!). Og lest barneboka Ollis på nytt, av debutanten Ingunn Thon.

Så tenker jeg noen tanker rundt dette med å være barn. Egentlig med utgangspunkt i både tv-serien om Anne fra Bjørkely og boka om Ollis (Oda Lise Louise Inger Sonja Haalsen).
Begge jentene er helt tydelig fremdeles barn. Med følelser like under huden og fulle av fantasi. Ofte inne i sin egen verden. Overbeviste om at verden kretser rundt dem. Veldig sårbare for avvisning og det å ikke bli sett. Men med noen nye lærdommer underveis.

Netflix, 2017. Amybeth McNulty som Anne fra Bjørkely

Anne har måttet ta ansvar tidlig. Som tidligere barnehjemsbarn og tjenestejente fikk hun krevende oppgaver og lite anerkjennelse. Det nye livet hos Marilla og Matthew på Bjørkely blir dermed en sjanse til å endelig få være det ene barnet, den som blir sett og elsket og tatt vare på, den som får kjole med puffermer, den som får briljere på skolen. Og litt barnslig blir hun da. Sånn at en voksen seer kan gnisse tenner littegrann. Men så ærlig! Har ikke lært å forstille seg.

Ollis har vært alene med moren i ti år. Så møtte mamma Einar, og så fikk de Ian, og ingen ting har vært det samme. Nå er det dumme Einar som er mammas "skatt". Når Ollis oppdager tegn på at den biologiske faren hennes faktisk lever og er glad i henne, ett eller annet sted der ute, får hun et nytt prosjekt, og det blir lettere å sette i gang med dette enn å snakke ut med mamma.
Lettere å holde på de vonde følelsene enn å risikere å finne ut at de ikke er rettferdige og at hun har dummet seg ut?
Er det barnslig, eller er det kanskje mer menneskelig? 

Anne og Ollis er altså barn.
Men det er ikke sant, som Ollis tror, at voksne aldri er redde. At vi ikke trenger noen. At vi alltid vet hvor vi skal.
(Det å være voksen er vel nettopp det å vite at det ikke stemmer. Men godta det, og leve likevel.)

Og så kan en lengte litt av og til til barndommens sterke følelser og grensesprengende nysgjerrighet og fantasi.

- Les Ollis! Hun er et barn det er verdt å bli kjent med. 

---

På bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne flere søndagssmakebiter.

Ung TV

Ett av de første innleggene mine på denne bokbloggen handlet om en film jeg hadde sett. Siden har overvekten av blogginnhold handlet om tekstlig litteratur. Det er på tide med et "visuelt" innlegg igjen!

TV-høsten er i gang, og jeg gleder meg til nye sesonger av to dramaserier jeg fulgte før sommeren. Jeg vet at jeg ikke er i hovedmålgruppa, men det er veldig interessant å få et innblikk i hvordan endel norske barn og unge kan ha det i dag. Muligens vil noe være typisk for storbyen (her Oslo), men med alt som skjer på nett sprer vaner og det som er populært seg fort.

Den første serien er selvfølgelig Skam, serien som mange andre voksne ser - også i Danmark. Den nye sesongen, etter to sesonger med hver sin VG1-jente (Eva og Noora), handler om en gutt fra samme kullet, Isak. I en trailer som ble sluppet før sommeren hintet serien om at hovedtemaet skulle være homofil. I omtalen av den første episoden ser det ut til at bruk av narkotika (hipt blant ungdommer på vestkanten) blir et viktig element.

NRK. Noe plager Isak.

Mine tanker etter de første klippene (NB, spoilere):
Først ser vi klippet fra festen, der Isak røyker narkotika sammen med kameratene sine, kliner med ei jente som vil ha "noe som virker" (ecstasy?) - og han gjemmer dop i Evas leilighet når politiet kommer. Masse dramatikk. Det er lett å se at det er noe som plager Isak (bortsett fra politiet), men enda ikke klart i hvilken grad.
Vi får også vite at Isak har flyttet inn der Nora bodde, og han har altså fått en homofil hybelkamerat (Eskild, som går på universitetet). Morgenen etter festen får Isak ei melding fra moren med et bibelvers (er mora "bibeltro" kristen? Kan skape en ekstra spenning mellom dem hvis han faktisk er homofil.)
I og med at hovedpersonen er gutt, tipper jeg at det kan skje ganske tøffe ting i Skam etter hvert. Hva må Isak gjøre for å vite at han er maskulin nok og ingen "homo"? 

Den andre serien er Jenter (NRK Super). Helt klart en mer tydelig barne- og ungdomsserie med jenter på grunnskolen i hovedrollene. Serien har gått i flere år, og et par av jentene fra de første sesongene har blitt storesøstrene til jentene i de nye. En ser hvordan ungene blir ungdommer og hvordan livene og det de møter av utfordringer (og gleder) utvikler seg. Vennskap og kjæresteforhold er et tema som i Skam, men også mobbing utenfor og på nettet, skilsmisse og forholdet til søsken.

Høstens sesong dekker starten på ungdomsskolen og skal ha Ingrid som hovedperson. Det er jeg ekstra spent på, siden Ingrid er jenta som er flink på skolen og har en sterk sans for folkeskikk og rettferdighet, men ikke er den som er mest åpen og fri i sosiale settinger. Jeg kjenner meg igjen i den jeg var på den tida og lurer på hvordan dette vil barke i vei for Ingrid.

NRK Super. Klara, Veronica, Ingrid og Ylva.

Mine tanker etter første episode:
Litt skummelt å se hvordan Ingrid med sine prinsipper skaffer seg uvenner så fort. Sier ifra når noen oppfører seg dårlig mot andre. Overser det som er vanlig eller kult å gjøre. Jeg heier på henne, likevel regner jeg med at hun også vil forandre seg i løpet av sesongen - forhåpentligvis uten å miste for mye av seg selv. Ingrid er enda tøffere enn jeg var; mulig at fallet vil bli desto større.

Akkurat som Skam har Jenter også en side eller logg på nett som blir oppdatert i "sanntid" med meldinger og små videoer mellom selve episodene. Det er ganske interessant. Foreløpig har jeg ikke blitt bitt av sjekke logg-basillen.

Draker i bokform - og på DVD

Den gamle dama smilte varmt og strauk Eilyn over skuldra før ho snudde seg mot Koll.
"Og så du, unge mann. Det var lenge sidan. Få sjå på deg..."

Koll stod stille og venta. Til og med innandørs var det som om lufta mellom dei dirra svakt og vindretningane skifta heile tida. Draken i tankane hans likte dårleg å vera så nær ei kraft som var så motsett av Nordavinden, men Koll hadde mykje betre kontroll på instinkta sine no enn då han først møtte Artana.

"Å, du er endra, Koll," sa ho sørgmodig. "Sist eg såg deg, var du ein redd gut på djupt vatn, men no... Slik ei sorg, slikt eit sinne... Kva har skjedd med deg?" 

(Fredlaus, s. 74)

Eg har blitt ferdig med fantasyserien Drakeguten av Asbjørn Rydland. Det er tid for å mimre litt:

I september 2010 skreiv eg om ei sitrande kjensle av å lese noko stort. Bok nummer 1 heiter Drakeguten.

I februar 2012 skreiv eg om ei meir actionfylt andrebok, Med eld i hjartet.

Eitt år etter den skreiv eg om bok 3, Mørkemanaren, som var ganske så mørk og attende i landsbymiljøet.

Bok 4, Kampen om Kervad, kom i 2014. Sidan då har eg gått og sett på boka i fantasyhylla og tenkt at eg måtte få lese den. I fjor kom så sisteboka, Fredlaus, og no har eg endeleg vore igjennom serien. Den er ferdig. Koll og Faria, Mirimani og Harko gjer sikkert sitt vidare utan meg.

Som venta blir det eit stort oppgjer i siste bok. Det blir også scener frå både Kervad og storbyen Vilkafjord. Eg likte at Faria kjem meir til orde i begge desse bøkene, og (SPOILER) får ei viktig oppgåve i finalen! Eg liker også dei fleste folka rundt Koll. Av og til har eg problem med å like sjølve Koll. Draken inni hovudet snakkar mykje til han og manar han til aggresjon, nesten som små steroidinnsprøytingar... og så er han litt sjølvhøgtideleg. Men han er tøff og rettvis og med ein veldig ståpå-vilje. Typisk helt på den måten.

Har du lese serien? Gjer det gjerne! Og fortel gjerne kva du tenkjer!

Elles har det blitt endå meir drakar på meg i det siste. Me har no kjøpt inn Game of Thrones på DVD på jobben (biblioteket), og dei som kjenner til serien veit at ein av hovudpersonane blir ei drakemor. Eg hadde eigentleg tenkt då eg var ferdig med teikneserien til fyrste sesong at eg skulle klare å halde meg unna TV-serien, men freistinga var for stor. Eg er no godt inne i sesong 2, og det blir meir magisk og mørkt; eg gruer meg men gler meg òg.
Det som særleg skil filmserien frå teikneseriane, er at dei fleste skodespelarane er heilt gjennomsnittlege i utsjånad og kunne vore deg og meg (berre utan dei fine kleda og heilskjegg). I teikneserien er det stiliserte karakterar, og særleg damene er vanskeleg å sjå skilnad på. Fyldige lepper, store auge, slanke og med store pupper. (Teiknarens fantasi?)

Er forresten litt stas også å kunne kikke opp på ein lånar som skal låne filmen "Pompeii" på biblioteket og seie med eit flir "Jon Snow?", og få eit flir tilbake!

Winter Is Coming.
(Foto: Synne Fredriksen)

Adventsutfordring, del 9

Jeg bare venter på at Buffy skal snu seg rundt.
Hun klarer sånt.

Gårsdagens utfordring var rett og slett "Buffy".

Sommeren 2010 var begynnelsen på min Buffy-dilla, og det ble kjøp av hele serien (pluss Angel) med tilhørende dvd-titting i "Buffy-gjengen", kjøp av faktabøker og romaner og tegneserier...det meste handlet rett og slett om Buffy.
Nå er den verste tenåringsekstasen over, og filmene og bøkene står der og samler littegrann støv. Men er magien over? Burde jeg egentlig bare glemme den spretne vampyrdreperen med følge? Det var det jeg ville prøve å finne ut.

Jeg så episoden Something blue fra sesong 4, hvor Buffys venn Willow prøver å fjerne sin egen kjærlighetssorg med hjelp av hekseri - og det går helt galt...
Etterpå leste jeg fortellinga One Thing or Your Mother fra ei roman-samlebok; her må Buffy redde Sunnydale fra en demon som fratar innbyggerne drømmesøvnen.

Hva kan jeg si?
Det ble litt nostalgisk. Kjekt å gli litt inn i Buffyverset igjen og vite at jeg husker hva som skjedde. Der kom den personen inn, ja, og der er det frampek til det... Jeg har fått litt avstand til det hele og kan se på oppbygningen av spenning, effekter (i tv-serien), hvordan karakterene blir framstilt, om det fins et tema jeg kan lære noe av. Ja da, jeg vet det høres kjedelig ut, men det ble en interessant kveld!  Og Buffy-tingene blir foreløpig stående der de er.

Ellers har jeg nå begynt på tegneseriebøkene om Buddha - "prinsen som våknet" av Osamu Tezuka, og har lest 2 av 4. Spennende fortellinger og en mytologi som jeg egentlig husker lite fra fra skolen. Litt usikker på hvor mye som er mytologi og hva som er forfatterens diktning. Men nå aner jeg hvor Terry Pratchetts skilpadde Great A'Tuin kommer fra (riktig nok ikke buddhismen, men hinduismen)!
     

Mothers and Brothers and Sisters (og hemmeligheter)

Jeg har nettopp kommet meg igjennom alle sesongene av ABC-serien "Brothers and Sisters" på dvd. Jeg kjøpte dem en gang i høst; begynte på første sesong men så ble livet så travelt. (Burde jeg startet en "Brothers and Sisters"-gruppe à la Buffy-gjengen?) Nå har jeg altså fått høre matriarken Nora Walkers siste visdomsord, lånt fra George Eliot:

It's never too late to be what you might have been. 

Stemmer det? Det er kanskje en typisk amerikansk tanke, men det er lov å holde på den littegrann.

Det har vært ei veldig fin reise gjennom fem år av Walker-familiens liv. Det startet ganske så dramatisk og med en mørk tone egentlig; vi møter en familie som virker litt dysfunksjonell og kranglete, selv om de varme følelsene helt klart ligger i bunnen. Mye er vanskelig - eller nesten umulig - å prate om. Men så dør faren i familien - patriarken og styreren av familiebedriften Ojai Foods - i første episode, og han har hatt hemmeligheter både privat og i bedriften. Mor Nora, onkel Saul og barna Sarah, Tommy, Kitty, Kevin og Tommy blir rett og slett nødt til å snakke ut om ting. Jeg skal ikke røpe for mye, men stadig nye hemmeligheter blir avslørt, allianser blir bygd og familien må streve med å holde sammen. Men det KLARER de. Helt utrolig, faktisk.

Én ting er ikke helt som det skal, kanskje: det er stort sett umulig å holde lenge på hemmeligheter i Walker-familien. Det er alltid noen som sladrer om den minste ting, uten eller under press. Det trenger ikke å være fakta som "avsløres", flere av dem er også flinke til å trekke feilslutninger, og det skaper forviklinger. Av og til morsomme, andre ganger ganske alvorlige. Personer som kommer utenfra og får et møte med Walkerne blir gjerne sjokkerte over hvor mye som blir diskutert og betrodd og analysert og ristet fram - gjerne ved middagsbordet. Men gjennom alt klarer de å beholde et godt forhold til hverandre.

Så tenker jeg: hva er egentlig den ideelle familien? Den fins ikke, antar jeg. Uansett måtte det være én der en føler seg trygg på å si ting og føler seg verdsatt.

Jeg vet at jeg er veldig glad i familien jeg vokste opp i. At brevene hjemmefra for alltid vil bli bevart. Og jeg elsker hver telefonsamtale og gleder meg til ferier sammen.

Virtual Choir Time

Jeg må bare si det. Jeg må bare si det.
Jeg skal på amerikansk TV!

Jeg har tidligere nevnt at jeg har blitt med på korprosjektet Virtual Choir, som du kan lese mer om her. I forbindelse med det skrev jeg (etter generell forespørsel) min personlige historie til VC-administrasjonen. Og i går fikk jeg verdens merkeligste mail: spørsmål om jeg ville intervjues på ABC.
De som kjenner meg vet at jeg aldri ville sagt nei til sånt, så i dag hadde jeg Skype-intervju med hyggelige Nick Watt (som forresten var i Norge i fjor for å dekke 22. juli) i London om mine erfaringer med og tanker om Virtual Choir. Med en journalist fra lokalavisa snikende i kulissene her hjemme (moralsk støtte, tenker jeg vi sier). På Hallingdølens nettside kan du finne videoreportasjen.

Klipp fra dette, innbakt i intervju med den eminente dirigenten og min musikalske helt Eric Whitacre, kommer på World News på mandag, 21.30 Greenwich-tid, altså halv ni om kvelden her hvis ikke jeg har regna feil. (Rettelse: utsatt til senere i uka, leser jeg på Facebook.)
Den ferdige videoen med tusenvis av sangere fra hele verden blir lansert 2. april. Faktisk ikke så lenge til. Og hvis jeg er usikker på hvordan klippet på mandag blir, er jeg likevel sikker på at "Water Night" blir en suksess.

Jeg feirer med påskeliljer, donert av sjefen

Skjer det noe på lesefronten, da? Jeg har nettopp lest ferdig Salomos ring av Jonathan Stroud, og den er virkelig lesverdig og sånn som jeg hadde tenkt den (mer humor enn forventa); mer om den kommer. Nå er det litt andre ting jeg tenker på.