Dagbøker og andre bøker (tilbake til den personlige bloggen)

Kjære dagbok!

I dag har jeg...

Fra jeg var 10 år gammel skrev jeg dagbok ganske samvittighetsfullt, med små og store betraktninger og til dels detaljerte opplysninger om hverdagen og hva som skjedde i livet mitt. Det var noen hull i skrivinga en periode, men jeg skriver fremdeles i det som nå kanskje heller er ukesbøker eller månedsbøker. Det hjelper meg med å huske ting senere, og det hjelper meg til å bearbeide opplevelser og tanker i nåtida. Genialt!

Utfordringa er å ikke leve i fortida, men lære av den i nåtida i møte med framtida.

Skriver du dagbok?

Uansett, jeg fikk for et par uker siden en postpakke fra mamma med alle de gamle dagbøkene mine. Så ligger de her foran meg, fulle av tanker, drømmer, tidsbilder, minner. Jeg er en nostalgisk person som liker å mimre, men det er lenge siden jeg leste akkurat disse notatene, og det er rett og slett en stor opplevelse. Bare noen få ord trenger jeg lese - jeg skrev av og til i stikkordsform - så er jeg tilbake i klasserommene, på barnerommet, sammen med venner, ute i området der jeg bodde. Jeg kan le av flauser og sprø ting som ble gjort og sagt - av meg eller andre. Kjenne varmen fra godord, smil og vink. Jeg kan også kjenne klumpen i halsen fra gråere dager. Det var mange lysglimt, og det er stort sett det jeg har spart på på papiret, men etter hvert tyter det fram en understrøm av mørkere tanker og følelser jeg gjerne skulle vært uten. Jeg kan si så mye som at jeg delvis har kjent meg igjen i det Anja skriver om i denne bloggposten, og jeg gruer meg til dagbøkene jeg snart skal ta fatt på. Det kommer til å bli hardt arbeid å komme igjennom dem, for jeg vet at de dekker den mørkeste perioden i livet mitt.

Som sagt, jeg liker å mimre, men lesinga av dagbøkene fyller også en funksjon - i et prosjekt som jeg regner med å kunne si litt om etter nyttår.

----

Hva skjer ellers på lesefronten?
Jeg er spent på hvordan det nynorske barnebokmarkedet utvikler seg framover og kommer til å følge med!
Ellers har jeg fem bøker i ventepåblogginnlegg-bunka (tipper at de får et samleinnlegg):

• Miss Peregrine og øyas hemmelighet
• Mørk engel
• Tobie og treets hemmeligheter
• Donutdagbøkene
• Mors og fars historie

Så er det bøker som er lånt eller kjøpt og skal bli lest, etter hvert, det er meninga:

• Stuarts mirakuløse mysterium
• Noe usynlig
• Muleum
• Hvite tenner
• Notat vedrørande kjærleik (Rønnaug Kleivas verker)
• God morgen og god natt (diktsamling)
• pluss pluss pluss.

No rest for the readers!

Er nynorsk kult?

I helga las eg ei bunke med nynorsk barnelitteratur for å førebu meg til skulebesøk. Skulen eg skulle til satsar ekstra på nynorsk, og det er bra (eg jobbar jo trass alt i ei nynorskkommune)! Og det er greitt å ha ei ramme rundt utvalet av bøker til bokpraten.

Men det er eit men. Eg fann bøker - men eg skulle gjerne hatt fleire å velje mellom. Litt for mange av bøkene eg las fall igjennom hjå meg og blei ikkje med til bokpraten. Det hadde dels med innhald, men fyrst og fremst med form og språktrekk (ikkje målform) å gjere.

Eg har tidlegare her på bloggen klaga over mangelen på nynorsk spenning, over for mykje kjærleik og krøllhårristing og meir til. Og denne helga fekk eg ein tanke:

Påstand 1
Mange ser på nynorsk som det perfekte språket for poesi og historie. Det trur visst forlaga og forfattarane òg.

For når eg ser på utvalet av nynorske bøker er det akkurat historiske romanar og litt eksperimentelle og poetiske bøker nynorske forfattarar og forlag ser ut til å satse på i dag! "Eksperimentelt" kan handle om framsida (ofte har eg okka meg over framsider som ikkje sel), men det kan òg handle om innhald. Litt for mange nynorske bøker er sjarmerande, søte eller hyggelege.

Litt for kunstnerisk

Kor er nynorske variantar av Rampete Robin, En pingles dagbok og Harry Potter? Sjølvsagt ikkje altfor like dei originale figurane, men med same publikumsappell? Friske og tøffe teikningar, tiltrekkande design, moderne innhald utan at det blir overfladisk. Potensiale.

Påstand 2
Nynorsk er bygdespråk. Bygda blir sett på som mindre kul enn byen. Nynorsk blir ukult.

Men driv ikkje ungane på bygda med stort sett det same som i byane? Høyrer dei ikkje på den same musikken, kjøper dei same tekniske dupedittane, ser dei same tv-seriane? Dei driv med tøff idrett, bloggar, speler i band om dei kan; dei ikkje berre køyrer traktor, symjer i tjern eller et vaflar hjå bestemor (eller pærer med gamle damer). For å setje det på spissen!
(Ikkje eit vondt ord om traktorkøyring, tjernsymjing og vaffel-eting. Det er berre eit faktum at personane som ungar flest i dag ser opp til og drøymer om å vere, ikkje driv med dette. Burde dei kanskje det? - Dette er ein vond sirkel. Om det pågår eit prosjekt for å gjere spesifikke bygdeverdiar kule, bør forresten bokmålsbøker også dra lasset.)

Men finst det ingen ting då?

Lettlesne bøker og biletbøker har me eit ganske bra utval av på nynorsk. Nokre av biletbøkene er reine perler. Gode nynorske ungdomsbøker finst det òg, helst då av kvinnelege forfattarar. Den beste ungdomsromanen eg las i 2010 var på nynorsk.

Finaste boka i 2010. Same forfattar som over, men meir salbar.

Ingelin Røssland og Magnhild Bruheim skriv spenningsseriar for ungdom, Terje Torkildsen også (hans bøker er litt furtent anmeldt her), men eg saknar gode bøker med driv i for "slukealderen", altså 9-12 år.

Sjølvsagt finst det nokre unnatak:

• Lars Mæhle gjer for eksempel ein flott jobb med både fantasy (Landet under isen), fotball (Knoterud FK), humor (Harry og Ivar) og tøft drama (Fuck off I love you). Keeperen til Tunisia er jo til og med filma (Tunisia har blitt til Liverpool og andre tilpassingar er gjort, men pytt.) 

Humor!





Fantasy!


• Atle Hansen skriv spenningsbøker som mange liker (sjølv om omslaga, igjen, er litt for kunstnerlege igjen etter min smak)
• Tonje Glimmerdal og ungane i Knert-Mathilde kan eg høyre protestere høglytt (men dei treff helst dei som er yngre, vil eg påstå)
• Asbjørn Rydland sine bøker om Drakeguten har eg blitt fengsla av før
• Roald Kaldestad sine bøker om Heavykatten og Discodansemusa er god humor (men også helst for dei som er yngre)
• Eivor Vindenes sin Alt kan reparerast har eg nett lese, og den var veldig god. Litt vel søt og harmonisk kanskje, men med humor og artige innfall - og ein nærverande forteljarstemme.
• Bente Bratlund sine bøker om venskap og kjærleik er lette å anbefale, iallfall for dei som treng korte bøker. Litt verre er det med jenter som er godt i gang med Harry Potter-bøkene eller til og med Twilight.

Og så utanlandske forfattarar
Elles er det jo ikkje flust med omsettingar (oversettelser) til nynorsk. Men nokre perler finst det også her!

Øystein Rosse har gjort ein flott jobb med omsettinga av Lene Kaaberbøl sine bøker i Skammarserien, Katriona-serien og (nyast) Villheks-serien, samt med spion-serien Cherub av Robert Muchamore (sistnemnte kan nynorskfolket vere stolte av å "eige"!) - No skal det seiast at bokmålsfolket blei sure over at den spennande Katriona-serien berre var på nynorsk, så den har kome i bokmålsutgåve også.

Agentspennning!

Hestefantasy!

Likevel - eg trur at når ei bok fyrst er spennande, så treng ikkje nynorsk vere vanskeleg for eit barn som helst les bokmål. Eg trur at det ofte er dei vaksne - lærarar og foreldre - som har fastspikra haldningar mot nynorsk, og at dei overfører det til ungane. Og det er synd.







Kva kan me gjere med dette?

Temaet må framfor alt diskuterast høgt og lågt! Eg veit at det finst frustrasjon i bokformidlings-verda, men det må jo gå an å gjere noko med det om me framleis skal ha språkopplæring i to norske språk.

Eg vil veldig gjerne ha kommentarar på dette. Sprei temaet, prat om det med venner, familie og på jobb om du vil!

Og så må det nok eitt eller fleire prosjekt til, med midlar. Kanskje det kan hjelpe med tilskot til Samlaget?
Alle bokomslaga i innlegget er forresten henta derifrå.

En smakebit på søndag: Miss Peregrine og øyas hemmelighet

Schibsted, 2012

Søndagens smakebit kommer fra grøsser-bestselgeren Miss Peregrine og øyas hemmelighet av Ransom Riggs. Jeg har kommet omtrent halvveis i boka om den amerikanske tenåringen Jacob og bestefarens mystiske, farlige hemmelighet. Bonus for at den mystiske øya ligger i Cymru (Wales)! Dette er godt håndverk, og jeg er spent på om det vil bli den slags grøss jeg tåler. Mennesker som på engelsk kalles "freaks" og en mann med eksemplarer av dyret jeg har minst sansen for stikkende ut av munnen er vel det skumleste til nå, men det er en underliggende følelse av uhygge der hele tiden. Altså, spent. Fra side 92:

En døråpning uten dør, omkranset av eføy, gapende og svart; en åpen munn som bare ventet på å sluke meg. Jeg fikk gåsehud bare av å se på den, men jeg hadde ikke reist halve jorden rundt bare for å la meg skremme bort av et skummelt hus. Jeg tenkte på alle redslene bestefar Portman hadde måttet takle i livet sitt, og kjente at besluttsomheten vokste. Hvis det var noen å finne der inne, skulle jeg finne dem. Jeg gikk opp den smuldrende trappen og over terskelen.

Flere smakebiter finner du lenke til hos Flukten fra virkeligheten!

Spiral (og et ganske mislykka forsøk på sjangersetting)

Cappelen Damm, 2012

Jeg satte meg ned etter jobb i dag med Spiral, bok 5 i Tunneler-serien av Roderick Gordon og Brian Williams. Noen timer senere var siste side bladd om. Jeg var omtrent limt fast i godstolen de timene.

Det er rett og slett en fengslende serie disse forfatterne har skapt. Jeg skal ikke si så mye om handlinga fordi det vil være en spoiler i forhold til tidligere bøker; du som ikke er redd for slike og/ eller vil vite mer kan lese innleggene (ikke anmeldelsene!) mine om  Tunneler (bok 1), Avgrunnen (bok 2), Fritt fall (bok 3) og Nærmere (bok 4).

Det jeg kan si er at handlinga her beveger seg mot en ny sjanger, igjen. Til nå har det vært elementer av:

• trange tunneler og knirkende heiser (litt å jobbe med for klaustrofoben)
• svartøyde vakter og torturkamre
• ikke spesielt snille småsøstre
• underjordiske verdener i flere lag, den ene med en egen sol faktisk!
• terrororganisasjoner og motstandsgrupper
• livsfarlige virus og hjernekidnapping
• (på den lyse siden) snille kjempekatter, litt romantikk og i det minste masse godt kameratskap.

I Spiral strekkes strikken enda lengre i grøsserretning. Jeg har nettopp sett Prometheus, forfilmen til Alien-filmene, og jeg får virkelig sterke assosiasjoner. Det sier vel en del.

En av forfatterne skriver i et etterskrift at han selv ble overrasket over hvordan ting utviklet seg i skriveprosessen. Og jeg vet ikke hva jeg skal synes om resultatet. I forrige bok var det gråsoner mellom de "gode" og "onde", det tilførte serien en slags miljø- og samfunnsbevisst tyngde; her er vi over på monstre og vanlige mennesker, så alt blir beksvart og ganske så hvitt. Ren action/ grøss. Og det meste skjer på Overjorden; det skaper en endetidsstemning.
Og jeg er ikke veldig glad i grøss heller. Burde ikke lest alle de slimete detaljene.
Forresten; Harry Potter-fans vil også grøsse over navnet til ett av monstrene, det lover jeg!

Dette kan altså leses som en advarsel. Begynner du på første bok, er det en viss fare for at du blir hekta, så da kan det være greit å vite hva som venter deg.

Skal jeg røpe en ting til? Ja, jeg gjør det. Ikke alle av heltene i serien vil bli med i neste bok. Gordon og Williams vet hvordan de skal kille sine darlings.

1900: en hyllest til Bergen

For noen år siden bodde jeg i Bergen. En flott by der den ligger mellom fjellene! Slik så den ut i 2008.

Så er jeg nettopp ferdig med den historiske romanen 1900: Morgengry av Gunnar Staalesen. Første boka i Bergens-trilogien som leder opp til mannen Staalesen er best kjent for: Varg Veum.

Gyldendal, 1997

En mann med etternavnet Veum dukker opp i denne første boka, men han er ikke den mest omtalte av de kanskje tjuetalls personene leseren blir kjent med og som vi delvis får del i tankene til. Det er nemlig en kollektivroman Staalesen har begått. Det er en krimgåte her også - konsul Frimann blir funnet drept i huset sitt nyttårsaften 1900 - men romanen er først og fremst en hyllest til Bergen. Her får en vite hvordan byen utviklet seg første delen av 1900-tallet, hvordan den trakk til seg mennesker med håp om et bedre liv og støtte andre fra seg. Hvordan den moderne tiden begynte. Hvordan de mange brannene preget bybildet. Og hvordan motsetningene mellom venstresiden og høyresiden blusset opp og ble til harde kamper i mellomkrigstida.

Akkurat den politiske historien skummer jeg igjennom; det jeg nyter er fortellingene om menneskene. Den godhjertige politimannen Christian Moland, barnepiken Tordis som svermer i smugene med visergutten Ole, frøken Pedersen som kjenner byens høye herrer bedre enn de vil være ved, skuespilleren Robert Gade som håper på nye roller. Til og med ei ungjente forført av "Herren selv". De har så store håp og lengsler. De hater og elsker. Og for å si som sant er: de fleste går det ikke så bra med. (Jeg kommer til å tenke på Joss Whedons (Buffys pappas) regel om at lykken aldri kan vare.)

Jeg bodde for kort tid i byen til å kunne stedfeste alle områder og gater, men likevel føler jeg at jeg kjenner meg igjen.
Av og til flytter fortelleren seg ut av Bergen - sørover til Rogaland, vestover til Finse og nordover til Sunnfjord - for å gi innflytterne en bakgrunn. Ei fin avveksling. Jeg som innflytta halling er litt stolt av den kjekke anleggsarbeideren Gudmund Bergo (en jentefut, vel å merke). Jeg biter meg også merke i etternavnet til Bergos rival, Nesbø; min farmors mor kom fra Bergen og hadde dette etternavnet. Men som Staalesen skriver før fortellingen starter:

Alle personer og hendelser i denne boken er oppdiktet, bortsett fra historiske personer som er nevnt ved eget navn eller hendelser fra århundrets historie som er allment kjent.

Språket: det trenger en kommentar. Staalesen skriver med en tone som setter en tilbake til akkurat denne tida. Bytt ut "å" med "aa" og bruk dansk rettskrivning, så er du der. Virkelig godt gjort! Det kan ikke være tilfeldig, og jeg er spent på hvordan neste bind, 1950, vil se ut.

Og hvem var det egentlig som drepte konsul Frimann? Og hvem drepte... ja, det gjenstår å se.

Påskrift:
Dialogen er av og til på dialekt (hos alle andre enn sentrums-bergensere? Eller sosieteten?) Av og til på nært nynorsk. Virker troverdig og er et smakfullt krydder.

Baksjå og framsjå: september

Det er fortsatt lov å tippe på bok-kategori!

Etter en barnebokfattig august ble september mer barnevennlig. Eller - kan en kalle måneden der jeg leste denne erotiske bestselgeren for barnevennlig?:)

Uansett - av de tretten bøkene jeg har registrert var hele ni for barn og ungdom. Noen blogget jeg også om. De fire siste, mer voksne, bøkene var

• den før omtalte bestselgeren
• en studentoppgave om denne romanen (skrevet før avsløringene om fusk nådde Norge, noe tittelen på oppgaven vitner om!)
• ei bok om fortellerkunsten og
• ei dokumentarbok om en skoleklasse.

Marlo Morgans aboriginerfantasi ble forresten, som jeg skrev i et annet septemberinnlegg, fjernet fra forlagets liste, så det nytter å bokblogge.

Ellers var dette en bloggemåned med ganske forskjellige innslag:

• et mimreinnlegg om en nederlandsk poplåt,
• ei mininovelle og et dikt (kryss i litteraturmålene!),
• en bildeserie med bokhyller (kategorisert),
• litt om grafiske romaner jeg leste måneden før,
• et metainnlegg om ja-bøker, tja-bøker og nei-bøker for barn, med eksempler.

Kan en eller flere av bøkene jeg leste havne på listene til "Best i 2012"? 

• I havet er det krokodiller skårer høyt blant barnebøkene. Muligens den vakreste boka så langt også?
• Pym Petterson falt jeg også pladask for. 
• Kanskje jeg kan innføre en ny kategori, "nyttigste bok", som fortellerboka passer i?    

Så var oktober i gang!  Hva skjer?

• jeg har tenkt å blogge om bok 2 om Tobie Lolness
• jeg leser på romanen 1900 av Gunnar Staalesen; den vil passe i "ut av hylla"-utfordringen og er til nå veldig bra.
• det er virkelig på tide å lese Spiral, siste bok i Tunneler-serien - hvorfor står den bare i hylla?
• ellers er det teori til førerprøven det går i. (Nei, jeg har ikke lappen enda selv om jeg er voksen!) Kanskje jeg skriver litt om bilkjøring denne måneden? Kanskje det blir en egen fane? Hvem vet?