mandag 10. desember 2018

Manga i desember

Nylig leste jeg starten på tre mangaserier for ungdommer: Dragon Ball, Maximum Ride og Death Note. Dragon Ball blir oversatt til norsk nå med tre bøker i en. Jeg leste den første. De to andre leste jeg på engelsk.
Seriene er ganske forskjellige, og jeg vil prøve å sette ord på det.

Outland, 2016
Mangaklassikeren Dragon Ball av Akira Toriyama er først og fremst - iallfall i starten - en komedie, med merkelige typer, komiske misforståelser og "slapstick" der personene detter eller dummer seg ut på annet vis. Tegningene er enkle og stiliserte. Serien ble også sendt som anime, altså tegnefilm-serie.

Det ligger en viss spenning i hovedplottet: hovedhelten Son Goku og jenta Bulma er på jakt etter dragekulene som (når de er samlet) skal gi dem det de ønsker seg mest av alt. De må kjempe mot andre som ønsker seg det samme, og det blir ganske dramatisk. Men alvoret blir dempet ved at ønskene er ganske så uskyldige: Bulma ønsker seg en kjæreste, og en av de store heltene ønsker seg å bli kvitt sjenansen sin overfor søte jenter. En tredje person, hamskifteren Oolong, ønsker seg et par jentetruser.
Det er ikke snakk om liv og død for heltene i starten, selv om de ofrer mye for målene sine. Son Goku er bare med på eventyret.

Lett og lystig, altså. Dessverre blir humoren til dels underbuksegrov og går ofte på jentenes bekostning. (Denne utgaven er "usensurert", står det på omslaget.) Tenåringsjenta Bulma lanseres for eksempel som en smart oppfinner og er tøff i første scene. Men guttene og mennene som møter henne (bortsett fra Goku, som vokste opp alene i jungelen og framstår som uskyldig) fokuserer på de fysiske attributtene hennes, og hun bruker selv utseendet sitt som et forhandlingskort overfor de kåte "heltene". Ordet Bulma betyr faktisk truse. I ett tilfelle har Goku dratt av henne trusene mens hun sover for å se hva slags tiss hun har. Hun merker ikke at de er borte (!), og når den store kampsportmesteren Kame Sennin spør om å få se trusene hennes mot hjelp i en sak, løfter hun skjørtet og viser altså alt - uten å skjønne det før senere. I et annet tilfelle tror Kame Sennin at Bulma har gitt ham tillatelse til å gjøre enda mer grove ting med henne.
Det fins jenter som er fan av Dragon Ball, men flere har nok reagert på nettopp kvinnesynet i serien, som Asexual Feminist skriver om her. Ikke bare seksualiseres jentene, men de slutter å være tøffe når de endelig har fått seg mann og barn.

Serien skal nok bli mye mørkere etter hvert som heltene vokser til. Der skurkene i starten lett ble avslørt som komiske skrytere eller nedkjempet med morsomme ønsker, blir de virkelig farlige og potensielt dødelige. Og på veien er det en del kampsport-turneringer, som også er en viktig faktor i Dragon Ball.

VIZ Media, 2005
Death Note av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata (illustratør) er en helt annen type tegneserie. Seriøs, mørk, grøssete, med en nåtidshandling som er tegnet realistisk (bortsett fra at heltene selvfølgelig er veldig vakre).
Litt om handlinga: Dødsengelen Ruyk mister ei notatbok ned på jorda i en by i Japan. Tenåringen Light, som finner boka på bakken, skjønner snart at han kan bruke Death Note til å velge hvem som skal dø. Når han skriver navnet på en person, for eksempel en kriminell, dør denne personen etter kort tid. Light kan rydde verden for kriminelle mennesker og dermed gjøre den bedre.
Eller? Hvor går egentlig grensen for hvem han skal drepe? Han blir iallfall besatt av sin nye makt og oppgaven han har fått. Og Light har stadig kontakt med Ruyk, som bare han - eller andre som har tatt på notatboka - kan se.
Styresmaktene skjønner snart at det fins en person der ute som dreper mennesker på mystisk vis. Han (dvs Light) får kallenavnet Kira. En etterforsker ved navn "L" får i oppgave å avsløre morderen.
Så nå har vi to "helter" som står mot hverandre, og som leser kan en igrunnen sympatisere med dem begge. Jeg heller mot "L". Det kunne vært interessant å se hvor denne fortellingen går.

De som liker TV-serier kan jo være obs på at Death Note er lagt ut på Netflix (2017). Den har også vært en musikal i Japan, faktisk!

Yen Press, 2009
Maximum Ride bygger på en romanserie av amerikanske James Patterson, men er her omarbeidet og tegnet av koreanske Narae Lee. Lee har den typen mangastil hvor det realistiske er bittelitt overdrevet bare, men enkelte småruter har stiliserte humortegninger hvor sterke følelser - for eksempel flauhet - blir tydelige. Tegneserien er først og fremst spennende og mørk, men med jevnlige drypp av uskyld og moro.

En gruppe barn og ungdommer lever i skjul i en hytte oppe i en fjellside. De har spesielle krefter, blant annet har de alle vinger og kan fly. En dag blir de angrepet av noen skumle jegere, og den yngste jenta, Angel (med store, uskyldige øyne) blir kidnappet. Gruppelederen Maximum Ride og de andre må dra avsted for å redde henne; de må tilbake til stedet de rømte fra: en "skole" - egentlig en forskningsstasjon hvor de ble torturert og eksperimentert på.

Skikkelig gammeldags advent, del 3

Hei igjen!

Nå er enda et kort sendt av gårde i posten. Denne gangen var det faktisk tante som fikk kortet!
Svaret på forrige utfordring - julesangen - var Julekveldsvisa

Adventskort på vei til mer regnvåte områder.

Også denne uka kan du vinne en hilsen i posten!

Jeg gjør en vri og lar absolutt alle som kommenterer, bli med i trekningen. Skriv en kommentar her (med adresseopplysninger) eller på Facebook-sida til bloggen. Du kan også sende en epost til autumnday77(alfakrøll)hotmail.com. Fristen er fredag 14. desember.

Håper akkurat du vil være med!