onsdag 9. januar 2019

To julebøker

Kagge forlag, 2018
Før jul var det perfekt å lese barneboka En liten bok om kjærlighet av Ulf Stark. Den populære svenske barnebokforfatteren - som blant annet skrev boka som på norsk het Jeg tar sjansen (den ble til en TV-serie på 80-tallet som jeg husker godt!) døde i 2017 til sorg for mange fans. Guri Fjeldberg skrev en takketale til Stark på Barnebokkritikk.no

Boka jeg nå leste, har handling fra andre verdenskrig i Sverige. Hovedpersonen har faktisk fått navnet Fred, og det er selvfølgelig det både han, mamma og folk flest håper på å få. For eksempel til jul. Det er knapt med mat, pappa er i krigen, mamma styrer trikken for å skaffe penger, og selv hjelper Fred til med å selge juletrær hos Granfors. Ungene protesterer på sin måte mot krigen, blant annet fester Fred og kameraten Oskar en Hitler-bart på skoleskjelettet.

Fred snakker jevnlig med bildet av pappa om ting som skjer i livet hans. For eksempel om matte (som han elsker) og om Elsa i klassen, hun som er den eneste som han blir varm av å tenke på, selv om hun egentlig ikke er søt men veldig sterk og snakker i nesen.

Dette vil jeg tro er ei bok som er fin å lese sammen store og små - i en klasse, eller i armkroken hjemme.

Romanen Kvinner før jul av Marianne Fastvold fant jeg da vi lagde juleutstilling på jobb, og fikk lyst til å lese den selv. Har den noe til felles med Starks barnebok?
Ja, det tror jeg faktisk. Hovedpersonene er i en spesiell livssituasjon og har sine prosjekter.
Men der Fred lager hemmelige beskjeder på skøyter og prøver å hjelpe Elsa med matten, deler Ingrid faktisk huset hun og mannen har sammen inn i ulike leiligheter etter mistanker om at han er utro. Det er tid for å oppheve monogamiet. Hun skal selv ha en dikterstue på loftet, og det kan eksen hennes, som er snekker, hjelpe til med. Samboeren Balder reiser alene til Syden med Ingrids velsignelse, men plutselig flytter syngedamen i Balders band inn i hans leilighet, hun tar seg til og med til rette i Ingrids del av huset. Hvordan skal hun takle det, midt oppi alt hun ellers skal planlegge og stelle i stand?

Dette blir en ganske så kaotisk jul for Ingrid og flere rundt henne, mer enn vanlig i hennes kunstnerliv, så kontrasten til det jeg selv er vant med er stor. Kanskje nettopp derfor ble jeg fascinert av Kvinner før jul, og jeg syns Fastvold skriver bra.




fredag 4. januar 2019

Vinterassosiasjoner, del 2 (spenning)

Vinteren bød på en ganske så variert bukett av spenningsbøker. Her kommer noen assosiasjoner om fire helter i fire magiske verdener.

Headline Book Publishing, 2017
(illustrert utgave)
Jeg leste endelig den illustrerte romanutgaven av fantasyboka Neverwhere av Neil Gaiman (engelskutgaven). Tegningene er lagd av Chris Rindell, som også illustrerte Kirkegårdsboken.
I alle Gaimans bøker møter vår egen verden det magiske, ofte med et mørkt og dystert bakteppe - men karakterene, særlig bikarakterene, har alle noe fascinerende ved seg. (Det morsomme og ekle kan blandes, som hos et par leiemordere i denne boka.)
Fortellingen om den litt desillusjonerte londonboeren Richard og hans reise ned i "London Under" sammen med tøffe Door og den eksentriske markien får meg til å tenke på Sandman-serien av samme forfatter. Hele historien gir faktisk en drømmeaktig (marerittaktig) følelse. Den kan få deg til å grøsse, le og til og med gråte en skvett.
Du kan lese mer om Neverwhere (norsk utgave) på Barnebokkritikk.

Hachette Children's Group, 2018
Og vips! har jeg assosiert til en scene i den andre boka i Nevermoor-serien (nesten samme tittel) av Jessica Townsend. I Wundersmith er Morrigan sammen med familien til bestevennen sin på et magisk tivoli som flytter rundt - akkurat som markedet hvor Gaimans marki mister kappen sin. 
Men her er vi altså i en hakket mer barnevennlig bok.

Townsend fortsetter fantasyserien sin i godt driv; her bør en ha lest første bok først (Nevermoor/ Morrigans forbannelse). Verdenen er etablert, og en kommer rett inn i handlingen.

Morrigan møter medelever og lærere på Wunsoc ("Det vunderlige selskap") for første gang. Siden ledelsen ved skolen er redde for at hun med sine sterke krefter skal lære for mye, sitter hun snart alene i et klasserom sammen med en treg og fiendtlig lærer. Han lærer henne bare om alt det onde vundersmeder før henne har klart å gjøre i Ingenlund, så selvtilliten hennes synker til bunns og følelsen av isolasjon øker. Heldigvis griper Jupiter Nord inn, og vår heltinne får sjansen til å utforske den spennende byen på nye måter. Det skal vise seg å være veldig nyttig. 


Gyldendal, 2018
Nyttig kan det også være å kjenne til ekstraordinære ting hvis en heter Arlo Finch, har et grønt og et brunt øye, er tolv år gammel og har flyttet til et nedfallent hus i Colorados øde skoger.

Arlo Finch og Ilddalen av John August fikk meg til å sette meg godt til rette i godstolen. Ikke fordi boka er søvndyssende (det er den ikke), men fordi jeg instinktivt følte at jeg hadde med en god forteller å gjøre.
Samlaget, 2018
Hos John August er magi til stede i visse deler av vår verden, og Arlo, som alltid er beredt på ulykker, får god bruk for årvåkenheten sin når stadig nye mystiske ting skjer. Han blir tatt opp i gruppen Vandrerne (som minner om speiderne, men har kunnskaper om magi), og sammen med patruljen sin må han overleve en reise inn i de mørke Langskogene.

Arlo løsnet tauet fra sleden. Han var i tvil om det ville fungere, men noe sa ham at det kunne tenkes. Helt fra det øyeblikket de kom til denne dalen, hadde han følt noe. Prikking i huden. Summing i knoklene. Først hadde han trodd det bare var redsel, men etter som den første panikken avtok, ble fornemmelsen bare sterkere. Det dirret i hele Langskogene. Hvert tre, hvert blad, hver stein summet. 
Og han summet med dem.
(s. 240)


Jeg er veldig spent på neste bok i serien. Kanskje en da får vite mer om "Reven", som dukker opp helt mot slutten?

En rev er faktisk også sentral i Vegandi-serien til Asbjørn Rydland. I bok 2, Draumsende, får Eirik faktisk vite hvem fyljet hans er, dyret som gav ham galdertatoveringen i Galderstjerna (blogget om her). Var det egentlig ikke meningen at Eirik skulle få de magiske kreftene? Og hvorfor drømmer han om nynazister som bloter og påkaller guden Tor? Akkurat som en enda mer kjent fantasyhelt viser han seg å være sanndrømt. Sammen med vennene Khalid og Maria reiser han inn i Ingenmannsland for å finne ut hva som skjer.
Eirik møter både vegandienes eldste og de tre nornene som kan spå hans egen fortid, nåtid eller framtid. Hva velger han?

Vegandi-serien kan minne om Dødsengler av Steffen Sørum : dødelige mennesker kjemper mot overmakten i en til tider halsbrekkende jakt. Rydland er nok enda mer opptatt av å etablere og beskrive den mytiske verdenen enn det Sørum er, og dette kan være verdt å vite om for spenningssugne ungdommer. Og NB - ikke start på denne uten å ha lest førsteboka.   
Sist i boka er det et personkart, dette kunne med fordel vært plassert helt fremst.