mandag 24. juni 2019

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.


onsdag 19. juni 2019

Troverdig fortelling?

Jeg har aldri selv skrevet noen bok som har blitt utgitt. Men jeg har lest masse gjennom mange år, så jeg vet hva som fenger og ikke fenger Lesehesten fra Sørlandet - og har en viss idé om hvorfor.

I det siste har jeg strevd litt med å finne virkelig gode fortellinger. Leksikon om lys og mørke og Det er vakrest når det skumrer er blant unntakene og godt gjennomført. Litt for ofte nå får jeg en god begynnelse, og så blir det for mange detaljer som skurrer. Eller jeg klarer ikke engasjere meg i det som skjer, i karakterene.

Capitana, 2018
Lånt på biblioteket.
Dystopien Enkebyen: De bortførte av Thomas Enger har et spennende anslag, hvor den unge Stella flykter fra en dramatisk flom og ikke klarer å redde bestemoren, som hun har tatt med seg mot farens ønske. Men jeg leste aldri boka ferdig. Hvorfor?

Troverdig fortellerstil og verdensbygging?


Motstanden min kan ha litt med verdensbygging å gjøre. Denne halter hos Enger, og for meg blir det tidlig tydelig. Dette er forfatterens første dystopi; noe av forklaringen kan ligge der (selv om det ganske nye forlaget kunne gjort en bedre jobb). Jeg får også et inntrykk av at forfatteren ikke har lest mange bøker i sjangeren. 

Enkebyen kunne vært en dystopi fra nær framtid/ nåtid, som I morgen er alt mørkt (Mostue), hvor et verdensomspennende virus snur vårt samfunn opp ned. I så fall vil en forvente seg en verden som ligner vår.
I en fjernere dystopi forventer en derimot at ting har endret seg grunnleggende, men ikke usystematisk. Det er helt nødvendig at forfatteren har klart for seg hva som har skjer og hvorfor, og at leseren får vite det hen trenger i passende porsjoner og på en naturlig måte.

De beste fortellingene, syns jeg, avslører bare gradvis og i glimt at det har vært en annen virkelighet. Så må vi lesere fylle inn de blanke feltene.
Eventuelt har dystopien en prolog hvor de viktigste hendelsene mellom nå og da blir sammenfattet. Hvis det er gjort på en god måte, virker det.

Etableringen av verdenen henger sammen med hvem som forteller og hvem de forteller til.
Henvender fortelleren seg til en leser som lever i dag og forklarer historien bak virkeligheten han/ hun er i, mer eller mindre direkte? Ofte kan dette bli litt krøkkete. Det hjelper leseren (særlig en uerfaren leser) til å relatere til nåtiden og gjøre dystopien relevant, men fortellermessig er det vanskelig å gjøre det på en elegant måte. Det er denne løsningen Enger velger.


Enger starter midt i Stellas actionfylte beskrivelser av her og nå. Men Stella som forteller er ganske raskt ute med å fortelle om Vannkrigen, en følge av klimaendringer i det som oppleves som tidligere Norge. Før Vannkrigen ble det innført en Matlov for å fordele ressurser. Så det har nok gått noen tiår. Stellas bestemor har visstnok opplevd en verden som minner om vår.

Likevel: i Stellas tid fins det fremdeles en sparebank (som folk har tatt ut penger fra), og hun kjenner til noe så samtidig som en telefon (ordet "mobil" blir forresten ikke brukt). Andre steder brukes uttrykk som "avis" og litt senere "computer". Stella lover å "skrive til" en venninne, er det snakk om brev?

En annen ting som er med på verdensbyggingen, er navn på personer og steder.
Personene i Enkebyen høres enten greske ut, som Cyto og Sirius, orientalske som Farrhat og Chiarra eller norrøne, som Ældar, uten at en får noen forklaring på ulike navnetyper. Stedsnavnene er enkle og selvforklarende ("Enkebyen" og "Passet") eller mytologiske ("Nekkar"). Alt får demed et antikt preg (eller ultramoderne). I kontrast til dette har Stellas hjemby, som vi er i først, det norskklingende navnet Gravdal. Plasseringen av et nåtidig navn midt i alt det fremmede blir merkelig og umotivert.

Det virker kort sagt som om forfatteren ikke klarer å bestemme seg for hvor han vil plassere verken handlingen, personene eller leseren. 

Troverdig hovedperson? Nysgjerrig, men naiv 

Det som likevel plager meg mer enn verdensbyggingen, er framstillingen av fortelleren Stella. Hun henger ikke på greip. Eller er det bare det at hun irriterer meg med væremåten sin?

Vi får ganske tidlig høre at hun en gang lurte seg inn i kulissene under et folkemøte i Gravdal. Hun fikk informasjon der som hun ikke skulle hatt. Likevel: i løpet av reisen til Enkebyen og oppholdet der, er hun merkelig kunnskapsløs og naiv. I en samtale med kameraten Cyto lurer hun på om det egentlig er verdt det å lære noe.
Fra livet i Gravdal vet hun ingen ting om forholdene utenfor hjembyen, for eksempel at det er grunnleggende farlig å ferdes utendørs. Det har vært krig og vanskelige tider i hele landet, men har hun egentlig tatt det inn over seg? De som har kunnskap, er de som har vært ute i krigen (faren og Cyto). Så Stella tar for eksempel sjansen på å stoppe en bil fra "Fredsstyrkene" (erfaren leser skjønner at uttrykket er en omskriving) for å få sitte på. Hun er tøffere enn det hun har dekning for.

Nå skal det sies at turen med denne bilen faktisk går bra, og når en senere får beskrivelser av Fredsstyrkene i Enkebyen, virker det som om Stella og følget hennes var absurd heldige med soldatene de møtte.
Hun er også absurd heldig når hun senere kommer seg inn i Enkebyen på egenhånd etter å ha installert seg i en flyktningeleir med faren. Og tilsvarende naiv når hun går rundt i byen.
Det er flere plotpunkt som føles som lettvinte, umotiverte løsninger.

Og hvorfor får ikke Stella vite mer av de mer erfarne folkene hun reiser sammen med, når de tydeligvis kjenner henne som en nysgjerrig og impulsiv person som har levd et beskyttet liv? Hun blir en tikkende bombe.

Ofte må en dystopisk helt være en som tør å stikke seg fram og se på samfunnet på en ny måte, utenfra. Men denne naive virringen Stella bedriver kunne like godt ført til katastrofe.
Jeg lengter til Katniss Everdeen fra Dødslekene, som alltid er på vakt, tøff - men gjennomført troverdig.

Og språket, da...


I tillegg til verdensbygging og personskildring slet jeg med språket. Høytidelige vendinger blandes med enkle uttrykk, også hos Stella selv. Og engelskinspirerte uttrykk à la "Cyto virket på ny å ha falt i dype tanker" (He seemed to have...) kunne en god språkvasker luket ut.

Så midt inni boka cirka sluttet jeg faktisk å lese. Jeg ga opp.

Hva med deg? 


Har du tanker om verdens- og karakterbygging i dystopier?

Har du kanskje til og med lest Enkebyen og vil dele dine tanker om den?