søndag 7. august 2022

Sjøliv i litteraturen

Innlegget rundes av med en omtale av et leseeksemplar, men denne boka har jeg skrevet uavhengig om

-

Nå som jeg bor i en kystby som har blitt preget av sjøen på mange måter, passer det fint å lese bøker om sjøen. Det hjelper også på det at jeg ikke er så sjøvant selv (noe jeg fikk merke på turen til Utsira, hvor jeg tilbrakte en helg med gode kollegaer nå i slutten av juli!) 

Akademisk forlag, 2000

Før sommeren leste jeg flere sjørelaterte bøker, blant annet to lokale. Først ei bok om ferdemannen "Ola Flytt", som rodde mennesker og dyr mellom Risøy og fastlands-Haugesund i tida før denne øya fikk broforbindelse. Kristian Magnus Vikse har også et videre perspektiv: hvem var de andre flyttmennene, og hvordan var livet på øya og i sundet? 

Og så en roman av byens kanskje mest anerkjente romanforfatter (iallfall i egenskap av folkelivsskildrer), Sjur Lothe. Hvordan er denne boka sjørelatert? Vel, hovedpersonen tjente blant annet penger på aksjer i skipsrederier - og tapte som mange andre det han hadde tjent inn under den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden. Jeg likte veldig godt Byen og banken; jeg syns jeg får godt innblikk i hvordan tilværelsen kunne være for øvre middelklasse (?) i Haugesund. Som forfatteren selv får hovedpersonen styrke fra gåturer i naturen, og dette kunne jeg også forestille meg etter å ha gått Haugesund på langs. 

Oktober, 2012

Ellers leste jeg de to første bøkene i Jon Michelets engasjerende serie om Skogsmatrosen, hvor jeg fikk lære mer om livet på båter i internasjonalt farvann under andre verdenskrig. Etter hvert syntes jeg Michelet ble veldig detaljert om hvordan skipene var bygd opp og fungerte; det gikk litt på bekostningen av fremgangen i selve historien. Men han skildrer fint hvordan livet på et skip var avhengig av at alle gjorde sin del av arbeidet og også fungerte greit psykisk og sosialt. En får noen glimt fra livet i land, hvor mye så ut til å handle om damehistorier - som en selvfølgelig fikk mindre av på selve skipet...
Etter hvert blir det krig ute i verden, og kapteinen på Halvor Skramstads skip må bestemme hvordan de skal forholde seg til reglene om nøytralitet på havet. Og hvordan var det egentlig med lønna når de ikke lengre seilte for norske enkeltselskap? Fikk de det de skulle ha av det nye selskapet Nortraship? 

En norsk spillefilm om nettopp krigsseilerne er rett rundt hjørnet; visstnok også inspirert av Michelets fortelling. Du kan se den dramatiske traileren her (lenke til YouTube).   

---

Kolofon, 2021

Så kommer jeg til ei bok som jeg fikk av forfatteren og som ser fortellingen om krigsseilerne fra kapteinens synsvinkel: brevromanen Skibsføreren av Hans Gullestad og Hans Claesson.

Det er Claesson som har gitt ut boka, men den bygger på brevene som morfaren Hans Gullestad sendte til kone og barn fra sjøreiser rundt i verden før og under andre verdenskrig. Disse fikk forfatteren tilgang til så sent som i 2014. Claessons mor Evelyn, som var ei ung jente i Stavanger da faren hennes døde på sjøen (dette blir avslørt allerede i forordet), har supplert med noen opplysninger, og det er også fotografier i boka. 

Claesson - og brevene, som er gjengitt fra Hans og Martha først ble kjent - fokuserer mye på kjærligheten mellom skipperen og de som var igjen hjemme. Hvordan kan den kjærligheten ha vært?
I sjørelaterte yrker - og andre som innebærer mye reising - må det være veldig vanskelig å holde den praktiske kjærligheten, den utenfor ordene, varm. En kan skrive blomstrende ord fulle av romantikk og sende noen gaver hvis en kan, men...
Far skal gi råd om oppdragelse av barn og om investeringer, men uten at han er der og kan ta tak i ting selv. Og når han så kommer hjem en liten tur, skal alt ordnes på en gang, hvis han ikke prioriterer det å bare være med familien. Kanskje lage en ny verdensborger?
Og for de hjemme, særlig hun som er "skipsfører" i huset? Mye frustrasjon, ensomhet, usikkerhet. Hardt arbeid for å få alt til å gå rundt. Behovet for å være sterk og tydelig uten å føle at en faktisk har det formelle ansvaret (slik var det nok iallfall før). Og barna, de må være ekstra modne for alderen og oppføre seg bra - minstemann Henning blir kalt "mannen i familien" av faren mens han enda er ganske liten. 

Noen av de mer trøblete sidene av familielivet kommer fram i Gullestads brev; en skjønner at han svarer på fortvilte spørsmål fra kona og selv blir frustrert. Men akkurat hvordan det har vært for dem der hjemme, kan en ikke vite. Og han selv må selvfølgelig legge bånd på seg og vise seg fra sin beste side. Gullestad slipper av og til løs dikteren i seg med hele scener hvor han forestiller seg hvordan familien har det og hvordan de reagerer på en gave de har fått - i et blomstrende språk. Kanskje det også var en måte å overleve på følelsesmessig, å forestille seg at de tross alt hadde det bra? 

Ellers skjønner en fra brevene at skipperen strevde med de menneskene han skulle lede på båten, av og til. At det var en ukultur med dårlig oppførsel og dårlig disiplin. Mange sjøfolk fikk dårlige rykter på seg i havnene de kom til. - I kontrast til det ser vi beskrivelser av samholdet som også kunne oppstå på skipet, for eksempel til jul.  

Så kommer krigen. Jeg kan ta med et sitat fra 12. april 1940, når skipet M/S Hildefjord er i Adelaide, Australia (side 205): 

Mine hjertenskjære: 
Hvordan skal jeg begynne. Det er så altfor grusomt å vite at dere er utsatt for fare. Jeg tenker på dere natt og dag, det blir ingen søvn av, sitter ved radioapparatet og lytter, om nættene fra London og Paris hvorfra det sendes nyheter fra Norge på norsk. Det er kl. 3 og 4 om morgenen, men jeg synes jeg må få alt med som kan kaste litt lys over situasjonen. 
Stavanger er midt op i det, men Gud gi at dere er langt fra kysten på et sikker sted. 

Skibsføreren kunne nok hatt godt av en ekstra redigering. Alt av brevene er visst samvittighetsfullt tatt med; noen gjentatte opplysninger kunne vært fjernet - og jeg ser enkelte merkelige skrivemåter som kanskje kan komme av transkriberingsfeil? Men dette er småting som ikke ødelegger for det at dette er en fascinerende og rørende historie. Mot slutten er det også en spennende beskrivelse av hvordan etterkommerne ganske nylig fant skipperens grav i et annet land. Trådene blir spunnet fra fortiden til nåtiden. 

Jeg har likevel noen spørsmål etter lesinga, særlig ett: Hva skjedde med Martha da hun og barna var i Nederland og Tyskland i 1936? En soldat kom og tok henne med seg mens de ventet... grobunn for en roman, kanskje?
Det er helt tydelig at dette var ei vanskelig tid for både de som var på sjøen og de som var hjemme. 

Og når en ser bort fra de ekstra urolige tiårene: slik har det vært med sjøliv i uminnelige tider. 

søndag 22. mai 2022

Baksjå fra flyttemåneden april


April var den siste måneden min i Ål og den første i Haugesund. Bytte av sted, jobb, husvære, en ny fastlegeliste å sette seg på vent på... og litt tid til å gjøre seg kjent med byen, blant annet på fottur - "Haugesund på tvers"!

Flyttinga gikk stort sett fint, og de første ukene på det nye stedet har gått som en røyk. Jeg begynner å kjenne meg hjemme i sildabyen; det lover godt. 


Hva leste jeg i april? 

De første ni dagene, som var fulle av flytteaktiviteter, var så å si uten lesing. Så det jeg har ført opp på lista - elleve bøker - er stort sett lånt og lest i Haugesund. 

Flere av bøkene har også Haugesunds-tema; jeg vil jo gjerne bli kjent med byen også litterært! 

Haugesundsbøker

No Comprendo, 2021

Brillegeit
av Steffen Kverneland er tegnerens memoarer fra byen han vokste opp i; minner fra familieliv, vennskap, skole og fritidsinteresser. Han forteller om hvordan kunstinteressen ble vekket og hvilke tegnestiler han gikk igjennom. Tegningene er supplert med fotografier fra 70- og 80-tallet.
I lenka under bildet kan du se utdrag fra boka ++.

I Kim, ka, kor: Haugesund og omegn 1954-2004 har den aktive forfatteren Tor

Vormedal forl., 2004

Inge Vormedal plukket ut interessante nyheter fra dagsavisene i Haugesund gjennom flere tiår. Artig konsept og lett tilgjengelig måte å få inn byhistorie på. Det er også lagd et bind om tiårene før 1954. 

Flamme, 2022

Og så har vi Den siste komle av Arild Rossebø, en roman som visstnok har selvbiografiske innslag.
Fortellingen starter med dødsfallet til en far som hovedpersonen ikke har hatt kontakt med på lenge og bare tilfeldigvis får vite at er død. Hvorfor avsluttet faren kontakten? Hvem var han egentlig? Og hva har det vanskelige forholdet til foreldrene gjort med Harald? Dette er ei kort bok som gjør inntrykk. Særlig likte jeg beskrivelsen av det gode forholdet mellom Harald og broren, som reiser sammen til begravelsen. Og så tittelepisoden, hvor moren og Harald for en gangs skyld kan føle på fellesskap gjennom komlelaging.
Rossebø kom på besøk på biblioteket ei uke etter at jeg leste boka, og jeg hørte på.

Tegneserier

I tillegg til et bind i Nemi-serien (fra de første årene) fikk jeg med meg Displacement av Kiku Hughes

First Second, 2020

og Skyward av Joe Henderson. Den første handler om japanerne i USA under 2. verdenskrig; hvordan de ble samlet sammen og internert i leirer. Hovedpersonen er ei ung jente som på mystisk vis reiser i tid og opplever interneringen på kroppen som om hun var sin egen bestemor.

Image Comics, 2018

Skyward
er på sin side en ekte science fiction-historie hvor tyngdekraften har blitt alvorlig svekket, så menneskene må bruke spesielle magnetiske belter for å holde seg på jordoverflaten. Men noen - som hovedpersonen Willa - har lært seg å leve med den lave tyngdekraften og bruke den til sin fordel.
Dette er en action-tegneserie med en sterk kvinnelig helt; den kunne gjerne hatt en fortsettelse. 


Diverse

Jeg leste om igjen Bli hvis du kan-trilogien av Helga Flatland. Et fint gjensyn! Fortellingene om bygda som opplever at tre unge innbyggere dør i Afghanistan-krigen, er like rørende som jeg husket den. 

Cappelen Damm, 2017

Jeg har så - endelig - lest Byens spor av Lars Saabye Christensen, som har handling fra Oslo etter andre verdenskrig. Farfaren min vokste opp der, og dermed har jeg slekt i byen og fabulerer litt med å sette dem inn i det jeg leser. Vi møter en familie som gjør så godt de kan, men hvor de ulike familiemedlemmene har hemmeligheter for hverandre. Og sønnen i familien, Jesper, er en nervøs og unnvikende person som jeg ikke helt får sympati for.
Men dette er bra skrevet. 

Anja + Gro = Mio av Anja Hammerseng-Edin og Gro Hammerseng-Edin fikk jeg se utstilt ikke så lenge etter at jeg hadde sett denne sesongen av Mesternes mester (som Anja kom på tredjeplass i). Denne boka er noen år gammel, så Mio har vokst - og det har sikkert skjedd mye i livene til trekløveret etter det de har skrevet her.
De to mammaene skriver hver sine deler i boka om prosessen med å få barn sammen som et lesbisk par. Hva måtte til? Hvilke spørsmål måtte de ta stilling til? Hvordan var opplevelsen med å bli foreldre til Mio? Hvordan reagerte folk rundt dem? Og hvordan er det å være lesbisk i internasjonal håndball?

Cappelen Damm, 2014