onsdag 20. mars 2019

Bokbingoen - hvordan går det?

For tida er det mye boksluking, mye tankevirksomhet og ytterst lite bloggskriving her i gården. Det presser på med bøker (og en film og et teaterstykke) jeg gjerne skulle skrevet om, som både har berørt og engasjert. Noe vil dere kanskje få se snart.

Men for å stikke hull på bloggebobla tar jeg en liten oppdatering på bokbingo-prosjektet, som jeg skrev om (og lagde video om) i februar.

Jeg har faktisk det meste i boks.

Tiden, 2017
Diktsamlingen ble Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal. Veldig personlig, ganske sår diktsamling om en "jeg" som sliter følelsesmessig, særlig etter et kjærlighetsbrudd. Enkelte av diktene konkretiserer slitet med å være nesten voksen og ikke helt takle det.
Notatboka mi ble full av sitater og til dels hele dikt, så Ringdals diktbok får nok et eget innlegg.

Goliat, 2018
Kriminalromanen ble Fuglekikkeren av William Shaw. En ganske snill krim, men med skikkelig thrillerstemning mot slutten. Krimhandlingen foregår ute ved den forblåste Kentkysten, blant både narkomane i telt og campingvogner, fuglekikkere i hytter og rikinger i store eneboliger. Vi har to etterforskere, hvorav den ene (som vi blir best kjent med) har en stor, stor hemmelighet. Oppveksten i Nord-Irland tar ham igjen når mordet på vennen hans skal oppklares - og vi får glimt fra nettopp denne fortiden underveis.

Aschehoug, 2019
Bestselgeren var ungdomsboka Kjære Evan Hansen av Val Emmich. Boka er riktignok helt ny på norsk (jeg leste den som ebok), men originalen har solgt masse. Den var først en musikal, faktisk.
Boka fenget meg og traff meg rett i hjerterota, her var det full sprut fra tårekanalene mot slutten. Jeg kjenner at jeg må få skrevet mer om Evan Hansen og hans fortvilte forsøk på å holde hemmeligheten sin hemmelig: at han faktisk ikke kjente Connor, som Connors familie tror han var bestevennen til før selvmordet.  

Ut fra definisjonen av en klassiker på Wikipedia har jeg dessverre ikke lest den siden jul:

Klassiker er et begrep som enten refererer til et kunstverk av en viss alder som er banebrytende og verd å huske, eller en framstående forfatter eller kunstner som har skapt verker av varig verdi. I overført betydning kan ordet klassisk også benyttes som et perfekt eksempel på særskilt stil, noe som har varig verdi eller av tidløs kvalitet.

Lyche, 1961
Ellers ville jeg gjerne ført opp ungpikeboka Umulige Cecilie (1961) av Annik Saxegaard, funnet i hylla på en bruktbutikk i Lyngdal. Forfatteren vil nok kunne kalles en klassiker i den norske ungdomslitteraturen, selv om hun aldri ble så godtatt som Evi Bøgenes (som jeg pløyde igjennom selv). Ei tidlig bok av forfatteren, En time med rutebil fra 1937, husker jeg forresten at jeg lånte av farmor!

Umulige Cecilie handler om en foreldreløs tenåring (bor hun på Sørlandskysten?) som har blitt husmor for ste-storebrødrene sine i ung alder, men har en viss frihet og ikke vet så mye om hvordan et hus skal drives. Hun er en typisk "guttejente" som elsker svømming, er flink med motorer og får seg sertifikat så fort som mulig.

En stor omveltning skjer når broren som eier huset hun bor i, gifter seg, og Cecilie blir hjemløs. I tillegg ser hun kontrasten til den perfekte måten den nye svigerinnen styrer huset på og føler seg for første gang utilstrekkelig og liten. Heldigvis har svigerinnen en kusine Cecilie kan bo og jobbe hos i Oslo; hun får på mange måter en ny familie. De er en rik doktorfamilie, så forholdene ligger til rette for at Cecilie kan bli et sivilisert menneske! Akkurat dette "fra villbasse til pen dame"-plottet reagerte jeg litt på, men ellers har boka mange moderne trekk til 60-tallet å være. Kjærlighetshistorien som oppstår ser ut til å lede inn i et ganske likestilt forhold, selv om Cecilie må gi opp den første drømmen om å bli bilmekaniker (hva hun blir, røper jeg ikke, men det er ikke husmor). Umulige Cecilie  kan du lese på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Boka fra et land jeg vil reise til (New Zealand - bestemt før terrorangrepet...), Prøve av Eleanor Catton, måtte jeg gi opp. Det kan ha hatt flere årsaker; blant annet var det en del usympatiske karakterer. Fortellermåten var helt spesiell - mange monologer med handlingsreferater i, eller personenes versjoner av ting som har skjedd (eller ikke).
Jeg hadde nok også ønsket meg en roman som klarere viste at dette var New Zealand og ikke et annet engelskspråklig land. Jeg vurderte Sarah Larks bøker, men de er noen kolosser.

----

Det jeg altså mangler før bokbingo-brettet mitt er fullt, er en novellesamling (kanskje en av de nye kulturfondbøkene på biblioteket?), en klassiker og en bok fra New Zealand. 

Går det i løpet av elleve dager, tro? 

Kom gjerne med tips - og andre kommentarer! 

torsdag 14. mars 2019

Mørke

Samlaget, 2019
 
Jeg pleier aldri spørre etter leseeksemplar fra forlag. Ofte går forlagseposter meg hus forbi. Men en omtale festet jeg meg ved i eposten fra Samlaget for noen uker siden: Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. Såpass spennende syntes jeg dette hørtes ut at jeg sendte en forespørsel om leseeksemplar. Nå har jeg lest boka - to ganger - og er endelig klar til å skrive noen ord.

Det første som slo meg da jeg hadde boka i hånda, var hvor godt den lå der. Den er liten, lett og hendig. Ikke mange sidene: 155. De beste bøkene er de som klarer å gi en fullgod opplevelse på liten plass.

Boka er også lett å lese. Setningene er korte og språket levende. Av og til pyntet med poesi av ulike forfattere.

Men lett betyr ikke overfladisk. Innbakt i en personlig rammefortelling hvor forfatteren reiser til Finse før jul for å konfrontere sin mørkeredsel, får vi både dype fabuleringer og spennende fakta om nettopp mørket. Hva er det, vitenskapelig sett? Hva symboliserer det i kulturen vår? Hvorfor blir vi redde i mørket? Hva gjør mørketid og midnattssol med oss? Og hva er mørket godt for? Hvordan påvirker det kroppen vår? Og hvordan kan kunstig lys endre kroppene og sinnene til både folk og fe på en negativ måte?
Og så et viktig spørsmål som forfatteren stadig sirkler rundt: kan vi begrense og stoppe det kunstige lyset som er på frammarsj her på jordkloden? Her kommer Sandberg med eksempler på byer og land som har tatt opp kampen mot lysforurensningen.

Parallelt med Sigris overnatting alene på fjellet i fastlands-Norge får vi innblikk i livet til Christiane Ritter, kona til en fangstmann på Svalbard som fikk prøve å bo i en liten hytte på det isolerte Gråhuken en sommer og vinter på 1930-tallet. Fru Ritter var godt vant der hun kom fra i Böhmen, og mange advarte henne om at dette ikke ville gå bra. Flere hundre mil til andre mennesker. Ingen kultur. Et skummelt vær. Og så ekstremt mørke - ingen sol over horisonten på flere måneder.
Den parallelle fortellingen om Christiane er godt fordelt utover i boka og gir ekstra perspektiv til de ulike emnene. 

Sigri Sandberg bodde selv på Svalbard i flere år, men måtte flytte sørover i Norge fordi mørketida ble for ekstrem. Men vinterkulde skremmer henne ikke, noe flere bøker om vinteraktiviteter og polarhistorie vitner om. (Mer om forfatterskapet finner du på forfatterens hjemmeside.)

Jeg har et utdrag til dere. Muligens en liten spoiler, men det er så fint at jeg må dele det. Etter flere harde netter hvor Sigri har kjempet mot redsel og uro, får hun en "åpenbaring" inne i hytta og blir stille, bergtatt (side 139):

Eg fyrer i omnen. Les og skriv til klokka blir kveld. Og gjer meg klar til ny natt, er ikkje så redd no, men får ikkje sove likevel. 
For eg klarer ikkje lukke auga no når stormen har stilna og skyene er borte. Eg har teke med meg dyna ut i sofaen og ser på månen, som kjem opp over fjella i aust. Han er stor og gul no når eg ser han i høve til fjella. Men når han slepper taket og byrjar nattehimmelvandringa, blir han mindre og kvitare, men stor likevel. Han vandrar sørvestover og skal gå ned i vest. Eg ser på heile vandringa, i timevis, gjennom dei store vindauga. Eg klarer framleis ikkje lukke auga.

Jeg ser selv litt annerledes på mørket nå. Reagerer faktisk på at det blir så tidlig lyst ute! Om ei uke stiller vi klokka fram, og morgnene blir litt mørkere igjen, men det går fort over.

Denne boka anbefales varmt. Takk til forlaget for leseeksemplar!

Et lite PS:
Noen av dere vil kanskje huske Barne-TVserien To hus tett i tett, som gikk på NRK på 80-tallet. Sigri var den eldste av barna i familien, den som hadde fortellerstemmen i første del av serien. Jeg har fortsettelsen, To telt tett i tett, på VHS hjemme, og satte meg til å se den på videospilleren jeg fremdeles har. Grønt ble det og dårlig lyd, men likevel - jeg husket kjenningsmelodien og også enkelte episoder.
For deg som ikke har lyst til eller muligheten til denne løsningen, fins serien heldigvis på nett. Og morsomt nok starter første episoden av To hus tett i tett nettopp i mørket over Bergen.

Stillbilde fra "To telt tett i tett", produsert 1989