Her om dagen ville jeg gjøre et eksperiment. Kunne jeg lese ei skjønnlitterær bok, ei fortelling, i en setting?
Og ikke bare sluke den, men lese den så grundig som mulig?
Det gjør jeg så sjeldent nå om dagen.
Det var tirsdag kveld, etter middag.
Jeg valgte meg "Den uendelige historie" av Michael Ende, som jeg før har hatt gode opplevelser med - i to bind. Jeg har ikke den store fantasyinteressen som jeg opplevde for 10-15 år siden, men tok sjansen likevel.
Jeg la mobilen noen meter unna og gjemte iPaden i et skap.
Så begynte jeg å lese, om Bastian Balthazar Bux og eventyrene hans med den magiske boka hvor han etter hvert selv blir en helt (og antihelt) i Fantásia.
I løpet av de første sidene opplevde jeg stadig at tankene ville andre veier, på den måten at jeg assosierte. Til ting jeg selv hadde opplevd. Til betraktninger rundt virkelighetens foreldre og barn. Ikke helt irrelevant, men likevel utenom fortellingen. Jeg kunne etter hvert også assosiere til andre fantasyfortellinger og lure på om et element, en historie, var inspirert av eller selv hadde inspirert noe annet.
Men fordi jeg ikke hadde mobilen rett ved, ble jeg ikke fristet til å google noe. Heller ikke Limahls kjente sang. Jeg kunne fortsette å lese.
Noen steder lugget fortellingen litt. Jeg klarte ikke helt å holde engasjementet oppe. Men jeg fortsatte likevel, og leste om igjen når jeg skjønte at det var noe jeg ikke hadde fått med meg.
(Hvorfor hadde jeg ikke fått det med meg? Det føltes som om jeg tenkte på andre ting samtidig som jeg leste!)
Første boka husket jeg godt, hvor Atreju og lykkedragen Fuchur drar ut for å finne Fantásias redning.
Andre boka husket jeg dårlig, så her var det mer nytt stoff for meg. Bastian går fra å være redningsmannen til å bli en maktsyk skurk som har glemt hvor han kom fra og blir manipulert av en heks. Det er vondt å lese om. En vil jo at helten skal være en helt. En vil ikke se ham stadig gå lengre inn i mørket.
Men så blir alt løst, selvfølgelig, etter vonde prøvelser og en rituell renselse. Han skjønner hva han egentlig innerst inne lengter etter (jeg skal ikke spoile akkurat det - les selv!)
Da kom det klump i halsen og en tåre eller to.
Jeg merket meg at den norske oversettelsen hadde et kapittel med bokstaven "Å" og funderte på om ikke den måtte ha fått en ekstra illustrasjon sammenlignet med originalen (så vidt jeg vet er ikke den bokstaven i det tyske alfabetet).
Men etterpå. Da la jeg bare boka vekk og fant noe annet. Lurte på om jeg skulle sett filmen, hadde det vært noe? Eller en reaksjonsvideo på bok eller film på YouTube?
Og kanskje det er det jeg syns er verst. At konsentrasjonen etter at boka er ferdig, forsvinner. At jeg ikke tar meg tid til å fordøye den, la følelsene selve teksten vekket i meg virkelig lande.
Det at jeg ikke lengre skriver om bøkene jeg har lest, kan være en faktor.
Men det har nok også med generelle oppmerksomhetsproblemer å gjøre, generell lesetretthet.
Hvordan opplever du det å lese lengre fortellinger nå om dagen?
