Klassikere

Tiden, 2020

I høst fant jeg og falt for boka Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest av Janne Stigen Drangsholt (tekst) og Therese G. Eide (illustrasjoner). Det var den som fikk meg til å endelig lese Veien, som jeg skrev et innlegg om her. Drangsholt har altså funnet plass til denne nyere boka (fra 2007) på sin klassikerliste. 

Boka er en lettfattet og kort introduksjon til hvert verk, 3-4 sider per tittel. Modellen er: 

• en oppsummerende setning med en artig illustrasjon
• "hvorfor er dette en klassiker?"
• "hvordan imponerer du?"
• "hvem imponerer du?"

En klassiker er vanligvis et verk som regnes blant de fremste og mest aktede i historien til et land eller en kulturkrets. I Drangsholts utvidede definisjon er en klassiker et verk man kan lese mange ganger og fremdeles oppdage nye ting ved. Eller at det fremdeles har noe å si oss i dag. Dermed kommer også nyere romaner med på lista. Forfatteren har også lagt vinn på å inkludere en del kvinnelige forfattere for å balansere for den tradisjonelle kjønns-ubalansen i klassikerlistene. 

Slett ikke alle vil være enige i at Harry Potter-bøkene, Ferrantes Napoli-kvartett eller Coraline (Gaiman) fortjener betegnelsen klassikere. Men jeg ser på dette som ei liste over bøker det kan være verdt å vite noe om.   
Noen velger jeg å ikke lese fordi de framstår som modernistiske og lite tilgjengelige (noe jeg ikke har tid til i en travel lesehest-hverdag); andre fordi de blir for dystre for min smak. Atter andre fordi innholdet ikke appellerer. Jeg har muligheten til å velge og vrake! 

Bøker jeg allerede hadde lest  

Lenke til bloggomtaler for bøker jeg har skrevet om på bloggen. Resten har jeg sannsynligvis lest før bokomtaler på nett ble en ting for meg! 

Stolthet og fordom (Austen)
Dr. Jekyll og Mr. Hyde (Stevenson. Forkorta utgave?)
Jane Eyre (Brontë)
Jobs bok
Dracula (Stoker)
Prosessen (Kafka)
Mens vi venter på Godot (Beckett)
Fluenes herre (Golding)
Alice i eventyrland (Carroll)
Stormfulle høyder (Brontë)
1984 (Orwell)
Mesteren og Margarita (Bulgakov)
Ringenes herre (Tolkien)
Harry Potter-bøkene (Rowling)
Brødrene Løvehjerte (Lindgren)
Drep ikke en sangfugl (Lee)
Løven, heksa og klesskapet (Lewis)
Redderen i rugen (Salinger)
Tidsmaskinen (Wells)
Kristin Lavransdatter (Undset)
Tjenerinnens beretning (Atwood)
Coraline (Gaiman)
Mi briljante venninne (Ferrante)
-I tillegg har jeg vært på teaterforestilling med Nokon kjem til å kome (Fosse).

 

Bøker jeg fikk lyst til å lese

Nyere klassikere

Veien av Cormac McCarthy 2006 (lest!) 
Ulvetid av Hilary Mantel 2009

Fra de siste hundre årene 

Sand av Frank Herbert 1965
Glassklokken av Sylvia Plath 1963
Mønsteret rakner av Chinua Achebe 1958
Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway 1952
Til fyret av Virginia Woolf 1927

Fra de siste to hundre årene

Småfrøkner av Louisa May Alcott 1868
Huckleberry Finn av Mark Twain 1884
Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf 1914
Fred av Arne Garborg 1892

Enda eldre

Decameronen 1353
Det tapte paradis av John Milton 1674
Den guddommelige komedie av Dante 1321
Don Quijote av Miguel de Cervantes  1605

Har du lest noen av disse? 
Eller kanskje du har sett hele lista og har lest noen av de jeg valgte vekk? 

 

Julebøker for barn, del 3

Omnipax, 2019 

Her skal jeg skrive om to bøker som egentlig hører til i starten av måneden, siden de er såkalte kalenderbøker. Men de kan gjerne leses når som helst! 

Det helt sanne juleeventyret om kentauren som ville hjem er lagd av Mats Strandberg (tekst) og Sofia Falkenhem (illustrasjoner). De som har lest Strandbergs serie om den lille gutten som blir (er) et monster, vil kjenne tegningene igjen. Figurene er ganske søte; med et litt annet uttrykk ville nok boka passet også lenger opp i alder. 

Dette er nemlig en ganske finurlig vri på de kjente folkeeventyrene. Ingen ting er helt som kentauren Ken tror de skal være. Vi møter blant andre ei prinsesse som ikke vil bli reddet ut av tårnet, ei heks som har blitt lurt trill rundt av Hans og Grete (hovedskurkene i denne fortellingen!) og en ulv som faktisk aldri har spist verken Rødhette eller bestemor. Sammen med en liten ild-alv hjelper de Ken gjennom mange farer på veien hjem til familien på Nordpolen. 
Og ja, julenissen dukker også opp. 

Selv om boka inneholder en del spenning og mange kapitler har en cliff-hanger, var det for min del aspektet med de omsnudde forventningene som gjorde boka spesiell og verdt å lese. 

-----

Adventsstjernen av 

Aschehoug, 2020

Simon Stranger (tekst) og Shwan Dler Qaradaki (tegninger) er vel årets mest omtalte julebok. Hovedpersonene er henholdsvis 11 og 17 år gamle, så denne passer godt for eldre barn, ungdommer og familier. Det er ei vakker fortelling, både i design og i innhold.

Plottet i Adventsstjernen kan minne om fjorårets suksessbok Snøsøsteren (Maja Lunde og Lisa Aisato); en ung helt i sorg møter en ny venn som gjør førjulstida lettere å bære. Men her har vi et tilleggstema som Stranger har vært innom i flere bøker tidligere: flyktninger og hvordan de må gjemme seg for myndighetene. Sånt skjer også i førjulstida...

Illustrasjonene til Qaradaki (som har flyktningebakgrunn akkurat som den nye vennen til Stella) minner faktisk også om Aisatos vare, vakre malestil. 

Romaner før jul

Gyldendal, 2009

I dette innlegget: to romaner fra oktoberlesinga som jeg lenge har hatt lyst til å skrive noe om. De traff meg. 

Veien av Cormac McCarthy

En mann og sønnen hans ("han" og "gutten") er på vei i et øde, kaldt og dystert landskap. De skal sørover i det som sannsynligvis er et tidligere USA, for å overleve. Vi ser det meste fra farens synsvinkel.  Vi får noen tilbakeblikk til tiden før, men er stort sett i nåtid. Det som skaper dramatikk, er dels det ugjestmilde landskapet, dels møtet med andre mennesker som de ikke vet om de kan stole på. 
Det er vakkert og dystert på samme tid.
Boka ble filmatisert i 2009 med Viggo Mortensen i rollen som "han". 

Et utdrag fra side 102: 

Han la armen rundt ham og holdt ham. Kroppen hans så tynn. Ikke vær redd, sa han. Hvis de finner deg må du gjøre det. Forstår du? Hysj. Ikke gråt. Hører du? Du vet hvordan du skal gjøre det. Du stikker den inn i munnen og retter den oppover. Klem av fort og hardt. Forstår du? Slutt å gråte. Forstår du? 
Jeg tror det. 
Nei. Forstår du?
Ja. 
Si ja pappa jeg forstår. 
Ja pappa jeg forstår. 
Han så ned på ham. Han så ikke annet enn frykt. 
Han tok fra ham revolveren. Nei det gjør du ikke, sa han. 

Pax, 2014

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami 

Fem ungdommer ble gode venner på videregående i en japansk by; de ble en gjeng. Fire av dem har navn med en farge i (Rød, Blå, Hvit og Svart), bare ikke vår hovedperson, Tsukuru. Han ser symbolsk på det og anser seg selv for å være fargeløs. 

Han flytter til Tokyo for å studere. På et tidspunkt kutter de andre helt kontakten med ham og vil ikke treffe ham når han er hjemme på besøk. Han aner ikke hvorfor, men regner med at de bare ikke liker ham lengre. Han blir stadig mer deprimert. Senere mister han også en ny venn som forsvinner uten noen forklaring.

Først når Tsukuru blir kjent med Sara, som begynner å spørre ham ut om vennegjengen, reiser han tilbake til småbyen for å løse mysteriet. Gradvis trer et bilde fram av en gammel tragedie og en løgn. Blant annet reiser han til Finland, landet den ene av jentene har flyttet til. Han finner ikke bare forklaringer på det brutte vennskapet; han skjønner at han har betydd mer for vennene enn han trodde. 

Murakamis roman inneholder både en hovedhandling med nåtid og samtaler om fortiden, og en fortelling inni fortellingen, om en mystisk bekjent av faren til vennen Haida. Vi får også noen drømmesekvenser. Likevel er det tydelig hvor de ulike delene begynner og slutter, og jeg syns det er både lett å lese og passe variert i formen.  

Utdrag fra s. 244:

En ørliten rykning gikk over Svarts ansikt der hun sto og så på ham. En svak krusning fór over leppene før de trakk seg opp i vinkel. Et lite smilehull kom til syne i høyre kinn. Men skulle man være presis, var det ikke noe smilehull. Det var en ørliten grop for godmodige syrligheter. Tsukuru husket godt dette uttrykket... Det var slik hun bestandig så ut like før hun fyrte av en sarkasme. Men hun hadde slett ikke til hensikt å være sarkastisk. Hun forsøkte bare å nøste til seg en hypotese som lå et sted langt borte. "Tsukuru?" Endelig satte hun ord på hypotesen.
Tsukuru nikket.
Det første hun gjorde, var å tekke den minste datteren inntil seg. Som for å beskytte henne mot en truende fare.