Populærmusikk fra Vittula

Pax forlag, 2001

Den svarte tok kirken rolig i øyesyn, kroppen hans virket mye høyere på grunn av den spisse hatten i gull og blått som han hadde på hodet. Ansiktet hans var så mørkt at man bare så det hvite i øynene på ham, som lyste opp. 
Så begynte han å tale. På bantuspråk. Uten mikrofon. Han formelig ropte, høyt og lokkende, som om han lette etter noen i jungelen. 
- Jeg takker Herren, takker Herren min Gud, oversatte diakonissen. 
Deretter mistet hun mikrofonen, falt hvinende forover og ville stupt ned fra prekestolen om ikke den svarte hadde fanget henne opp (...)
- Malaria, stønnet hun. Huden var mørkegul, hun var besvimelsen nær av feber. Et par medlemmer av menighetsrådet sluttet seg til og bar henne ut av kirken og inn i en bil, som spant av gårde i retning sykestua. 
Og der satt negeren og menigheten.  

Slik skildrer jeg-personen Matti en scene tidlig (s. 30) i  Populærmusikk fra Vittula. En ganske så tragikomisk situasjon med et språkproblem som til slutt løses av Mattis nye venn Niila, som helt til da har vært stum.
Scenen er et godt eksempel på den svarte humoren, folkelivet og de sanselige, levende beskrivelsene som boka er full av.

Jeg tok fatt på denne kultklassikeren nå (den kom på svensk i 2000) fordi jeg har hørt så mye bra om den nye romanen av Mikael Niemi, Koke bjørn. Den skal foregå i samme område og har en hovedperson som bare er beskrevet indirekte i boka jeg leste: vekkelsespredikanten Levi Læstadius.
Populærmusikk fra Vittula skuffet iallfall ikke.

Vi er i Tornedalen, et finskpreget område helt nord i Sverige, på 60-tallet. Matti vokser opp sammen med mor, far og storesøster i byen Pajala, i et strøk som blir kalt for Vittulajänkkä ("fittemyra") - sannsynligvis på grunn av de store barneflokkene. Som ellers i Tornedalen er folk flest muskuløse kroppsarbeidere, ærerike, storskrytere under alkoholpåvirkning (hvis de ikke er religiøse og aldri drikker) - og sier ellers ikke mer enn de absolutt må.
I vennen Niilas familie er tausheten helt ekstrem, og både små og store kommuniserer mest med rynkede panner og knyttnever. Moren er taus fordi hun er finsk og ikke kan svensk så godt, det språket hun egentlig vil at ungene skal lære. Faren er brutal, og hvorfor det?  (Fortelleren tar her et skritt ut av Mattis synsvinkel og blir allvitende, så vi får beskjed.)

Niemi er - kan en kanskje si - slem mot tornedalingene. De drikker seg stupfulle og døden nær (også tenåringene), har ikke magemål i bryllup, slåss over en lav sko, mobber de svake, nærer hat til hverandre i generasjoner, de er rett og slett usiviliserte. Mye er karnevalistisk, overdrevet, og en må bare le samtidig som det gjør vondt.
Men en ser også samfunnet innenfra. Hva som er viktig. Og trassen mot de som kommer utenfra og tråkker dem ned. På side 45:

Det var en oppvekst i savn. Ikke av materielle goder, der hadde vi så vi klarte oss, men når det gjaldt identitet. Vi var null. Foreldrene våre var null. Forfedrene våre hadde betydd null og niks for den svenske historien. Etternavnene våre var umulige å stave, for ikke å snakke om å uttale, for de få lærervikarene som søkte seg opp hit fra det egentlige Sverige...

På skolen lærer Matti og Niila om Sør-Sverige, der alt det fine og store og viktige er. Deres egen landsdel, som er enorm i omkrets, ser på mystisk vis minimal ut i kartene, og først når Matti blir stor, reiser han ned til Sør-Sverige og blir overrasket over hvor lite imponerende det han lærte om på skolen, faktisk er. Han har følt at han må flytte for å "bli noe", men måtte han det?

-Jeg møter meg selv i døra, jeg er en kultursnobb. Jeg kunne vært en av disse sørsvenskene som kom og fortalte tornedalingene at de ikke burde være som de var. Det som blir beskrevet er nok en blanding av det nøytralt tradisjonelle (folkekulturen) og en hat- og voldskultur etter påført mindreverdsfølelse i flere generasjoner. Det har en hørt om også i Norge.-

Men tilbake til boka!
Populærmusikk fra Vittula er ikke bare en karnevalesk skildring av bryllup og begravelser med voldelige utfall,

brudgommen nikket til brødrene og ropte skål, hvorpå alle bøyde seg bakover og slynget den kalde spydspissen dypt ned i strupens kjøtthull (s. 100),

det er også en bok full av gode historier og originale karakterer. Om Matti og kameratenes erfaringer med sitt første rockeband (her assosierer jeg til norske Beatles av Lars Saabye Christensen). Om jentene og de første pubertale erfaringene. Om en ekstrem rottefangst-sommer. Bruset i den bratte skibakken som kameratene har preparert selv. Den nye musikklæreren fra Skåne som gir seg ut for å skjønne finsk, kappkjører med skolebussen og får fram rocken og rytmen i ungene. Besøket til den mannlige heksa Ryssi-Jussi - en av de best beskrevne originalene - for å bli kvitt Niilas gjenganger-farmor.

Ja, for det er også merkverdigheter i boka. Helt fra starten bikker det realistiske og hverdagslige nå og da over i det magiske og til dels skumle. Tidlig i boka blir Matti innestengt i en fyrkjele - sånt kan nok skje enhver nysgjerrig unge - men han slipper først ut etter flere år, når han er tenåring.
Av og til er det magisk realisme, andre ganger tolker jeg beskrivelsene som bilder (som når Niilas brødre blir til udyr i Mattis fantasi). Men det blir ikke så vagt og flyktig at en må jobbe for å analysere det. Det magiske liver opp, det skaper overraskende vrier.
En må bare være obs på det når en starter lesingen. Her skjer det ting som egentlig ikke kan skje!

Skrivestilen er som oftest knapp med korte setninger, konstaterende. Men når ting går litt over styr - eller følelsene blir ekstra intense - triller ordene ut. I særlig én scene blomstrer beskrivelsene og tar oss med på en liten reise i øyeblikket, s. 143:
 

Av og til om kvelden pleide Holgeri å sette seg på sovesofaen hjemme i Kihlanki og ta fram gitaren etter den døde faren. Med tenåringsfingrene sine lekte han fram akkorder som store sommerfugler. De flagret ut over pinnestoler og filleryer, steg ved komfyren hvor poteten kokte, svingte over veggkalenderen, pendeluret, det samiske veggteppet, avissiden med kongefamilien og stjerneportrettet av Honken Holmqvist, sniffet over brødfatet og grytene, stupdykket mot potta og sopelimen, strøk forbi ranselen og gummistøvlene, opp igjen mot mamma i gyngestolen, en sving rundt det klirrende lovikkastrikketøyet og ullnøstet hennes, så over mot potteplantene, begoniene og svigermors tunge, opp langs vindusruta, et kort glimt av engslåtter, bjørketrær og spenevarm kveldssol, forbi tråsymaskinen, radiokabinettet, klesskapet med den skjeve døra, og så tilbake inn i gitaren igjen, inn i det mørke klanghullet hvor andre sommerfugler trengte på og ville ut. 
Moren pleide ikke å si noe, ikke rose men heller ikke forstyrre. Bare være der som en kropp. En kroppsvarme.

I en av de siste scenene sitter Matti og faren i en badstue; Matti har blitt tenåring, og faren gjør seg klar til det Matti regner med må være "Praten". Men han får vite mye mer enn hadde forventet - om personer han kjenner også, men ikke ante visse ting om. Og råd om hvordan han skal unngå grublerier, det verste av alt, som kan føre til galskap (s. 160):

Men det farligste, det han aller mest ville advare mot, den enkeltfaktoren som alene hadde sendt skarer av unge stakkarer inn i galskapens skoddeheim, det var boklesingen.

Hvis det er som jeg mistenker og Matti er inspirert av Mikael Niemis eget liv, ble han nok en bokleser, men ikke gal.
Sannsynligvis.