Boktyven

Den beste boka jeg har lest på lenge! Gråt meg gjennom de siste sidene. Ei bok med Døden som forfatter, og med andre verdenskrig som tema - men intenst og vart og kjempebra gjort.
Anbefales!
Forresten - du trenger ikke stjele bøker, bare gå på biblioteket!

Long time no see!

Har jeg sluttet helt å lese, siden bloggen ikke er oppdatert på en måned?
Neida. Har bare hatt nok å gjøre ellers! En lesehest og bibliotekar har alltid nok å gjøre. Har nå lest "Skuggeporten" av Lene Kaaberbøl, oversatt av Øystein Rosse (som sannsynligvis gjorde oversettelsen på fjellet i Hallingdal!). Var forberedt på noe a la Skammarens dotter, men det er ganske store forskjeller. Den nye boka har en klar grøsser-tone, mens Skammar-serien er typisk fantasy.
"Skuggeporten" handler om Anna, som bor med faren sin i vår verden. De har flyttet ut fra sitt herskapshus og inn i et drivhus. Anna vet ikke hvorfor, men hun har en anelse: det har med moren å gjøre. Hun forsvant for mange år siden, og nå har hun begynt å rope på Anna i tankene hennes.
Sammen med klassekameraten Aian går hun inn i det skumle huset og finner en nøkkel i golvet. Dette er begynnelsen på et skummelt eventyr, der to søstre - en mørk og en lys - kjemper mot hverandre, og Anna må velge side.
Boka slutter på en måte som gjør at jeg venter på en fortsettelse. Er heksa virkelig død?

Jippi for Septimus Heap

Jeg var usikker på om serien om Septimus Heap av Angie Sage kunne måle seg med Harry Potter-bøkene. Om de i det hele tatt kunne sammenlignes.
Jeg har nettopp lest "Magi", den første boka. Det var veldig spennende, og også med litt humor!

Det er lite her som en forbinder med Harry Potter - ingen trollmannsskole, ingen rumpeldunk, ikke noen uvitende umagisk verden som ligner på vår. Ingen sjokoladefrosker eller føniksfugl. Ingen flyvende sopelimer og desperanter. Så det detaljerte, gjennomført humoristiske trollmannsuniverset er borte.

Men vi får høre om usynlighetsmagi, et eldgammelt egyptisk drageskip, tustetasser og en hamskiftende katt. Og vennskapet mellom prinsessen Jenna, fosterbroren Nicko, Gutt 514, magikerspøkelset Alfred og heksen Martha er veldig bra beskrevet. De må alle rømme fra en ond trollmann (som nok er litt dummere og mer klossete enn den godeste Voldemort).

Jeg har lest ei bok som kanskje enda mer minner meg om Septimus Heap-fortellinga: "Urchin av de dansende stjerner". Her er det et lite ekorn som har en ukjent bakgrunn og som kjemper mot onde intriger i et slott. - Heksen Martha kan ligne litt på Nynaeve i Tidshjulet-serien.
Ei fantasybok vil vel alltid bli inspirert av andre fantasybøker. Men jeg ble positivt overrasket; disse bøkene står på egne bein! Jeg kan godt tenke meg å kjøpe inn flere i serien.

Skjerp deg, Jonny! - eller: Hva er god litteratur?

Jonny Halberg har gjort det. Gjort meg irritert. Han har lansert begrepet "mellomlitteratur" - for romaner som "Berlinerpoplene" og "Wonderboy". De er for tilgjengelige, sier for mye. Skal tro hva slags syn Jonny har på hva som er god litteratur? Det ser ut som han fremdeles mener at litteratur først og fremst skal sette ting under debatt. Det må iallfall være LITT arbeid med å lese ei bok, en kan ikke få alt opp i hendene.
Jeg har også reagert på bøker som er fulle av klisjeer, bøker som en bare sitter igjen med en tom følelse med etterpå. Men kanskje enda verre er bøker som jeg ikke skjønner noe av, og som ikke gir meg noe som helst! Jeg vil ikke jobbe når jeg leser - jeg leser for å slappe av, nyte, innta den gode litteraturen!
Så det så.

PS1: Forresten har jeg nettopp lest "Rose Madder" av Stephen King. Den var helt spesiell, selvfølgelig - startet som et hverdagsdrama om kvinnemishandling og sluttet i grøss... lesverdig, men kanskje grøssen kunne vært unngått.
PS2: Robert Jordan er død - snufs! Og uten at den siste boka ble ferdig:(

Virkelige mennesker

Selv om jeg er veldig glad i fantasy og andre eventyr, er det lite som er så godt som ei god nåtidshistorie. Ei historie som får deg til å føle at du er der: Du ser, du kjenner, du gråter, du ler. Jeg leste ei sånn bok i går. Den heter "Ligge i grønne enger". Det har vært venteliste på boka i lange tider, sannsynligvis mye på grunn av viraken rundt de to første i serien (Berlinerpoplene og Eremittkrepsene.) Men vet du hva? De har fortjent det. Jeg har veldig lite til felles med en grisebonde i Trøndelag, eller en designerhomse i København. Men jeg kan komme dem helt inn på livet mens jeg sitter i min egen sofa.
Det kalles skjønnlitteratur. Det skjønner jeg.

Den mørke materien

Har nettopp blitt ferdig med Philip Pullmans serie "Den mørke materien" (His dark materials) for andre gang. Det var vel 5 år siden sist, og jeg hadde glemt mye.
Dette er en utrolig spennende bokserie. Den griper tak i deg med en gang. Lyra og Will, Roger og John Faa, Serafina og Jorek, Lord Asriel... typer, men likevel folk - med sterke følelser.
Lyra er hovedpersonen, iallfall i den første boka, og hun har et oppdrag. Det vil si, ett oppdrag hun vet om og ett hun slett ikke kjenner til. Hun vil finne faren sin, Lord Asriel, som holder på med et viktig prosjekt. Og hun er skjebnebestemt til å sette en stopper for merkelige og farlige forandringer i universetet.

Kirken er den store skurken i denne bokserien. De vil sette alt inn på å hindre Lyra i å fullføre oppdraget. De vil kvitte seg med Støv, de kornene som en kan se rundt voksne, bevisste mennesker. Bevisstheten om sin egen verdi? Viljen til å gjøre frie valg? Noe sånt. Og i denne kampen bruker Kirken ufine metoder.

Alt blir tegnet hvitt og svart. Beskrivelsen av Kirkens folk tar utgangspunkt i de verste eksemplene vi kjenner fra historien, med heksebrenning og inkvisisjon. Svart og hvitt er vanlig i bøker som har en spesiell baktanke, en politikk. Enten det er kirken, de ikke-kristne, kommunistene, de høyrevridde, de hvite eller de svarte. Her er det tydelig at forfatteren har satt kristendommen i halsen.

Bøkene er godt skrevet. Baktankene tar etter mitt syn for stor plass. Men Pullman vil sikkert fenge lesere også i framtida! For better or for worse.

Fins det et liv etter Harry Potter?

Ja, det kan en spørre seg. Fins det et barnebok-liv igjen nå som Rowlings fantastiske serie er avsluttet?
Selvfølgelig! Spørsmålet er om en skal se på gode bøker som allerede er skrevet, men som har kommet i skyggen av Harry, eller på reelle (?) erstatninger.
En av disse erstatningene (hevder de) er serien Septimus Heap fra den amerikanske forfatteren Angie Sage. Hjemmesiden finner du på http://www.septimusheap.com/. Til forveksling kan verdenen i denne bokserien ligne på Rowlings fantasiverden. Se også wikipedia-artikkelen (på engelsk) http://en.wikipedia.org/wiki/Magyk. Hovedpersonen er foreldreløs, skal bli noe stort, og handlingen begynner 10 år etter at han er satt ut til en fostermor. Og så presenterer Sage en verden med spennende steder og magiske vesener med merkelige navn.

Som bibliotekar må jeg bestemme meg for om jeg skal ta imot dette med åpne armer, eller om jeg skal prøve å se på det som allerede fins i hyllene. For der er det mye bra!!

Et nydelig eventyr

Har nettopp blitt ferdig med "The daughter of the Forest" av Juliet Mariller. Ei keltisk fortelling på vel 600 sider som bygger ut det klassiske eventyret om de seks (eller var det fem?) svanene.
Hvem var egentlig den lille jenta som måtte veve skjorter av brennesler til brødrene sine mens hun holdt seg taus?

Kanskje hun het Sorcha og var ei irsk, mørkhåra jente som hadde et spesielt forhold til naturen og til legende planter. Kanskje hun hadde telepatisk kontakt med brødrene sine. Kanskje en av dem var en druid. Kanskje fienden var engelskmennene, som ikke trodde på ånder de ikke kunne se, og som ville innta de irske øyene. Kanskje mannen som reddet jenta var en høytstående engelsk adelsmann.

Sånn kan en dikte videre. Faktisk passer eventyret ganske godt i denne sammenhengen, syns jeg. Litt mye hekseri, kanskje, men det er en veldig spennende og gripende fortelling om kjærlighet - til brødre og til engelske adelsmenn.

Denne anbefales altså!

Bare en tur til bokhandelen

Endelig. Den siste boka i Harry Potter-serien. Jeg stod klar utenfor bokhandelen klokka ti i går. Visste at jeg delte den intense spenninga i magen (som en svirrende rumpeldunk-snopp?) med tusenvis av andre i verden.
Jeg viet hele dagen til å lese de 607 sidene. Selv for en lesehest som meg tok det mange timer.

Det var så mye, og jeg nøt det.
Det var svar på spørsmål. Det var nye spor. Det var action i mengder. Det var sterke følelser. Det var humor.
Det var kjærlighet, en kjærlighet som var sterkere enn døden.
Vennene reddet sine dødsfiender. Slur og Narcissa viste sitt sanne ansikt. Harry Potter gikk i døden med åpne øyne for å spare vennene sine.
Men sluttet boka med døden?

Harry Potter-serien sluttet med setninga:

All was well.

Senebetennelse

Det er først når en ikke kan bruke en kroppsdel at en skjønner hvor viktig den er. Jeg har fått senebetennelse i armen(e), og det begynner å bli tungvint. Jeg bruker armene nesten som før, men er forsiktig med å løfte tunge ting. Ikke så bra når en skal være med å rydde i hyller, registrere inn blytunge bøker eller lignende.
Sikkert bra at jeg har ferie snart.
Forresten så har jeg funnet fram "Sataniske vers" til ferien. Vi får se om jeg orker å ta den med hjem!

Å lese Harry Potter igjen

Nå er det veldig lenge siden jeg leste "Harry Potter og de vises stein". Det var vel en gang i forrige årtusen. Så mye var nytt for meg at jeg nesten ikke kan tro at jeg har lest den helt igjennom....
Filmen har jeg sett. Mange ganger. Den følger boka, stort sett. Noen små omveier er tatt bort. Noen artige innslag det samme.
Kan jeg si at boka er god? Den gir meg iallfall en god følelse. Litt haltende og omstendelig, jamfør omveiene, men fantasien er det ingen ting å si på. Og selve historien om Harry, Hermine og Ronny som kjemper for å hindre Voldemort i å finne de vises stein er praktfull!
Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt skuffa over svakheter jeg aldri la merke til.
-Forresten, jeg ble Hermine på en test det var link til i Facebook. Det er jeg stolt av!

Epileptic

Uhyggen bare sniker seg inn når jeg åpner tegneserieromanen av David B som nettopp er utgitt på norsk. En mildt sagt tjukk mann med måne og et døsig blikk prøver å få fram noen ord til broren sin. Han har visst glemt protesen sin (tannprotesen?).
Hm. Tittelen er "Epileptisk". Det begynner å demre for meg, og jeg leser videre.
Ja, faktisk: det er den tjukke mannen som er epileptiker. Han har blitt tjukk og døsig av medisinene, og har fått måne av alle fallene i løpet av årene. "David B" ser tilbake på oppveksten med broren sin.

Jeg har epilepsi. Altså burde jeg være overvektig, døsig og hårløs. Men det er jeg ikke. Jeg er ei helt vanlig jente som ingen kan se det på.

Selvfølgelig fins det grader av sjukdommen, og det er mange som har virkelig store anfall. Noen får ikke hjelp av medisiner. Det er disse folk flest tenker på når de hører ordet "epilepsi".

Det var ikke gøy å få diagnosen. Enda verre er det å lese ei bok som "Epileptisk", og vite at mange folkebibliotek i Norge har fått den gratis.

Jeg får lyst til å gjemme den vekk, selv om vi i prinsippet er imot sensur, og selv om boka har blitt prist opp og ned i mente.

Vi får se hva jeg gjør.

Saman er ein mindre aleine

Sånn kan det sies. Og det kan være sant! Ingen er så alene som den som er i ei gruppe, men som føler seg utenfor. Da hjelper det ikke om du ser folk, hører dem prate, ser dem le.
Da er det bedre å treffe andre som også er ensomme. Kanskje en høytidelig snakkende eks-adelsønn som stammer, men som har en hemmelig drøm om å stå på en scene. Eller ei anorektisk jente med store kunstnerevner og ei sutrete mor. Eller en kokk som er tøff i trynet, men som også kan gråte. Slik er ungdommene i boka av Anna Gavalda.
En feel good-roman, vil jeg si. Hva er nå egentlig det? Kanskje ei bok som får deg til å føle, gråte, le - og som du får lyst til å begynne på en gang til.

Vær så snill...

...IKKE se neste episode av Criminal Minds på TV2! Eller, det vil si, hvis du så den første delen i går er det kanskje best å se slutten... en psykopatisk gutt med en fryktelig far i hjernen (og i munnen) leser et bibelutdrag direkte på en videoblogg (kan det være YouTube?). Ikke et hvilket som helst utdrag, men et om den forferdelige Jesabel som skal bli spist av hunder.
Mine poeng er:
1) Ikke se Criminal Minds uten å være forberedt på sterke scener.
2) Ikke tro at alle bibelutdrag er representative for hele boka.
3) Ikke tro at alt som blir vist på internett er bare underholdning.
4) Vil du ha "trygg" spenning? Prøv med ei bok i stedet, den er det lettere å legge fra seg når det blir for sterkt. Tror jeg.

Principesa!

Livet er herlig! Det mener iallfall Guido i en film fra 1997. Og det mener jeg også etter å ha sett filmen! Den er bare nydelig! Litt komikk er ikke heller å forakte. Det minner meg om Chaplin-filmene, som har mye humor med en til dels alvorlig undertone.
Historien foregår i 1930-årene i Italia. Kelneren Guido treffer prinsessen i sitt liv, og gjør merkelige ting for å vinne hjertet hennes. Så kommer krigen...

Jeg lo, jeg gråt. Sånn skal en film være.

Lesegledens farer

I dag fikk jeg ei forferdelig melding på jobben: jeg hadde greid å låse en gutt inne på biblioteket etter lørdagsvakten. Han satt i tegneseriekroken og ante fred og ingen fare. Sikkert helt oppslukt i lesingens verden. Og så oppdager han at han er helt alene, lyset er slukket og døra låst...
Heldigvis vant gleden over et ordentlig eventyr over redselen, og han kommer sikkert tilbake.

Forresten, Operafantomet var veldig bra i bokform også. Det eneste jeg reagerte veldig på var at fantomet hadde fått et navn. Og ikke hvilket som helst navn, men Erik! "Hei, jeg er en torturglad, sjalusisyk, neseløs operaeier som heter Erik." Hæ?

The point of no return...

Noen som har sett filmen "The Phantom of the Opera" fra 2004?
Anbefales. Nydelige sanger av Lloyd Webber som setter seg på hjernen, flotte kostymer, et slags gotisk kjærlighetsdrama. Alt. Vil helst bare nyte det.

Men: Jeg har en følelse av at filmen (dvs musikalen til Lloyd Webber) bygger litt vel løst på den originale boka til Gaston Leroux. For å bli helt sikker har jeg nå bestilt boka fra Deichman (for de uinnvidde: Deichmanske bibliotek i Oslo).

Filmer har det med å bli litt annerledes enn boka. Et eksempel jeg er veldig glad i å ta fram er "Eragon", som var VELDIG løst basert på Christopher Paolinis bok. Så moralen er i det tilfellet: ikke se filmen, les boka!

Men når det gjelder Operafantomet kan det jo være at jeg finner ut det motsatte.

Virginia og Blindern

Hva har Virginia Tech og Universitet på Blindern til felles? De er skoler med studenter og lærere. Og på skolene foregår det en del som egentlig ikke tåler dagens lys. I USA har massakren av vel 30 personer fått store oppslag i internasjonale medier (masse lys); i Norge er negative sider ved universitetslivet dramatisert i en roman av Helene Uri: "De beste blant oss". Oppdikta historie, men likevel med rot i virkeligheten (siden Uri jobba på Blindern i flere år).

Tragedier kan skje plutselig og brutalt, med massemord som gir de involverte vondt i kropp og sinn resten av livet.
Men de kan også skje langsomt, snikende, med utspring i ondsinnete rykter.
I begge tilfellene blir liv ødelagt.

Det er det som er så skremmende.

I "De beste blant oss" lærte jeg en del som jeg ikke visste om Blindern. Men det som skjedde med Edith og Pål og Nanna kan skje hvor som helst.

Bilder fra Israel

Her kommer noen bilder fra den flotte Israelsturen!

Shalom!

Å tilbringe påskeferien i Israel... det var litt av en opplevelse. Et vær som helt slo ut blåsten og snøen hjemme i Norge, masse opplevelser (bading i Rødehavet og personlig diplom fra Israels turistminister!), gamle og nye venner.
Som et minne kjøpte jeg ei bok til fly- og togturen hjem. Selvfølgelig måtte jeg glemme boka på toget til Drammen (men jippi for hittegodskontoret!) Den heter "50 stories from Israel" og inneholder, som tittelen antyder, 50 noveller fra israelske forfattere - altså etter staten Israels opprettelse i 1948. Tenkte det kunne være artig å få flere inntrykk som en uansett aldri vil få med seg etter 10 feriedager.
Foreløpig har boka ikke vært noen skuffelse. Håper den kommer snart igjen!:)

Silverfin-mysteriet

Tenk deg en innsjø full av åler. Ikke vanlige åler som er ufarlige for mennesker, men drapsmaskiner... I tillegg finner du en skapning som er en krysning mellom ål og menneske. Jeg fryser på ryggen. Tør jeg å lese videre? Jeg som har store problemer med å TENKE på skrekkfilmer.
Er dette grøss, science fiction eller spenning?
Iallfall de to siste. I James Bond-filmene fins det ultramoderne tekniske duppeditter og utrolig raske biler, her leste jeg om grusomme biologiske eksperimenter. I tillegg fikk jeg vite interessante ting om posh-skolen Eton! Artig, selv om jeg ikke vet om jeg kan ta alt for god fisk.
"Silverfin" av Charlie Higson er den første boka i en serie om James Bond som tenåring. Overraskende bra, både i spenning og skrivekunst.

På Israelsturen min i morgen skal jeg ta med meg ei bok som heter "Joshua's people". Den kommer nok til å sette meg i den rette stemninga! Pocketbok er det også!

Samira og Samir

Har nettopp lest ei veldig bra bok!
"Samira og Samir" av Siba Shakib viste seg å være en pageturner. Jeg hadde den følelsen da jeg leste baksida. Hm, dette er interessant - ei jente som gir seg ut for å være en gutt! Husker fremdeles filmen som bygger på den svenske boka "Jeg tar sjansen", der Simone møter opp på en ny skole med kortklippa hår og blir tatt for å være gutt. Den spenninga - når blir hun avslørt, og hva vil skje? - er helt spesiell. Det handler om identitet, og det handler om den uunngåelige avsløringa når kroppen forandrer seg.
Denne spenninga fikk jeg også i "Samira og Samir". Men Simon(e) risikerte aldri å bli drept fordi hun ikke var født gutt, og det var ikke noen stor sak å bli avslørt (litt flaut, selvfølgelig) ...
Tror Shakib si fortelling foregår i moderne tid - det er snakk om fly og biler - og det gjør det hele enda mer skummelt.
Tenk hvis dette skulle skjedd i Norge?

Hvorfor må folk lese?

Hvorfor er det så viktig at folk leser?
Hvorfor er det så forferdelig at flere og flere voksne i Norge får lesevansker?
Må de for alt i verden finne seg ei bok å lese?

Jeg er bibliotekar og er glad når folk finner ei god bok. Men jeg har likevel tenkt igjennom dette litt tabu spørsmålet.

Det å lese ei skjønnlitterær bok - en roman, ei novellesamling, ei barnebok... - kan gi deg store opplevelser. Det kan få deg til å se på verden og folk rundt deg på en ny måte, eller det kan få deg til å glemme hverdagen, drømme deg bort.

Men mange bruker tida på å reise sjøl, møte mennesker og oppleve ting "in real life". Noen bruker andre metoder for å glemme en vanskelig hverdag. Det står iallfall respekt av det første. Ole Brumm sier "ja takk, begge deler". Det har noe for seg! Møt mennesker, lev, og trekk deg tilbake og drøm når du føler for deg!

Hvis en ikke liker romaner eller noveller, kan en ikke da lese fagbøker eller til og med tidsskrifter og aviser? Selvfølgelig. Det er også lesing! Kombiner lesing med oppdatering på interessene dine.

Og ikke ta alt jeg skriver for god fisk.

Merkelig overskrift?

Hei, alle sammen som besøker denne sida!
Ja, jeg er en lesehest.
Ja, jeg er en sørlending.
Og stolt av begge deler!

Selvfølgelig er jeg mye mer, men jeg kommer til å vie store deler av sida til bøker jeg har lest og tanker om bøker.

Håper du får en fin tur på denne bloggen, og kanskje reiser litt sammen med meg!