Det kan du se her!
Har du vært med på NaNoWriMo, før eller i år?
Eller holder du på med andre skriveprosjekter?
Jeg for min del kommer nok ikke til å la romanen ligge helt, men gleder meg til å gjøre andre ting også i desember.
For eksempel lese.
Det jeg har lyst til.
Viser innlegg med etiketten skriving. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten skriving. Vis alle innlegg
onsdag 30. november 2016
søndag 20. november 2016
tirsdag 15. november 2016
NaNoWriMo 2016: andre uke
Jeg stod utenfor Tricky Horse da jeg kjente den første,
store dirringen i bakken. Jeg kikket uvilkårlig inn gjennom pubvinduet;
glassene på disken hoppet bortover og knuste i golvet. Så kom denne ubeskrivelige
lyden. En mellomting mellom et gisp og et smell.
Jeg har ikke kommet så langt som jeg ønsket meg i skrivinga heller, men jeg har heldigvis kommet over noen kneiker og er foreløpig langt unna skrivesperre.
Jeg har rukket å bytte forteller fra Maria (som leter etter kjæresten som forsvant i et lynnedslag) til kjæresten hennes (som på samme tid - i en parallell virkelighet - leter etter henne etter at hun forsvant i et veldig lokalt jordskjelv). Det med jordskjelvet skrev jeg inn før jeg visste om jordskjelvet i New Zealand. Helt sant.
Forvirra? Vel, jeg føler iallfall at jeg vet litt mer hvor historien skal. Og så leker jeg meg.
Jeg prøvde å være med på musikalsk skrivekamp med Nano i Norge sist tirsdag. Interessante greier! Vi hadde en chat der vi skrev om alt og ingen ting, og innimellom kom det sanger på en dedikert radiokanal som vi skulle skrive så fort vi klarte til. Resultatene fra hver økt ble ført inn i et skjema.
Jeg fant ut at det var interessant, men litt forstyrrende, å skrive til musikk. Og det å skrive fort og "galt" var effektivt, men også forvirrende. Plutselig hadde jeg skrevet noe jeg ikke ante hva var, og fortellingen tok liksom ti forskjellige veier i løpet av den timen vi holdt på, inspirert av stemningen de ulike sangene skapte i meg.
Gjorde hun det? Hæ? Og hvordan kommer hun seg unna det?
Uansett - det var artig å ha prøvd, og det ble mer enn 2000 ord fra mitt tastatur på den økten.
Vil du vite hvordan det har gått til nå?
OK, her er en skjermdump fra min NaNoWriMo-side, oppdatert før jeg skrev dette innlegget tirsdag kveld!
16449 ord! På 15 dager, altså halvgått løp.
Med dette tempoet er jeg ferdig litt før jul.
Men jeg håper at skrivekløa tar meg mer når jeg skal ha ferie om ei uke.
Her er et par stemningsbilder fra skrivepulten min:
 |
| De rosa papirkulene skal oppi den oransje vasen, en for hvert tusende ord. Jeg må nok bytte den, for snart er den full! |
søndag 6. november 2016
søndag 30. oktober 2016
Bare to dager igjen...
Jeg skal, som før nevnt, være med på NaNoWriMo i år. Jeg er kjempespent. Jeg prøvde for fem år siden, da kom jeg egentlig ikke i gang. Men nå!
NaNoWriMo er en internasjonal (tidligere nasjonal, derav navnet National Novel Writing Month) skrivekonkurranse der du konkurrerer med deg selv. Klarer jeg å skrive femti tusen ord på en måned? I så fall "vinner" jeg!
Jeg har regnet på det og kommet fram til at jeg da må skrive 1666 ord per dag. Det skal holde hardt.
Men jeg vil prøve! Jeg har lagd et skjema der jeg har fylt inn skrivemålet for hver dag, og tatt høyde for ting jeg vet skjer den dagen/ kvelden. - Jeg jobber fulltid og har av og til også opptatte kvelder og helger, så det blir nok litt intens skriving når jeg først har fri. (Må huske å riste løs innimellom, så jeg ikke får overbelastning på arm og skuldre.)
Jeg har bestilt et opphold på et ærverdig hotell i Flåm et par feriedøgn mot slutten av måneden for å kunne konsentrere meg litt ekstra og for å ha noe ekslusivt å se fram til.
---
Jeg har faktisk lagd fortellinger helt fra jeg lærte å skrive. Fra starten - etter de små tegneseriestripene (hvor jeg koblet skriving med tegning, også en yndlingssyssel) gikk det i historier ført inn i små, nummererte kladdebøker. De handlet ofte om barn fra "gamle dager". Middelaldermiljø. Hovedpersonene var gjerne veldig snille, men opplevde urettferdighet, ulykker og fattigdom. (Ser jeg en Liten prinsesse eller Samfunnets ulykkesbarn, dvs. Les Miserables?)
Da jeg var 10-14 år gammel, prøvde jeg å skrive en lengre fortelling. Det var Reisen under jorda, en fantasyfortelling som jeg skrev på skrivemaskin, inspirert av ting jeg så i en drøm - som i sin tur nok var inspirert av barnebøker jeg hadde lest.
Jeg ble veldig opptatt av Reisen under jorda. Da jeg ble eldre forlot jeg hovedfortellingen og diktet nå og da videre om personene, om hva som skjedde videre med dem i vår virkelighet flere år etter at de hadde forlatt eventyrverdenen. De møtte personer de hadde møtt der nede, men som i en drøm og uten å huske hvor de kjente dem fra. Det var spennende å gjøre personene "mine" voksne, prøve å finne ut hvordan de ville være, snakke, tenke. Jeg la litt av meg selv i dem. Mine håp og lengsler.
Siden har jeg stort sett skrevet helt andre ting, særlig korte tekster, dikt og - etter hvert - blogginnlegg. Så det blir en skikkelig utfordring å ta fatt på noe som er langt nok til å passe mellom to permer. Jeg sikter ikke på utgivelse, det blir et eksperiment for min egen del.
Kanskje det er på tide å finne fram Line, Fredrik, Mona og Tom igjen?
Eller noen helt andre? Mye er uklart...
Jeg har tenkt å bruke denne bloggen til å skrive oppdateringer på NaNoWriMo, en gang i uka. Følg med!
NaNoWriMo er en internasjonal (tidligere nasjonal, derav navnet National Novel Writing Month) skrivekonkurranse der du konkurrerer med deg selv. Klarer jeg å skrive femti tusen ord på en måned? I så fall "vinner" jeg!
Jeg har regnet på det og kommet fram til at jeg da må skrive 1666 ord per dag. Det skal holde hardt.
Men jeg vil prøve! Jeg har lagd et skjema der jeg har fylt inn skrivemålet for hver dag, og tatt høyde for ting jeg vet skjer den dagen/ kvelden. - Jeg jobber fulltid og har av og til også opptatte kvelder og helger, så det blir nok litt intens skriving når jeg først har fri. (Må huske å riste løs innimellom, så jeg ikke får overbelastning på arm og skuldre.)
Jeg har bestilt et opphold på et ærverdig hotell i Flåm et par feriedøgn mot slutten av måneden for å kunne konsentrere meg litt ekstra og for å ha noe ekslusivt å se fram til.
---
Jeg har faktisk lagd fortellinger helt fra jeg lærte å skrive. Fra starten - etter de små tegneseriestripene (hvor jeg koblet skriving med tegning, også en yndlingssyssel) gikk det i historier ført inn i små, nummererte kladdebøker. De handlet ofte om barn fra "gamle dager". Middelaldermiljø. Hovedpersonene var gjerne veldig snille, men opplevde urettferdighet, ulykker og fattigdom. (Ser jeg en Liten prinsesse eller Samfunnets ulykkesbarn, dvs. Les Miserables?)
Da jeg var 10-14 år gammel, prøvde jeg å skrive en lengre fortelling. Det var Reisen under jorda, en fantasyfortelling som jeg skrev på skrivemaskin, inspirert av ting jeg så i en drøm - som i sin tur nok var inspirert av barnebøker jeg hadde lest.
Jeg ble veldig opptatt av Reisen under jorda. Da jeg ble eldre forlot jeg hovedfortellingen og diktet nå og da videre om personene, om hva som skjedde videre med dem i vår virkelighet flere år etter at de hadde forlatt eventyrverdenen. De møtte personer de hadde møtt der nede, men som i en drøm og uten å huske hvor de kjente dem fra. Det var spennende å gjøre personene "mine" voksne, prøve å finne ut hvordan de ville være, snakke, tenke. Jeg la litt av meg selv i dem. Mine håp og lengsler.
Siden har jeg stort sett skrevet helt andre ting, særlig korte tekster, dikt og - etter hvert - blogginnlegg. Så det blir en skikkelig utfordring å ta fatt på noe som er langt nok til å passe mellom to permer. Jeg sikter ikke på utgivelse, det blir et eksperiment for min egen del.
Kanskje det er på tide å finne fram Line, Fredrik, Mona og Tom igjen?
Eller noen helt andre? Mye er uklart...
Jeg har tenkt å bruke denne bloggen til å skrive oppdateringer på NaNoWriMo, en gang i uka. Følg med!
lørdag 10. september 2016
Nettet og virkeligheten
Jeg kommer rett fra et foredrag med Donald-tegneren Arild Midthun. I salen var det stort sett unger som feiret årets sommerleseaksjon, men vi var også noen voksne, og Midthun klarte på en mystisk måte å gjøre det han sa både morsomt og opplysende for hele salen. Det ble mer enn tegning. Det ble råd om fantasi og læring. Om kosthold! Og ikke minst, om internett.
Hovedpoenget var: internett og virkeligheten er to ulike ting! Når vi har muligheten til å være sammen fysisk, se på hverandre, leke sammen, prate, hvorfor blir vi så lett sittende med hver vår skjerm? Hvorfor spiller vi heller på nett enn med en ordentlig, fysisk ball? Og så videre.
(Symptomatisk nok var det første som møtte meg utenfor kulturhusdøra etterpå, en voksen mann og tre gutter som satt med nesa i mobiltelefonen på en benk!)
Jeg har ofte tenkt på det samme. Og blitt sur på meg selv for den stadig voksende tendensen jeg har til å plukke opp smarttelefonen - eller pc-en jeg skriver på nå - bare jeg kjeder meg littegrann i stua hjemme, på en kafe eller lignende. Litt for ofte blir internett den enkle løsninga. Og jeg må jo bare sjekke om jeg har fått en kommentar eller ei oppdatering på noe.
Javel? Virkelig?
Jeg har flere ganger tenkt på å bruke ei notatbok i stedet, ha den tilgjengelig i veska med en penn så jeg kan sitte og drodle eller skrive ting jeg kommer på. Bruke kreativiteten min og tankene mine aktivt og få utløp for dem i stedet for å bare sluke bilder og ord fra andre.
Boka kjøpte jeg faktisk for lenge siden. Så hvorfor bruker jeg den ikke? Er det bare en vane jeg må få inn?
Når det er sagt:
Internett har vært uvurderlig for meg de siste årene.
Så mange mennesker jeg ikke ville møtt ellers.
Puslespillbiter som faller på plass.
Opplevelser jeg ikke ville hatt.
Og da tenker jeg ikke ting som har skjedd på nett, men i virkeligheten - men initiert eller informert om på nettet.
Det virtuelle koret er en artig mellomting! Jeg møtte jo også en av de andre sangerne derfra i virkeligheten etterpå, sommeren 2013:
En annen person som jeg nå tenker på som min beste venninne, møtte jeg via blogging. Hun har vært en virkelig og verdifull samtale- og reisepartner siden.
Akkurat som andre verktøy vi mennesker bruker, kan internett både brukes og misbrukes.
Har du noen internett-erfaringer du vil fortelle om?
Hovedpoenget var: internett og virkeligheten er to ulike ting! Når vi har muligheten til å være sammen fysisk, se på hverandre, leke sammen, prate, hvorfor blir vi så lett sittende med hver vår skjerm? Hvorfor spiller vi heller på nett enn med en ordentlig, fysisk ball? Og så videre.
(Symptomatisk nok var det første som møtte meg utenfor kulturhusdøra etterpå, en voksen mann og tre gutter som satt med nesa i mobiltelefonen på en benk!)
Jeg har ofte tenkt på det samme. Og blitt sur på meg selv for den stadig voksende tendensen jeg har til å plukke opp smarttelefonen - eller pc-en jeg skriver på nå - bare jeg kjeder meg littegrann i stua hjemme, på en kafe eller lignende. Litt for ofte blir internett den enkle løsninga. Og jeg må jo bare sjekke om jeg har fått en kommentar eller ei oppdatering på noe.
Javel? Virkelig?
Jeg har flere ganger tenkt på å bruke ei notatbok i stedet, ha den tilgjengelig i veska med en penn så jeg kan sitte og drodle eller skrive ting jeg kommer på. Bruke kreativiteten min og tankene mine aktivt og få utløp for dem i stedet for å bare sluke bilder og ord fra andre.
Boka kjøpte jeg faktisk for lenge siden. Så hvorfor bruker jeg den ikke? Er det bare en vane jeg må få inn?
Når det er sagt:
Internett har vært uvurderlig for meg de siste årene.
Så mange mennesker jeg ikke ville møtt ellers.
Puslespillbiter som faller på plass.
Opplevelser jeg ikke ville hatt.
Og da tenker jeg ikke ting som har skjedd på nett, men i virkeligheten - men initiert eller informert om på nettet.
Det virtuelle koret er en artig mellomting! Jeg møtte jo også en av de andre sangerne derfra i virkeligheten etterpå, sommeren 2013:
 |
| Elisabeth, VC-venn som jeg møtte i virkelighetens Chicago! Foto: Gunn Lina Fredriksen |
En annen person som jeg nå tenker på som min beste venninne, møtte jeg via blogging. Hun har vært en virkelig og verdifull samtale- og reisepartner siden.
Akkurat som andre verktøy vi mennesker bruker, kan internett både brukes og misbrukes.
Har du noen internett-erfaringer du vil fortelle om?
fredag 19. april 2013
Inspirert - skrivekurs med Alf Kjetil Walgermo
Noen husker kanskje forfatteren jeg gjorde et improvisert togintervju med i fjor? Nå har han vært i min kommune og hatt skrivekurs for åttende trinn. Jeg fikk observere det første kurset, og
Walgermo kom med flere konkrete tips til hva en kan gjøre når skrivingen går trått. Jeg satt og drodlet litt for meg selv etter hvert som elevene fikk oppgaver.
Du som leser dette, liker du å skrive? Hva skriver du?
Walgermo kom med flere konkrete tips til hva en kan gjøre når skrivingen går trått. Jeg satt og drodlet litt for meg selv etter hvert som elevene fikk oppgaver.
 |
| Alf Kjetil med kiwien |
Prøv å beskrive det abstrakte med utgangspunkt i noe konkret.
En av elevene skrev "Kiwien er som magen på en tarantella". Bytter en konkretet "kiwi" ut med abstraktet "kjærlighet", kan det bli til begynnelsen på dette diktet:
Kjærleiken
er som magen på ein tarantella
når han ligg på rygg og sprellar.
Du får lyst til å kile han
men tør ikkje
av redsel for beina.
når han ligg på rygg og sprellar.
Du får lyst til å kile han
men tør ikkje
av redsel for beina.
Prøv noe nytt, for eksempel å skrive keivhendt (eller skrive under et bord).
Friskriving - skriv det som faller deg inn!
(Jeg mistenker at det er en del poeter i dag som bruker denne metoden!)
Månen sa
hipp hurra sendte den til meg og eg blei glad, det var kjekt og eg har ofte
sett månen men aldri vært der sjølv og månen sa hipp hurra og han kan jo
eigentleg ikkje snakke sant men me latar som ha ha der var du igjen kan du seie
noko anna i dag eg treng å høyre noko som eg kan gøyme i hjartet mitt og la det
vere der og månen kan godt sjå på når det skjer kva trur du? har det framtid?
er eg ein du kan skrive om månen til? det var sant, du er her no så ikkje sei
noko meir.
torsdag 20. september 2012
Lesehesten prøver seg som forteller
Biblioteket mitt har nettopp fått Marianne Svarstads nye bok Da Sannheten fikk klærne på: en innføring i muntlig fortellerkunst. Her får vi vite hvordan vi kan fortelle på en engasjerende måte. Jeg var selv på fortellerkurs hos Marianne for noen år siden, og det var en opplevelse jeg ikke glemmer! Jeg husker faktisk best kursholderen selv (for et menneske!) og fellesskapet med de andre deltakerne; vi kom ganske nær hverandre følelsesmessig. Og når jeg leser boka får jeg også repetert det hun kurset oss i, for eksempel:
Inspirert av dette gjensynet - og av to barnebøker jeg nettopp har lest som handler om fortellerkunst (de bønnfaller om å bli blogget om, og jeg kommer til å si ja!) vil jeg nå fortelle en liten fortelling. Og som Marianne skriver: i en fortelling "fra virkeligheten" vil Sannheten trenge klær for å bli vakker. Ikke alt vil stemme med det som faktisk skjedde.
- Det er en solrik dag, tidlig om høsten, i 1995. Et kjølig klasserom i en diger, ærverdig gammel gymnasbygning med høye vinduer. Det har akkurat ringt inn til andre time. Ti-tolv elever sitter rundt i rommet, på pulter og stoler. Praten går høyt, som den alltid gjør før læreren kommer inn døra.
På bakerste rekke, pult nummer tre fra venstre, sitter jeg. Til venstre for meg: min beste venninne. Og akkurat i dette øyeblikket sitter vi helt musestille og stirrer på en gutt som står en meter foran oss, lent mot en pult. Han holder en lapp i venstre hånd. En lapp som har vært brettet i to og sendt fram og tilbake flere ganger. Nå har han brettet den ut med et selvtilfreds glis.
Jeg vet hva som står på lappen. Venninna mi vet det også. Men ingen andre må vite det. Spesielt ikke gutten som sitter midt på vindusraden til venstre og leser konsentrert i engelskboka si. Da vil verden gå under. Hjertet mitt vil stoppe opp, og noen vil ta de slappe lemmene mine og legge dem ned på ei båre. Bære kroppen min nedover de digre trappene og ut.
Gutten med lappen ser ned på den. Han ser på meg. Jeg svelger og oppdager at jeg ikke kan kjenne kroppen min lenger. Hendene har visst stivnet i en stilling med håndflatene opp, som om jeg ber om noe. Jeg ser i øyekroken at ei av jentene borte ved døra kikker på oss, hun gjør en bevegelse som om hun vil komme hitover.
Jeg tenker febrilsk: Han er snill. Han vil ikke gjøre det. Han er snill. Han vil ikke...
Han løfter lappen demonstrativt sakte opp foran seg og kikker seg rundt. Ser bort mot vindusrekka. Jeg følger handa med lappen med øynene. De lyse øynene hans som ser tilbake på meg. Og munnen som brått åpner seg. Han tar sats.
Han lar det gå et sekund. Det lengste sekundet jeg har opplevd i mitt syttenårige liv.
Han tar et skritt fram, bøyer seg ned mot meg og legger den lille lappen ned på pulten min. Med skriften ned. Han hilser med et lite, skjevt smil før han snur seg og går bort til plassen sin.
Langsomt slapper kroppen min av igjen, lem for lem. Gutten ved vinduet leser videre uten å vite at jenta som elsker ham har vært et sekund fra døden.
- vær personlig, men ikke privat,
- bygg opp fortellinga med en struktur så tilhørerne får alle inntrykk på riktig plass (først tid og sted),
- gå heller dypt inn i en scene enn å referere en handlingsrekke (for eksempel i bokprat).
 |
| Biblioteksentralen, 2012 |
Inspirert av dette gjensynet - og av to barnebøker jeg nettopp har lest som handler om fortellerkunst (de bønnfaller om å bli blogget om, og jeg kommer til å si ja!) vil jeg nå fortelle en liten fortelling. Og som Marianne skriver: i en fortelling "fra virkeligheten" vil Sannheten trenge klær for å bli vakker. Ikke alt vil stemme med det som faktisk skjedde.
- Det er en solrik dag, tidlig om høsten, i 1995. Et kjølig klasserom i en diger, ærverdig gammel gymnasbygning med høye vinduer. Det har akkurat ringt inn til andre time. Ti-tolv elever sitter rundt i rommet, på pulter og stoler. Praten går høyt, som den alltid gjør før læreren kommer inn døra.
På bakerste rekke, pult nummer tre fra venstre, sitter jeg. Til venstre for meg: min beste venninne. Og akkurat i dette øyeblikket sitter vi helt musestille og stirrer på en gutt som står en meter foran oss, lent mot en pult. Han holder en lapp i venstre hånd. En lapp som har vært brettet i to og sendt fram og tilbake flere ganger. Nå har han brettet den ut med et selvtilfreds glis.
Jeg vet hva som står på lappen. Venninna mi vet det også. Men ingen andre må vite det. Spesielt ikke gutten som sitter midt på vindusraden til venstre og leser konsentrert i engelskboka si. Da vil verden gå under. Hjertet mitt vil stoppe opp, og noen vil ta de slappe lemmene mine og legge dem ned på ei båre. Bære kroppen min nedover de digre trappene og ut.
Gutten med lappen ser ned på den. Han ser på meg. Jeg svelger og oppdager at jeg ikke kan kjenne kroppen min lenger. Hendene har visst stivnet i en stilling med håndflatene opp, som om jeg ber om noe. Jeg ser i øyekroken at ei av jentene borte ved døra kikker på oss, hun gjør en bevegelse som om hun vil komme hitover.
Jeg tenker febrilsk: Han er snill. Han vil ikke gjøre det. Han er snill. Han vil ikke...
Han løfter lappen demonstrativt sakte opp foran seg og kikker seg rundt. Ser bort mot vindusrekka. Jeg følger handa med lappen med øynene. De lyse øynene hans som ser tilbake på meg. Og munnen som brått åpner seg. Han tar sats.
Han lar det gå et sekund. Det lengste sekundet jeg har opplevd i mitt syttenårige liv.
Han tar et skritt fram, bøyer seg ned mot meg og legger den lille lappen ned på pulten min. Med skriften ned. Han hilser med et lite, skjevt smil før han snur seg og går bort til plassen sin.
Langsomt slapper kroppen min av igjen, lem for lem. Gutten ved vinduet leser videre uten å vite at jenta som elsker ham har vært et sekund fra døden.
mandag 9. april 2012
Eit fullstendig improvisert togintervju med Alf Kjetil Walgermo
 |
| Foto: Tone Leksbø |
Forfattaren heiter Alf Kjetil Walgermo. Han jobbar til dagleg som journalist og kommentator i Vårt Land, der han mellom anna gjer meldingar av film og bøker. Han har sjølv skrive bøker både for barn, ungdom og vaksne - sist ungdomsboka Mitt bankande hjarte, som eg anmeldte her.
LfS: Har du noko bokprosjekt på gang?
AKW: Faktisk fekk eg nettopp Statens kunstnerstipend til arbeidet med ein ny ungdomsroman. Innhaldet er hemmeleg ei stund til!
LfS: Er det stor forskjell på det å skrive som journalist og å skrive skjønlitteratur?
AKW: Ja, det er ein annan måte å skrive på. Men i arbeidet med Mitt bankande hjarte gjorde eg ein del research - som journalistar også gjer.
LfS: Du skriv om andre sine bøker i avisa. Påvirker det di eiga skriving på nokon måte?
AKW: Ein er aldri uberørt i møte med nye bøker. Alt er med på å forme meg som forfattar. Det er viktig å finne si eiga stemme, men det er umogeleg å bli god viss ein ikkje les sjølv.
LfS: Kva les du for tida?
AKW: Eg held alltid på med Marcel Proust si På sporet av den tapte tid. Den er deilig å lese, med eit godt språk. Heilt nyleg har min eigen redaktør, Geir Nummedal, kome med ein god roman (Hun er der hele tiden, LfS anm.). Dei siste to åra har det elles blitt mykje Min Kamp av Karl Ove Knausgård.
LfS: Knausgård skriv jo sjølvbiografisk. Skriv du sjølvbiografisk i dine bøker?
AKW: Det ligg mykje av meg i hovudpersonen i Mitt bankande hjarte, sjølv om ho er ei 14 år gamal jente. Men eg har ikkje noko Knausgård-prosjekt på gang.
LfS: Er du nokon gong redd for å vise kven du er gjennom det du skriv?
AKW: Det er litt skummelt å gi av seg sjølv, men også spennande - og ein må ikkje vere for gjerrig! Når du skriv er du jo i førarsetet og kan bestemme sjølv kva du vil dele.
LfS: Kvifor blei du forfattar? Tenkte du "eg vil bli forfattar", eller ville du ha fram ein bodskap?
AKW: Eg har alltid likt å skrive og lese, så det er fantastisk å få høve til å skape eigne verder i skrift. Med dei to siste bøkene (Mor og far i himmelen og Mitt bankande hjarte) hadde eg ei spesiell historie eg ville fortelle. Før eg skreiv Mitt bankande hjarte hadde eg høyrt om eit barn som måtte få eit nytt hjarte. Korleis er det for ei forelska jenta i 13-14-årsalderen å få ein farleg hjartesjukdom? Akkurat i det livet er i ferd med å opne seg, risikerer ho å miste alt, både livet og kjærleiken. Det syntest eg var interessant å skrive om.
Tusen takk til Alf Kjetil for at han tok seg tid til ein prat - og lukke til med vidare arbeid!
Forfattaren si heimeside finn du her.
onsdag 15. februar 2012
Kurs i nettskriving - og biografiutfordring bok 2
På mandag var jeg på kurs i nettskriving med Christine Calvert, som har skrevet bøkene Skriv for nettet og Skriv så det selger. Veldig inspirerende og praktisk retta kurs. Blant annet lærte jeg at
Ellers er jeg nå er ferdig med bok 2 i biografiutfordringa, nemlig Fra nå av (der kom jammen meg en kursiv likevel) av Shania Twain. Tittelen spiller naturlig nok på den nydelige sangen From this moment, se videoen nedenfor.
Boka er omfangsrik (411 sider med register), og sangeren har nok ikke lært forkortingens kunst. Hun innleder med et langt kapittel om hvorfor hun skriver biografien sin; det er interessant men pratsomt. I tillegg hopper hun en del i tid, spesielt i begynnelsen, og jeg fikk ikke helt klart for meg når ulike hendelser fra barndommen hennes fant sted. Når det er sagt, er innholdet spennende, kanskje særlig for to typer lesere:
1) de sanginteresserte (spesielt blodfansen). Naturlig nok får en både ord og bilder fra Shanias spennende musikkarriere.
2) de som liker å lese historier fra virkeligheten. Den typen Askepott-historier som gjør at du føler deg takknemlig for at du aldri har måttet legge deg sulten, alltid hatt nok klær og aldri sett foreldrene dine dra hverandre etter håret bortover golvet.
Shania ble tidlig voksen, og det er rett og slett utrolig hvor godt hun greide seg. Tross den vanskelige oppveksten forteller hun at hun elsket foreldrene sine og prøver å forklare måten de handlet på, gjøre det vonde mindre vondt. (Sånne bortforklaringer kan en jo diskutere moralen i, men jeg syns hun får lov når det gjelder henne selv.)
Til slutt er det en kjærlighetshistorie med, komplett (SPOILER) med eventyrbryllup, skuffelse (gjelder dessverre han som korer på sangen), brudd og nytt forhold.
- kulepunkter er bra!
- teksten helst bør være kortere på skjerm enn på papir, men folk kan gjerne lese mye tekst om noe de er interesserte i
- kursiv er fy-fy fordi det gjør lesing vanskeligere, det samme gjelder STORE BOKSTAVER, mens en forsiktig bruk av halvfete typer vil hjelpe på å lede de sidescannende leserne til viktige steder
- lenker skal være lange og ikke bare skrives "her", både på grunn av de som bruker leselist (teksten i lenka blir lest opp) og fordi det er lettere å treffe ei lengre lenke med pekeren
- bilder bør være lenka til emnet en tar opp, leseren forventer noe mer enn et større bilde (men større bilde er visst det eneste mulige på blogspot)
 |
| Universitetsforl., 2008 |
Ellers er jeg nå er ferdig med bok 2 i biografiutfordringa, nemlig Fra nå av (der kom jammen meg en kursiv likevel) av Shania Twain. Tittelen spiller naturlig nok på den nydelige sangen From this moment, se videoen nedenfor.
Boka er omfangsrik (411 sider med register), og sangeren har nok ikke lært forkortingens kunst. Hun innleder med et langt kapittel om hvorfor hun skriver biografien sin; det er interessant men pratsomt. I tillegg hopper hun en del i tid, spesielt i begynnelsen, og jeg fikk ikke helt klart for meg når ulike hendelser fra barndommen hennes fant sted. Når det er sagt, er innholdet spennende, kanskje særlig for to typer lesere:
1) de sanginteresserte (spesielt blodfansen). Naturlig nok får en både ord og bilder fra Shanias spennende musikkarriere.
2) de som liker å lese historier fra virkeligheten. Den typen Askepott-historier som gjør at du føler deg takknemlig for at du aldri har måttet legge deg sulten, alltid hatt nok klær og aldri sett foreldrene dine dra hverandre etter håret bortover golvet.
Shania ble tidlig voksen, og det er rett og slett utrolig hvor godt hun greide seg. Tross den vanskelige oppveksten forteller hun at hun elsket foreldrene sine og prøver å forklare måten de handlet på, gjøre det vonde mindre vondt. (Sånne bortforklaringer kan en jo diskutere moralen i, men jeg syns hun får lov når det gjelder henne selv.)
Til slutt er det en kjærlighetshistorie med, komplett (SPOILER) med eventyrbryllup, skuffelse (gjelder dessverre han som korer på sangen), brudd og nytt forhold.
Abonner på:
Innlegg (Atom)