 |
| Samlaget, 2015 |
I dag kan det verke underleg, men det var verkeleg slik det var: Før eg i det heile tatt tok innover meg innhaldet, blei eg slått av måten stemma til Lila dukka fram frå skrifta på (...) ho hadde noko meir, det var ikkje eit einaste spor av noko unaturleg i det ho skreiv, ingenting av det kunstige som følgjer med det skrivne. Eg las og samtidig høyrde eg henne, såg henne. Stemma som sat i skrifta, overvelda meg, den greip meg meir enn når vi samtalte ansikt til ansikt, den var reinska for alt grums ein kan finne i det talte, for all støy i det munnlege; det var ei velordna og levande samtale slik eg innbilte meg at ei samtale ville bli viss ein var så heldig å vere fødd frå hovudet til Zevs og ikkje det til ein Greco eller ein Cerullo. Eg skamma meg over dei barnslege breva eg hadde skrive til henne, den overdrivne tonen, det eksalterte, den kunstige gleda, den kunstige smerta (...) skolen hadde gjort ein feil med meg, og beviset var her, brevet til Lila.
s. 270-271
Ja, hvem vil vel ikke skrive slik?
Det er italienske Elena som forteller. Når hun leser brevet har hun nettopp fylt femten år og har en sommerjobb på ei øy utenfor Napoli. Her får hun sol og sjøliv og en glimt av den store verden, her slipper hun fri en stund fra den trange og skitne bydelen hvor alle vokter på hverandre, hvor æren står høyt i hevd og vold er måten en løser konflikter på. Og så lavkulturelle alle er hjemme. Prater dialekt og ler av grove vitser og skjønner ikke noe når hun vil prate om de store klassikerne hun har lært om på skolen. Bryr seg bare om å bli rike og få status. Eller er det så enkelt?
Og bestevenninnen Lila, er hun egentlig slem og Elena snill? Er Lila genial og Elena gjennomsnittlig og fantasiløs? Er Lila målstyrt og Elena en etterdilter? Er Lila vakker og Elena stygg?
Hva er det som gjør at hun alltid, alle steder, sammenligner seg med henne og så altfor ofte føler at hun kommer til kort?
Selv om Lila en gang kalte henne "mi briljante venninne"...
Endelig har jeg lest første boka i serien til Elena Ferrante. Den anbefales! Både de personlige skjebnene og samfunnsskildringene fra Napoli og Italia på 50-tallet gir meg lyst på mer. Boka slutter med en viktig avsløring, så jeg lette straks, men forgjeves, etter et ledig ebok-eksemplar av fortsettelsen...
Flere smakebiter på en søndag finner du til vanlig via bloggen Flukten fra virkeligheten.
(Den har ferie!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar