Fra New York via Skogli til The Dreaming. Jule- og nyttårslesing

Nå er altså juleferien over. Og jeg har som vanlig brukt noe av denne med ei bok i hånda. Et par bøker ble lest på toget hjem, og i romjula stakk jeg innom det lokale folkebiblioteket og fant meg nytt lesestoff. For å unngå for mye bagasje leverte jeg "togbøkene" inn der så de kunne sende dem tilbake til Ål. Slikt kan en gjøre!

Holden. Tegnet av raffysparrow, Deviantart

Jeg leste endelig The Catcher in the Rye (på norsk: Redderen i rugen) av J. D. Salinger. Valgt fordi den var liten og nett og dermed perfekt til veska, men også fordi den er en amerikansk klassiker og det kjennes fint å kjenne til den.

Det er inni hovedpersonen Holden Cauldfield det meste skjer. Han forteller historien sin til en tenkt leser. Han forteller den fra en psykiatrisk institusjon, og hvorfor det?

Det er litt uklart når nedgangen begynner og om det ligger spesifikke hendelser bak, men Holden utvikler depresjon og etter hvert angst. Han fikser ikke skolen, verken undervisning eller medelever. Han er intelligent nok, men mangler motivasjon, og nå har han blitt utvist fra enda en privatskole. Han velger å dra fra skolen før juleferien. Han vil bare finne på ett eller annet før det er på tide å møte opp hjemme.

I New York legger han seg inn på et lugubert hotell, får der besøk av en prostituert som han bare vil snakke med, oppsøker tidligere venner og en kjæreste, og driver rundt i gatene. Det er tydelig at han føler seg ensom og urolig, men at det ikke hjelper å være sammen med andre - helt til han drar hjem en tur og snakker med lillesøsteren sin. Hun støtter ham hundre prosent, og når andre syns han er mislykket ser hun opp til ham.
Her er det mye sterke følelser, og fortelleren har meninger om mangt og mange - kommunisert gjennom et ungdommelig slang der alt blir overdrevet og det er mye gjentakelser. "It's killing me" er en vanlig frase.

Jeg likte boka, særlig passasjene der fortellerens overlegne ytre slår sprekker. The Catcher in the Rye hadde mindre ytre handling enn jeg forventet, og en moderne norsk ungdomsbokleser som meg stusser litt over hvorfor Salingers bok har vært og fremdeles så kontroversiell i USA. Språket betyr nok en del, men også den antiautoritære holdningen og pessimismen til hovedpersonen - som gjorde sitt til at boka ble et symbol for tenåringsopprør i Statene.

Gyldendal, 2009

Alt det som lå meg på hjertet av Levi Henriksen ble novellesamlinga jeg tok med meg på toget tilbake til Ål. Alle novellene har handling fra den fiktive bygda Skogli i Kongsvinger (hvor oldemor forresten kom fra!), og smått og stort skjer rundt julaften. En møter ulike hovedpersoner som til dels er omtalte bipersoner i andres historier.

En fortvilet prest vurderer å hoppe utfor en bro, men får se seg selv på en ny måte. En mann kidnapper sin egen datter og feirer jul med henne i ei hytte i skogen. En rumensk prostituert på flukt fra halliken sin havner hos en grisebonde. En tidligere skihopper gjør seg klar til sitt siste hopp. En radiovert gleder seg til å overraske kona med tidenes bryllupsgave (og får verdens verste overraskelse i trynet). En bassist blir nisse for sønnen til en one night-stand. En storebror velger en drastisk utvei på familiens problem.

Disse menneskene har lite å tape og gjør dermed ganske spesielle ting. Men kanskje det er slik livet skal være, at en tar sats og våger alt? Tør å gå ut i snøen?

Nobody's creepy from the inside, Hazel. Some of them are sad, and some of them hurt, and some of them think they're the only real thing in the whole world. But they're not creepy.

                                 Neil Gaimans The Wake (The Sandman, 10)

Coveret til første bok, Vertigo 1991
Neil Gaiman/ Dave McKean.

Så leste jeg endelig kult-tegneserien The Sandman av Neil Gaiman. Jeg prøvde å begynne for en stund siden, men ble skremt av grøsser- og splatterelementene i den første samleboka, Preludes and Nocturnes. Heldigvis kom jeg meg gjennom den denne gangen og ble fanget i de tegnede fortellingene om Dream og de evige søsknene hans, som i Gaimans mytologi påvirker vår verden på ulike måter. I går leste jeg tiende og siste album.

Jeg kan nå si at grøsset og blodet først og fremst opptrer i de første bøkene. Det er også i starten klassiske superhelter og -skurker (som jeg ikke kjenner) dukker opp og får meg til å føle litt forvirring. Mot slutten tar fantasien, filosofien og fortellergleden over, det meste skjer i virkeligheter som ikke ligner vår, og jeg har lest nok til å kjenne at dette er "min" verden med personer jeg har blitt ganske glad i.
Og sørger over. Jeg skal ikke røpe mer. 

De siste to bøkene i serien ble med på toget, og jeg hadde faktisk en sidekamerat som lyste opp da han fikk se coveret. Han hadde bøkene selv, og kanskje det var på tide å lese dem på nytt?

Vil du vite mer om serien, kan du for eksempel besøke denne Sandman-fansiden med nyttig informasjon. Det var blant annet der jeg fant sitatet over. (Siden er gammel, så ta lenkene med en klype sand.) Mer oppdatert er Sandman Wiki.

Den norske bokbloggeren Astrid Terese har vært fan av The Sandman lenge og skriver om serien her.