Dustedagboka

Kagge, 2012

Jeg liker egentlig ikke å sammenligne bøker med hverandre slik forlagsreklamen ofte gjør: Den NYE Harry Potter! Twilight-fansen vil ELSKE denne! osv.

Men her må jeg nesten si det åpenbare: det har kommet en "Pingles dagbok" for jenter. Endelig! Dustedagboka av Rachel Renee Russell har håndskriftaktig typografi, med artige og enkle tegninger (her i mangastil) og ei humoristisk handling med en flau familie, misforståelser og en helt som ikke får ting helt til å gå etter planen.

Likevel - denne boka (som allerede har fått fire oppfølgere på engelsk) har en helt klart sårere tone enn Pingle-bøkene. Nikki, som har begynt på en ny skole, blir nemlig mobbet. Og det er (den så å si obligatoriske) lyshåra, overlegne og søkkrike jenta som utfører mobberiene - utfrysing og latterliggjøring. En oppførsel som selvfølgelig bunner i usikkerhet og sjalusi. Spesielt når kjekkasen Brandon ser ut til å vise genuin interesse for kunstneren Nikki og ikke bryr seg om MacKenzies flagrende øyenvipper. Og når vår helt snubler over MacKenzies bein i kantina og glir i sin egen mat til alles forlystelse, da er venninnene Chloe og Zoey gode å ha.

Handlinga kan virke formelaktig og er det til en viss grad, men likevel - så sjarmerende gjort. Humor for jenter er det altfor lite av. Så takk, Rachel! Pluss for bibliotekrelatert stoff også - det er faktisk kult å lese!

Harde og myke menn

Et ikke-litterært innspill til den pågående debatten om harde og myke menn!

En gjeng med amerikanske gutter - Ryan "Nigahiga" Higa, Kevin "KevJumba" Wu og Chester See - har spesialisert seg på morsomme videoer, og tre musikkvideoer behandler temaet menn på ulike måter. Bare nyt det.

1. Nice guys

Denne har guttene lagd flere versjoner av - og den har vært til inspirasjon for utallige andre Youtubere (det fins også en jenteversjon).




2. Shed a tear

Gutter viser også følelser.






3. Bromance

Men viser de følelser for hverandre? Det kan være risikabelt.

Smakebit på en søndag: Destroyer

Tiden, 2000

Jeg prøver å ringe pappa og fortelle at det har vært første skoledag, at vi fikk boller og saft og masse nye, tunge bøker, at jeg har vært på verandaen selv om det ikke er lov, at tante ikke har sendt drakten, at OKEJ har kansellert bestillingen min, at vi må bestille på nytt, at mamma vil han skal være med på å betale for de nye klærne mine og skoleutstyret, og at jeg trenger nye tøfler fordi det ikke er lov til å gå med sko inne lenger, at jeg savner ham og vil komme på besøk snart, men alt jeg får er ringesignalet som etter hvert forsvinner i noe som ligner opptattsignal.

Lars Ramsli er 9 år gammel, tidligere Steinerskolegutt og hardbarka Kiss-fan. Alt er igrunnen Kiss for ham. Han har en sykkel han passer godt på, mer og mindre gode kamerater og en skole der han føler seg litt utenfor. Han er en liten gutt.

Destroyer av Lars Ramslie er en roman, men også en barndomsskildring som sannsynligvis har mye selvbiografisk i seg. Sitatet over er ikke representativt når det gjelder språket i romanen; det er jevnt over enkelt og greit med en typisk barne-forteller. Midt i boka finner Lars fra 2000 ut at han skal fortelle Lars fra 1983 hvordan det har gått med ham; dette er kanskje den beste og mest såre delen! Jeg er ikke ferdig enda, og det er et mysterium på gang med ei forsvunnet jente. En tragedie?
Anbefales for den som liker oppvekstskildringer, har lyst på et innblikk i smågutters verden eller bare rett og slett har følelser for 80-tallet.

Før jeg faller

Gyldendal, 2012

Hvis du hadde fått valget mellom å
1) dø en dramatisk død og så bare forsvinne fra jordens overflate,  eller
2) oppleve dødsdagen om igjen og prøve å forandre på den,
hva ville du gjort?
Og: ville fokuset vært på å redde deg selv, eller ville du gjort andre ting annerledes også?

Dette er de store spørsmålene i Lauren Olivers ungdomsbok Før jeg faller. Oliver er forfatteren av dystopien Delirium (en smakebit her), men denne boka falt mer i smak hos meg. Den er realistisk på tross av det overnaturlige "en dag på nytt-premisset", den er aktuell og handler om noe veldig sentralt, ikke bare i ungdommers liv men hos hvem som helst.
Det vi gjør hver dag får konsekvenser for oss selv og for andre i større eller mindre grad.
Flere andre bøker jeg har lest har et lignende tema (ny sjanse/handlinger med ringvirkninger): 13 gode grunner, Hver dag og Før jeg sovner.

Samantha Kingston er det en godt kan kalle en bitch blant andre bitcher. Hun er selvsentrert og mener hun har rett til det beste - den kjekkeste kjæresten, de kuleste bestevenninnene (med navn som Lindsay, Elody og Ally) og den beste plassen i kantina og på parkeringsplassen. Som hun sier:

Vi kan gjøre sånt. Og skal jeg si deg hvorfor? Fordi vi er populære. Og vi er populære fordi vi kan komme unna med alt mulig. Så det er en sånn god sirkel." (s. 19)

En dag i februar er amordagen. Da blir det delt ut roser fra beundrere og venner, og de som får flest roser har et konkret bevis for sin popularitet. De som får ingen er tilsvarende venneløse. Samme kveld skal Sam på fest med venninnene, og på denne festen skal "det" skje: hun skal ligge med Rob for første gang. Men det blir i stedet festen der Juliet, som har blitt mobbet av Sam og venninnene i lang tid, gjør noe drastisk. Sam opplever flere "tilfeldige tragedier" der hun selv har hatt en finger med i spillet. Og så kommer ulykken.
Men hun ikke bare dør, hun våkner opp igjen og får en ny sjanse. Til å virkelig se mennesker hun ikke har sett, snu seg vekk fra dem hun ikke bør være med, provosere fram nye løsninger og handlinger. Og redde et liv?

Boka er skrevet i første person, og den vender seg nå og da til en tydelig mottaker, et "du":
Er det jeg gjorde så mye verre enn hva alle andre gjør?
Er det virkelig så mye verre enn det du gjør?
Tenk deg om.

Dette er en genial måte å suge leseren inn i handlinga på, og - som sagt - temaet blir aktuelt. Du trenger ikke identifisere deg med Samantha, alt du trenger å gjøre er å vite at du lever og at du en gang skal dø. Hva vil du ha gjort med livet ditt, og andres?

Det er lov å være skeptisk

Humanist forlag, 2012

Jeg har lest den ferske boka Skepsis: guide til kritisk tenkning, som nylig kom ut på Humanist forlag. Redaktørene heter Mona Hide Klaussen og Kjetil Hope og er medlemmer i foreningen med det treffende navnet Skepsis. Skepsis er (sitat fra nettsiden) "en uavhengig sammenslutning av engasjerte mennesker med det formål å fremme og publisere resultater av kritiske undersøkelser av fenomener som moderne sagn, mirakelberetninger, astrologi, parapsykologi, UFOer og andre ”okkulte” emner."
For å si det kort og greitt: de er grunnleggende skeptiske til alle påstander som ikke kan bevises med vitenskapelige undersøkelser, men de er åpne for å endre mening om bevisene skulle komme på bordet.
Klaussen og Hope har skrevet deler av boka; i tillegg deltar skribenter fra ulike fagfelter.

Hva vil de så med denne boka? Ikke gi svar på alle spørsmål, men først og fremst gi verktøy til å vurdere sannhetsgehalten i det vi hører og ser i samfunnet i dag. Første del av boka presenterer nettopp denne verktøykassen:

• vitenskap - metode og kunnskap
• eksperimenter og ulike måter å drive forskning på
• den vitenskapelige prosessen - blant annet testing av egne hypoteser og andres forskning
• menneskets erfaringer - ikke alltid til å stole på 
• argumenter og feilslutninger

Andre del av boka går inn på spesifikke emner som foreningen Skepsis har vært engasjert i: alternativ medisin, parapsykologi og spøkelser, ufoer og kornsirkler, kreasjonisme (skapelsestro) versus evolusjonsteori, og konspirasjonsteorier. Forfatterne er som forventet kritiske, men stiller også åpne spørsmål.

Hva tenker jeg om boka?
Den er enkelt og godt skrevet. Innledningen er allmennmenneskelig, aktuell og direkte, og første del er perfekt til bruk i egne vurderinger og i diskusjoner. Det er gjennomført bruk av noter og kildelister i hvert kapittel, en forutsetning i ei bok som nettopp oppfordrer oss til å sjekke fakta.

Andre del gir en fin konkretisering av vitenskapelig tenkemåte. Ikke alle lesere vil være like interesserte i alle temaene, og noen vil føle at argumentene for eller mot butter mot ens egne erfaringer eller personlige overbevisning. Og det er vel nettopp meningen - at en skal tenke igjennom hva en mener og tror, og hvorfor. I forskningsmiljøer blir en teori regnet som sikker hvis den har motstått mange forsøk på avvisning!

Husk å være skeptisk og våg å skifte mening.  

Jeg ser på meg selv som en nøktern person som sjelden lar meg lure. Jeg prøver å få oversikt, sjekker kilder (kildekritikk er alfa og omega i bibliotekverdenen!) og prøver å alltid se en kontroversiell sak fra flere sider. Men det betyr at det kan ta tid før jeg tør å si at jeg har en mening. Dette blir en balansegang - en skeptisk innstilling bør helst ikke virke handlingslammende, men være et springbrett for ny læring og for samtaler med andre.

I et senere innlegg vil jeg fortelle om ei bok som gjorde Skepsis skremmende aktuell for meg. Den fins på hyllene i bibliotek over hele verden; og den gir seg ut for å være den sanne historien om "det virkelige folket".

Framsjå og baksjå: juli

Søster og jeg har hver vår rosebusk hjemme hos mamma og pappa. Her er min.

Tida er overmoden for et oppsummeringsinnlegg for juli! Her er framsjå og baksjå for juni.

Juli var først og fremst ferietid for Lesehesten. Riktig nok var det bare halve måneden som var helt fri, men ting er annerledes enn resten i året også når en kommer tilbake på jobb. På mitt bibliotek betyr ferietid ekstra masse folk innom (det er gøy!), mer skrankevakt (på grunn av ferieavvikling) og "innedager" (stengt, men ikke uvirksomt, bibliotek) som flyr fort som bare det. Rett og slett en slags unntakstilstand.

Juli hadde også Sverige-tema etter reisen til söta bror, og det har preget leselista mi og delvis bloggen for måneden som gikk! Av de 25 bøkene jeg leste (mange barnebøker, bør jeg legge til) var det 10 bøker av svenske forfattere, blant andre Astrid Lindgren. (Jeg har, som sikkert mange andre, tidligere sett filmene uten å lese bøkene. Lesing anbefales!) Fire svenske ungdomsbøker ble kjøpt til spottpris i Stockholm og lest med ulik grad av innlevelse og uro.

Ellers fikk jeg med meg

• ei tjukk vampyrbok som jeg sukket over
• første bok i en ny bygdeserie
• ei følegodt-bok som ble litt for søt, bokstavelig talt (sjokolade som tema)
• en roman fra 1990 som på en måte gir seg ut for å være noe annet og som har opprørt meg (det kommer en bloggpost om den, jeg lover)
• to bøker som på ulike måter handler om kjønn (transpersoner og menn/kvinner)
• ei reportasjebok om 22. juli
• en biografi om fantasyforfatteren C.S. Lewis; interessant, men manglet svaret på et spørsmål
• ei ungdomsbok jeg husker at jeg leste da jeg var... ja, nettopp, ung! Ga ikke helt den samme følelsen i dag, naturlig nok
• første boka i en dystopi-serie, grei lesning
• to ungdomsbøker som på ulike måter behandler temaet "en ny sjanse". Den ene helt urealistisk, den andre bare litt, og sistnevnte kom best ut i min sammenligning (skal blogges om!)
• to ungdomsbøker med innslag av mafia; den ene en sjarmerende Romeo og Julie-aktig kjærlighetsfortelling og den andre en dagbok som bygger på en sann historie
• ei bildebok som ble lest av både en 34-åring og en 3-åring

Kan en eller flere av disse havne på listene til "Best i 2012"? Jeg tror ikke det. Ingen av disse fikk meg til å tenke "ja! Denne boka må jeg bare anbefale!"

Og lesemålene? En biografi ble som sagt lest, ellers har det ikke skjedd noe nytt. Fremdeles har jeg igjen å lese 3 reiseskildringer, 2 biografier og 1 bok av en russisk forfatter. 2 egenproduserte dikt igjen å publisere. Likevel føler jeg at jeg har hatt en god lesemåned!

Så var det framsjå. August er godt i gang, og jeg ser at denne måneden vil bli preget av ulike sjangre, tegneserier, reportasjebøker og flere barnebøker. Man skal jo forberede seg til "høstens eventyr" på biblioteket! I går fikk jeg gløden og bestilte flere pakker med nye bøker fra ulike nettbutikker (blant annet andreboka til ei bok jeg fikk i gave av en ung leser), så det blir nok av ting å skrive om.

Ellers kan jeg tipse om en interessant diskusjon som går nå på Solgunns blogg om felles tema på bokblogger. Felles tema kan være interessant (jeg likte for eksempel denne og fikk lyst til å skrive et "mitt liv"-innlegg), men det kan også bli en sovepute - og for noen - en irritasjon. Minner det litt for mye om minnebøkene vi jenter hadde da vi var små?

Bildebok om Hoppalong - lest av Magnus Emil, 3 år

Her skrev undertegna en anmeldelse fra et voksent synspunkt. Nå er det barnet sin tur!

Magnus Emil er tre år gammel. På mandag fikk han lese Hoppalong-boka for første gang. Mamma Rebecca leste teksten fra start til slutt, og hun og Synne stilte små spørsmål til bildene av og til. Ellers kom Magnus med innspill og utbrudd underveis.

Hva syntes treåringen om Hoppalong - Dammen med det grønne monsteret?  

• første kommentar, før vi begynte å lese:  "Den var kul!". Omslaget slo altså an. Han skjønte med en gang at kista var ei skattkiste (her har nok Kaptein Sabeltann gjort sitt!)
• krokodillen var nok det aller kuleste.
• det virket som om det var gøy å se på tegningene, finne rett navn på tingene og telle 
• vi er litt usikre på om Magnus fikk med seg handlinga fra A til Å. Det er nok lettest for de eldre barna. 
• på det ledende spørsmålet "Hva var det som var kult?" fikk vi det klare svaret "boken"!

Når det gjelder de to tingene jeg lurte på om han ville merke seg - det store ekornet og den magiske nøkkelen - så virket det ikke som om han tenkte på det. Han ble litt stille på oppslaget med Hoppalong som slurpet vann, men jeg vet ikke hvordan det skal tolkes:) 

Magnus fikk boka til odel og eie, og det var han fornøyd med. Vi håper at pappa også syns boka er kul, for den vil bli lest mange ganger! Men lillesøster får ikke låne den, foreløpig.



Magnus Emil, 3 år