søndag 21. januar 2018

To jenter, to historier

Jeg er nettopp ferdig med to ungdomsbøker. En amerikansk og en norsk. En erfaren, verdenskjent forfatter og en debutant som har rukket å bli nominert til Uprisen.


Dutton Books, 2017
Turtles All the Way Down av John Green har jeg hørt på lydbok, på Storytel. Innleseren heter Kate Rudd og ble på sett og vis fortellinga for meg. Jeg-fortelleren og menneskene rundt henne får ulike stemmer og blir levende.
Den nyeste boka - den første etter The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen) tematiserer et problem som forfatteren visstnok har egne erfaringer med: tvangstanker og angst. Ellers er det, som alle Greens bøker, ei varm fortelling om vennskap og kjærlighet full av mulige sitater og fine filosoferinger. Og et mysterium.

Mysteriet som fortelleren Aza og venninna hennes Daisy vil finne ut av i starten, er: hva skjedde med milliardæren Russell Pickett? Han har forsvunnet sporløst etter anklager om lyssky forretninger. Igjen etter faren sitter to tenåringsgutter, Davis og Noah, i et lite slott som har en veldig spesiell øgle - arvingen til Picketts formue - som eneste andre beboer. En forsker, en husholderske og en vaktmester kommer jevnlig innom, men de er ikke familie. Davis og lillebroren er egentlig alene i verden.

Aza kjenner Davis fra tidligere, så det er vel bare naturlig at det er hun som prøver å få noen tips ut av ham for å få kloa i den digre finnerlønnen? Det syns iallfall Daisy. Aza på sin side ønsker å virkelig hjelpe Davis, og når han sier at han ikke vil at faren skal bli funnet, lar hun det være. Klarer hun å overbevise ham om at hun virkelig vil ham det beste og ikke er ute etter pengene hans?
Og: klarer hun å takle det som skjer når hun får lyst til å kysse ham, og kliner til, men friker ut etterpå av tanken på alle bakteriene hans som nå har flyttet inn i henne på permanent basis?

Det er nemlig redselen for bakterier som er Azas tvangstanke og som fører til jevnlige tvangshandlinger. Hun tar medisiner og går til terapi, men blir ikke bedre. Det er som om en egen, veldig insisterende stemme inni henne sier at hun bare må kjøre fingeren sin inn i såret hun har hatt i flere år, få ut puss, skifte plaster... og gjorde hun det egentlig tidsnok? 
Venninna Daisy kjenner til disse tvangstankene, og hun opptrer ganske forståelsesfull, men det å være venner med en psykisk syk person er fryktelig slitsomt, og når vil Aza liksom klare å se utenfor seg selv og se henne? Daisy avreagerer med å skrive Star Wars-fanfiction.
  
Green lager karakterer det er lett å sympatisere med. Han lager også flotte scener som er beskrevet på levende vis; jeg syns jeg er på den skitne elva, på plenen under treet og nede i den underjordiske kunstutstillingen. Og vennskap blir vel aldri så fint skildret som i hans bøker. Vennskap hvor en kan være åpne med hverandre og godta hverandres særegenheter samtidig som en passer på seg selv, er sin egen person. (Hvem nå enn "jeg" er, som Asa stadig lurer på. Er for eksempel stemmen inni henne også henne? Eller en demon hun kan bli kvitt?)  
Beskrivelsene av Azas tankespiraler kan bli litt gjentakende, men virker realistiske.

----
Vigmostad & Bjørke, 2017

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo er fortellinga om kunstløpjenta Emma som ikke klarer å ta en dobbelt axel, med ei slitsom mor på benken og skolekarakterer som aldri blir gode nok, iallfall hvis hun sammenligner seg med lillesøsteren Oda. Som hun ofte gjør, siden Oda ikke går av veien for å brife med sine seksere.
Emma avreagerer med å spille SIMS hvor hun lager små avatarer av folk hun misliker og gir avatarene en forferdelig død.

Det som setter i gang en ny prosess i Emma, skjer helt i starten av romanen: kunstløpjentene må dele skøytebane med ishockeyguttene. De rå, høyrøstede, fysiske guttene. Vel, en av dem er faktisk ikke gutt: Jossi, ei spansk jente som utfordrer Emma til en konkurranse.
Hvem av dem klarer å bli best i sporten den andre driver med?

Det begynner med konkurranse og fiendskap, men etter hvert skjønner Emma at hun faktisk liker ishockey ganske bra. Lagspillet, den felles gleden over å vinne. Det å være så polstret at en ikke trenger være redd for å falle. Kunstløpet, den individuelle sporten hvor alle kjemper mot alle og ingen egentlig gleder seg over andres seire, blir en ram kontrast. Og så er det dette presset fra moren. Hva er det Emma egentlig vil selv?

Og hva er disse rare følelsene hun kjenner på når hun er med Jossi? Spent og trygg på samme tid.

Jeg skjønner godt at denne boka har blitt godt mottatt av ungdommene. Et par av bipersonene i Emmas verden blir litt typete i starten og forandrer seg vel mye mot slutten. Ellers var det ei fortelling jeg kunne leve meg inn i og som jeg likte godt.
Pluss for beskrivelsen av en annen idrett enn fotball! Det trenger vi i ungdomslitteraturen!

onsdag 17. januar 2018

Lesehesten oppsummerer: desember

Desember var også "Les Mis" i Oslo.

Hva skjedde i desember? 

Koret jeg synger i var med på julekonsert. Ellers fikk jeg med meg flere andre konserter fra benken. Bygdekvinnelaget reiste til Oslo for å se "Les Miserables" i Folketeateret (veldig, veldig bra!), og jeg var reiseleder. Vi fikk også med oss en sightseeing i NRK, hvor vi blant annet hilste på pausefiskene.

I jula sørpå ble det som vanlig en del lesing og skjermtid. Men denne gangen også slektsforskning! Det kan være veldig spennende.

Jeg blogget om


jul og kapitalisme, og mysteriet min egen oldemor.

Jeg leste


22 bøker, store og små. De jeg ikke har skrevet om før får sitater og noen korte ord nedenfor. 

Fagbok


Cappelen Damm, 2017
Snakkes til uka av Ellen Sofie Lauritzen.
Norsk dame dokumenterer sine - og anonyme andres - frustrerte erfaringer i nettdateverdenen. Også relevant info fra datingens historie. Forfatteren tar til slutt et oppgjør med han som aldri svarte. Anbefales! (Skal finnes på ditt nærmeste folkebibliotek.)

Sitat fra side 69:

Spøkelsene spøker for å fortelle oss at de er der, de forsvinner ikke, du blir ikke kvitt oss så lett, hvisker de, mens de rasler på loftet, tasser over gulvet, åpner døra med et knirk. Sånn er det med ghosterne også. Selv om de forsvinner fra livet ditt, rasler de rundt på sosiale medier. Du merker at de er der, selv om de ikke svarer akkurat deg

Romaner 


Samlaget, 2017
Tung tids tale av Olaug Nilssen.
Mye omtalt roman som bygger på forfatterens egne erfaringer fra livet med en sønn som blir stadig mer autistisk. Du-form, med den niårige sønnen som mottaker. Brageprisvinner (årets roman 2017). Les utdrag av Tung tids tale på forlagets side!
Sitat:

Lenge visste eg ikkje kva eg skulle gjere når du slo meg og beit meg. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg, eg brølte. Du beit meg, eg banka i veggen.

Juritzen, 2010
Aldri alene av Lori Lansens. Oversatt av Bente Klinge.
Siamesiske søstre vokst opp på den amerikanske landsbygda. En pen og handikappet. En med misformet ansikt, men sterk. Begges fortellinger, vekselvis. Rørende roman. Har også blogget om Ved stupet av samme forfatter.
Sitat fra side 205:

I forrige uke satt Rose og jeg i den store gyngestolen på terrassen. Hun begynte å slå seg på lårene, noe som var rart, og så sa hun: Herregud, denne agurken plager livet av meg. Agurk. Hun mente mygg (...) Jeg så Rose i speilet, og uttrykket i ansiktet hennes uroet meg, for det så ikke ut som søsteren min. Rose er ikke den som blir forvirret. 

Tegneserier


Sigfrid s. 23. Zoom og Outland 2017
Sigfrid av Alex Alice.
Ny fransk fantasy-tegneserie som bygger på sagaen om Nibelung-ringen. Sigurd Drakedreper er den samme myten. Gutt som er halvt gud og halvt menneske vokser opp hos den kloke, men slu smeden Mime. Flott tegnet bok, krever en våken tegneserieleser som kan følge med i den litt innvikla mytologien.
Mer om serien på bloggen Ungdomsboka.  


Den sommeren av Mariko og Jillian Tamaki.
Cappelen Damm, 2017
Oversatt av Anne Audhild Solberg.
To ferievenninner møtes på nytt. Tidlig pubertet, ting endrer seg. Foreldrene er et frustrerende mysterium, og de eldre ungdommene spennende.


Hanne Sigbjørnsen/ Egmont, 2017
Blod, svette og tress-is av Tegnehanne (Hanne Sigbjørnsen).
Tredje bok fra denne morsomme og dypt private tegnerens hånd. Her med hovedtema sykepleie (studier og jobb). Lett gjenkjennelig for en som nesten fullførte første året på sykepleien. En bøyer seg i støvet for dem alle, særlig på nattevakter!

Barne- og ungdomsbøker


Mobbeboka av Kristin Oudmeyer.
Humanist forlag, 2017
Forfatteren har forsket på temaet mobbing og også skrevet om det før. I denne boka er utgangspunktet reelle spørsmål fra barn og unge. Ulike former for mobbing. Og hva med å gjøre sånn som han på forsida, snu seg vekk når noen blir mobbet? Er det ok?
Fin anmeldelse av boka på Lærerbloggen.

Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman.
Tjukk bok som ikke var tjukk nok fordi jeg likte den så godt. Naboene Aled og Frances møtes tilfeldigvis i en felles interesse: den mystiske podcastfortellingen som Aled har lagd. De strever begge med å balansere mellom kreativ nerding, som ligger hjertet nærmest, og collegejakt, som de voksne forventer. Ikke noen typisk romantisk historie, vennskap i fokus. Sosiale medier en viktig ingrediens.
Mangshou, 2017
Oversatt av Tonje Røed.
Sitat fra side 256-257:

Da jeg åpnet døra halv ett natten før matteeksamen, ga jeg Aled en rask klem. 
Og det ble ikke pinlig, selv om det var jeg som tok initiativet og han bare sa: "Å" og ble så overrasket at han tok et skritt bakover. 
"Hei," sa jeg og slapp ham. 
"Hei," hvisket han, så kremtet han. Han hadde på seg Ravenclaw-hettegenser, grå pyjamasshorts, nattsokker og de limegrønne skoene. Og han bar på en lilla ringperm. "Øh, beklager antrekket."
Jeg gjorde en håndbevegelse mot meg selv, for jeg hadde morgenkåpe, stripete T-skjorte og Avengers-leggings.

Gursli Berg forlag, 2017
Maresi av Maria Turtschaninoff. Oversatt av Nina Aspen.
Finsk feminist-dystopi, første bok i serie. Gode anmeldelser og oversatt til mange språk. Lavmælt, mest action mot slutten. Kvinnesamfunn i et kloster hvor alle har sin plass og skal være trygge. Helt til den magiske øya blir oppdaget av noen menn på jakt... Purung jente er en viktig helt.
Sitat fra side 77-78:

Snart var det bare Jai som holdt meg med selskap. Øynene hennes var hele tiden festet på den dypblå himmelen, og de glinset svart i gløden fra flammene som holdt på å slukne.
"Er ikke dette det vakreste du har sett?" spurte jeg lavt. "Det verker inni meg når jeg ser på all denne skjønnheten."

Jai nikket og svelget, og da så jeg at det rant tårer fra øynene hennes (...) til slutt snakket Jai opp mot stjernene. 
"Hun får aldri se dette. Unai, søsteren min..."  


Gyldendal, 2017
Bobla av Siri Pettersen.
Første bok etter Ravneringene-serien! Også her litt fantasi i form av en stor boble som hovedpersonen begynner å leve alene i. Der har hun lenge alt hun trenger, og er trygg. Hvorfor være sammen med andre mennesker, egentlig? Og hvorfor bry seg om andre? Men så blir det usikkert om hun noen gang vil komme seg ut...
Det var mye jeg kunne nikke til i anmeldelsen av boka på Barnebokkritikk.no.

Aschehoug, 1980
Litt av en snarvei av Madeleine L'Engle. Oversatt av Oddvin Alfarnes.
Amerikansk eventyrklassiker, kom i 1962. Tre barn reiser gjennom tid og rom for å finne en forsvunnet far. Det de må kjempe mot minner om tidstyvene i Michael Endes Momo (1973). Mest fantasi, noe livsvisdom, noen litterære og bibelske referanser. Kjente skuespillere vil spille de tre kvinnelige hjelperne Hvem, Hvarde og Hvilken i filmatiseringen A Wrinkle in Time (IMDB).
Sitat fra side 85:

"Nååh baarn, såh måå deere ikkhe blih reddhe nårr dett skjeer," advarte fru Hvilken. 
"Hold på sinnet ditt, lille Mag. Du kommer til å trenge alt sinnet ditt nå."
Uten mer varsel ble Mag sopt inn i ingenting igjen. Denne gangen ble ingenting til en følelse av klam kulde hun aldri hadde kjent før. Kulden ble djupere og virvlet rundt henne og gjennom henne, og ble blandet med et underlig, håndfast mørke, noe som ville sluke henne, som et stort, ondskapsfullt rovdyr.
Så var mørket borte. Var det Mørket - Den Svarte Skyggen? Hadde de måttet reise gjennom den for å komme til far?


Superbitchenes hemmelighet av A. Audhild Solberg. Aschehoug (lenke til blogg), 2017
Albinojenta AnneBea har i fjerde boka i serien blitt kjæreste med handuvet. Men sjenansen gjør ting vanskelige, og mot og humør daler. Ny, kul jente skaper misunnelse og får AnneBea til å bli en superbitch på skoletur. Spenningen flater ut litt tidlig, ellers fint å lese slutten på "eventyret".


Alt i alt:

Som vanlig variasjon i sjangre, målgruppe og forfatterkategorier. En håndfull av bøkene kommer jeg til å huske, og det med glede. Særlig Ses til uka, som var så gjenkjennelig og tankevekkende, og Jeg håper noen kan høre meg, som ga meg klump i halsen. Det gjorde også Aldri alene. (Fellestema: ensomhet og fellesskap?) Levi Henriksens novellesamling ga ordentlig julestemning og også noe å tenke på.
Fint å endelig få smakt på en moderne tegneserieklassiker (Sandman). Og hvis noen en dag refererer til The Catcher in the Rye, vet jeg hvem Holden Cauldfield var.


Framsjå inn i starten av 2018: 

En må vel kunne si at det uoffisielle 2017-målet mitt om mindre lesing enn året før gikk dunken! (Teller opp til sammen 12 bøker flere enn i 2016.)
Nå ser jeg at jeg også hadde ønsket meg mer humor og sprø bilder og filmanmeldelser; jeg får vurdere å overføre det til 2018! Det å lese nyttårsforsetter på andre bokblogger gjør meg litt stresset, så mitt vil rett og slett være å finne tilbake til blogg-gleden.
Blir det videoinnlegg for 2017-bøkene? Kanskje, når jeg får hodet litt over vannet? Ellers er det nok av prosjekter både på jobb og privat som krever tid og engasjement. I kveld var det bokprat for voksne på jobb, og jeg snakket varmt om et par bøker der, det er kjekt å formidle!

A propos engasjement; jeg holdt et innlegg på innspillskonferansen til ny kulturmelding i Oslo i starten av året. Klikk her hvis du vil lese eventyret om Markus og Lukas og Matteus-effekten!

søndag 14. januar 2018

Ja ha? (gutter og jenter)

Cappelen Damm, 2017
Da jeg først hørte om bøkene Å være gutt og Å være jente, som Cappelen Damm ga ut i fjor, tenkte jeg at dette bokparet var en del av den typiske og uheldige trenden markedskreftene har med å dele alt inn i "for jenter" og "for gutter".

Men så fikk jeg lyst til å gi dem en sjanse. Jeg leste "gutteboka" først, og vet ikke om dette farget opplevelsen min av den andre boka - uansett fikk jeg helt ulike inntrykk av de to og ble positivt overrasket over den første. Skjevheten har først og fremst med framstillinga av kropp og sex å gjøre. Kjønnsskillene blir der veldig tydelige.

Først vil jeg likevel nevne en artig og fin vri de to bøkene har til felles (jeg mistenker redaksjonelt samarbeid): bildet på hvordan henholdsvis gutteverdenen og jenteverdenen kan ligne på dyrenes kamper og statusforhold - med ulike typer ledere, smiskere og de "under" eller utenfor - som kan være personer med genuin selvtillit. Forfatterne understreker at det er viktig å være real og behandle andre bra.
---

Å være gutt er en tekstrik bok, gjennomillustrert men med ganske mange ord på enkelte sider. Med det i mente er det litt usikkert om de mest lesesvake guttene vil ta tak i den. MEN interesse for temaet trumfer gjerne lesevegring, og Dawson er både humoristisk og direkte - og relevant, etter mine (kvinnelige) vurderinger.

Morsomt om kroppslukt. Å være gutt, fra side 57


Forfatteren har, som han skriver i forordet, vært lærer og blant annet undervist "masse om sex"; etter hans egne ord eier han ikke skam. Det betyr ikke at han er grenseløs i rådene sine, men at han kan snakke om alt som gutter måtte lure på, helt ned til det pinligste og mest intime, på en helt grei og åpen måte. Det er kjempeviktig!

James framstår som en storebror eller eldre kompis når han skriver om temaer som kjønnsroller, hva det er å være en bra mann i en tøff skolehverdag, selvtillit og gruppepress - og kroppen i puberteten, hygiene, klesstil, sex og forhold.
Sex-delen går fra kjønnsorganets utseende og funksjoner, via masturbering, tips om porno og virkelighet, sexting - og så til en enkel forklaring av vanlige seksuelle aktiviteter og tips i den forbindelse. Åpent, rettfram, med respekt for leseren og forventninger om at leseren også må respektere sin(e) partner(e).
Dawson har også en bakgrunn som gjør ham perfekt til å fronte mangfoldet i kjønnsroller og seksuell orientering. Jeg skrev litt om det i omtalen av boka Denne boka er homo.

---


Cappelen Damm, 2017
Jenteboka til Hayley Long var derimot en skuffelse. Hun er også lærer, men jeg tipper at hun har undervist i andre tema enn Dawson. Hun har skrevet flere morsomme ungdomsromaner om flaue situasjoner ei tenåringsjente kan oppleve, men Å være jente klarer ikke helt å bake humoren og de pinlige øyeblikkene inn i ei bok som skal være ei informativ fakta-fremstilling.
Spesifikke kapitler for jentene er "kvinnehistorie" og "mensen", ellers dekker boka mye av de samme temaene som gutteboka. Ikke porno (kommentert lenger ned).

Jenteboka har kortere tekster og flere illustrasjoner. Dette trenger ikke være en ulempe hvis en får sagt mye med få ord. Boka er morsom! Men enkelte temaer blir behandlet for lettvint.

Først og fremst: Long framstår som ei flau tante når hun skal snakke om kroppen og om sex. Hun forbereder leseren på at nå kommer det noe flaut, kaster så ut et "tabuord" med en minimal forklaring og skynder seg videre til et mindre intimt tema. 

Dette er ikke morsomt. Jenter trenger å bli mindre flaue, å få høre at spørsmålene de har er helt normale, at de intime kroppsdelene burde være like greie å snakke om som resten av kroppen.

Veldig flaut. Å være jente, side 52


Generell kroppsflauhet finner jeg også i boka. Hvorfor er forfatteren så udelt positiv til båser i offentlige garderober? Det eneste jeg kan komme på er at det minsker faren for sexbilder. Ellers blir vi bare eksponert for masse naturlige kroppsfasonger som vi sjeldent kan speile oss mot ellers.

Det at forfatteren underbygger sjenanse er ikke det verste; når hun skynder seg videre i teksten er det visse ting som ikke blir sagt. Jentene får et lite avsnitt om forandringene i kjønnsorganet (konkret: utflod), og bittelitt om masturbering (her: å ta på klitoris). Guttene får mye mer i sin bok. De får vite at peniser fins i ulike størrelser, lengder, pekeretninger, og at størrelsen betyr mindre for jentene enn pornoen vil ha det til.

Jentene får ikke vite at de indre kjønnsleppene vokser i puberteten og gjerne blir hengende utenfor de ytre - og ikke nødvendigvis symmetrisk. Når en vet at småjentetissen er modellen mange idealiserer (pornoestetikk) og at mange frykter at kjønnsorganet deres er "unormalt" (det gjør det dessverre i en del jevnaldrendes øyne), MÅ en rett og slett snakke om dette. Skrive om det i ei bok for tenåringsjenter. (Ja, og temaet kirurgisk behandling - som altfor mange damer velger nettopp i intimområdet av estetiske årsaker - er forbeholdt gutteboka.)
Jentene får heller ikke noen oppfordring om å bli kjent med egen kropp generelt, og med puppene spesielt (brystkreft) - slik som guttene får tips om å passe på pungen (testikkelkreft).

Kapittelet om sex åpner med at forfatteren skriver at hun ikke vil fortelle hvordan en "gjør det". Javel, tenker jeg, og lurer på om leseren egentlig vil få vite noe i dette kapittelet.
Det jentene først og fremst får vite er at:
  • den seksuelle lavalderen er 16 (også poengtert i "gutteboka"), og dette er for å beskytte deg - at du med loven i hånd kan vente med sex
  • du må være 100% klar for det og ha bare positive følelser rundt det som skal skje. Ingen usikkerhet overhodet. 
  • ingen skal få gjøre noe med deg som du ikke vil, eller forvente at du skal "gjøre noe" selv om du er kjæreste med dem
  • det er veldig lett å bli gravid, så hvis du likevel har sex, husk kondom! (Og hvis gutten nekter eller prøver å dra seg unna, dropp ham.)
Og det at forfatteren i det store og det hele
1) fokuserer på forbeholdene og
2) ikke er mer konkret
gjør at leseren ikke får andre råd enn det klassisk seksualundervisning har gitt gjennom mange år. De bygger også opp under et klassisk "jomfruelig" kvinnesyn. (Riktignok understreker Long også at partneren din må være klar for det som skjer. Bra!)
En forsikring om at sex kan være fantastisk blir litt borte mellom alle "men"-ene. 

Jeg tipper at Hayley Long går ut fra at leserne hennes er heteroseksuelle trettenåringer med en romantisk og uskyldig tankegang som står i fare for å havne i et forhold med en eldre og mer erfaren - og mer sexinteressert - gutt/mann. Og de fins jo. De kan ha nytte av flere av tipsene.

Men det fins også mange jenter som har lyst på sex for sin egen del og har et reelt infobehov. Som vil utforske ting, men ikke vet helt hvordan og hva en da må tenke på og gjøre. (Og ikke minst: hva som er "normalt".) Det blir for lettvint at forfatteren da henviser til internett (hvor den vanligste "seksualundervisningen" - porno - også fins). Long forteller at "det" er en intim og personlig opplevelse som naturen vil at du skal finne ut av selv, og når det skjer vil du vite hva du skal gjøre. Hm, kanskje. Men kanskje ikke?

Ja, hva med porno? Jenter ser visst ikke på porno. Eller har guttevenner og kjærester som ser på porno. (Hvis de har det, får vi håpe at disse guttene har lest Å være gutt. Jenter har visstnok lettere for å gjennomskue porno som skuespill.)

---

Anbefaler jeg å ikke lese Å være jente? Jeg er usikker. Deler av boka er informative og fine. Men når jenta lurer på ting om kropp og seksualitet fins det bedre bøker på norsk, som en iallfall kan supplere med.
For eksempel Det du lurer på av Line B. Leren, som også kom ut i fjor. Med reelle spørsmål fra norske ungdommer, og gode svar.

tirsdag 2. januar 2018

Fra New York via Skogli til The Dreaming. Jule- og nyttårslesing

Nå er altså juleferien over. Og jeg har som vanlig brukt noe av denne med ei bok i hånda. Et par bøker ble lest på toget hjem, og i romjula stakk jeg innom det lokale folkebiblioteket og fant meg nytt lesestoff. For å unngå for mye bagasje leverte jeg "togbøkene" inn der så de kunne sende dem tilbake til Ål. Slikt kan en gjøre!

Holden. Tegnet av raffysparrow, Deviantart
Jeg leste endelig The Catcher in the Rye (på norsk: Redderen i rugen) av J. D. Salinger. Valgt fordi den var liten og nett og dermed perfekt til veska, men også fordi den er en amerikansk klassiker og det kjennes fint å kjenne til den.

Det er inni hovedpersonen Holden Cauldfield det meste skjer. Han forteller historien sin til en tenkt leser. Han forteller den fra en psykiatrisk institusjon, og hvorfor det?

Det er litt uklart når nedgangen begynner og om det ligger spesifikke hendelser bak, men Holden utvikler depresjon og etter hvert angst. Han fikser ikke skolen, verken undervisning eller medelever. Han er intelligent nok, men mangler motivasjon, og nå har han blitt utvist fra enda en privatskole. Han velger å dra fra skolen før juleferien. Han vil bare finne på ett eller annet før det er på tide å møte opp hjemme.

I New York legger han seg inn på et lugubert hotell, får der besøk av en prostituert som han bare vil snakke med, oppsøker tidligere venner og en kjæreste, og driver rundt i gatene. Det er tydelig at han føler seg ensom og urolig, men at det ikke hjelper å være sammen med andre - helt til han drar hjem en tur og snakker med lillesøsteren sin. Hun støtter ham hundre prosent, og når andre syns han er mislykket ser hun opp til ham.
Her er det mye sterke følelser, og fortelleren har meninger om mangt og mange - kommunisert gjennom et ungdommelig slang der alt blir overdrevet og det er mye gjentakelser. "It's killing me" er en vanlig frase.

Jeg likte boka, særlig passasjene der fortellerens overlegne ytre slår sprekker. The Catcher in the Rye hadde mindre ytre handling enn jeg forventet, og en moderne norsk ungdomsbokleser som meg stusser litt over hvorfor Salingers bok har vært og fremdeles så kontroversiell i USA. Språket betyr nok en del, men også den antiautoritære holdningen og pessimismen til hovedpersonen - som gjorde sitt til at boka ble et symbol for tenåringsopprør i Statene.


Gyldendal, 2009
Alt det som lå meg på hjertet av Levi Henriksen ble novellesamlinga jeg tok med meg på toget tilbake til Ål. Alle novellene har handling fra den fiktive bygda Skogli i Kongsvinger (hvor oldemor forresten kom fra!), og smått og stort skjer rundt julaften. En møter ulike hovedpersoner som til dels er omtalte bipersoner i andres historier.

En fortvilet prest vurderer å hoppe utfor en bro, men får se seg selv på en ny måte. En mann kidnapper sin egen datter og feirer jul med henne i ei hytte i skogen. En rumensk prostituert på flukt fra halliken sin havner hos en grisebonde. En tidligere skihopper gjør seg klar til sitt siste hopp. En radiovert gleder seg til å overraske kona med tidenes bryllupsgave (og får verdens verste overraskelse i trynet). En bassist blir nisse for sønnen til en one night-stand. En storebror velger en drastisk utvei på familiens problem.

Disse menneskene har lite å tape og gjør dermed ganske spesielle ting. Men kanskje det er slik livet skal være, at en tar sats og våger alt? Tør å gå ut i snøen?

Nobody's creepy from the inside, Hazel. Some of them are sad, and some of them hurt, and some of them think they're the only real thing in the whole world. But they're not creepy.
                                 Neil Gaimans The Wake (The Sandman, 10)


Coveret til første bok, Vertigo 1991
Neil Gaiman/ Dave McKean.
Så leste jeg endelig kult-tegneserien The Sandman av Neil Gaiman. Jeg prøvde å begynne for en stund siden, men ble skremt av grøsser- og splatterelementene i den første samleboka, Preludes and Nocturnes. Heldigvis kom jeg meg gjennom den denne gangen og ble fanget i de tegnede fortellingene om Dream og de evige søsknene hans, som i Gaimans mytologi påvirker vår verden på ulike måter. I går leste jeg tiende og siste album.

Jeg kan nå si at grøsset og blodet først og fremst opptrer i de første bøkene. Det er også i starten klassiske superhelter og -skurker (som jeg ikke kjenner) dukker opp og får meg til å føle litt forvirring. Mot slutten tar fantasien, filosofien og fortellergleden over, det meste skjer i virkeligheter som ikke ligner vår, og jeg har lest nok til å kjenne at dette er "min" verden med personer jeg har blitt ganske glad i.
Og sørger over. Jeg skal ikke røpe mer. 

De siste to bøkene i serien ble med på toget, og jeg hadde faktisk en sidekamerat som lyste opp da han fikk se coveret. Han hadde bøkene selv, og kanskje det var på tide å lese dem på nytt?

Vil du vite mer om serien, kan du for eksempel besøke denne Sandman-fansiden med nyttig informasjon. Det var blant annet der jeg fant sitatet over. (Siden er gammel, så ta lenkene med en klype sand.) Mer oppdatert er Sandman Wiki.

Den norske bokbloggeren Astrid Terese har vært fan av The Sandman lenge og skriver om serien her