Baksjå og framsjå: september (del 1). Fakta

Hva skjedde i september? 

September var preget av prosjektet mitt med digital pause, som jeg skrev om i forrige innlegg (litt uvant å ikke kunne gå til Facebook for å dokumentere måneden...). Dermed ble det ganske mye boklesing! Blant annet leste jeg om igjen hele spenningsserien Gone av Michael Grant, som nesten kan gå for å være en TV-serie. Og som sagt ble det også noen turer og litt bokhylle-maling. Resultatet av malingen ser du på bildet. 

Hva leste jeg i september? 

Jeg leste i alt 26 bøker denne måneden! I dette innlegget skriver jeg om tre faktabøker med målgruppen voksne. 

Fagbøker

 

Kampen mellom menneskene og mikrobene av Stig Frøland lånte jeg med hjem på grunn av det aktuelle temaet, og den var fascinerende! En liten murstein som tar for seg ulike smittbare sykdommers historie - pest, malaria, meslinger, tuberkulose, ulike influensatyper og mye mer (til og med koronavirus). Forfatteren er lege, men har en stor interesse for historie, og det preger boka. 

Hvordan og når kan sykdommene ha startet? Hvor og hvordan spredte de seg? Fins de i dag? Hvordan klarte vi, eller klarer, å beskytte oss mot dem? Frøland forklarer også på en enkel måte hvordan virus og sykdomsbakterier virker og hvordan de kan endre seg. 

Her er mange interessante fakta å ta av. 

Jeg visste om problemet med økende antibiotikaresistens, men hva med avskoging og andre økologiske endringer vi mennesker driver med som legger til rette for mer smitte? 

Og visste du at ulike folkegrupper har gener som beskytter dem mot visse sykdommer? Det er sant. 

Et minus for noen (etter mitt syn) unødvendige gjentakelser når det gjelder de ulike sykdommenes innvirkning på menneskenes historie - krig og erobringer osv. Etter hvert hoppet jeg over disse underkapitlene.

---

Ett hvert som jeg leste Lars Monsen: Mitt liv av Kjetil Østli og Lars Monsen, merket jeg at fortellerstilen var ganske lik gjennom kapitlene hvor Monsen "forteller" og hvor Østli skriver om ham, eventuelt får innspill fra andre (som Trine Rein). Det blir forklart helt mot slutten; det er Østli som har skrevet teksten på bakgrunn av samtaler med Monsen og skriftlige kilder som dagboksnotater. 
Jeg syns resultatet var bra (på tross av noen litt lange og detaljerte beskrivelser), men kjente meg lurt, så dette kunne nok Østli avslørt i begynnelsen. 

Eller ville fokuset da blitt et annet? 

Uansett valgte jeg denne boka fordi jeg har tenkt at jeg har ganske lite til felles med Monsen og ville prøve å dukke litt ned i hodet hans. Se verden litt fra hans ståsted. Og det var spennende! 

---

I en del norske kommuner, også den jeg jobber i, har iPader blitt innført som hjelpemiddel i undervisningen. Det er meningen at de skal brukes helt fra start i utdanningsforløpet. Men hvorfor ble de innført? Det har jeg lurt på. De digitale prøvekaninene av Gaute Brochmann kan gi noen svar.

Forfatterens utgangspunkt for å skrive boka var innføringen av iPader for skolebarn i kommunen han selv bor i, Lillehammer. Brochmann spurte skoleledelsen hvorfor dette verktøyet skulle innføres, men var ikke fornøyd med de noe intetsigende svarene. Dermed prøvde han å finne ut hvor denne sterke (men ikke nasjonale, faktisk) satsingen kommer fra. Har teknologiprodusentene for sterk innflytelse? 

Han lette aktivt etter entydige og uavhengige, positive forskningsresultater. Fører bruk av nettbrett i skolen til bedre læring? Letingen gav nedslående resultater. Innføringen av iPader i skolen virket lite begrunnet og lite planlagt. Det fantes få strategier for hvordan digitale programmer best skulle brukes i skolen. Evalueringen av innførte verktøy var synsing basert på elevenes ønsker og "trivsel" i stedet for bevis på økt læring.  

Det er noen paralleller mellom denne boka og Digital Minimalism, som fikk meg til å ta en digital pause. Blant annet blir amerikansk forskning som ser en sammenheng mellom smarttelefonens inntog og mer angst hos ungdom referert i begge bøkene, men hos Brochmann med mer forbehold. Men det fins andre forskningsresultater som ser ut til å underbygge iPad-skepsisen bedre. 

Jeg liker vanligvis at faktabøker har en personlig innfallsvinkel med egne historier, men kapittelet hvor Brochmann selv forteller om sin "digitale" oppvekst (som ikke var veldig digital) for å beskrive IT-utviklingen på norske skoler, er etter min mening den svakeste. Han kunne vunnet på å holde seg til dagens engasjement og ellers den faglige gjennomgangen.  
Men alt i alt var dette veldig interessant og litt skremmende lesning. (Med en optimistisk konklusjon.)

Vil jeg huske noen av disse?

Det tror jeg nok! Kampen mellom mennesket og mikrobene fascinerte mest. 

Hva skjer i oktober?

Allerede ei uke etter "digital start" merker jeg at jeg begynner å falle tilbake til gamle smarttelefon-vaner. Det er særlig én app jeg strever med å holde meg borte fra når jeg først har begynt å bruke den igjen. Jeg håper å få det på plass. Jeg var jo så flink i september! 

Jeg har (7. oktober) nettopp begynt med bokprater for mellomtrinn på skolene her i Ål. Det var lenge siden jeg hadde møtt elevene på skolen, så det var fantastisk. Men det er alltid vanskelig å bestemme seg for bøker å prate om! Utvalget er så stort, og det er ulike hensyn å ta. 

Mot slutten av måneden kommer det en sen høstferie, som etter alle solemerker går til Bergen. I så fall vil det være første gang jeg reiser med tog etter koronaens inntog. Spennende! 

Før den tid blir det Halloween-sang med den hersens appen som jeg ikke klarer å holde meg borte fra. Klarer jeg å være skummel?

På nett igjen!

I går formiddag ringte en dame fra Norsk Gallup for å stille meg noen spørsmål. De handlet om bruk av digitale TV-tjenester. Jeg dro på det og sa at det kanskje ikke var helt aktuelt, men gjennomførte likevel intervjuet. Da vi kom til spørsmålet "hvor lenge er det siden du har sett på et TV-program?" svarte jeg "en måned". 

Det hun ikke visste (og som jeg kanskje kunne sagt i starten for å spare henne for litt tid) var at jeg nettopp hadde avsluttet en fire ukers digital pause. Noen timer senere satte jeg meg ned for å se på "Stjernekamp" på nett-TV. 

Dette var et prosjekt som jeg såvidt fikk varslet noen av mine online-venner om før jeg satte i gang. 

 

I dag har jeg vært inne på YouTube og sett på noen av yndlingsvloggene mine. Søndag har rett og slett blitt min YouTube-dag. Jeg har lagd meg en timeplan for når jeg skal bruke ulike apper og nettsider, så får vi se om det føles greit å følge den. 

Hva har skjedd? 

Som jeg også skrev om i juli, ble jeg inspirert av boka "Digital Minimalism" av Cal Newport, som jeg hørte på lydbok i ferien og så kjøpte i bokform. 

Her kommer den amerikanske forfatteren (som jobber med datateknologi) med råd om hvordan vi kan bruke digitale medier på en gjennomtenkt og minimalistisk måte. Rådene har han kommet fram til gjennom egne undersøkelser hvor han har vært i kontakt med hundrevis av mediebrukere. 

De store teknologiselskapene vil helst at vi ikke skal tenke igjennom hvorfor vi bruker Facebook, Instagram, YouTube, Netflix og så videre. Vi skal bare bruke dem. 

Det som ofte skjer hvis en ikke har en uvanlig selvkontroll (men har en smarttelefon eller et nettbrett i nærheten) er at en blir sittende og scrolle, stadig se videre. Bruke verdifull tid på innhold en egentlig ikke har så mye glede av. 

Jeg har ikke vært blant de verste, men jeg kjenner nå og da på fristelsen til å bare bli sittende med tom "underholdning" - uten å føle meg verken informert, underholdt eller knyttet til de jeg liksom har kontakt med. 
De siste månedene har jeg likevel kjent det godt å kunne ha et fellesskap på nett når så mye fysisk/IRL blir avlyst og utsatt. (Det snakket jeg litt om i korona-vloggen i vår.) Av og til trenger en en ekstra trøst. Derfor tok det tid før jeg følte meg klar for digital "declutter". Og hva er så det?

Newports tips er å ta en flere ukers aktiv og innholdsrik pause fra det digitale. "Det digitale" kan være ulike nettsider og tjenester; det meste som en ikke er helt avhengig av for at dagliglivet skal fungere. Jeg valgte å gi meg selv lov til å sjekke personlig epost en gang i uka. Jeg sjekket også yr.no for å finne ut hva slags vær jeg kunne vente på turer ute, eller kinoprogrammet for å... ja, få gått på kino. 

Søster har flyttet til England for å studere, og det passer best å bruke Messenger til en ukentlig prat med henne og mamma. Så det ble også inkludert. 

Ellers har jeg holdt meg unna privat bruk av Facebook, Smule, YouTube, nyheter på NRK og så videre. Også blogging! Jeg kunne brukt bloggen til oppdateringer av prosjektet, men valgte å la være. Smarttelefonen min har fått hvile ganske mye. Jeg har tatt noen bilder og sendt noen tekstmeldinger. 

Men jeg skulle altså også være aktiv og fylle tida mi med nye, verdifulle aktiviteter. Dette skal en gjøre for å unngå at suget blir for stort og at en går rett tilbake til tankeløs scrolling etter prosjektslutt.

Konkrete forslag er å 

• venne seg til "solitude" (altså å være alene med tankene sine). Lett som en plett for en erfaren aleneboer som meg. 
• skrive brev til seg selv (jeg skriver dagbok). 
• gå turer (greit å koble med fullføring av kommunens ti på topp-prosjekt!)
• lage noe eller fikse noe (jeg har malt bokhyller! Og ryddet masse i stua!)
• bli med i en organisasjon/ gruppe (vanskelig i disse dager, men jeg har vært på besøk hos folk og tatt noen telefoner. Og sist torsdag begynte korøvingene! Jippi!)

Jeg har også tenkt litt på hva de ulike sidene og tjenestene jeg bruker, egentlig betyr for meg. Og på den andre siden, hva det er ved dem som kan gjøre meg lei eller stresset. 

Jeg prøver å starte på nytt. 

Har du prøvd noe sånt? 

Ja, og så har jeg selvfølgelig lest! Flere tykke bøker! Mer info om det kommer, hvis jeg får lyst! 

Å internett, å internett

Jeg har et litt schizofrent forhold til Internett.

Jeg har tidligere skrevet om Internetts gleder. Alt det fine som kommer med det å kunne kommunisere og samarbeide over lange avstander, for eksempel.

Men det fins også ulemper. En kan bli litt trøtt av hele nettet, og av skjermbruk generelt.

Jeg har en jobb (bibliotekar) hvor jeg sitter mye foran dataskjermen i arbeidstiden. Leser eposter, oppdaterer meg på nye bøker, skriver rapporter og referater fra møter, finner bøker til lånere i databaser, sjekker jobbens Facebook. Når jeg ikke rydder i hyllene, bokprater med store og små lånere eller kikker gjennom nye bøker vi har fått, sitter jeg der pal med databrillene på.

Hjemme får jeg oftere og oftere lyst til å la datamaskin være. Å se film på TV-skjermen går greitt, da gjør avstanden det mindre slitsomt. Mobilen kan også være fin, selv om den er enda lettere å bli sittende med lenge. Men det å lese ei papirbok, gå en tur, prate med venner fjes til fjes... alle disse analoge aktivitetene hjelper på følelsen av å være litt lei og overstimulert. For tida holder jeg faktisk på med et puslespill som har okkupert spisestuebordet.

PC-fatiguen virker inn på bloggskrivinga mi også, dessverre. Særlig nå i vintertida. Jeg blir fortere sliten foran skjermen når det er mørkt ute. Og selv om jeg ikke har noen ordentlig vinterdepresjon, skal det mer til å skrive lengre tekster om ettermiddagen. Samtidig som det er PC-tastaturet jeg helt klart skriver fortest på og liker å bruke til blogging.


---

I går så jeg kinofilmen Rive-Rolf 2: Rolf krasjer Internett (lenke til Filmweb). Her prøver spillehall-

Walt Disney Studios, 2019

spillkarakterene Rive-Rolf og Vanilje å få tak i et nytt ratt til spillet sitt via nettet. De må finne kreative måter å tjene penger på. Og også bevare vennskapet sitt underveis.

Etterpå satt jeg igjen med blandede følelser. Filmen er helt klart underholdende og lekkert animert. Litt trist. Ganske morsom. Til tider herlig actionfylt, med tøffe damefigurer og et nytt og forfriskende syn på Disney-prinsessene (selvironisk filmselskap, gratulerer!) Og ekstra pluss for bergensk Ariel à la Sissel Kyrkjebø! - En bibliotekar kan også sette pris på en bebrillet søkemotor (selv om den er litt overivrig).

Men filmen ga meg også noen tanker om hva det er som gjør at jeg av og til misliker nettet sterkt. Det overveldende med alle inntrykkene. All tilbakemeldingen en får eller lengter etter. Døgnfluetendensene, at alt skal gå så fort og at popularitet er ferskvare.
Og så er det gjennomgående reklame for helt reelle digitale nettsamfunn og butikker; filmen er utvilsomt sponset (skriver jeg ironisk nok fra min Google-støttede bloggplattform...).

Spamming blir igrunnen ikke problematisert noe særlig. Det samme med sprettopp-vinduer. En får en følelse av at pengejaget på nettet og all markedsføringen en må forholde seg til, er helt ok. Og dette er markedsført som en familiefilm. 
Forresten: datavirus som spres på nettet kan ikke stoppes med vennskapelig terapi. Bare nevner det, hvis en unge skulle lure!

Likevel: nettet er kommet for å bli. Jeg er her. Jeg bare håper at jeg kan være her på en måte som er god både for meg selv og andre.

Nå har jeg blitt spurt om ikke jeg skal begynne med bokblogging på Instagram. Og jeg har vurdert det før. Jeg har vært redd for å bli enda mer avhengig av mobilen og av å følge med. Men kanskje dette kan være en litt fin mulighet til å få formidlet leseopplevelser mer fortløpende?
Det gjenstår å se.

Har du noen tanker om nettet?

Opprinnelse og framtid

Jeg har lest alle romanene Dan Brown har skrevet, utenom én. Den første jeg leste på norsk var Da Vinci-koden (faktisk bok nummer fire på engelsk), som skapte stor furore i 2003. Så tok jeg for meg Engler og demoner, Iskaldt bedrag og Den digitale festning (som var Browns debutbok). Inferno kom for fem år siden. Slutten på den skal jeg ikke røpe, men den ga en idé om en avslutning av én æra og en begynnelse på en neste.

Nå har jeg lest forfatterens nyeste, Opprinnelse, som kom i fjor. Den tok av en eller annen grunn ikke opp det som ble beskrevet i Inferno. Verden har visst gått videre uten noe mén. Dermed kan en lese også denne for seg selv.

Bazar forlag, 2017

Av Browns thrillere er det to som ikke har religiøs (ofte sekterisk) tematikk og som heller ikke har professor Robert Langdon som hovedperson: Iskaldt bedrag og Den digitale festning.

I Opprinnelse kobler Brown to emner som trigger min nysgjerrighet: religion/ ateisme og digital teknologi. Jeg kan ikke huske at ateismen har vært så fremtredende i de andre bøkene; her er flere referanser til kjente ateister og det de har sagt og skrevet. Det er verdt å nevne at hovedpersonen i romanen (og muligens forfatteren selv?) har et upersonlig, men åpent forhold til religion og ikke er noen "sinnaateist".

Handlingen i romanen foregår i Spania. Symboleksperten Langdon har blitt invitert av vennen sin, den eksentriske Edmond Kirsch, til en banebrytende presentasjon. Presentasjonen skal foregå inne i det futernistiske Guggenheim-museet, hvor hver enkelt besøkende får et headset med en personlig museumsguide på øret. Langdons guide kaller seg Winston.
  
Kirsch skal røpe sine nye funn om hvor livet kommer fra og hvor vi er på vei. Dette funnet, vet Langdon, vil ha store konsekvenser for religionene i verden. Men før vennen hans rekker å komme til poenget, blir han skutt og drept av en tidligere spansk soldat.
Langdon har faktisk blitt varslet om en mulig fare bare sekunder før det skjer, av stemmen på øret. Han klarer ikke å forhindre det som skjer, men kommer seg bort fra stedet sammen med Kirsch' medarbeider Ambra Vidal (selvfølgelig en ung, tiltrekkende dame!), som nå er i fare. Bare de to kan finne en kopi av presentasjonen og publisere den for verden.
De blir forfulgt av mektige personer - kongehuset (oppdiktede personer) og den katolske kirken er blant andre interesserte i det som skjer - og selvfølgelig har våre venner en knapp tidsfrist på seg til å finne presentasjonen. På veien må Langdons symbolekspertise brukes for det den er verdt.
Vi møter også underveis de andre personene som er innblandet, der det trengs for å bygge opp spenningen; et typisk og effektivt thrillervirkemiddel.

Opprinnelse er en thriller etter mitt hjerte, actionfylt men med et intellektuelt bakteppe og elementer leseren kan lære av og gruble på, hvis en vil. Hvor går menneskeheten egentlig? Går det an å koble religion og vitenskap sammen til noe mer, noe bedre enn de er hver for seg? Og... fins det noen grenser for hva en kan gjøre for å oppnå berømmelse via nett?

Men det som først og fremst fengslet meg - og ga meg lyst til å reise til Spania - var beskrivelsene av de storslåtte bygningene hvor de viktigste delene av handlingen foregår: det før nevnte Guggenheim-museet, den myteomspunne og helt spesielle kirken La Sagrada Familia, samt den tidligere katolske helligdommen som nå huser en av verdens største datamaskiner (MareNostra). Disse stedene fins i virkeligheten.
Brown beskriver detaljene i kunsten og arkitekturen - og Langdons fascinasjon - slik at leseren selv blir overveldet og får lyst til å vite mer.

Nedenfor ser du en presentasjon av La Sagrada Familia, som ble påbegynt for flere tiår siden og etter planen skal være ferdig om åtte år til.

Og jeg prøver å fikse det

Midt inni all lesing av gode og mindre gode bøker fikk jeg lyst til å skrive om et musikalsk prosjekt jeg deltar i for tida. Jeg har brukt noen dager til å synge inn en kjent popsang, tatt opp video der jeg mimer/ synger til, og mikset lydfilen så den skal passe til videoen og høres ok ut. Dette har jeg så lastet opp i en mappe på nett som en amerikansk arrangør skal sette sammen et virtuelt kor med.

Det er seks år siden jeg først fant ut at det gikk an å synge i kor på nett uten å møtes. Siden har jeg vært med på fire prosjekter - to med Eric Whitacre (mer om hans prosjekter her) - og er altså ferdig med det femte, som har opplastingsfrist til helga.

Jeg lager lydfilen. En av dem! Hjemme i stua,
der jeg også har lagd Lesehest-videoene.

.

Mens jeg synger har jeg "fasiten" på øret.

Et sånt prosjekt, og særlig redigering av lyd, er arbeidskrevende når en er litt perfeksjonistisk. Søndag kveld satt jeg oppe til sent på kveld for å få akkurat riktig antall millisekunder på opptaket.
Jeg blir ganske fort hås når jeg synger inn filer. Det er også et ganske fiffig arrangement på akkurat denne sangen, med ganske raske "do do do" som en blir fullstendig tørr i munnen av (andre korstemmer har det verre!). Da er det looper i et lydredigeringsprogram (her: WavePad) som gjelder!

Jeg syns det er gøy å pirke litt og få det tekniske til. Men enda viktigere er musikken, det at jeg vet at jeg lager melodier og toner som vil klinge sammen med andres. I tillegg har jeg litt kontakt med de andre sangerne på sosiale medier, så det blir en følelse av fellesskap i det hele. I dette miniprosjektet blir vi kanskje 50-60 sangere fra ulike land i verden, mens vi var hele 5906 i Virtual Choir 4 (2013).
Her sitter jeg altså i lille Ål, Norge og kan være med i et verdenskor. Jeg gleder meg sånn til å se og høre det ferdige resultatet!

Klipp fra den "visuelle" videoen.

Så hvis du liker å synge og har lyst til å være med på noe helt spesielt, prøv virtuelt kor, da vel! Det kommer garantert nye prosjekter en kan slenge seg på. (Det fins også muligheter for de som ikke liker datateknisk pirk.)

Er du ikke så lysten på å delta, men vil heller høre på fine korarrangementer på nett? Tips: søk på "multitrack singing". Her fins det mye fint, både enkeltpersoner som synger flere stemmer "samtidig" og fellesvideoer med flere sangere.

Påskrift i mai:

Nå er videoen her! Nyt det!

Småprat på en mandag

Av og til holder en på med flere ting på en gang. Jeg har en sånn periode. Dermed blir dette et innlegg der jeg småprater. Mest om bøker, men også om en ny hobby!

1. Jeg er ferdig med Hver dag av David Levithan, som jeg siterte i går. Hva syns jeg om boka?
Ideen er som sagt veldig interessant. Boka har driv, og det er lett å bli revet med. Men det er visse ting som skurrer, logiske brister. Jeg vil nevne to (mini-spoilervarsel!)

• det blir aldri forklart hva slags vesen A egentlig er (for enkelthets skyld bruker jeg pronomenet "han" videre). Han skriver av og til som om han var en fysisk person - han tror for eksempel at han har foreldre. Men hvordan kan en sjel eller personlighet ha foreldre? Hvor får han den tanken fra?
• A virker noe tungnem når det gjelder det å forstå Rhionnans dilemma. Hvordan kan ei ung jente lære å elske en sjel eller person som alltid skifter utseende, når utseendet betyr så mye for hvordan en forholder seg til mennesker? Han elsker henne, og forventer at hun skal elske ham i alle de forskjellige kroppene han besitter. (På den andre siden: dette peker på hvor lite utseendet egentlig burde ha å si for hvordan vi forholder oss til andre).

Jeg leser boka delvis som en kollektivroman der jeg får innsyn i livene til ulike mennesker, det er min måte å omgå bristene på.

Kagge, 2001

2. Her om dagen kjøpte jeg ei veldig artig bok på bruktbutikk. 10 kroner! Den heter Bakmålsordboka og er skrevet av Kjetil Rolness. Her blir ganske vanlige ord forklart på en ny måte. Et eksempel:

dyneløfting vektløfting for sveklinger årets VM i d- forløp uten nye dopingavsløringer

Anbefales!

3. Jeg har også lest i den absurde/satiriske tegneserieboka Ti kniver i hjertet av Karstein Volle, i serien Fakta fra verden. Kebab, origami, partilogoer og ironi er blant de mange temaene som får en litt spesiell vinkling. Umulig å forklare uten at en ser stripene selv!  Les mer om boka på boksøk.no.

4. (Den nye hobbyen) Jeg har funnet en måte å digitalisere mine gamle kassetter på, det er faktisk veldig gøy å prøve seg fram! Programmet jeg har lastet ned til digitaliseringen heter Audacity, og det er gratis. I tillegg kjøpte jeg en kabel til overføring fra kassettspiller til PC. Her fikk jeg tips om hvordan jeg skulle gå fram!

Utsnitt av Audacity

5. På en Oslo-tur i sommer stakk jeg innom Teknikmagasinet. Det kan diskuteres hvor mye en egentlig trenger av alt det rare de selger (og flere av tingene bør helst ikke brukes samtidig... grøss), men jeg fikk med meg en katalog som jeg leste med stor interesse. Og det skal de ha: de skriver morsomme tekster til mange av varene, med et rikt bildespråk.
Med en SodaStream på kjøkkenbenken slipper du å slepe hjem tunge flasker fra butikken og holder samvittigheten ren som kildevann!

Anden (badeand, bl. anm.) er vanntett men bør ikke utsettes for forsettlig og overlagt drukning. Smøres med kvakksalve.

Som representant for kvinnekjønnet takker jeg for omtanken i neste eksempel, som er en fin overgang til neste blogginnlegg:

Teknikmagasinet, 2012