onsdag 10. november 2021

Bøker for de under 18 (cirka) i oktober


Outland, 2021
Rakkan vol. 1 er noe så nytt som en norsk mangaantologi! Det er artig. Når det er sagt, varierer kvaliteten på tegningene og originaliteten i historiene en del.
I tillegg var det litt forvirrende at det også finnes en Rakkan vol. 0, så her fikk vi fortsettelsen på noen tidligere fortellinger (men også noen selvstendige). Og så fortsetter det selvfølgelig i Rakkan vol. 2!

---

Gyldendal, 2021

Freaks
 av Jan Tore Noreng er første bok i en ny serie for ungdom (Gutta). Disse skal være lettleste og actionfylte. Det syns jeg nok at Noreng klarer. Han har skrevet medrivende bøker for gutter før, som #alfahann. Bok 2 i Gutta-serien kommer til våren.

Freaks sliter hovedpersonen vår med å få venner på et nytt sted og blir tatt inn under vingene til det som viser seg å være en kristen sekt. Lederne i sekten driver med torturmetoder mot homofile, og Mikkel må prøve å stoppe dem. 

Cappelen Damm,
2021
Homoterapi er et aktuelt tema i Norge og foregår i noen menigheter i ulike former. Men hvor sannsynlig er det at det fins kristne grupper i landet vårt som driver med vanntortur som "terapi"? Vil unge lesere skjønne at dette er et ekstremt tilfelle? 
Jeg har selv bedehusbakgrunn (men er ikketroende) og er opptatt av at problemer i kristne miljøer ikke skal skyves under teppet, men også at de ikke skal blåses opp til det urealistiske med fare for fremmedgjøring av en større gruppe. Så: litt skeptisk til denne boka.  

---

Bakgårdshund av Magnus Buen Halvorsen tar for seg noe mer allment: den litt hodeløse jakten etter likes på sosiale medier, men med terror og krigserfaringer som en ekstra vri.
Gjengen til fortelleren Balal har gjort noe ekstremt i jakten på flere følgere på YouTube. Terror-pranken får direkte følger for familien til Bilal; moren er tilfeldigvis på T-banen når det skjer og blir livredd, faren blir enda mer ekstrem i forsøkene sine på å beskytte familien. Men samtidig kjenner Bilal på et ansvar for kompisene og at de ikke skal bli avslørt. Hva skal han gjøre? 
Og hvorfor er egentlig faren så rar? 

---

Cappelen Damm, 2021

Dans!
 av Haddy Njie og Christoffer Grav er ei nydelig, lettlest fortelling om Binto, som elsker å danse. Hun danser bare litt annerledes enn de andre jentene i klassen. Hun lever dansen. Er det bra nok? Også for de hun aller mest vil at skal se henne? 

---

Og så kom julestemninga med J.K. Rowlings nyeste fortelling Julegrisen.
Cappelen Damm, 2021

Instagram har jeg notert: 
"Ei søt og litt mørk fortelling om gutten Jack som fortvilet men modig leter etter kosegrisen sin i De forsvunnes land. I starten fløt ikke språket helt som det skulle, det kan være oversettelsen. Men etter hvert tok bare eventyret over. Kan bli en ny klassiker. Blanding av Toy Story, Polarekspressen og Innsiden ut? Men også noe for seg selv. Til og med litt samfunnskritikk, som forfatteren er så kjent for."


Baksjå og framsjå: oktober


Hva skjedde i oktober? 

  • Måneden startet med en spent og frydefull togtur nordover til Trondheim (Smule-treff), og sluttet med paella og venner på besøk.
  • Jeg begynte igjen med faste kveldsaktiviteter (korsang og basketball) etter åpninga av Norge! Merkelig hvor gøy det skal være å risikere fingerforstuelse.
  • Spansk-prosjektet ble avsluttet for denne gang, og nå ligger alle utskriftene fra timene litt i en haug i påvente av at jeg skal gjøre ett eller annet med dem. Lese på nytt? Lage glosekort? Stue dem inn i permen og sette dem bort? Vi får se ;)
  • Jeg deltok som bøssebærer på årets TV-aksjon.
  • Stjernekamp ble avslutta. Etter mitt syn var det to verdige finalister!

Hva leste jeg i oktober?

Jeg leste elleve bøker. De aller fleste av norske forfattere, bare to utenlandske (og oversatt til norsk). Mye splitter nytt. En klassiker i nystøpning. Tre veldig gode romaner, blant annet. Dem kunne jeg sannsynligvis skrevet ett innlegg hver om, men får prøve å sammenfatte. 
Barne- og ungdomsbøkene kommer i eget innlegg. 


Fakta

Kagge, 2021
Jeg har sansen for Are Kalvø. Men mens jeg leste Meininga med livet: eller yessir, I can boogie, kjente jeg at jeg heller skulle hørt ham snakke fra scenen (med lydspor). Det er noe med humoren som blir så tørr at jeg trenger å høre og se ham framføre den...
Hyttetur frå helvete stod støtt på egne bein. Men denne, som er en slags småfilosofisk essaysamling basert på elleve tilfeldige listetopper, blir... litt for springende? Og det føles som om forfatteren tar pauser hvor han venter på latteren fra oss i salen. Dette er en forestilling i tekstformat.
Likevel: ikke bortkasta lesetid!

Spartacus, 2021

Frisk nok! Håndbok i immunforsvar
 av Anne Spurkland stiller og svarer på flere interessante spørsmål, for eksempel: hvor sterkt bør immunforsvaret egentlig være for at en kan være frisk nok? Og hvordan virker søvn, stress og til og med kjønn inn på immunforsvaret og sykdommer? Fins det vidundermidler i vitaminer og mineraler? 
Lett og grei å lese; gjennomført faglig og informativ!

Romaner og skuespill 

Oktober, 2016

Jeg brukte ikke oktober til å lese den nyeste til Tore Renberg, men derimot Du er så lys fra 2016. Dette var den første nynorsk-boka hans (senere har også Tollak til Ingeborg kommet til). Jeg valgte den etter ei utfordring fra en låner på biblioteket. Hva slags diagnose ville jeg stille på legen i denne boka, lurte hun på. Dermed var interessen min vekket.
 
Boka er raskt lest, men slipper ikke så lett taket. Jeg ville lese alt i en sitting, og samtidig følte at jeg burde ta meg bedre tid. For her er det både et drivende mysterium og fine miljø- og karakterskildringer. Boka får deg til å tenke på hva familier betyr, særlig følelsesmessig stabilitet og omsorg. Fortelleren Jørgen jobber med ungdommer fra vanskeligstilte hjem, og det er hjerteskjærende å lese om dem gjennom Jørgens blikk. Hvordan kan han utgjøre en god forskjell i livet deres på ungdomshjemmet uten at han bidrar til følelsen av svik utenfor?

En ny familie flytter inn i nabolaget til Jørgen. Særlig faren i familien, Steinar, som er på Jørgens alder, setter sitt preg på omgivelsene. For han er uvanlig aktiv og omgjengelig. Men er det ikke noe rart med ham? Jørgen og kona Vibeke blir urolige. Er det trygt å sende sønnen på hyttetur med naboene? Svaret på gåten Steinar er ganske så overraskende, og trist. 
 
Fedreland av Fernando Aramburu tar lengre tid å lese. Den er intrikat oppbygd, med mange fortellere
Bazar/ Cappelen Damm, 2016

(uten kapitteloverskrifter) og stadige hopp i tid. Likevel er den ikke rotete. Hendelser og sammenhenger blir avslørt litt etter litt. 

Vi følger to familier fra en landsby i Baskerland (Spania), anslagsvis i tiåret før og etter 2000. De to mødrene, Miren og Bittori, er bestevenninner og mennene deres kompiser, helt til Mirens eldste sønn Joxe Mari blir engasjert i frigjøringskampen og antatt i ETA. Bittoris mann, en bedriftsleder som blir stemplet som forræder fordi han ikke betaler avgiftene sine til baskerorganisasjonen, blir drept. Hvem har drept ham; kan det være Joxe Mari?
Uansett blir forholdet mellom de to familiene aldri som før. Men etter mange år kommer enken Bittori tilbake til landsbyen hun flyktet fra...

Gjennom den yngre generasjonen får vi vite mer om hvordan det kan være å bli voksen i et Spania i endring - med ulike former for politisk engasjement, forsøk på kjærlighetsforhold og alvorlige helseproblemer. Den jeg først og fremst kjente godhet for, var Joxe Maris mer fredelige og intellektuelle bror Gorka. Et eksempel på hvordan en kan kjempe for nasjonal anerkjennelse og identitet uten å ta liv.
 

Sangria i parken
 av Nils Øyvind Haagensen er en roman fra moderne tid, trass i den middelalderaktige forsiden. Temaet er tidløst: kjønnsroller (særlig mannsrollen) og diskriminering.
Her sakser jeg fra Facebook-innlegget mitt, som jeg skrev morgenen etter lesing. 
 
Leser sjeldent rett før jeg sovner, men i går gjorde jeg ferdig "Sangria i parken" av Nils-Øyvind Haagensen. Alt i boka er sett fra synsvinkelen til Aksel, en ung mann i Oslo som på en måte hater menn (iallfall machokulturen) - men som også bærer på en lengsel etter å bli anerkjent som mann. Her er det mye følelser, fine scener og masse viktig å tenke på - og gjerne diskutere. Mot slutten fikk jeg en skikkelig dårlig følelse for hvordan det kom til å gå. Slutten er åpen. Tror denne kommer til å sitte i meg en stund. 
 
Haagensen er dyktig på beskrivelser av den ensomme mannen som ikke helt føler at han passer inn - og som føler sterkt og mye. 
 
Så leste jeg Dantes inferno: for de late, grådige og syndige av Kristin Flood. Dette er ei moderne og litt
Giutbok, 2021

ekstra uhøytidelig gjendikting av klassikeren til Dante. Forfatteren er norskitaliensk og har gjendiktet ut fra originalen. Versene er ikke alltid så vellykkede; det er vanskelig å få norske ord til å rime og samtidig ha en god setningsoppbygging. Sitat fra side 35: 
Trist og betuttet Dante står 
og hører hennes klager. 
I øynene han tårer får.
I hjertet, smerten gnager. 
Jeg ble også obs på hvordan Inferno ganske ofte gjentar seg selv. Det er ikke så lett å forstå alltid hvorfor de uheldige/ syndige menneskene har havnet på ett nivå og ikke et annet...


Hva skjer i november? 

Jeg har sett en fabelaktig forestilling med Don Quijote, fått med meg et par storfilmer på kinodagen og prøvd overgangen fra Stjernekamp til Maskorama (litt tungt, ja, ikke helt det samme!). Bygdekvinnelaget har hatt årsmøte, og jeg har funnet noter til en konsert i desember. Ellers gleder jeg meg masse til en forsinka høstferie i Oslo nå til helga og utover i neste uke. Tida flyr fram mot jul, vi må bare stoppe opp og tenke litt så ofte vi kan! 
Jeg gleder meg til togturen og vil denne gangen prøve å bruke litt mer av den til lesing. Kanskje Anthony Doerrs nye bok kan passe? 

mandag 18. oktober 2021

Baksjå og framsjå på tidlighøsten


August og september var: 
Lokal fjelltur på Votndalsåsen
i august.


Taliban inn i Afghanistan, igjen.
Stortingsvalg og ny statsminister!
Nytt språk å lære: spansk.
Starten på Stjernekamp.
Og ikke minst: Norge åpnet opp 25. september! Etter ett og et halvt år med koronarestriksjoner, og akkurat i tide til Smule-treff i Trondheim (som ironisk nok først var planlagt rett etter nedstenginga!)

Lesing på tidlighøsten

I august og september leste jeg til sammen 24 bøker. Ved inngangen til oktober hadde jeg lest 132 bøker siden nyttår. Det ser ut til at jeg for en gangs skyld ikke når opp til 200 bøker i 2021, og det er 100 % greit!
Hvis jeg hadde sett en klar sammenheng mellom tallet på bøker og graden av konsentrasjon og "fordøyelse" av disse bøkene, hadde alt vært såre vel. Jeg må likevel innrømme at lesingen har tapt for mobilen og kanskje TV-seriene... jeg har fått fine opplevelser også der, men helt sunt for øynene (OG konsentrasjonen!) er det nok ikke. 
Men blogging hjelper litt på den litterære fordøyelsen.
I forrige innlegg skrev jeg om barnebøkene, her kommer resten. 

Bøker jeg ikke har nevnt enda 

Fagbøkene 

Cappelen Damm,
2021

På tidlighøsten leste jeg debattboka Jeg skal hjelpe deg av Vigdis J. Reisæter, som handler om situasjonen i norsk helsevesen og spesifikt mangelen på fagutdannede ansatte (f.eks. sykepleiere) på sykehjemmene. Det var horribel lesning! Men anbefales. 

Aschehoug, 2021

Røverhistorier
av Mina Helene Hadijan og Martine Rand bygger på podcasten Røverradion (lenke på NRK Radio).  Boka gir innblikk i en verden jeg ikke kjenner og håper jeg aldri blir kjent med: norske fengsler. Ikke fordi de er dårlige (bortsett fra bruken av eneceller, som visstnok er veldig utbredt), men fordi det ville betydd at jeg hadde gjort noe straffbart og måtte stenges inne. Enten av allmennpreventive grunner (ren straff) eller fordi samfunnet måtte skjermes fra meg. I denne boka forteller programlederne/ forfatterne om møtene sine med flere typer innsatte med ulike skjebner. 

Syersken i Khair Khana av Gayle Tzemach Lemmon er et tidsbilde fra forrige runde med Talibanstyre i Afganistan. Vi møter en søskenflokk med ei driftig dame i spissen og får et innblikk i hva endringene innebar for kvinner som var vant til å klare seg på egen hånd og studere. Dette var ei god historie, men skremmende dårlig skrevet, og jeg vet ikke om det handler om originalboka eller oversettelsen.

Mangschou, 2021

Med Sykkeleventyret av Ishbel Holmes fikk jeg ta turen til Tyrkia; til mørke landeveier og sanddyner og travle byer. Til møter med snille fremmede og skumle fremmede (særlig menn). Alt for å gjennomføre et personlig prosjekt (rundtur gjennom verdens land) med en ekstra oppgave: å redde gatehunden Lucy. I tillegg til dette eventyret fikk jeg vite mer om hvordan det ble livsnødvendig for Ishbel å finne nye livsprosjekter, etter en oppvekst med fraværende og dels avvisende foreldre som satte sterke preg på henne. Denne boka er et typisk eksempel på hvordan jeg gjennom lesing kan leve meg inn i liv og drømmer som er helt annerledes enn mine.  

Vigmostad & Bjørke,
2020

Oppfinneren
av Bjørn Arild Ersland var også til inspirasjon. Men der Erik Alfred Tesaker ser ut til å ha et uuttømmelig reservoar av kreativitet, praktisk sans og pågangsmot (kanskje bortsett fra den tøffe tida rundt Farmen kjendis), nøyde denne lesehesten seg med å tenke: hva hvis jeg faktisk hadde lagd den sangen, den diktsamlingen osv. som jeg har tenkt på?  
Ersland er klart nærværende i denne fagboka, som han pleier å være, og kontrastene mellom ham selv (en litt skeptisk bymann) og Erik Alfred er tydelig. Men det er også respekten som vokser fram for anti-jantemannen.
Tesakers sommerlige Oppfinnerpark inntok småbyen jeg vokste opp i (Lyngdal) i fjor sommer. Det ble ikke til at familien min den. Men i Erslands bok fikk jeg et lite besøk likevel, i det minste til planene bak parken. Og kanskje det kunne vært gøy å sjekke ut TV-programmet Oppfinneren (NRK)? 


Bo alene og trives
 av Marjorie Hills fant jeg faktisk på bruktbutikken en lørdag jeg jobbet der. En artig klassiker fra 1920-tallet om livet som singel, forsøksvis tilpasset norske forhold! Jeg fikk en sprø idé om å lage en videoserie hvor jeg som moderne singel prøver å følge rådene...
Mulig at det blir med tanken! Men har lyst til å skrive mer om den!

Romanene

Jeg leste også de to (foreløpig) siste bøkene i Lucinda Rileys serie, Solsøsteren og Den savnede søsteren. Det er helt tydelig at hun hadde mer på hjertet, og det blir interessant å se om forlaget har en løsning på mysteriet med forfatteren (og faren) som forsvant...

Nabovarsel var fjorårets krimroman fra Unni Lindell. Mener å huske at jeg likte den, men altså ikke så mye at den har satt merker i leseminnet mitt. Den har da også fått både strålende og mer lunkne anmeldelser.

Fanfare, 2019

Allmøte
av Julio Fajardo Herrero valgte jeg fordi den handler om Spania.
Bakteppet for denne ganske korte romanen, hvor tre personer uten sammenheng med hverandre veksler på synsvinkelen, er finanskrisen i Spania og de alvorlige virkningene av den for enkeltpersoner. 

I 2017 levde 30 prosent av spanske barn under fattigdomsgrensen ifølge Unicef. Vi møter ikke de verst stilte i boka, men alle har mistet jobben og/ eller sparepengene sine. 

I forordet skriver oversetteren heldigvis litt om krisen, som vi først og fremst aner i teksten. Vi ser heller stresset og kampen for selvrespekten. Når en først får taket på de ulike fortellerne (som ikke er navngitte), er det lett å lese.

Ungdomsbøkene

Ubesvart anrop av Nora Dåsnes er en tegneserieroman om 22. juli 2011 og tida etterpå, men

Aschehoug, 2021

fra ståstedet til ei ungdomsjente som ikke ble direkte berørt av terroraksjonene. Rebekka sliter med symptomer på posttraumatisk stress, selv om hun bare hørte dunderet fra eksplosjonen i sentrum langt bortefra (og fulgte saken i etterkant). Og selvfølgelig kan dette skje. Terror kan berøre oss på måter vi ikke kan forutse. (Akkurat nå er det en ny terroraksjon som er på nyhetene, fra Kongsberg...)

Svarttrasta syng om natta er Tone E. Solheim sin debutroman; her møter vi to jenter som har begynt i 1. klasse på videregående. Edith og Martha strever med ting på hver sin kant; Edith med stressa hjemme- og vennesituasjoner som får sinnet til å bygge seg opp, Martha med angst og fysiske sår etter ei bilulykke hvor faren døde. De har en person til felles: Max, kameraten til Martha som Edith i forrige skoleår outet som homofil og dyttet så han havnet på sykehus. Kan de to jentene likevel bli venner - eller noe mer?
Jeg tror fortellinga vil kunne fenge, selv om forsidebildet er litt grått med en litt rufsete strek, så den er ikke så lett å plukke opp. Ellers: hovedpersonene liker musikk som ikke nødvendigvis figurerer på hitlistene, en ganske typisk trend hos en del ungdomsbokforfattere... jeg vet ikke. Dette kan illustrere at hovedpersonene går sine egne veier og ikke bryr seg om det som er kult, men det kan også kanskje være litt fremmedgjørende for en gjennomsnittlig ung leser?

Samlaget, 2021

På tronen av Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehauger bok nummer

Aschehoug, 2021

tre i serien Halve kongeriket. Her skrev jeg om bok nummer 2. I På tronen møter vi den tøffe jenta i gjengen mens hun strever for å bli kjent som influenser og må takle en litt forvirrende episode med artisten Tös (og ikke tilfeldig tenker man da på TIX). Boka viser tydelig hvordan mange situasjoner lett blir framstilt som svarthvite i samfunnet og kanskje særlig på sosiale medier. Kan en også gjøre feil når en kjemper for en viktig sak, som i kampen mot rasisme?
Ungdomslesere har skrevet selv om boka på Uprisen.

Hva skjer i oktober? 

I skrivende stund er oktober godt i gang, så jeg vet at det blant annet ble Smule-treff i Trondheim, ei utrolig fin sosial helg som nok etterlot meg litt tom da jeg var vel hjemme. Men jeg prøver å tenne lys og pakke meg godt inn og lete etter de fine fortellingene som kan fenge. En av dem ble Nils-Øyvind Haagsensens roman Sangria i parken. Og så var jeg nettopp på kino og så Verdens verste menneske.
På jobb har jeg hatt høstens første bokprat for mellomtrinn, det er alltid kjekt!


onsdag 29. september 2021

Barnebøker om tidlighøsten, del 2

I forrige innlegg skrev jeg om bøker med fantastiske og uvanlige innslag. Her kommer bøker med litt mer "hverdagsmagi".

Gyldendal, 2021

Verdens verste biltur av Marius Horn Molaug er den nyeste utgivelsen i den illustrerte Verdens verste-serien. Her blir hovedpersonen Ruben med bestevennen Kent på dramatisk og innholdsrik biltur - i flere kjøretøyer av ulik status og kjørestand. De skal til Hammerfest for å delta i en konkurranse om å overta arven til Kents oldefar. Det han er opptatt av, er hår, og det er mange "Kenter" som konkurrerer med mer eller mindre skitne midler... 

Boka er som de andre full av artige ordspill (med liste over alternative norske stedsnavn bakerst i boka), halsbrekkende situasjoner og sprø personer. Selvfølgelig også verdens verste rektor.
Forfatteren baker forresten innspill fra de unge leserne sine inn i bøkene; de er med og velger tema for senere utgivelser! Her er det virkelig tilpassing til målgruppa!  

---

Vigmostad & Bjørke, 2020

Salamanderprinsen
 av Elisabeth Moseng er også gjennomillustrert, men med en mer neddempet tone både i tegninger, fargelegging og plott. Likevel: her har vi noe så eksotisk som en halvt bangladeshisk gutt (prins, kanskje?) som bor med mamma hele året i en campingvogn uten fungerende do. 

Mamma og Dorji har et fint og nært forhold, men Dorji ønsker seg en litt høyere levestandard. Særlig når han vet at han er ganske alene om å ha det så fattigslig i sin klasse på skolen. Det er også kjedelig at de har flyttet mye på grunn av mammas jobb. Hun forsker på salamandre og håper på å få en pris for forskningsprosjektet sitt - med salamandre hun har funnet i et vann ved campingplassen. Problemet er at eieren av campingplassen vil bygge ut området og fjerne hele salamandersjøen...
Dorji får uventet hjelp fra ei klassevenninne som har sine egne særegne familieforhold og ekstra guts. 

Dette er ei fin bok som sikkert kan passe godt til høytlesning hjemme eller i en klasse. Jeg må innrømme at de duse fargene på omslaget og den litt barnslige tegnestilen gjorde at jeg ventet lenge med å plukke den opp. 

---

Samlaget, 2021
Vente på vind av Oskar Kroon er også ei bok med duse farger på omslaget. Men her passer innholdet mer til det duse. For Kroons fortelling, som fikk den svenske Augustprisen i 2019, er ikke den som roper høyest. Et utdrag fra side 10:

Om kveldane sit eg her på klippa. Då ser eg utover havet og ventar på at sola skal søkke lengst borti der. Då har eg skuggelua på hovudet og hjartet på rett stad. Då drøymer eg om Aberdeen, om Lisboa og Valparaiso. Om andre hamner, ein heilt annan stad.
    I havet finst det så mykje. Om kvelden ser det berre tomt ut, men under overflata lever det og strøymer. Der er løyndommane. Og på himmelen. Der blenker svarte skuggar og seinare på natta stjernene. Så store, så langt borte. Ikkje til å fatte, seier morfar, sukkar og kikkar ned i bakken.
"Evigheita og det uendelege." 

Venge er en gutt som lengter bort fra byen, fra mamma som er lei seg og pappa som har fått baby med den nye kjæresten. Han rømmer helst inn i egne filosoferinger i stedet for å dykke ned i de vanskelige følelsene. Denne sommeren bygger han båt med morfar og møter ei jente som ikke er redd for å stille ubehagelige spørsmål. Rut lengter tilbake til byen og vil helst ikke være på øya der ingen ting skjer. Men kanskje både hun og Venge lærer noe nytt?
Kjenner du et barn - eller en voksen - som liker å sette seg ned og filosofere, kan dette være boka for dem! 

---

Aschehoug, 2021

Apestjernen
 av Frida Nilsson er enkel, hjertevarm, trist og komisk. Her møter vi ni år gamle Jonna, et barnevernsbarn som blir adoptert av en gorilla. Gorillaen bor på en søppelplass, og da passer det kanskje bra at Jonna ikke klarer å holde seg ren og ryddig? Når hun først kommer over frykten for å bli spist, skjønner Jonna at de to faktisk passer helt perfekt sammen.
Gorillaen er en omsorgsfull forelder som gjør det beste hun kan for å få Jonna til å føle seg vel, og for å få hverdagen til å gå rundt. Sammen lurer de folk til å kjøpe kastede ting for en litt for dyr penge. Men så kommer samfunnets støtter for å inspisere hjemmet deres...

Dette minner litt om Rasmus på loffen, De elendige (Jean Valjean og Cosette) og andre klassiske fortellinger om umake foreldre/ barn som strever for å få være sammen. En får også assosiasjoner til Roald Dahl (også på grunn av Per Dybvigs tegninger, som passer godt!) Veldig fin for barn 6-9 år, og kanskje enda lengre opp i alder.  

---

Aschehoug, 2021
Alt som rimer på Gro av Elin Hansson er ei bok som beskriver hvor mye drama det kan bli når ei "alfajente" bestemmer seg for at hun skal ha den nye gutten i klassen, som den sjenerte bestevenninna hennes faktisk liker. Mina har vært forelska i - og sammen med - de fleste guttene i klassen. Venninna Gro har lagd rim av guttenavnene for å holde styr på dem. Nå er det Josh Johansens tur. Men kan noen egentlig bestemme hvem en skal bli forelska i og hvem som skal bli forelska i deg? Eller er det bare sånn at hjertet og kroppen sier BÆM, som kjærlighetens tankskip midt i magen? Gro lurer.
Ei ganske kjent og søt historie, men krydret med artige rim, ei dramakyndig bestemor med hemmelig kjærlighetssorg og ikke minst øving på skolestykket "Balders død". 

---

Aschehoug, 2021

Kys mik
er barnebokdebuten til Mari Grydeland. Fra før av har jeg lest to voksenromaner hun skrev sammen med Jan Zahl (den ene heter faktisk Vi kan godt kysse!)
Kys mik er altså måten en skrev "Kyss meg" på i gammel runeskrift. Det lærer Sara på skolen. Hun syns at kyssing er ekkelt. Hvorfor er det hun som må skrive om runer? Likevel, hun tar oppgaven på alvor og lager ordliste over ulike rune-ord som spres utover i boka.
Også her er det bestevenn- og forelskelsesforviklinger. Og en mørkeredsel så sterk at Sara blir kvalm. Likevel sier hun ja til å bli med på speidertur ute i skogen fordi Jonatan, som har fått diabetes, må ha en venn med seg. Så begynner det ei ny og tøff jente i klassen, Emmy, som blir en ekstra brikke i spillet. 

Tenk om Emmy begynner på speideren her! Da kan hun dra på speiderturen og hjelpe Jonatan, så slipper jeg å dra!
Tenk så bra!
Tenk så forferdelig!
Bra: fordi jeg slipper å dra og slipper å bli redd.
Forferdelig: fordi da er de to alene uten meg.
Da blir de enda bedre venner (...)
Kan man stjele en bestevenn skikkelig sakte og på en så hyggelig måte at man ikke merker det?

Saras redsel for forandring gjør henne etter hvert til en dårlig venn. Kan hun fikse på det?
Språket flyter godt, det er mye luft på sidene og lister i håndskrift som gir et muntlig preg. Og så er det en liten handlings-vri mot slutten! 

---

Gyldendal, 2021
Sommer med Jo av Kristine Rui Slettebakken er bok nummer to. I førsteboka, Jo har skjedd, møtte vi Frida Freedom med lopper i beina og Jo med den store hemmeligheten for første gang. De bor på i en liten by på sørlandskysten, kanskje Kragerø? Men Jo kommer fra Oslo og var den spennende nye gutten i klassen da vi møtte dem for første gang.
Jeg som er en ganske rolig, ryddig og smålåten person, blir fort litt stressa av Frida. Det blir nok de rundt henne av og til også. Hun er full av sprelsk energi, rett og slett. Men for Jo er det ok, når de bare har bestemt seg for at det er venner de er.
(Spoiler: jeg har bestemt meg for at jeg skal bokprate om den første boka om Frida!) 

I andreboka skal Frida på sommerferie med Jo, farmora og faren hans, som ikke er fotograf på Madagaskar, men har vært et helt annet sted - fordi han må. Frida tør fremdeles ikke spørre Jo om detaljene. For nå skal de ha det fint og lett sammen på hytta. Bare tenke på sommer-ting.
Det går ikke så bra.
Så kommer Lars, som egler seg innpå Frida. Det er skikkelig ekkelt. Men også litt spennende. 

 

tirsdag 28. september 2021

Barnebøker om tidlighøsten, del 1

Høsten er årstida hvor jeg som barnebibliotekar reiser rundt på skolene for å bokprate mellomtrinn; et årlig prosjekt jeg har kalt for kreativ bokprat. Jeg prøver å finne scener jeg kan dramatisere, konkreter (dingser som har noe med handlingen å gjøre) å snakke ut fra, eller fine utdrag å lese høyt fra. Da blir det gjerne litt ekstra lesing av nyere bøker for målgruppa.

Med det som bakteppe vil jeg skrive litt om det jeg har lest av barnebøker de siste tre månedene. Først det ekstra fantastiske og spennende.  


Solum Bokvennen, 2021

Fremmedsteds reisebyrå 
av L.D. Lapinski er starten på en fantasyserie av den gode, gamle sorten. Flikk er ei jente fanget i en litt fattigslig og ansvarsfull hverdag. Men snart møter hun eventyr inne i et Fremmedsteds reisebyrå. Her leder magiske kofferter inn i parallelle verdener, og medlemmer av det fremmedstedlige selskap passer på at koffertene og verdenene funker som de skal.
Vår unge helt har en sjelden evne til å oppdage ekte magi; dermed får selskapets leder Jonathan Merkator (som bare er minimalt eldre) en ny medarbeider som i starten er litt skeptisk, men snart blir trollbundet av alt det magiske og mysteriene hun møter - og etter hvert kjenner behovet for å redde verdener i nød. 

Dette er ikke så mørkt (ennå iallfall) som i Ingenlund-serien av Townsend, så denne boka passer litt lenger ned i alder. Vi har heller ikke noe skolemiljø som det vi kjenner fra Harry Potter (og Ingenlund). Jeg syns boka er godt skrevet og tror den vil kunne fenge mange! Ei typisk fin høytlesingsbok.    
--

Så hørte jeg to av de klassiske mummifortellingene på
Cappelen Damm
(først på norsk i 1971)

lydbok: 
Sent i november og Småtrollene og den store oversvømmelsen. 

Den første jeg hørte er egentlig den siste boka i serien og foregår etter at mummifamilien har reist fra dalen (omtalt i Pappaen og havet). Filifjonka, homsen, Snusmumriken, en hemul og onkelsulliken kommer alle til Mummidalen - fra hvert sitt sted - . De har ulike motiver for å komme på besøk: ensomhet og uro, et mer generelt ønske om selskap, behovet for svar på spørsmål - eller bare ønsket om å oppsøke det vante og bestandige. Når de umake personene så møtes og familien ikke er i huset, bruker de litt tid på å lete og sørge før de finner hver sin plass i det nye selskapet. 

Så fikk jeg med meg starten på hele serien, Småtrollene og den store oversvømmelsen. Det var uvant å møte Mummitrollet og Mummimamma uten resten av gjengen. Men det er status i åpningen på boka, og de aller fleste karakterene møter vi først i neste bok. Pappaen har forsvunnet på eget eventyr, og Mummitrollet og mammaen må finne ham igjen. De må også finne huset han har lagd til dem (som viser seg å være nettopp Mummihuset). På veien møter de stort sett skapninger vi ikke ser siden i serien. 

---

Cappelen Damm, 2020

Zidanes dans 
av Arild Stavrum er egentlig bok 4 i serien om Mikke Milnbergan, en middels god fotballspiller som får magisk hjelp til å bli helt fantastisk og opplever ulike eventyr sammen med kameratene sine. Jeg syntes det gikk greit å lese denne for seg selv.

I de tre første bøkene (som jeg ikke har lest, men som blir kort referert i denne) overtar Mikke de tekniske evnene til Diego Maradona gjennom effekter fra stjernen.
I denne fjerde har Zinadine Zidane på mystisk vis forsvunnet inn til et ukjent sted gjennom et Playstation-spill, rett før en avgjørende fotballkamp! Mikke og vennene har hver sine kunnskaper som hjelper dem på eventyret inn i spillet for å hjelpe Zidane. De reiser faktisk tilbake i tid, til verdens første fotballkamp (i Skottland), til slaget ved Stanford Bridge (ja, det var et uhell!) og til skyttergravs-fotball i første verdenskrig. Og til og med havner to av dem inne i et digitalt stigespill... 

Så altså, et realistisk bakteppe med noen ganske så fjonge magiske elementer.

 Slottet av Agnar Lirhus har en tydelig tematikk: det hander om sosial

Cappelen Damm, 2021

dumping og utnytting av mennesker. Når Tor og vennene hans bryter seg inn i det såkalte Slottet, hvor den populære Tommy har hatt bursdagsfest uten dem, oppdager Tor ei mystisk jente som han ikke klarer å glemme. Han prøver å skjule det for kompisene, men fortsetter å treffe henne i smug og skjønner at noe ikke er som det skal i rikingenes palass. Jenta er redd, og det er også ei gruppe med mennesker som skjuler seg inne i huset. Hvorfor?
Jeg tror denne boka vil kunne fenge hvis en ikke henger seg opp i realismen i det at innbrudd i et hus med høye murer rundt, alarm osv. er så enkelt, omtrent som å spasere inn i hagen til noen. Dette hengte altså jeg meg opp i og følte også at tematikken ble litt for tydelig. (Jeg har ingen konkret løsning til hvordan dette kunne vært gjort!)
Omslaget gir inntrykk av at vi har med en grøsser å gjøre, men dette stemmer altså ikke.

 


torsdag 23. september 2021

Mer eller mindre fjern framtid

Hei, alle sammen! 

Dette blir et eksperiment. For at jeg ikke skal bli sittende og flikke masse på ord, som jeg pleier å gjøre når jeg blogger, setter jeg nå alarmen på 30 minutter. Da skal innlegget være ferdig publisert og skal ikke flikkes på etterpå. 

Jeg har ei stund tenkt at jeg skulle skrive et innlegg som ikke handler om noe spesielt. Bare om hvordan jeg har det. Kanskje prøve å sette ord på en følelse jeg går rundt med, følelsen av å... være rastløs og utkjørt på samme tid? 
Er det noen flere som føler det litt sånn? 

Jeg klarer ikke helt å falle til ro. Men jeg har heller ikke helt det overskuddet jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg håper det bare er starten på høsten, de kortere dagene, den begynnende kulden, som har tatt meg litt. At det kan bli bedre når det nærmer seg skikkelig vinter og en vet hva en har. Og kanskje vi til og med kan leve mer uten de restriksjonene vi nå har hatt i ett og et halvt år (!!!) Det tar på. Ikke rent fysisk for meg, verken selve koronaen eller restriksjonene, men mentalt og psykososialt. Ja, og det å verken synge i kor eller spille basketball kan vel ikke være helt sunt for kroppen heller? Jeg gleder meg til å komme tilbake til normaliteten. Om den fins. 

På jobb er det godt med alt som kan ta meg litt ut av den vanlige rutinen. Men jeg er også litt for flink til å finne unnskyldninger for å legge vekk presserende forberedelses-oppgaver. 

Hva med bokbloggerens hverdag? 
Bøkene leser jeg. Men de får liksom ikke tid til å leve i meg etterpå. Det har jeg opplevd også tidligere, siden jeg er en utpreget boksluker. Men nå har jeg slukt ganske mye forskjellig uten å formidle det videre i tekst eller bilde. Og da er det litt som om det ikke har vært der. At det bare forsvinner inn i ingenting? 
Det gjør jo ikke det. Men føles sånn. 

Uansett. Før jeg tar jobben med et skikkelig baksjå til det jeg har rukket å lese (iallfall det jeg syns er verdt å nevne), vil jeg ta for meg et par dystopier jeg leste for cirka en måned siden og som jeg har tatt med meg fra og til biblioteket flere ganger. En eller annen gang måtte jeg jo få tid til å blogge om dem?  

Men NÅ! Her er noen ord om ei norsk andrebok og ei japansk førstebok (såvidt jeg vet). Det de har til felles er: 
  • de viser en framtid hvor menneskeheten på ulik måte er satt under press
  • de stiller spørsmål ved hva mennesket egentlig er, hva som skiller oss fra dyr
  • de utforsker mulighetene for manipulering av menneskehjerne og -kropp
Men de skiller seg mye i oppbygning, kronologi og fortellerteknikk. 

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami (Forlaget Press, 2021) er den vanskeligst tilgjengelige av de to. En ekte kollektivroman hvor en møter mange forskjellige mennesker og "mennesker". Ikke bare det, en hopper fram og tilbake i tid og sted - uten at vi har noen klar formening om hvor langt vi hopper. Personer og hendelser blir beskrevet og omtalt i ulike kapitler. Jeg lagde en forsøksvis tidslinje for meg selv, og det gikk sånn tålig bra, men følte at det var noen puslespillbiter som rett og slett ikke passet sammen. 
Betyr dette at boka bare er forvirrende? Nei. Men kanskje vi rett og slett må godta at vi ikke har den fulle oversikten. 

Uansett. Vi er i en framtid hvor verden egentlig har blitt overtatt av kunstige intelligenser, og menneskene blir forsket på, klonet og isolert fra hverandre så de skal utvikle seg på nye (og forsøksvis livskraftige) måter. På et tidspunkt mister vi mulighetene for å formere oss på "naturlig" vis, og en finner menneskefabrikker og ellers samfunnsformer som er ganske ukjente.  
Det som iallfall treffer meg og får meg til å lese videre, er møtet med mennesker som føler seg annerledes på ulike måter. De stiller spørsmål, utvikler merkelige evner eller møter mennesker som får dem til å se nytt på tilværelsen. Og i ett tilfelle får menneskemøtene en av dem til å reagere helt ulogisk, med tragisk utfall. 
Noen av kapitlene er lettere å komme inn i enn andre. Personene og intelligensene forteller på ulike måter, og noen bruker mye tid på funderinger som kan bli litt høytflyvende. 
I ett kapittel får jeg en følelse av å være i en samtidsroman fra USA, på grunn av gjenkjennelige navneformer og kulturinnslag - helt til en av karakterene altså utvikler overnaturlige evner og flykter til en koloni jeg forbinder med noe veldig framtidig. 

Drømmenes orden av Øystein Stene (Gyldendal, 2021) er lettere å lese. Også her har vi flere fortellere og tidsaspekter, men helt systematisk. 

I én remse følger vi Alm og vennene hennes fra bok 1, Pustens lov, som jeg skrev om her. Alm kommer tilbake til Fjordbyen for å redde søsteren sin - og havner midt oppi et angrep på de lufttette bygningene. Et gedigent eksperiment oppstår. Hvem bevarer menneskeligheten sin, og hvem blir maper? Klarer de å overleve og å finne andre overlevende i Europa? Og på veien spør Alm seg mer og mer: er det så bra å være et menneske med evne til refleksjon og planlegging, egentlig? Som en av vennene hennes sier når hen merker mapefaktene i seg selv og ser alt på en ny måte: "Mennesker lever ikke i nåtida, de lever mest i fortida og framtida". 
Og hva skjer når Alm møter gutten hun har drømt om så lenge? 
Har hun ikke mer til felles med mapen Fred, som hun har tatt med seg på turen nedover til kontinentet? 

Parallelt får vi denne gangen møte foreldrene til Alm og Josefin slik de var før barna ble født, og vi ser hvordan en verden som ligner vår ble til den verdenen Alm lever i, bare i løpet av en generasjon. Vi får svaret på hvordan og hvorfor mape-viruset kom inn i verden. Ganske skremmende, men også forståelig på et vis... 

Tittelen Drømmenes orden spiller på et fenomen som oppstår blant de aller fleste overlevende menneskene: en kollektiv drøm som får stor betydning for neste bok. Jeg som leser spør meg, særlig når jeg vet om bakgrunnen for viruset: hvem plantet denne drømmen???

lørdag 28. august 2021

Språklig august

 


¡Hola! ¿Cómo estás? ¿Estás bien? 

Denne overskriften skrev jeg med spansk tastatur, som jeg har fått installert på pc-en for  å gjøre skriving på spansk enklere. Og som dere ser på bildet, har det skjedd litt i kontor-området mitt hjemme! Veggen fylles opp av små notater, verbbøyninger, hjelpsomme fraser og uttaleregler.

1. august begynte jeg på ei tre måneders "sprint"-utfordring med språkskolen Lingoda, som gir språktimer på Zoom. Jeg tar 15 spansktimer i måneden - om morgenen før jobb eller på kveldstid (klokka 6 om morgenen og 23 om kvelden er det lengste jeg har strukket meg så langt!) i tre måneder.
Foreløpig har jeg lært

  • å hilse (når en møtes og skilles)
  • å presentere meg med navn, nasjonalitet, alder, bosted, jobb og telefonnummer
  • å spørre andre om det samme
  • ulike spørreord
  • tallene fra 0 til 100 
  • alfabetet (men fremdeles litt usikker på enkelte lyder! Det er noen særregler for bruk av b/v, g og j, blant annet. Men vi har jo også særregler på norsk.)
  • å bøye verbene ser (være), tener (ha) og llamarse (kalle seg/ hete) i kjønn og tall
  • personlige pronomen 
  • å vise kjønn på adjektiv og substantiv 
  • viktige fraser til språktimene, for eksempel pregunta (spørsmål), qué significa (hva betyr) og puedes repetir (vær snill og gjenta). 

Jeg er spent på hva vi lærer videre!
Vi blir oppfordret til å øve mellom timene. Jeg har ikke fått gjort mye av det, men tenkte å ta litt tid i forkant av neste time, som ikke er før torsdag. For det er lett å glemme det en ikke repeterer og bruker aktivt!
Litt for gøy (og for å øve, ¡por supuesto!) har jeg prøvd å synge noen spanske sanger i Smule-appen. Da får jeg øvd meg på å skrive med spansktalende også! Og kanskje, kanskje, får jeg pratet med en meksikansk venn på video etter hvert. Det er rart hvordan dagene fylles opp når en jobber fulltid, og i tillegg er det jo en viss tidsforskjell. Det kompliserer det også litt når jeg skal bestille Lingoda-timer; mange av lærerne bor 7-8 timer unna.

Hvorfor lærer jeg spansk?
Jeg har alltid likt språk, men det er lenge siden jeg sist lærte et nytt ett. Det er utviklende og gøy. Og da jeg hørte reklamen for Lingoda-sprinten i en tysk-amerikansk podkast jeg følger (Understanding Train Station (YouTube-lenke), fikk jeg lyst til å gripe sjansen. Trengte jeg et nytt prosjekt? Og spansk var det eneste Lingoda-språket jeg ikke enda hadde vært borti, siden jeg hadde engelsk, tysk og fransk på skolen. Fransk er forresten gull å ha som grunnlag for spansken, siden de begge er latinske språk. Spansk er lettere å uttale! (Og litt ekte latin har jeg fra år med korsang.)

Føkk nynorsk!

Kanskje dere har fått med dere den nye kampanjen til FpU, hvor de bruker uttrykket "Føkk nynorsk" som et virkemiddel for å arbeide for valgfritt sidemål i skolen. Sidemål, ja, ikke nynorsk. Men i praksis er det nok det de mener. For ingen nynorskbrukere klager vel over å måtte skrive stiler og eksamener på bokmål? Den målformen får de jo gratis. 

Jeg jobber med barnebøker i en nynorsk-kommune i Hallingdal. I jobbsammenheng skriver jeg på nynorsk, og jeg prøver å fange opp de gode nynorske bøkene og formidle dem til barna. Men de bøkene er så få.
I går kveld satt jeg lenge og kladdet et innlegg om nynorskens framtid på Facebook. Men det ble for vanskelig å poste det. Det var så fullt av motløshet. Og hvis ikke jeg, som representant for formidling av nynorske barnebøker, har håp, hvordan skal det da gå?
Jeg har hatt engasjement. Men det glir ut mellom fingrene mine og snart ut i bekken. 

Det var faktisk da jeg satt og kikket på YouTube-leksjoner i norsk språk (sånt som en kan bli fascinert av etter å ha begynt å lære spansk!), at jeg kom over en kommentar fra en dansk bruker. Han harsellerte med de norske reglene for bruk av to målformer og mente at det at vi i det hele tatt hadde lagd nynorsk språk (landsmål, den gangen), var en "barnslig protest" som måtte stamme fra en "ubehandlet mindreverd, der er løbet løbsk". Målformen var jo helt umulig å forstå.
Det sydet i denne stolte nordkvinnen, og jeg prøvde å svare. Men det var ikke så lett. Kanskje særlig fordi det er så mange i Norge også som sier "føkk nynorsk!" Som strever med den ekstra karakteren på skolen; kanskje den ødelegger det ellers greie eller perfekte resultatet de har.
Argumenter om nærhet til bygdedialekter, til norrønt, til svensk, faller liksom sammen. For nynorsk er et konstruert språk. Det har mange rare regler og unntak. Og det taper stadig terreng. 

Etter å ha latt denne diskusjonen på YouTube ligge (og sett FpU sin aksjon), leste jeg den nyeste boka i Arnfinn Kolerud sin geniale trilogi (dystopi?) om den siste nynorske bygda i Norge. (Kolerud er i det hele tatt en veldig god representant for nynorskforfatterne! Humoristisk og ikke for underfundig.)
Tredjeboka heter Gamle menn i syningom, og den starter med at kongen i en middag med Riksmålsforbundet blir fornærmet av diverse danske innslag. Så fornærmet blir han at han begynner å snakke nynorsk!
I Vassbygda er Bendik Uføre og de andre nynorskforkjemperne henrykte på nynorskens vegne. Riksmålsforbundet mister medlemmer i hopetall. - Men så oppstår det mistanker om at det er noen fra deres egen leir som har utført "danske-aksjonen"... og vil vedkommende bli avslørt?
Vil det forresten hjelpe nynorskens sak å hogge inn fire nynorskinger i fjellet, og å lage et nynorsk dataspill bygd med inspirasjon fra Pac-Man? Hjelper noe som helst når ungdommer og egentlig folk flest syns at engelsk er kult?

Romanen sluttet veldig brått. Er den et punktum, eller et komma? Boka anbefales uansett virkelig, særlig for deg som er interessert i språkstrid eller vil få nye perspektiver. Men start med førsteboka, som jeg skrev om i 2010

Vil du lese mer om nynorsk fra bloggen min, så har jeg et emneord!
Og her gjenga jeg sist gang mine tanker om de nynorske barnebøkenes fremtid

Påskrift, et par dager etter: les veldig gjerne denne informative og mildt humoristiske NRK-artikkelen om nynorskens stand i Norge. Kanskje det fins håp?

Samlaget, 2021







onsdag 18. august 2021

Baksjå: juli (del 1)

Juli var 

først og fremst sommerferie sørpå. Late dager sammen med familien. Bading, jordbær (også

Lesehest med ljå. 
Foto: Gunn Lina Fredriksen

selvplukk!) og lett badmintonspilling. Hesjing ved onkels fjellhytte. Holdt konsert med søster ute i skjærgården. Tok en bytur til Lillesand og Kristiansand for å treffe venner.
Så kom jeg tilbake til Ål, og det ble jobbing - sammen med unge ferievikarer. Det var trivelig! Alltid fint å få noen nye perspektiver på tjenestene vi tilbyr på biblioteket og spørsmål om hvorfor vi gjør ditt eller datt.
Denne julimåneden var det også tiårs-markering av terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Kommer tilbake til det!

Jeg leste

Noe av det første jeg gjør når jeg kommer til Lyngdal på ferie, er å stikke innom det lokale biblioteket. Også denne gangen fikk jeg med meg noen titler. Hadde også lånt med meg litt til turen nedover for å være helt sikra.
Det ble 13 bøker denne måneden. Noen oversatte romaner (og en språkbok), ellers norske forfattere. Noe helt nytt av året, men også klassikere!

I dette innlegget tar jeg for meg voksenbøkene. 

 

Fagbøker 

Pax, 2017

Lingo: en språkreise gjennom Europa
av Gaston Dorren var fornøyelig lesing. I ganske korte kapitler tar Dorren leseren gjennom de ulike europeiske språkene, gjerne med fokus på ett trekk ved språket. Det kan være uttale, spesifikke språkformer, kjønn eller språkets historie. For norsk språk sin del: spørsmålet om hvor dansk norsk skulle være, altså forholdet mellom de ulike målformene og dialektene. 
Noen språk har gjennomgått store endringer på grunn av politikk. Aserbadsjansk har for eksempel endret alfabet flere ganger i løpet av de siste hundre årene! 
Boka er både lettlest og informativ. Jeg fikk enda mer lyst til å lære meg nye språk, og nå har jeg satt i gang med spansk. 

Forfatteren har også utgitt boka Babel (ikke på norsk, enda) om de 20 mest mektige/utbredte språkene i verden. 

På den engelske bloggen hans kan du lese om hvordan journalisten Dorren ble så språkmektig. 


Gyldendal, 2021

Skal du ikke gifte deg snart?: og alt mamma og jeg burde snakket om i stedet
av Nancy Herz er rett og slett en personlig intervjubok. Herz er norsk-libaneser og ble kjent som en av de "skamløse" minoritetsjentene i 2017. Hun har levd noen år i spagat mellom det moderne, vestlige og den tradisjonelle muslimske kulturen, og moren er den som mest aktivt har prøvd å få henne tilbake.
Før denne nyeste boka ble lagd, valgte Nancy å distansere seg fra moren mest mulig både fysisk og mentalt, for å kunne være den hun selv ville være, være fri. Men så prøver hun å bli bedre kjent med moren og selv åpne opp om de betente temaene. "Skal du ikke gifte deg snart?" er spørsmålet moren stadig stiller, også etter at det blir tydelig hvor åpen og inkluderende hun faktisk er.
Er forfatteren bare 25 år gammel? tenkte jeg da jeg leste dette. Jeg har en sånn respekt for at hun turte å gjennomføre disse samtalene, og det som kom ut av dem var veldig interessant.

 


Samlaget, 2021
Biografien Snakk sant om livet av Olaug Bollestad er litt som Bollestad selv: leken, tydelig og ikke redd for å dele det private. På forsida ser en "Fru Larkin" (Olaug) og "Herr Larkin" (Jan Frode), som hun kaller dem på Instagram og som de har kalt hverandre i mange år.
Før Olaug Bollestad ble KrF-politiker som 43-åring, var hun ansatt i helsevesenet i flere år. Og en av hennes kjepphester er at politikerne må kommunisere enkelt. Det gjør hun helt klart selv, gjennom Kjersti Mjørs tekst.
Det er ikke mye politikk i boka, mer levd liv. Og med det premisset på plass kan sikkert mange trives med Snakk sant om livet. Jeg gjorde det iallfall.


Samlaget, 2021
Jeg var for få år siden med opp på fjellet med en kjenning i Nordland; han viste meg en vindmøllepark han hadde vært med og fått lagd. Jeg fikk vite at de hadde klart å få igjennom utbyggingen til tross for motstand fra (blant andre) samiske miljø. Og nå var vindmølleparken solgt til et finsk firma. Jeg spurte ikke hva som da var igjen av norsk eierskap eller lokale fordeler, og vet det ikke nå heller. Jeg fikk ikke noe godt inntrykk av vindturbinene, selv om de ikke berørte meg direkte.

Vindmøllekampen av Anders Totland tar for seg kampen mot - og dels for - vindmøllene i Norge. Hvorfor har det blitt en så stor motstand mot vindmøllene? Hvem er det egentlig som protesterer? Har de nok til felles til å kjempe effektivt og godt?
Det er flere år siden en del vindkraftprosjekter i Norge ble godkjent. Men utbyggingen har vært satt på vent, og først når arbeidet starter, får folk flest det med seg. Da er det gjerne for sent å snu. Men noen prøver.
Vindkraftutbyggingen står i sprik mellom naturvern og miljøvern. Noen vindturbin-motstandere er "klimafornektere" (tror ikke at klimaendringene er menneskeskapte eller at vi kan redde klimaet), men de får ikke være med i de store organisasjonene mot vindkraft. En fokuserer heller på vernet av turområder, vill natur og dels boområder (som blant annet kan oppleve støy). Samt lokalt og nasjonalt eierskap.

Anders Totland klarer å belyse flere sider av dette betente temaet. Han snakker med engasjerte enkeltpersoner på begge sider av bordet og klarer etter mitt syn å være nøytral. 

Kulturbløffen av Kristian Meisingset har undertittelen Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest. I denne boka stiller han store spørsmålstegn ved argumentene for og effekten av offentlig støttet kultur i Norge. Kulturpolitikerne som har lagt til rette for denne støtten, sier de jobber for en mer demokratisk kultur - kunst til alle. Men er det egentlig det som skjer? Er det ikke slik at det folk flest vil ha, er det mest folkelige og tilgjengelige som i seg selv selger bra? Og at det som får (og for så vidt trenger mest) støtte, er det mest eksperimentelle? Kunsten for eliten?
Er det ikke heller en variert og nyskapende kunst vi i dag legger til rette for, for kunstens egen skyld? 

Cappelen Damm,
2013
Meisingset kommer også inn på et par tema som berører meg direkte. Jeg jobber på et folkebibliotek som får hundrevis av bøker på den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Altfor mange folkebibliotek blir avhengige av "kulturfondbøkene" for å ha bøker å tilby lånerne (ikke mitt, heldigvis). Men blir denne litteraturen lest av folk flest? Konkurrerer vi ikke med bokhandlerne når vi stadig låner ut topp ti-bøkene? (Etter min mening er bokutlån til barn og unge, som ikke selv har kjøpekraft men trenger lesetrening, det beste argumentet for bibliotekene.)
Og jobber forlagene for lite med manus som kunne vært bedre, bare fordi de kan få solgt dem gjennom innkjøpsordningen?

- Og jeg jobber på et kulturhus. De norske kulturhusene står gjerne i spenn mellom ønsket om å bygge opp lokal kultur og å (måtte) tjene penger på de største film- og scenetitlene. Meisingset skriver om hvordan utvalgte kulturhus har løst dette på ulike måter. 

Ei kortfatta og tankevekkende bok! 

 

Romaner for voksne

Cappelen Damm,
2021
Minneskogen av Sam Lloyd er en psykologisk thriller som holder på spenningen helt til siste blodige slutt. 
Elissa har blitt kidnappet på en parkeringsplass under en sjakkturnering. Hun våkner opp i et mørkt rom, bundet, uten å kunne se dem som prater med henne. En av dem er gutten Elijah. Han viser seg å kjenne den eller dem som har tatt henne til fange. Men er han på deres side? Klarer den smarte ungjenta å få ham over på sin? Det er iallfall noe merkelig med ham... og løsningen på gåten er ganske så skummel.

I sommer så jeg også TV-serien Thirteen (13), som handler om ei jente som ble kidnappet som trettenåring og holdt fanget i flere år. Ikke den samme historien, men noen likhetspunkter. 

Månesøsteren av Lucinda Riley er bok fem i serien om de syv søstrene. Tiggy er den åndelig interesserte og dyreglade søsteren, og med hjelp fra opplysningene pappa Salt etterlot seg, finner hun røttene sine blant de spanske sigøynerne. Og kjærligheten, men i Skottland. Beklager spoilere! Men det er nok ganske tydelig fra starten hvor alt ender.  

t
Cappelen Damm,
2019
Folk med angst av Fredrik Backman er en morsom og samtidig trist fortelling som starter med en forvirra og helt uplanlagt gisselhistorie. Gisseltakeren er desperat etter å ha mistet det meste i en skilsmisse. Først går et bankran ad dundas, og så springer raneren opp i en blokk for å slippe unna politiet - og forskanser seg sammen med diverse mennesker som er på visning. Etter hvert får vi forhistorien til hver og én. Og også politimennene - far og sønn - som prøver å løse mysteriet med hvor den mislykkede raneren har blitt av.
Jeg måtte gråte en skvett av denne boka. Den er ikke veldig elegant lagd, men er skrevet med et klart sosialt og medmenneskelig engasjement, i kjent Backman-stil.

 


torsdag 12. august 2021

Juni: baksjå (voksenbøker)


Hva skjedde i juni? 
Juni var siste innspurt på jobb før ferien. Jeg har i flere år nå tatt ferie fra den siste uka i juni. Bildet her er fra hjemturen, hvor jeg for en gangs skyld stakk innom det "andre" Lyngdal (i Numedal i stedet for Sørlandet).
Før det fikk jeg med meg en flott konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes - aldri hørt dem live før! Et nytt virtuelt korprosjekt jeg var med på ble publisert (du kan se og høre Happy Ending her), og jeg hadde en fredelig sankthans hjemme med ei venninne. 

Lesing i juni 

Jeg leste 16 bøker i måneden, godt fordelt mellom målgrupper, sjangre og formater. Flere av dem var virkelig gode leseropplevelser! Jeg holdt meg stort sett til norske forfattere og forhold, men var også innom to britiske romanserier, en japansk tegneserie og en nederlandsk mulig barnebokklassiker. 
Jeg skrev om barne- og ungdomsbøkene i dette innlegget, så her er noen ord om resten. 

Fakta


Norsk kvinnehistorie på 200 sider av Hege Duckert (Kagge, 2021) var en grundig og samtidig lett tilgjengelig framstilling av norske damer de siste 150 årene. Noen hadde jeg hørt og lest om før, men mange var ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri hørt om Bokken Lasson, søstera til den mer kjente Oda Krogh (som er Oda i sangen "Sommernatt ved fjorden"!) Bokken var en aktiv vise- og kabaretsanger som faktisk startet Norges første kabaretscene Chat Noir i Oslo. 
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Boka er en av flere nyere historiebøker fra Kagge på 200 sider. Du kan også oppdatere deg på USA, Midtøsten, Kina, Bibelen - og generell norsk historie. 


Forhandle med virkeligheten av Erlend Loe (Cappelen Damm, 2020) leste jeg også. Her er deler av forlagsomtalen: 

"Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst (...)  Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping."

 Og på bildet ser du min reaksjon på Instagram: 

Vi utvikler oss når vi prøver noe nytt og litt skummelt. Det har Erlend Loe gjort og inspirerer leseren i samme slengen. Jeg får NESTEN lyst til å kjøpe enhjulssykkel selv. Eller noe annet sprøtt, men likevel logisk.  


Reven: portrett av et villdyr av Anders Tjernshaugen (Kagge 2021) er ei veldig fin bok som blant annet forteller hvordan reven både ligner på katten og hunden. Og omslaget...nydelig! 

Forlagsomtale:
"Reven er et fengslende portrett som bringer leseren tett på et av verdens mest myteomspunne dyr. I denne boka får du fantastiske naturskildringer av reven ute i naturen, og også et dypdykk ned i litteraturen, forskningen og historien for å vise hvordan vi har forsøkt å jakte på og temme det fascinerende rovdyret."



Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er av Magnus Helgerud (ebok, Aschehoug 2018 ) er ei bok om turisme og turister. Den er ikke så episodisk og slentrende som Knytta til hytta (som jeg skrev om her), men den inneholder også forfatterens egne erfaringer og personlige betraktninger i tillegg til interessante fakta. 





Romaner

Cappelen Damm
2018
Jeg fortsatte med serien De syv søstre av Lucinda Riley (i måneden da forfatteren døde) og leste Stormens søster, Skyggesøsteren og Perlesøsteren. Romanene foregår både i Europa og i Oseania (bok 4, New Zealand og Australia). 

Det jeg virkelig liker med serien, er reisene mellom ulike deler av verden og idéen om at de adopterte kvinnene må finne ut hvor de kommer fra biologisk. Det er også en viss livsvisdom her, blant annet om familiebånd og vennskap, selv om det er pakket inn i "dame med ryggen til"-formatet og bøkene ikke nødvendigvis byr på de store overraskelsene. Trivelig lesning, rett og slett. Og ekstra artig med bok 2, som beveger seg til og fra og i Norge. En av søstrene bosetter seg utenfor Bergen, intet mindre! 

 


Tegneserier 


No Comprendo Press
2021
O, bli hos meg er Lene Asks nyeste tegneserieprosjekt. Temaet er livet og skjebnen til misjonærbarna, først og fremst i Norge, og innholdet er bygd på intervjuer med enkeltpersoner som har villet fortelle sin historie. I tillegg er det innslag av norsk misjonshistorie. 

Teksten er veldig nøktern og kortfattet. Innholdet er på sin side ofte trist. Mange misjonærbarn helt opp til moderne tid opplevde å bli sendt på internatskoler (eller gå på skole alene i Norge) mens foreldrene fulgte "Guds kall" om å spre det glade budskapet om frelse i nye land. Mange hadde veldig lite kontakt med foreldrene, og det var heller ingen selvfølge at andre voksenpersoner viste omsorg for dem. Noen opplevde overgrep. Og så var det en overgang for de som hadde vokst opp i misjonslandet og siden kom til Norge. Hvor hørte de til, hvem var de? Hvem kunne de stole på? 





Buddha av Osamu Tezuka kom opprinnelig ut i 1972-1983 i åtte bind. Bare de fire første ble oversatt til norsk (Gyldendal 2007-2009).  Store norske leksikon kaller Buddha-serien for "et lappeteppe av dyp alvor, fjærlett humor, alvorlig filosofi og halsbrekkende action". Og det kan jeg skrive under på etter å ha lest de to første bindene.

Tezuka er blitt kalt Japans svar på Walt Disney og hadde stor innflytelse på manga- og animeindustrien.