Skattejakt i magasinet: "Lise og Kåre"

På jobb har vi en rydderunde i det romslige magasinet vårt. Vi skal bestemme hva som skal ut av samlinga, kasseres - og i den forbindelse kikker vi på mange bøker som iallfall ikke jeg ante at vi hadde.
Jeg fant boka "Søndagsposten" (1967) og dette artige diktet om den vestegdske hovedstaden:

Lise og Kåre

- en bytragedie
 

Lise har sommerens glede,
fløyel i stemmen og dans i hvert trinn.

Nå skal ho mødes med kjæresten sin,
med Kåre, en fremmed på stedet. –

Ho venter på hjørnet, og det i en by
der hjørnan’ er lige som sky er lig sky,
så Kåre er mest ved å tørne
av lengt på et heilt annet hjørne.
 

Begge to kikker på uret.

Timane går mens de står og de står.

Hjertane banker og donker og slår,
mens begge to tar til å lure.

I går var det gildt. Hva har hendt i ett døgn?

De herlige timer, var alt sammen løgn?

Han var jo så ivrig og kjælen,
og ho var en Lise for sjelen.
 

Lises små fødder er trette.

Stadig ho venter på hjørnet sin mann.

Såntno’ kan hende i Kristiansand
der gadan’ er lige og rette.

Ho tror ho er glemt og forlatt av sin skatt.

Og Kåre tror òg han er snytt og bedratt.

Han ønsker at livet var ude,
mens Lise går hjem for å tude.
 

Kåre, han slo seg på følla.

Lise ble jomfru til ho tok sin død.

Byen ble årsag til jammer og nød.

Og hvem er det så som har skjølla?

Jo, skjølla må tas av kong Kristian Kvart
som bygde vår by som et rudete kart.

Men hadde Kong Kristian visst dette,
var gadane aldri blitt rette.
 

Øivind Smestad

 

 

Barnebøker på en tirsdag

Omnipax, 2012

Gi meg et tegn av Kari Sverdrup
Passer for: barn 9-12 år; barn og voksne som vil vite mer om det å leve som døv

(Her skulle det egentlig stå et sitat, men jeg anbefalte boka til ei venninne, og dermed forsvant den ut før jeg fikk noe utdrag. Men utdraget ville vært enkelt å forstå og sannsynligvis gitt et typisk inntrykk av livet i en "delvis døv" familie.)

Ole har døve foreldre og bor sammen med dem, lillesøsteren Mia og en døvehund som reagerer ikke på talte kommandoer, men bevegelser. Ole, som syns det er helt naturlig å være tospråklig (norsk og tegnspråk), fungerer som tolk for foreldrene. Men det kan være litt vanskelig for andre å forstå hvordan dette livet fungerer. Den nye vennen hans Hanne prøver iallfall å forstå det, og hun lærer seg tegnspråk etter hvert. Det viser seg å være viktig når Hannes og Oles hunder en dag forsvinner, og mistanken faller på en gutt som sjeldent har rent mel i posen.

Gyldendal, 2007

Josefine og Villa-Ulla av Johan Unenge
Passer for: barn (særlig jenter) 7-9 år

Jeg heter Josefine. Jeg er ni år, nesten, og meg er det synd på. Jeg må passe meg. Hver dag når jeg går til skolen, passer jeg meg. Helt siden jeg sa at Ronny var en ekling, har jeg passet meg. Det er en uke siden nå.
Ronny hadde et forstørrelsesglass som han plaget en gresshoppe med. Han fikk det til å frese av den, og alle som var der bare lo. Alle bortsett fra meg.

Josefine, fortelleren, er ikke hvem som helst. Hun er ei jente som tør og som sier ifra. Johan Unenge, tegneren som er best kjent for Eva & Adam-serien, kobler denne jenta med den litt fisefine skrythalsen Villa-Ulla (som faktisk bor i en villa). De er ganske forskjellige, men de har noe til felles: de er nysgjerrige og vil finne ut av ting, og de er ærlige og rett fram. Det skaper artige situasjoner. Jeg får en assosiasjon til Hvis jeg bare ikke hadde tatt feil hund av Ingelin Angerborn; her er det også forviklinger, men i enklere format og kortere kapitler. Minner også litt om Marikken av Astrid Lindgren; kanskje slike fortellinger er typisk svenske? (Nei, vi har jo Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal!) Lett og koselig å lese.   

Cappelen Damm, 2013

Frank av Ingunn Aamodt
Passer for: barn og ungdom 10-15 år som vil ha ublodig grøss

"Kom dere ut!" brøler Frank med en umenneskelig kraft som får veggene til å dirre. "Kom dere ut! Og kom aldri tilbake. La oss være i fred!"
Gerda løfter Jens opp fra gulvet og rygger skrekkslagen ut i gangen mens hun tenker: Han har drept henne. Han har drept henne (...)
Idet gutten trekker pusten mellom to hjerteskjærende hyl, hører hun Frank innefra stua. Han gjør noe hun aldri har hørt ham gjøre før. Han synger en barnesang, og stemmen er så mild, så mild.
Gyngestolen knirker rytmisk.
(s. 20)

Frank er en ny utgivelse i grøsserserien Marg & Bein, som Jørn Lier Horst nylig brukte som eksempel på barnebøker med for brutalt innhold. Jeg har lest noen få titler i serien og vet at bøkene varierer i spenningstype og innhold, men de blodigste er nok ganske brutale. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette - skal en gi ungene det de vil ha uansett? Et vanskelig tema. Uansett, Frank viste seg å være lite ekstrem og mer av ei klassisk spøkelseshistorie.

En streng far lot datteren sin dø for mange år siden, og de to går igjen i et gammelt hus med avlåste rom. Mysteriet må løses og spøkelsene drives ut, og dette viser seg å bli ganske dramatisk. - I tillegg er det lagt inn en forelskelse mellom de to hovedpersonene, Josefine og Casper.


Cappelen Damm, 2012

 Noe usynlig av Siobhán Parkinson
Passer for: barn 10-13 år og voksne; god til samtale

"Faren min er egentlig ikke faren min," proklamerte Jake for Stella. Hjertet dunket voldsomt inni brystet hans. Dette hadde han aldri fortalt en levende sjel. Det var en hemmelighet han hadde båret på hele livet, og som han av og til tok fram når han var alene for å undersøke den og tenke over den.
(s. 94)

Denne boka minnet meg en smule om Broen til Terabithia av Katherine Paterson. Likevel har den sin egen sjarme. Den handler om et aparte vennskap mellom ei jente og en gutt som begge er litt utenfor (Jake er veslevoksen og har masse faktakunnskap inne, Stella har rare klær og samler på ord); om søsken og fattigdom og klatring over muren til ei gammel dame som har greie på livet og veggene dekket med bilder. Og to ulykker som setter Jakes mot og selvfølelse på prøve.
Dette er ikke boka for den som liker action; den går sakte framover, men forteller fra en gutts synsvinkel på en troverdig måte og slik at en får litt å tenke på. Først og fremst ei følegodt-bok.

Om bibliotekarens dårlige samvittighet

Her: en BLID bibliotekar.

Det er ikke så lett å ha bøker som hobby og som jobb på samme tid. Å være lesehest og bibliotekar.

Jeg kan si for min egen del at jeg altfor ofte får dårlig samvittighet (passer godt inn i nasjonen som visstnok er verdensmestre i denslags) for å ha
1) lest for få barnebøker (litt ironisk, egentlig, og kan diskuteres)
2) lest for få historiske romaner
3) lest for få eksperimentelle romaner (eller for mange)
4) lest for mange fantasybøker
5) begynt på for mange serier uten å fullføre dem
6) lest for mange bøker jeg bare hadde lyst til å lese
7) lest for få bøker jeg kan anbefale i jobben min
8) lest for få nye bøker
9) lest for få klassikere


For hva gjør en stakkars bibliotekansatt når hun/han får spørsmålet: "har du ei god bok?" eller kanskje litt desperat "du MÅ bare finne ei god bok til meg" eller den lett pessimistiske "du har vel ikke noen gode bøker å anbefale i dag" (den siste er verst. Det kommer forresten litt an på humøret mitt.)

Og når en lærer skal ha ei bok å lese høyt i klassen: vil boka jeg foreslår kunne fenge både gutter og jenter, både de som elsker grøss og de som hater det, de som liker å gruble og de som må ha action-spenning, de som har er forelska og de som fremdeles er på guttelus/jentelus-stadiet? Det kan være vanskelig nok å finne ei bok til EN person.
Hva finner en da?

For å kunne finne ei "god bok" til en leser må en
1) ha lest bøker en liker selv OG husker godt nok til å anbefale. Husken kan dessverre svikte i en stressa situasjon.
2) instille seg på låneren og spørre hva ei "god bok" er for denne.
Er en heldig kan det være et visst sammenfall mellom 1) og svaret på 2). (Uansett er det lurt å ha lest litt i ulike sjangre.) Hvis ikke må en tenke på bøker en ikke har lest selv, men har lest eller hørt godord om.
3) ha alternativer hvis boka en foreslår ikke faller i smak

Det er sjeldent at låneren går ut av biblioteket uten ei bok. Men det hender litt for ofte at jeg sitter og lurer: var det nå den rette boka denne låneren fikk? Og gruegleder meg til han/hun kommer tilbake.

I forrige uke var jeg på en samling for bibliotekansatte i fylket. Da fikk jeg møte to av de tre vise kvinnene, Merete og Rita! Utrolig stas! (Bildebevis kommer!) Sjefsvise Rita har skrevet en oppgave om formidlingssamtalen i norske bibliotek, og den er verd å lese. Hun peker på problemer - eller utfordringer - som er helt reelle i dette yrket. Det er synd at det er slik. Men hva kan vi gjøre for å bøte på dette?

Jeg kjenner at jeg selv ikke har tid til å lese flere bøker enn det jeg gjør. Jeg leser fort, og jeg kjenner ingen som leser så mye som meg. Ellers skal jeg ha tid til full jobb, andre organiserte fritidsaktiviteter og verv, venner, litt surfing og BLOGGING på nettet, og helst også litt tid til å bare hvile.

Så selv om tid til å lese (eller lese om, eller bla i) flere bøker, også i arbeidstiden, kan være en løsning for en del bibliotekansatte, tror jeg i hovedsak at vi trenger

1) gode hjelpemidler. Nettsider og ikke minst databaser som kan hjelpe oss i kontakten med låneren og som en nett-vant låner kan bruke selv. Her finnes det iallfall et overflod av bokblogg-sider, men jeg tenker mer på en portal der en har muligheter for å søke på sjangre, historisk/moderne eller rett og slett følelsen en vil ha av å lese ei bok (Ønskebok var/er kanskje det beste norske verktøyet her.)

2) gode nettverk der en kan øve seg på formidling. Ikke alle kan lese alt. Alle kan lese noe, og fortelle om det - om ikke offentlig, så iallfall til andre i yrket. Vi som er så heldige å ha kollegaer kan fortelle hverandre på personalrommet hva vi har lest og likt. Og mer formelt: de som har lest seg opp på historiske bøker kan holde foredrag om dette, også utenbygds (eventuelt skrive utfyllende lister; selv om jeg av erfaring vet at slike ofte blir glemt); de som kan "alt" om fantasy kan lære opp sine kollegaer eller opplyse interesserte lånere.

Sjefsvise Rita har også forslag til tiltak, og hun ber bibliotekfolket på fylkes- og nasjonalt nivå til å ta et ansvar. Som jeg ser det, vil punkt 1) helt klart være et slikt overordnet ansvar, mens 2) vil kunne gjøres lokalt, eventuelt med lokale samarbeidspartnere.  

Jeg hater denne følelsen av dårlig samvittighet. Jeg tror heller ikke jeg har fortjent å ha den. Og jeg vil veldig, veldig gjerne gjøre den mindre. Enten ved trøst (sympatisk eller empatisk) eller ved oppbyggelige innspill (tips om ting som faktisk skjer og tiltak som hjelper - nå!).

Inspirert - skrivekurs med Alf Kjetil Walgermo

Noen husker kanskje forfatteren jeg gjorde et improvisert togintervju med i fjor? Nå har han vært i min kommune og hatt skrivekurs for åttende trinn. Jeg fikk observere det første kurset, og
Walgermo kom med flere konkrete tips til hva en kan gjøre når skrivingen går trått. Jeg satt og drodlet litt for meg selv etter hvert som elevene fikk oppgaver.



Alf Kjetil med kiwien

Prøv å beskrive det abstrakte med utgangspunkt i noe konkret.

En av elevene skrev "Kiwien er som magen på en tarantella". Bytter en konkretet "kiwi" ut med abstraktet "kjærlighet", kan det bli til begynnelsen på dette diktet:
 

Kjærleiken er som magen på ein tarantella
når han ligg på rygg og sprellar.
Du får lyst til å kile han
men tør ikkje
av redsel for beina.

Prøv noe nytt, for eksempel å skrive keivhendt (eller skrive under et bord).

 

Friskriving - skriv det som faller deg inn!

(Jeg mistenker at det er en del poeter i dag som bruker denne metoden!)

 

Månen sa hipp hurra sendte den til meg og eg blei glad, det var kjekt og eg har ofte sett månen men aldri vært der sjølv og månen sa hipp hurra og han kan jo eigentleg ikkje snakke sant men me latar som ha ha der var du igjen kan du seie noko anna i dag eg treng å høyre noko som eg kan gøyme i hjartet mitt og la det vere der og månen kan godt sjå på når det skjer kva trur du? har det framtid? er eg ein du kan skrive om månen til? det var sant, du er her no så ikkje sei noko meir. 

 

Du som leser dette, liker du å skrive?  Hva skriver du?

Er nynorsk kult? - Oppdatering

I oktober i fjor skreiv eg eit innlegg om dei få engasjerande nynorske barnebøkene, særleg for barn i slukealderen. Utgangspunktet mitt var problema eg har som barnebibliotekar i ein nynorskkommune, der det hender eg får i oppgåve (av lærarane) å bokprate om nynorske bøker, og altfor ofte finn for lite eg kan formidle til den aktuelle aldersgruppa.

Eg fekk svar i kommentarfeltet, mellom anna frå Ragnfrid Trohaug i Samlaget, der ho nyanserte biletet mitt litt (mykje er òg bra!), kom med nokre hjartesukk ("vi har eit demokratisk problem om ikkje små hovudmålslesarar får lesetreningsbøker på eige mål")- OG informerte om kva dei jobbar med framover. Her kjem nokre sitat frå det ho skreiv (mine uthevingar).

(...) vi har sett i gang fleire prosjekt som har breidde og tilgjengeleg appell som mål: peikebøker på nynorsk (tidlegare var Pål-bøkene dei einaste som fanst), mellom anna Mopp og Mikko av Kari Stai, fleire seriar, Ingelin Røssland og Terje Torkildsen har blitt oppmuntra til å skrive medrivande seriar for ungdom; du nemner sjølv serien om Drakeguten og Cherub, i tillegg kan eg bla. nemne dei to bøkene om Aurora av Marie Desplechin, vittige ala Nina Grøntvedts "Hei, det er meg!", Lene Kaaberbøls nye serie "Villheks" som de bibliotekarar må oppdage!

Samlaget har eit heilt nytt lettleskonsept som ligg klart for å bli sett ut i live, men det må pengar til, dette er eit språkpolitisk ansvar som ingen andre enn Samlaget kjem, eller kan eigentleg, ta.

I år har eg i forlaget argumentert knallhardt for at vi må ha ei Pingledagbok-aktig bok på norsk, sjølv om det er usikker økonomi i det, så det kjem til våren! Gled dykk til Coolman und ich, i omsett språkdrakt av Ragnar Hovland. Kjøp inn denne karen til biblioteket når han kjem på norsk, så får eg lov til å gi ut fleire i same sjanger.

Det eg skulle ønske meg, var som sagt konkret: støtte til å lansere lettlesserie på nynorsk, ti titlar i året over fem år, slik at ein tilslutt sitt med ein base på femti bøker, ein god start (prosjektet har vi klart, det er altså midla som manglar), og lovnader om støtte til omsett litteratur for BU. Det er her vi kan få inn meir humor etc.

Her om dagen kom eg til å lese ein artikkel på nettstaden barnebokkritikk.no, der det mellom anna står om Samlaget sitt planlagte lettlestkonsept, Leseland. Det fekk meg til å tenke på mitt eige engasjement i oktober. Hald dykk fast, kjære lesarar:

Dei måtte gje bøkene ut som appar i staden for papirbøker!

Kva er det som skjer?

For å fylje opp dei andre tinga Trohaug nemner:

• Coolman und ich har eg enno ikkje sett, håpar den kjem;
• Samlaget si liste over "Kommande bøker" finn du her. Eg merker meg spesielt tredje boka i Svarte-Mathilda-serien (grøssarserie, populær), sjuande boka i Cherub-serien (nemnt før, også god spenning) og Sunniva Helling Berg si Beina i gitaren, visstnok skal vere ein oppfyljar til Utfor, som eg likte så godt.  

Men det var mindre enn eg hadde håpa på. Ragnfrid, sit du framleis og riv deg i håret?

Baksjå og framsjå: mars

Søt katte-ring, kjøpt på Kattens vern i Bergen.
Og dermed ble jeg rosablogger, for ett innlegg i det minste?

April er i gang! Jeg rakk aldri å lure noen, gjorde du?
Her var oppsummeringa for februar, hvis du er interessert i den. Her kommer den for mars:
Litt statistikk:
(Bortsett fra baksjå/framsjå) 5 innlegg på 31 dager, de handlet om:

• et utrolig flott dikt jeg lagde bilde av
• romanen om Margaret Skjelbreds alvorstyngede og drømmende mor
• andre bøker om det å være kvinne (en roman og tre debattbøker),
• en sitatsvanger roman om elleve minutter,
• to krimbøker, som altså er begynnelsen på veien mot mitt lesemål om ti leste krimbøker i 2013.

Jeg leste 10 bøker i løpet av disse 31 dagene - i tillegg til krimbøkene og kvinnebøkene ramser jeg opp:

• de to første bøkene i serien Vakre skapninger (engelsk: Beautiful Creatures) av Kami Garcia og Margaret Stohl. De var på sitt beste underholdende, men gav meg litt for ofte assosiasjoner til andre bøker jeg har leste i paranormal romance-sjangeren. Kjenner ikke noe behov for å følge med serien videre. Filmen fikk jeg ikke sett.   
• den norske spenningsboka Samuel Sekel og flukten fra Paris av Tina Trovik. Denne har stått i ventepåblogginnlegg-bunka mi leeeeenge, og jeg vil gjerne skrive mer om den før jeg leverer den tilbake til biblioteket. Likte den godt.
• de to første bøkene i serien Ashfall av Mike Mullin, i sjangeren som jeg ikke vet om det fins et norsk ord for, men jeg kaller dem "katastrofebøker". De handler om katastrofer som kan inntreffe i verden slik vi kjenner den i dag, og det en tenker seg kan skje etterpå. Her: et katastrofalt utbrudd av Yellowstone-vulkanen i USA - med påfølgende askeregn, strømbrudd og evig vinter. Skummelt! Vil også skrive mer om denne. Vi får se.
• barneboka Måneskinnsdragen (Leseløve) av Cornelia Funke, som skrev Blekkhjerte-bøkene og Spøkelsesridderen. Denne var søt - og lettlest!

Framsjå
Jeg har nettopp blitt ferdig med "Opptegnelser fra Jerusalem", en grafisk roman som virkelig anbefales. Har også lest Kristopher Schaus rettsnotater fra 22. juli-rettssaken (kort, men innholdsrik) og blitt ferdig med "Religion for Atheists". Jeg leser altså flere ting samtidig, og opplever at det går bra! Holder nå på med siste bok i Arven-serien til Christopher Paolini (Eragon)... hm. Ikke veldig imponert over oversettelsen, ser meg selv hoppe over en del krigspassasjer, men vil veldig gjerne lese den ferdig! Iallfall slutten. Merk: det har jeg lov til. Du, kjære leser, har også lov til å hoppe over sider og ellers mye annet, jamfør lesereglene.

God lesemåned!  

Lånte bøker som venter på å bli lest. Hørte jeg et sukk?
Var det fra bøkene eller Lesehesten?