Ungdomsbøker i februar

 

Gyldendal, 2020

Pustens lov av Øystein Stene er første boka i en dystopiserie. Premisset:
Luften utenfor den hermetisk lukkede Fjordbyen (i tidligere Oslo) inneholder et virus som gjør menneskene uintelligente og ville; de blir såkalte maper. Utvalgte og opplærte mennesker fra Fjordbyen reiser jevnlig utenfor i sikkerhetsutstyr for å hente inn høygravide maper - barna deres har ikke fått overført viruset og kan dermed være trygge om de vokser opp i Fjordbyen. 

 

Hovedpersonen Alm (19) har levd i sikkerhet hele livet. En dag får hun selv ansvaret for et henteoppdrag. Det går ikke etter planen, og Alm får vite noe skremmende og helt utrolig om seg selv - og hvor hun kom fra.
Boka spør oss hva det er å være menneskelig. Den har en veldig interessant vinkling og en dramatisk cliffhanger som gjør at en venter veldig på neste bok.

Cappelen Damm, 2020

Ingen andre enn oss av Mari Moen Holsve er tredje boka i serien om den uhellbefengte småbyen Skymstad. Her er det en pyroman på ferde. Skolen hvor våre hovedpersoner går, er det første som brenner ned, og før den tid har to av dem rukket å finne noe forferdelig inne på lærerommet: en avkappet finger! Hvem starter brannene, og hvorfor?
Litt ekstra skummelt å lese om en evakuert småby etter det som skjedde i Gjerdrum. Men her er det altså ikke naturkreftene som er i sving. 

I starten av boka får vi vite (litt kort) hva som skjedde i de første to bøkene. Det kan dermed være en fordel å ha lest dem først. Dette er handlingsdrevet, skummelt og samtidig gjenkjennelig; det er lett å la seg fenge.
Ett lite spørsmål har jeg: leseren får vite at Skymstad er en bitteliten by, omtrent som et veikryss. Likevel går det et par hundre elever på skolen. Det gir ikke helt mening.

 

 

Aschehoug, 2020

Hvordan jeg tjente min første million er ei ny morsom ungdomsbok (noe som ofte er etterspurt!) av Endre Lund Eriksen. 

Anslaget er komisk; den dypt konservative og ryddige Robin tar et oppgjør med den rotete og høyrøsta familien sin. Han har meldt seg inn i Unge Høyre og har begynt å spionere på den "perfekte" ordførerfamilien i nabohuset. Tenk hvis han kunne være som dem?
For å i det hele tatt ha en sjanse om å stige sosialt i gradene, må han skaffe seg penger raskt. Han skaffer seg et forbrukslån - med pappas bankkonto... og starter aksjespekulasjon.
Parallelt følger vi Robins forsøk på å nærme seg spesifikt den kjekke ordførersønnen. Det viser seg snart at det å bli mer lik faren hans, ikke er den beste veien til kjekkasens hjerte. For det er flere som opponerer mot familien sin! 

Utover i boka endrer tonen seg noe; det blir mindre komikk og mer alvor. Færre pute-scener og mer klump i halsen for en leser som meg.

 

Jenta i bikuben av Astrid Aasen er også en dystopi, men her er det ikke et farlig virus menneskene stenger seg inne i frykt for: de er fanget inn av et diktatorisk helseregime koblet mot sosiale medier. Et ekstremt fitness-samfunn styrt av den karismatiske presidenten Pratham Mikula.
Emma opponerer litt i småskala ved å skulke gymtimene på skolen. Hun spiser ikke alltid sunt heller. Men så en dag er det slutt. På en fest får hun i seg noe hun ikke har tålt - og heller ikke visste at hun fikk - og våkner opp innestengt i straffeanstalten Bikuben. Hun får ikke kontakt med familie og venner og blir tvunget til å trene hardt for å forsøke å komme seg ut.
Emma får en mentor, Jakob, som hun raskt faller for (og vice versa). Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. For det virker ikke som om førsteprioriteten for forfatteren er å skildre et ekstremt framtidssamfunn en må fri seg fra. Hovedpersonen kommer også veldig lett til løsningene, eller kanskje veien dit bare er litt kjapt beskrevet? Her er den umulige og opprørske kjærligheten det viktige.

Astrid Aasen, 2020

Boka er kort og raskt lest. Jeg tror nok at mange vil kunne falle for den.

Andrebøker for barn

 Jeg har lest to barnebøker som er bok nummer 2 i en serie. Den ene ei handlingsdreven, fartsfylt og gjennomillustrert spenningsbok, den andre ei hverdagslig og mer følelsessentrert dramabok. Jeg har tenkt å si litt om bøkene og vurdere om de kan leses uavhengig av starten på seriene. 

----

Vigmostad & Bjørke, 2020

Mission 2: Hongkong er altså bok 2 i Bjørn Sortlands nye spenningsserie Johnny777. Førsteboka, som jeg ikke har lest, gikk for seg i Rio de Janeiro. Det får vi vite i starten av denne, og innledningen (selv om den også inneholder en litt skummel scene) introduserer først og fremst hovedkarakterene og handlingsforløpet som førte til at Jon ble agent i organisasjonen EHO. 

Jon er en motvillig agent, slett ikke glad i actioneventyr (sier han iallfall selv), men det hjelper at han har den tøffe og sterke Ninja-Prinsessa med på laget. Det å få være sammen med henne er en mildt sagt sterk motivator.
Når helten vår har fått et oppdrag, er han likevel handlingsrettet og vil gjennomføre det han kom for. Og han er smidig, kjapp og flink til å bevege seg rundt og oppå bygninger.   

Det er nærliggende å sammenligne denne serien med Kunstdetektivene (2000-2016), som Sortland lagde sammen med illustratøren Trond Bredesen. Begge seriene framstår som ganske lettleste, beveger seg rundt i ulike land og har en ung gutt som forteller. Men det er noen klare forskjeller, først og fremst dette at dramatikken har utgangspunkt i et konkret oppdrag (Johnny777) versus "tilfeldig" kriminalitet som heltene motvillig blir involvert i (Kunstdetektivene). Eller kjenner jeg igjen elementer i den generelle utviklingen i barnelitteraturen med andre forventninger fra leserne: 

• landet hvor mysteriet foregår, har blitt en kulisse i stedet for en egen verden med kunst og severdigheter
  
• persongalleriet er mindre; de voksne har en mindre framtredende rolle. I den nye serien er helten praktisk talt foreldreløs, mens han i Kunstdetektivene har en hel familie han reiser på tur med  
  
• handlingen settes i gang tidlig, og spenningen får liten tid til å bygge seg opp underveis. I Kunstdetektivene kunne leseren for eksempel begynne å ane uråd i beskrivelsen av et umake par, eller kjenne på redselen når David blir tatt til fange av skurkene. I Johnny777 går handlingen kjapt fra det ene til det andre uten at de store følelsene av grøss og uhygge følger med.
  
• teksten har blitt knappere, blant annet med kortere setninger 
• det er mer luft på sidene
  
• vi har flere helsidesillustrasjoner 
• det er mer humor; en effekt mange barn ser etter og kjenner fra de mest populære seriene. Sortland byr på både overdrevne karakterer, språk- og navnhumor, slapstick-scener og en godtroende/ naiv helt (som ikke skjønner sammenhengen mellom Ninja-Prinsessa og Emma!) Selv om Kunstdetektivene også har en ganske eksentrisk storskurk (Svartvik), framstår den eldre serien som mer nedpå og alvorlig.
  
  Og kanskje det også virker inn på dette med spenningsoppbygginga? En kan kanskje ikke ha så mye humor uten at grøsset forsvinner? 
  

  ---

Cappelen Damm, 2020

Nå eller aldri, Rikka av Maiken Nylund er fortsettelsen av Rikka, på ordentlig og forever (2019), som jeg nevnte i et oppsummeringsinnlegg i fjor.

 

Dette er en fortsettelse som glir mer elegant inn i historien, hvor viktige elementer fra førsteboka blir introdusert i biter. Jeg ser det slik at den mer kan presenteres selvstendig enn Johnny777-boka. Det gjør ingen ting om en leser denne først og den første etterpå. (Andre lesere kan gjerne si ifra hvis dere er uenige!)

 

Førsteboka fokuserte på det å føle seg utenfor i familien som skilsmissebarn og "bonusbarn", og viste også hvordan Rikka måtte håndtere et ujevnt vennskap med litt sjefete Lise.
Andreboka beskriver den første store forelskelsen, i Jimmy. Rikka lyger på seg trommeinteresse (fordi Jimmy spiller i band) og "må" begynne i korps. Hvordan skal hun takle den sjalu og overlegne Silje, som også er interessert i Jimmy?
Rikka gleder seg ellers til pappa og hans nye familie skal flytte til byen Rikka bor i. Men er det lurt å være med på visning når hun stadig blir skuffet? Og tenker egentlig pappa og Gunn at Rikka skal ha en plass hos dem?  

 

Her er det få illustrasjoner, men teksten er enkel og handlingen hverdagsnær. En ser alt gjennom Rikkas tanker og øyne. 

 

 

  

Lesing i september (del 3). Barnebøker

Gyldendal, 2020

Et tips: jeg har lagt inn lenke til forlagssiden på bildene. Ofte vil det ligge en mulighet til å bla i starten av boka der. 

Bjørn Ingvaldsen er en forfatter som kan skrive både morsomt (som i Jeg er berømt! m.fl.) og nitrist (som i Nattskift i Nekropolis). Nudistene må en vel kunne si er på den lyse sida. Ofte har det vært hovedpersonen som har hatt noe helt spesielt og litt naivt med seg; i denne boka er den mest interessante personen en biperson. Nemlig Tjodolf, den nye gutten i klassen som ser ut til å fullstendig mangle sosiale antenner. Eller er han bare velsignet med en eksepsjonell selvtillit? Noe av det første som skjer er iallfall at han introduserer seg for de mest populære jentene i klassen (jeg-fortelleren inkludert) og sier uten å rødme at han vil bli kjæreste med en av dem. 

Og når Rose og venninna Sina (i tospann kalt Rosin) blir nødt til å jobbe sammen med Tjodleik på en gruppeoppgave, skjønner de at det ikke bare er Tjodleik som er noe for seg selv. Det gjelder i høyeste grad også familien, som er nudister og bor i et gartneri.    

Ei artig bok; jeg kan ikke huske at jeg har lest noe som ligner! 

Cappelen Damm, 2020

---

Og så leste jeg bok nummer to om ei fattig jente i Oslo med et skikkelig ståpå-humør. Buffy By er inspirert av Ingeborg Arvola er ny i år. 
I førsteboka, Buffy By er talentfull, hadde Buffy to prosjekter: å lære slalåm og å bli bedre kjent med faren sin. Denne gangen er det også to ting: skrive en spennende selvbiografi som hun skal tjene MASSE penger på, og å få seg kjæreste. For det skal man visstnok ha. 

Og her har Arvola gjort noe originalt. Hun har gitt Buffy ikke en drømmeprins, men en ganske ufordragelig liten kjæreste med sadistfakter og maur i rompa. Mange voksne vil nok krible etter å sette en diagnose på Viktor.
Grunnen til at Buffy velger ham, er at han er eldre enn henne (i år, iallfall) og dermed, per definisjon, veldig bra. 

Ja, og så får Buffy og familien endelig reise på ferie til ei ekte sommerhytte. Mamma Lillie er ekstremt lite glad i å sette seg i gjeld hos andre, uansett hvor mye det kommer familien til gode. Så hun må lures til å passe på hytta til familievennen Bolla - og går inn for oppgaven med plagsomt mye alvor.
Likevel blir det en minneverdig sommer.   

---

Samlaget gir i år ut starten på en ny spenningsserie for barn, Klodeklubben. Som navnet antyder, er miljøvern og miljøkriminalitet bi-tema i disse bøkene fra en liten kystbygd. Den kan sammenlignes med Jørn Lier Horsts serie Detektivbyrå nr. 2, men også andre lettleste og illustrerte krimserier som har kommet de siste årene. 
Hver av bøkene runder av med miljøfakta fra Ole Mathismoen. 

Vennene Sivert, Vanja og Mo (som er ny i bygda) må finne ut hvorfor svanene i fjorden blir svarte av oljesøl (i førsteboka Dei svarte svanene) og hvorfor sauer plutselig blir syke (i andreboka Hytta som forsvann). De tar store sjanser for å finne bevis for mistankene sine og kommer i nærkontakt med både den ene og den andre skurken. Og jenta i gjengen, Vanja, er den tøffeste (men også mest uforsiktige) detektiven. 

Bøkene er fargerikt illustrert av Jens Kristensen, som har en lett gjenkjennelig animasjonsstil. Med mer naturalistiske tegninger og en mørkere fargepalett kunne nok bøkene appellert enda lenger opp i alder. Men for all del, dette er fine bøker som en barnebibliotekar gjerne kan anbefale! 

Og nå med årets TV-aksjon rett rundt hjørnet (WWF, mot plast i havet) er de ekstra aktuelle. 

--- 

Hvis du har hatt noen særlig kontakt med lesende barn de siste ti åra, har du mest sannsynlig hørt om En pingles dagbok (Diary of a Wimpy Kid), den internasjonale suksessen til amerikanske Jeff Kinney. Gjennom det som nå er 14 (snart 15) bøker har leserne blitt kjent med Greg, en ganske så oppfinnsom, pengeglad og ofte uheldig fyr. Men så har Greg en bestevenn, dumsnille Rowley, som litt for ofte blir utnyttet av "helten". I en ny spinoffserie får Rowley selv fortelle sin versjon av vennskapet deres. Men det skal mye til før Rowley tenker og skriver stygt om Greg, så mye av urettferdigheten må leses mellom linjene, og det blir både morsomt og litt sårt. 

Gyldendal, 2020

I Rowley Jeffersons superkule eventyr prøver Rowley å skrive en bok, kanskje en fantasyfortelling? Men han strever litt med å følge med på Gregs anbefalinger om mest mulig action, vold og skurkeri (og tøft spinoff-utstyr til butikkene). Rowley er solid oppdratt og vil helst ha en god moral i fortellingen, noe som er veldig lite salgbart, sier Greg! 

---

Gyldendal, 2020

Girlskate av Steffen R. M. Sørum og Eldrid Johansen leste jeg som ebok. Under lesingen trodde jeg at Sørum hadde skrevet den alene. Lurer på om det ga meg et annet inntrykk av boka? Vanskelig å si.  

Paret har skrevet sammen før, nemlig skrivetips-boka Skriv genialt! (2016). 

I Girlskate møter vi Molly, som er midt oppi et dilemma. Hun har begynt å trene fotball, men ikke fordi hun har lyst; hun vil holde på bestevenninnen sin, som har blitt bitt av fotballbasillen. En ekstra stressfaktor er Mollys egen  fotballfamilie, som mer enn gjerne støtter opp under det de oppfatter som en lystbetont hobby. 

Molly er redd for å spille. Hun vet at hun ødelegger for de andre på laget. Og det hun egentlig liker best, er ikke ballspill, men tegning. Det er hun flink til!

Så endrer alt seg; hun blir interessert i skating og prøver det. Liker det. Klarer det! De andre skatejentene er flinke til å oppmuntre. Molly skofter fotballtreninger for å lure seg på skating. Det kan ikke gå bra i lengden. 

Jeg stusset litt på at en familie som ellers virker så fokusert, tar sjansen på å spandere tusenvis av kroner på flere korttids-hobbyer før de setter grenser for en vinglete datter. Men det får lesere med barn heller svare på! Og alt i alt: fin historie. 

---

Cappelen Damm,
2020

Benny går igjen er andreboka til Tom-Erik Fure; fortsettelsen av Benny går berserk, som ble gitt ut som "julebok" i fjor. Andre bok går ganske rett inn i handlingen, så det kan være på sin plass å nevne to viktige fakta fra starten: 

1. Benny blir forelska i gutter, og særlig har han lagt sin elsk på kjekke Ken, sønnen i en vennefamilie som kom på besøk til jul. I andreboka overnatter han hos Benny, som har sitt svare strev med å forholde seg sånn noenlunde kul. Ken kan jo ikke være interessert i ham?  

2. Benny har en god venninne, naboen og eks-skuespilleren Magda Rose. Hun er ganske så åndsfrisk, men såpass oppi årene at svigerdatteren hennes har sendt henne på gamlehjem - for å få overtatt huset hennes. Dette er selvfølgelig trist for både Magda Rose og Benny.

Nå finner Benny, Ken og ei felles venninne ut at de skal hjemsøke Magda Roses hus for å få de nye eierne til å flytte.      

Her er det masse fantasifulle krumspring og hjertevarme. Forfatteren kunne virkelig kuttet ned på beskrivelsen av Bennys rødmeatferd og Kens kjekke framtoning; vi skjønner uansett at mye står på spill. Ellers likte jeg boka godt og tror den vil slå an hos mange, uansett hvilke(t) kjønn en forelsker seg i. 

Tegneserier

Fontini, 2020

Kampen mot mørket av Tim Probert er starten på en ny tegneserie, Lightfall. Den minner om den populære Amuletten-serien, men er ikke fullt så skummel - enda - og passer også for litt yngre. Lightfall er mer ren fantasy (Amuletten og et par andre sammenlignbare serier, som Zita-bøkene til Hatke, har elementer av sci-fi). Også her har vi en jentehelt som skal redde en verden. Her med hjelp fra en ikke-menneskelig skapning; en kampdyktig og vennlig galdurianer. 

Dette er en fin historie med en fascinerende fantasyverden og flotte tegninger. Men nettopp derfor skulle jeg ønske at formatet var større enn A5, så detaljene i tegningene kunne kommet bedre fram. Boka blir litt vanskelig å lese. Jeg vet ikke hvilket format originalen er i.

---

  

Døden av Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng er en perle! Her har vi en "dødsredd" gutt skrevet inn i en faktabok om temaet som er litt skummelt, men som alle må tenke over på ett eller annet tidspunkt. Hvorfor dør vi? Hva skjer med kroppen da? Og er det noe igjen av oss etterpå? 

Tegneserien går stort sett i hvitt og svart, med rødt som en effekt innimellom. Og hele veien er det en dialog mellom Mikkel og mannen med ljåen/ døden. Døden vil forklare og beskrive, Mikkel vil helst være i fred. Særlig når Døden vil snakke om mamma, som er kreftsyk og som Mikkel virkelig ikke vil miste.  

---

Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl har også et tydelig tema: spiseforstyrrelser. 

Janne er lubben allerede som barn, og får høre det av både barn og voksne. Hvorfor er hun større enn de andre i familien? Hun elsker mat, og gjerne søt mat; det blir en trøst når selvtilliten er på bunn. Foreldrene ser at hun spiser vel mye, men vet ikke hva de skal gjøre. Mamma kommer med et forslag: Janne skal få penger for hver kilo hun går ned i vekt. Janne blir med på det. Men når hun først har begynt med å sløyfe måltider, kaste opp maten og overtrene, er det ikke lett å slutte...
Og hun blir heller ikke automatisk populær på skolen selv om hun går ned i vekt. 

Janne har en ufyselig lærer som lar henne sitte mellom to urolige gutter for å straffe dem. I det hele tatt er det mange rundt jenta som svikter. Det blir ganske så alvorlig før noen tar tak og hjelper. 

Lesing i september (del 2). Ungdomsbøker

I september leste jeg altså om igjen GONE-bøkene av Michael Grant, som jeg sist gang leste fra 2009 og utover. Dette er en intenst spennende serie (litt som en TV-serie med mye action og hopp i scener), men den tar også opp store spørsmål om menneskepsyken, det ondes problem og samfunnsspørsmål. Vi får se hvordan personer virkelig forandrer seg og/ eller endrer modenhet i møte med en uvirkelig krise. Jeg hadde glemt avslutningen, så serien ble like spennende for meg denne gangen! 

(Og nå fikk jeg vite at det fins to oppfølgerbøker som ikke er oversatt til norsk. De må jeg lese!)

---

Utbryterne av Nina Borge er en helt ny dystopi. Vel 50 år fram i tid er vi i en verden plaget av ekstrem luftforurensning, og et Norge hvor gamle byer (som Sandefjord, Drammen og Oslo) ligger i ruiner etter klimaødeleggelser. 

 

I Norge styrer feministpartiet med hard hånd. Vi har en slags moderne Egalias døtre (Gerd Brantenberg), hvor kvinnene har både reell, fysisk makt og definisjonsmakt over mennene og hvor kjønnene er strengt adskilt. Menn er farlige, dyriske og sinte, får jenter høre, og det å skulle tenke på større spørsmål som politikk og forskning ligger ikke til deres natur, heter det (et vrengebilde av det som også i Norge har vært "fakta" om kvinner). Så gutter og menn skal slippe å styre og bestemme.
Det er også et element av seksuell undertrykkelse i samfunnet; gutter blir seksuelt utnyttet ut fra en reell fare for falske voldtektsanklager. 

Vi møter tidlig de to heltene som får meg til å tenke på Katniss og hennes venner/ medkjempere i Dødslekene-serien:
Carla, en ung forskerlærling vokst opp på feministenes jentehjem og eslet til å bli en framtredende "hvitkofte".
Noah, en gutt som bor ute i den nærliggende skogen og har blitt dobbeltagent i motstandsbevegelsen. Noahs mor, Johanna Berg, er en ledende forsker og Carlas mentor; de har funnet fram til en formel for å løse problemet med luftforurensning. Ideelt sett skulle denne formelen kommet alle land i verden til gode, men den norske regjeringen trenger penger og vil ha den selv. 

Carla må komme seg til Oslo med formelen og få sendt den til Johannas samarbeidspartnere i ulike land - uten å bli tatt av verken feministene eller motstandsbevegelsen. Noah må motvillig bli med henne på oppdraget, som Carla selv også er veldig usikker på. Hun har jo lært at feministene er de gode, at de vil godt, og at menn er farlige. Snart vil både hun og Noah lære at det fins mange nyanser av sannhet og det gode.

Utbryterne er intens og fengslende. Jeg ville virkelig vite hvordan det gikk med Carla og Noah. 

 

Er dette en antifeministisk roman? Tanken streifet meg i starten. Alt right-menn ville kanskje lett etter argumenter for sitt syn her på mannen som undertrykt. Men jeg opplever ikke boka slik; mer som en advarsel mot (blant annet) kjønnsbasert diskriminering, fordommer og båstenking. Vi trenger alle kjønn og alle bakgrunner for å løse problemene vi står overfor og lage et godt samfunn.  

Bok 365 har skrevet en fin anmeldelse av boka her. 

---

Kirsebærhjerte av Cathy Cassidy er første boka i en søt serie, Sjokoladesøstrene (på engelsk Chocolate Box Sisters). Visstnok er den blitt en internasjonal bestselger. Den minner meg litt om Jenter i jeans-serien av Ann Brashares, selv om en her følger bare en jente om gangen. 

Dette er ei klassisk følegodt-bok for tweens med en romantisk utgang. Og førsteboka handler om outsideren, den nye (ste)søsteren Cherry. Jeg har lest flere bøker i det siste om den litt nerdete og fantasifulle jenta som vinner den kjekke god-på-bunnen-drømmeprinsen i kampen med den blonde bitchen (som her tilfeldigvis er hennes nye stesøster). Ja, og så har vår forteller selvfølgelig en stor hemmelighet som kan ødelegge for det nye livet hun prøver å bygge opp sammen med faren.

Men jeg fikk jo iallfall LITT lyst til å besøke de særegne søstrene i det store huset, og smake på en håndlaget sjokolade eller to. 

---

Virusvår: unge stemmer om en ny virkelighet er Pax forlag sin antologi, resultat av en skrivekonkurranse utlyst av DUS - Den unge scenen. 

Og vi har et par scenetekster her også, blant andre den symbolske og følelsessterke Rød og blå - et lite stykke underbevissthet av Selma Baalerud. Her blir en "hvit" person malt over av blå og røde farger som symboliserer passivitet og aktivitet, depresjon og livsglede. Det blå tar helt over etter hvert som landet og aktivitetene stenges ned. 

Både usikkerhet og kjedsomhet er blant følelsene som kommer fram i tekstene. Og ikke minst sinne. Skuffelse og frustrasjon for at en ikke får oppleve det en hadde planlagt. Folkehøyskolen stenger ned. Kalenderen mangler farger. En får ikke lov til å rulle rundt i andres spy...

Det er stor variasjon i tekstene. Ikke alle treffer like godt, særlig språklig. Men noen stemmer får en virkelig lyst til å høre mer fra.  

 

---

Det fins etter hvert ganske mange bøker om jenter som er i overgangen mellom det barnslige og det mer modne (eller lek og gutteprat, rent konkret!)
Kunsten å tryne av Jan Tore Noreng har litt av det samme, men her fra to gutters synsvinkel. Vår hovedperson er helt tydelig den modne og i en klasse for seg selv.

 

Samuel og kameraten Jonas har vært nerder; de har alltid gått under radaren til de kule folka i klassen. Men etter at de begynte med parkour en sommer har kroppene deres - og kanskje også selvtilliten - forandret seg, og det merker de andre. Særlig alfajentene Anette og Helene, som nå plutselig viser interesse for dem. En interesse som Samuel ikke helt vet hvordan han skal takle. 

(Her assosierer jeg til den norske ungdomsfilmen Psychobitch, hvor det fins en underliggende - og ødeleggende - forventning om at den populære jenta er den selvfølgelige drømmen for en gutt i toppen av hierarkiet.)

Samuel har i stedet blitt interessert i - ja, dødsforelska i - den mystiske jenta Ella. Med henne kan han snakke om det meste. Men kan han fortelle de andre om henne?

 

Så skjer det noe på en fest som ikke Samuel deltok på. Jonas sier til Samuel at han har blitt anklaget for voldtektsforsøk, men det er jo selvfølgelig bare tull. En hevnaksjon. 

Eller?

Baksjå: mai, del 2. Barnebøker

I mai ble det flere barnebøker enn vanlig! Her er noen ord om dem. 

Gyldendal, 2019

Annenhver uke av Heidi Linde er første boka i serien Olivias liv (neste bok kommer i 2021). Jeg likte veldig godt heltinnen Pym Petterson fra en tidligere serie av Linde, så denne var jeg spent på. 

Olivia lever et liv som mange andre barn i Norge: hun flytter jevnlig mellom foreldrene. Det har hun gjort lenge. Og det har gått helt fint selv om de to familiene er ganske ulike. Hos pappa og kjæresten får hun masse oppmerksomhet. Litt mindre av det og litt mer støy hos mammas nye familie med fire viltre stebrødre. 

Men så får hun vite at pappa og kjæresten skal få en baby. Og ikke bare det: ei ny jente begynner i klassen og (mye på grunn av en uoppmerksom lærer) overtar Olivias plass. Rent fysisk: Olivia mister gruppeplassen med bestevennen og blir henvist til den trangeste plassen i rommet. På flere måter føler hun seg altså skjøvet til side. Og Olivia reagerer med frustrasjon og sinne, hun gjør noe som får store følger for den nye jenta. 

Det er sårt, og en skjønner så godt hvordan det føles for Olivia. Og for den litt sjenerte jenta som ufrivillig blir målet for sinnet hennes.

Boka minner en del om Rikka på ordentlig og forever (som jeg leste i januar). 

----

Cappelen Damm, 2019

Men når det gjelder problemene med ujevne vennskap, minner Rikka-boka mer om ei anna barnebok jeg leste i mai: Det fine med Kjersti av Helena Hedlund. Den er oversatt fra svensk. 

Kjersti (7) har ei venninne, Fatima, som alltid bestemmer hva de skal gjøre. Kjersti strever med å gi uttrykk for hva hun selv vil og har lyst til. Og hvorfor ble de egentlig venner? Vil hun egentlig være venner med Fatima? 

Så får Kjersti en ny nabo, en gutt med samme farge på håret som hun selv: gull. Alle andre sier det er rødt. Men gull er det beste hun vet. Sammen med Gunnar - som også elsker skatteleting - samler hun sammen ting av gull og legger dem et lurt sted. Men en av tingene er egentlig lærerens giftering, som læreren leter veldig etter. 

Sannheten kommer for en dag, og det viser seg at Kjerstis mamma også har litt vanskelig for å innrømme feil hun har gjort. 

I vår har det kommet en ny bok om Kjersti: Å være Kjersti. 

---

Et høyst upassende mord av Robin Stevens er ei spenningsbok fra britisk (?) kostskolemiljø,

Aschehoug, 2019

lagt litt tilbake i tid. To elever på skolen, fortelleren Hazel Wong og venninna Daisy, prøver å finne ut hvem som har drept frøken Bell, en av lærerne. De to har ulike teorier som de jobber etter, og Daisy er mer fremmelig og sikker på at hun har rett...

Dette er spennende, men først og fremst et whodunnit-mysterium. Med vennskap og det å stå opp for seg selv som bi-tema. Første bok i en serie som jeg gjerne kan lese mer av.  

---

InfoVest, 2019

Robotens første skoledag av Linda Liukas er den tredje boka i en faktaserie for barn om koding og datateknologi, Hei Ruby. Denne boka handler faktisk om noe så spennende og avansert som maskinlæring og kunstig intelligens! For hvordan går det når roboten blir med Ruby på skolen og skal lære å være sammen med barna? Kan de lære noe av den også? 

Temaet er forklart på en enkel og fin måte med mange eksempler. Forfatteren er selv programmerer - og også historieforteller og illustratør. 

På nettsida heiruby.no kan du finne skoleopplegg til bokserien. 

---

Den fantastiske familien Vanderbeeker av Karina Yan Glaser er ei klassisk høytlesingsbok, vil

Mangschou, 2018

jeg si. Korte kapitler om en livlig, oppfinnsom New York-søskenflokk som sammen med foreldrene står i fare for å bli kastet ut av den kjære leiligheten sin. Ved juletider! Barna har aldri bodd noe annet sted og legger hodene i bløt for å overbevise den sure husverten om at de fortjener å bli. Hvorfor er han så sur?

Boka har en frittstående fortsettelse i Den veldig hemmelige hagen.

---

Gyldendal, 2020

Alle mine venner er vampyrer av Arne Svingen leste jeg som ebok. Den har lik tematikk med ei bildebok Svingen ga ut i fjor, Når kaniner blir redde. En møter barn i krigssituasjoner.

Men der bildeboka har et lite barn som hovedperson, er Kim i årets bok stor nok - eller bare uheldig nok? - til å bli fanget av en opprørsgruppe og tvunget til å bære en bombe inn i landsbyen sin. Han er også stor nok til å ha en lillesøster han må passe på. Og etter hvert må han være kurér for å få faren sin, som er såret, tilbake fra fronten.

Kims tidligere venner, som har flyttet, tenker han på som vampyrer og "snakker" med dem. 

Dette er ganske mørke greier, tenkte jeg flere ganger under lesingen. Men som vanlig godt skrevet av Svingen.

---

 

Herr Stink av David Walliams er igjen en fornøyelig, Roald Dahl-aktig historie (men litt snillere

Aschehoug, 2020

enn Dahl) hvor sosiale skillelinjer og fordommer gjerne er et tema. Her møter hovedpersonen, lille Smilla, en uteligger som har en merkelig dannet måte å prate på. Og han stinker jo. Smillas mamma er tilfeldigvis politiker på stemmejakt, av den fisefine og selvsentrerte sorten. Når Smilla lar herr Stink bo i skjulet i hagen, må moren late som om det var hennes idé. Stink blir TV-kjendis. Det er duket for mange forviklinger og avsløringen av en hemmelighet (som jeg selv ikke ble så overrasket over!)

Skal vi prøve å oppsummere februar?

Før korona drev jeg med noe som heter blogging. Ikke så ofte, men av og til. Skrev i stedet for å prate på video. Og leste!
Her er en liten oppsummering av den siste "normale" måneden dette semesteret. 

Hvordan var februar for Lesehesten fra Sørlandet?

• Melodi Grand Prix (men fikk heller ikke stemt i første del av finalen... nå virker dette som en veldig, veldig liten ting.) 
• Snø, masse snø - ikke mesteparten akkurat der jeg bor, men i fjellet en times tid unna gikk det jo ras på Bergensbanen. En forfatter som skulle ha skrivekurs for ungdomsskoleelever her måtte utsette kurset (det endte med at han kom bare få dager før både et nytt ras og korona-stenging!
• Så blant annet Tunnelen på kino, som virket farlig relevant fordi den også foregår i vinterfjellet! 
• Holdt meg frisk! Anløp til forkjølelse ble kvalt med litt hvitløk og varm drikke. 

Hvordan var lese-februar?

En oversikt over 9 bøker jeg anbefalte
i en ganske så populær Facebook-utfordring.

Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 2 romaner (1 krim), 1 diktbok, 6 tegneserier, | ungdomsbok og 13 barnebøker; det vil si 24 bøker til sammen. Alle var mine egne eller lånt på biblioteket.

Blant forfatterne var det 9 norske, 1 tysker, 1 svenske, 2 australiere, 1 japaner, 1 japanskamerikaner, 2 fransker (tror jeg!), pluss en italiensk og en belgisk illustratør. Med to unntak har jeg altså holdt meg til Europa. 11 menn og 9 damer lagde bøkene jeg leste.

Kort og godt om februarbøkene

Manifest, 2015

Den første faktaboka, Hvem skal eie Norge? av Knut Gjerseth Olsen, tar for seg eierskapet til norske naturressurser: olje, mineraler, skog, fisk og vannkraft. Faktisk er tanken om nasjonalt eierskap ganske så ny i Norge. Og er den på vei ut? Veldig interessante spørsmål.

Jeg bor i en vannkraftkommune som tjener på lokalt eierskap, så jeg syns det er vanskelig å ta stilling til den aktuelle saken om hjemfall (nasjonalisering) av kraft. Men jeg blir i alle fall urolig av mulighetene for at norske naturressurser kjøpes opp av utenlandske investorer og firma. Når noe vi er helt avhengige av for å overleve, blir en kapital å tjene penger på og investere i, må vi ha muligheten til å sette grenser. 
Boka er fem år gammel, og det har nok skjedd saker og ting i Norge siden da.

Kanskje det fins oppdateringer i to av fjorårets bøker om henholdsvis ny- og markedsliberalisme? Det er nok nå av Linn Stalsberg og Markedsfundamentalismen av Trond Hofvind m.fl.

Humanist forlag, 2017

Abort: en etisk argumentasjon av Berit Austveg leste jeg for å få et faglig grunnlag til omtalen min av forlagsgaven Oppdrag abort (en ungdomsroman lest i januar, ikke enda omtalt). Ei nyttig bok å lese for å få en oversikt over både lovgivning rundt om i verden (og i Norge) og en drøfting rundt etiske spørsmål. Både medisinske og religiøse synspunkt er nevnt. - Visste du at jødene ikke tror at et foster har sjel, som en del kristne tror?
Før jeg leste Austvegs bok, hadde jeg ikke tenkt på hvor praktisk vanskelig det kan være å få utført abort også i Norge (blant annet pga avstander). Jeg ante ingenting om den overveldende andelen helsepersonell som - for ikke lenge siden - reserverte seg mot å utføre aborter på regionsykehuset i området jeg vokste opp i. Noe som heldigvis aldri hadde en betydning for meg personlig.

Samlaget, 2019

Jeg leste Rapportar frå havet: loggdikt av Hildegunn Dale. Ifølge et nettkurs jeg nylig tok om lyrikk, ligger dikt nærmere sakprosa enn litterær prosa. Det er denne diktsamlinga et prakteksempel på. Jeg ble sittende med Google Maps ved siden av meg for å sjekke de ulike stedene Dale nevner at hun og familien seiler innom med seilbåten sin på ferden rundt de europeiske kystene.
Det gjorde nok sitt til at jeg ikke helt klarte å nyte lyrikken. Men jeg ble fascinert av denne turen, som en kanskje skulle turt å ta selv en gang?

Vigmostad & Bjørke, 2019

Så leste jeg et par romaner. Ritualer av Kristin Hauge var fin lesning, jeg kom personene tett innpå livet: to godt voksne, skilte foreldre, og datteren deres, som litt for sent er klar for å se på familiens fortid og hjemmet med nye øyne. Alle tre opplever ulike former for kriser, men klarer de å møtes i dette og virkelig se hverandre?

Krattlandet av Chris Hammer var månedens krim. Ofte skuffer krimbøker meg; de blir blodløse og har for lettvinte løsninger. Men denne falt virkelig i smak. Hovedpersonen er journalist og reiser til en tørkerammet og nesten fraflyttet australsk småby for å oppklare et mysterium rundt en prest som grep til våpen året før. Bit for bit pusler han sammen et bilde av hvorfor dette skjedde, og flere av innbyggerne i byen viser seg å ha hemmeligheter - sammen med visse maktpersoner. Mye av sjarmen med denne boka ligger i beskrivelsen av tørken, av småbyen og av personene en møter. Det er en viss spenning og framdrift i boka som aldri blir heseblesende. 

Barnebøker (og ei ungdomsbok)

Februar var en litt ekstrem lesemåned på barnebokfronten.
Jeg tok blant annet for meg hele Aurora-serien til Anne-Cath. Vestly (som jo ville vært 100 år i år). Sju bøker med mange gullkorn! Facebook-profilen mine gikk varm med sitater, for eksempel dette:

"Er jeg snill?" sa Aurora og så spent på pappa. 
Pappa så forundret på henne. 
"Er jeg slem da?" sa Aurora og så helt vettskremt ut.
"Neimen, Aurora," sa pappa. "Du er et lite menneske." 
(Aurora i Holland, s. 39)


Og dette:

"Je tør itte, men je gjør det likevæl," sa mormor, "og da vil je jinne gå fysst,
for ellers miste je motet." 
(Aurora fra Fabelvik, s. 53)

Gyldendal, 1.utg. 1966 

Jeg har aldri hatt noe nært forhold til Vestlys fortellinger i bokform, og dette var et forsøk på å bøte på det. Tror jeg traff et riktig valg om serie; Aurora ble jeg iallfall glad i. Og pappaen hennes. Selv om mye av synsvinkelen ligger hos Aurora, føles det som om det er pappa som er hovedpersonen. (Er det bare fordi jeg som leser det, er voksen?)


Auroras pappa lærer altså å kjøre bil, selv om han er livredd. Han sjonglerer barnepass (sammen med Aurora) med doktoravhandlinger. Lager kakelotteri på Tirilltoppen for å motvirke fiendskap mellom blokkene når bærbuskene blir plyndret. Holder pianokonsert. Blir lærer i Lofoten og inviterer hele klassen med hjem på middag for å vise fram likestilling i praksis. Og ikke minst er han en lyttende og veldig forståelsesfull pappa.
Her har vi en fint fungerende familie som tar de fleste utfordringer med godt humør og ser løsninger der andre ville sett problemer. Disse kunne en gjerne hatt med seg under koronakrisen!

Og vi møter ei jente, Aurora, som har et våkent øye for de sprø forskjellene i samfunnet og er seg bevisst det barn lærer av fordommer fra voksne. Ofte ser foreldrene det gjennom leken når Aurora aper etter personer de har møtt, om kvelden før de skal legge seg.
TAKK, Anne-Cath. 

I februar leste jeg også Momo av Michael Ende på nytt, en tidløs fabel om tiden og om hvor viktig det å lytte til hverandre, bruke tid sammen og fortelle hverandre historier.

Gyldendal, 1988 (denne utg. 2018)

Og jeg fikk endelig fortært fortsettelsen på Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl: Charlie og den store glassheisen. Charlie og familien havner ved en feiltakelse i verdensrommet sammen med Willy Wonka, hvor de blant annet kobler seg til en romstasjon og oppdager noen farlige romvesener som vil ta over jorden. Ute i rommet er de overvåket av ingen ringere enn den amerikanske presidenten og hans stab. Presidenten er litt barnslig og ikke altfor opplyst, men heldigvis også godlynt og ikke av de mest militære (til beste for både Charlie og gjengen og sitt eget land, tenker jo jeg).
Når jeg leser disse bøkene, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om Wonka er godlynt og splitter pine gæren eller en narsissistisk kjeltring. Kanskje han er alt det!

Gyldendal, 2019

Jeg leste flere barnebøker om barn som opplever det magiske, mystiske.

Morkhel, helten i den nye barneboka Gresshoppens sang av Julia Kahrs, finner ut at hun kan snakke med dyr og havner på et "sanatorium" sammen med andre barn med overnaturlige evner. De må avsløre og overliste et snakkende ekorn med skumle planer.

Aschehoug, 2019

I Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad er det tenåringsjenta Ellen som må ordne opp når moren forsvinner i lengre tid og lillebroren får stadig sterkere anfall. Familien bor sammen med en flokk flaggermus, og disse har noe med både morens årvisse forsvinning og lillebrorens sykdom å gjøre. Men hva?
Denne boka er - i pakt med en eldre målgruppe - tøffere og mer kompleks enn Gresshoppens sang. Men de har noe felles i det at de tematiserer hva som er normalt og unormalt, og de har et mysterium som må løses med mye som står på spill.
Boka ser også ut til å fenge ungdommer, ifølge Uprisen.no. 

Ninja-serien til Anh Do (australsk forfatter med vietnamesisk Superbestemor! Nelsons bestemor er ei skikkelig tøff dame som har sprø, men virkningsfulle oppfinnelser i bakhånd til Nelsons kamp mot farens onde tvilling.

Aschehoug, 2019

bakgrunn) handler også om annerledeshet, men er mer humoristiske og gjennomillustrerte bøker som kan passe godt for tegneserie- og dagbokfansen på barnetrinnet.
Hovedpersonen Nelson får ninjakrefter på tiårsdagen sin, men må lære å bruke dem på en målrettet måte. Den som lærer ham opp, er bestemor, som får meg til å tenke på en serie jeg så på Sommer-TV for mange år siden, Superbestemor!

Gloria forlag, 2019

Så leste jeg ei realistisk spenningsbok for barn, Tåkedis av Frode Eie Larsen og Dag Otto Lauritzen. Sistnevnte har vært konkurransesyklist, og dermed er det naturlig at hovedpersonen Hannah også driver med sykling. Faren, tilfeldigvis også skjærgårdsbyens politisjef, er treneren hennes.
Hannah og kameraten Einar må oppklare et mysterium rundt en forsvunnet politiker. Mannen som forsvant var sterk motstander av en gigantisk utbygging i den lille skjærgårdsbyen. Noe som får meg til å assosiere til ting jeg har lest om korrupsjon i enkelte kyst-kommunestyrer på Sørøstlandet.
Det er ikke veldig overraskende hvor skylden ligger, men det er heller ikke så uvanlig i spenningsbøker for barn. Jeg syns boka var spennende oppbygd, og den vil sikkert fenge målgruppa. Tåkedis er første bok i serien Mot og mysterier.

Mangschou, 2019

Jeg elsket dystopiserien til Sofia Nordin, som jeg skrev om for noen år siden. Alt skal brenne er en ganske annen bok, hverdagsrealisme. Samtidig er det visse likheter: jenter i hovedrollene, og de har et vennskap som utfordrer grenser. Her med en aktuell vri: miljøengasjement. Fortelleren er hun som gjerne dalter etter sin mer engasjerte og grenseløse venninne. Men etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å tåle måten venninnen behandler henne på og kravene hun stiller. Så dette er et sterkt, men også skjevfordelt vennskap.
Boka begynner in medias res, midt i en dramatisk scene, før handlingene som ledet opp til denne gradvis blir avdekket.

Vigmostad & Bjørke, 2020

Tegneserier

Jeg leste starten på den nye fantasyserien Nikoline: Kryptozoologi for begynnere av Sylvia Douyé og Paola Antista. Hovedpersonen Nikoline og noen andre barn går på en magiskole hvor de skal lære seg å kjenne magiske dyr og egne krefter. Skumle ting skjer i og utenfor skolen, barn forsvinner.
Denne har en mørkere tone enn flere andre tegneserier jeg har lest i samme format, så den vil kunne fenge barn ganske langt oppi alder.   

Enda mørkere er jo Alene-serien av Gazotti og Vehlmann. I februar leste jeg de (foreløpig) siste bøkene i denne serien. Her er barna ikke bare alene, de kan ikke engang stole fullt og fast på andre barn eller på hverandre. Og selv om det også skjer farlige ting rent fysisk, vil jeg si at det er denne følelsesmessige usikkerheten som er verst både for barna og meg som leser!
Her skrev jeg om bok nummer 1.

Til slutt leste jeg foreløpig siste bok i den populære Amuletten-serien: Supernova av Kazu Kibuishi. Det skal komme ei bok til, den er det mange som lengter etter! Og akkurat som i flere andre fantasyserier, må en hovedperson kjempe mot en magisk kraft som vil bruke helten til sitt formål.

Krisevlogging, del 14 og 15

Del 14 av korona-vloggen handler om en fin TV-serie og en aktuell, men ikke helt ny thriller:


Del 15 handler om folketellings-dugnaden jeg er med på:

Krisevlogging, del 2

Nytt prosjekt: krisevlogging

Lettere å vlogge enn å blogge, nå om dagen.

En bunke med bøker for de over elleve. Del 1

Den som leser, kjeder seg aldri? Jeg er nettopp ferdig med andre lesing av Gaimans og Pratchetts Gode varsler, som snart er klar som TV-serie. Første gangen leste jeg boka på engelsk, og en fabelaktig oversetter gjør at dette også ble en herlig opplevelse! Venter også på flere bestilte Elfquest-bøker, som vil fylle hull i tegneserien jeg nå har lest slutten på, faktisk. Ellers er jeg i startgropa på Jan Guillous Århundre-serie med Brobyggerne, som fascinerer så langt.

Men nå har jeg ei ventepåblogginnlegg-bunke med barne- og ungdomsbøker. Tid for å ta fatt!
Dette første innlegget tar for seg to bøker med spennende hendelser som ikke kunne skjedd i vår virkelighet. Håper jeg!

Gyldendal, 2018

Det tapte paradis er første boka i Jan Chr. Næss' nye serie Den gylne parykken. Forfatteren har æren av å tidligere ha gitt ut Norges eneste barnebok-splatter (såvidt jeg vet), Teodor Sterk (2010), og her følger han opp med gørr og zombier for ungdom. Men splatteren er mindre fremtredende her, mer et krydder. Bokas handling er lagt til 1600-tallet i Vestindia (som jeg nå har skjønt er i Amerika!), så det hypermoderne grøsset blir blandet med en viss historisk svung og et litt høytidelig språk.

Litt om handlingen:
Slaveeiersønnen Jonah Hemp kommer en dag hjem fra en tur i skogen til en slavefarm som ligner mer på et slaktehus: foreldrene hans og to tjenerslaver er drept på bestialsk vis; de andre slavene har rømt, sannsynligvis med hjelp av sjørøvere. Jonah kommer seg til den andre delen av øya, hvor han blir kjent med den Robinson-aktige eks-sjørøveren Angus Wanderdeck, som bygger på en båt. Båten har en magisk forstavn som kan snakke (dette gir assosiasjoner til Terry Pratchett!). Med på laget kommer slavedatteren Medeia, som viser seg å være heks og som kan kommunisere med døde. Det viser seg å komme godt med, når de slaktede dukker opp som zombier og blir en del av det maritime reisefølget...
Jonah må stri ikke bare med alt det dramatiske som skjer på turen, men også med egne upassende lyster og utfordrede fordommer. Vi blir også kjent med noen av de rømte slavene og får vite mer om Angus Wanderdecks store hemmelighet.

Lesere som først og fremst vil ha sprø action bør vite at det her er et stort persongalleri, flere handlingslinjer (også tilbakeblikk) og ikke minst en viss moral. Næss tar for seg kolonialisering, rasisme og flere former for fordommer og utnytting. Boka rekker også å kritisere både blind religion og blind vitenskapstro, så den har en intellektuell side.
Men: vil du ha en god historie med en viss dybde, og tåler litt gørr, er det verd å prøve. Slutten er ekstra spennende, og det lover godt for en fortsettelse.

Samlaget, 2018

Lars Mæhle er den norske forfatteren som mest har spesialisert seg på nynorsk spenning for ungdom. Med Djevelen vil alltid finne deg satser han høyt og introduserer djevelens barn - i en liten norsk bygd. I innledningen lover fortelleren Onu at leseren vil sitte der rundlurt og vettskremt. Det er et modig løfte!

Onu (15) bor ved enden av Storsjøen alene med mamma; det har han gjort hele livet. Stedet er en avkrok i den lille bygda med bare 58 innbyggere. En dag får de naboer: familien Korp, som har en datter på Onus alder - dermed blir tre ungdomstrinnelever til fire.

På Regina Korps første dag i Onus klasse kommer direktøren på Sagbruksmuseet på besøk, den mystiske sjarmøren Seamus Waterson. Han forteller om en svartebok som etter folketroen skal ligge innerst i den lokale, mytebefengte grotten. Ingen tør å gå inn dit - før Onu og to av klassekameratene gjør det. Onu er ganske redd av seg, så det var ikke hans idé, men presset fra tøffe Irmelin og bøllete Alex blir for stort...
De tre finner selvfølgelig boken. Rett før foreldrene til Regina dukker opp. Hva har Korp-familien med dette å gjøre? Er det den ventede babyen deres som er djevelens avkom?

En smakebit fra side 113, hvor Alex og Onu rekognoserer hos Korpene:

Endeleg var vi nede. I kjellarverda. Det var iskaldt her. Kulden stod ut frå steinveggane. Framfor oss strekte ein korridor seg innover. På kvar side av gangen var det fleire dører, og ei lyspære skimra i taket langt der framme. 
Eg lista meg på tåspissane innover kjellargangen, stansa ved den første døra vi kom til, dytta den forsiktig opp. Det var belgmørkt innanfor. Ikkje noko lys. 
Eit tomt kjellarrom. 
Eg lukka døra att. Gjekk vidare innover. Alex like bak. Brått blei eg var ei slags låg skurring. Som sakte steig i styrke. For kvart steg eg tok. Snart skjønte eg at lyden kom frå lyspæra, den som hang der utan skjerm i ein lang, svart leidning frå taket. Ei skjelvande knitring. 
Eg heldt blikket retta mot pæra. Det stakk i auga. Raude felt dansa fram i synet. Det svimla heilt for meg. Enda ein gong! 

Som dere ser er setningene korte; dette skaper et høyt tempo. Og spenningen er der under store deler av fortellingen. Vi har de skumle settingene: en grotte, et spøkelsesaktig hus - og til og med en svart katt. Løsningen på mysteriet om djevelens avkom er også ganske overraskende. Likevel var det noe, jeg klarer ikke helt sette ord på det, som buttet imot hos meg.

Én ting jeg alltid legger merke til (og som et særlig unaturlig element i barne- og ungdomsbøker), er gjentatt bruk av etternavn når en karakter blir introdusert (her: Seamus Waterson). Onu er en ung forteller som sannsynligvis ville omtalt personene med bare ett navn i egne tanker og overfor et publikum. Dette grepet føles som et modernistisk virkemiddel (en måte å skape avstand til personen på?) og får en til å stoppe opp.
Mæhle bruker her og der poetiske vendinger en tenåring neppe ville brukt, for eksempel "dei skimra vagt i tåkehavet", men dette plaget meg ikke på samme måte - fordi jeg er vant til det? Og kanskje fordi jeg syns disse ordene passer inn i en grøsserfortelling.
En gjennomsnittlig ungdomsskoleelev har nok et litt begrenset litterært ordforråd, og det å lese ei ungdomsbok som denne - og den over - kan være med på å utvide dette.

Og gi en spennende opplevelse med på kjøpet.