søndag 7. august 2022

Sjøliv i litteraturen

Innlegget rundes av med en omtale av et leseeksemplar, men denne boka har jeg skrevet uavhengig om

-

Nå som jeg bor i en kystby som har blitt preget av sjøen på mange måter, passer det fint å lese bøker om sjøen. Det hjelper også på det at jeg ikke er så sjøvant selv (noe jeg fikk merke på turen til Utsira, hvor jeg tilbrakte en helg med gode kollegaer nå i slutten av juli!) 

Akademisk forlag, 2000

Før sommeren leste jeg flere sjørelaterte bøker, blant annet to lokale. Først ei bok om ferdemannen "Ola Flytt", som rodde mennesker og dyr mellom Risøy og fastlands-Haugesund i tida før denne øya fikk broforbindelse. Kristian Magnus Vikse har også et videre perspektiv: hvem var de andre flyttmennene, og hvordan var livet på øya og i sundet? 

Og så en roman av byens kanskje mest anerkjente romanforfatter (iallfall i egenskap av folkelivsskildrer), Sjur Lothe. Hvordan er denne boka sjørelatert? Vel, hovedpersonen tjente blant annet penger på aksjer i skipsrederier - og tapte som mange andre det han hadde tjent inn under den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden. Jeg likte veldig godt Byen og banken; jeg syns jeg får godt innblikk i hvordan tilværelsen kunne være for øvre middelklasse (?) i Haugesund. Som forfatteren selv får hovedpersonen styrke fra gåturer i naturen, og dette kunne jeg også forestille meg etter å ha gått Haugesund på langs. 

Oktober, 2012

Ellers leste jeg de to første bøkene i Jon Michelets engasjerende serie om Skogsmatrosen, hvor jeg fikk lære mer om livet på båter i internasjonalt farvann under andre verdenskrig. Etter hvert syntes jeg Michelet ble veldig detaljert om hvordan skipene var bygd opp og fungerte; det gikk litt på bekostningen av fremgangen i selve historien. Men han skildrer fint hvordan livet på et skip var avhengig av at alle gjorde sin del av arbeidet og også fungerte greit psykisk og sosialt. En får noen glimt fra livet i land, hvor mye så ut til å handle om damehistorier - som en selvfølgelig fikk mindre av på selve skipet...
Etter hvert blir det krig ute i verden, og kapteinen på Halvor Skramstads skip må bestemme hvordan de skal forholde seg til reglene om nøytralitet på havet. Og hvordan var det egentlig med lønna når de ikke lengre seilte for norske enkeltselskap? Fikk de det de skulle ha av det nye selskapet Nortraship? 

En norsk spillefilm om nettopp krigsseilerne er rett rundt hjørnet; visstnok også inspirert av Michelets fortelling. Du kan se den dramatiske traileren her (lenke til YouTube).   

---

Kolofon, 2021

Så kommer jeg til ei bok som jeg fikk av forfatteren og som ser fortellingen om krigsseilerne fra kapteinens synsvinkel: brevromanen Skibsføreren av Hans Gullestad og Hans Claesson.

Det er Claesson som har gitt ut boka, men den bygger på brevene som morfaren Hans Gullestad sendte til kone og barn fra sjøreiser rundt i verden før og under andre verdenskrig. Disse fikk forfatteren tilgang til så sent som i 2014. Claessons mor Evelyn, som var ei ung jente i Stavanger da faren hennes døde på sjøen (dette blir avslørt allerede i forordet), har supplert med noen opplysninger, og det er også fotografier i boka. 

Claesson - og brevene, som er gjengitt fra Hans og Martha først ble kjent - fokuserer mye på kjærligheten mellom skipperen og de som var igjen hjemme. Hvordan kan den kjærligheten ha vært?
I sjørelaterte yrker - og andre som innebærer mye reising - må det være veldig vanskelig å holde den praktiske kjærligheten, den utenfor ordene, varm. En kan skrive blomstrende ord fulle av romantikk og sende noen gaver hvis en kan, men...
Far skal gi råd om oppdragelse av barn og om investeringer, men uten at han er der og kan ta tak i ting selv. Og når han så kommer hjem en liten tur, skal alt ordnes på en gang, hvis han ikke prioriterer det å bare være med familien. Kanskje lage en ny verdensborger?
Og for de hjemme, særlig hun som er "skipsfører" i huset? Mye frustrasjon, ensomhet, usikkerhet. Hardt arbeid for å få alt til å gå rundt. Behovet for å være sterk og tydelig uten å føle at en faktisk har det formelle ansvaret (slik var det nok iallfall før). Og barna, de må være ekstra modne for alderen og oppføre seg bra - minstemann Henning blir kalt "mannen i familien" av faren mens han enda er ganske liten. 

Noen av de mer trøblete sidene av familielivet kommer fram i Gullestads brev; en skjønner at han svarer på fortvilte spørsmål fra kona og selv blir frustrert. Men akkurat hvordan det har vært for dem der hjemme, kan en ikke vite. Og han selv må selvfølgelig legge bånd på seg og vise seg fra sin beste side. Gullestad slipper av og til løs dikteren i seg med hele scener hvor han forestiller seg hvordan familien har det og hvordan de reagerer på en gave de har fått - i et blomstrende språk. Kanskje det også var en måte å overleve på følelsesmessig, å forestille seg at de tross alt hadde det bra? 

Ellers skjønner en fra brevene at skipperen strevde med de menneskene han skulle lede på båten, av og til. At det var en ukultur med dårlig oppførsel og dårlig disiplin. Mange sjøfolk fikk dårlige rykter på seg i havnene de kom til. - I kontrast til det ser vi beskrivelser av samholdet som også kunne oppstå på skipet, for eksempel til jul.  

Så kommer krigen. Jeg kan ta med et sitat fra 12. april 1940, når skipet M/S Hildefjord er i Adelaide, Australia (side 205): 

Mine hjertenskjære: 
Hvordan skal jeg begynne. Det er så altfor grusomt å vite at dere er utsatt for fare. Jeg tenker på dere natt og dag, det blir ingen søvn av, sitter ved radioapparatet og lytter, om nættene fra London og Paris hvorfra det sendes nyheter fra Norge på norsk. Det er kl. 3 og 4 om morgenen, men jeg synes jeg må få alt med som kan kaste litt lys over situasjonen. 
Stavanger er midt op i det, men Gud gi at dere er langt fra kysten på et sikker sted. 

Skibsføreren kunne nok hatt godt av en ekstra redigering. Alt av brevene er visst samvittighetsfullt tatt med; noen gjentatte opplysninger kunne vært fjernet - og jeg ser enkelte merkelige skrivemåter som kanskje kan komme av transkriberingsfeil? Men dette er småting som ikke ødelegger for det at dette er en fascinerende og rørende historie. Mot slutten er det også en spennende beskrivelse av hvordan etterkommerne ganske nylig fant skipperens grav i et annet land. Trådene blir spunnet fra fortiden til nåtiden. 

Jeg har likevel noen spørsmål etter lesinga, særlig ett: Hva skjedde med Martha da hun og barna var i Nederland og Tyskland i 1936? En soldat kom og tok henne med seg mens de ventet... grobunn for en roman, kanskje?
Det er helt tydelig at dette var ei vanskelig tid for både de som var på sjøen og de som var hjemme. 

Og når en ser bort fra de ekstra urolige tiårene: slik har det vært med sjøliv i uminnelige tider. 

søndag 22. mai 2022

Baksjå fra flyttemåneden april


April var den siste måneden min i Ål og den første i Haugesund. Bytte av sted, jobb, husvære, en ny fastlegeliste å sette seg på vent på... og litt tid til å gjøre seg kjent med byen, blant annet på fottur - "Haugesund på tvers"!

Flyttinga gikk stort sett fint, og de første ukene på det nye stedet har gått som en røyk. Jeg begynner å kjenne meg hjemme i sildabyen; det lover godt. 


Hva leste jeg i april? 

De første ni dagene, som var fulle av flytteaktiviteter, var så å si uten lesing. Så det jeg har ført opp på lista - elleve bøker - er stort sett lånt og lest i Haugesund. 

Flere av bøkene har også Haugesunds-tema; jeg vil jo gjerne bli kjent med byen også litterært! 

Haugesundsbøker

No Comprendo, 2021

Brillegeit
av Steffen Kverneland er tegnerens memoarer fra byen han vokste opp i; minner fra familieliv, vennskap, skole og fritidsinteresser. Han forteller om hvordan kunstinteressen ble vekket og hvilke tegnestiler han gikk igjennom. Tegningene er supplert med fotografier fra 70- og 80-tallet.
I lenka under bildet kan du se utdrag fra boka ++.

I Kim, ka, kor: Haugesund og omegn 1954-2004 har den aktive forfatteren Tor

Vormedal forl., 2004

Inge Vormedal plukket ut interessante nyheter fra dagsavisene i Haugesund gjennom flere tiår. Artig konsept og lett tilgjengelig måte å få inn byhistorie på. Det er også lagd et bind om tiårene før 1954. 

Flamme, 2022

Og så har vi Den siste komle av Arild Rossebø, en roman som visstnok har selvbiografiske innslag.
Fortellingen starter med dødsfallet til en far som hovedpersonen ikke har hatt kontakt med på lenge og bare tilfeldigvis får vite at er død. Hvorfor avsluttet faren kontakten? Hvem var han egentlig? Og hva har det vanskelige forholdet til foreldrene gjort med Harald? Dette er ei kort bok som gjør inntrykk. Særlig likte jeg beskrivelsen av det gode forholdet mellom Harald og broren, som reiser sammen til begravelsen. Og så tittelepisoden, hvor moren og Harald for en gangs skyld kan føle på fellesskap gjennom komlelaging.
Rossebø kom på besøk på biblioteket ei uke etter at jeg leste boka, og jeg hørte på.

Tegneserier

I tillegg til et bind i Nemi-serien (fra de første årene) fikk jeg med meg Displacement av Kiku Hughes

First Second, 2020

og Skyward av Joe Henderson. Den første handler om japanerne i USA under 2. verdenskrig; hvordan de ble samlet sammen og internert i leirer. Hovedpersonen er ei ung jente som på mystisk vis reiser i tid og opplever interneringen på kroppen som om hun var sin egen bestemor.

Image Comics, 2018

Skyward
er på sin side en ekte science fiction-historie hvor tyngdekraften har blitt alvorlig svekket, så menneskene må bruke spesielle magnetiske belter for å holde seg på jordoverflaten. Men noen - som hovedpersonen Willa - har lært seg å leve med den lave tyngdekraften og bruke den til sin fordel.
Dette er en action-tegneserie med en sterk kvinnelig helt; den kunne gjerne hatt en fortsettelse. 


Diverse

Jeg leste om igjen Bli hvis du kan-trilogien av Helga Flatland. Et fint gjensyn! Fortellingene om bygda som opplever at tre unge innbyggere dør i Afghanistan-krigen, er like rørende som jeg husket den. 

Cappelen Damm, 2017

Jeg har så - endelig - lest Byens spor av Lars Saabye Christensen, som har handling fra Oslo etter andre verdenskrig. Farfaren min vokste opp der, og dermed har jeg slekt i byen og fabulerer litt med å sette dem inn i det jeg leser. Vi møter en familie som gjør så godt de kan, men hvor de ulike familiemedlemmene har hemmeligheter for hverandre. Og sønnen i familien, Jesper, er en nervøs og unnvikende person som jeg ikke helt får sympati for.
Men dette er bra skrevet. 

Anja + Gro = Mio av Anja Hammerseng-Edin og Gro Hammerseng-Edin fikk jeg se utstilt ikke så lenge etter at jeg hadde sett denne sesongen av Mesternes mester (som Anja kom på tredjeplass i). Denne boka er noen år gammel, så Mio har vokst - og det har sikkert skjedd mye i livene til trekløveret etter det de har skrevet her.
De to mammaene skriver hver sine deler i boka om prosessen med å få barn sammen som et lesbisk par. Hva måtte til? Hvilke spørsmål måtte de ta stilling til? Hvordan var opplevelsen med å bli foreldre til Mio? Hvordan reagerte folk rundt dem? Og hvordan er det å være lesbisk i internasjonal håndball?

Cappelen Damm, 2014


søndag 10. april 2022

Siste baksjå fra Hallingdal

(Ei uke før flytting:)
Jeg har opplevd det et par ganger før i vinter. Ei søvnløs natt der jeg vrir meg hvileløst i senga og grublingen tar overhånd. Det er uansett ubeleilig og skikkelig slitsomt.
Men akkurat nå, nå når jeg trenger all den styrken jeg kan få... i innspurten på nedpakkinga (flyttebil kommer søndag, etter planen), intens rydding på jobb og timer med leilighetsvask i sikte?? Nei, nå passer det iallfall slett ikke.

Jeg er så hudløs fra før. Vet at jeg har knapt med tid her på dette stedet hvor jeg har bodd størstedelen av mitt voksne liv. Vil jeg i det hele tatt få nytt den siste uka her?  

For et par uker siden fikk jeg en strekk i armen som jeg måtte til legen med. Da ble det smertestillende og gradvis "opptrening". Det var også kjempeubeleilig. Plutselig var det som for en måneds tid siden var god tid, dårlig tid. Alt som skulle pakkes ned, gikk ingen steder.

Det er ikke rart at hjernen stresser. Selv om det er kontraproduktivt til tusen! 

Jeg har så lyst til å bare sette meg ned med ei bok, gå en tur, gå på kafe.
Og jeg vil lage noen små hvilesteder inni de siste travle hverdagene. Det trenger jeg. 

Og så er det godt å få hjelp fra venner. Jeg hadde ikke klart meg uten.

Men leser jeg noe? 

Ja, så klart! I februar og mars leste jeg til sammen seks sakprosabøker, seks romaner for voksne, ei barnebok, to ungdomsbøker og fire tegneserier for store og små. Her kommer noen ord om bøkene for de største. 

Fakta og debatt

Norske mann i hus og hytte av Ken André Ottesen var bare moro. Skråblikk på nyhetssaker fra pandemi-tida.
Men jeg leste også Etter pandemien av Linn Stalsberg, som viser hvordan pusterommet vi alle og jorda fikk da verden stengte ned, ikke ser ut til å ha gitt noen varig endring i satsingen på den usunne markedsøkonomien. Flere scenarier eller valg av tiltak blir lagt fram. Ei lita bok som er ganske rask å lese.

Manifest, 2021
Den engasjerte meg likevel mindre enn Parterapi for oljefolk og klimaaktivister av Magnus Engen Marsdal; også ei lita debattbok, men mer personlig og konkret. Den rystet meg og ga meg håp på samme tid; jeg ville sporenstreks kjøpe inn eksemplarer til statsministeren og hele regjeringen!  

Behovet for en ny grønn økonomi som kan erstatte alle arbeidsplassene, forskningen og pengene fra oljen i dag - blir diskutert med utgangspunkt i samtaler mellom Anja Bakken Riise (leder i Framtiden i våre hender) og Atle Tranøy (fagforeningsleder i leverandørindustrien). Er de bitre fiender? Eller har de egentlig samme mål? Handler konflikten om by og land, ung og godt voksen, eller er det flere nyanser?

Like fint å jobbe som å danse var nydelig, ei skildring av Klaus Hagerup ført i pennen av Hilde Hagerup. Her er et lite innlegg fra Instagrammen min. 




En annen biografi jeg leste var den mye omtalte Min skyld av Abid Raja. Selvutleverende og personlig, og med særlig søkelys på det utbredte synet på sykdom som noe skamfullt i den pakistanske kulturen. Det som er annerledes og uforståelig har også blitt gjemt bort og skambelagt her i Norge. Tankene går til Agnes i NRK-serien Gåten Agnes; hun manglet hørsel og ble stemplet som åndssvak.

Og så: Kroppen for voksne av Trond Viggo Torgersen. Den skuffet ikke! Han skriver både systematisk om ulike deler av kroppen, og litt episodisk og personlig.
Jeg begynte å lese boka da armen streiket. Sånne vondter kan jeg vel som 44-åring forvente meg mer av. Og ikke minst, det stilles større krav til vedlikehold av kroppen nå. Jeg kan ikke lengre overse brev fra ryggen, som det jeg fikk i 2014...
Hele Norges lege skriver også om selvforståelsen som kan endre seg når en blir eldre. Hvordan kan en gjøre det beste ut av de endringene som skjer? 


Romaner

Jeg hadde flere store leseropplevelser fra skjønnlitteraturen! Vil særlig huske Tolv lysår av Gro Dahle, Hamnet av Maggie O'Farrell (lest på engelsk) og Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili. Tre store romaner, dels også rent fysisk!
Jeg begynner med et sitat
fra side 170-171 i førstnevnte roman.

Det virket som om vinden økte, det begynte å haste. Vi kunne i verste
fall få en sandstorm. Fotografen gjorde tegn, og så ble bildet tatt. Fotografen arrangerte oss ved å peke, hodene våre, kroppene, skuldrene, dirigerte oss som et orkester, og enda en gang ble bilder tatt. Så var det en tale. Og enda én. Talene ble ikke oversatt for oss, men vi forsto det meste. Det var en høytidelig seremoni. Ledelsen ved base 10 var stolte, kunne Tai-Yang fortelle. Og så ble Romskipet vårt døpt.
Lille Hund. 


Cappelen Damm, 2021

Dahles bok passet perfekt for ei som trenger litt flytte-trøst. Uansett hvor langt jeg skal, er det ikke tolv lysår ut i verdensrommet! Romanen er ganske tjukk, men jeg slukte den. Kan gjerne lese den igjen.

Tolv lysår er science fiction fra ei ikke så fjern framtid (2032). Norske Vera blir med på et internasjonalt, hemmeligsbelagt romprogram, først i USA og så i Kina. Så hemmelig er det at når deltakerne skjønner hvor de skal (og hvor lang tid det vil ta) er det i bunn og grunn for sent å snu. 
Jeg ble skikkelig fascinert av det endelige i dette premisset. Hva tenker en, føler og gjør når en vet at en ikke vil se jorda igjen, alle menneskene her? Noe av plottet minner meg om filmen Passengers, hvor en gruppe mennesker (også der) blir lagt i kryosøvn og planene er detaljert lagt for hvem som skal våkne når. 
Jeg engasjerer meg lett i hovedpersonen, blir glad i henne - og redd for at det ikke skal gå bra med henne og medpassasjerene. Klarer de å samarbeide? Overleve? De blir delt inn i par uten å velge partner selv; går det bra? - Det er også interessant å få innblikk i livet på romprogram og i romskip; her må forfatteren ha gjort omfattende research. Men det blir ikke fagtungt, det er tilgjengelig. 

Headline, 2021

Hamnet
har fått mye omtale. Litt mer fra meg: 
Alle har hørt om William Shakespeare. Men hvem kjenner til Agnes, som han giftet seg med, og tvillingene hans (Judith og Hamnet)? Hvordan levde familien mens han var på reisefot med teatertruppen og ble rik på å skrive skuespill? Og hvorfor døde egentlig Hamnet?  
Vakker fortelling skrevet på intrikat vis; men også dette lett å lese. 

Det åttende livet (til Brilka) tok lengst tid. En skikkelig murstein, en familiesaga
Aschehoug, 2021

med handling fra Georgia (med forgreininger ut i Europa) fra starten av 1900-tallet og inn i vårt årtusen. Fortelleren binder det hele sammen; hun er i nest yngste generasjon og forteller til sin niese Brilka. Veldig fint å ha et slektstre helt i starten av boka! 
Spesielt å lese denne fortellinga mens krigen i Ukraina pågår. Sovjetunionen er også et tema med undertrykkelsen som foregikk der. Et par av romanpersonene flykter til Vest-Europa og den friheten - men også atskillelsen fra familien og hjemlandet - som følger med. 

Evelyns innboks av Victoria Durnak (også fra i fjor) er som andre bøker fra Flamme forlag ganske så raskt lest og samtidig fylt av store spørsmål. Boka begynner ute i skogen, hvor Evelyn har gått i skjul for omverdenen etter at epostene hennes lekket ut på nettet. Der hadde hun skrevet ganske så personlige og kritiske ting om mennesker rundt seg, og de vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun lager seg et enkelt liv vekke fra folk, men så kommer det en journalist og stiller spørsmål. Hvorfor er Astrid så interessert i hennes historie?
Boka begynner ganske så realistisk og utvikler seg litt til en slags informasjonssikkerhets-dystopi. Har du selv skrevet private tanker i eposten din (eller i chat, for den saks skyld!) kan du bli litt paranoid... og kanskje en skal være det? De store selskapene vet vel mer om oss enn vi vil tro.

Orion, 2020

Queenie
 av Candice Carty-Williams var den andre engelske romanen jeg leste i denne perioden; den fikk den britiske Book of the Year-prisen i 2020. Her har vi en hovedperson med bakgrunn fra Jamaica som sliter med å stå opp for seg selv, oppnå respekt og stille store nok forventninger til livet og ikke minst kjærligheten. En får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å navigere mellom ulike kulturer i en moderne byverden. Det er sårt og vondt; samtidig episoder med mørk humor.

Dødsengelen av Jaran Dammann (ebok) var den eneste krimmen jeg leste, en av

Cappelen Damm, 2022

årets bøker. Lurer på om ikke jeg lett velger krim når jeg skal lese ei ebok?
En lærer på en folkehøgskole blir funnet torturert og drept oppe i fjellheimen. Det viser seg snart å være bare det første mordet i en serie. Kan det ha noe med en kristen sekt å gjøre? Uansett ser det ut til å handle om personlig hevn...
Damman beveger seg faktisk opp til Hallingdal i dette mysteriet. Rart å lese om en overgriper på Gol og en implisert person i Ål og vite hvor vonde hendelser skal ha skjedd...
Ganske spennende. Men jeg har nok lest krimbøker som engasjerte meg mer.

---

Påskrift, torsdag 7. april - ei uke etter at jeg begynte på innlegget: 
Det er nest siste dag i Ål (etter planen); flyttelasset er plassert i Haugesund og jeg har etter mye om og men bestilt proff nedvask av leiligheten min. Av og til må en se realitetene i øynene og slutte å slite! Men godt da å kunne føle at ting faller på plass. 
Jeg sitter på kveldsvakt i biblioteket, den siste, og blogger litt mellom "slagene". Ei bok er reservert og må inn fort. Uansett skal de leveres inn før jeg reiser! 
Men jeg har lånt lokal musikk til bilturen vestover. Litt nostalgisk må en få være. 
 
Og når jeg legger dette ut, kan jeg heldigvis si at jeg har fått nytt den siste uka.

søndag 13. mars 2022

Ny flyttevideo!

Da er det bare en måned igjen til flytting! Rart. Lagde en video om små prosjekter og om hvordan det kan føles å ikke vite helt hvor en skal havne "til slutt". Du får også se litt av sentrum i bygda jeg har blitt så glad i. Biblioteket jeg jobber på ligger i kulturhuset. 

Jeg har forresten fått meg et nytt yndlings-lesested hjemme: rett ved stuevinduet, hvor det er flott utsikt ut mot elva og Veståsen, og hvor det faktisk er god plass i vinduskarmen til både lese-bok og dagbok. Tenk at det måtte gå ti år før jeg kom på den muligheten!  

Akkurat nå leser jeg både romanen Hamnet og debattboka Parterapi for oljefolk og klimaaktivister. Begge veldig fengslende på hver sine måter.


søndag 27. februar 2022

Ny vlogg om flytting! Del 1

 Sist helg spilte jeg inn en video hvor jeg forteller litt om flytteprosessen jeg er i gang med. Det har vært lite tid til redigering, men nå er den klar! Kanskje jeg også lager undertekster etter hvert.

Har du flyttet med bøkene dine (og andre ting)? Hvordan har det vært, og hvilke vurderinger har du gjort? Kommentér gjerne!


torsdag 17. februar 2022

Baksjå og framsjå: januar


Hva skjedde i januar? 

Hodet var fullt av leilighet og innredning og styling. Kunne jeg få stua til å se litt større ut? Hvor mange blomster skulle jeg ha og hvor? Var det greit å ha do-skiltet på døra? Hva kunne jeg sette i boden og hva måtte inn i bilen? 
Det ble bortsending av møbler i ganske stor skala. Valgte å ikke bruke tid på å legge ut ting på FINN. 
Så kom takstmann og fotograf og var ganske fornøyd, visst. 

Ellers hadde jeg vakt på bruktbutikken en lørdag og sendte ei eske kristne bøker som ble levert der, til Nasjonalbiblioteket (som skal ha et visst antall eksemplarer). Jeg hørte på "Glasnost" med Jahn Teigen for å roe meg selv ned litt i den politisk spente situasjonen mellom øst og vest, og jeg gikk på kino for å se The French Dispatch. Den anbefales for alle som vil ha en annerledes, kunstnerisk filmopplevelse!

Hva leste jeg i januar? 

Barne- og ungdomsbøker 

 

Samlaget, 2021
Ein bror i verdsrommet av Rune Hjemås var en fin leseopplevelse. Et alvorlig tema (kreft i familien) som blir behandlet realistisk og nært. En vennegjeng som skal løse et mysterium. En sjuendeklassing som føler at det meste kretser rundt broren og det som skjer med ham. Skulle jeg vært et halvår til i Ål, ville denne kommet inn på bokpratlista mi for mellomtrinn!




Tilly and the Book Wanderers/ Tilly og bokvandrerne av Anna James: her begynte jeg å høre boka som
Spetakkel, 2021


engelsk lydbok i appen Libby. Senere lånte jeg den norske utgaven, men oversettelsen hakket litt, syns jeg. 
Du kjenner kanskje den følelsen av å virkelig blir oppslukt av ei bok, føle at du blir slukt inn i en annen verden? Her blir dette premisset virkelig! Tilly bor i en bokhandel hvor besteforeldrene hennes jobber, og en dag begynner hun å se personer som ikke burde være der, fordi de hører til i bøker. Anne fra Bjørkely. Alice fra Eventyrland. Og et par voksne personer som viser seg å være yndlingskarakterene til bestemor og bestefar. Hva skjer? Sammen med en litt skeptisk, men lojal kamerat må hun finne ut hvem hun selv er, og ikke minst hva som skjedde med moren hennes. 

Dette er en fantasyserie som kan minne litt om Fremmedsteds reisebyrå, men foreløpig ikke så actionfylt. En ganske snill bokserie for den typiske bokelskeren på 8-10 år, tenker jeg.


Gyldendal, 2021

Litt redd, bare
 av Alexander Kielland Krag er ei (etter det jeg har forstått) realistisk framstilling av hvordan det oppleves for en ung gutt å få angstanfall. Hvordan han går i det lengste uten å si det til noen og prøver å skjule dette som han ser på som noe rart og svakt. Han sier det ikke engang til bestekompisen Oliver, som virker veldig oppmerksom og omsorgsfull. 

Mens jeg leste denne boka, så jeg også på Rånebank. Her blir også ungdommers stress og redsel et tema. Anbefales virkelig, både TV-serien og boka. 




Samlaget, 2022
Vulkanen vaknar av Tor Arve Røssland (Overleve 1): her har vi endelig en ekte spenningsroman igjen på nynorsk. Starten på en ny dystopiserie, ikke noe mindre! Det å lese denne boka føles som en film; det er mye action, lett gjenkjennelige personer og et godt mysterium.
Bakteppet for boka er en oversvømmet verden hvor krig truer og en ser etter ekstreme løsninger på alvorlige problemer. Midt oppi dette skal et forskningsskip ut på sjøen, og to ungdommer er om bord. De har veldig lite til felles og kommer ikke veldig godt overens, men må etter hvert samarbeide for å varsle de voksne om en kommende katastrofe.
Det er litt spesielt å lese denne boka nå om dagen. Alt kommer litt for nært...


Fortellinger for voksne

Uncivilized Comics,
2019-

Først i voksen alder har jeg begynt å abonnere på min første tegneserie! Det er ikke hvilken som helst serie, men Ginseng Roots av Craig Thompson, som har lagd de nydelige tegneseriebøkene Tepper (Blankets) og Habibi. Akkurat som i Tepper utforsker Thompson her sin egen oppvekst i den amerikanske Midtvesten, men denne gangen med utgangspunkt i en interessant og ganske så slitsom aktivitet han var med på fra ung alder: stell og plukking av ginseng. Tenk, denne kinesiske roten ble produsert i stort i USA! 

Vi får vite mye om industrien i Michigan og i opphavslandet, men også om forskjellene mellom amerikansk og østlig kultur og mytologi. Til og med innfødte amerikanere får historien sin fortalt i ett av bladene. Det er akkurat passe mye symbolikk, og alt blir vevd sammen til en nydelig vev av fortellinger og assosiasjoner. 

Og så får vi vite nye ting om Craigs egen familie. Han har faktisk en søster som aldri ble nevnt i Tepper. Hvorfor det? Både hun og lillebror får si sitt om fortellingen Craig forteller, sammen med enkeltpersoner som på ulike måter har vært involvert i og fått livet sitt preget av ginsengproduksjon. 
Til nå har jeg fått 9 blader og en fin samleboks. Gleder meg til resten!

Gyldendal, 2021

Det ellevte manus
 av Anne Holt var et fint og spennende gjensyn med den ganske så stri og selvsentrerte, men geniale etterforskeren Hanne Wilhelmsen. Det er pandemi i Oslo, og Wilhelmsen har gått hen og levert et krimmanus til et forlag. Den rykende ferske, unge og egentlig presteutdannede forlagsredaktøren Ebba Braut får sitt å stri med når hun får ansvaret for den sære krimdebutanten - og ikke minst, et forsvunnet manus fra forlagets suksessforfatter. Mistanken oppstår raskt om at det er noen i forlagshuset som har fjernet manuset. Men hvem? 

Og så har det dukket opp et uidentifisert lik. En kvinnekropp som ser ut til å være urørt av et moderne helsevesen. Kan noen faktisk klare å bo helt skjult og avsides i Norge i dag? Det lurer Wilhelmsens unge politikjenning Henrik Holme på.  

Oktober, 2021

Fiskehuset
 er romandebuten til Stein Thorleif Bjella, en åling som er mest kjent som sangforfatter og musiker. Ei kort bok (136 sider), og hovedhandlingen foregår i løpet av ei høstuke ved et fiskevann oppe i fjellet. To menn er der oppe: Ivar, som snart skal legge inn årene for godt og som eier Storsenn, og nevøen hans, jeg-personen Jon. Av en eller annen grunn er det Jon som skal overta fiskevannet, rettighetene og pliktene der. Han er ingen praktisk mann, og fra onkelen har det egentlig bare vært kritikk og preking å få oppigjennom. Det samme skjer når de er sammen ved Storsenn, og Jon opplever både fysisk ubehag og fortvilet irritasjon. Men kan de kanskje lære noe begge to og komme fram til en slags forståelse?
Boka er skrevet på nynorsk med dialektdialog. Jeg tror det skal gå fint å lese dette også for lesere uten kjennskap til ålingsdialekten!

Fagbøker 

Humanist, 2013
For en blogger var det ganske så spennene å lese Gi meg en scene! Norsk blogghistorie av Kristian A. Bjørkelo (red.). Jeg leste den som ebok. Her får vi bloggehistorien fra den første spede begynnelsen og fram til 2013. Flere av de første og mest kjente bloggerne som Vampus og Virrvar er enten omtalt eller får selv fortelle. De nyere rosabloggerne får ikke mikrofonen, jeg hadde nær sagt selvfølgelig? For her er det seriøs blogging som gjelder - om politikk, helse, populærkultur og religion. Og en får vite litt om selve bloggosfæren som oppstod rundt skribentene. Kampen om definisjonsmakten, hva skulle norsk blogging være?
Noe av det redaktøren selv skriver, blir litt gjentakende. Ellers var boka verdt å lese - med det i tankene at den nå er ni år gammel. De "sosiale" mediene hadde så vidt begynt å gjøre sitt inntog, så bloggens fremtid som medium var allerede da litt uklar.

Dødeboka av Andreas og Vibeke Maria Viestad er ei fagbok om hvordan døde kropper har blitt
Spartacus, 2021

behandlet i Norge og ellers i verden oppigjennom tidene. Hvor kommer ulike gravskikker fra? Hva må en tenke på når en kropp skal i jorden? Hvordan oppstod de moderne gravferdsbyråene? Fins det alternative måter å gjennomføre begravelser og minnestunder på?
Fun fact: zoroasterne (en folkegruppe som Freddie Mercury faktisk kom fra) har tradisjonelt latt de døde ligge ute i friluft til mat for rovfuglene. I boka får en vite hvordan det har gått i møte med endrede vær- og landskapsforhold.
Viestad-familien bor rett ved en gravlund i Oslo, og dette er et godt utgangspunkt for temaet de skriver om. Hvordan er det å ha døden så tett på seg? 

Ifølge forlagssiden (lenke under omslaget) hører det en podkast til boka. Den kan sikkert være fin å sjekke ut!

Akademisk forl., 2003

 

 

Haugesund slik det var av Kristian Magnus Vikse leste jeg som en forberedelse til flyttinga som skal skje ved påsketider og en kommende ny lokalhistoriejobb! Fint med ei bok full av bilder fra ulike tiår; jeg merker at ei teksttung bygdebok full av detaljer ikke er det som fenger for tida. 



Hvordan ser februar ut? 

Den andre måneden i året er preget av alle de store endringene som er på gang. Rydding, planlegging. Leiligheta har nå blitt solgt, og jeg har funnet meg en fin plass å bo! 

Ellers prøver jeg å nyte den nye fuglesangen og synge litt selv - for eksempel i en ny rekke med utfordringer i Smule Norge. Hvis du vil, kan du se ett av mine bidrag her med en sang av Billie Eilish

Ja, og så leser jeg jo. Har rukket å ha flere veldig fine leseropplevelser, blant annet biografien om Klaus Hagerup og selvbiografien til Abid Raja.

mandag 10. januar 2022

Lesehesten fra Sørlandet flytter, men ikke helt til Sørlandet

Hjelper dette mot uro?



Jeg tok meg en pause i kveldslesinga av "Det ellevte manus" av Anne Holt (som fikk meg til å komme litt for seint på jobb i dag. Holt skriver så bra!) - for å signere en avtale med en eiendomsmegler. 

Hæ? 

Jo, jeg skal faktisk selge leilighet. Og flytte. Etter 18 år i herlige Ål. 

Jeg skal bli lokalhistorisk bibliotekar. Etter 19 år som barnebibliotekar. 

Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. Men satser! 

Jeg har hatt et par urolige netter. Håper på en bedre i natt. Jeg gleder meg til det nye, men er redd for å oppleve en dag at jeg angrer... så mye er ukjent og blir nytt...

Det hele ble avgjort like før jul, etter et par intervjuer; det siste fysisk i rogalandsbyen Haugesund. Det er denne byen jeg skal bli bedre kjent med i april. Såpass at jeg skal kunne fortelle byfolka selv om den! 
Ett skritt om gangen, sier jeg til meg selv. 

Så nå er det rydding som stort sett står i hodet på meg. Rydding hjemme. Rydding på jobb. Samtidig: leve nå, og planlegge framover. Jeg har faktisk kjøpt kunst! Og billett til Jarle Bernhoft-konsert. 

Og så leser jeg selvfølgelig også innimellom. Romaner, faktabøker, dikt, barnebøker, norsk blogghistorie; til og med tegneserieblader bestilt helt fra USA! (Ginseng Roots av utrolig flinke Craig Thompson.) Mens et par månedsinnlegg fra 2021 venter på å bli sluttført.
Jeg vet jeg ikke må skrive dem. Men jeg tror kanskje de kan hjelpe meg med å sortere litt i rotet i hodet mitt. 
Jeg har lekt litt med tanken på å lage en "flytte-vlogg", som korona-vloggen i 2020. Det høres litt slitsomt ut. Men gøy.
Vi får se. 

Uansett: godt nytt år til deg som leser denne bloggen, eller bare innlegget - håper du føler at du har noe å se fram til!