Gresset på andre siden

 -Reklame-

Jeg fikk boka jeg skal skrive om, som leseeksemplar av forfatteren. Jeg omtaler boka så nøytralt og saklig som mulig.
Jeg har valgt å ikke lenke til noen salgsside under bildet, slik jeg pleier å gjøre når jeg omtaler bøker, men boka skal være lett å finne og få tak i.

---

Arild Svendsen, 2020

Gresset på andre siden: Landet fylt av melk og honning er en utvandrer-fortelling som starter i et område jeg selv kjenner til og vokste opp i; sørlandskysten vest for Mandal. Forfatteren har bakgrunn fra Spangereid, hvor jeg selv har vært på besøk hos venner og familie. Og nettopp herfra kommer Josef, som er hovedperson i boka og den yngste sønnen i en fiskerfamilie. 

Handlingen starter en junidag i 1867. Josefs far og den eldste broren dør i en ulykke på sjøen. Josef på sytten og broren Georg må ta over fisket, men også hjelpe til på en nabogard. Det blir litt for mange munner å mette i familien og litt for få hender. En tidligere kjæreste som flytter til byen og finner kjærligheten der gjør også Josef desillusjonert. Han finner ut at han vil reise til Amerika. 

På den overfylte, skitne båten til England møter han Leif fra Vigmostad, som drar videre sammen med ham til Chicago og siden til prærien i Midtvesten. Leif var en av de mange barnevandrerne i Agder som barn og har etter hvert en ekstra vond historie å fortelle.

Josef er helt tydelig skrevet som en helteskikkelse. Menneskelig, men full av dyder: arbeidssom, nøktern, kunnskapstørst; rettferdig og omsorgsfull overfor både kjente og ukjente. Ei bygdejente hjemme havner i uløkka; han hjelper henne og holder kontakten med henne. En gammel mann i Chicago blir overfalt; Josef hjelper mannen til legesjekk og tar siden kontakt med en av de fattige, norskættede guttene som overfalt mannen. Han hjelper både gutten og mora til arbeid. Vår helt er rett og slett en sosialhjelper i praksis, eller kanskje bare en ualminnelig hjelpsom fremmed.
I tillegg engasjerer han seg i indianernes sak når de kommer flyttende til prærien. Tror ikke på de som sier at indianerne er ville og annenrangs mennesker. Han blir kjent med folk fra ulike bakgrunner og ser mer på det vi har til felles enn det som skiller oss av etnisk bakgrunn, kultur eller religion.

Josef er den kameraten du ville ønsket deg i et nytt land. Den beste (norsk)amerikanske borgeren det nye landet kunne fått. Og leseren (iallfall jeg) vil at det skal gå bra med ham. Det ser litt mørkt ut mot slutten av denne første boka. Det er tydelig at det kommer mer. 

Svendsen skriver jevnt ganske bra. 

Anslaget er dramatisk; flere kapitler er viet ulykken og leteaksjonen etterpå. Mens Josef fremdeles er hjemme, lages det plass til noen fine scener. Som her, når Josef er sammen med barndomskjæresten Sofie, side 37: 

Etter en stund satte de seg på en stor stokk som sjøen hadde skylt i land og hørte på den monotone lyden av småbølger som visket ut fotsporene de hadde satt fra seg i sanden. Gjenspeilet fra sola glitret fra sjøen.
Slik satt de tett inntil hverandre og så ut mot havet mens terner og måker fløy over dem, på evig jakt etter mat. Humler og jordveps virret mellom alle plantene som av en eller annen uforståelig grunn trivdes så godt i de tørre, sandholdige tustene.
Det luktet markblomster, tang og sjø. En sommerdag på sitt beste.
Slike man lengter etter kalde vinterdager. Slike man håper aldri tar slutt.

Vi får også en følelsessterk og vakker beskrivelse av Josefs siste dag hjemme i Spangereid.
Men etter hvert som handlingen flytter seg vestover, blir det kortere scener og knappere referat av hendelser. Stilen endrer seg, blir mer nøktern. Og det er stort sett helt i orden; leseren venner seg til det. Jeg mistenker at forfatteren flytter fokus fra det kjente til det gjenfortalte, og flere detaljer skal inn på færre sider.
Den mer knappe stilen gjør dermed at en blir sugd inn i de mer fyldige scenene som likevel dukker opp: ved en bekk nær en indianer-gravlund. I et fengsel. I en seng på et vertshus.

Det er mye interessant informasjon om leveforhold og utvandrerhistorie i romanen. Det hender dessverre at flyten i historiefortellingen må vike for historieformidlingen; at teksten og særlig dialogene blir litt "fullstappede" og uelegante. Nå og da kunne jeg tenkt meg å flytte et avsnitt, eller kutte ut opplysninger for å gjøre dialogen mer realistisk. 

Med hensyn til fortellerteknikk, er det et par steder er det uklart om vi har med direkte tale å gjøre eller ikke, eller hvem som forteller. I ett tilfelle blir det fortalt om en "Bobby" som ikke før er introdusert, men som har blitt en naturlig del av familien og som sannsynligvis er en hund. 

Det jeg aller mest stusser over, er at forfatteren med sin sørlandsbakgrunn velger å bruke dialekt i dialoger uten å gjengi denne riktig. Et eksempel: i en typisk bygdedialekt fra Sørlandet sier vi "ikkje" og "mi" eller "me"; hos Svendsen er det en blanding av bygd og by med "ikkje" og "vi". Et tips hvis boka skal omarbeides eller hvis det blir mer sørlandsdialog i fortsettelsen.

Men når jeg ser bort fra disse elementene, er fortellinga alt i alt god lesing, og det er fin framdrift i denne første boka. En sympatisk hovedperson som ikke mangler utfordringer og også stadig utvikler seg, lover godt for fortsettelsen.

Takk til forfatteren for bok i posten, og lykke til med resten av serien!