Koronavlogging, del 17

Krisevlogging, del 7

I dag mer om natur og musikk enn om bøker og virus...

En annen type lesing

Endelig har jeg fått lagd det videoblogginnlegget jeg har gått og tenkt på så lenge.
Det handler om en annen hobby og en annen type lesing.

YouTube-kanalen min har etter hvert fått både bokpratvideoer og sangvideoer; i denne hybriden kaller jeg meg fremdeles Lesehesten fra Sørlandet, selv om jeg kunne hatt en annen tittel.



Og her er det siste videoprosjektet jeg har vært med på, såvidt nevnt i videoen over. Forhåpentligvis gir "Hark the Herald Angels Sing", arrangert av Stefan Wyatt og inspirert av Mariah Carey, nettopp deg litt julestemning!


Håper at du som leser dette får ei adventstid omtrent som du ønsker deg.
Husk at det snart blir lysere tider.

You Have More Friends Than You Know (musikkvideo)

I natt ble videoen endelig publisert! En ny video fra det siste virtual choir-prosjektet jeg har vært med på. Jeg har såvidt nevnt det før.
Kanskje du er heldig og får opp "Fix You" etterpå, som vi lagde i mars?


Julie Gaulke er en amerikansk sanger som har spesialisert seg på å lage multitracks på YouTube. Hun har vært prosjektlederen vår på Facebook og redigert lyd og video. Supert å få sjansen til å være med på dette sammen med sangere fra flere plasser i verden!

Jeg bruker ikke noe fancy innspillingsutstyr. Satte meg til i sofaen med laptopen foran meg, ørepropper og et kompakt digitalkamera på tripod-stativ (veldig praktisk med vribare bein). Lyden på soloen spilte jeg inn i smarttelefonen.

Originalen fra Glee finner du her.

Og her er James Rays originale video med arrangementet vi brukte, sunget av gruppa Voices.

Og jeg prøver å fikse det

Midt inni all lesing av gode og mindre gode bøker fikk jeg lyst til å skrive om et musikalsk prosjekt jeg deltar i for tida. Jeg har brukt noen dager til å synge inn en kjent popsang, tatt opp video der jeg mimer/ synger til, og mikset lydfilen så den skal passe til videoen og høres ok ut. Dette har jeg så lastet opp i en mappe på nett som en amerikansk arrangør skal sette sammen et virtuelt kor med.

Det er seks år siden jeg først fant ut at det gikk an å synge i kor på nett uten å møtes. Siden har jeg vært med på fire prosjekter - to med Eric Whitacre (mer om hans prosjekter her) - og er altså ferdig med det femte, som har opplastingsfrist til helga.

Jeg lager lydfilen. En av dem! Hjemme i stua,
der jeg også har lagd Lesehest-videoene.

.

Mens jeg synger har jeg "fasiten" på øret.

Et sånt prosjekt, og særlig redigering av lyd, er arbeidskrevende når en er litt perfeksjonistisk. Søndag kveld satt jeg oppe til sent på kveld for å få akkurat riktig antall millisekunder på opptaket.
Jeg blir ganske fort hås når jeg synger inn filer. Det er også et ganske fiffig arrangement på akkurat denne sangen, med ganske raske "do do do" som en blir fullstendig tørr i munnen av (andre korstemmer har det verre!). Da er det looper i et lydredigeringsprogram (her: WavePad) som gjelder!

Jeg syns det er gøy å pirke litt og få det tekniske til. Men enda viktigere er musikken, det at jeg vet at jeg lager melodier og toner som vil klinge sammen med andres. I tillegg har jeg litt kontakt med de andre sangerne på sosiale medier, så det blir en følelse av fellesskap i det hele. I dette miniprosjektet blir vi kanskje 50-60 sangere fra ulike land i verden, mens vi var hele 5906 i Virtual Choir 4 (2013).
Her sitter jeg altså i lille Ål, Norge og kan være med i et verdenskor. Jeg gleder meg sånn til å se og høre det ferdige resultatet!

Klipp fra den "visuelle" videoen.

Så hvis du liker å synge og har lyst til å være med på noe helt spesielt, prøv virtuelt kor, da vel! Det kommer garantert nye prosjekter en kan slenge seg på. (Det fins også muligheter for de som ikke liker datateknisk pirk.)

Er du ikke så lysten på å delta, men vil heller høre på fine korarrangementer på nett? Tips: søk på "multitrack singing". Her fins det mye fint, både enkeltpersoner som synger flere stemmer "samtidig" og fellesvideoer med flere sangere.

Påskrift i mai:

Nå er videoen her! Nyt det!

Baksjå og framsjå: juni

Sørlandslesehestens sankthansfeiring!

Her er juni oppsummert:

•  sommertid på jobb. Unge utflyttede venner kommer hjem på ferie, de enda yngre er ivrige i leseaksjonen Sommarles, hytteeiere stikker innom sammen med fastboende med bedre tid, og det er mye liv! 
• verdifull litteratur-og filmprat med utplassert ungdomsskoleelev på jobb. (Primitive pungdyr (Arne Svingen) var den beste boka han hadde lest. Dagens reklame!) 
• det lokale kommunestyret gikk inn for et vedtak som innebærer at kulturhuset skal bygges om og biblioteket flyttes inn i nybygg, etter hvert. Jeg er både ansatt og verneombud, og det er mye å være obs på og tenke igjennom. Og i en sånn omstilling er det naturlig å tenke: hva skal et folkebibliotek være nå om dagen?
• jeg fant et par nye svenske vokalgrupper å følge, og fikk særlig denne videoen på hjernen (her synger de sammen): 

Juni på bloggen

Jeg slo til med hele fire originale innlegg denne måneden! Jeg skrev om liv og død i film og romaner, en ungdomsbokklassiker som snakker til "deg",  ei bok nordfra og om dataspilling og blaserthet.

Hva leste jeg ellers? 

Det ble 19 bøker i juni, det vil si 105 bøker det første halvåret av 2016. (Men tegneseriebøkene ble jeg fort ferdig med!).

Romaner for voksne

Jeg leste først Jenta som sluttet å snakke av Trude Teige, krimroman fra 2014. Denne hadde jeg hørt både bra og mindre bra om, men et intervju hvor forfatteren forteller om bakgrunn og opplevelser fra bedehusmiljøer gjorde meg interessert nok til å ta fatt på boka. Ikke avskrekkende! Teige er i sine bøker opptatt av særlig utsatte grupper i små og store samfunn.

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh er også en krimroman, og den er spennende nok i starten - midt i kommer det en virkelig stor avsløring som gjør at en må bla tilbake og lese ting på nytt. MEN andre delen og særlig slutten er skjemmet av typiske urealistiske spenningsmomenter som litt for mange thrillere i film og litteratur legger inn. Jeg klarer rett og slett ikke å tro på måten jeg-personen Jenna oppfører seg på når bakgrunnen hennes er avslørt, og det ødelegger leseopplevelsen for meg. Dessverre. Jeg likte ellers hovedpersonene og ble fascinert av det lille stedet Jenna fly(k)ter til.

Aschehoug, 2015

Jacayl er kjærlighet på somali av Amal Aden og Håvard Syvertsen leste jeg som ebok. Det passer den godt til, siden den er kort og lettlest. Nydelig og dramatisk historie, en slags Romeo og Julie fra Somalia hvor nettopp klanforhold - men sosiale forskjeller mer enn åpenlyst fiendskap - stikker kjepper i hjulene for kjærligheten. Jeg skal ikke røpe slutten, men... sol og regn.


Fakta og dokumentar

Den store psykologiboka kjøpte jeg på et boksalg i min lokale bokhandel. Jeg har lenge vært fascinert av psykologifaget, men aldri studert det. Dette ble en slags lettversjon. Boka er delt inn i ulike psykologiske fagretninger og varianter av disse. Hvert oppslag har en spesifikk teori i fokus, faktabokser om forskeren/ forskerne og sammenhengen teorien står i. Enkle og fargesterke illustrasjoner hjelper også på forståelsen.

Tegneserier
Jeg var på Drammensbiblioteket og kikket i tegneseriehyllene etter et fagmøte for barnebibliotekfolk. Der fant jeg True Blood og tok fem bind av denne med på toget hjem. De var raskt lest. Muligens en ok måte å bli kjent med dette universet på uten å se tv-serien eller lese romanene?

Yen Press, 2013

Miss Peregrine's home for peculiar children av Ransom Riggs har jeg tidligere lest i romanform på norsk. Nå fikk jeg sjansen til å bli kjent med tegneserieversjonen, illustrert av Cassandra Jean. Jeg hadde glemt hvor grøssete denne fortellinga var; det blir tydelig i tegningene. Romanen er illustrert med fotografier som på en måte setter i gang handlinga, disse har også fått en plass her. Og jeg får lyst til å lese videre om Jacob og de spesielle barna. Hvis jeg vil, kan jeg faktisk også se dem i filmversjonen som snart kommer på kino. For hvert nytt medium som behandler Riggs' fantasier blir de visst mer fantastiske? Når det gjelder en film redigert av Tim Burton er det vel ikke til å unngå!

Ungdomsbøker

Jeg leste bok 2 i den før nevnte serien om Livsloven: Spleiset av Neal Shusterman. Her kommer et nytt element inn i den spennende fortellinga om de rømte ungdommene som har unnsluppet fragmentering: et spleiset monster. Eller det perfekte mennesket? Har han også sjel? Hvems sjel i så fall?

Half Bad av Sally Green er første bok i en serie som har blitt kjempepopulær. Jeg slet med den. Noe av problemet mitt kan ligge i at hovedpersonen, en mannlig heks som kan bli enten "god" hvitheks eller "ond" svartheks, ikke er udelt likandes. (Viktig premiss for boka.) Nå skal det sies at skillet mellom de "gode" og det "onde" viser seg å være definisjonsspørsmål, siden flere av hvitheksene utfører helt klart onde handlinger (særlig mot svartheksene, som er mer "dyriske" og lever nærmere naturen), og det er kjempebra at fordommer mot "de andre" blir mistenkeliggjort. Jeg kunne kanskje jobbet meg igjennom og kommet helt ut med en lyst til å lese mer, men.
Fantasybøker generelt får også stå mer og mer urørt av mine lesehender.

Barnebøker

Alt som teller av Ingrid Ovidie Volden forteller om Petra som lever med visse tvangstanker, eller det skolepsykologen også kaller magisk tenkning. Hun blir for eksempel kvalm av å tenke på det uendelige tallet pi. Men: hvis hun er ekstra flink til å tenke magisk: ikke tråkke på streker og sette skoene fint ved siden av hverandre (med mellomrom) og passe på at alt blir partall, kan kanskje det magiske skje: at broren til bestevenninnen endelig kan komme seg til Norge?
Og så kommer en svømmende gutt inn i Petras liv og gjør vannskrekk en smule komplisert, men det meste ellers fint.
Fin debut! La faktisk spesielt merke til måten teksten er lagt opp på; kapitlene er behagelig korte og har håndskrevne overskrifter. Det gjør sitt til at jeg tar meg bedre tid med teksten. 

Mangschou, 2016

Litt sammen av Johanna Lindbäck er en herlig bok som surfer på ordinære tematiske bølger, det handler om trøblete jentevennskap og den første forelskelsen, men den surfer ekstra fint og levende. Hvordan alt forandrer seg en eller annen gang mot slutten av mellomtrinnet. Først: jentene prater om gutter i alminnelighet. Så blinker en av dem ut én gutt. Snart blir hun sett med gutten i klassen eller utenfor skolen, de leier hverandre. Kanskje de kysser og kliner. Og alltid er det en eller flere jenter som ikke skjønner hva dette egentlig er for noe. Hvorfor det skal være så bra. Så viktig, så definerende.
Sånn har Majken det. Hun ser bestevenninna gli ut av det som var mellom de to og "gutteverdenen".
Og så kommer Ivan inn i historien. Løsningen på bestevenninneproblemet? Eller noe annet og mer?

Best i 2016?
Her slenger jeg opp på lista: Litt sammen (beste barnebok?), Jacayl-boka (fineste roman for voksne?) og Miss Peregrine (beste tegneserie?). Du kjenner meg ikke og Hvem er jeg når du blir borte? imponerte i ungdomsbokkategorien, og muligens også Splintret som spenningsbok.

Framsjå i juli:
Juli er ferietid og blir stort sett "kosebøker", fortrinnsvis lest i sol når den titter fram, men med innslag av opplysende og engasjerende fakta. Det lokale biblioteket er besøkt et par ganger, og ellers finner en alltids noe å låne privat. Til nå har jeg lest og hørt flere bøker om USA, helt tilfeldig. Ellers har jeg bladd meg ferdig gjennom Naomi Kleins lettleste murstein om miljøaktivisme, men blir jeg noen gang ferdig egentlig? Prosjekt bilkjøp har fått meg til å se på bilnostalgiske utgivelser. Ellers blir det som vanlig "lite tå kort".

Og nå er det sol og tid for å klippe plenen!

Bitcher, freaker og drømmere

I forrige måned lånte jeg første sesong av den amerikanske serien Gossip Girl. Jeg hadde lest ei bok i serien og ville finne ut hva dette var for noe. Jeg kunne skrevet mye om serien (som visstnok er ganske annerledes enn bøkene), men vil bare ta tak i ett aspekt:

Akkurat som i såpeserier flest (får jeg kalle dette en såpe?) er det "bitchene" som skaper ekstra drama i de ulike episodene. De som vil opp og fram eller beholde sine høye posisjoner, som mobber konkurrenter og planlegger småkriger for å nå målene sine. Og de opplever ikke bare framgang selv: de blir mobbet og lurt og presset av andre, unge og voksne. Eller får ikke nok oppmerksomhet. Kanskje det nettopp er derfor de mobber og trykker andre ned? Slike utfordringer er en vanlig forklaring på mobbeatferd. Og ofte, hvis en ikke har med en psykopat å gjøre, kan det være noe i det.
Andre ganger kan en ikke forstå hvorfor en person blir en mobber. Alt ligger til rette for at han eller hun skal oppføre seg helt ok mot andre. Og så skjer det likevel. Og det kan skje tidlig. Allerede i barnehagen kan det begynne. 


Jeg har lest to norske barnebøker fra 2014 hvor vi møter henholdsvis en (selverklært) raring og en drømmer som kjemper mot skikkelige bitcher. Den ene forfatteren er debutant; den andre skrev mer om bitching i Hyperpubertet (2013). 

Aschehoug, 2014

Anne Bea på 12,5 forteller:

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke toppligagutter som Magnus. 
Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom. 
Hadde jeg enda vært så heldig. 
Men jeg er ikke det. 
Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også. 
Men ikke fordi jeg er kul. 
Ikke fordi jeg er pen. 
Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær. 
Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak. 
(s. 28)

Hos A. Audhild Solberg heter altså superbitchen Thea. Hun er den framfusne, den karikert superegoistiske og ropende jenta som aldri kan få nok OPPMERKSOMHET! Nå skal hun synge solo med guttebandet Føkk Jøstin på skolens talentiade. Thea, som synger som en kråke. Og Anne Bea, som faktisk kan synge ganske bra, er forelska i ett av bandmedlemmene...

Heldigvis har Anne Bea, som tilfeldigvis lider av albinisme, mot og glød. Hun har selvironi midt i lengselen etter å være normal, og er ganske sterk psykisk. Og det hjelper med venner. Klassevenner som tåler å ha lav status, og en frisk tante. Særlig forholdet til bestekompisen Nils er et sånt hvilken som helst nerd eller freak - eller bitch! - kunne ønsket seg.   

... det er fortsatt meg han henger sammen med. Det var meg han rulla bort til etter at han hadde tatt en perfekt ollie på skaterampa, selv om han sikkert skjønte at jeg kom til å bomme på hånda hans da han ga meg en high five. 
(s. 233)

Boka er skrevet med snert og overskudd. Av og til i de verste rope-passasjene til Thea blir det litt slitsomt (poenget var kanskje tatt første gangen?), men jeg likte fortellinga sett under ett veldig godt. Vær stolt av den du er, og ikke gi opp! Bedre budskap kan vel ikke ei bok ha. 

Hovedpersonen i Discosatan av Vera Michaelsen er, på den andre siden, helt alene mot bitchene, de kule jentene. Ingen bestevenn som stiller opp og backer opp. Ingen pappa som elsker henne. Bare en sliten, snill men litt uflidd mamma som ikke har råd til å støtte Kine i den hobbyen hun har, nemlig dansing. Eller, ikke hobby. Det er en drøm. Drømmen om å få danse, virvle rundt så hun glemmer alt annet...og bli verdensmester for det.
Og kanskje mest av alt, hun har ingen hun kan fortelle om den vonde følelsen hun har - av at noen følger etter henne.

Aschehoug, 2014

Når hun reiser seg opp igjen, står det en dame rett foran henne. Kine skriker. Dama smiler. Hun står altfor nær. Hvordan rakk hun det? Det var ingen på stien foran henne for bare sekunder siden. Hjertet til Kine dunker i ørene. Hvorfor hørte hun ikke skrittene hennes på grusen? Dama rekker bagen til Kine. 
- Du mistet visst denne.
s. 60

Ja, det er Djevelen som dukker opp. Hun lover Kine å gjøre henne til verdensmester, i bytte mot en ubetydelig småting: sjelen til Kine. For å unngå at Kine trekker seg, inngår det i avtalen at et menneske hun kjenner blir til et dyr. Hvis hun ikke holder avtalen, vil personen forbli et dyr for alltid.

Og nettopp her er det eneste jeg vet jeg ikke godtok i boka: løsningen på Kines problem blir for enkel. En virkelig "djevelsk" avtale ville vært verre (men så er det jo ei barnebok!). Men veien dit er intens, spennende og til dels ganske underholdende. Og tankevekkende. Hvordan skapes ondskap? Kan en person bli ond? Det jeg vet, og som er realistisk, er at rask framgang kan gå til hodet på en. Som når en vinner i Lotto.
Et annet spørsmål er: er tredje persons synsvinkel det rette? Kan det rett og slett være at jeg har blitt så vant med jeg-forteller i barnebøker at noe annet automatisk blir rart? Det kunne vært kjekt med innspill på det.

Men hvordan var det med bitchene? De er ikke så tydelige som Thea i Kampen mot superbitchene. De er mer en større gjeng og et symbol på alt som motarbeider Kine og målet hennes. De er rike. Dermed har de råd til den beste privattreneren, de flotteste draktene, solbruning og sminke. De har "it". Kine har det ikke og har ingen sjanse... før det overnaturlige skjer. Så bitchen her er vel heller, vil jeg si, dansemiljøet og de skyhøye kravene der - og det generelle sosioøkonomiske presset som de voksne står for.
En scene i boka får meg faktisk til å tenke på en karakter i før nevnte Gossip Girl, som blir avslørt med en stjålet kjole.  

Som i Hyperpubertet inneholder denne boka ekstreme situasjoner og absurde karakterer. Litt magisk realisme for barn, kanskje?
Også virkelig verd å lese.

P.S.

Bitch er et ganske vanlig ord i norsk slang nå; direkte oversatt ville det vært tispe, altså hun-hund. Og selv om en "bitch" i dag er den ufordragelige, ondskapsfulle og egoistiske jenta, altså en som er ovenpå, blir uttrykket på engelsk brukt generelt nedsettende om kvinner/jenter - eller om personer som lar seg bestemme over og dermed blir sett på som feminine (...). Ikke lett å komme unna det stempelet der, altså. 

Fly til Paradiset! Virtual Choir 4

Videoen til Virtual Choir 4 er her!

WOO HOO! 
(VC-internt jubeluttrykk)



8409 videoer fra 5905 sangere fra 101 land i verden, og jeg er en av disse sangerne! Jeg har ikke sett mitt eget bilde enda, mistenker at det er en av de som flyr så fort forbi eller bare skinner i bakgrunnen, men navnet mitt står på lista etter selve sangen (i samme kolonne som navnet til Samantha Fox, viser det seg). Uansett, det viktigste er musikken, og den er bra - ikke sant? 
(Oppdatering: du kan se mini-bildet mitt et par ganger, best på 0.46 under bildet av dirigenten - øverste rad, nummer 3 fra høyre!)
Her kan du lese innlegget om innspillinga av videoen min. Komponisten Eric Whitacres Virtual Choir-side ser ut til å være overbelastet av en eller annen merksnodig grunn, men du kan jo ta deg en tur innom ericwhitacre.com en gang.

Ellers er dette min siste dag på jobb før ferien. Så i kveld blir det pakking - og ei eller to bøker med i håndbagasjen. Lurer på om det kan bli Dagbok fra en dag i Norge. Den står utstilt på biblioteket, dessverre har den ikke blitt lånt, selv om jeg tror mange vil syns den er interessant. Kikke inn i andres levde liv! Eller blir det en pocket-fantasy? Vi får se. God sommer- og lesehelg!
 

Så synger man litt igjen... (Bliss)

I disse dager går fristen ut for å levere inn stemmevideoer til årets Virtual Choir-prosjekt. Noen lesere husker kanskje at jeg fikk være med på fjorårets Water night - en stor opplevelse både musikalsk og sosialt (via pc-skjermen).

Virtual Choir er "babyen" til den amerikanske komponisten Eric Whitacre (som ser ut som og dirigerer som en gud, bare se her). I år synger flere tusen sangere over hele verden sangen Bliss, og den ferdige installasjonen (komplett med sopransolister og elektronika-komp) skal vises fram på dronning Elizabeths bursdag. Det er jo stas!

Jeg brukte fredag kveld på å ta opp videoer (1. alt og 2. sopran) og laste dem opp på siden til Virtual Choir. Det var spennende. Her er en liten snutt om det.




Og her er et profft multi-opptak av hele sangen (uten soliststemmer)! Én mann synger 8 stemmer, det er tøft!
I år har vi fått konkrete tips til hvordan videoene blir best visuelt og musikalsk, og det var ei artig utfordring. Ei bokhylle fikk tjene som bakgrunn med et puseteppe over seg, stumtjeneren ble kamerastativ og strykebrettet pc-bord. Vannflaska var aldri langt borte. Jeg var kledt i den internasjonale korfargen svart (uten logo) og med ørepropper for at jeg skulle høre musikken, men kameraet ikke. Jeg prøvde å glemme kortpustethet (kor-pust er en nødvendighet) og bare leve meg inn i musikken.

Setup!

Etterpå ble det litt redigeringsarbeid for å få beskåret og komprimert filene og lastet dem opp. Men gøy var det!

Så er jeg kjempespent på hvordan det ferdige resultatet blir med alle sangerne. Og jeg er spent på hvem som har vært med. Foreløpig teller jeg ti norske sangere som har levert bidrag, fra hele landet. Jeg tipper at det blir et neste prosjekt , og da hadde det vært flott å ha kjenninger med på lista. Hint, hint til mine sangglade venner.

Les Miserables - ikke elendig!

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt et spesielt forhold til Les Miserables. Helt fra jeg som lita jente så tegnefilmen Samfunnets ulykkesbarn (der jeg husker helt tydelig scenen hvor Jean Valjean klatrer med Cosette på ryggen oppover en mur). I 1996 så jeg musikalversjonen i London, en stor opplevelse! To av sangene har jeg senere sunget selv: I dreamed a dream og On my own. Schönbergs mest kjente er jo musikalen over alle musikaler. Først etterpå leste jeg Hugos bok De elendige og skjønte at musikalen var litt vel romantisk, men den mistet ikke glansen for det.

Og nå har jeg altså sett nyinnspillinga av musikalen i filmformat. Det ble musikken jeg elsket (pluss litt ekstra!) sammen med effektfull filming (alt fra episk panorama til nærgående håndholdt kamera) og intenst skuespill fra det som med få unntak må være perfekt utvalgte skuespillere. For meg ble det en berg- og dalbane av følelser, rett og slett trim for psyken, og her er Facebook-statusen min fra i går:




Jeg har forresten funnet ut at jeg må legge bildene inn i Picasa.

Lurer du fremdeles på om denne filmen er noe for deg? Da kan du for eksempel se traileren:



SPOILER: Du som nå vet at du vil se filmen, men ikke har sett den enda, bør slutte å lese følgende kommentarer til skuespillerne/sangerne. Har du sett den, kommenter gjerne under!

1. Jean Valjean (Hugh Jackman).


• Superb spilt; hovedskuespilleren får virkelig brukt hele følelsesregisteret, og jeg tror på ham.

• Jackman synger ikke surt, for den som måtte tro det. Han synger som i opera, med en ganske merkbar vibrato, og det kan høres surt ut. Han har ikke den fine falsettstemmen jeg ventet på "Bring him home", men det var likevel så bra gjort at «de sovende studentene», musikalsangere som har vært med på Les Mis i teateret, visstnok satte seg opp og klappet etter hvert opptak (14 opptak; alle sangene ble spilt inn på settet  ).

• Han har også trent for å være en troverdig, nesten overnaturlig sterk straffange. Det kom nok godt med i fektescenen med Javert, der de også skulle synge!

• Jeg satt lenge og grublet på hvilken annen skuespiller han minnet meg om i enkelte scener.

2. Fantine (Anne Hathaway).

• Det er en grunn til at det er hennes sang som er tatt med i traileren over. Hun ikke bare synger nydelig både høyt og lavt; jeg tenker «hun er Fantine». Og scenene med henne var så sterke at jeg lurte på om jeg orket å se og høre på. Det sier litt, når «I dreamed a dream» er sangen jeg virkelig elsker.

• Hun fikk i et intervju spørsmål om hvilken sangstrofe som var vanskeligst å synge. Hun svarte den siste strofen, «Now life has killed the dream I dreamed», fordi Fantine er en drømmer, og dette viser hvor lavt hun har sunket. Utrolig sterkt sagt.

• Det var hennes virkelige hår som ble klippet i filmen!

3. Javert (Russell Crowe).

• Det positive er at han har en behagelig og varm stemme.

• Han ser litt for hyggelig ut til å spille skurk, og klarer heller ikke å vise de følelsene jeg mener denne rollen trenger. Javert er en mann med verdens sterkeste tro på loven, men når denne troen svikter (etter at Valjean har latt være å drepe ham) svikter også Crowes skuespill. Dessverre.

4. Marius (Eddie Redmayne).

• Den perfekte Marius! Han har det uskyldige uttrykket, gløden og – ikke minst – stemmen.

• «Empty chairs at empty tables» blir aldri det samme for meg etter denne filmen.

5. Cosette (Isabelle Allen og Amanda Seyfried)

• Begge skuespillerne er pene og synger nydelig (Seyfried briljerer på «A heart full of song»). De spiller også bra i den rollen de har fått å spille i. Seyfried fikk visstnok "sentimental" hjelp av musikken på øret, som faktisk også var "laiv" (et orkester spilte under opptak).

• Men: rollen til Cosette – akkurat som i boka – er lite viktig, og det får meg til å gruble på dette med mannlige og kvinnelige figurer. Den eneste som kan ligne på en kvinnelig helt (bortsett fra Fantine, som ofrer seg for datteren) er jo

6. Eponine (Samantha Barks)

• Men hun blir avspist med en rolle som ulykkelig forelsket spion/ sendebud som dør i Marius’ armer (i romanen er det faktisk enda mer tragisk).

• Når det er sagt er dette en flott sanger og skuespiller, perfekt i rollen.

• Barks fortalte i et intervju at hun fikk vite om rollen hun hadde fått mens hun stod på en scene foran publikum.

7. Thenardiers (Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter)

• Begge skuespillerne kan det å spille både splitter pine gærne og komiske personer, og det passer for Thenardiers.

• Bare i deres scener ble det latter i salen, og det kjente jeg at jeg trengte.

Noen avsluttende betraktninger før dette innlegget er ferdig:

• lille Gavroche var jo også nydelig, og dødsscenen - .
• Colm Wilkinson, som var den originale Jean Valjean både i London og på Broadway, gjør et fint portrett av biskopen av Digne. Da jeg så ham i filmen for første gang snudde jeg meg mot følget mitt med et glis, men så kom jeg på at kanskje ikke alle er så nerdete som meg.
• det positivt at ikke horekundene ble framstilt som fordrukne frekkaser, heller som helt "vanlige menn"; det gjør hele settingen med Eponine ekstra sterk faktisk. Bare Thenardiers vertshus har burleskpreg, og det er bra, syns jeg.  
• det må vel ha vært noen helt nye sanger i filmen? Blant annet der Valjean synger for Cosette som sover. Merk: jeg klager ikke; sangene passet godt inn.
• i avslutninga går Jean Valjean og Fantine inn i en kristen himmel (iallfall i teksten), men blir så med i gjengen som feirer den ganske så gudløse franske revolusjonen. Jeg har faktisk aldri tenkt på det før. 
• Tross min betuttelse sang jeg selvfølgelig med på

Oh-oh-oh-tomorrow comes!
(gjorde du?)

Virtual Hangout!

Ja, jeg vet at klokka er over elleve om kvelden, og jeg burde være i seng for å være frisk og rask til i morra. Men jeg bare må vise fram dette bildet fra kveldens Google Hangout! Det er rett og slett videoprat med opptil 10 personer om gangen, denne gangen Virtual Choir-venner fra hele verden. Jeg var i tre forskjellige hangouts i løpet av kvelden med mange koselige folk. Og jammen kom ikke selveste Eric Whitacre også innom. (Blir fnisete) Han spurte meg hvordan jeg uttaler navnet mitt og hva det betyr!

For å starte en Google Hangout må en være med i Google+, en slags nettsamfunn som ligner på Facebook. Men en bestemmer selv hva en vil bruke det til, og jeg har ikke tenkt å bruke det til noe annet enn nettopp hangouts.
Det er en fare for at dette blir avhengighetsskapende, folkens.

Oppdatering: nå er Hangouten lagt ut på YouTube. Koselige folk, ikke sant? Jeg surra litt med øretelefoner, det gjorde at Hangouten fikk ekko. Men så gøy det var!
Jeg prater med Eric rundt 3:00, ellers prater han litt med alle om prosjektene framover.

Virtual Choir: Den lille programsnutten er her!

Her kan du se den lille programsnutten som ABC lagde om Virtual Choir. Vi trodde kanskje det ble et lengre program, men sånn er det med amerikansk TV:)
Her skrev jeg om hvordan det var å gjøre intervjuet med ABC.
Og her er en lengre videoreportasje med lokalavisa Hallingdølen.  

Vet ikke hvor lenge ABC-klippet vil ligge ute online, så grip sjansen. Ellers kommer snart det endelige resultatet med de 3000 stemmer store koret. Følg med!

Oppdatering: her er Water night. Jeg satt oppe til halv to i natt for å få med meg streaming fra lanseringa. Det var det verdt! - Enjoy!

Eric Whitacre. Foto: musicroom.com

5 år med Lesehesten fra Sørlandet

Da var det tid for jubileumsinnlegget! Jeg hadde tenkt å krydre det med litt lyder og små kommentarer i bildet, men da ble snakkelyden dårlig, så dette er omtrent et råopptak. Håper det likevel faller i smak!
Takk til alle som har fulgt med så langt!

Her er ei liste for deg som vil finne innleggene og temaene jeg snakker om i videoen (to av innleggene er fjerna fordi filmen er fjerna):

• første innlegg om lesing: hvorfor må folk lese?
• første innlegg med bilder: turen til Israel  (også første innlegg med kommentar)
• første innlegg med bokomslag: Fortellinger fra ytre utkant
• første innlegg med kommentar fra en jeg ikke kjente (den gangen): En lesering, en lesering

Noen tema

• papirboka si framtid
• intervju med meg selv som 11-årig lesehest
• hva er ei god bok?
• kunsten å lese noter
• å lese barnebøker som voksen
• lesing som tema i bøker
• boklister fra gamle skoledagbøker
• bibliotekar: dikt 
• musikk og sang: Virtual Choir
• film og TV-serier: Buffy, Harry Potter, Dødslekene, Twilight
• ondskap og snillskap
• reising: Lyngdal, Irland
• møbler
• beinbrudd
• sosiale medier
• tidsreiser
• gamle brev
• Leserrettighetene 

Virtual Choir Time

Jeg må bare si det. Jeg må bare si det.
Jeg skal på amerikansk TV!

Jeg har tidligere nevnt at jeg har blitt med på korprosjektet Virtual Choir, som du kan lese mer om her. I forbindelse med det skrev jeg (etter generell forespørsel) min personlige historie til VC-administrasjonen. Og i går fikk jeg verdens merkeligste mail: spørsmål om jeg ville intervjues på ABC.
De som kjenner meg vet at jeg aldri ville sagt nei til sånt, så i dag hadde jeg Skype-intervju med hyggelige Nick Watt (som forresten var i Norge i fjor for å dekke 22. juli) i London om mine erfaringer med og tanker om Virtual Choir. Med en journalist fra lokalavisa snikende i kulissene her hjemme (moralsk støtte, tenker jeg vi sier). På Hallingdølens nettside kan du finne videoreportasjen.

Klipp fra dette, innbakt i intervju med den eminente dirigenten og min musikalske helt Eric Whitacre, kommer på World News på mandag, 21.30 Greenwich-tid, altså halv ni om kvelden her hvis ikke jeg har regna feil. (Rettelse: utsatt til senere i uka, leser jeg på Facebook.)
Den ferdige videoen med tusenvis av sangere fra hele verden blir lansert 2. april. Faktisk ikke så lenge til. Og hvis jeg er usikker på hvordan klippet på mandag blir, er jeg likevel sikker på at "Water Night" blir en suksess.

Jeg feirer med påskeliljer, donert av sjefen

Skjer det noe på lesefronten, da? Jeg har nettopp lest ferdig Salomos ring av Jonathan Stroud, og den er virkelig lesverdig og sånn som jeg hadde tenkt den (mer humor enn forventa); mer om den kommer. Nå er det litt andre ting jeg tenker på.

Kurs i nettskriving - og biografiutfordring bok 2

På mandag var jeg på kurs i nettskriving med Christine Calvert, som har skrevet bøkene Skriv for nettet og Skriv så det selger. Veldig inspirerende og praktisk retta kurs. Blant annet lærte jeg at

• kulepunkter er bra!
• teksten helst bør være kortere på skjerm enn på papir, men folk kan gjerne lese mye tekst om noe de er interesserte i
• kursiv er fy-fy fordi det gjør lesing vanskeligere, det samme gjelder STORE BOKSTAVER, mens en forsiktig bruk av halvfete typer vil hjelpe på å lede de sidescannende leserne til viktige steder
• lenker skal være lange og ikke bare skrives "her", både på grunn av de som bruker leselist (teksten i lenka blir lest opp) og fordi det er lettere å treffe ei lengre lenke med pekeren
• bilder bør være lenka til emnet en tar opp, leseren forventer noe mer enn et større bilde (men større bilde er visst det eneste mulige på blogspot)

Universitetsforl., 2008

Ellers er jeg nå er ferdig med bok 2 i biografiutfordringa, nemlig Fra nå av (der kom jammen meg en kursiv likevel) av Shania Twain. Tittelen spiller naturlig nok på den nydelige sangen From this moment, se videoen nedenfor.
Boka er omfangsrik (411 sider med register), og sangeren har nok ikke lært forkortingens kunst. Hun innleder med et langt kapittel om hvorfor hun skriver biografien sin; det er interessant men pratsomt. I tillegg hopper hun en del i tid, spesielt i begynnelsen, og jeg fikk ikke helt klart for meg når ulike hendelser fra barndommen hennes fant sted. Når det er sagt, er innholdet spennende, kanskje særlig for to typer lesere:
1) de sanginteresserte (spesielt blodfansen). Naturlig nok får en både ord og bilder fra Shanias spennende musikkarriere.
2) de som liker å lese historier fra virkeligheten. Den typen Askepott-historier som gjør at du føler deg takknemlig for at du aldri har måttet legge deg sulten, alltid hatt nok klær og aldri sett foreldrene dine dra hverandre etter håret bortover golvet.

Shania ble tidlig voksen, og det er rett og slett utrolig hvor godt hun greide seg. Tross den vanskelige oppveksten forteller hun at hun elsket foreldrene sine og prøver å forklare måten de handlet på, gjøre det vonde mindre vondt. (Sånne bortforklaringer kan en jo diskutere moralen i, men jeg syns hun får lov når det gjelder henne selv.)
Til slutt er det en kjærlighetshistorie med, komplett (SPOILER) med eventyrbryllup, skuffelse (gjelder dessverre han som korer på sangen), brudd og nytt forhold.

Water night

Stone Horse Studios (Flickr.com)

Night
in the eyes of a horse
that trembles in the night

Night with eyes of water
in the field asleep is in your eyes
A horse that trembles
is in your eyes of secret water
Eyes of shadow water,
eyes of well water,
eyes of dream water

Silence and solitude,
to little animals moonled
Drink in your eyes,
drink in those waters

If you open your eyes
night opens doors of musk
The secret kingdom of the water opens,
flowing from the centre of the night

And if you close your eyes,
a river
a silent and beautiful current
fills you from within,
flows forward
darkens you

Night brings its wetness
to beaches in your soul

                  - Octavia Paz

- Dette er altså diktet vi synger i Virtual Choir i år. Nysgjerrig? Søk det opp:) Jeg har lastet opp to videoer og er kjempespent. Den ferdige videoen med tusenvis av sangere fra hele verden kommer vel i løpet av april/mai tenker jeg!
Merkelig tekst, vakker, men uforståelig.