Det å lage ting til jul, og hva vi gjør med verden, og sånn

Det er spennende tider her i verden. Vi mennesker har så mange muligheter! Muligheter til å hjelpe hverandre. Skape noe nytt til beste for fellesskapet og framtida. Men altfor ofte er det maktkamp og territorier som gjelder. Bak det meste: økonomiske interesser. I det siste har det blitt et spørsmål om liv og død for milliarder av mennesker, der en vanlig dødelig ikke skjønner hvorfor mulighetene for totalødeleggelse fremdeles finnes.

Og: hvordan ble fantasi og virketrang til masseproduksjon og profitt?

Studio, 1994

Her en dag fant jeg fram ei nydelig jule-bildebok som vi har hatt på biblioteket: St. Nicholas and the Valley Beyond av maleren Richard Burhans og forfatteren Ellen Kushner. Det som fenget interessen min var først og fremst de lekre illustrasjonene i varme farger, med glade mennesker og nydelige landskaper - alt en forbinder med klassisk julefeiring (men uten snø).

Her møter vi Nicholas, en liten gutt som flykter fra sult og nød til en dal der alle har overflod. Han vokser opp i dalen og finner seg til rette der, i en slik grad at han faktisk glemmer hvor han kom fra. Han finner seg en kone; de installerer seg i et slott høyt over dalen. Og han reiser rundt og besøker andre innbyggere gjennom flere år.

I Valley Beyond har hver person en viktig funksjon, et yrke, som de bruker til beste for fellesskapet. Og til å lage vakre ting. Noen lager leker, andre fine klær, andre igjen mat. Alle trives med det de gjør og har det bra.

Men så skjer det noe skummelt: alt som blir lagd i dalen begynner å få en unaturlige tyngde og trekkes ned i bakken. Det skjer fordi alt menneskene i Valley Beyond lager, ikke kommer noe sted. Det samler seg opp. Bare en som har vært utenfor, i mørket, kan ta med seg tingene ut og redde dalen. Nicholas begynner å huske hvor han kommer fra, og skjønner til slutt at bare han kan være redningsmann. Slik blir han St. Nicholas, julenissen, som tar med seg gaver i hopetall til barna i vår kalde og sultne verden. 

Det er jo idyllisk. Ikke sant? Tanken om et magisk sted av overflod der alle lager fine ting og en mann som lyser opp tilværelsen for barna hver jul.
En vet jo at det å få noe ekstra kan være fint også for barn som mangler det meste.
Men er det dokker og andre leker som redder verden?
Er det sånne ting som burde masseproduseres?

Som dere kanskje skjønner, fikk jeg en bismak i munnen av denne julefortellinga. Bittelitt idyllisering av det materialistiske ved jula, eller? 

Eller er jeg bare litt ekstra antimaterialistisk, nå som jeg har hørt på vokalgruppa The Real Groups sang "The World for Christmas"?



Et annet aspekt jeg la merke til ved juleboka er nettopp hvordan vi mennesker bruker naturen til å lage ting, hvordan vi omformer den. En gåte som er gjennomgangstema i St. Nicholas and the Valley Beyond, er slik:

No hands can make me, 
two hands can shape me, 
all hands can take me.


Svaret på gåten viser seg å være nettopp naturen.
Men hva gjør vi når vi former naturen og tar den, gjør den til vår og gjør den til noe funksjonelt, nyttig for menneskene - eller bare til nytelse? Er det fremdeles natur da - og bør vi alltid prøve å lage noe nytt av den?

I november leste jeg Maja Lundes nye bok Blå, hvor ei eldre norsk dame reiser i båt til Frankrike for

Aschehoug, 2017

å ta et oppgjør med eksen sin, som har profitert på salg av norsk bre-is til sydlandske drinker. De to brøt med hverandre for flere år siden, da mannen hennes sa ja til kraftutbygging og tørrlegging av et dalføre. Hun hadde vært blant de heftigste aksjonistene mot utbygginga.

Da jeg leste dette, tenkte jeg på hvor radikal den tanken er i dag - nei til kraftutbygging. Det har sin parallell i blant annet motstand mot vindmølleparker. Den urørte naturen, som har en verdi i seg selv, settes opp mot elektrisitet, som den moderne verden trenger, og som blant annet kan hjelpe ellers isolerte distrikter. (Men blir de senere fraflyttet på grunn av inngrepene i naturen?)

En parallell historie i Blå handler om en ung mann som har flyktet fra brann i et varmeskadd Frankrike, flere tiår fram i tid. Han har bare ei lita datter med seg i verden; de vet ikke hvor resten av en lille familien er. De havner i en flyktningeleir.
Blir framtida slik? Og er det fordi vi mennesker ikke kjenner noen begrensninger på bruken vår av naturen?

Den forrige romanen til Lunde, Bienes historie (anmeldt tidligere på bloggen), har lignende tematikk. Begge bøkene anbefales varmt. Det er fare for at du blir knyttet til fortellerne av disse personlige historiene, og at du får veldig lyst til å finne ut hvordan det går. Med oss også?

Nå i førjulstida.