Forbudte bøker, Haugesund-varianten

En mannlig "Goldfasan". Bilde: Joe MiGo

Første uka i oktober er det visst internasjonal markering av "banned books" (lenke til nettside), altså bøker som har blitt forbudt solgt eller utlånt eller spredt av ulike årsaker i forskjellige land. Da jeg fikk vite det, tenkte jeg (som nå jobber som lokalhistorisk bibliotekar) "men var det ikke en forbudt bok i Haugesund også?"

Uten å undersøke så mye mer omstendighetene rundt boka, fant jeg Sår som ennu blør av Karo Espeseth på nettbiblioteket.no, og leste den i løpet av vel en time. Det er få setninger på hver side og få ord i hver setning. Fortelling i poesiformat, omtrent. Mye gjentakelser og zooming inn i scener (impresjonistisk inspirert, visst).

Teksten startet litt pikant. Jeg fikk veldig snart en følelse av at ja, her er det noe vågalt på gang. En stalker, kanskje. Iallfall en mann som treffer en ung dame han blir veldig opptatt av. Han ser ikke på ansiktet hennes, men på formene, at hun er slank og hvit i huden og har faste bryster. Så langt, så godt stereotypien av en hormonridd mann. 
Fortellingen er skrevet med "jeg" som forteller, hvor "duet" han henvender seg til er den utkårne kvinnen som han kaller for Goldfasënchen (lille gullfasan?). Han skriver at hun må ha trodd at det som virkelig skjedde dem imellom, var det hun selv så og hørte... men inni mannen er det skjulte motiver og lite romantikk å spore.

Men så kommer det fram at han har en intens, nesten overveldende trang til å bite og slå henne. De blodige fantasiene hans er mer og mer levende beskrevet. Er han seksuell sadist? Er dette en pornografisk roman utenom det vanlige? (Her fra side 10)

Og så kom lysten over mig.
Den som alltid kom.
Lysten til å bite i de faste brystene.
Lysten til å slå den hvite huden.
Jeg måtte få gjøre det.
Og nu.
Med en gang.
Hvis jeg ikke fikk det
kom blodet til å sprenge hjernen.
Jeg måtte.

Da var det du så på mig.
Og du smilte.
Og jeg trodde også
at det jeg så
det var virkeligheten.
Jeg visste ikke
at du stod der og lengtet.
Og at jeg minnet dig om nogen hjemme.
Og at det var derfor.

Ganske snart blir det tydelig at det ligger noe mer under mannens oppførsel. En psykisk lidelse. Noe har skjedd med denne mannen, som lever i Tyskland etter første verdenskrig. Det er en spesifikk grunn til at han har disse voldelige fantasiene - og at han føler at han må leve dem ut. Han opplever en slags personlighetsspaltning i møtene med kvinnen.

Jeg vil ikke røpe mer. Du som vil vite hvordan det går, kan lese boka selv. 

Jeg prøver ikke å binde seksuell sadisme til psykiske traumer eller omvendt. Det vet jeg for lite om. Men forfatteren (som det viser seg at ikke skriver av egen erfaring!) hadde nok en teori om en sammenheng der. 

---

Karo Espeseth var lenge et ubeskrevet blad. Iallfall såpass at Barbara Gentikow, forfatteren av fagboka En skitten strøm: samfunnskritikken i den "umoralske" litteraturen i Norge 1880-1960 (1974), ikke kjente til opphavspersonen. Men det ante henne at forfatteren var en kvinne. 

Nå, i 2023, vet vi fasiten. I 1984 kom det iallfall en selvbiografi av haugesunderen Karo Espeseth, Livet gikk videre, som hun åpner med å fortelle om romanen og hvordan den ble mottatt og tolket - og forbudt - i Norge. Hun bosatte seg i Tyskland tidlig, også på grunn av det norske viraket rundt romanen. 

Her er en omtale av reaksjonene i Haugesund, fra avisen Ryfylke 4. desember det året boka kom ut: 

Den same boka har bokhandlarane i Haugesund, der Karo Espeseth er frå, sendt attende til forlaget. Dei vil nødig forhandle ei so ufjelg bok, sjølv um forfattaren er bysbarn.

Jeg har begynt å lese selvbiografien nå. Helt fascinert! Foreløpig holder hun seg i byen jeg nå bor i, så jeg kan lese om hvordan et sånt ganske greit middelklasseliv kunne være på begynnelsen av 1900-tallet. Og om en ung lesehest som etter hvert måtte gå på folkebiblioteket for å finne nok fortellinger å leve seg inn i... med hjelp av en sjefsbibliotekar jeg selv nettopp har gått nærmere etter i sømmene.

Sånt et litterært "kaninhull" kan en lesehest falle ned i på en helt vanlig tirsdagskveld.

Heimat

Spartacus, 2019

Hvordan kan man vite hvem man er,
hvis man ikke vet hvor man kommer fra?

I perioder har jeg prøvd å finne ut mer om forfedrene mine, puslet sammen biter som har manglet i et puslespill. Jeg er ikke alene om det. For mange ligger det en fascinasjon i det å lete etter slektslinjer og historier fra fortiden. Kan det forklare hvordan en selv ble som en ble?
Noen overraskelser kan en få. Min egen tippoldefar reiste for eksempel til USA før sønnen hans, min oldefar, ble født. Dette var noe vi i familien ikke visste. Vi vet heller ikke hvor mye oldefar selv fikk vite og hvordan faren han aldri fikk møte, påvirket ham. 

Men hva hvis det ikke er bare din egen familie som har hemmeligheter, men et helt folk? Et folk som ikke klarer forholde seg til sin egen identitet, sin egen kultur, som skammer seg?
Forfatteren av Heimat: et tysk familiealbum, Nora Krug, har utforsket den tyske, doble identiteten. Som tysker har hun kulturtradisjoner, natur og historie hun kan være stolt av, elementer hun kjenner på som nære og gode. Men hun klarer ikke helt å være stolt eller glad, siden alt blir overskygget av denne digre elefanten i rommet: verdenskrigen(e), nazistenes grusomheter, som den dag i dag blir koblet med det tyske.

Krug hadde da boka ble lagd bodd i USA i 12 år. Etter som årene gikk, ble hun mer og mer opptatt av det tyske, det hun reiste fra. Hun så sterk nasjonalfølelse blant de tyske innvandrerne i USA, men på den andre siden innbarkede fordommer mot tyskere i amerikansk offentlighet, noe som holdt skammen i live.
Krug ble særlig opptatt av sin egen families historie og ville finne ut hvilke forhold foreldrene kom fra. Hvorfor hadde faren brutt alle bånd til sin familie? Og hvordan hadde besteforeldrene forholdt seg til nazismen? Var historiene hun hadde hørt, riktige? Kunne hun løse noen familiegåter som aldri var blitt løst?   
Hun oppsøkte gjenlevende slektninger, kikket i gamle loft og i offentlige arkiver. Og samlet det hun fant til denne boken. 

Dette er noe så uvanlig som gjennomillustrerte memoarer. Tegninger, først og fremst, men krydret med fotografier og kopier av gjenstander. I ett tilfelle legger hun to fotografier oppå hverandre. Det grafiske uttrykket gir en helt spesiell, følelsessterk virkning. Alt Krug opplever og alt hun forestiller seg at forfedrene opplevde, blir nært.
Det er brukt ulike fargetoner gjennom boken. For oversiktens skyld kan en merke seg at sidene som handler om morssiden av familien har fått grønntoner, mens farssiden har fått rødtoner. Det hjelper også med familietre på omslaget. For det er en del personer å holde styr på.

Jeg liker kanskje ekstra godt sidene med "notater fra en utvandrer med hjemlengsel", hvor Krug forteller om ting hun savner fra Tyskland eller har tatt med seg til USA. Visste du at den tyske folkesjelen visstnok er nært knyttet til skogen?  

De siste årene har nok folk flest fått med seg at det i verdenskrigen fantes mange nyanser, ikke bare helter og skurker, i Norge og andre land. Det å holde på fiendebilder gjennom generasjoner hjelper ingen. Det blir som en trykkoker som en dag må eksplodere. 

Denne boka kan forhåpentligvis hjelpe til med å lette på lokket og gi en ny forståelse av hva det kan være å være tysk - og ha et tysk hjem.