Assosiasjoner på førvinteren, del 1

Her om dagen følte jeg meg klar til å skrive et innlegg om et par bøker jeg hadde lest. Jeg satte i gang med den ene. Gikk meg vill i et samvittighetsfullt og tørt handlingsreferat og mistet lysten til å fortsette.

Jeg har det sånn av og til. Det er som om de kreative, ekspressive delene av meg konkurrerer med de nøyaktige, systematiske - og taper.

Jeg prøver å bøte på det nå, kanskje få løsnet på ting, med å lage et innlegg fullt av assosiasjoner. Jeg skal til og med være så usystematisk at jeg ikke sorterer etter sjanger eller målgruppe. Heller ikke holder jeg meg til bare en måned, som i oppsummeringer flest.

Gjør deg klar for en liten litterær, musikalsk og filmatisk berg- og dalbane.

----

Kagge, 2018

Jeg ble nettopp ferdig med den nydelige Snøsøsteren av Lisa Aisato og Maja Lunde. Den fortjener igrunnen viraken den har fått. Flere opplag allerede! Tegninger og tekst skaper magi sammen.

Og boka har dét til felles med den nye Disney-filmen Nøtteknekkeren og de fire kongerikene (som jeg så i helga, lenke til Filmweb) at det er en fortelling om julens gleder, om sorg over de døde og om det å ha en familie. Jeg syntes filmen også var fin, selv om jeg muligens er litt for voksen og for tida litt ute av humør til Disneys typiske svarthvite verden.

A propos svart-hvitt, eller rødt-blått: jeg er spent det amerikanske mellomvalget, som faktisk holder på akkurat nå. Her er det også lett for at det blir tydelige fiendebilder og at en ikke velger etter det

Res Publica, 2018

personene står for, men det partiet de tilhører som en selv har identiteten sin knyttet til. Jeg er venn med flere amerikanere på Facebook, og de har ulike politiske syn, noe som er ganske tydelig for tiden.

Ellers har jeg jo lest Det amerikanske marerittet av Thor Steinhovden, som handler om nettopp hvordan skillelinjene i amerikansk politikk har blitt sterkere de siste årene - og hvorfor. Med en liten slagside til venstre, men det pekes også på negative trekk hos Demokratene. Forfatteren spør til og med: kan Norge bli splittet på den måten?

Skillelinjer er det også i to nye norske romaner. Pluss religion, som jo faktisk også spiller en rolle i den amerikanske valgkampen.

Gyldendal, 2018

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar hørte jeg på lydbok, og jeg tror det var en fordel. Jeg fikk lett på plass stemmene til to ganske ulike Stovner-gutter med innvandrerbakgrunn. De har ikke noen sterk religiøs tro, noen av dem, men islam er en del av identiteten deres, noe som blir enda tydeligere når de møter mistro og fordommer utenfra. (Men de reiser ikke til Syria. Jeg lover!)

De opplyste er en dystopisk fortelling skrevet av Øystein Stene. Den gjorde

Gyldendal, 2018

inntrykk. I en ikke alt for fjern framtid - etter en stor naturkatastrofe - har Europa blitt delt inn i områder etter gudstro eller ikketro. Både de troende og de ikke-troende blir stadig mer sosialisert til å frykte og holde seg unna hverandre. Og hvert individ blir nødt til å ta stilling til trosspørsmålet, de kan ikke vise tvil eller være åpne for ulike løsninger.

De troende er videre delt inn i typen monoteistisk religion. De ikke-troende forsker på mennesker for å finne ut hvor religionen kommer fra og klarer å påvirke enkelte til å bli religiøse.
De få nøytrale gjemmer seg i et skogsområde og hjelper mennesker fra ett område til et annet. 
En artig vri: hvert kapittel har en forteller som møter en biperson; denne blir fortelleren i neste kapittel. Til slutt kommer en rundt. Boka er lett å lese.

Skillelinjer fins det forresten også i filmen Cold War, som jeg så på kino (lenke på Filmweb). Her med handling fra den kalde krigen, en polsk kjærlighetshistorie. Den er vakkert lagd og i svart-hvitt. Ekstra bonus for nydelig musikk, alt fra folkemusikk til jazz.

Det har i det hele blitt mye musikk på kino. Dere vet jo sikkert at Bohemian Rhapsody er i gang, filmen om rockebandet Queen og særlig vokalisten Freddie Mercury. Den anbefales! Her også litt "Disneys" forenkling av historien (har jeg lest meg til), men jeg tok det inn uten de store motforestillingene. Og Lady Gaga og Bradley Cooper i A Star is Born: for en kjærlighetshistorie og for noen sangprestasjoner! Jeg blir alltid imponert over skuespillere som kan synge og sangere som kan spille roller.

A propos stjerne som er født: i forrige måned ble jo Stjernekamp avsluttet på NRK. Samiske Ella Marie vant. Jeg var egentlig mellomfornøyd med det, men hun gjorde virkelig en god figur i finalen, og joiken var utrolig flott.

Label: Decca, 2017

Da kan jeg assosiere videre til min nye cd med damekoret Cantus, Northern Lights (nå i cd-spilleren i bilen min). Den hintet jeg om til en venninne da vi var i operabutikken i Oslo, jeg hadde jo hørt Vuelie, som åpner Disney-filmen (ha!) Frozen. Stolt av at et norsk kor har sunget den!
Det er så mye flott musikk på CD-en, og snart skjønte jeg at alt er lagd eller arrangert av en samisk komponist! Helt tydelig samisk inspirert, og med noen joike-innslag fra Frode Fjellheim selv. En av sangene er faktisk Mitt hjerte alltid vanker, og dermed er vi tilbake til julestemninga!


Jul, ja. Nå for tida er jeg kjempespent på et nytt Virtual Choir-prosjekt som nok blir ferdig i løpet av måneden: Julesangen It's the Most Wonderful Time of the Year, med Stefan Wyatt som arrangør. En kan jo si at det også er litt "Disney", siden kontrastene ofte er store i jula og ikke alt nødvendigvis er vidunderlig - men det er lov å drømme.  

Jeg synger en julesang.

Jeg har også notert at jeg ville skrive om Phantom of the Opera, en musikal som jeg er superglad for å ha fått med meg på Folketeateret i oktober sammen med søster. Stor opplevelse. Fine oversettelser til norsk og overveldende prestasjoner på scenen. Stikkord til assosiasjonsrekka: kjærlighet og sorg, musikalske høydepunkter.
Vi fikk til og med "julesnø" på turen til Grünerløkka tidligere på dagen, et område som også er beskrevet i Tante Ulrikkes vei. Faktisk! 

Håper din måned blir kreativ og god!